Paul Westerberg/the 'Mats

Fint sitat, men folk generelt er dumme. 

Så fort du har vendt deg til den tanken, så går livet, ikkje lettere, men det er lettere å akseptere tingenes tilstand. Puslespillet faller mer på plass :)

Eg føler meg imidlertidig jævli truffet av sitatet :D

God å få det bekreftet at man er et relativt oppegående menneske og det fra sjefen sjøl :P

Ja, han heter ikke Bob eller Thåm, jaffall.

Far

Ikke min. Og hold ham unna denne herlige tråd, værsåartig.

Kitler?

Et lite spørsmål. Time Flies Tomorrow. Er ikkje den litt lite omtalt all den tid den er så forbasket flott. Den er "der oppe" sammen med de andre balladene hans. Er den ikkje?

En av de fineste balladene i verden det. Og så vakkert oppløftende, så sterk og så mildt god. Derfor er den undervurdert. Folk vil ha kliss eller tristesse.

Du er en god mann, Easty.

Men så har vi jo heller ikke kommet til solokarrieren hanses.. 

Har drevet og trent med soloskivene på øret de siste dagene, og i dag gikk beina så fort at det ble for meget. 14 Songs får skylda for det.

Virkelig en av de nydelige! En fantastisk tekst, og så flott og inderlig fremført. Takk gutter, for å trekke den frem :-)

Time flies tomorrow
But it ain't made a move yet
Time flies tomorrow
And tomorrow will make a day since we've met

Your heart sings a feeling
It don't ache but baby its gonna
Swing from the ceiling
Break like a pinata
Break like a whitecap
In the sand you shiver
With eyes like two hubcaps
At the bottom of the river

(repeat chorus)

Your hands are like an ovation
An uncertain work of art
I sometimes grow impatient
Gonna tear me apart
Ain't no time for crying
As you stand and deliver
All my thoughts of dying
Are silenced by your river

Time flies tomorrow
And time flies since we met
Time flies tomorrow (and tomorrow isn't here)

Fant dessverre ingen YTlink, men her er link til Spotify:

Paul Westerberg – Time Flies Tomorrow

Du er ikkje så verst du heller.

Eg mente at vi nevner sanger i fleng, men denne perla har liksom glimtet med ditt fravær :)

Jeg vet. Og jeg vet hvem som virkelig er det. Den ene er Otto Jespersen...

Paul er sånn en godgutt.

Dere fortsetter flørtingen, ser jeg..:-)

Selvsagt, dette er radar love.

Nais..;-)

Hadde igrunn satt mer pris på om dette var Love Untold.

Kjære fantastiske tråd... Hva i svarte gjorde du plutselig nederst på side 4? Skjerpings.

OK...

Triste nyheter.

Jepp, fyren virker som en av de triveligste som var innom bandet. 

Uten tvil den triveligste, tror jeg vi kan si.

Han hevder selv i bokji (All Over but the Shouting) at han ikke syntes mye om å erstatte Bob. Men  så ufattelig glad jeg var for at han gjorde det. Leadgitaren hans smykker virkelig Don't Tell a Soul.

Ellers var Bob den Første et surrehode og en alkoholisert egosentriker, Chris fjern og på sin egen tripp, Tommy en cocky drittunge og Paul selv et Geni og ergo vanskelig, selvopptatt og humørsyk.

Noe stakkars Slim fikk erfare rett som det var i følge samme boka. Bob den første virker forøvrig som en ordentlig trivelig kar han også men som med de fleste fylliker hadde han sine stunder.

Ja, de virker alle trivelige på et bondeguttaktig vis, selv Westy kan slå til. Men de fire originale har alle denne egoismen i bunn for hele sin personlighet. Noe som er veldig tiltalende, selvsagt. Slim var eldre, mildere og mye mere villig til å gjøre som han fikk beskjed om enn noen annen 'Mats.

Bob den første var også en latterlig original gitarist, uten noen naturlig arvtagere, som en krysspolinering av Clarence White og Kerry King på speed med et tonevalg som både Tom Verlaine og Adrian Belew med rette kunne misunne.

Jeg så den triste nyheten imorges ja, mulig det var derfor jeg måtte sjekke livet i denne tråden og. Da er det viktigere enn noengang at vi holder sammen og alt sånn der :)

Flotte beskrivelser igjen.
At de var egosentriske, vanskelige osv osv er ikke akkurat vanskelig å se. Det spesielle er vel heller at de er egosentriske i ordets virkelige betydning, istedetfor på den måten man vanligvis bruker ordet om spesielt slike kjente personligheter. Disse gav fullstendig faen i hva alle andre måtte mene, tenke osv osv - på ordentlig.

Er omtrent halvveis i nevnte bok nå. Er utrolig spennende lesning. De lager musikk, og spiller for seg selv de. Enkelt og greit.

Trist å lese om Dunlap. Leste en annen trist artikkel med en vag Mats-relasjon i dag; om Andrew Love fra legendariske Memphis Horns (jfr. "Can't Hardly Wait").

Ja. Livet har bare en mulig slutt. Men variasjonene er mange og dette må være av de mere vedmodige.

Bedre å brenne ut i en skinnende flamme av idioti og brillianse som herr Stinson...

Bedre enn Alzheimer, hvertfall.

Ja, og det er dette som fascinerer meg mest av alt med bandet. Hvordan er det mulig at alle band i dag følger alle konvensjoner og regler, mens disse brøt alle selv når de tilsynelatende lekte pent?

Leit å høre. Det er bare å ønske god bedring.

Forstår veldig godt hvordan dette fascinerer. Og som du sier alle disse som følger alle konvensjoner og regler - og skal fremstå som skikkelige rebeller. Mens våre venner brøt de fleste regler - og ga jevnt faen i hvordan de fremstod.
I tillegg selvfølgelig til mr. Westerbergs utrolige låtskriverferdigheter, og evne til å skape musikalske gåsehudsituasjoner. Som pianopartiet i Here comes a regular, som tidligere diskutert, bridgen i First Glimmer (14 songs) osv osv. Here kunne listen blitt fryktelig lang.

Jepp. Sånn ca. 99 av hundre metalband lider av den sykdommen der.

Selvsagt, det absolutt viktigste med bandet er jo mr. Pauls låter, vokalen hans og bandets fremførelse, men likevel. De har så mye mere. Så mye karisma og egenart. Men det var R.E.M. som ble stjerner, ikke det siste ekte rock'n'rollbandet i historien.