Jeg begynner å skrive og har en følelse allerede før jeg starter at jeg kommer til å angre stygt på at jeg utleverer meg så personlig her. Men, jeg har likevel lyst til å gjøre det som en impuls det er vanskelig å motstå. Vise en verden av anonyme lesere hvor svak, patetisk og skrøpelig det er mulig å bli.

Vel, jeg har klart å være normal en stund jeg også da. Klarte å være tøff, jobbe og si imot verden når den var urettferdig, klart å jobbe mot angsten og å se folk i øya igjen etter år hvor jeg kjempet daglig for å klare dagene, klarte å være stolt av meg selv og hva jeg har utført, klarte rettsaker, byråkrati, tvister og å sette folk på plass mer eller mindre alene med å stå på rettighetene mine, orket å få alt i livet sånn tålig på plass, trodde jeg ihvertfall... og nå gjør jeg det ikke lengre.

Nå er det tilbake der... "jippi"... selv om jeg denne gangen kan være alene når ting blir for tøft.. klarer jeg å bli like patetisk og grusom denne gangen.. like ukontrollerbar som tidligere. Selv uten hån, slag og spark sitter jeg bare å skjelver, følelsene er sterkere enn jeg kan håndtere... hyperventilerer, kaster opp... prøver å roe meg selv ned ved å slå meg selv, mange ganger ukontrollerbart. Smeller hodet i veggen, prøver å bli bevisstløs, men klarer ikke det. Smertene døyver vel de innvendige litt. Utrolig nok så hjelper dette.. bruker absolutt ingen rusmidler.. så har ikke engang den unnskyldningen for å synke så lavt. Håner meg selv mens jeg holde på, slik du gjorde det før, slår meg selv som du pleide å gjøre.. ser meg selv hvor jævla patetisk hysterisk skrulle jeg er som sitter der, slik du alltid sa og slik ting bare ble verre og verre for hvert år med deg. Jeg er alene nå, for faen og kan ikke engang skylde på at jeg ikke får roet meg ned alene lengre engang og har likevel et par-tre slike anfall i døgnet. Men, jeg fikk ihvertfall være ifred igjen enstund.. nå har jeg blitt tvunget til å gå igjennom fortid på nytt... har ikke begynt enda, men gjør det allerede i tankene og er redd, rett og slett.

 Dagene er vanskelige igjen.. så vanskelig å gjøre noe.. vanskelig å sove.. våkner midt på natten med 1000 forskjellige vonde følelser som bare blir sterkere og sterkere, så mange minner så mange vonde tanker.. hjelper ikke særlig å prøve å gripe tak i lykkelige tanker og det som er verdifult for meg, klarer ikke holde fast ved dem lenge nok. Orker ikke særlig kontakt med folk nå, har ikke vært på jobb, sliter med telefoner, har brutt med kjæresten..  kun et par personer er igjen til å bevitne menneskelig forfall her, selv om de bare får med seg toppen av isfjellet. Samt alle som måtte snuble over det her og nå da. skal prøve å ringe legen igjen, prøve å få forklart meg litt her at jeg trenger hjelp, trenger zombiemedisin igjen før jeg gjør noe jeg virkelig kommer til å angre på, hvis jeg da er i en tilstand at slike følelser trenger igjennom.

Hvis jeg tør og orker idag da...

Jeg får inntrykk av at du har vært i et voldelig forhold eller en del av en voldelig familie - og at du har vært helt på felgen før - som følge av dette.

Dernest forstår jeg deg slik at du kom deg vekk fra situasjonen og bygde deg opp fysisk/mentalt - og at du sto oppreist gjennom en rettsak som dro frem alt gammelt gruff på ny.

Det ingen fortalte deg, presiserte for deg - eller som du ikke tok notis av/ville høre på , er at det er helt normalt at rettsaker eller det å måtte gjennomleve og grave i gamle "vondter" og traumatiske minner ofte kan utløse en ny knekk. At slikt bør gjøres med tett oppfølging av enten en kyndig fortrolig eller fagfolk - slik at inntrykk får bearbeides og mestringsstrategier kan tas i bruk underveis ; for å forhindre det du nå opplever.

Det er ikke et "forfall" du opplever og du er ikke patetisk.

Du har fått en etterreaksjon som er høyst naturlig og som har trigget angsten til nye høyder.

Du må selvsagt kontakte lege - men det vet du jo allerede - og du må selvsagt fortelle hva du har gjennomlevd, gjennopplevd  på ny (gjennom rettsak) og at du har blitt rammet av den verste angst på ny og ikke lengre fungerer slik du skal.

Som sagt - du er ikke patetisk, og dette er ikke "mennesklig forfall" - men derimot en ganske vanlig reaksjon for mennesker som har vært igjennom det du har vært igjennom - uten å få tett oppfølging når det må huskes,gjennomleves og terpes på.

Prøv å orke å kontakte legen, du kan ikke ha det slik for lenge. Jeg heier på deg :-) Lykke til!

Takk for det. Klarte ikke å ringe legen idag, dessverre, men forsøker igjen i morgen.