Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

På Kaféer og vertshus i Lisboa

NYTT TEMA
dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
16.02.17 22:44

Den innesluttede, svært korrekte, lett nervøse og litt bortkomne bokholderassistenten Bernardo Soares bor på et trist lite leid værelse, og går derfor ofte på kaféer og vertshus, der han inntar sine spartanske måltider og drikker sin billige vin. Han sier svært lite, men lytter til de andre gjestene og observerer og analyserer dem uten at de er klar over det. Han er bare en anonym, stillferdig og loslitt liten kontorist, ingen bryr seg med ham. Lite aner de at han er et litterært geni, som 50 år etter sin død vil bli en verdensberømt dikter. Neppe aner han det selv heller..

Her er hva han skrev om de menneskene han pleide å treffe på sine Kafé- og vertshusbesøk: 

 

"De setter seg foran speilet så snart de får anledning, og kikker forelsket på seg selv mens de snakker med oss. Som vanlig er med forelskede mennesker, mister de iblant tråden i samtalen.

De har alltid følt sympati for meg fordi min motvilje mot mitt eget ansikt få meg til å snu ryggen til alle speil. Derfor er jeg lytteren som alltid gir deres forfengelighet og taletrengthet frie tøyler, noe de instinktivt forstår, og som igjen fører til at de behandler meg pent.

Sett under ett er de ikke dårlige mennesker, men også blant dem finnes det gode og slette karakterer. De utviser en generøsitet og omtanke som en ganske alminnelig iakttager ikke vil få øye på, og dertil en usselhet og nedrighet som vanskelig kan oppfattes av et normalt menneske. Tarvelige, misunnelige og innbilske - slik ser jeg dem, og slik beskrives de også i enkelte verker av fremragende menn som en eller annen gang har søkt havn i denne selvbedrageriets bakevje. (I Fialhos bøker uttrykker dette seg i den grelle misunnelsen, den ubehøvlede sjofelheten og den kvalmende stilløsheten ..)

Noen er begunstiget med vidd, andre har ikke annet enn vidd, og andre typer finnes det ikke. På kaféene deler viddet seg i spirituelle ytringer rettet mot de fraværende, og frekkheter rettet mot de tilstedeværende. Denne typen espirit kalles vanligvis bare uforskammethet. Det finnes intet sikrere tegn på åndelig fattigdom enn kvikkheter på andres bekostning.

Jeg kom, så, og -  i motsetning til dem - vant. For min seier besto i å se. Jeg så hvor like de var, alle disse tarvelige eksistensene som holdt til der; i huset der jeg leier et værelse har jeg støtt på den samme nederdrektige ånd som jeg har møtt på kafeene, bortsett fra - og alle guder være priset - drømmen om å gjøre suksess i Paris. Vertinnen i huset der jeg bor, drister seg ikke lenger enn til Avenidas Novas når hun har en av sine drømmestunder, men utlandet bryr hun seg ikke om, og det rører mitt hjerte.

Av denne vandringen gjennom viljens grav vil jeg bevare minnet om en kvalmende lede og noen lystige anekdoter. Når en av dem skal begraves, synes det som om han allerede er glemt før han når frem til kirkegården, for på kaféen er det ingen som snakker om ham.

.. og ettertiden vil ikke kjenne dem; de vil forbli skjult under den svarte dyngen av seiersbannere de har vunnet seg gjennom triumfene de alltid prater om.

Der er alt splintret, navnløst og intetsigende. Jeg var vitne til storslåtte uttrykk for ømhet som synes å avdekke dypet i de stakkars, triste sjelene, men jeg oppdaget at disse ytringene ikke varte lenger en den tiden de var ord, og at de hadde sitt opphav - hvor ofte har jeg vel ikke merket meg det med den tauses skarpsindighet - i noe som ligner medfølelse, og som forsvant like raskt som følelsens friskhet eller vinen som fulgte den bevegedes middag. Det har alltid vært en nær og velregulert forbindelse mellom medmenneskelighet og brennevin, og mang en storslagen gest skyldes det velfylte glasset eller tørstens pleonasme.

Disse skapningene hadde alle solgt sin sjel til en djevel fra helvetesmobben, grådig på sjofelheter og utskeielser. De levde i forfengelighetens og nytelsens rus, og døde slapt og vassent mellom puter av ord i en grøt av klebrig sikkel.

Det mest bemerkelsesverdige med disse menneskene var at de var blottet for enhver storhet. Noen var redaktører i førende aviser, og lyktes med å være ingen, andre hadde offentlige stillinger og figurerte i sosietetskalenderen, og klarte å la være å figurere i livet; andre var anerkjente diktere, men det samme grå støv gjorde deres ansikter likbleke, og alt var et gravkammer med balsamerte lik som sto med hånden på ryggen i livspositur.

Fra den korte tiden jeg oppholdt meg i dette eksilet fra åndelig aktivitet, kan jeg minnes enkelte gode øyeblikk av spontant vidd og mange grå og triste, enkelte profiler som tegnet seg mot det store intet, og noen fakter og tegn til servitrisene, og alt i alt en lede fylt av fysisk kvalme og enkelte lystige historier. Inn i dette blandet nå og da noen eldre menn seg, enkelte med ry som hine dagers progressive ånder, men som baktalte de samme menneskene som de øvrige.

Jeg har aldri følt større sympati for den offentlige glansens stympere enn da jeg hørte disse eldre mennene rakke ned på dem og deres beskjedne glans og ære. Jeg innså da årsaken til at det offentlige livets baktalte pariaer har triumfert: de seiret i forhold til dem som baktalte dem, ikke i forhold til menneskeheten.

Stakkars djevler som alltid er sultne - enten på mat eller berømmelse eller livets desserter. De som hører dem uten å kjenne dem, vil tro at de lytter til Napoleons mentorer eller Shakespeares læremestre.

Det finnes de som seirer i kjærligheten, det finnes de som seirer i politikken, det finnes dem som seirer i kunsten. De første drar fordel av diktekunsten, for man kan komme langt i kjærligheten uten å ha videre innsikt i den. Når vi hører disse fremtoningene berette om sine seksuelle maratonløp, invaderes vi uvegerlig av en vag mistanke når de kommer til den syvende defloreringen. De som oppvarter adelsdamer eller berømte kvinner (og det gjelder så godt som alle), står for et så utstrakt forbruk av grevinner at en fortegnelse over deres erobringer ikke engang ville gi de nevnte adelsdamers oldemødre anledning til å påberope seg kyskhet og anstand.

Andre spesialiserer seg på fysiske sammenstøt, og slo visstnok ihjel samtlige europamestre i boksing etter en festlig kveld på et gatehjørne i Chiado. Atter andre øver innflytelse på alle ministrene i samtlige departementer, og dem er det minst grunn til å tvile på, for de er ikke fullt så motbydelige.

Noen er store sadister, andre er store pederaster, andre bekjenner med høyrøstet tungsinn at de er brutale mot kvinner. Med pisken jager de dem frem langs livets vei.

Når alt kommer til alt har de ikke penger til å betale for kaffen.

Jeg kjenner ingen bedre medisin mot dette mylder av skygger en å skaffe seg førstehånds kjennskap til vanlige menneskers liv, slik det for eksempel utfolder seg i sin kommersielle virkelighet på kontoret i Rua dos Douradores. Hvor lettet er jeg vel ikke når jeg vender tilbake fra galehuset av marionetter til min overordnede Moreira, denne autentiske og vise bokholder, og hans virkelige nærvær; han er dårlig kledd og slett behandlet, det er så, men han er det ingen av de andre makter å være, nemlig det som kalles menneske ..

I motsetning til de enkle og autentiske menneskene som vandrer langs livets gater med et naturlig og uuttalt mål, ligner  de personene som vanker på kaféene noe jeg bare kan definere ved å sidestille dem med bestemte drømmeskikkelser - vesener som verken har å gjøre med mareritt eller gremmelse, men som etterlater seg en ubestemmelig smak i munnen når vi våkner, som når man nettopp har vært kvalm; de inngir ubehag, men et ubehag som ikke kan utledes direkte fra dem.

Jeg ser genienes og de virkelige triumfatorenes skikkelser, selv om de er små, der de seiler gjennom tingenes natt uvitende om hva som bryter mot deres stolte baug i dette sargassohav av emballasjehalm og sagflis. Der sammenfattes alt, liksom bakgården i bygningen der kontoret holder til, som sett gjennom lagerets vindusgitter ligner en oppsamlingsplass for søppel."

(Fra Fernando Pessoa: "Uroens bok" Solum forlag 1997, side 65-69) 

(Innlegget ble redigert 16.02.17 22:46)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg