Vanskelig å få nye venner

Jeg er en gutt på 24 år som sliter fryktelig med å skaffe meg nye venner. Er veldig sjenert når jeg møter nye folk, spesielt om jeg er alene uten andre kjente rundt meg. Har startet på mitt andre studieår nå, og begynte litt senere enn de andre fordi jeg opprinnelig gikk på noe annet som jeg byttet over fra. Klarer ikke å gå bort til folk og bare begynne og prate, og siden jeg er så sjenert og ikke engang tør å se på folk, men i stedet strener rett forbi når jeg møter på folka i klassen, så utstråler jeg ikke akkurat at jeg ønsker å bli kjent med folk.

Det som er rart er at jeg ikke har noe problemer overhodet å rekke opp hånda i klassen og prate om faglige ting til læreren. Men når det kommer til smalltalk med jevnaldrende så sliter jeg ekstremt. Likevel føler jeg det er andre folks oppgave å ta kontakt med meg først, siden jeg begynte senere og de allerede har sine venner.

Gikk på en annen linje i fjor, men heller ikke der klarte jeg å bli ordentlig kjent med folk, bortsett fra en kar, som heller ikke har noe særlig venner. Det er egentlig det bitreste av alt. At 50% av grunnen til at jeg flyttet vekk fra hjemstedet for å studere, var å få nye venner. Hadde ingen ordentlige venner hjemme heller, og det er det som irriterer meg. De som har en haug med venner på hjemstedet, er de som også får venner her jeg studerer, mens jeg og andre "ensomme ulver" knapt klarer å bli kjent med folk.

Selvsagt har dette med at jeg ikke er veldig utadvent, men jeg har da prøvd å bli kjent med folk, uten at det har gitt for mye resultat, i hvertfall i fjor.prøvde jeg dette, men klarer ikke følge opp kontakten. Og når de jeg kontakter ikke virker som de vil ha kontakt, er det ikke så lett.

Jeg er vel heller ingen festløve akkurat, men det er jo like mye fordi jeg aldri blir bedt på noe bortsett fra av den ene vennen jeg har her. Har ingenting i mot å gå ut en gang i uka. Litt av problemet da er at kjæresten min har en kronisk sykdom som gjør at hun ikke orker like mye som andre, og jeg føler jo at jeg burde ta hensyn til det også.

En ting som er like kjipt å høre er når jeg hører om f.eks søsteren til kjæresten min, som har masse venner hverken kjæresten min eller foreldrene vet hvem er eller noensinne har møtt, at hun var på fest med 150 stk på nyttårsaften, mens jeg og kjæresten min satt alene med min mor(hun har heller ingen nære venner). Ikke for at jeg ville vært på fest med 150 stk, da er det bedre å være hjemme, men rett og slett for at jeg savner og ha venner. For å si noe litt dumt: Hvorfor kan ikke noen av de som har mange venner bli venner med de som ikke har noen?

Hva skal jeg så gjøre for å få nye venner når jeg er så sjenert som jeg er? Har prøvd både studentidrettslaget og et fotballag her i byen, men det som er problemet er at folk kommer sammen sine venner, og enten så er de ikke interessert å bli kjent med nye folk, eller så ser de rart på den som kommer alene.

Prøvde også å melde meg på et selvtillitskurs, kanskje for å møte andre som sliter med det samme, men det var fullt.

Så, noen som har noe tips til hva man kan starte med, der alle kanskje ikke kjenner hverandre fra før av, eller i hvertfall er åpne for å bli kjent med nye? Jeg bor i en middels stor by, så mulighetene er sikkert der, er bare å finne de

Ordtaket "Like barn leker best" er nok så sant som det er sagt.

Det gjelder vel både personligheter og hvilke interesser og hobbyer man har.
Du har ikke oppsøkt miljøer der folk med samme interesser ferdes da? Kan være alt mulig. Data, musikk, sport, you name it. Treffer du folk med samme interesse så vil du også føle deg tryggere fordi du har noe å by på, enten noe du kan eller noe du vil lære mer om. Da går praten lettere.

