Mellom barken og veden......

Jeg er en mann på 37 år. Jeg har tre barn, to gutter på 9 og 12 fra et tidligere forhold og ei lita tulle på ett år sammen med min nye samboer. Vi har vært sammen i tre år, de siste 2 1/2 år har vi vært samboere.

Jeg flyttet fra guttene min da de var 4 og 1 1/2 år, i 2003. Det var det verste jeg noengang har gjort, men nødvendig. Etter bruddet og fram til høsten -09 hadde jeg guttene 8 netter i mnd. Da jeg tok valget om å flytte sammen med min nye kjæreste, gjorde vi det på hennes hjemsted, en times kjøring fra guttene. Antallet netter gikk litt ned (annenhver helg), men til gjengjeld ble det mer i ferier og andre fridager, så totalt er det ikke så mye mindre.

Når vi nå har bodd her i over to år opplever vi at dette ikke fungerer som vi ønsket for guttene, særlig 9-åringen. Han gruer seg til reisingen, og begge uttrykker behov for å ha oss nærmere. Så jeg foreslo for min samboer at vi skulle flytte for å komme nærmere guttene, og gjerne ha delt omsorg (som moren til guttene er helt med på). Da begynte bråket.......

Hun har ikke lyst til å flytte. I utgangspunktet har jeg ingen problemer med å forstå det, hun trives her og har lyst til å bo her. Men jeg kan ikke se noe som er viktigere enn ungene. Selv om hun ikke er moren deres, er de en del av vår familie, og som et team så bør vi sammen gjøre noe med situasjonen. Hennes motargumenter mot å flytte er:

- Hun har lyst til å bo her.

- Hun har fått en jobb med en turnus som hun er fornøyd med.

Jeg har sagt opp to jobber for hennes del, og fordi den ene ikke gikk å kombinere med hennes turnus. I tillegg har jeg flyttet et stykke unna ungene for hennes del. Er det for mye av meg å be om å få litt i retur? Jeg har foreslått for henne at hun kan pendle, da hun jobber mye natt og kan være hos foreldrene de dagene hun jobber, noe som alltid er 2 eller 3 netter på rad. I alle fall i en overgangsperiode, til hun finner noe tilsvarende der vi flytter. Den løsningen er hun sånn halvveis med på.

Så skjedde noe jeg satte veldig lite pris på, nemlig at hennes foreldre blandet seg inn i dette. De satte seg fullstendig på hennes side, la ut om hvor vanskelig det ville være for henne å være stemor for gutter som snart var i tenårene, argumenterte med at delt omsorg var en særdeles dårlig løsning (ingen av dem har noen som helst erfaring med skilsmissebarn), og foreslo at vi ble boende her, men at jeg heller kjørte oftere til der ungene er for å være med på fotballtreninger o.l. Da kunne hun beholde jobben sin og belastningen ble ikke så stor på henne. Et raskt søk på nettet forteller meg at delt omsorg er anbefalt av både barneombudet og barnevernet, det er støttet av forskningsrapporter, og helsesøster og familievernkontoret applauderte mitt initiativ da jeg kontaktet dem for en prat. Alle jeg prater med som har erfaring med dette støtter meg i denne saken. Hennes foreldre er DE ENESTE som ikke anbefaler det på generelt grunnlag. Selvfølgelig har også delt omsorg noen utfordringer, men det har alle ordninger, og så lenge det har vært samlivsbrudd er ingen ordninger idèelle.

Hun forguder foreldrene sine og sluker alt de sier rått. Selv om de er de eneste som hevder dette, argumenterer hun med de samme argumentene foreldrene hennes kom med. Jeg har foreslått mange forskjellige typer ordninger, bl.a at vi har ungene fra ons-man annenhver uke + en dag andre uka. Jeg har foreslått at vi har den eldste (som virkelig vil bo hos oss) hele tiden unntatt annenhver helg, og den minste som er mer mammakjær annenhver helg. Men det ble altfor mye, "vi skal leve vi også" var hennes argument. Men da det i fjor var snakk om at han eldste skulle flytte hit og bo hos oss, var det helt i orden. Men da skulle vi bo her.......

For meg er ikke så viktig med antall netter, det viktigste er å være i nærheten. Bare det å være der når de trenger meg. Delta på fotballtreninger og andre aktiviteter. Men for meg virker det som at for henne er det viktigst at vi har de minst mulig.

Det verste oppi dette er at den som mest sannsynlig kommer ut som den tapende part oppi dette er den skjønne lille tulla på litt over året som er det mest uskyldige vesenet i hele verden. Hadde det vært bare min samboer hadde jeg sagt "drit og dra, jeg må ta meg av guttene, enten blir du med eller så blir du ikke". Men lillepia gjør det bare vanskelig. Det verste jeg har gjort er å flytte fra barna mine, og tanken på at jeg kanskje må gjøre det igjen stikker rett i hjertet. Akkurat nå føles det som jeg står på toppen av et fjell med stup på begge sider, og vinden fra alle kanter bare øker på......

Dersom jeg drar alene svikter jeg dattera mi. Dersom jeg blir værende svikter jeg guttene mine. Uansett er det noen som taper. Å bli for min samboers del er ikke et alternativ, da unger er viktigere enn henne. Og det vil gjøre meg til tøffel nr.1
Jeg synes ikke det er for mye å be om at hun (som har sagt hun elsker meg og at vi aldri skal la dattera vår oppleve "skilsmisse". Vi er forlovet, ikke gift) blir med meg så jeg kan få være far på et ordentlig vis for mine barn.

Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på dette, for akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre........

Samboerforholdet ditt er dømt, så du kan vel bare flytte dit du ønsker, og håpe på et best mulig forhold til din datter fremover. 

Ønsker bare å si at jeg føler med deg i situasjonen....damned if you do , damned if you don't.

Du har to gutter , der den ene er engstelig(gruer seg for reisingen) og der begge uttrykker at de ønsker/trenger mere kontakt.

Du har en eks - guttenes mor - som er innstillt på samarbeid og at du deler omsorgen.

Du har en kjæreste/sambo som du er forlovet med og dere har ei lita tulle sammen - men hun nekter å flytte nermere guttene dine slik at delt omsorg blir mulig.

Du skriver : "Jeg har foreslått at vi har den eldste (som virkelig vil bo hos oss) hele tiden unntatt annenhver helg, og den minste som er mer mammakjær annenhver helg. Men det ble altfor mye, "vi skal leve vi også" var hennes argument. Men da det i fjor var snakk om at han eldste skulle flytte hit og bo hos oss, var det helt i orden. Men da skulle vi bo her"

- Du forteller også at du har skiftet jobber og tilpasset jobber etter hennes turnus...men det er antagelig et argument du bør slutte å bruke.....Da blir uenigheten dere i mellom så "smålig". Du vet det og hun vet det allikevel.

Men det er vel slik at hvis du virkelig ønsker å prioritere alle dine tre barn , så lar det seg vanskelig gjøre med omlag 10 mils avstand mellom dem.

1. Enten så blir din sambo og deres felles barn med til guttene, eller2.  så må  din eks og guttene flytte dit du er etablert - eller 3. så må du flytte til guttene og forlate din sambo og ordne best mulig samværsavtale for din datter.

Tre er et umake tall....to av dine tre barn uttrykker at de trenger deg og eldstesønnen synes reisingen er vanskelig.

Du kan dekke to av dine barns behov ved å være nermere dem - og det er da lettere å ha en god samværsavtale for det tredje barnet - en å fortsette å ha en "halvdårlig" samværsavtale for to av dem.

Det blir ikke optimalt uansett...du kan bare gjøre så godt  du kan for å få det best mulig.

Jeg kan ikke si at jeg er imponert over  at din kjærestes argument  for ikke å ha en av sønnene fast  er : "vi skal leve vi også"

- Er forholdet dere i mellom egentlig noe særlig  bra, tenker jeg...

Ikke gi opp i å overtale din nåværende samboer til å flytte mener no jeg...

det er det beste for din del helt klart :S
Føler med deg..

Disse tingene er viktigere for henne enn at du og dine sønner er lykkelige? Selv om du selv ga opp 2 jobber for henne?

Dette synes jeg isåfall er dårlig gjort av henne. Hun vil liksom ha alt (deg, den spesifikke jobben, datteren, bostedet) og vil at kun du skal være den som gir slipp på noe (dine sønner).

Først og fremst vil jeg si du virker som en veldig bra person som prioriterer sønnene dine og elsker dem så høyt. =)

Så er jeg enig med han over, i at du bør fortsette å prøve å overtale henne.

Etterhvert forstår hun nok at det at du & sønnene er lykkelige er viktigere enn at hun har akkurat den jobben&bostedet.

Dine sønners oppvekst burde hun jo forstå er viktigere enn et bosted. 

Takk for det :)

Den responsen jeg har fått fra dere er lik den jeg har fått fra venner jeg har diskutert dette med, inkludert han som sa at forholdet er dømt. En av kompisene mine sa rett ut at dersom hun ikke var villig til å gjøre dette for meg og ungene, så "til fanes med henne!" Dette er en helt forferdelig situasjon å bli satt i, men jo mer motstand hun gir meg, jo enklere blir egentlig valget..... Det er bare så forbanna tragisk at taperen oppi dette blir ei lita jente på ett år......

Dette er moren til datteren din, så jeg foreslår at du legger vekk denne motviljen og heller utviser henne litt respekt. Du er tross alt avhengig av å ha et godt forhold til henne i alle år fremover, uansett hva som skjer.

Dersom hun eventuelt finner ut at hun ikke kan føye seg etter dine behov (du har dårlig samvittighet overfor noe som er en konsekvens av din egen handling), så er det ikke noe hun kan hjelpe for. Hun er jo ikke en slags gjenstand, hun har et liv og følelser og det er ikke alle som bare flytter rundt helt uten videre. Hun vil kanskje ha deg for deg selv og fokusere på sin egen familie - dine sønner har strengt tatt ikke noe med henne å gjøre, og det å plutselig endre hele livet til å ha to stebarn på deltid og mye mer å gjøre med din eks, fremstår kanskje ikke som noe drømmeliv for henne (eller for andre kvinner, for den del). Det var ikke denne "pakken" hun ble sammen med i starten.

Du ber henne om veldig mye, og bør takle det på en litt bedre måte dersom hun ikke takker ja. Å presse frem avgjørelser og si "du elsker meg ikke hvis du ikke vil", er utpressing, og helt uakseptabelt. Kjærlighet er ikke nok for å få et forhold til å fungere, det skal mer til. Man skal også ha de samme ønskene om familieliv og bosted, f.eks.

Dette dilemmaet har du skapt selv. Slutt med å kritisere samboeren din for at hun ikke bare kaster seg rundt og endrer hele livet sitt for at du skal slippe å ha dårlig samvittighet. Jeg tipper at sønnene dine klarer seg helt fint selv om de må reise litt. Det må jo ha gått greit frem til nå. Unger er motstandsdyktige og tilpasningsdyktige. Man er ikke nødt til å hoppe hver gang de sier hopp.

Hun var fullstendig inneforstått med at han hadde to barn den gang hun ble sammen med han. Og hun valgte å få barn sammen med han - vel vitende om at dette barnet fikk to eldre brødre. Og sånn sett så har faktisk hans sønner en hel del med henne å gjøre - uansett om hun angrer på at de har det.

Det er greit at han ikke skal drive med utpressing typ "du elsker meg ikke hvis du ikke vil", eller at han skal "slå i bordet" med at han har bytt jobber for hennes skyld, slik at nå forventer han at hun gjør det samme for han...  Men det er helt greit at han tenker det og har det i mente.  Det bør hun også  gjøre/ha.

Hans barn vil for alltid være en del av han - og faktisk er det nærliggende å tro at hans engasjement for og i  egne sønner var noe hun fant svært tiltalende når hun selv ble sammen med han og planla et barn sammen med han...for han "var en mann som var en god far, glad i sine barn - en mann man trygt kunne få barn sammen med"

At hun i dag vil ha han for seg selv og ikke ønsker at sin lille familieenhet skal forstyrres ytterligere av hans sønner ,blir hennes problem...og kanskje også hennes bane...(fra sambo og forlovet til enslig)

At hun angrer seg og står å gjemmer seg i skjørtene til sine foreldre er ikke noe han vare seg bør eller skal respektere.  Enten samler hun seg og gjør det som er rett  i den forstand at det legger til rette best mulig for alle parter  (uten utpressing og tvang)  - eller så gjør hun det ikke og holder på "sitt" fordi hun er den viktigste og det viktigste i denne saken.

Da står hun også ansvarlig for eget valg og kan ikke bebreide han for det i ettertid - vilket er viktig når det kommer til samarbeid og samvær for den lille tulla.

Forhåpentligvis tenker hun seg om hvis hun ikke føler seg presset  (faktisk får rom for å tenke) , og satser på det som  legger til rette for at det kan bli best for alle.

Hmmm...kjedelig situasjon. All medfølelse.

Helt ærlig så er jeg litt enige med de som sier at kanskje det er på tide å forlate den dama...Grunnen til at jeg mener det er at hun elsker deg med visse vilkår, nemlig så lenge hun får bo der hun bor og får ha jobben sin. Jeg mener å påstå at jeg elsker samboeren min, og hadde jeg vært i deres situasjon hadde jeg virkelig likt den siden av deg som vil ta best mulig vare på dine barn! Det er en flott egenskap, noe vi kvinner ofte setter veldig pris på og anser som attraktivt. Jeg hadde funnet meg en annen jobb og flyttet med deg :) Fordi prioriteringene dine er veldig riktige. Er ikke så sikker på om du virkelig er hennes store kjærlighet...dessverre. Nesten så deres lille datter blir benyttet som gissel allerede når hun sier "vi skal aldri la henne gå gjennom en "skilsmisse"". Jeg vet om flere damer som har fått barn med kjæresten mest for at "da kan han ikke forlate meg". Å bli i forholdet er ikke nødvendigvis det lureste du gjør. 

Jeg tror deres datter vil klare seg bra, særlig siden du er oppriktig interessert i å gjøre alt best mulig, med delt samvær osv. Det vil jo også gjelde henne.

Kanskje er det slik at hvis du faktisk velger å bryte ut fordi du må prioritere din jobb som far, så gir hun seg og blir med allikevel. Meget mulig hun bare prøver å gjøre alt hun kan for å hindre det. På en måte føler jeg nesten at det er HUN som har et valg å ta, ikke du.

Syns du virker som en bra mann med prioriteringene på rett sted. Vet hun ikke å sette pris på det så er det veldig synd for henne.

Det er nok det hun vil, men å si at det ikke var denne "pakken" hun ble sammen med er feil. Hun var fullstendig klar over ungene, og jeg hadde også (før vi ble sammen) orientert henne om at det kanskje oppsto situasjoner der jeg ble nødt til å ta meg av ungene mer enn det jeg gjorde pr. dato. Da var hun helt enig, og selvfølgelig skulle vi gjøre det. Dette var for tre år siden.
Skal man følge din retorikk kan hun heller ikke forvente at en evt. ny kjæreste skal bry seg om min datter og gjøre ting for hennes del........

Du sier videre:
"Du ber henne om veldig mye, og bør takle det på en litt bedre måte dersom hun ikke takker ja. Å presse frem avgjørelser og si "du elsker meg ikke hvis du ikke vil", er utpressing, og helt uakseptabelt. Kjærlighet er ikke nok for å få et forhold til å fungere, det skal mer til. Man skal også ha de samme ønskene om familieliv og bosted, f.eks."

Jeg presser ikke fram noe som helst. Jeg har sagt hva jeg ønsker for guttenes del, og har aldri sagt at hun ikke elsker meg dersom hun ikke vil. Og jeg kan ikke se at jeg på noen som helst måte driver mer utpressing enn det hun gjør.....

Du avslutter med:
"Jeg tipper at sønnene dine klarer seg helt fint selv om de må reise litt. Det må jo ha gått greit frem til nå. Unger er motstandsdyktige og tilpasningsdyktige. Man er ikke nødt til å hoppe hver gang de sier hopp"

Det er jo nettopp at dette ikke fungerer som er essensen i hele problemet! Det funker jo ikke. De har behov for mer av faren sin enn det de får i dag. Og dette er ikke noe som dukket opp i går, det har pågått en stund. Og vi har ikke klart å få det "fristedet" vi ønsket å skape her, at det skulle være slik at guttene storgledet seg til hver pappahelg. Slik det er nå er det mest bare stress for dem, særlig i sommerhalvåret når det er fotballturneringer, og guttene skal hver sin plass.

Jeg kan uansett ikke se noe viktigere enn å ta seg av ungene sine når man ser at situasjonen i dag ikke fungerer. De kan ikke gjøre noe selv med situasjonen, de er slave av våre handlinger. Det er kun vi som kan gjøre noe.

Det er veldig stor forskjell på å ha ungene litt ekstra i perioder, og på å flytte og ha dem 50% av tiden. Å plutselig få ansvar for 3 barn er ikke noe alle tar lett på...det er jo ikke bare DU som har dem på deltid, det blir jo henne også. Så jeg vil absolutt si at pakken har endret seg :-)

Men ok. Det virker ikke som om du er så opptatt av hennes side, du har gjort et valg allerede. Det er ikke noe feil i det valget, jeg ville bare hinte om at andre kan oppfatte situasjonen veldig annerledes. Det blir litt feil å rettferdiggjøre seg selv så veldig. Ta valget og stå for det. Da er det bare å gjennomføre på en best mulig måte, slik at du får en god omsorgsordning for datteren din.

Jeg kan ikke se at det er mye valg å ta. Da jeg flyttet var situasjonen helt annerledes, men når den nå har endret seg til det verre for ungene er det min plikt å ta meg av dem. Jeg har hele tiden vært av den oppfatningen at det beste for ungene er å ha ET sted de kaller hjem, og så kom de til meg på pappabesøk. Slik situasjonen er nå har de et mye større behov for meg, og selv om jeg gjerne kunne hatt dem full tid tviler jeg på at mora ville gått med på noe mer enn 50/50. Men om det blir 60/40 eller 70/30 er egentlig ikke så viktig, det som er viktigst er å være der for dem. Planen er å bo innen sykkelavstand fra mora.

Jeg er opptatt av hennes side. Jeg synes det er fælt å måtte be henne om å flytte fra plassen hun bor og kanskje si opp jobben hun trives så godt i. Derfor gikk jeg med vondt i magen i mange måneder før jeg endelig tok det opp. Men uansett hva jeg plasserer på vektskålen klarer jeg ikke å finne noe som er mer tungtveiende enn barnas beste, ikke noe som er i nærheten en gang. For meg er det det samme hvor vi bor, men jeg kan ikke sitte passiv å se på at barna mine ikke har det bra. Og da må jeg trå til. Da synes jeg ikke det er for mye forlangt at min forlovede støtter meg i den. Jeg hadde glatt gjort det hadde det vært omvendt.

Jeg synes du skal stille henne et ultimatum. Du har de beste intensjoner for barna dine, alle tre. Hvis hun ikke vil flytte, er ikke kjærligheten til deg stor nok, i tillegg til at hun fratar den minste en mulighet til å vokse opp med sin far.

Hun visste hva hun gikk til den gangen, og sa ja til hele pakken.

Det går ikke an å måle kjærlighet på denne måten.Kjærligheten stiller ikke ultimatum. Det er i tilfelle den som stiller ultimatumet som ikke har nok kjærlighet. Det synes ganske åpenbart i dette tilfellet at han ikke har nok av det. Måten han omtaler samboeren på, han sier at barna går foran henne, at han ikke evner å se hennes side, osv. Å forsøke å snu det til at HUN ikke elsker nok, er en solid vrangforestilling.

Hvis han stiller ultimatum og flytter, er det han selv som "fratar den minste en mulighet til å vokse opp med sin far" - ikke hun.

Han kan jo faktisk velge å bli, også. Det er ingen som kan si at guttene hans tar noe spesiell skade av å bo et stykke unna. Høyst sannsynlig går det kjempefint med dem, de har en far som viser kjærlighet og omsorg når han er sammen med dem.

Men du synes det er for mye forlangt at du skal støtte din forlovede i hennes ønsker ...?

Jeg får litt blandede følelser når jeg leser dette.

Du sier du har flyttet og byttet jobber på grunn av henne, og at det er rimelig at hun gjør det samme for deg. Men hadde dere en avtale på det? Hva pratet dere om i startfasen? 

Om du flyttet til hennes hjemsted for å være sammen med henne, byttet jobb, etc, da var det noe du gjorde av egen fri vilje. Du valgte bort ungene dine da. Uansett hva du gjør nå blir det aldri ugjort. 

Om dere bor på stedet der hun vokste opp og ønsker å bli gammel, der hun har alt sitt nett, da er det ikke rimelig at du mener at hun skal gi opp alt dette fordi du har ombestemt deg. Du tok et valg. Stå ved det. Går du fra henne for å være der for guttene, så får du 3 unger med ødelagt kjærnefamilie. Jeg må si at jeg hadde følt meg lurt om en mann som flyttet for å bosette seg hos meg etter 3-4 år plutselig begynner å mase på at vi skal flytte dit han kom fra, uansett hva jeg mente om det. Er du den eneste som skal bestemme hva som er rett og galt, og legge premissene? 

Hva med din ex? Har hun noen tanker om å flytte? Du burde kanskje sjekke det før du bryter opp og flytter. Dumt om hun flyttet noen hundre mil i en annen rettning, liksom. 

Hva om det som plager din sønn har å gjøre med mange andre ting en avstand? Har du sjekket ut hva som ligger bak vegringen hans? 

Kan tildels være enig. Dette er et nesten umulig valg. Uansett hva han velger, er det noen barn som taper.

Men, jeg tror man må følge hjertet.

Å fy faen. Vet du hva? GJør det som er best for barna dine - samboen din er ei egoistisk kjerring som ikke respekterer at barna kommer i første rekke!

Har du lest alt eller? han har barn med henne også..

Så ingen av valga blir lett.

Det beste er å fått samboern din med å å flytte.. og håper du klarer det.. best for alle.

MissChance, jeg er av den oppfatningen at barn kommer først, og skal prioriteres foran alt annet. Selv om hun ikke mora deres, så er vi alle en del av samme familie, og da gjør man det som er best for barna. Hun gikk ikke inn i dette forholdet med den betingelsen at hun ikke skulle ha noe med guttene mine å gjøre, og det ville jeg selvfølgelig aldri tillatt. En annen ting jeg sliter med å skjønne er at det hadde vært helt greit med mer omsorg dersom guttene og min eks hadde bodd her. Da står og faller det på hvor vi bor. Og det er ikke en prioritering jeg skjønner.

Hun har ikke kuttet navlestrengen til egne foreldre. Det var vel gjerne en tungtveiende grunn til å etablere seg på hennes hjemplass også...kan jeg tenke meg...(du kan jo tenke etter selv). Å bo på hjemstedet og ha foreldrene nært var et pluss og et argument.

Ut fra det blir hennes prioriteringer forståelige - tiltross for at de fortsatt er like dårlige .

Du skriver :

"Så skjedde noe jeg satte veldig lite pris på, nemlig at hennes foreldre blandet seg inn i dette. De satte seg fullstendig på hennes side, la ut om hvor vanskelig det ville være for henne å være stemor for gutter som snart var i tenårene, argumenterte med at delt omsorg var en særdeles dårlig løsning (ingen av dem har noen som helst erfaring med skilsmissebarn), og foreslo at vi ble boende her, men at jeg heller kjørte oftere til der ungene er for å være med på fotballtreninger o.l. Da kunne hun beholde jobben sin og belastningen ble ikke så stor på henne.

Hun forguder foreldrene sine og sluker alt de sier rått. Selv om de er de eneste som hevder dette, argumenterer hun med de samme argumentene foreldrene hennes kom med. Jeg har foreslått mange forskjellige typer ordninger, bl.a at vi har ungene fra ons-man annenhver uke + en dag andre uka. Jeg har foreslått at vi har den eldste (som virkelig vil bo hos oss) hele tiden unntatt annenhver helg, og den minste som er mer mammakjær annenhver helg. Men det ble altfor mye, "vi skal leve vi også" var hennes argument. Men da det i fjor var snakk om at han eldste skulle flytte hit og bo hos oss, var det helt i orden. Men da skulle vi bo her......."

- Hun ønsker  å bo der hun bor, i tillegg er hun fornøyd med sin jobb og så har hun jo mamma og pappa der ; alt er som plommen i egget hvis det ikke var for deg og maset om å flytte for å ha disse sønnene dine mere enn du har nå.

Hun og hennes foreldre er nok skjønt enige om at du kan kjøre att og frem som den reneste villmannspendler hvis det er så viktig for deg - men at det er fryktelig lite hensynsfullt - ja på grense til slemt av deg og ytre ønske om å flytte nermere guttene og be henne oppgi hele livet sitt med kjernefamilien (mamma og pappa har en viktig plass i den tydligvis) og jobb og følge med.

Disse 10-12 milene blir betraktet som en emigrering til Australia eller noe...

Saken er at det meste hadde vært greit hvis det bare ikke innholdt elementet "flytting".....sikkert greit at eksen din og sønnene flyttet nermere dere  slik at sønnene oftere kunne vært hos dere , og også greit at du begynte å pendle som en gærning.....men alt som medfører at hun skal flytte på seg eller flytte fra mamma og pappa er uhørt.

Selvfølgelig gikk hun ikke uvitende om dine sønner inn i et forhold med deg. Faktisk var nok  din åpenbare omsorg for dine barn et stort pluss i hennes øyne - og derfor så hun nok også på deg som en utmerket far til henens barn også. Du var glad i barn og ansvarlig i forhold til barn. Men det var DA.

Nå er du far til hennes barn/dere har et barn sammen og hun er din forlovede og dere bor nært hennes foreldre som betyr så (alt for) mye. Da syns hun nok at hun og barnet skal ha førsteprioritet uansett, og at dine sønner kommer bak henne og  felles datter når det skal prioriteres - vilket også hennes foreldre støtter henne i.

Ditt ansvarlige syn på at barnas behov kommer fremst, også foran voksnes ønsker, er alltså ikke lengre sjarmerende eller noe hun setter pris på. Ikke nå lengre når det faktisk berører henne.

Men jeg er sikker på at hun fortsatt kan være enig i at barns behov kommer foran voksnes ønsker i forhold til andre eller som en generell regel og en objektiv ansvarlig betraktning.

- Jeg tror slettest ikke at din forlovede er slem, dum eller misliker dine sønner. Det er bare at dette med flytting  forstyrrer hennes liv - og da blir det noe heeeelt annet der disse reglene ikke gjelder!

Hvorvidt det er noen nytte i å mase videre på henne vet jeg ikke.

- Hva tror du selv?

Skulle ønske du var litt mer forsiktig med hvordan du ordla deg, Joplina. Du tolker denne kvinnens oppførsel og hva hun tenker og mener ut fra det trådstarter forteller - som om det er fasiten og kan påvirke TS gjennom det.

For det første må jo da også hennes eget barn komme først for henne - og dette barnet burde jo komme like mye først som guttene dine for deg, og for det andre har hun jo også familie der dere bor nå som hun kanskje ikke vil flytte fra? At foreldrene er så imot dette, kan jo også være fordi de er redde for å "miste" henne? Kanskje hun også plukker opp innstillingen din - for slik det framstår i åpningsinnlegget virker du negativ til alt hun har sagt, mens det du vil er det rette. Kan det være mulig å møtes på midten på en eller annen måte, eller er din løsning den eneste mulige? Har den andre moren sagt seg villig til å la den ene gutten bo fast hos deg hvis du flytter?

Det er et debattforum fortsatt, eller...?

Som han skriver i trådstart :

"Jeg vil gjerne høre andres synspunkter på dette, for akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre"

Og jeg skrev mine synspunkter  - som du igjen mener kan oppfattes som en fasit som kan påvirke trådstarter ??

Mannen er 37 år og ingen ungstut - og han virker veldig reflektert tiltross for dilemmaet han opplagt har. Jeg tviler meget sterkt på at han vil betrakte mine synspunkt som noen fasit.....like lite som han vil oppfatte ditt ene innlegg (foruten dette) som  at du tror på eller anerkjenner at han har noe reellt  dilemma i det hele tatt  : "Men du synes det er for mye forlangt at du skal støtte din forlovede i hennes ønsker ...? "

Finnbjart - kan det være mulig at hun ser for seg at dersom dere flytter - og dersom den ene av dine sønner flytter inn hos dere - så er det HUN som blir sittende med omsorgsansvaret og all jobben? Mange samværsforeldre dumper omsorgsjobben på den nye partneren - som de tidligere gjorde med barnets andre forelder - så kan det ligge noe der?

Uff da, så hårsår ...

Jeg sa bare at du tolker og tyder det ts forteller (som ikke nødvendigvis er hele historien) som om du dermed vet hva denne damen tenker og føler. Og det vet ingen av oss.

Og jo, han har et dilemma - et stort et, men det må da være lov å stille et spørsmål for å se om han har tenkt at denne støtten skal gå begge veier alltid - eller bare når det passer best for en av partene.

Det er faktisk mye han ber henne om, og jeg savner litt forståelse for hennes situasjon også fra hans side, og ikke bare dårlig skjult motvilje og irritasjon over hennes argumenter selv om han mener at de ikke er gode.

Ja, jeg har lest alt, og nei, du tar feil. Barna er alltid viktig. Punktum. Her er det dama som ødelegger, og han bør sette barna sine først. Det er verre med minstejenta, men hun er så ung at hun trenger mora først og fremst de neste 3 åra. Dette gir fyren 3 år på å fokusere på de eldre barna og samtidig få henne til å forstå sin egen urimelighet.

Riktig. 

Barna først, og selvom de har blitt enige om at datteren ikke skal bli et skilsmissebarn, kan de fortsatt ha et forhold. Mye pendling for far, riktignok, men på tre år kan mye skje.

Det gir ham også tre år til å bli en fremmed for det minste barnet.

Det var jo faktisk et veldig bra poeng, det. Han stiller seg helt utenforstående til at samboeren ikke vil gjøre som han vil, og setter spørsmålstegn ved om hun i det hele tatt elsker ham.

Samboeren hans har jo sin fulle rett til  å stille det samme spørsmålet tilbake.