Personlighet og forhold

http://www.dagbladet.no/2011/09/26/magasinet/kjerlighet/samliv/18303638/

Ifølge artikkelen i linken er lik personlighet på partnerne en forutsetning for at et forhold skal fungere på lengre sikt.

Det blir ikke definert i artikkelen hva man mener med personlighet, bare at noen liker uteliv, noen liker å være hjemme. Noen er impulsive, noen liker å planlegge. Noen har mere temperament, andre er avbalanserte.

Psykologer snakker ofte om "the big five", altså fem grunnleggende akser hvor alles personlighet kan måles, basert på et spørreskjema. Google det gjerne, det har jeg gjort, og jeg har tatt testene på nettet. "The big five" blir ikke nevnt i artikkelen over, men jeg antar det er dette det går på, det skulle vært interessant å vite om det fins forskning som viser hvilke personligheter som passer dårlig, og hvilke som går bra.

Men til saken: Jeg er i et forhold nå hvor problemet synes å være at kjæresten min syns vi har ulike personligheter/vi er forskjellige. Hun har gitt uttrykk for dette, og sagt at det plager henne.

På bakgrunn av magasinartikler som den over, og psykologer og samlivseksperters uttalelser, blir jeg naturligvis bekymret for at dette kan bli banesåret for forholdet.

Selv ser jeg også at vi er ulike, men jeg anser ikke det som noe problem nødvendigvis, så lenge begge aksepterer hverandre for den vi er. Og jeg har derfor vanskelig for å forstå hvorfor kjæresten min anser dette som et stort problem. Hun har ikke sagt hvorfor hun mener det er problematisk, bare at hun føler det sånn.

Det plager meg naturligvis at hun syns dette er et problem i forholdet, og jeg lurer jo på hvordan dette kan løses/om det kan løses. Jeg er 26 år nå, og personligeten endres hele livet har jeg hørt, men det er grenser for hvor mye jeg kan endre meg på kort sikt. Personligheten er summen av våre erfaringer hittil i livet, og den endres konstant, og over år med stadig nye erfaringer/opplevelser, kan den endres mye. Vil ikke det si at de fleste par vil falle fra hverandre før eller siden, hvis man tar artikkelen over til følge?

Eller burde jeg tolke hennes påstand om ulikhet, som at det er noe feil med meg? Ulikhet kan jo være positivt også, f.eks. hvis den ene parten er mere intelligent, attraktiv osv. Kanskje hun mener at jeg mangler visse egenskaper som hun anser som viktige, og at det er det som er problemet, ikke ulikheten.

Er det noen som har erfaring med dette problemet og som kan hjelpe meg?

Jaccckkkpoot!

Mann skal være ulik.. mann skal forandre seg..
til vise grader... slik er livet.. faser.. livsærfaring.. lyster.

At mann er ulik trenger virkelig ikke å være negativt.. tvert imot posetivt spørr du meg.. føler det ligger noe mere bak det enn at dere bare er "ulike"

Spørr henne hva hun ønsker fra deg og livet da..
Nytter ikke bare å slenge ut at dere er forskjellige å at det er ett problem.. for å så ikke prøve å snakke noe om det..

Ja, jeg har på følelsen at det er noe hun ikke sier. Hun har tidligere sagt at hun er litt usikker på seg selv/dårlig selvbilde. Det kan være en faktor. Og hun har tidligere blitt bedratt av en kjæreste, og brukte lang tid på og komme over det. Det kan være en faktor.

Hun sier jeg er ganske forskjellig fra eksen hennes. Siden han bedro henne og var en drittsekk, skulle det i utgangspunktet være positivt, men på en annen side; jeg er ikke den typen hun vanligvis faller for: jeg er mere inadvent, legger ikke opp til konflikt, liker ikke å drikke så mye i helgene, er mere opptatt av verdens begivenheter/politikk, mere opptatt av samfunn, kultur og vitenskap, og det er bl.a. på disse punktene vi er ulike, det kan kanskje oppleves som vanskelig/uvant for henne. Hun har vært veldig aktiv på uteliv de siste årene, noe jeg ikke har brukt tid på i det hele tat sammenlignet med henne. Hun har også mye mer seksuell erfaring enn meg. Og jeg har bevisst bedt om ikke å få vite antall partnere.

Skjønner helt klart at vi må snakke om dette, og det har jeg forsåvidt allerede foreslått, men hun har litt problemer med å åpne seg. Jeg forventer selvsagt at siden det er hun som har problemet så er det hun som må ta det opp med meg, men siden det nå har gått 3-4 uker siden hun først tok det opp, uten at vi har snakket om det i dybden, er det vel på tide at det er jeg som tar initiativet til en samtale (selv om jeg hater det).

Do it :)

Ikke mye tips og råd å hente her inne med så lite info iafall ikke..

Høres no ut som hun allerede har fått levd ungdsommslivet litt med festing og herjing..
Er hun litt yngere eller?
Kan være at du er litt for rolig for hennes smak :S

Vært sammens lenge?
Bor sammens?

Samma med eksen min igrunn..
Hun var sammens med en badboy som dreiv med hasj, drakk og var kul vær helg.
Var utro.. hun ble dytta ned ei trapp ei trapp av han + mer vold osv.

Så var godt når hun traff meg etterpå.. som var "snill"
Men viste seg å være for snill ettervært :P
Damer skal ha alt vettu ;)

Hun er et par år yngre enn meg. Vi har vært sammen et par måneder. Vi bor ikke sammen.

Jeg har lurt på om hun innerst inne vil ha en drittsekk. Jeg er en mere rolig type, noen vil sikkert si at jeg er kjedelig. Men jeg er nokså attraktiv, litt bedre enn midt på treet ihvertfall. Men langt fra noen bad boy.

Hun er ganske attraktiv hun også, men har noen kilo for mye, som kanskje trekker litt ned for de fleste gutter, men jeg har ikke noe problem med det.

Det er en klassisk feil å tror at slemme menn blir foretrukket fremfor snille.

Det som faktisk skjer, er at hun foretrekker spenning fremfor kjedsomhet. Det er dessverre slik at noen av de snille også blir litt kjedelige. Hvis du kan klare å være både snill og spennende, har du vunnet jackpot.

Som sagt - ingen ønsker å være sammen med en drittsekk! Men det er alltids noen som syns slikt er spennende - og det er jo unektelig spennende med en mann som er totalt uforutsigbar og vekslende i humør. Jenter med god selvtillit og som er trygge på seg selv, vil som regel klare å skille ut en drittsekk fra en som bare rett og slett har en spennende personlighet.

Men du sier at dere bare har vært sammen et par måneder. Da har det ikke rukket å bli så veldig dype følelser, og kanskje hun har kommet frem til at du ikke er helt passe for henne. Dette er en helt fair sak og det betyr ikke at det er noe feil hos hverken deg eller henne. Det skjer oftere at man prøver ut folk og finner ut at de ikke stemmer helt, enn at det er full klaff! :)

Jeg har også tenkt på dette, at det egentlig handler om at hun ikke har de rette følelsene for meg, og at hun trekker fram dette med ulikhet som et vikarierende argument.

Ok, kommer med en liten oppdatering:

Etter en liten samtale har hunframført følgende klagemål mot meg:

1. Hun syns jeg er for lite sosial (med dette antar jeg at hun mener jeg ikke er så mye ute i helgene, og med venner osv.)

2. Hun syns jeg ikke har gjort en god nok innsats i å bli kjent med hennes venner.

3. Hun syns ikke jeg har nok "liv" i tillegg til henne, og tror derfor det kan bli et problem senere i forholdet, at vi "går oppå" hverandre.

4. Hun syns jeg burde engasjere meg mer i småting, som f.eks. hva vi skal ha til middag.

5. Hun syns jeg burde "ta styringen" innimellom, og hun føler ting har blitt litt likegyldig.

Jeg syns naturlig nok dette er nedslående, og levner lite håp for framtiden i mine øyne.

Særlig punkt 5, lover ikke godt. At allerede etter to måneder som par (vi hadde et seksuellt forhold noen måneder før vi ble offisiellt sammen), så føler hun altså at ting har blitt likegyldig. Kan det bli verre?

Når det gjelder punkt 2 så er den vrien, jeg har en god tone med tre-fire av hennes venner, og særlig en av hennes venner som jeg liker ganske godt, men resten er det verre med, og jeg har ikke møtt dem særlig ofte. En av vennene hennes misliker jeg. Jeg møter bare vennene hennes når jeg er sammen med henne, og har ellers ingenting med dem og gjøre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan gjøre noe med dette, jeg kan selvsagt si ja når hun foreslår og gå ut med noen av vennene, men jeg vet ikke om det holder.

Punkt 1 og 3 går litt inn i hverandre, og hun har et poeng her. Jeg har veldig få venner, og misliker å gå på byen og drikke meg full. Jeg kan gå ut en gang i blant og ta en øl eller to, men jeg har det skjeldent veldig morsomt, og å gå på fylla har jeg forlengst vokst fra, jeg syns det er barnslig og dumt, og dessuten blir jeg trøtt og sliten av det, og det ødelegger neste dag. Hun derimot har flere venner enn meg og elsker å gå på byen, og hun elsker å drikke for å bli full. Jeg vet at denne oppførselen er normen her i landet, så jeg føler jeg ikke kan gjøre annet enn å akseptere dette, de fleste liker jo å gå ut på byen og drikke, gjærne til de blir fulle. Det er jeg som er et sosialt utskudd her, som ikke skjønner vitsen med dette.

Synes alle 5 punkta ser grei ut jeg..

Og ikke trenger å være ett problem..

punkt.1
Du anter feil ?
Du kan være sosial vær dag i uka.. og med en drøss andre ting enn bare drikking.

punkt2.
Denne er vell den som er mest vrien synes jeg..
For om du ikke møter vennene hennes utenom drikketid i helgene.. så kan hun ikke akkurat forvente store framskritt så fort etter noen få månder.

punkt3.
det er helt sant..
Viktig å ha en hobby, venner å være med.. andre diverse ting..
slik at mann ikke sitter i samme soffa dag inn dag ut.

punkt4.
burde vell virkelig ikke være ett problem..
Når jeg synes du bør faktisk lage middager også.
uten å spørre henne hva hun vil ha.

punkt5.
riktig.. begge bør styre.. og ikke ta for lett på ting..
jobbe for å beholde dama ;)
om du synes hun er noe å beholde..

Du bør virkelig ikke tenke på punk1 og 3 som kun drikking spørr du meg.
Jobb, venner, hobby, trening, turer, fisking, fjell, natur.. ja nei her er det bare å kjøre på.

Jeg har en liten kompis gjeng som stikker på hytter for ett sosial lag iblant.
Fiske, småpilse litt med poker og bål og grillings.

Dette kan egentlig oppsummeres i punkt 1. :P


Altså: Skaff deg fler kompiser. Gjør artige ting med dem som fjellturer, båtturer, whatever.

Ting som hun også får lyst til å være med på, kanskje dra med sine venninner på også.

Og ja, dette er viktige ting for de fleste jenter, så om du fikser det vil du iallefall bli attraktiv for neste jente om dette ikke funker med henne. 

Helt enig med innlegget over meg av Arnebelinda forresten! 

Det levner lite håp for forholdet, ja. Det blir jo litt merkelig for deg om du plutselig skal aktivisere deg, dersom det ikke er et behov du har naturlig.

Men det er jo ingen kritikk av deg heller, det er bare at dere kanskje har for ulik personlighet til å bli et godt sammensveiset par. 

Syns det høres ut som hun har tenkt nøye på dette, og klarer å sette ord på ting hun mener er et problem. Det viser at hun har selvinnsikt og vet hva hun har behov for.

Du skal ikke føle at du må forandre deg heller, du må få lov til å være deg selv. Aksepter at dere er ulike og gå videre i livet. Ta det som en nyttig livserfaring. Neste gang du forelsker deg, er du mer obs på disse tingene og vil helt sikkert finne en som er mer lik deg i personlighet.

Dette går så fint atte! 

 Jeg lurer på hvorfor hun syns det er et problem at vi er litt ulike, mens jeg ikke syns det.

Når jeg søker etter en kjæreste er det absolutt ikke et krav at vi skal være veldig like. Selvsagt må vi ha endel felles ståsteder, som f.eks. alder (på min alder), intelligens (lik meg eller litt lavere), utseende (ikke stygg, og ikke glamourmodell), religion (ateist eller agnostiker), moral (lyving og stjeling er ikke greit) og politikk (til venstre for KrF eller ikke engasjert).

Disse punktene anser jeg som de viktigste, men ifølge psykologene er altså dette ting som er helt i periferien, de anser "the big five" som avgjørende:

(I) Ekstroversjon (utadvendthet; mengde sosial kontakt)(II) Medmenneskelighet (empati; kvalitet sosial kontakt)(III) Kontroll (orden, punktlighet, systematikk)(IV) Temperament (følelser, emosjonell stabilitet)(V) Intellekt (åpenhet, informasjonshåndtering, refleksjon, idéer)

Jeg må si jeg er uenig til en viss grad. F.eks. hvis en av partene i et forhold har et hissig temperament, mens den andre er mere avbalansert, må vel det være bra? Det fungerer vel dårlig hvis begge har kort lunte?

Men for å trekke min kjærestes kritikk av meg inn i denne konteksten så er det hovedsakelig ekstroversjon som er problemet. Ifølge personlighetstester jeg har tatt på nettet scorer jeg litt under gjennomsnittlig på dette.

Det er tydelig at jeg må gjøre noe med dette, men hva?

Alle sier humor er så fordømt viktig. Jeg har helt ok humor (ler på de riktige stedene normalt), men forteller aldri vitser, hvis jeg forteller blir det bare kleint. Hva skal jeg gjøre?

Fikk ikke med meg denne.

Enig med deg på den.. Trur heller ikke at det er slik selv.
Men jeg trur derimot at damer vil ha begge deler.
Eller ikke vet helt selv hva de vil.. Når de er yngere.

Har ofte fått hørt at jeg er for mye av det ene.. og lite av det andre..
For å så høre det omvendte uka etter ;)

Nei, ingen vil ha en slem kjæreste. Men man kan feiltolke, særlig når man er ung ja. Dette gjelder begge kjønn.

I ditt tilfelle tror jeg vi skal nynne litt på "you say it best, when you say nothing at all".

Jeg tror ikke at en introvert person kan bli ekstrovert.

Småting kan sikkert ordnes, men ikke de grunnleggende personlighetstrekkene.

Kommer med en ny oppdatering her.

Vi hadde en episode for noen uker siden. Hun var på vorspiel hos noen venner, og jeg var der som sjåfør. Hun drakk nokså mye, alt for mye syns jeg, og jeg foreslo flere ganger at hun skulle stoppe. I etterkant regnet jeg ut på en promillekalkulator på nettet at hun trolig hadde en promille på rundt 2. Jeg sa at hun burde bli med meg hjem og sove, men hun avslo det, sa at hun ikke var full, og at hun skulle ut på byen. Hun var tydelig ustø og snøvlet, og det var flere klare tegn til svært redusert impulskontroll og uoppmerksomhet om egne handlinger. Jeg kjørte henne og vennene på byen og avtalte og hente henne senere på natta.

Når jeg hentet henne sa jeg ifra om at jeg syns oppførselen hennes var helt uakseptabel, og at jeg mislikte hennes uansvarlige omgang med alkohol. Jeg sa at jeg var oppriktig bekymret for helsen hennes, og for at hun skulle ta skade av drikkingen, eller at en ulykke/overgrep skulle skje fordi hun var så beruset. Jeg hevet ikke stemmen.

Hun begynnte da og gråte og beskyllte meg for å "klikke", og  at jeg ikke vil at hun skal drikke i det hele tatt. Jeg sa at det handler ikke om det, men om mengden. Hun forstod ikke hvorfor jeg ble "sint", og hun forstod heller ikke at hun hadde drukket for mye. Jeg mener selv jeg ikke var spesiellt sint, men kan ha virket sint. Hun sa hun forstod at hun drakk for mye, da hun ble edru. Hun har siden ikke drukket seg like full. Jeg sa unnskyld, og at jeg ikke mente å såre henne. Vi har lagt det bak oss nå.