På skolen er det ikke alltid man blir så gode venner at man har kontakt på fritiden, men omåges helt greit mens man er på skolen.
De vennene jeg har (de gode vennene altså) har jeg hatt helt siden ungdomstiden gjennom fotball og skole. Jeg kan sikkert telle på èn hånd de virkelig gode vennene jeg har fått etter jeg ble 20. Det sier jo kanskje litt om meg også, hehe ;) Men jeg har nok venner, så jeg klager ikke.

Utover det har jeg blitt kjent med folk som jeg kan sette meg ned med hvis jeg treffer de ute eller på kafe, men ikke mange nye venner jeg kan/vil besøke eller invitere hjem på en film eller small-talk.

Det har jo også med hvor mye du byr på deg sjøl. Og den virkelige deg kommer sikkert ikke frem før du føler deg trygg på de du er sammen med. Sånn er det med de aller fleste av oss.
Tør å være den du egentlig er, og har du humor så ikke vær redd for å bruke den i fremmed selskap. Det bryter alltid isen. Hvis du ikke sier stort og viser liten interesse for de du kommer i kontakt med så blir man kanskje sett på som "litt kjedelig". Man gir og får. Spør de om ting, hvor de kommer fra, hva de liker, om filmer og musikk. Alt mulig. Men ikke spill en rolle, vær deg sjøl. Det blir fort litt stivt hvis du spør bare for å spør.
Det er sånn small-talk funker, og til slutt er man kjent og snakker om alt uten å tenke seg om. Hvis kjemien er der, vel å merke.

Jeg skjønner at dette ikke er enkelt for deg, og dermed sikkert er roten til hele problemet. Men en gang må man bare begynne, og jo lengre du venter jo verre blir det sikkert.
At det kurset var fullt betyr jo at du ikke er alene, om det er noen trøst :)

Det er mange overfladiske folk der ute som spiller en rolle og får seg "venner" på den måten, så du må ikke tro at du er den eneste ensomme. Slike folk er ofte mye mer ensom enn deg når de kommer hjem til seg selv.
Vær deg selv, by på deg selv og tør å åpne deg litt, så skal du se at det ordner seg :)

_________________________________
What We Do In Life Echoes In Eternity

Takk chico:) Mye gode råd her.

Den eneste VIRKELIG store interessen min er fotball, men jeg kan ikke bli med i supporterklubben til det norske favorittlaget mitt, da jeg vet om mange som vet hva slags person jeg er, (jeg har blitt mye mobbet) som er med der pga at det er mitt lokale lag:( Dessuten har jeg jo flyttet og får uansett ikke sett kamper bortsett fra i sommerferien.

Som du sier, du har venner fra ungdommen, og jeg tror det er nøkkelen til å lykkes sosialt senere i livet også. Har man hatt mye venner i ungdommen, og vært sosial og ute på fest i stedet for å sitte hjemme foran TV og PC, så lærer man mye om hvordan man skal forholde seg til andre mennesker.

Men du må forstå at det føles fryktelig frustrende når jeg for en måneds tid siden var på klassefest, og alle var fulle og pratet, og når vi kommer tilbake på skolen etter jul er det ingen som prater... Kanskje alle skulle vært fulle hele tiden?

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg var også utrolig sjenert, er litt sjenert ennå, men har forbedret meg MYE på området. Løsningen for meg var å reise til utlandet for å studere. Jeg reiste til Irland og begynte i en klasse hvor jeg ikke kjente noen. Engelsken min var drittdårlig, særlig når det gjaldt å konversere. Etterhvert så ble det bedre, og jeg fikk noen av de beste vennene jeg noen gang har hatt.

Så jeg tror det vil hjelpe deg å forandre miljø. Ta sjangsen til å forbedre social-skills og smil og hils på folk som du kjenner igjen. Snakk litt med dem og spør hvordan de har det. vis dem litt av personligheten din. Og hva så om du sier noe dumt?
De er bare mennesker de også og de dummer seg ut like mye som du vil gjøre, men er det så viktig egentlig? Vi gjør alle teite ting en gang i blant. Jeg synest det gjør bare karakter å dumme seg ut litt. :) Særlig om du tør å le litt av feiltagelsen og ikke ta det noe særlig høytidelig, det viser at du -er- faktisk bare menneskelig.

Forresten så anbefaler jeg å stikke på bokbutikken å se om du finner noe for selvtilliten. Jeg har selv en bok hjemme som er rågod, husker ikke navnet akkurat nå.
Eller kansje et konversasjons-kurs hadde vært noe?

Er ikke lett å forandre miljø når jeg studerer her jeg gjør, og i tillegg har samboer. Er ikke bare å flytte fra alt heller...

Prøver å veksle et par ord med folk jeg halvveis kjenner, men igjen, det virker ikke som de ønsker kontakt, og da er det ikke så lett:(

Det hjelper å hilse på å smile og ta øyekontakt når du hilser, da bestemmer de seg kansje for å ville hilse på deg igjen neste dag. =)
Min lærer fra college sa faktisk at hun så på det som uhøflig å ikke ta øyekontakt med noen som gikk forbi. (Jeg synest det er å ta i litt da.)

Det er en kar her på jobben jeg kom til å tenke på. Han går mye alene,sitter helst ikke med noen i kantina og sist gang jeg hilste og smilte til ham når jeg skulle forbi, så bare så han rett i golvet og steg tilbake med et lite (nesten uekstisterende) smil for å slippe meg forbi. =P
Sist gang jeg snakket med ham (jobben var på konsert) så fnøs han og rullet øynene til kompisen sin (som han hadde klamret seg til hele den kvelden) pga noe dumt jeg sa. Ellers sa han ikke et ord til meg. Slikt bare lyser det usikkerhet og umodenhet av, dermed får jeg lite lyst til å slå av en prat med denne karen..

Våg mer heter boken:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1594698

Forresten, trener du? Slikt blir det selvtillit av vettu :) (Det hjelper meg)

Se denne for tips:

[url]http://www.youtube.com/watch?v=Fl5oA-Gb0tQ[/url]

Hva faen? Thomas Andre? Syns jævlig synd på fyren, selvom han bare er en figur, og selvom det på mange måter var et artig innslag så synes jeg det er litt forkastelig å kødde med ensomhet på den måten.

Iffy: Skjønner at du ikke vil prate med han fyren hvis han omtrent kritiserte deg, slik holder jeg i hvertfall aldri på, å vise oppgitthet overfor folk hvis de sier noe jeg synes er dumt. Men jeg kan jo være frustrert på folk som ikke er interessert i å bli kjent, men sier det jo selvsagt aldri til de.

Jeg føler med deg, WalterKluge. Det du må forstå er at du selv er ansvarlig for hva som skjer i ditt liv, det er bare du selv som kan endre din livssituasjon og om du vil klare det, så tror jeg du klarer det. Bestem deg selv for å gjøre det som skal til, for å bli en mer sosial og utadvent person og bry deg mindre om hva andre mener, for vet du hva? De bryr seg ikke. Du er den eneste som bryr deg om din egen suksess i ditt liv.

Noe sier meg at du frykter å ta kontakt med folk på grunn av at de skal mislike deg, og avvise din person. Kanskje du har kontaktet noen tidligere og opplevd dette? Isåfall vil jeg tro at det gjorde noe med selvtilliten din, som igjen har gjort det enda vanskeligere å prate med nye mennesker. Mitt forslag er at du skal begynne å se alt dette på en ny måte. Jeg tror at hver gang du prater med noen, så håper du intenst at de vil godkjenne deg. Denne følelsen vil de du kommunisere med merke med en gang, om ikke bevisst så ubevisst og da vil de også sette deg under dem selv i den sosiale statusen. Har du ikke sett at det er de personene som ikke kunne brydd seg mindre om hva andre synes om dem, er dem som ender opp med å bli best likt? Det er ikke tilfeldig.

Jeg foreslår at du begynner å ta denne innstillingen til dette, og på den måten vil mye gå mer av seg selv. Når du kommuniserer med noen, prøv aldri å imponere dem - det vil bare gi motsatt effekt. La dem imponere deg isteden!

