Finnes det noen forskning på lange ekteskap?

Har litt følelsen av at det finnes mange "tøffler" der.Menn som er alt for ettergivende og altid gir seg i en diskusjon,bare for husfreden.

Eller sagt på en annen måte.Dominerende hustruer.Hustruen styrer pengesekken,og mannen oppfører seg som en guttunge.

Håper jeg kommer med en feilaktig påstand,da dette jo høres litt trist ut.Håper virkelig ikke at 50% av norske ektemenn er noen godtjotter?

Jeg var både sta og kunne svare på krangler og ble skilt etter 10 år.

Handler om å velge sine kamper synes jeg.

Jeg kan godt gi meg i en god del diskusjoner fordi jeg faktisk ikke bryr meg.. og kan la henne få viljen sin på en god del ting.

Og heller vinne dem jeg vil vinne :P
Er ikke vansklig å vinne om mann vil ;)

Og husfreden er viktig.

De fleste kvinner liker litt motstand, tror jeg. Menn som gir seg ved første tegnt til motstand blir kjedelig, og en kvinne kan da fort få for seg at han rett og slett ikke bryr seg. Og det er -ikke- bra.

Noen ganger gjør jeg meg litt tverr og mer uenig enn hva jeg egentlig er, bare for at hun skal få noe å bryne seg på. Man skulle tro hun blir irritert når det opponeres mot hvilke gardiner vi skal ha, men hun blir innerst inne glad for at jeg "bryr meg". 

Der er mine "50 cents", i alle fall. Forskning på området vet jeg ingenting om. 

Dominerende hustruer har vi forsåvidt også hatt siden vikingetiden (og sikkert lengre tilbake enn det og), hvor de har styrt både hus og "privatøkonomien" med jernhånd. Intet nytt med det. 

Mannen tjener, Kona bruker.

Uten å ha forsket på dette, så har jeg av ren nysgjerrighet spurt flere av mine jevnaldrende menn og kvinner, som har vært gifte med en og samme partner siden de var ca tjue som var giftealder den gang.

Altså ekteskap som har vart i mer enn 35 år, ja noen innpå førti år.

Det inntrykket jeg fikk var at limet i ekteskapene var en gjensidig tillit og en innstilling om alltid å tro det beste. Videre mente alle at ektefellen var ens beste venn og den man kunne fortelle alt til. Men ingen krevde at ektefellen skulle fortelle alt.

Å kunne skille mellom bagateller og det som er viktig var noe alle mente var viktig. Finnes det noe dummere enn å krangle om, eller hisse seg opp over bagateller?

Felles interesser var også ett must for de fleste. Det å ha noen å gjøre ting sammen med, noen å oppleve noe sammen med er alltid verdifullt, men spesiellt må det være når dette har vært samme person i alle år.

Men selv er jeg lykkelig skillt, og har ett kjæresteforhold som fungerer akkurat slik de langvarige ekteskapene gjør.

Ja, da går det ofte slik for menn i dag. Det er også mitt inntrykk..

:)

Dette var et lurt triks, men for meg funker kun kompromissløs ærlighet i et forhold.

Men det som fungerer er vel alltid riktig. Når det gjelder forhold.