Det skjønner jeg ikke.

Aha, så det var sånn det var? Nytt materiale for hver konsert, men aldri ren improvisasjon? Iom. at de nylig uttalte i Wire at de aldri improviserte.

Hvordan er Sung Tongs lik Young Prayer da?

Det vet jeg faktisk ikke, jeg har vel alltid trodd, som deg, at det var improvisasjon de drev med. Leste et intervju for mange år siden, før FatCat-signeringen, hvor Tare sa at de aldri fremførte samme materiale to ganger. Da tenkte jeg umiddelbart at dette var fordi de improviserte hver gang de gikk på scenen. Materialet virket ikke særlig nedskrevet og innøvd, heller.

Kan jo være at han snakket om hvordan de gjorde det i dag, og ikke nødvendigvis hvordan de hadde gjort det tidligere.

Jeg tror du har lastet ned feil album.

Alt er ikke likt, men de akustiske, litt rolige låtene på Sung Tongs er det Young Prayer likner mest på i AC-katalogen i hvert fall. Poenget mitt var ikke å si at de to platene var spesielt like, det var heller å  gi noen som kanskje ikke har hørt Panda Bear solo noen holdepunkter i AC-katalogen.

Sung Tongs likner mye mer på for eksempel albumoppfølgeren Feels. Young Prayer har mer å gjøre med AC da de gikk under navnet Campfire Songs: fri flyt i melodiene, messing og vokaldroner. ST markerer for alvor en gjeng som tar steget over til å bli et vers-refreng-vers-band, med nynnbare Beach Boys-liknende vokalharmonier og snurrige hooks.

Jeg har riktig nok ikke hørt albumene siden perioden jeg kjøpte dem (på releasedatoen), men slik jeg husker det, hører disse to skivene hjemme på hver sin side av AC-aksen. Og den spenner som kjent vidt.

Greit nok, men poenget mitt var som sagt å sammenlikne Panda Bear solo med AC.

Men du har selvfølgelig et poeng med Campfire Songs.

Ja, det er mulig, men de sammenlignet dette med kompisene i Gang Gang Dance, som har lagt mye vekt på improvisasjon. Jeg kan sitere hva som ble sagt (av Dave Portner):

I feel like there was a time they [snakker om Gang Gang Dance] were  hell-bent on always improvising, no matter what, and you'd never know what to expect. Whereas with us, we always had some formal composition involved, even though we have some aspects of improvisation in between songs, like you were saying. It was rare that we would ever go on stage and just improvise the whole thing, that was too freaky to us [laughs].

Men her er det vel klart at det ikke er snakk om at de aldri improviserer. Campfire Songs virker i hvert fall meget improvisert så vidt jeg kan høre, kan egentlig ikke tenke meg noe annet. Mye av materialet på Here Comes the Indian virker også rimelig skrudd, men det kan jo ligge komposisjoner i bunnen slik Portner snakker om. Jeg har ikke hørt så mye på Danse Manatee, men den er vel også litt mer ute i det vide og breie enn hva Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished er?

Campfire Songs og Here Comes the Indian slår meg som improviserte dopplater med veldig lite uttenkt struktur, i hvert fall førstnevnte. Det som blir snakket om i intervjuet er vel hvordan de gjør det live. Kanskje det har hatt en slags Supersilent-tilnærming til selve innspillingene: masse, masse timer med opptak som det selekteres ut fra.

Danse Manatee husker jeg ikke så mye fra, men den er en del fjernere enn Spirit.

Det begynner å bli en god stund siden jeg hørte den sist, men jeg mener å huske at den, som du sier, er ganske mye fjerne enn Sprit, men at den heller ikke tipper mot ren improvisasjon. Selv om det sklir ut i det relativt frie, later det til å være skrevne låter som danner grunnlaget. Helt sikker i min sak er jeg riktignok ikke.

Verken Spirit eller Danse inneholder særlig med improvisasjon, nei. Det er vel mer at de er veldige eksperimentelle og "ukonvensjonelle" i oppbygningene sine. Nå vil jeg hjem fra jobb og høre på 'April and the Phantom'.

Hva er høydepunktene? "My Girls". "Brothersport". "Summertime Clothes". "Guy's Eyes".

Jeg er ikke akkurat bergtatt merker jeg. Hodetelefon-testen gjenstår imidlertid enda.

Haha, det var du som fikk fingrene i den. Ja, det var en spesiell opplevelse, og min inngang til ACs fargerike verden.

Synes ikke du skal gi opp ennå.

Hvem driver på med slikt? Høres litt fascistisk ut.

Jeg må vel også få legge til at når den første, og vin-influerte, begeistringen har lagt seg, er inntrykket at plata er god, men ikke den åpenbaringen den ga seg ut for å være for en ukes tid siden. Jeg har siden den gang hørt den et par ganger på anlegget, og minst én gang i ørepropper, og selv om det fortsatt til tider er vanvittig stilig og anerledes enn nesten alt jeg har hørt forut, er det også partier som ved gjentatte lyttinger fremstår som litt statiske og kjedelige. Jeg fortsatt veldig glad for at de mest masete elementene fra Strawberry Jam er lagt på hylla, men at det maniske elementene fortsatt er til stede, om enn er mer tøylet og strukturert. Men vi er fortsatt ikke helt i mål.

For en uke siden ville jeg sagt 9/10. I dag er jeg nok på 8/10. Kjempeplate, for all del, men ikke en umiddelbar 00-klassiker, hvilket jeg kanskje ville kalt den for en uke siden.

Noe musikk gjør seg bedre i hodetelefoner.

Det er greit, det er jeg helt enig i; musikk som er fin å ha på ørene når man er på reisefot, for eksempel. Men en hodetelefontest henspiller til noe helt annet, et forsøk på å høre lyden i seg selv (som forøvrig er et umulig, derfor dødfødt prosjekt).

Thomas Talseth: "Det lyder som et møte mellom Brian Wilson og My Bloody Valentine [...]"

Jeg har ikke hørt platen enda, men finnes det noe snev av shoegaze i Animal Collective? Jeg er enig i at Avey Tare og Panda Bear anno 2000 hadde en god del støypop i seg (men da mer i retning Mercury Rev/Flaming Lips), men shoegaze blir da igjen noe litt annet, eller?

Brian Wilson-lappen har de jo fått høre tidligere, og jeg kan være delvis enig selv, men: "We like the Beach Boys, they seem to follow us everywhere [laughter], although they were never a huge influence. Dave and I [Brian Weitz] had an interesting talk with somebody in London, last week, about why people always reference the Beach Boys with us in terms of vocals, and the harmonies and vocal melodies. We're more Beatles fans in terms of interesting vocal melodies, and we like the Kinks, things like that. And this guy was like, 'They're so British, and I would never think to compare you to them, because there's nothing really British about you guys, but the Beach Boys are so American, and you guys are American so maybe that's why everybody just says the Beach Boys, instead of looking to other groups that just played around with harmonies and stuff.'

Bare sånn for å rakke litt ned på de betalte musikkanmelderne her i landet, lissom.

Hehe, det var vel mer en måte å forklare at jeg enda ikke har lyttet til platen gjennom hodetelefoner (noe som vi alle vet kan gi en fullstendig annerledes lytteopplevelse), snarere enn å antyde at jeg skal ta den med meg til det hvite kammeret sammen med papir og blyant.

Har hengt meg opp i forskjellige låter for hver dag.

I går var det Bluish. Gikk i repeat på toget. Den pulserende lyden som går igjen gjorde meg veldig drømmende, så jeg kjørte like gjerne litt for lang. Det ble en kald ventepause med Blusih på ørene.

Jeg så litt i vinylsamlingen min i dag, og fant ut at jeg faktisk hadde Strawberry Jam, hehe. Skjønner ikke at det er mulig å glemme at man har kjøpt en skive. Den var fortsatt innpakket i plast.

Vel, så lite hørte jeg på Strawberry Jam (vel, jeg hadde den på mp3 også, så den ble jo spilt litt).

"Den"? Han knakk minst 20 i minuttet. Jeg skal for øvrig krediteres for å ha fått tak i disse konsertminnene; jeg valgte å dele broderlig med Kartografen. Jada, jeg er snill, vet det.

Ja, jeg var den litt sjenerte som bare stod i bakgrunnen og tok i mot det kapteinen klarte å få hendene på gjennom sin samtale med Avey Tare.

Mye mulig. Begynner å bli en stund siden.

Gårdagens konsert i NY. Kult at de spiller flere gamle sanger, håper det blir "Leaf House" på Rockefeller.

Animal Collective kommer til København 6. mars. Tror nesten jeg må få med meg det. Kollektivet prydet for øvrig hele forsiden til 2. sektion av Politiken i dag, med et lengre intervju med Geologist.

Var plata anmeldt? Fikk den god kritikk?

I Norge har både Aftenposten og Dagbladet gitt plata terningkast 5. Sven Ove Bakke som tidligere har gitt både Feels og SJ 3 med argumenter som at det er "weird for the sake of being weird", ble erstattet med litt mer fornuftige Sigrid Hvidsten.