Men hvorfor vil ikke folk bli kjent med meg når jeg tydeligvis utstråler at jeg vil bli "godkjent" av de? Hva er galt med at man viser at man ønsker å bli kjent med nye folk?

Du sier at de som blir best likt, er de som ikke bryr seg om hva andre tenker om dem, men jeg ser ikke helt at dette stemmer. De som er litt spesielle er jo de som ikke får noe særlig venner. Det er jo de som er slik alle andre forventer at man skal være, såkalt "normal" som får flest venner, ikke den som driter i hva andre synes.

Men møtte en kar fra klassen på bussen i går, og hilste på han og slikt. Han viorker heller ikke som om han har noen nære venner klassen, men likevel folk han prater med. Er likevel nervøs for å f.eks sette meg ved siden han i klassen, fordi jeg ikke vet hva jeg skal prate om osv... Det er dette som er det store problemet mitt, å opprettholde en samtale. Noen tips til hvordan man kan få en naturlig samtale med en man aldri har pratet med før uten at det virker som et forhør?

Ja, jeg har ikek noen særlig trang til å bli kjent med ham pga at han oppførte seg så dumt. Men jeg hilste på ham og smilte alikevel. Kan jo være at han var så usikker på seg selv at han følte han måtte trykke meg ned med oppførselen sin? Føler liksom at det ikke er helt hans feil da, på en måte.

Kansje det er slik at du bare må vise de som oppførte seg som om de ikke hadde interesse av å snakke med deg at du er en skikkelig snill og grei person som de ville ønske å bli kjent med. Kansje du leste kroppspråket deres feil for den del, eller kansje de følte at det var litt ubehagelig å prate med deg fordi de ikke visste helt hva de skulle prate om? Litt sånn som din situasjon med han andre ensomme i klassen din.

Kansje det er litt vanskelig å plutselig styre unna loner stilen med folkene i klassen din. Hva med å starte på et kurs eller lignende hvor du prøver å være mere sosial?

WalterKluge skrev:
Men hvorfor vil ikke folk bli kjent med meg når jeg tydeligvis utstråler at jeg vil bli "godkjent" av de? Hva er galt med at man viser at man ønsker å bli kjent med nye folk?

- Mennesker er ikke logiske. Når vi vet vi kan få noe, så er det noe i oss som plutselig får oss til å ikke ønske oss det så mye lenger. Om du noen gang har vært interessert i en jente, og etter en stund får du vite at denne jenta liker deg, har du da merket at den intense følelsene for henne begynte å falme. Dessuten vi mennesker søker alltid, som regel ubevisst, etter å omgås mennesker med en høyere sosial status enn oss selv. Alle (med noen ytterst få unntak kanskje) vil være en del av den gjengen som er annerkjent og som har en høy sosial status. Ingen vil omgås med "taperene". Ved å vise at sterkt ønske om å bli kjent med dem, vil de automatisk sette deg under seg selv og du vil automatisk bli mindre interessant.

"Du sier at de som blir best likt, er de som ikke bryr seg om hva andre tenker om dem, men jeg ser ikke helt at dette stemmer. De som er litt spesielle er jo de som ikke får noe særlig venner. Det er jo de som er slik alle andre forventer at man skal være, såkalt "normal" som får flest venner, ikke den som driter i hva andre synes."

Du trenger ikke være en "freak" for å være mer eller mindre uberørt av hva andre tenker om deg. Om du tar alt som andre sier om deg, eller de avvisningene du måtte få for hardt og for personlig vil det gå utover selvbildet ditt og du vil se på deg selv som en person som folk ikke liker, eller en person som rett og slett ikke kan prate normalt med folk.

"Men møtte en kar fra klassen på bussen i går, og hilste på han og slikt. Han viorker heller ikke som om han har noen nære venner klassen, men likevel folk han prater med. Er likevel nervøs for å f.eks sette meg ved siden han i klassen, fordi jeg ikke vet hva jeg skal prate om osv... Det er dette som er det store problemet mitt, å opprettholde en samtale. Noen tips til hvordan man kan få en naturlig samtale med en man aldri har pratet med før uten at det virker som et forhør?"

Hva du sier betyr ikke så mye. De ordene som kommer ut av munnen din er bare en ørliten prosentdel av det du kommuniserer. Det som betyr noe er kroppsspråket ditt og tonen på stemmen din, for det er dette som er 90 % av kommunikasjonen din. Du kan si mye tåpelig, og komme unna med det om du har kontroll på de to faktorene jeg nevnte ovenfor. (ikke at jeg oppfordrer deg til å gjøre det)

Hvor bor du ?

Ok, vet jo egentlig at kroppsspråk betyr mye, men må jo klare å finne på noe å si. Er ikke flink til smalltalk, så blir bare stående/sittende og se dum ut uten å klare å finne på noe å spørre om. Trenger konkrete emner man kan ta opp. Kjenner jo ikke fyren, så vet jo ikke hva han er interessert i eller noe.

Gooner: Hvor jeg bor er vel egentlig uvesentlig, men hvorfor lurer du?

Dette fører meg over til neste spørsmål: Samboeren min har noen "venninner" i klassen sin som er veldig falske, føler vi begge to. F.eks i dag så skulle de ut og spise, men det var ikke snakk om å spørre samboeren min. De spurte heller folk de har mindre kontakt med enn henne om å være med og spise enn henne, bare fordi de er mer "livlige" (Det er det vi tror i hvertfall). Hva gjør man med slike folk? Burde hun ditche de, eller skal hun gjøre gode miner til slett spill og fortsette å holde kontakten med de? De er de eneste vennene hun har her...

Uff, det var leit å høre..
Har lyst å hjelpe men jeg lurer på et par ting før jeg kan svare skikkelig.
Jeg har vært en veldig sjenert person selv, og kjenner litt til hvordan dette er. Jeg har også en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke orker å feste, så jeg kjenner meg også igjen i veninnen din.

Er det slik at de to veninnene kommer bort til jenta di og spør om hun vil være med? Sier hun da nei fordi hun ikke orker?(Om hun sier nei,så er de nok lite oppmuntret til å spørre henne igjen)
Er det slik at de to veninnene ikke vil være med når jenta di spør om de vil gjøre noe?
Er det slik at jenta di ikke spør de to andre om de vil gjøre noe? (om ja,da burde hun ta initiativ til å gjøre noe oftere,slik at de to jentene får intrykk av at hun ønsker å være med dem)
Jeg synest ikke at hun veninna di burde slutte å være sosial med de to jentene, men heller aktivt prøve å bli kjent med dem.

Ang din situasjon:

Er det slik at du alltid hilser på dem som før har hilst på deg? (Om ikke,så får de andre intrykk av at du ikke vil kjenne dem)
Er det slik at du har takket nei til å gjøre noe med dem i klassen din? (Om det er slik så er de andre desverre lite fristet til å spørre igjen)

Desverre tror jeg at det du muligens må gjøre er å bare ta deg selv i nakken og ta intiativ til å snakke med andre. Det er en vond vane å vende (noe boken våg mer sier mye om) men dette er faktisk skikkelig god trening. Vær høflig, hold dørene til andre, smil og vær glad og imøtekommede.

Hei igjen.

For å svare direkte på spørsmålene dine:

"Er det slik at de to veninnene kommer bort til jenta di og spør om hun vil være med? Sier hun da nei fordi hun ikke orker?(Om hun sier nei,så er de nok lite oppmuntret til å spørre henne igjen)"

Hun sier ofte ja, men en del ganger må hun gå hjem fordi hun føler seg dårlig. Hvis hun også får vite ting i siste liten er det sjelden at hun orker, og sier ofte nei da. Dette er fryktelig trist, men disse jentene vet om sykdommen hennes, og det at hun er kronisk syk burde jo ikke være et hinder for å spørre, så får hun heller selv ha muligheten til å takke nei om hun vil.

""Er det slik at de to veninnene ikke vil være med når jenta di spør om de vil gjøre noe?"

Hun spør vel ikke direkte om de vil være med på noe, men ber de heller si i fra om de skal ut og slik. Hver gang hun spør så er det sånn: "Nei, tror ikke jeg skal ut i helgen osv"

"Er det slik at jenta di ikke spør de to andre om de vil gjøre noe? (om ja,da burde hun ta initiativ til å gjøre noe oftere,slik at de to jentene får intrykk av at hun ønsker å være med dem)"

Hun er kanskje ikke flink nok til å spørre de om ting, men det har med at hun er redd for at hvis hun inviterer på ting, og så blir dårlig, så kan hun ikke gå hjem. Det som er greia, er at de to veninnene hennes er veldig "bestevenner", og at hun blir som femte hjul på vogna. Forøvrig så spør også sjelden de som er mer livlige disse to jentene om ting, men disse jentene ber dem med på ting likevel.

"Er det slik at du alltid hilser på dem som før har hilst på deg? (Om ikke,så får de andre intrykk av at du ikke vil kjenne dem)"

Nei, er vel ikke slik, og dette har jo med sjenertheten min å gjøre. Tør rett å slett ikke å se "halvbekjente" i øynene, og ser heller ned når jeg går forbi. Dette er et stor problem for meg, og har slitt med det siden de 2 siste årene på barneskolen.

"Er det slik at du har takket nei til å gjøre noe med dem i klassen din? (Om det er slik så er de andre desverre lite fristet til å spørre igjen)"

Nei, har aldri takket nei, men er jo heller ingen som har spurt meg om å finne på noe:(

WalterKluge skrev i trådstart:

"i klassen, så utstråler jeg ikke akkurat at jeg ønsker å bli kjent med folk.

Det som er rart er at jeg ikke har noe problemer overhodet å rekke opp hånda i klassen og prate om faglige ting til læreren. Men når det kommer til smalltalk med jevnaldrende så sliter jeg ekstremt. Likevel føler jeg det er andre folks oppgave å ta kontakt med meg først, siden jeg begynte senere og de allerede har sine venner."




- Og den holdningen om at det egentlig er opp til andre slipper du visst nødig...?

I ditt siste innlegg forklarer du fortsatt at "dette har jo med sjenertheten min å gjøre. Tør rett å slett ikke å se "halvbekjente" i øynene, og ser heller ned når jeg går forbi. Dette er et stor problem for meg, og har slitt med det siden de 2 siste årene på barneskolen." - samtidig som du med et skuffet/surt fjes skriver "Nei, har aldri takket nei, men er jo heller ingen som har spurt meg om å finne på noe:( "


Men saken er den, Herr Kluge, at du kan ikke forvente at folk du strener forbi uten å så mye som se på dem eller hilse , skal ta kontakt med deg.

Ingenting ved deg - når du strener forbi uten å se på folk,smile,nikke eller hilse - tilsier at særlig mange skulle få lyst å ta kontakt. Du utstråler jo at du ikke vil ha kontakt.
Hvem av oss ønsker å ta kontakt med noen å bli avviste?
- Ingen.

Ikke usjenerte mennesker heller....nettopp fordi det å bli avvist er ubehagelig for alle.

Sånn er det bare.


Det er ingen annen løsning enn at du selv tar skjeien i annen hånd. Du får begynne å møte blikket til folk. Finner du det umulig så finnes noen små knep å ta i bruk i starten....du kan fokusere på pannen eller nesen til de, slik at de føler at du ser på dem uten at du egentlig møter blikket...og du kan nikke istedet for å åpne munnen og si "hei".

Det er en mykstart. Og du må i det minste gjøre det til alle som du går i klasse sammen med.


Og du kan bare glemme å overføre ansvaret til alle andre fordi du er så sjenert. Og kjøre seg fast i slik tankegang gavner deg ikke.

Du får bare kjøre på å hilse og smile Walter! :) Sjenertheten kan du faktisk trene bort. Etterhvert så kommer det helt naturlig alle blir med ett gladere for å se deg. Er det slik at det følest rart og at du blir usikker så pyttsann, bare fortsett. Ingen er perfekte. :)

Det du sier filosofem har veldig mye med sjekketeori å gjøre. Tipper du har lest eller sett David DeAngelo f.eks? :) Mye smart å plukke opp der, både psykologisk og sjekkemessig. Man ser jo at det stemmer også, når man bare ser seg litt rundt i samfunnet.

Ble du noe klokere på dette da Walter? Håper du har kommet frem til en slags plan for forandring ihvertfall :) Du -kan- fikse dette.

Egentlig så vet jeg ikke. Som en her skrev så virker det rart på andre å bare plutselig ta kontakt med folk når jeg har "oversett" de tidligere, men jeg prøver å jobbe med meg selv:)

Vet du,jeg hadde lenge fobi for å svare telefonen, pga en ekkel hendelse som liten. Dette varte helt til jeg ble 18 og måtte i en situasjon ringe fremmede pga en jobbsituasjon. I ettertid fikk jeg en jobb der jeg måtte ringe mye, og snakke på engelsk, og da fikk jeg virkelig sjangsen til å bli kvitt denne fobien. Jeg dummet meg ut en del, men nå har jeg ingen problemer med å snakke med fremmede over telefonen.


Jeg tror du kommer til å vokse deg ut av dette, men jeg synest virkelig du burde legge deg på hard trening for din egen skyld. Du vil vel ikke ta med deg desse asosiale vanene inn i arbeidslivet?

Du kan i det minste begynne å feks : Hilse på folkene bak disken i butikken,hilse på feks bussjåvøren, drosjemannen, trikkefører, se fremmede mennesker i ansiktet når du går forbi dem. Etterhvert blir du mere vant med å se folk i ansiktet, og da kan du begynne med å nikke et hei til klassekameratene dine, og etterhvert kan du si hei også. Dette vil faktisk gjøre deg lykkeligere på lang sikt.

Du er jo trossalt 24 nå! Er du mann eller mus? ;P

ForrestGump1983?

Bare greit å vite, for om du er samme debattant, har du fått haugevis av råd her inne tidligere, men uten å vise den helt store viljen til å ta dem til deg.

Iffy: Men som jeg skriver: Har ikke noe problemer med å hilse på folk jeg IKKE kjenner, som den i kassa på butikken, har heller som tidligere nevnt ikke problemer med å rekke opp hånda og prate om faglige ting.

Det er når det gjelder smalltalk med jevnaldrende som er problemet. Klarer rett og slett ikke å knytte kontakter med folk. Men likevel, mye av problemet ligger hos andre også. Møtte f.eks en fra den gamle klassen min på bussholdeplassen her om dagen, og hadde null problemer med å prate med henne på veien hjem. Nå skal det nevnes at hun er veldig åpen, og at det derfor er lett å prate med henne.

Synes generelt det er lettere å prate med jenter enn gutter, vet ikke hvorfor, men føler kanskje at det er fordi at jenter bryr seg mer om de som er litt "spesielle", enn gutter gjør.

Dette er fryktelig kjipt, for jeg ønsker jo å få meg noen kompiser, men jeg har en egen evne til å havne i grupper etc, der det ikke er lett å bli kjent med folk, fordi de ikke har samme interessene som meg, eller pendler eller er her fra studiestedet og derfor har sine venner her fra før av. Slik var det med alle guttene jeg havnet i gruppe med i fjor, mens andre grupper har kjempebra miljø, fordi alle er fra andre steder, men bor her, og mange er interessert i fotball. Typisk nok havnet ikke jeg på en av disse gruppene:(

muzzle: Nei, jeg er ikke "ForrestGump", hvordan det? Skriver jeg samme innlegg som han eller noe?

"muzzle: Nei, jeg er ikke "ForrestGump", hvordan det? Skriver jeg samme innlegg som han eller noe?"

