Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Tom Waits: En gjennomgang av hans album 1973-2006

NYTT TEMA
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 17:49
Klart inspirert av Zauli, som igjen ble inspirert av russel_martins, går jeg i gang med et aldri så lite prosjekt; en gjennomgang av diskografien til tidenes amerikaner, Thomas Alan Waits. Jeg er fullstendig klar over at de fleste Tom Waits-fan er nærmest fanatiske, og har sterke meninger, og selvsagt vil det være mange som er dypt uenige med meg i mine "anmeldelser". Noe annet ville vært bortimot sykt..

Tom ble født i Pomona, California 7.desember 1949. Foreldrene var begge lærere, faren av skotsk-irsk herkomst, moren fra Norge. Han tjuvlånte naboens piano i oppveksten, og ble selvlært på tangenter, men har senere påstått at det var faren som lærte ham å spille gitar og dermed gjorde ham interessert i musikk..

I high school-perioden spilte han i R&B og soul-bandet The System, men har i intervjuer sagt at han ikke hadde sansen for 60-tallets musikkscene. Tidlig på 70-tallet flyttet han til Echo Park i Los Angeles, et område hvor det florerte med kunstnersjeler, og bl.a. guttene i Eagles, Jackson Browne og Frank Zappa bodde. Det var her han signerte med Herb Cohen og hans label Bizarre/Straight, og demoene/innspillingene de gjorde sammen er i dag samlet på de to albumene 'The Early Years, Volume One' og 'The Early Years, Volume Two'. Disse blir ikke tatt med i min gjennomgang..

I 1972 signerte Tom en kontrakt med Asylum Records, og det var da saker og ting begynte å skje..
russell_martin
russell_martinInnlegg: 17661
10.04.08 17:51
Dette blir greier :-) Jeg har komplett Tom sånn ca, så dette blir en "højdare"..


Det jeg lurer på er om operaen er et lokale som kan få godeste Tom til Oslo igjen.
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 18:27
1973: 'Closing Time'

Produsert av eks-Lovin' Spoonful-medlemmet Jerry Yester, slapp Tom dette albumet i en tid da et jazza folk-album var det folket absolutt ikke ville ha, noe salgstallene var et bevis på. 'Closing Time' åpner med en av Waits' fineste låter noensinne, den vakre 'Ol' 55'. Denne låten ble i Toms innpakning forbigått i stillhet, men da Eagles spilte inn låten på albumet 'On The Border' året etter fikk flere opp øynene for låtskrivertalentet til vår mann.

En annen låt som ble covret var 'Martha', som utrolig nok ble spilt inn av Tim Buckley bare ett par måneder etter at 'Closing Time' ble sluppet, på albumet 'Sefronia'. I dag er det knapt nok en låt på albumet som ikke er spilt inn av andre artister, og blant mine favoritter er 10.000 Maniacs versjon av 'I Hope That I Don't Fall In Love With You', nok en av Mr. Waits' vakreste låter (de er det mange av)..

'Closing Time' er som sagt et temmelig jazza album, sterkt påvirket av folk-bølgen som herjet USA spesielt på østkysten, men inneholder også rene blueslåter ('Virginia Avenue'), country/honky tonk ('Old Shoes (& Picture Postcards)') og tidlig 60-talls glad-pop ('Ice Cream Man'). Allikevel satt vel de fleste igjen med inntrykk av at Tom var en ung herremann som var påvirket av samtidens jazzhelter, samt to-tre av blueslegendene, spesielt med tanke på låter som nevnte 'Martha', 'Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love)', 'Midnight Lullabye' og ikke minst 'Grapefruit Moon'.

For meg er imidlertid de rolige, balladeaktige låtene det som gjør dette albumet til et strålende ett. Nevnte 'Ol' 55' og 'I Hope That..', samt avslutningssporet og tittellåten 'Closing Time' står fram som albumets store låter, og selvsagt den fantastisk nydelige 'Martha'. For ikke å glemme nesten like nydelige 'Rosie'..

Dette er med andre ord en temmelig nedtonet versjon av Tom Waits, sammenlignet med det som skulle komme senere, og for dem som ikke har hørt stemmeprakten til den unge, lovende Tom; dere vil bli en smule overrasket. Her er det dårlig med nikotin- og tobakksplagede stemmebånd, men en tender og vakker stemme som uten problemer trakterer de vakre melodilinjene som det florerer av på 'Closing Time'.

Tekstene er poetiske, og det mangler ikke på språklige bilder og metaforer som mannen er viden kjent for i dag, men det skal fortsatt gå en god del år før Tom trår til og blir tapernes og de særes røst. Dette er såvidt en forsmak på det. Som en kuriositet kan jeg jo nevne at jeg i mine yngre dager jobbet på Blårock i Tromsø, og de her på VGD som la igjen studielånene sine på dette utmerkede etablissement vet at en av DJ'ene og undertegnede alltid avsluttet kvelden med 'Closing Time', en så fin låt at det aldri ble problematisk å få gjestene til å forlate, selvsagt etter at de hadde hørt ferdig låten.

Karakter: 5
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 18:30
russell_martin skrev:
"Dette blir greier :-) Jeg har komplett Tom sånn ca, så dette blir en "højdare".."

-strålende, har til gode å møte en fan av Tom som ikke er en kjernekar..

"Det jeg lurer på er om operaen er et lokale som kan få godeste Tom til Oslo igjen."

-det er en skam at Tom ikke har vært i Norge siden 1986. I tillegg hadde han vel en opptreden i Göteborg i '94. Sist han var i Europa, tror det var i 2004, spilte han vel kun i Amsterdam.. En opptreden i vår nye storstue hadde vært noe..:-)
Freakenstein
FreakensteinInnlegg: 3298
10.04.08 19:13
Skiva fortjener en 6er :)
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 19:22
1974: 'The Heart Of Saturday Night'

Ofte blir fan av Mannen plassert i to leire; de som liker Asylum-perioden best og de som synes han tok kjempeskritt i riktig retning etter at han giftet seg med Kathleen Brennan og endte opp på Island Records. Bare for å ha det på det rene, jeg tilhører definitivt den andre gjengen..

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker det Tom gjorde før 1983, og 'The Heart Of Saturday Night' er et godt bevis på det. Etter gymnaset, i 1987, jobbet jeg som sjåfør i Tromsø i firmaet til faren til en av mine beste kompiser, og hver fredag puttet jeg dette albumet i kassetts form inn i spilleren før jeg startet runden min. En bedre måte å komme i helgestemning på visste jeg ikke om, og det var nettopp dette Tom prøvde på med dette albummet. Han ville finne sjela i arbeidsmannens fridag, lørdagen, kraftig inspirert av sin store helt, forfatteren Jack Kerouac, mannen bak 'On The Road' og en av Beatgenerasjonens viktigste personligheter.

Albumet åpner med den bluesaktige 'New Coat Of Pain', og allerede med låt nummer to presenteres en av hans absolutt vakreste melodier, 'San Diego Serenade', en låt med oppklarende meldinger som "I never saw the morning 'till I stayed up all night" og "I never saw my hometown untill I stayed away too long", for ikke å snakke om 'I never spoke I love you 'til I cursed you in vain'.. Vakkert.

Fortsatt er Tom en jazza kar, noe 'Semi Suite', 'Diamonds On My Windshield', 'Depot, Depot', 'Drunk On The Moon' og 'The Ghost Of Saturday Night' er eksempler på. 'Fumblin With The Blue' er en overkul jazza liten sak, hvor man kan høre spor av Sinatra og til og med Crosby, artister Tom satt pris på. 'Please Call Me, Baby' er en vakker liten sak hvor bohemen Waits virkelig begynner å ta form, med meldinger som "Please call me baby, it's too cold to be out walking in the streets". 'Shiver Me Timbers' er en annen vakker sak, hvor jazzorkesteret som akkompagnerer Tom på albumet ligger vakkert i bakgrunnen med strykere..

Høydepunktet for meg vil nok til evig tid være tittelsporet, '(Looking For) The Heart Of Saturday Night', en låt hvor crooneren Tom virkelig markerer seg. Det enkle og greie fingerspillet på gitaren, bilhornene og burningen av dekk i introen, snakkesyngingen til Tom, den fantastisk vakre og triste teksten i denne countryaktige låten, alt er bare fantastisk fint og pent. "The magic of the melancholy tear in your eye.."

En liten epistel i forbindelse med 'The Heart Of Saturday Night' må òg med. I 1988 var jeg og en kompis (sønnen til faren..:-)) på interrail, og vi tilbrakte en uke på den greske øya Korfu, i en liten, rølpete og godt kjent landsby på den tiden som heter Pelekas. Midt i denne landsbyen var det en rockecafè hvor det samlet seg flere hundre ungdommer hver kveld. En kveld fikk jeg og kompisen min DJ'en til å spille en Tom Waits-låt, og det eneste han hadde å by på var 'Diamonds On My Windshield', en låt som selvsagt tømte dansegulvet i løpet av 2-3 sekunder, bortsett fra oss da. Mens vi prøvde oss på noen spastiske bevegelser som ihvertfall ikke kan kalles dans, kom plutselig politiet stormende inn, sprintet bort til DJ'en og beordret ham til å slå av musikken. Det ble stille, folk ruslet ut, og vi sto forfjamset igjen uten å skjønne noe. Senere på kvelden kunne DJ'en fortelle at det var forbudt å spille Tom Waits der, utrolig nok. Om det er sant er en annen sak..

Karakter: 6
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 19:23
Freakenstein skrev:
Skiva fortjener en 6er :)
'

Enig..:-)
biermann
biermannInnlegg: 47557
10.04.08 19:53
johwi68 skrev:
-det er en skam at Tom ikke har vært i Norge siden 1986. I tillegg hadde han vel en opptreden i Göteborg i '94. Sist han var i Europa, tror det var i 2004, spilte han vel kun i Amsterdam.. En opptreden i vår nye storstue hadde vært noe..:-)

I 2004 var det "dessverre" konserter også i Berlin (flere) og London, ihvertfall. "Dessverre" fordi det var såpass mange at hadde man vært mer oppegående, burde det vært mulig å ordne seg en billett.
Men verre er at jeg hadde billett til konserten i -86, men droppa å dra av en nå glemt (fortrengt) grunn.

Forøvrig flott tiltak, kommer helt sikkert til å føre til at jeg finner fram noen av LP-ene igjen. (Har i det seinere hørt mest på Closing Time og "trilogien" fra midten av 80-tallet.)
Freakenstein
FreakensteinInnlegg: 3298
10.04.08 20:17
Hvilke skiver regnes som triologien?
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 20:30
1975: 'Nighthawks At The Diner'

Tom Waits flyttet i '75 til Tropicana Motel i Santa Monica Boulevard, hvor han en periode bodde vegg i vegg med ingen ringere enn Elvis Costello (vel, ringere enn Tom er han vel). Dette usannsynlig undervurderte livealbumet som er innspilt i studio på take one foran et spesielt invitert publikum, har faktisk prestert å bli innlemmet i den mye omtalte '1001 album du må høre før du dør', og det er ikke mer enn rett og rimelig..

Fra den sinnsykt tøffe, jazza introen, 'Opening Intro', skjønner man at man skal være med Tom på en helt spesiell musikalsk reise. Mannen er i sitt ess som historieforteller, stand-up komiker og ikke minst pianist/sanger, og noe av det første han kan fortelle de håpefulle oppmøtte er at han er "so god damn horny that a crack of dawn better be careful 'round me". Han følger så opp med den mildt sagt spesielle værmeldingen 'Emotional Weather Report', en værrapport som kommer med prognoser angående hans egen leilighet..

Albumet fortsetter så med introer som varer i ett til to minutt før hver låt (stort sett), og da snakker vi ikke om "normale" introer. Den som ikke ender opp med en latterkule eller ni etter å ha hørt 'Nighthawks At The Diner' eier rett og slett ikke humor. Hva med "my veal cutlet came down and tried to beat the shit out of my coffee, and my coffee wasn't strong enough to defend himself", eller "Well, you know I've been playing night clubs, staying out all night long, coming home late, gone for three months, come back, and everything in my refridgerator has turned into a science project"? Det er håpløst å videreformidle hvor fantastisk morsom Tom er i skriftlig form, dette må høres, ikke minst fordi samhandlingen med publikum er helt enestående, og mye av det som sies blir "snakkesunget" og får en helt spesiell effekt..

Men dette albumet er ikke så strålende som det er kun fordi Tom er en utrolig artig fyr. Er man ute etter god stand-up komikk er vel strengt tatt Bill Hicks å foretrekke.. 'Nighthawks At The Diner' ble spilt inn i en periode hvor Tom turnerte tungt, med alt det medfører av dårlig mat, en hel haug med sigaretter, og ikke minst bøttevis med brennevin. På dette albumet blir vi for første gang kjent med hans "nye" stemme, den hese, raspende whiskey-stemmen som er så kjent for oss i dag, og som altså er et direkte resultat av det livet han levde. Dette gjør at jeg, som egentlig er en kar som hater jazz, synes denne reinspikka jazz-skiva er noe av det kuleste som noen gang er laget..

Det er håpløst å plukke ut låter som er bedre enn andre, fordi dette er et album med kun grisebra låter, og det er urettferdig mot de som ikke blir nevnt. Men jeg, som alle andre, er litt urettferdig og bare må nevne 'On A Foggy Night', hans kanskje beste vokalprestasjon til dags dato. Innlevelse, litt vibrato, høye toner og antydninger til falsett er stikkord her. 'Eggs And Sausage (In A Cadillac With Susan Michelson)', hvor crooneren dukker opp igjen, nydelige 'Better Off Without A Wife', som åpner med den legendariske meldingen "all my friends are married, every Tom and Dick and Harry". En låt man hører om man skal gifte seg om en uke men egentlig ikke ønsker det..

På dette albumet finner vi også den eneste coverlåten Tom Waits har gjort på et av sine album, foruten filmmusikk og samlere, nemlig den fantastiske 'Big Joe And Phantom 309'. Denne låten er så bra og spennende at jeg ikke vil røpe noe mer annet enn at den ble skrevet i 1967 av Tommy Faile. Som sagt, alle låtene er suverene, og de som ikke er nevnt er minst like bra som de jeg har nevnt her..

