Jo Nebø, Gunnar Staalesen, Anne Holt

Jeg har forsøkt meg på to bøker av Jo Nesbø og begge har vært skuffende.

Det er vanskelig å sette fingeren på det men det mangler noe i formidlingen. Det oppleves som om Nesbø er nærmest ironisk i passasjer der dette ikke burde forekomme og at han er i overkant lettvint i andre passasjer, som transportetapper for å komme over til neste ledd i handlingen. Personene er karikerte og tegneserieaktige. Relasjonene er sjablongmessige.

(Ikke for det - det finnes bøker med nettopp tegneserieaktige og sjablongmessige figurer som fungerer utmerket, men da må  dette være gjennomgangstonen, som oftest gjennomsyret av underfundig og undertrykt humor, ikke en ufrivillig litterær brist fra forfatteren sin side.) 

En del av dette kan en kanskje forvente i en krimroman, kanskje er det også nødvendig med en del vaklevorent reisverk av bambus og pappmasje og enkelte plotmessige snarveier om det skal kunne ryddes nok plass til den spenningskurven men de delene og det kittet som burde få boken til å henge sammen som en bok er for slappe og for lite troverdige til at en kan leve seg inn i den virkeligheten som presenteres. 

Det blir platt og alt for åpenbart konstruert. 

Jeg forlot begge bøkene halvlest.

PS. Den eneste andre norske krimforfatteren jeg har forsøkt meg på var Gunnar Staalesen etter en julegave fra fjerne slektninger for noen år siden. 

Denne leste jeg ut. Ikke i begeistring over bokens kvalitet og medrivende spenning, men i dyp undring over hvordan det er mulig å skape seg et levebrød som barnebokforfatter for angivelig voksne lesere.

Anne Holt tør jeg ikke tenke tanken på en gang. 

Hvilke?

Jeg mener Rødstrupe var densiste jeg forsøkte meg på, om det var den med en krigsveteran som skulle foreta et attentat fra SAS-hotellet med en meget spesiell tysk høykalibret skarpskytterrifle, osv.

Om den første husker jeg knapt noenting. Det var drikking, problemer med sjefen, osv, mye pjatt om Oslo..jeg husker bare at det ble for flatt og uinteressant, u,mulig å leve seg inn i.

Prøv Tom Kristensen, han skriver drivende gode bøker fra spennende miljøer, dvs næringslivet i all hovedsak.

Han har en ganske annen fortellerstil enn Nesbø etter min mening, han er mer historiefokusert enn personfokusert.

En annen god krimaktig forfatter er Johan Theorin, med sine spenningsromaner med større eller mindre snev av overnaturlighet over seg, men han er svensk da.

Norske krimforfattere lider ofte av det jeg liker å kalle "Macyver-syndromet", altså nokså underholdende hvis dosen holdes nede, alt for ofte meget forutsigbare plott, og ingen fare for at hovedpersonen dør på slutten, for det må jo skrives en hel serie hvis første bok blir en suksess. Nå skal det sies at dette ikke gjelder bare norske krimforfattere, og at det finnes hederlige unntak. Men tendensen er desverre nokså tydelig...

Jeg vil heller kalle det "Olsenbandensyndromet", hvor karikerte kriminelle til slutt fakkes av karikerte polititjenestemenn.

I mellomtida er det ymse ting og tang, sannsynligvis noe skremmende involvert. For eksempel nazisme, frimureri eller lignende.

Det er dritkjedelig og Trøtt.

Flaggermusmannen var faktisk overaskende bra.

Nja, synes den er bra, men de kan ikke sammenlignes med Frelseren, Snømannen, Panserhjerte og Gjenferd. Artig at bøkene bare tar seg opp.

Ikke gjør det! 

Jeg har forsøkt en av henne, og det er ett av de største makkverk jeg har lest. Blind Gudinne tror jeg den het. Hold avstand! 

Her er eg helt uenig. Liza Marklund er best av de skandinaviske dog , sammen med Unni Lindell og Håkan Nesser. Joe Nesbø og Staalesen er for mye røver historier i mi bok. Ikke at de ikke er bra men.......

Staalesen er da ikke mye røverhistorier. Synes han er en av de aller, aller beste i Norge og Skandinavia.

Nesbø smør kanskje tjukt på i enkelte bøker, men skaper iallfall en nerve og spenning i bøkene sine som overgår omtrent alle andre norske krimforfattere. Dog synes jeg det har gått nedover etter Frelseren. I de to siste bøkene har det rett og slett blitt for mye av det gode.

Eg bør vel revurdere den litt ja. Men eg synest iallefall Nesbø går utrolig mye over stokk og stein i de siste bøkene spesielt. Gikk tilbake å leste flaggermusmannen nå i sommer som sagt og synest den var mye bedre fortellermessig selv om også der er det litt vel tykkt smurt på fo å si det sånn. Eg er mer opptatt av beskrivelsen av menneskesinnet og hva som leder til handlinger som beskrevet i bøkene for å være litt pompøs :-) Derfor er eg mer glad i gammel krim før PC er og askens duppeditter var noe av hovedinngridiensen i krimhistoria .

Hvis vi skal se på Skandinavia så vil jeg trekke frem svenske GW. Meget bra bøker. Start med den hvor han skriver om Palme-drapet og en sannsynlig måte det skjedde på.

Danske Adler Olsen er et nytt bekjentskap som har gitt mersmak.

Marklund skjemte seg kraftig ut i sitt prosjekt i lag med James Patterson, en av de VÆRSTE bøker jeg noengang har lest.

Han må eg ærlig innrømme eg ikke har kommet igang med ennå. Ikke han islanske heller. Såg før eg kjøpte Postcard Killers at den fikk helslakt, men så hakkegale var den vel i grunnen ikke :-)

Nesbøs beste synes jeg var Rødstrupe, Frelseren og Sorgenfri. Disse har både nerve, er godt skrevet og ikke over the top slik som de siste par bøkene. I Snømannen, Panserhjerte og Gjenferd synes jeg han drar det hele noe for langt.

Selv er jeg mer opptatt av en krimbok skal ha en viss nerve og spenning. En forfatterinne som Karin Fossum skriver jo ganske bra, men bøkene hennes er uhyre lite spennnede.

Leif GW Persson er jo temmelig underholdende. Etter triologien om Palme-mordet har han jo også utgitt et par bøker med kriminalbetjent Evert Bäckström som hovedperson. Disse er jo til tider hysterisk morsomme. Bäckström er jo en særs artig karakter.

Ja, den godeste Evert er jo en særdeles dårlig etterforsker (i alle andres øyne enn sine egne) som allikevel løser sakene på sitt vis.

Ja, GW har rykket opp til å bli den svenske krimforfatteren jeg setter høyest nå.

Den var så hinsides dårlig at det var under sterk tvil jeg kjøpte Marklunds neste. Men den var jo bra, da.

Veldig skuffende.

Nå vet ikke jeg hvilke bøker av Jo Nesbø du har lest. Jeg har lest flere av Harry Hole-bøkene, og likte dem kjempegodt.

Siden jeg liker Harry Hole og Varg Veum så sier det seg selv at jeg har lest Jo Nesbø og Gunnar Staalesen. 

Den vitale forskjellen på de to, bortsett fra de åpenbare at den ene er i Bergen og den andre i oslo og at den ene er i politiet og den andre er privatetterforsker.

Er at Jo Nesbø velger å fokusere veldig mye på Hole og hans nærmeste og trekker bare inn andre karakterer bare det er nødvendig, så er Staalesen veldig opptatt av å bringe inn tilleggskarakterer og ikke minst beskrive de utfyllende. 

Anne Holt og "hennes lesber" har jeg egentlig aldri fått tak på. 

Enig i den.

Anne Holt er oppskrytt.

I det minste minner Nesbøs bøker om den skitne realismen han selv har kjent på kroppen i Oslo.

Som utenlandsfarer, så tok jeg med meg den siste av ham (Gjenferd). Når han skriver om Oslo, så er det nesten som om jeg er tilbake på den harde asfalten hvor jeg ser triste menneskeskjebner rundt meg over alt....

Vært i Oslo noengang?

Det han skriver fra miljøet der er  ingen overdrivelse....

Enig i det, jeg liker Nesbø selv. 

Tenkte mer på de makabre drapene og ikke minst at Hole selv blir sentral i drapsmannens besettelse. Det er liksom ikke måte på hvor mye Hole skal gjennomgå i de siste tre bøkene av Nesbø. Det er meget bra frem til og med Frelseren, men etter den tar det litt for mye av.

Men likevel er jo Nesbø totalt sett Norges klart beste krimforfatter. Nærmest følger Gunnar Staalesen.

Etter min smak er det ingen norske som kan måle seg med Nesbø, og ei heller ikke mange utenlandske. Og jeg leser en god dose krim. 

Det er ingen tilfeldighet at skandinavisk krim er i ferd med å ta USA og England med storm. 

Har ikke lest mye Staalesen, men har ikke vært imponert over det jeg har lest. Lier Holst skriver ganske bra, men jeg må si jeg har blitt ganske imponert over nykommeren Frode Granhus. Ellers skriver jo Torkil Damhaug veldig bra, selv om det kanskje ikke kan kalles krim. Men fortelleregenskapene hans er det få som kan måle seg med. 

Danske Adler-Olsen og ikke minst Hammer-søsknene, er meget gode. I Sverige skriver Theorin veldig bra, men kanskje også det i grenseland for hva man kan kalle krim. 

Arnaldur Indridasson på Island er veldig bra, litt i Rebus-gata

Prøv duoen Roslund & Hellstrøm som skriver noe av den klart mest dystre og realistiske krim jeg noensinne har lest. 

De må eg prøve ja :)

Så det er altså de "indre" faktorene som betyr mest. 

Dog forståelig at du mener visse bøker blir "too much". Dette er kanskje en av de få akilleshæl'ene til Jo Nesbø. Han tar for seg "indre" faktorer av ondskap, så når han skal gå fra å skildre de indre faktorene til omgivelsene så klarer han ikke å "gi slipp" og de indre faktorene påvirker omgivelsene. 

Men bare så det er klart, dette skal ikke forstås som en kritikk av Jo Nesbø. hans suksess taler sitt klare språk

Da burde du prøve Lars Keplers "Paganinikontrakten", hvis du ikke allerede har lest den. Jeg hadde ingen forventninger, men den sugde meg inn i boka :)