> Ja, de er nesten identiske. Alt stemmer: Mishagsytringer mot medstudenter som fester ofte, opplysningen om at du finner det vanskelig å få deg nye venner, at du går på høyskole, at du har én venn, at du har en kjæreste du liker å tilbringe tid sammen med, at problemene startet sent på barneskolen, og vedvarte ut videregående, og at du er 24 år gammel. Det er også noe med den generelle holdningen innleggene reflekterer som er skremmende lik, og ForrestGump1983 sluttet å poste innlegg her i romjulen, etter å ha postet jevnt og trutt i minst ett år. For nesten nøyaktig ett år siden postet han et innlegg om svært mange av de samme problemstillingene. Det er nesten litt for mange sammentreff til at man kan tro at det er tilfeldig, ja, faktisk vil jeg påstå at du _er_ ForrestGump1983. Om det derimot skulle være tilfeldig, bør du muligens søke å oppnå kontakt med fyren, da dere har ekstremt mye til felles.

Du kan jo lese disse trådene:

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=175&Group=Jobb+og+Utdanning&ThreadID=1057878&Thread=H%F8yskole+%2D+%E5+bli+kjent+med+nye+mennesker&Page=-1#15155578

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=175&Group=Jobb+og+Utdanning&ThreadID=1227655&Thread=Usikker+p%E5+utdannelsen+min&Page=-1#18452161

http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=130&Group=Samliv+generelt&ThreadID=1177003&Thread=Studentlivet+%2D+Ikke+noe+for+meg%21&Page=-1#17410513

Uansett: Delta i studenthverdagen. Jeg vet ikke hvor mange tilbud og muligheter du har der du bor, men student-TV, -radio, eller -avis er én retning å gå. Ellers er det vel et studiedrevet utested, enten ved skolen eller et annet sted i byen, der frivillige studenter jobber. Jeg har aldri jobbet et slikt sted selv, men har inntrykk av at det omtrent er det letteste stedet på jord å få seg venner. Ellers, om du liker fotball, gå på pub, se kamper, start en diskusjon med fyren på nabobordet. De fleste som er glad i å se fotball, er glade i å diskutere fotball - kanskje du får kontakt med noen der. Filmklubber, fotokurs, studentidrett - mulighetene er jo enorme. Men du må selvfølgelig vise litt vilje til å legge ned en innsats selv også.

muzzle: Leste de innleggene hans, men det var hakket verre enn mitt innleg til og med. Husker du virkelig når folk starter og slutter å skrive her?

Uansett, har prøvd studentforeninger, les: Idrettsgruppa. Men der kommer folk bare sammen de de kjenner fra før av, og de som kommer alene blir sett rart på.

Hva med :
Hei jeg er ny her. Gjør det noe om jeg setter meg med dere? =o)

Du sier du er sjenert, men hva ligger bak det? en frykt for å dumme deg ut eller tenker du at alle synest du er bare kjempe teit helt uten grunn?

Muligens er det denne frykten, hva det enn er,som du har å ta tak i og bli kvitt. Har du vurdert å prate med en rådgiver om dette?

Edit: Voldsomt som forumet skal tulle med bokstavene mine her da! =P

Har prøvd å snakke med rådgiver, men ikke direkte om frykten, men om at jeg har problemer med å bli kjent med folk.

Redselen for å dumme meg ut kommer fra skolen og de tidligere jobbene jeg har hatt, der jeg har blitt mobbet og kjeftet på av omtrent alle klassekamerater/kollegaer fordi jeg har jobbet for sakte eller gjort rare ting. Er redd for å fremstå som en idiot

Det hørest helt ut som min egen bakgrunn faktisk. :) Jeg har alltid vært den alle plukket på, og selfølgelig ble jeg stille og rar.

Jeg dummet meg faktisk ut nå i dag tidlig, forran hele teamet på jobb. Det jeg skulle si i fremføringen kludret jeg til, og det var så vidt jeg fikk si noe i det hele tatt. Heldigvis lo ingen, og selv om jeg helst ville forsvinne ned igjennom golvet så har jeg det helt bra nå,15 minutter i ettertid. ;P

Det er det jeg sier, selv om du gjør en feil, så vil ikke menneskene rundt deg hate deg. De ser heller at du er menneskelig, og kansje kjenner de seg igjen i deg?

Det har kansje noe med å se den frykten i ansiktet, erfare den og så komme over den.
Det hjelper å ikke se på seg selv så høytidlig.
Personlig har jeg lagt merke til at de fleste liker mennesker som kan le av sine egne feil forran andre.