Vi er et ungt par med to små barn. Den siste tiden har vært relativt "berg og dalbane".
Foreldrerollen klarer vi ganske bra, men forholdet kunne vært en del bedre. Ut av det blå forteller hun meg at hun er usikker på følelser hun har for meg. Neste dag er følelsene der igjen og hun elsker meg og vil ha barn, gifte seg og kjøpe hus. Neste dag igjen gir hun uttrykk for usikkerhet igjen. Noe jeg også, etter hun tok det opp, har begynt å tenke mer og mer på. Og jeg må si at forholdet ikke er så bra..
Vi er ikke snille mot hverandre lenger. Mot alle andre er vi vel så snille som noen kan være, men ikke mot hverandre i hverdagen. Et eksempel kan være om den ene spør om å hente noe på kjøkkenet eller noe i den duren, så blir den andre snurt. Ikke fordi det er et tiltak å gjøre det, men at den andre ikke "fortjener" det. Det har løsnet litt opp nå i det siste på sånne småting, og det er bra. Men vi er langt i fra i mål enda.
Dessuten, er det flere ting med henne som er vanskelig å forholde seg til. Vi kan ALDRI diskutere noe fordi hun har for høyt temperament som gjør at hun ALLTID blir sint og bare må gå ut av situasjonen. Så om husfreden skal holdes, må jeg bare avslutte diskusjonen.
På fire år har hun betalt regninger kanskje 1-2 ganger, etter gjentatte forespørsler fra meg. Er det noe viktig hun må ordne opp i, telefoner hun må ta osv, må jeg MASE ihjel meg for at det blir gjort. Det er slitsomt. Hun åpner ikke regninger hun får, så jeg må åpne og betale. Vi har felles økonomi så jeg betaler ikke fra mine penger. Men det er alltid jeg som må ta ansvar for sånne ting. I de periodene vi hadde dårlig råd, kanskje vi hadde igjen 300,- kr på 4-5 dager, SKULLE hu ha røyk uansett og ble mannevond om jeg sa i mot. "Du visste at jeg røyket når vi ble sammen", sier hun bare... Frustrerendes. Det var også en episode hvor hun risikerte å få nesten hundre tusen i inkassogjeld bare pga at hun ikke tok en tlf (ja, helt sant). Hun fikk deler av beløpet som trekk i lønn over en periode. Men ordnet opp i det nå, men makan til likegyldighet?
Sexlivet har dabbet kraftig ned også, men det er normalt med småbarn.
Når jeg tenker på å bo alene, med en allright løsning mht barn og samvær, føles det til tider som en stor lettelse og fornuftig. Men også EKSTREMT vondt å tenke på bruddet og det faktum at familien ikke varte. Men tanken på at jeg har økonomi til det og at jeg alltid har barna uansett, frister det litt.
Noe som også gjør meg bekymret er at hun har så smått startet å gi oppmerksomhet til gutter, litt mer enn hva normalt er i et forhold. Jeg er ikke sjalu av meg, men det tærer på nå..
Noen andre som har et lignendes forhold.. kom dere ut av knipa eller gikk det til h......?