Tidlig på 90-tallet hadde Blårock såkalte temakvelder, hvor en artist, et band eller en "bølge" (f.eks. grunge) ble presentert for gjestene av en såkalt kjenner. Når det kom til Tom Waits ble jeg spurt av Egon Holstad om jeg kunne være vert for kvelden, en utfordring jeg naturlig nok tok. At det ble ny rekord for disse kveldene (som var på onsdager) med 500 betalende gjester, sier vel egentlig det mest om Toms popularitet, men det får så være.. Allerede etter en time, i ti-tiden, kom jeg til 'Nighthawks At The Diner', og da havnet jeg i en modus hvor jeg nektet å slutte å spille fra albumet, før jeg måtte bite i det sure eplet når køen foran DJ-buret bestod av nesten alle som hadde betalt seg inn. Ingen sure miner fra godtfolket, men de hadde selvsagt lyst å høre musikk fra resten av karrieren til Waits, og det hadde jo egentlig jeg òg..

Karakter: 6
biermann
biermannInnlegg: 47557
10.04.08 20:31
Freakenstein spurte om hvilke plater som er "trilogien":
Kanskje feil å kalle det en trilogi, men jeg føler at Swordfishtrombones, Rain Dogs og Frank's Wild Years hører sammen på et vis. De har en del felles, synes jeg, når det gjelder stemning og lydbilde. Men kanskje også fordi Swordfish.... var den første plata der TW fant sin nye lydverden, og det gikk ganske mange år fra Frank's-.. til neste studioplate.
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 20:31
Freakenstein skrev:
Hvilke skiver regnes som triologien?


Trilogien består av 'Sworfishtrombone', 'Rain Dogs' og 'Frank's Wild Years'.. Alle er kriminelt gode..-)
Freakenstein
FreakensteinInnlegg: 3298
10.04.08 21:15
Ah, I see:) Kan godt skjønne at de kalles triologien ja. Flotte skiver alt sammen, og er enig i at stemning og lydbilde er ganske likt på de.
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 21:16
1976: 'Small Change'

Hittil har Tom solgt forholdsvis dårlig, men med singelen 'Step Right Up/The Piano Has Been Drinking' endrer det seg for ham økonomisk. Singelen selger som hakka møkk, og bidrar til at albumet ender opp på Billboard-lista, forøvrig noe han ikke skal klare å gjenta på mange, mange år. 'Small Change' er albumet hvor Tom tømmer seg i forhold til eget alkoholproblem (et stort problem, selv om han til stadighet ironiserer rundt emnet med blant annet å si "I don't have a drinking problem except when I can't get a drink"), han er langt mer mørk, kynisk, negativ og pessimistisk i tekstene, og er kraftig påvirket av forfatterne Chandler og Bukowski (nå fikk jeg lyst å se fantastiske 'Barfly') og ikke minst Louis Armstrong med tanke på vokalen.

Alkoholproblemene kommer klart til uttrykk i legendariske 'The Piano Has Been Drinking (Not Me)' og 'Bad Liver And A Broken Heart', og lydbildet er nå mer i jazzens verden enn noensinne. 'Step Right Up' er mer over grensa i forhold til hva jeg tåler av sjangeren, det samme kan sies om 'The One That Got Away', men begge låtene er rett og slett knakende bra i Tom Waits' innpakning. 'Pasties And A G-String' er i min verden en av tidenes første rap-låter, og denne låten har sinnsykt kule Jeffrey Lee Pierce fra Gun Club gjort en legendarisk versjon av. 'Jitterbug Boy', 'I Wish I Was In New Orleans' og 'I Can't Wait To Get Off Work' er pianobaserte og rolige låter som drives fram av Toms fantastiske stemme, mens tittelsporet er en av Toms sedvanlige snakkesanger med en sax som eneste instrument.

Høydepunktet er for meg den nydelige og mørke 'Bad Liver And A Broken Heart' ("I've got me a bottle and a dream"), og hans diskutabelt festligste låt 'The Piano has Been Drinking', som egentlig er en veldig trist sak som på en utmerket måte beskriver fyllikker ("the carpet needs a haircut", "the owner is a mental midget, with the iq of a fence post").

'Small Change' ble altså hans kommersielle gjennombrudd, og det er for meg et lite mysterium. Selvsagt er ikke dette dårlig, og det er noen låter på dette albumet som jeg rett ut digger, men hvorfor begynte ikke Tom å selge pallevis med skiver allerede med 'Closing Time'?