Jeg håper virkelig ikke at jeg skal havne i en slik situasjon igjen. det var svært ubehagelig. Hun viste svært liten innsikt i egen situasjon, og mistolket at jeg påpekte det,som et angrep på henne. Dette syns jeg er svært dumt, og vitner om umodenhet. Jeg håper jeg slipper dette igjen.

Anyways, det virker som om det er dette med likegyldighet som plager henne mest. (Hun syns fortsatt jeg virker likegyldig tross episoden, noe jeg mener viser det motsatte. Hvis jeg virkelig var likegyldig hadde jeg ignorert opførselen hennes).

Hun syns at jeg er likegyldig. Vi har ikke fått snakket i detalj om det, så jeg vet ikke om det er hele tiden, eller bare av og til. Og jeg vet ikke nøyaktig hva hun syns jeg er likegyldig til. Om det er generellt eller om det er spesifikke ting hun syns jeg burde være mere engasjert i. Hun har tidligere nevnt at jeg virker uengasjert når det kommer til ting vi skal gjøre sammen, hendelser hun har opplevd på jobb som hun vil fortelle meg osv.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg virker likegyldig, kanskje jeg burde spørre mer om hvordan hun har det, hva hun opplevde på jobb, komme med forslag til hva vi skal ha til middag, hva vi skal gjøre til helgen osv.

Hva er det kjærestepar gjør i helgen forresten (bortsett fra å gå på resturant, kino eller gå tur)?

Du bør helt klart ta til deg hennes hint ja, hun mener nok at du er likegyldig i forhold til henne og hennes liv og tanker.

Å være kjæreste med en som aldri har noen meninger eller sterke ønsker om hva man skal finne på, er drepende kjedelig.

Tror ikke så mange par gjør veldig fantasifulle ting hver bidige helg akkurat, men de forsøker vel å ha kvalitetstid sammen. Et forslag: hamstre inn mat og drikke fredag ettermiddag, og bestem at dere skal være inne hele helgen. Nakne. Kan bli artig? :)

Hva i all verden fikk deg til å tro at det er en god idé å ta opp dette mens hun da er beruset ...?

Du "sier i fra" til en person som er dritings , og du klager på at det var "svært ubehagelig" (hun tok til å gråte og beskyllte deg for å klikke) fordi hun viste svært liten innsikt i egen situasjon og mistolket deg  i fylla.

Du syns det var "svært dumt" og vitnet om umodenhet.

Når hun ble edru sa hun at hun forsto hun drakk for mye - og hun har ikke gjentatt det siden.

- Noe som er svært dumt og ofte hensiktsløs er å skulle stramme opp, eller snakke fornuft /ta en alvorsprat med noen som er dritings.  Slikt venter man selvsagt med til folk er edru.

 Men hvis man ikke venter, så tar man fyllereaksjonene med en klype salt, nettopp fordi vedkommede ER dritings.

- Og du håper at du slipper det igjen...?

Det gjør du. Det er bare for deg å være voksen og innsiktsfull nok til å skjønne at "alvorsprater" tar man ikke med kanonfulle mennesker.

En annen sak som ikke akkurat synes som noe sjakktrekk er at du sitter å henger på et voerspiel i egenskap av å være sjåfør , mens dama drikker fordi hun skal på byen.

Og i løpet av det vorspielet så sa du til henne flere ggr at hun burde slutte og drikke - og du foreslo også at hun skulle hjem og sove..... Hun følte antagelig at hun hadde formynderen med seg som satt å fulgte henne med argusøyne og blandet seg oppi.

Garantert ikke det hyggeligste at man er et sted med feststemte mennesker - og så sitter kjæresten der - edru og langt fra feststemt - og teller slurker og centiliter med årvåkent øye - for å fortelle når det er nok.

Og i etterkant gjorde du en utregning med promillekalkulatoren????  Oi,oi,oi

Du skriver i et innlegg over her at du "lurer på hvorfor hun syns det er et problem at vi er litt ulike, mens jeg ikke syns det."

Vel...du som ikke har noe stort vennenettverk og tydligvis ikke gjør ting bare for fornøyelsens skyld sammen med kompiser for å komme deg litt ut ...du får noe av dette "at det skjer noe"  mettet gjennom henne. For hun har venner og liker å gjøre diverse utenfor hjemmet.  Når det regner på presten så drypper det på klokker'n....

Hun og hennes personlighet og hennes vennskap og utadventhet gir deg input  - men hvilken input får hun fra deg...?

- At dere stadig skal analysere alt fra hva som er viktig i verden, i et forhold, magasinartikler, analysere alle ulikheter dere i mellom etc...?

Kanskje ikke akkurat noen höjdare..

Par kan være veldig forskjellige både i personlighet og væremåte (i sinn og skinn) og forholdet kan være helt utmerket og fungere riktig bra....forutsatt at man har en god fortrolighet på bunn (vennskap) og at begge parter føler at den andre "gir dem noe" , beriker deres liv, forsterker noe positivt i deres liv, tilfører forholdet  momenter, følelser og opplevelser som gjør det rikere - og da snakker jeg ikke om penger.

Som missChance sa.. helt helt heeelt feil å ta deg en prat med henne når hun var beruset... stor tabbe :P

og har jeg hadd en dame som har sotte å mast på meg under en slik fest.. så har jeg blitt flyforbanna til slutt..
Slike ting må mann bare ta på hjemmefronten..
husker eksen min som aldri ville at jeg skulle drikke..
hun var kjip og kjedlig.

og at du ikke spørr om hverdagen hennes, og bryr deg om middager.. eller har lyst å gjøre maaange ting om helgene..
så virker du som en fyr som ikke passer henne altså.

jeg er nesten motsatt.. vil vite for mye om dagen til dama, middager.. legge planer for helgene.

Og noen som da drikker, kan også finne på å drikke mer - bare for å vise at man bestemmer selv ...

Jepp.

likte selv ikke at eksen ble for full.
Men mann skal være meget forsiktig med å si sånn og passe på under festen.

slik tar man senere.

Har aldri iverden ville vært edru sammens med henne.. bedre å finne på noe annet.

Dette er et bredt felt.. Jeg mener at man må være litt ulike. Er man for like som personer krasjer man kjapt tror jeg. Men igjen, man kan være for ulike og. Eks kjæresten min var det stikk motsatte enn det jeg var, vi var som vann og olje. Dette skapte mange problemer i forholdet og til slutt førte det til at jeg rett og slett mistet mine følelser for ham.

Min nåværende samboer er mer lik meg, vi har mer like ambisjoner, drømmer og er på samme bølgelengde når det gjelder mange av grunnverdiene våre. Men vi er likevel forskjellige. Vi ser på ting forskjellig, har forskjellig tankegang og tenkemåte i diverse saker og håndterer ting forskjellig. DET synes jeg er bra, det betyr at jeg kan få et annet synspunkt på et problem jeg har, og jeg kan forene to måter å håndtere problemet på for å få en så ideèll måte jeg kan.

Familiene våre pleier å si at jeg er the unstoppeble force mens han er the immovable object. Så det er klart at når jeg og han først kommer i konflikt, en stor konflikt, ja da er det krig. 

Jeg var veldig vrang før, sta og uhåndterlig når det kom til konflikter. Han var nedsettende og oppførte seg som en bedreviter. Med tiden har vi begge forandret på oss og tilpasset oss hverandres behov. 

Det at man er ulike skal ikke være problem. Det går på å inngå kompromiss og akseptere hverandre. Det er viktig at begge parter prøver å tilpasse seg dels den andre partens behov.

Jeg pleide å være så vrang som hun ser ut til å være. Min samboer satt seg en dag ned med meg og brukte en to timers tid på å forklare meg hvordan jeg oppførte meg under konflikter og hvordan jeg ikke så hans side av saken. Jeg gjorde alltid han til bad guyen mens jeg ble offeret. 

Det er slik det virker med dere to i dette tilfellet.

Sett deg ned med henne, fortell henne ALT du har på hjertet. Fortell dette rolig og konstruktivt. Vil hun satse på forholdet, og elsker hun deg kommer hun til å prøve så godt hun kan for å forandre på dette negative aspektet og tilpasse seg mer dine behov. Er hun ikke villig til å forsøke engang er ikke dette forholdet noe å bygge på.

Det som skjedde var at hun satt seg inn i bilen, vi kjørte av gårde, og hun spurte hva det var. Jeg sa "ingenting". Hun fortsatte å spørre igjen og igjen, til jeg til slutt sa det. Jeg hadde egentlig tenkt å si det etter at hun hadde blitt edru.

Når det gjelder min oppførsel på vorspielet syns jeg ikke den var så ille. Hadde hun drukket moderat så ok, da hadde det vært irriterende hvis jeg satt der og maste. Men hun drakk en halv liter vodka (derav den høye promillen). Dessuten sa jeg det bare en eller to ganger at det kune være lurt å bremse, og det var når hun nærmet seg en halv flaske. Jeg mener det ville vært uansvarlig å ikke si noe. Hun husket dessuten ikke at jeg sa noe.

En promille på 2,0 sier kanskje ikke så mye for mannen i gata, men det begynner å bli fare for liv og helse ved 3,0. Jeg brukte en promillekalkulator fordi jeg fryktet at det nærmet seg dette nivået. Jeg anser en promille på 2,0 som temmelig farlig, og ikke bare meg forresten. 

Her fra en faktaside på nettet:

Opp mot og omkring 0,5 promille:Man føler seg lett påvirket. Mellom 0,5 og 1 promille: Man blir mer kritikkløs og risikovillig. Over 1 promille:Balansen blir dårligere, det oppstår snøvlete tale og kontroll med bevegelser forverres. Man blir trøtt og sløv og kan bli kvalm. Over 1,5 promille:De fleste får problemer med hukommelsen. Hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Svært høy promille:Bevisstheten nedsettes og man kan bli bevisstløs. Pustesenteret i hjernen kan hemmes. Oppkast er vanlig. Promille over 3 kan være dødelig. Risiko for død øker sterkt hvis man samtidig har brukt beroligende midler, sovemidler, smertestillende midler, midler mot epilepsi eller andre medikamenter som har sløvende eller dempende virkning på hjernen.

Som jeg skriver i det forrige innlegget, det var mengdene som gjorde meg bekymret. En halv liter sprit er farlig.

Vi analyserer ikke forholdet så mye, ikke mer enn andre tror jeg. Det er jeg som analyserer for meg selv.

Vel..hadde hun vært ei tynn lita flis som ikke hadde spist skikkelig, som satte halvflaska til munnen og  drakk de hun maktet for hver støyt , så kan jeg forstå at du mener at en halvflaske med 40% sprit er farlig for et voksent menneske ....eller om hun kun shottet den - og shottet non-stop.

Men blandet hun seg drinker som hun drakk under et vorspiel , så kan jeg ikke se det store faremomentet av en halvflaske, nei.

Nå skrev du forøvrig i innlegget ditt at du ikke bare sa fra om at hun drakk for mye/burde roe ned - men at du også foreslo at hun skulle hjem å legge seg :

"Hun drakk nokså mye, alt for mye syns jeg, og jeg foreslo flere ganger at hun skulle stoppe. I etterkant regnet jeg ut på en promillekalkulator på nettet at hun trolig hadde en promille på rundt 2. Jeg sa at hun burde bli med meg hjem og sove, men hun avslo det, sa at hun ikke var full, og at hun skulle ut på byen."

- Uansett hvordan det nå var , så kan man vel bare konstatere at dama ble dritings og  derfor var "umoden og oppførte seg svært dumt". Du var edru i situasjonen og burde klare å ikke legge opp til noen alvorsprat når hun var i den tilstanden.

Men nå er jo ikke den fylle-eskapaden det egentlige problemet ditt. Det er vel hvorvidt dere passer sammen fordi dere er så ulike.

Ettersom ditt nettverk ikke er særlig stort og du tilsynelatende ikke driver med så mye på fritiden sammen med venner, så kan jeg skjønne at en noe mere utadvent kjæreste gir deg input. Hun fører med seg "litt liv og fart" i livet ditt...og det oppleves ikke som noe problem for deg - naturlig nok.

Spørsmålet er hva du tilfører henne, all den tid hun opplever det som et problem at dere er så ulike.

Hvis hun føler at  hun må "aktivisere deg" for at du ikke bare skal bli sittende, eller  føler at hun må ta deg med til sine venner, eller få deg til å funke optimalt med sine venner fordi du ikke har noe eget nettverk , så kan det fort føles belastende.

Om det er slik det ligger an kan vel bare du svare på...eller hun for den saks skyld. Er jo hun som uttrykker at dere er så ulike.

- Det trenger absolutt ikke å være slik at du demonstrere eller sturer fordi hun skal noe eller skal møte veninner eller får besøk, slik at hun virkelig får et hint om at hun MÅ innlemme deg og aktivisere deg.

Det kan være noe hun bare føler inni seg....at det er greit at hun går ut,drar på besøk, har planer....men da blir jo du bare sittende der....noe som gir henne et stikk i samvittigheten enda hun slettest ikke gjør noe galt. At denne følelsen er ubehagelig , og at hun uttrykker det som at dere er så ulike.

Dette kunne (nb. kunne) forklare punkt 1-3.

Når det kommer til punkt 4-5 :

"4. Hun syns jeg burde engasjere meg mer i småting, som f.eks. hva vi skal ha til middag.

5. Hun syns jeg burde "ta styringen" innimellom, og hun føler ting har blitt litt likegyldig"

..så kan det tyde på at hun nettopp føler denne dårlige samvittigheten fordi du ikke har noe særlig nettverk eller finner på noe med kompiser -  noe som gir henne en følelse av at hun har ansvar for ditt velvære. Og da ville hun kanskje følt seg bedre hvis du i det minste var engasjert og aktiv når det kom til de små ting - som f.eks  ta initiativ til å handle inn og lage middag, ta initiativ til å gjøre noe /ta seg en tur/oppleve noe sammen slik at "noe skjer" - ja, at du i det minste er småskala-aktiv på egen hånd.

- Hva tror du om det?

Kjente problemer i forholdet dette! Jeg skal være forsiktig med å komme med råd, for dette er komplisert. Jeg har heller noen tanker rundt det.

Forhold innledes ofte pga at vi tiltrekkes mot hverandre. Ikke fordi vi synes vi nødvendigvis er så like, men fordi vi tiltrekkes ulikhetene. I min verden ville det blitt kjedelig hvis vi i parforholdet var helt like på alle nivåer/plan. Jeg og kona er så ulike at vi har mindre til felles enn det vi har felles. Vi har likevel hvert gift i over 20 år. Samtidig må vi være bevisst fra første stund på at vi er to forskjellige mennesker, og har den andres respekt i å være oss selv 100%. Vi må akseptere å leve sammen på tross av ulikheter. Bakgrunnen vår er jo at vi elsker hverandre, og ekte kjærlighet betyr full respekt til å akseptere den andre som vi er. Derfor mener jeg at det på grunnleggende plan er snakk om kjærlighet til hverandre, uansett om mange mener at det er mye annet som avgjør om man bor sammen eller flytter. Elsker man hverandre sterkt nok så blir allt annet oppgaver man løser i fellesskap, ikke problemer. Jeg snakker av erfaring fra et prøvet folk.

I dag er det lett å gå: vi snakker ikke sammen, han ser bare på foppall, hun skjønner meg ikke, vi er så forskjellige.....

Ja men elsker dere hverandre? Da er det bare snakk om vilje til å akseptere hverandre, skjønne at vi må samarbeide for å lykkes, og glede seg over hverandre og ungene slik som vi er. Det er også viktig å innse at samboerskap betyr kompromisser. Man må møtes på halvveien.

Aller viktigst:snakk sammen. Sett dere ned, gjerne med et glass rødvin, og diskuter det dere synes er vanskelig med partneren. Vær raus, lov hverandre at dere ikke skal heve stemmen, og lov hverandre å ønske hverandre god natt, hver kveld! da ble det noen råd til sist likevel!