Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Et skuldertrekk.

NYTT TEMA
dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
04.02.17 01:52

Bernardo Soares er en unnselig bokholderassistent i mellomkrigstidens Lisboa. En engstelig, sky og innesluttet type, mager, lutrygget, og med triste øyne bak runde, stålinnfattede brilleglass. Om dagen fører han regnskapsbøker for et bokholderfirma. Om ettermiddagen, kvelden og natten sitter han for det meste på sitt tarvelige lille værelse og skriver prosa og poesi. Sin mat og vin inntar han på kafé, og siden han alltid sitter ensom ved et bord, skriver han også der, hvis noe faller ham inn. Han har alltid en blyant i lommen, og skriver på servietter, briketter eller et annet tilfeldig stykke papir.

Som en følsom, estetisk kunstner er han i besittelse av en eksepsjonelt sterk observasjonsevne. Fra sin ensomme posisjon betrakter han menneskene, livet og eksistensen, og tankene og innfallene som hans betraktninger gir næring til, skriver han ned etter hvert som de dukker opp i hans bevissthet. Den følgende teksten  fra "Uroens bok" er et av de få stykkene som har en tittel. Den beskriver hans gest til den grå virkeligheten som omringer ham..         

 

ET SKULDERTREKK

Vi lar som regel våre forestillinger om det ukjente farges av det kjente; når vi kaller døden søvn, er det fordi den ligner en søvn fra utsiden; når vi kaller døden et nytt liv, er det fordi den ligner noe som er annerledes enn livet. Vi konstruerer vår tro og vårt håp gjennom små feiltolkninger av virkeligheten, og ernærer oss av de brødskorpene vi kaller kaker, slik de fattige barna leker at de er lykkelige.

Men slik er livet; eller i hvert fall det livssystemet som går unser navnet sivilisasjon. Å sivilisere betyr å gi tingene navn som ikke tilkommer dem; og deretter drømmer vi om resultatet. Og det falske navnet og den sanne drømmen skaper faktisk en ny virkelighet.

Gjenstanden for vår interesse blir en annen fordi vi gjør den til en annen. Vi fabrikkerer realiteter. Råstoffet er og blir det samme, men gjennom den formen våre kunstgrep gir det, blir det noe annet enn hva det var. Et furubord er et stykke furu, men også et bord. Vi setter oss ved bordet, og ikke ved furutreet.

Kjærligheten er et seksuelt instinkt, skjønt vi elsker ikke med det seksuelle instinktet, men med fornemmelsen av en annen følelse. Og denne fornemmelsen er i realiteten allerede en annen følelse.

Jeg sitter tankespredt på en kafé og nedtegner disse ordene uten hastverk og uten anelse om hva det var som kastet meg ut i disse digresjonene ute på gaten, kanskje en subtil skiftning i lyset, kanskje en svak, svak lyd, eller minnet om en duft eller et streif av musikk.

Jeg vet ikke hvor jeg skulle styre tankene eller hvor jeg ønsker å lede dem. Utenfor henger en lett, varm og fuktig tåke, trist, uten å virke truende, enstonig uten grunn. Jeg martres av en følelse jeg ikke kjenner navnet på; jeg savner en begrunnelse, men vet ikke av hva, og i nervene har jeg ingen vilje. Et vemod ligger under min klare tanke, og jeg rabler ned disse linjene uten ambisjoner om å si dette eller hint, men for å gi mitt tankespredte hode noe å arbeide med.

Med en bløt og butt blyant som jeg ikke har hjerte til å spisse, fyller jeg litt etter litt det hvite papiret som smørbrødet jeg fikk på kaféen var pakket i - alt duger så lenge det er hvitt. Jeg føler meg tilfreds. Jeg lener meg tilbake. Ettermiddagen senker seg i et resignert og diffust skimmer, ensformig og uten regn.. Og jeg slutter å skrive fordi jeg slutter å skrive.

(fra Uroens bok, side 36-37,  Solum forlag, 1997,  Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad) 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg