Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Skjønnlitterære fragmenter.

NYTT TEMA
dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
04.12.16 18:02

Siden lesing er og alltid har vært en av mine største interesser, fikk jeg lyst til å presentere noen fragmenter av prosa som etter min mening er litterære perler. Hvem vet, kanskje det er andre som også har noen linjer eller avsnitt fra bøker som de har funnet spesielt gode eller betydningsfulle, og ønsker å poste dem her?  

Fernando Pessoa (1888-1935), er en portugisisk forfatter som var relativt ukjent i sin levetid, men ble langt mer berømt etter sin død. Hans "Uroens Bok" består  faktisk av en stor mengde litterære fragmenter som ble funnet etter hans død.

Her er et av dem:

"En flokk piker kom gående rundt en sving. De gikk syngende langs veien, og stemmene deres var glade. Jeg kjente dem ikke. Jeg ble stående og høre på dem et stykke unna uten å føle noe bestemt. Plutselig ble hjertet fylt av bitterhet mot dem. På grunn av fremtiden deres?  Fordi de virket så ubevisste? Nei, bitterheten gjaldt kanskje ikke dem. Hvem vet, kanskje gjaldt den bare meg."

(Uroens Bok, 75, s. 83  Solum forlag, 1997)

(Innlegget ble redigert 04.12.16 18:05)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
05.12.16 19:30

"Jeg erkjenner, kanskje med sorg, jeg vet ikke, at mitt hjerte er goldt. For meg betyr et adjektiv mer enn sjelens virkelige tårer.

Men i blant er jeg en annen, og feller tårer, hete tårer, som tilhører den som aldri har hatt en mor, og de døde tårene som svir i mine øyne, brenner seg inn i mitt hjerte.

Jeg husker ikke min mor. Hun døde da jeg var ett år gammel. Alt det splintrede og harde som finnes i min følsomhet  kommer fra denne varmens fravær og min fåfengte lengsel etter kyssene jeg ikke husker. Jeg er uekte. Jeg har alltid våknet mot en annens barm, og varme har jeg fått ad omveier.

Å, det savnet av ham jeg kunne vært som skremmer og splitter meg. Hvem ville jeg ha vært hvis jeg hadde fått den ømhet som kommer fra magen og bæres frem av leppene som kysser det vesle ansiktet?

Jeg er alt dette i min fatale følsomhets mudrete grunn, skjønt jeg ikke vil.

Kanskje min sentimentale likegyldighet skyldes vemodet over ikke å ha fått være noens sønn. For hun som i min barndom kysset mitt ansikt, kunne ikke trykke meg til sitt hjerte.

Hun var langt borte, hun lå i sin grav - hun som ville tilhørt meg hvis skjebnen hadde ønsket at hun skulle tilhøre meg.

Senere fikk jeg høre at min mor var vakker, og det sies at jeg ikke sa noe som helst da jeg fikk høre det. Jeg var allerede dugelig i kropp og sjel, men følelser hadde jeg ingen forstand på, og min omgang med ord var evig langt fra hva den senere skulle bli.

Min far som bodde langt unna, tok sitt liv da jeg var tre år, og jeg lærte ham aldri å kjenne. Jeg vet ennå ikke hvorfor han levde så langt borte, og har aldri brydd meg om å vite det. Jeg husker budskapet om hans død som en stor og alvorlig ting. Ved de første måltidene etter at jeg hadde fått vite det, kikket de andre bort på meg, og jeg kikket tilbake med en tåpelig mine som skulle vise at jeg forsto. Senere la jeg mer vinn på bordskikken, ettersom de kanskje ville fortsette å iaktta meg uten at jeg så det."

(Uroens Bok, 178, s. 193  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

(Innlegget ble redigert 05.12.16 19:30)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
06.12.16 19:08

"Jeg er i det store og det hele identisk med det jeg skriver. Jeg trer fram i setninger og avsnitt, jeg formes til komma og punktum, og i vrimmelen av løsrevne bilder kler jeg meg ut, slik barna gjør, til konge med en krone av avispapir, og gjennom ordenes rytme pynter jeg meg, liksom de forrykte, med visne blomster som lever videre i mine drømmer. Og midt i alt dette er jeg like rolig som en dukke fylt av sagmugg som i blant blir seg bevisst, og rister litt på hodet, slik at bjellen øverst på den spisse luen (som er sydd fast til hodet) gir fra seg en liten lyd; livets ringling i en død mann, et spakt vink til skjebnen.."

(Uroens Bok, 181, s.196  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

(Innlegget ble redigert 06.12.16 19:09)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
07.12.16 19:12

"Å betrakte selv den største ulykke som en betydningsløs affære, ikke bare i universets liv, men i ens egen sjel, er klokskapens grunn. Den som oppfatter det slik midt i ulykken, besitter all verdens visdom.

Smerten synes endeløs når vi lider. Men ingen menneskelig lidelse varer evig, for intet menneskelig varer evig. Og hver pine er ikke annet enn en pine som er vår.

Når jeg skriver dette, nages jeg av en lede som synes så stor at den ikke får plass i min sjel; det er en alle tings tyngsel som kveler meg og gjør meg gal; det er en fysisk fornemmelse av ikke å bli forstått som maser meg i stykker.

Men jeg løfter hodet mot den blå og fremmede himmelen, vender ansiktet mot den friske vinden som ikke vet at den er til, senker øyelokkene så snart jeg har sett, gjemmer kinnet så snart jeg har følt. Jeg føler meg ikke bedre, bare annerledes. Når jeg ser meg selv, frigjøres jeg fra meg selv.

Jeg smiler nesten, ikke fordi jeg forstår hvem jeg er, men fordi jeg er en annen og ikke kan forstå meg selv. Høyt der oppe på himmelen svever en bitte liten sky som et synlig intet, en universets hvite forglemmelse."

(Uroens Bok, 284, s.311  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
08.12.16 16:14

"For de fleste mennesker er livet en bedrøvelig affære som man knapt lar seg merke ved, en trist og traurig strøm av dager som rommer et og annet lystig avbrekk, som når man sitter likvake og forteller morsomme historier for ikke å sovne i den stille natten.

Jeg har alltid ment at det er meningsløst å betrakte livet som en jammerdal: det er en jammerdal, javel, men en dal der man sjelden jamrer.

Heine (dikteren) har sagt at etter de store tragediene, pleier vi alltid å snyte oss. Som jøde, og følgelig universell, hadde han et klart blikk for menneskehetens universelle natur.

Livet ville ha vært uutholdelig hvis vi var oss det bevisst, men det er vi heldigvis ikke. Vi lever like ubevisst som dyrene, like meningsløst og forgjeves, og selv om vi vet at vi skal dø, hvilket dyrene antagelig ikke gjør, skjønt det vet vi ikke, har vår visshet om døden vandret gjennom så mange glemsler, så mange distraksjoner og utflukter at en knapt kan si at vi tenker på den.

Slik lever vi, og har derfor ingen grunn til å tro at vi står over dyrene. Det som skiller oss fra dem, er de rent ytre omstendighetene; at vi kan snakke og skrive, at vi har en abstrakt intelligens som avleder oss fra å tenke konkret, og at vi kan forestille oss det som ikke eksisterer. Men alt dette er tilfeldige egenskaper ved vår organiske natur.

Det å kunne snakke og skrive legger intet nytt til vårt opphavelige instinkt, som er å leve uten å vite hvorfor. Vår abstrakte intelligens er ubrukelig til annet enn å konstruere systemer eller halvsystematiserte ideer av det som får dyrene til å døse i solen. Evnen til å dikte det umulige er kanskje ikke spesifikt for oss mennesker, for jeg har sett katter kikke opp på månen, og kanskje var det faktisk månen de stundet etter.."

(Uroens Bok, 325, s.357  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
09.12.16 18:24

"Livet vi lever er en flytende mangel på forståelse, en lystig middelvei mellom storheten som ikke finnes og lykken som ikke kan nås. Vi er tilfreds fordi vi har evnen til å mistro sjelens eksistens, i tanke såvel som i følelse. 

Vårt liv er et maskeradeball, og der er det om å gjøre å finne en forkledning som passer oss, for den betyr alt. Vi er slaver av lysene og fargene, og går til sannheten som til dansen, og såfremt vi ikke blir stående for oss selv, forblir vi uvitende om den store kulden i natten utenfor, om den dødelige kroppen under fillene som vil overleve oss, om alt det vi, alene med oss selv, tror er vårt sanne vesen, men som ikke er noe annet enn en indre parodi på sannheten vi ikke kjenner.."

(Uroens Bok, 357, s.386  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

McLennonSon
McLennonSonInnlegg: 13
09.12.16 18:39

For noko vås

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
09.12.16 23:33
McLennonSon: For noko vås

En kan sikkert si mye om Fernando Pessoa's Uroens bok, disse tekstene som først ble utgitt først 50 år etter hans død, men "vås" passer uansett svært dårlig. Den anerkjennelse hans diktning fikk lenge etter at han døde, ga ham ry som en av det forrige århundrets største og mest originale diktere. Har mine tvil om du har gode nok forutsetninger for å kunne uttale deg om hans verk.  

McLennonSon
McLennonSonInnlegg: 13
11.12.16 05:39

Faen ta deg.

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
11.12.16 11:45
McLennonSon: Faen ta deg.

Du skal ikke være for sikker på at han ikke allerede har gjort det :)

(Innlegget ble redigert 11.12.16 11:45)

NoobSaibot
NoobSaibotInnlegg: 8228
11.12.16 21:03
dyratorium: Fernando Pessoa (1888-1935), er en portugisisk forfatter som var relativt ukjent i sin levetid, men ble langt mer berømt etter sin død. Hans "Uroens Bok" består  faktisk av en stor mengde litterære fragmenter som ble funnet etter hans død.

dyratorium, er dette deg?

Hvis ikke må det være noe helt usedvanlig med denne boken.

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
11.12.16 22:32
NoobSaibot: dyratorium, er dette deg? Hvis ikke må det være noe helt usedvanlig med denne boken.

Nei, det er ikke meg. Men artikkelen viser jo med all tydelighet at Uroens bok faktisk er noe helt usedvanlig i litteraturens verden.

Siden forfatteren også skrev en del poesi, skulle jeg nesten ønske jeg kunne portugisisk, for lesingen av Uroens bok i norsk oversettelse levner stadig en følelse at en del av fragmentene er mye mer elegante i original utgave. At det ville lyde rent ut vakkert å høre dem lest av en profesjonell oppleser på portugisisk.

Uroens bok har som det står i artikkelen ingen handling. Hvert enkelt fragment er selvstendig, eneste gjennomgangstema er forfatterens 'indre eksistens'. Hans ensomhet, angst, uro, drømmer, refleksjoner, annerledeshet og fremmedfølelse i verden. En må vel ha sansen for slikt for å like boken, kanskje en til og med må være av samme mennesketype selv. Eller rett og slett ha levd en stund og lest veldig mye fra før.

 

(Innlegget ble redigert 11.12.16 22:34)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
12.12.16 18:00

"Jeg har aldri gjort annet enn å drømme. Det, og bare det, har vært meningen med mitt liv. Jeg har faktisk aldri beskjeftiget meg med noe annet enn mitt indre liv.

Selv de største kalamiteter løser seg opp og forsvinner når jeg åpner vinduet som vender inn mot meg selv og fortaper meg i alt som finnes der.

Jeg har aldri gitt meg ut for å være noe annet enn en drømmer. Når man har snakket til meg om å leve livet, har jeg alltid vendt det døve øret til. Jeg har alltid vært en del av det som ikke er der jeg er, og det jeg aldri kan bli. Alt det som ikke er meg, hvor usselt det enn kan være, har alltid vært som poesi for meg.

Det eneste jeg har elsket, har vært ingenting. Det eneste jeg har higet etter, er det jeg ikke engang har kunnet forestille meg.

Det eneste jeg har bedt livet om, er at det skal gå meg forbi uten at jeg merker det. Det eneste jeg har krevd av kjærligheten, er at den aldri skal være annet enn en fjern drøm.. "

(Uroens Bok, 299, s.328  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

NoobSaibot
NoobSaibotInnlegg: 8228
14.12.16 19:49
dyratorium: Nei, det er ikke meg. Men artikkelen viser jo med all tydelighet at Uroens bok faktisk er noe helt usedvanlig i litteraturens verden. Siden forfatteren også skrev en del poesi, skulle jeg nesten ønske jeg kunne portugisisk, for lesingen av Uroens bok i norsk oversettelse levner stadig en følelse at en del av fragmentene er mye mer elegante i original utgave. At det ville lyde rent ut vakkert å høre dem lest av en profesjonell oppleser på portugisisk. Uroens bok har som det står i artikkelen ingen handling. Hvert enkelt fragment er selvstendig, eneste gjennomgangstema er forfatterens 'indre eksistens'. Hans ensomhet, angst, uro, drømmer, refleksjoner, annerledeshet og fremmedfølelse i verden. En må vel ha sansen for slikt for å like boken, kanskje en til og med må være av samme mennesketype selv. Eller rett og slett ha levd en stund og lest veldig mye fra før.

