Hun har søkt om studielån, men det er ikke slik at dette sammen med jobb holder når man har passert 50 år, og har ræva full av gjeld.
Hvorfor skal samfunnet sponse utdannelsen til en person som etter egen mening ikke lenger burde være definert som ufør?
For alternativet hennes er å forbli ufør, noe som vil bli mye dyrere. Hun har ikke råd til å gjennomføre utdannelsen uten støtte fra NAV. Og som kjent, så er det få over 50 år, som får jobb i det hele tatt. Å tro at en dame på 52 år, med kronisk senebetennelse i høyrearmen (hun er skjevhendt), lett vil få en deltidsjobb, er nok i overkant optimistisk. Studiet hun skal ta, vil hjelpe henne med å utleve hennes drøm, og det kan hun leve av, selv med ødelagt høyrearm.
Men ok, ser at jeg skulle stilt spørsmålet annerledes slik at man hadde unngått slike som deg som skal ha inn 3 tonn med moral, og gir faen i essensen i innlegget.
Så nye spørsmål for tråden.
Er det umulig å få AAP etter man har blitt ufør?
Kan NAV si og gjennmføre at en person er for syk til mer utdannelse, når en lege sier det motsatte?