I gymnastiden var 'The Piano Has Been Drinking' en låt som måtte spilles på alle fester, og "alle" syntes dette var en hysterisk festlig låt. Gutter og jenter sang med av full hals (vel, synge er vel å ta litt i..), og her ligger vel noe av forklaringen på at Tom fikk solgt man eksemplarer av albumet. Men for meg er ikke dette Tom fra øverste hylle..

Karakter: 4
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 21:25
At jeg kunne glemme å nevne 'Invitation To The Blues' er direkte pinlig. En låt så vakker (melodien), brutal (teksten) og tidløs at den kommer til å gi meg gåsehud til den dagen jeg takker for meg..
Freakenstein
FreakensteinInnlegg: 3298
10.04.08 21:37
Invitation to the Blues er en av Toms aller beste låter:)
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
10.04.08 22:14
1977: 'Foreign Affairs'

Hans femte album er musikalsk i samme gate som forgjengeren, med jazz og blues som bakteppe for tekster som dreier seg om skrudde, artige og tragiske skjebner. Mange holder dette for å være et av Toms svakeste øyeblikk, jeg er ikke en av dem..

Her er den fantastiske duetten med Bette Midler, 'I Never Talk To Strangers', den skumle 'Potter's Field' (som bare MÅ ha påvirket Angelo Badalamenti da han lagde musikken til 'Twin Peaks'), den vakre 'Muriel' (da kompisen min giftet seg med en halvt nederlandsk dame som het Muriel likte jeg henne umiddelbart..:-)), den lystige medleyen 'Jack & Neal/California, Here I Come' (som handler om Jack Kerouac og Neal Cassidy, beatgutta) og min favoritt fra albumet, 'A Sight For Sore Eyes'. På sistnevnte låt høres det ut som om Tom har fysisk vondt når han synger, og jeg føler den amerikanske ånden kommer sigende over meg i meldinger som "let's toast for the old days, and DiMaggio, too"..

Snakkesyngelåten på denne skiva er 'Burma Shave', en låt som handler om en småbyjente som møter en fremmed og benytter sjansen til å stikke av. Det hele ender selvsagt tragisk med en dødelig bilkrasj i siste vers, alt med et fantastisk kult, bluespiano i bakgrunnen. Den funky 'Barber Shop' etterfølges av avslutningslåten og tittelmelodien 'Foreign Affairs', en pianobasert låt om reising på waitsisk vis, noe som ikke er normalt, for å si det sånn.

Diksjonen høres unektelig litt spesiell ut gjennom hele skiva, med snøvling og utelating av deler av ord, noe som skaper nye ord, og da er vi over på en av Toms spesialiteter; skape ord med sær betydning, ord man ikke finner i ordboka, ord som man i sin villeste fantasti ikke ville ha kunne kommet opp med selv. Men dette blir det mer om senere..

Alt i alt er dette et fin-fint album som har fått et meningsløst rykte som et av hans svakeste, men dette er selvsagt bare tull. Kjøp skiva, hør gjennom den og bedøm selv. Jeg har gjort det hundrevis av ganger..

Karakter: 5
Zauli
ZauliInnlegg: 1638
11.04.08 16:10
Dette er lesning som vil hjelpe meg meget videre på min ferd. Hva gjør jeg etter "Closing Time"? Jo, jeg drar med meg hele røkla, og forsøker med denne lesningen til hjelp når jeg lytter gjennom all røkla.

"Van Morrison should be fuckin' canonized"
Gentile
GentileInnlegg: 4321
11.04.08 20:17
johwi68 skrev:
Tidlig på 90-tallet hadde Blårock såkalte temakvelder, hvor en artist, et band eller en "bølge" (f.eks. grunge) ble presentert for gjestene av en såkalt kjenner. (...) bite i det sure eplet når køen foran DJ-buret bestod av nesten alle som hadde betalt seg inn. Ingen sure miner fra godtfolket, men de hadde selvsagt lyst å høre musikk fra resten av karrieren til Waits, og det hadde jo egentlig jeg òg..

Haha, jeg var der. Kan tenkte meg at jeg var og kjaste i bua og. Det må ha vært i 94 eller 95? Those were the days.
Jeg er stort sett enig med karakterene, men jeg holder faktisk Closing Time som hans aller beste.
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
11.04.08 20:54
Gentile skrev:
Haha, jeg var der. Kan tenkte meg at jeg var og kjaste i bua og. Det må ha vært i 94 eller 95? Those were the days.
Jeg er stort sett enig med karakterene, men jeg holder faktisk Closing Time som hans aller beste.


He-he, tøft! Stemmer godt, det var i '95. Regner med at du var student i Ishavsbyen da..?

Det er på ingen måte dumt å holde 'Closing Time' som hans beste, og jeg er djevelsk streng som ikke delte ut en 6'er. Men dem blir det mange av etterhvert, og som jeg allerede har annonsert så er jeg av dem som synes Tom tok av og gikk fra å være en av de beste artistene i USA under Asylum-perioden til å bli DEN beste etter overgangen til Island..

Gentile
GentileInnlegg: 4321
11.04.08 21:18
johwi68 skrev:
He-he, tøft! Stemmer godt, det var i '95. Regner med at du var student i Ishavsbyen da..?

Rart hva man husker. Nå kom jeg på at jeg maste helt på slutten av kvelden, etter hele katalogen var spilt. Jeg ville ha et eller annet, men du insisterte på I Hope I Don't Fall In Love With You som sistelåt, "Det e liksom avslutningslåten, spesielt for alle mannfolkan med nasen nedi bayer'n" el.l... Hehe, jeg husker knapt hva jeg spiste til middag i går, mens alskens smådetaljer fra riktig gamle dager sitter som bare f...

Tilbake til anmeldelsene!
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
11.04.08 22:12
Gentile skrev:
"Rart hva man husker. Nå kom jeg på at jeg maste helt på slutten av kvelden, etter hele katalogen var spilt. Jeg ville ha et eller annet, men du insisterte på I Hope I Don't Fall In Love With You som sistelåt, "Det e liksom avslutningslåten, spesielt for alle mannfolkan med nasen nedi bayer'n" el.l... Hehe, jeg husker knapt hva jeg spiste til middag i går, mens alskens smådetaljer fra riktig gamle dager sitter som bare f..."

He-he.. Dette er smått utrolig, ja, og langt ifra usannsynlig at jeg kunne ha sagt noe sånn. Fantastisk hvordan hjernen kan fungere til tider, men det er nesten synd at du ikke husker hvilken låt du ønsket skulle avslutte ballet..

"Tilbake til anmeldelsene!"

Nå hadde jeg skrevet en jævlig lang og inngående anmeldelse av 'Blue Valentine', men da den skulle postes måtte jeg logge på på nytt og hele greia forsvant. Jeg har servert noen gloser her i stua, og er direkte grinete nå..
Zauli
ZauliInnlegg: 1638
12.04.08 00:15
Du kan gjerne servere oss glosene også, om det er noe annet enn de lite originale og så utrolig kjedelige frasene som inneholder ordene "faen", "helvete" eller diverse navn på kjønnsorgan.

"Van Morrison should be fuckin' canonized"
UVox
UVoxInnlegg: 17956
12.04.08 00:41
johwi68 skrev:

Nå hadde jeg skrevet en jævlig lang og inngående anmeldelse av 'Blue Valentine', men da den skulle postes måtte jeg logge på på nytt og hele greia forsvant. Jeg har servert noen gloser her i stua, og er direkte grinete nå..

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Du driver ikke å forteller oss at alle tirader som skrives kun samles i VGDs lille boks; med den fare for hikk, hopp og brudd som slikt kan medføre? Jeg kan anbefale teksteditorer av ymse slag :p

For øvrig forventer jeg en 6'er for "Blue Valentine".
biermann
biermannInnlegg: 47557
12.04.08 00:50
Zauli skrev:
Du kan gjerne servere oss glosene også, om det er noe annet enn de lite originale og så utrolig kjedelige frasene som inneholder ordene "faen", "helvete" eller diverse navn på kjønnsorgan.

Siden det er Tom Waits det dreier seg om, vil jeg tro at glosene er mer originale enn som så. :)
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
12.04.08 07:29
UVox skrev:
"Du driver ikke å forteller oss at alle tirader som skrives kun samles i VGDs lille boks; med den fare for hikk, hopp og brudd som slikt kan medføre? Jeg kan anbefale teksteditorer av ymse slag :p

For øvrig forventer jeg en 6'er for "Blue Valentine".


Jeg gjør nok det, som den glade amatør jeg er. Det er noe med internett, pc'er og det å nærme seg 40 som ikke utgjør en perfekt match, og all logikk og praktisk fornuft er som blåst. Men heretter skrives anmeldelsene i Word før det limes inn her på VGD, og du skal ha en stor takk for den egentlig åpenbare anbefalningen..:-)
Zauli
ZauliInnlegg: 1638
12.04.08 10:54
Alt i min Van Morrison-tråd er faktisk skrevet direkte inn i VGD-boksen, og det har, tro det eller ei, godt bra. Men det er nok gudegitt.

"Van Morrison should be fuckin' canonized"
russell_martin
russell_martinInnlegg: 17661
12.04.08 10:55
enormt!

Waits for folket
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
12.04.08 15:15
1978: 'Blue Valentine'

Fram til dette albumet har utgivelsene vært jazza, folk-inspirerte og med strykere som en viktig ingrediens. Med 'Blue Valentine' tok Toms karriere en viktig kursendring, som blant annet innebar en hel dose med el-gitarer, keyboards og ikke minst et langt tøffere bluespreget sound. Tekstene til Waits har alltid hatt et personlig preg, og fram til dette albumet ble historiene alltid fortalt i første person. Etter 1978 har Tom imidlertid oftere og oftere vært en som har betraktet hendelser fra utsiden, noe han gjør på en så fortreffelig måte at han rett som det er omtales som 'de svakestes talsmann'..

Jeg kom i vanvare for å uttale tidligere at 'Ol' 55' er Toms eneste coverlåt på hans ordinære utgivelser, noe som selvsagt er det reneste sprøyt. 'Blue Valentine' åpner med Bernstein/Sondheims 'Somewhere' fra 'West Side Story', og de som har fått sitt forhold til låten gjennom den bergenske sangfuglen Sissel Ks versjon har en aldri så liten overraskelse i vente. Her er det crooneren Tom som varierer mellom buldring og høye toner, med vakre strykere i bakgrunnen. Men albumet tar ikke av før andresporet er i gang, 'Red Shoes By The Drugstore', en blueslåt hvor vår mann hveser seg gjennom teksten med en gitarplukkende Roland Bautista elegant i bakgrunnen. Bautista, Ray Crawford og "Shine" Robinson står for gitarkryderet på denne skiva, sammen med Tom selv, og gjør dette til en til nå ny lytteropplevelse.

Tredjesporet er Toms kanskje mest kjente låt, 'Christmas Card From A Hooker In Minneapolis', faktisk den eneste låten hvor Tom tar hovedpersonens stemme (hora), og forteller en slags julehistorie som gjør alt annet enn å få fram 'Glade Jul'-følelsen. Det hele akkopagneres utrolig vakkert av Toms piano, og utrolig nok lagde Neko Case en like fin versjon av låten i 2000, en låt som er å finne på 'New Coat Of Paint', en tribute-plate som alle bør eie (det gjelder forsåvidt også 'Step Right Up').. Julesangen etterfølges av den overkule 'Romeo Is Bleeding', en låt som handler om den meksikanske halvgangsteren som er litt tøffere enn han har godt av, og som får et endelikt deretter. '$29' er en sløy og nedtonet blues, tøff så det holder, før 'Wrong Side Of The Road' tar av. Her snakker vi om mer blues, flere skruer fra livets skyggeside og en Tom som virkelig synger med innlevelse med en tenor sax som støttespiller. Som med de fleste av Toms figurer ender det nok dårlig også for disse..

Then with my double barrel shotgun
and a whole box of shells
we'll celebrate the 4 of July
we'll do 100 mph
spendin' someone elses dough
and we'll drive all the way to Reno
on the wrong side of the road

'Whistlin Past The Graveyard' var lenge en av mine favorittlåter, så lenge at den fortsatt er det. Funky og med et driv av en annen verden tar Tom oss gjennom en låt om en fyr som ikke bryr seg om mye her i verden, og med den legendariske meldingen "I never told the truth so I can never tell a lie". 'Kentucky Avenue', som er balladen fra albumet med Tom selv på piano, etterfølges av den skumle 'A Sweet Little Bullet From A Pretty Blue Gun'. Det høres nærmest ut som om vi blir truet på livet når Tom tar på seg den farlige stemmen, noe han gjør her, og han kommer dessuten med følgende visdomsord: "Never trust a scarecrow wearin' shades after dark". Så vet dere det..

Da gjenstår bare finalen, og hvilken finale er ikke det, når tittelsporet 'Blue Valentines' kommer ut av høytalerne. Av og til får jeg problemer med å skille mellom Tom og et av hans forbilder, Louis Armstrong, og det gjelder såvisst på denne låten. Jeg har alltid følelsen av å ha sett en film etter å ha hørt låten, og da skjønner man bedre at det er sagt om Tom Waits at han har en forfatters øre for dialog, en filmskaper øye for detaljer og en poets sjel. Alt stemmer. Og med en viss fare for at jeg kommer til å motsi meg selv opptil flere ganger, her finnes også en av mine favoritttekstlinjer:
"I can never wash the guilt, Or get these bloodstains off my hands. And it takes a whole lot of whiskey to make these nightmares go away."

Jeg har lest mange anmeldelser og omtaler av 'Blue Valentine' opp gjennom årene, og det som slår meg er at den ikke er i nærheten av å få den anerkjennelsen den helt åpenbart fortjener. Her hører vi et klart skille i Toms karriere når det gjelder instrumentering, og når han i tillegg virkelig begynte å eksperimentere med tekstene og tok på seg jobben med å være de svakes talsmann, så fortjener det alle tomler opp og spagater av skribenter. Ikke sånn tøv som at den ikke er blant hans beste..

Karakter: 6
johwi68
johwi68Innlegg: 18377
12.04.08 16:28
1980: 'Heartattack And Vine'

For første gang ventet Tom Waits i to år med å gi ut et nytt album, og nok en gang snakker vi om et album som i etterpåklokskapens navn må sies å være ei skive som forteller oss noe om hva vi har i vente. Dette skulle bli det
syvende og siste albumet på Asylum Records, og han hadde allerede inngått et lite partnerskap med Francis Ford Coppola når 'Heartattack And Vine' ble innspilt, og avtaler om å lage musikken til 'One From The Heart' var underskrevet.

Det hele åpner med tittelsporet 'Heartattack And Vine', en låt så full av rytmer og trøkk at Levi's så seg nødt til å rappe låten i en reklamefilm på 80-tallet, noe som ikke gikk spesielt bra ettersom den godeste Tom saksøkte dem. Låten er så tøff at Levi's er unnskyldt for min del, og også her vet Tom å servere språklige bilder som bare han kan, eller hva skal man si til:
Don't you know there ain't no devil,
there's just God when he's drunk

'In Shades' er en instrumental, mens 'Saving All My Love For You' er en rolig pianobasert låt som åpner med nok en fin-fin melding ("It's too early for the circus, it's too late for the bars"), og nå snakker vi om en låt som fort kunne vært på 'Swordfishtrombones', så transformeringen er snart fullendt. Låten er for øvrig nydelig, og går nærmest over i den steintøffe 'Downtown', en låt så tøff at den tøffe Alex Chilton fra drit-tøffe Big Star måtte spille inn sin egen tøffe versjon av den. Tøffere blir det ikke, i en låt som jeg tror handler om tranvestitter og homser, et
tema som ikke var spesielt stuerent i 1980.

Den gamle side A på vinylutgaven av albumet ble avsluttet med 'Jersey Girl', en utenomjordisk vakker låt som selveste Springsteen ikke klarte la være å spille på 1981-turneen sin, og som han fortsatt spiller live når anledningen byr seg. Dette er en låt man nok kunne skrevet en bok om, men jeg nøyer meg med å si at dette er en ballade med full orkestrering (strykere) og hele pakka. Låten er dessuten et bestillingsverk fra Kathleen Brennan, som skulle bli hans kone om ikke lenge og som bodde i New Jersey på denne tiden. Og hvor fornøyd var hun ikke da hun
hørte følgende:

Got no time for the corner boys,
Down in the street making all that noise
Don't want no whores on 8th Avenue
'Cause tonight I want to be with you.

Og det fra en selverklært fyllikk som levde og åndet for nattelivet og alkoholen! Alt er dessuten sant, utenom det med bestillingsverket..

Om vi holder oss til den gamle vinylen, så åpner side B like kult og rytmebasert som side A, nå med låten ''Til The Money Runs Out', og nok en låt som fort kunne sneket seg inn på ett av hans første album på Island Record. Hans spesielle rytmebruk og gitarplukking blir bare mer og mer tydelig, men han hopper raskt over til en låt med klare spor tilbake til ett av hans første to-tre album, 'On The Nickel'. Tom visker seg gjennom dette som faktisk VAR et bestillingsverk, nærmere bestemt tittelmelodien til en film jeg dessverre ikke har sett, men som jeg tror har Jeff Bridges i hovedrollen..

Premissene er lagt allerede i åpningslinjen på den funky 'Mr. Siegal', med meldingen "I spent all my money in a Mexican whorehouse, across the street from a catholic church". Mr. Siegal er tydeligvis ikke svigermors drøm. Siste låten Tom Waits spilte inn på Asylum er det verdigste punktum et selskap kan ønske seg, den usaklig nydelige, triste og absurd bra framførte 'Ruby's Arms'. Jerry Yester gjør en siste innsats med å orkestrere og arrangere strykerne som ligger
herlig i bakgrunnen, Tom spiller piano, Greg Cohen (som blir en viktig brikke etterhvert) spiller bass, mens Bautista bidrar med en nedtonet 12-strenger. Faktisk gjør han det så bra at jeg bare måtte lære meg noter og gitar for å prøve
og lære låten, noe som gikk helt fint.. etter 6 måneder med daglig øving.

'Heartattack And Vine' er nok et av Tom Waits' album som ender opp med 3'ere eller 4'ere på diverse kritikkeres terninger, og jeg er fortsatt like hoderystende til disse raringene.

Forøvrig skjønner jeg Zauli mye bedre nå, som serverer 6'ere på løpende bånd i sin tråd om Van Morrison. Jeg har hørt gjennom albumene som er omtalt, og noen av dem hadde jeg ikke hørt på en stund. Den "gjensynsgleden" jeg har følt idet gamle, kjære låter endelig har fått ny spilletid, hadde neppe vært en gammel barndomskompis jeg ikke har sett på årevis forunt. Og jeg er jævlig glad i mine gamle barndomskoamerater..

Karakter: 6
Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg