Gå eller bli værende? :(

Først får jeg begynne å si at jeg er en dame på 33 år.

Jeg har en tennåringsdatter fra et tidligere forhold. Jeg har så og si vært alenemor til henne igjennom hele oppveksten hennes. Har ikke hatt problemer med å treffe menn, men har ikke følt at noen har vært "verdig" til å slå seg ned med og starte et liv sammen.

Men da jeg rundet 30 år begynte jeg virkelig å savne en mann. Jeg prøve nett dating og vanlig dating. Til slutt traff jeg ¤samboer¤. Jeg var ikke noe interresert i han, men han kom innom jobben min så og si hver dag med godord og små gaver. Han mente at han var den rette for meg. Så tilslutt ble jeg sjarmert og vi ble kjærester.

Han er en trygg, god, snill, romantisk og flink mann og vi ble raskt samboere.

Jeg hadde bygget et hus som jeg og datteren min hadde bodd i 8 år. Da jeg ble samboer med kjæresten min, valgte vi at han skulle få kjøpe seg inn på 1/4 del. Vi tok  og opp mere lån som vi brukte på huset. Nå har vi et lån på litt over 2 mill + som ink en stor bil.

I ettertid ser jeg jo at han opprinnelig ikke kjøpte seg inn.....!!?? Da jeg ikke har noen penger ifra han. Alt vi endte opp med var et større lån som står i begges navn.

Vi har nå fått en sønn sammen som er litt over året. Så nå har vi mine, dine og våre barn. Samboere har vi vært i 4 år. Han har bygget terasse og andre småting på huset.

Nå skranter forholdet... Jeg tenner ikke på han og ikke føler jeg at jeg elsker han. Glad i han kommer jeg alltid til å være. Har ingen ønske om å såre han.... Men det gjør jeg jo ofte nå i forholdet ettersom vi sliter.

Vi krangler ofte, diskuterer, har ikke sex, lite fysisk kontakt.....Det er jeg som føler meg usikker og vuderer å gå ut av forholdet. Jeg har snakket med han, som har ført til en stor sårhet hos han og at han ofte er trist og usikker.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vet jeg personlig ville fått det bedre om jeg gikk. Da kunne jeg fokusere mere på barna og meg selv. Nå er fokuset hele tiden forholdet og det at vi sliter.

Men det er flere ting som spiller inn på at jeg er usikker.

Tviler på at jeg har råd til å sitte med huset nå. Om jeg skal kjøpe han ut + at vi har større lån nå enn da jeg bygde huset. Jeg er også småbarnsmor nå og kan ikke jobbe like mye som jeg gjor før. Jeg synes og det er trist at vårt fellesbarn skal vokse opp uten faren under samme tak. Samboer kommer og til å slå igjenom om 50 % fordeling av foreldreansvaret og jeg er usikker på om jeg klarer å ikke ha barnet mitt her en hel uke (jeg kommer til å være helt ødelagt) har jo heller ikke lyst å såre samboer eller skuffe min familie og svigerfamilie.

Tenk at etter 4 år så er alt så forandret og alt jeg har bygget opp for meg selv og barna FØR jeg traff samboer kan jeg miste :( Jeg har jo fått et fantastisk barn som jeg ELSKER og jeg har minner.....

Noen råd om hva jeg bør gjøre?

Utfordringen din her er stor. Da du i startet å date, greide du å sile bort de som ikke var "verdige", men på ett eller annet tidspunkt så ble du nok så "desperat" etter å finne deg noe, at du gikk for den som viste "størst interesse". Greit nok, alle vil finne seg noen som bryr seg ekstra mye om akkurat oss. Skal ikke si så mye om det; for der vet du nok selv hva som ble feil.

Dette er "klassisk" for damer når de egentlig er klar for å bryte ut av forhold: "greier jeg meg økonomisk" og "hva med barna"?

Vell og bra det, lurt vil mange si. Når det kommer til det økonomiske, ta turen til banken og hør med dem om mulighetene dine.

Ang barn, ja det er kjipt å "miste" tid med dem. Om han "slår gjennom med 50% fordeling, så vær "glad" for det. Med det mener jeg, de fedre som er villige, og ikke minst skikket til å ta seg av barna, har like stor rett som mødre til å fostre barn. Det er ingen ulempe for barna å ha mye kontakt med begge foreldre like mye. Det er alt for mange fedre som ser sitt til å "bli fri og frank" når det blir brudd, og gjerne nesten ikke vil ha noe med barna å gjøre.

Du kan ikke være med ham for å ikke såre din eller hans familie. Og tror du han blir såret, si om 5-10 år, hvis han finner ut at du har vært sammen med ham, uten å hatt følelser for ham noengang?

Hvis du ikke har hjerte til å gå fra ham, så må du finne roen med at dette er livet ditt. Vi kan alle innrette oss, det spørs bare hva du tror er best for deg og dine barn- på sikt.

Hvordan går det med deg?

Førts og fremst, skjønner du sliter med tanken på 50/50 deling av barn, det høres ikke ut som en god løsning når barnet ditt er så lite. Kanskje dere kan bli enige om å vente til det blir litt eldre med en sånn løsning? Jeg har vært i samme situasjon, og det føltes annerledes etter at sønnen min begynte på skolen. Økonomisk tror jeg du bør snakke med en advokat eller ring noen som vet hva de snakker om, du trenger ikke ha bestemt deg for å "gå" for å ta en telefon. Skriv ned alternativene du har/får hvis du flyttter/går fra mannen evt IKKE flytter/går, og se hva du føler. Hva blir best? Kan du leve med å kompromisse noen ting for å få et liv uten det vanskelige forholdet?