Publisiteten rundt han nordmannen som åpnet en bokhandel for å selge kun Uroens bok var en god del større enn den artikkelen jeg linket til. Jeg husker både innslag på TV-en og innslag på radioen der han var invitert som gjest på et portugisisk litteraturprogram. Tipper Portugal er/var ganske stolt av all den ekstra publisiteten boken fikk gjennom ham. Jeg var allerede da fast bestemt på å lese boken, og overbevisningen min har ikke akkurat blitt mindre etter denne tråden. Tematikken du beskriver fra boken høres veldig ut som noe jeg kan like.

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
14.12.16 23:29
NoobSaibot: Publisiteten rundt han nordmannen som åpnet en bokhandel for å selge kun Uroens bok var en god del større enn den artikkelen jeg linket til. Jeg husker både innslag på TV-en og innslag på radioen der han var invitert som gjest på et portugisisk litteraturprogram.

Jeg gikk nok glipp av denne publisiteten og mediedekningen, da jeg bodde utenlands da den foregikk. Pessoa er en helt  spesiell forfatter, og mange av hans tekststykker er virkelig noen perler. Hans noe absurde og temmelig mørke humor er helt unik.

Mange synes hans tekster er triste, kyniske og pessimistiske, og liker ham ikke, men de som han slår an en streng hos, og som kjenner seg igjen i det han skriver om eksistensens intellektuelle og emosjonelle kvaler, dyrker ham som en stor helt.

Dette sier Pessoa om sitt verk:

"Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den verken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.."

(Innlegget ble redigert 14.12.16 23:30)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
18.12.16 16:55

"Gud skapte meg som et barn, og lot meg forbli et barn. Men hvorfor lot han livet slå meg og ta fra meg lekene mine? Hvorfor etterlot han meg alene på lekeplassen, der jeg med spinkle hender sto og dro i det blå lekeforkleet som var tilskitnet av tårer? Hvis jeg trengte ømhet for å leve, hvorfor ble da min ømhet kastet på dør?

Å, hver gang jeg ser et gråtende barn på gaten, et barn som er utstøtt av de andre barna, pines jeg mer av angsten som plutselig jager gjennom mitt eget trette hjerte, enn av det utrøstelige barnet. 

Hele mitt bedrøvelige livs smerte stiger atter opp i meg, for de er mine, disse hendene som river og sliter i kanten på lekeforkleet, den er min denne tårevåte og fordreide munnen, og min er svakheten, min er ensomheten - og smilene fra de voksne som går forbi, er som ubarmhjertige lysblaff fra fyrstikker som rispes over mitt hjertes ømfintlige overflate."

(Uroens Bok, 188, s.201  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

(Innlegget ble redigert 18.12.16 16:59)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
19.12.16 16:11

" Tiden! Det forgangne! Det jeg var, og aldri mer skal være! Det jeg eide, og aldri mer skal eie! De døde som elsket meg i min barndom. Sjelen fryser når jeg tenker på dem, og jeg føler meg forvist fra alle hjerter, alene i min egen natt, og jeg gråter som en tigger foran de tause, stengte dører.. "

(Innlegget ble redigert 19.12.16 16:12)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
19.12.16 16:24

"Alt flyter sammen for meg. Når jeg tror jeg husker, er det noe annet jeg tenker på; når jeg ser, er jeg et annet sted, og når jeg er distrahert, trer tingene knivskarpt frem for meg.

Jeg snur ryggen til de askegrå rutene som er kalde når en berører dem. Og som ved et tusmørkets heksekunst befinner jeg meg plutselig i huset der jeg bodde for lenge, lenge siden, der en papegøye pleide å holde leven på gårdsplassen ved siden av, og mine øyne sløres av tretthet over mitt levde livs uopprettelighet.

I to dager har det regnet fra en grå og kald himmel, nettopp et slikt regn som piner sjelen med sin farge. I to dager.. Jeg blir tungsindig av å føle, og jeg står borte ved vinduet og grubler på dette til lyden av vannet som drypper og regnet som faller. Hjertet er tungt, og minnene forvandlet til myldrende angst.

Jeg er ikke søvnig, og har helle ingen grunn til å være det, men likevel bærer jeg på en ubendig trang til å sove. En gang i tiden, da jeg var barn og lykkelig, bodde jeg i et hus ved en gårdsplass der man kunne høre skrålet fra en grønn papegøye. Den lød aldri trist, selv når regnet pøste ned, og fra sitt bur som utvilsomt var godt tildekket, skrek den ut sin ene og konstante følelse, som svevde over tristheten som en grammofonplate spilt igjen og igjen.

Tenker jeg på denne papegøyen fordi jeg er vemodig, og fordi mine fjerne barndomsminner vekker den til live? Nei, jeg tenker på den rett og slett, for i gården midt i mot holder en papegøye et svare leven.

190

I min dype og usle sjel registrerer jeg, dag for dag, de inntrykkene som utgjør substansen i min indre bevissthet om meg selv. Jeg fester dem i flyktige ord som forlater meg så snart jeg har skrevet dem ned, og de vandrer avgårde, uavhengig av meg, over høydedrag og enger av bilder, gjennom alléer av begreper, langs kronglete stier av hjernespinn. Dette er verdiløst for meg, for alt er verdiløst. Men jeg føler en lettelse når jeg skriver, på samme måte som en puster friere, selv om sykdommen ennå ikke har forlatt kroppen.

Det finnes dem som i distraksjon rabler ned meningsløse bokstaver på det lefsete skriveunderlaget. Disse sidene er kruseduller diktert av min intellektuelle ubevissthet om meg selv. Jeg skribler dem ned i en følelsesdøs, som om jeg var en katt i solsteken, og når jeg i blant leser dem igjen, gjør jeg det med et svakt etterslep av forbauselse, som om jeg brått minnes noe som hittil har ligget i glemselens mørke."

(Uroens Bok, 189/190, s.201  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

 

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
20.12.16 17:57

" Jeg mistet mitt gamle familieslott før jeg ble født. Gobelinene i mitt fedrene palass ble solgt før jeg ble til. Mitt herskapshus falt i ruiner før jeg så dagens lys. Og bare i enkelte øyeblikk, når måneskinnet fødes i meg og brer seg over elvenes siv, blir jeg kald av savn etter stedet hvor de taggete restene av veggene reiser seg mot den mørkeblå himmelen, en himmel som gradvis antar en melkeaktig gulfarge.

Jeg trer fram gjennom gåter. Og ned fra fanget til den dronningen jeg ikke har, faller - som en scene i hennes unyttige broderi - min sjels garnnøste. Det triller inn under kommoden med intarsier, og noe i meg følger det med øynene til det blir borte i gravens og utslettelsens store gru..

(Uroens Bok, 191, s.202  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

 

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
25.12.16 13:30

"Når jeg skriver, avlegger jeg meg selv et høytidelig besøk. Jeg har spesielle værelser, husket av en annen når jeg selv ikke kan, der jeg forlyster meg med å analysere det jeg ikke føler, og undersøker meg selv som om jeg undersøker et bilde i mørket."

(Uroens Bok, 190, s.203  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
26.12.16 21:04

"De følelser som smerter mest, de sinnsbevegelser som er mest plagsomme, er de som ingen mening har - lengselen etter det uoppnåelige, nettopp fordi det er uoppnåelig, savnet av det som aldri ble, suget etter det som kunne ha skjedd, sorgen over ikke å være en annen, utilfredsheten ved verdens eksistens. Alle disse halvtonene i den sjelelige bevissthet maner et pinefullt landskap fram i oss, en evig solnedgang over den vi er. Vi opplever oss selv som en ødemark i skumringen, med triste siv langs en elv uten båter, glitrende i det mørknende mørket mellom de fjerne breddene.

Jeg vet ikke om disse følelsene er en galskap som sakte vokser frem av trøstesløsheten, om de er reminesenser fra en annen verden, der vi har levd tidligere - et virvar av minner som ligner drømmesyn, absurde slik vi ser dem nå, men ikke i sitt opphav, om vi hadde visst hva det var.  

Jeg vet ikke om vi var andre skapninger den gang, med en fullkommenhet vi bare fornemmer, ettersom vi i dag er skygger av hva vi engang var - skapninger som har mistet sin soliditet og som fremstår som uklare bilder i den todimensjonale skyggeverdenen vi bebor.

Disse følelsestankene er som et smertefullt raseri i sjelen. Vår manglende evne til å forestille oss noe de kan settes i sammenheng med, vår manglende evne til å finne et konkret substitutt for bildene de byr oss - alt dette hviler over oss som en forbannelse, men ingen vet hvem som har kastet den på oss, ingen vet hvorfor eller hvorfra den kommer.

Men det som visselig blir tilbake når en har følt alt dette, er en avsmak for livet og alle dets ytringer, en forutgående tretthet over alle de ønsker og deres former, en anonym uvilje mot alle følelser. I disse stundene av subtil smerte er det umulig for oss, selv i drømmen, å være en elsker, en helt, å være lykkelig. Alt er tomhet, selv tomhetens idé. Alt sies på et språk som er ubegripelig for oss, en strøm av stavelser som ikke finner gjenklang i vår forståelse. Livet er tomt, sjelen er tom, verden er tom. Alle guder dør en død som er større enn døden selv. Alt er tommere enn tomheten. Alt er ingentings kaos. 

Når jeg tenker slik, og ser meg rundt, i håp om at virkeligheten skal slukke min tørst, ser jeg uttrykksløse hus, uttrykksløse ansikter, uttrykksløse gester. Stener, kropper, tanker - alt er dødt. Alle bevegelser er stillstand, og alt står stille på samme måte. Ingenting sier meg noe, Ingenting er kjent, skjønt ikke fordi jeg finner det fremmed, men fordi jeg ikke vet hva det er. Verden er gått tapt. Og i dypet av min sjel - som er det eneste som er virkelig i denne stund - er det en skarp og usynlig smerte, en tristhet som ligner lyden den lager, som gråter i et mørkt værelse."

(Uroens Bok, 252, s.279  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
01.01.17 13:05

"Alt tretter meg, selv det som ikke tretter meg. Min glede er like smertefull som min smerte.

Var jeg bare en guttunge som seiler papirbåter i en landsens hagedam ved et lyshus som kaster sine sprinklers rutemønster av lys og grønn skygge over det grunne vannets mørke skimmer. Mellom meg og livet er det et tynt glass. Hvor skarpt jeg enn ser og forstår livet, kan jeg ikke berøre det."

 

(Uroens Bok, 279, s.307  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
01.01.17 17:25

"Det finnes ingen løsning på noe problem. Ingen av oss løser den gordiske knute; vi gir enten opp eller hugger den over. Vi lar følelsen brått og brutalt løse intellektets problemer, og vi gjør det enten fordi vi er trette av å tenke, eller av frykt for å trekke konklusjoner, eller av en absurd trang til å finne hjelp og støtte, eller fordi flokkinstinktet jager oss tilbake til de andre og livet. Fordi vi aldri kan kjenne alle sidene ved et problem, kan vi heller aldri løse det. Vi mangler tilstrekkelige fakta for å finne sannheten, og vi har ingen intellektuelle metoder for å tolke disse fakta.."

 (Uroens Bok, 132, s. 243  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
02.01.17 18:38

Det hender iblant, plutselig og uten forvarsel, at det hverdagslige snører seg om halsen min, og jeg blir fysisk kvalm av vår såkalte nestes stemme og fysiognomi. Denne konkrete kvalmen, som sitter i magen og i hodet, er et av den våkne følsomhetens toskete undre..

Jeg opplever hvert menneske som snakker til meg som en fornærmelse, hvert ansikt, hvis øyne stirrer på meg, som en svinskhet. En angst for alle ting siver ut gjennom porene mine, og jeg blir svimmel av å føle slik.

(Uroens Bok, 116, s. 124  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
03.01.17 15:56

"Det som først og fremst kjennetegner meg, er min tilbøyelighet til å drømme. Omstendighetene omkring mitt liv, fra jeg var et ensomt og stilferdig barn, har formet min sjel til en evig strøm av drømmebilder, skjønt det ikke er utenkelig at mitt vesen også er et resultat av et fjernt og dunkelt spill av nedarvede disposisjoner.

Alt hva jeg er, ligger i mine drømmer,og selv det i meg som synes fjernt fra en drømmers vesen, er en del av en drømmers eleverte sjel."

(Uroens Bok, 300.1, s. 332  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
03.01.17 18:17

"Når jeg betrakter meg selv utenfra, hvilket jeg nesten alltid gjør, ser jeg at jeg er en ubehjelpelig figur på handlingens arena. Jeg føler meg beklemt bare ved tanken på å måtte gjøre noe, jeg er klosset i samvær med andre mennesker. Jeg er berøvet det indre lys som skal til for å beskjeftige meg med noe som krever en mental anstrengelse, og jeg har heller ikke den fysiske stamina som skal til for å utholde en hvilken som helst mekanisk sysselsetting.

Det er bare naturlig at jeg er slik. Det er en drømmers vesen. Virkeligheten gjør meg ør og forvirret. Når andre mennesker snakker, kastes jeg ut i en bunnløs angst. De andres faktiske eksistens slutter aldri å overrumple meg. Det enorme ubevisste nettverket som ligger bak all handling, fortoner seg for meg som en absurd illusjon uten plausibel sammenheng, som ingenting."

(Uroens Bok, 300.2  s. 333  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

 

 

(Innlegget ble redigert 03.01.17 18:19)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
04.01.17 15:30

Hvis man tror at jeg er uvitende om andre menneskers psykologiske egenheter, og at jeg mangler innsikt i andres motiver og indre tanker, så har man feilbedømt meg. For jeg er ikke bare en drømmer, jeg er utelukkende en drømmer. Vanen med å drømme, altså å drømme og intet annet, har skjerpet mitt indre blikk i eksepsjonell grad. Derfor kjenner jeg meg selv til bunns, og fordi jeg kjenner meg selv til bunns, kjenner jeg hele menneskeheten til bunns.

Det finnes ikke den gemene impuls eller den innskytelse som ikke har slått ned i min sjel som et lyn. Jeg vet utmerket godt hvilken drakt hver og en opptrer i, og selv når de onde tankene skjuler seg bak godhetens eller likegyldighetens maske, ja selv når masken er inne i oss, kjenner jeg den igjen.

Jeg vet hva det er i oss som prøver å føre oss bak lyset, og derfor kjenner jeg de fleste mennesker jeg omgås bedre enn de kjenner seg selv. Jeg gransker dem både titt og ofte, og slik gjør jeg dem til mine. Ettersom det å drømme er å besitte, bemektiger jeg meg den psyken jeg analyserer. Og slik burde det være klart at jeg, som er en drømmer, faktisk er den analytikeren jeg holder meg for å være.

(Uroens Bok, 300.3  s. 334  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

 

(Innlegget ble redigert 04.01.17 15:32)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
07.01.17 17:19

"Hvis et følsomt, rettskaffent og fornuftig menneske plages av det onde og urettferdige i verden, forsøker han naturligvis først å rette på det gale i det som ligger ham nærmest; det vil si i ham selv. Denne oppgaven vil holde ham beskjeftiget resten av livet."

(Uroens Bok, 389  s. 415  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
08.01.17 21:28

" Vi tilber fullkommenheten fordi den er uoppnåelig. Hadde den ikke vært uoppnåelig, ville vi ha følt vemmelse ved den. Det fullkomne er umenneskelig fordi alt menneskelig er ufullkomment. Dette dumpe hatet mot paradiset, dette begjæret som minner om den stakkars, ulykkelige pikens håp om at det finnes marker i himmelen. Nei, det er ikke det abstraktes ekstaser eller det absoluttes under som lokker en sjel som føler: det er husene og fjellsidene, de grønne øyene i det blå havet, skogstiene og de lange, dovne timene på en slektsgård vi kanskje aldri har eid. Hvis det ikke finnes fast mark i himmelen, ville det vært best om det ikke fantes noen himmel i det hele tatt. Da ville alt være intet, og denne romanen uten handling ville ha funnet sin slutt."

 (Uroens Bok, 327  s. 359  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

 

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
11.01.17 15:43

"Å skrive er å glemme. Litteraturen er den mest bekvemme måten å overse livet på.

Musikken beroliger, de visuelle kunster virker opplivende, de levende kunster (som dans og drama), morer.

Den første, (litteraturen), fjerner seg fra livet ved å gjøre den til en drøm, de øvrige fjerner seg ikke fra livet - enkelte fordi de benytter visuelle og derfor vitale konvensjoner, andre fordi de suger næring fra menneskenes liv.

Dette er ikke tilfelle med litteraturen. Den simulerer livet. En roman er en historie om det som aldri var, og et drama en roman uten berettende innslag. Et dikt uttrykker ideer eller følelser i et språk som ingen bruker, for ingen snakker vel på vers?"

 (Uroens Bok, 413  s. 443  Solum forlag, 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg