Nye Brother Sport er fantastisk kul! Gleder meg enda mer!

Herregud så kul denne er!!!!

Brother Sport er virkelig helt enorm! Ekstremt lovende for plata, og nå er det ikke altfor lenge igjen heller.

Ny sang lekket. Og heller ikke den senker forventningene.

"Brother Sport" høres ut som et billig, spansk danseband har samplet fra Lion King for å gjøre cruisereisen mest mulig eksotisk for barn under syv år og gamle over 70.

Den siste der har et pent tema i bakgrunnen som de sikkert kunne gjort noe mer fornuftig med, men de fyller bildet med lyder de ikke hadde trengt å fremkalle. Mer slitsom enn pen. Posten ovenfor gjelder altså fremdeles.

Høres lovende ut, det her. Ikke så mye forandring siden Strawberry Jam, som var en helt ålreit skive. Men "Brother Sport" har de vel spilt live en stund?

Er jo selvfølgelig tidlig å si, men vet ikke helt om jeg er enig i dette med lite forandring fra Strawberry Jam. Det er en helt klar link mellom de to, men likevel synes jeg de nye låtene er bygget litt annerledes, og at dette er mer Panda Bear enne Avey Tare (ikke bare vokalmessig).

Både "Brothersport" og "My Girls" (den nye) er blitt spilt live en stund ja.

Nå har plata lekket, og jeg satt den akkurat på. Større forventninger har jeg ikke hatt siden In Rainbows.

Dere er en gjeng med ignorante jævler, men jeg sier det likevel: Dette er fantastisk bra.

Én gjennomhøring på PC-høytalere. Høres mye bedre ut enn Strawberry Jam. Liker soundet, sammenlignet med den forrige. Mer elektronikk, mer syre, mindre hyling og mer harmonier. Gleder meg til å høre den i litt mer ordnede former.

Etter ytterligere én gjennomhøring, denne gangen på halvkvalifiserte høytalere, må jeg si at dette er noe av det mest sprikende, spennende og interessante jeg har hørt på en stund. Det foregår så vanvittig mye rundt omkring i lydbildet, samtidig som det hele tiden er både fengende og drivende. Og ganske mektig.

Plata trenger ikke bli noen stor favoritt, det kan godt hende jeg bare er tatt litt med storm av det strålende soundet. Men at et såpass skeivt album sitter såpass godt etter bare et par gjennomhøringer er i det minste noe å ta med seg videre.

Vel, jeg føler på mange måter du er blitt bønnhørt. Jeg husker ikke på stående fot hvilket Animal Collective du er mest glad i, men jeg kan ikke huske å ha hørt noe AC-relatert materiale som på en og samme tid er så konsist og koherent, og samtidig så vanvittig sprellende levende, søkende og eksperimenterende siden Spirit They've Gone, Sprit They've Vanished/Danse Manatee. Syrete techno, stødige groove, mer fokus på harmonier, enda mer fokus på støy - og det uten verken tempoet eller rytmene stresses unødvendig. Veldig, veldig lovende.

Jeg bør kanskje legge til at jeg drikker vin i kveld. Det kan hende at det er den som snakker. Men det er lenge siden Animal Collective har fungert så bra for mitt vedkommende som hva de gjorde nå i kveld.

Vinen er din venn :)

Ser frem til å lytte, enten senere i kveld eller i morgen. Jeg går jo som sagt inn med fullstendig blanke ark. Beskrivelsene muzzle gir her er jo mildt sagt intriguing.

Lurer på hvordan det blir for en som ikke har noe forhold til dem fra før..

Pitchfork

De er tydeligvis enige i at dette er et knallalbum og kliner til med 9.6.

Gleder meg til å høre albumet, har kun hørt Brother Sport.

Uncut er også begeistret, og gir toppscore. Det er sjelden mer enn 10-15 album som får 5/5 stjerner i Uncut i løpet av et kalenderår, og selv om Uncut er sprekre enn forsidene deres indikerer, er det litt overraskende at Merriweather Post Pavillion ser ut til å bli en av få utvalgte i 2009.

Etter en gjennomlytting så er det nesten så jeg sier at denne kommer på min toppliste ved utgangen av 2009. Må høre litt mer bare:)

Ok. Det har gått en uke. På tide å si noen ord? Dette er det beste bandet har gjort til nå. By far. Strawberry Jam dyttes ned til andreplass, med Sung Tongs og Feels på delt tredje.

2007 inneholdt to Animal Collective-utgivelser, Panda Bears soloalbum Person Pitch og bandets Strawberry Jam. Førstnevnte var Noah Lennox' gjennombrudd: samples og loops, Brian Wilson-ish vokal, og en helt egen og ny sound. Albumet gikk et stykke vekk fra hva han hadde vært med på å skape i bandet. Så, noen måneder senere, kom altså Strawberry Jam. Dette var noe nytt (som det jo alltid er) fra bandet. Det var lett å høre at her var Avey Tare hovedmannen bak. De morsomme hylene, de rare tekstene og de skrullete pop-melodiene. Noe elektronisk, men også litt gitar og (relativt) vanlige trommer. Det var lite Person Pitch over bandets åttende (alt utfra hvordan man teller) album.

MPP er, igjen, noe nytt fra Geologist, Tare og Panda Bear. Det kanskje mest opplagte; denne gangen er musikken nesten bare elektronisk. Med vegrer meg litt mot å bruke ordet "elektronika", for da får man fort assosiasjoner. Man bør vel tross alt huske at alle assosiasjoner til AC bør tas med en klype salt; Animal Collective er først og fremst Animal Collective. Men altså, elektronisk. Det er vel litt gitar på begynnelsen av "In The Flowers", men snart forsvinner de fullstendig, for aldri igjen å bli funnet.

Man finner sedvanlig kaos og mangfold av lyder, slik man er vant til med Animal Collective. Nytt er det imidlertid at plata er så fantastisk gjennomført fra a til å: i motsetning til tidligere album finnes det ikke noe litt svakere mellomparti, eller nedoverbakke mot slutten (snarere tvert imot, se "Brothersport"). Det er uten tvil bandets jevneste album til nå.

Det er også bandet suverent mest tilgjengelige til nå. Det er vel heller ikke så rart med en slik utvikling for et band som startet opp såpass rare som Animal Collective gjorde. Det gjør likevel ingenting, dersom man har likt det rare og utilgjengelig tidligere. Det forenes med mer tilgjengelig popmusikk på en fantastisk måte.

Som allerede nevnt har det tidligere vært et klart skille mellom Avey Tare og Panda Bear, både vokalmessig og i låtskriving. På MPP forenes de til det som antakeligvis er albumets sterkeste side. Bare hør hvordan deres to vidt forskjellige, men begge fantastiske stemmer møtes i "refrenget" på "My Girls". Og det er for første gang ikke lenger så lett å skille hva som er Panda Bear- og hva som er Avey Tare-låter. Det er først og fremst Animal Collective.

Jeg skal ikke ta hele året på forskudd, men jeg har vanskelig for å tro at det er mange, om noen, album som vil overgå Merriweater Post Pavilion. Av ikke-overraskelser måtte det være Grizzly Bear. Men jeg tviler.

Satte den nettopp på. Her kiles det i magen og gåsehud-faktoren er høy.

Selv gir jeg snart opp. De siste platene har vært så som så, syns jeg. Ikke dårlig, men ikke fantastisk heller.

Men det krimbler litt i magen likevel. Animal Collective er på en måte et favorittband. Intervjuet i siste Wire sørget for at sommerfuglene kom tilbake.

Men en ting: Jeg trodde AC improviserte mye, særlig live. Men i Wire sier de at de sjelden eller aldri gjør dette (de sa dette i sammenheng med Gang Gang Dance, som improviserer veldig mye). Trodde AC var et godt gammelt "jammeband", da jeg så dem live virket det i hvert fall veldig slik.

Med fare for at jeg tar deg altfor bokstavelig, gir du opp fordi det de presterer ikke er fantastisk? Det var da en fryktelig høy terskel.

Det er visst Panda Bear som styrer spakene på den siste skiven, enda mer enn på Strawberry Jam. Da blir det nok litt mer.. eh.. elektro, enn hva tilfellet hadde vært med Avey Tare/Deakin på kontrollene (da det nok hadde blitt litt mer folk/psych i stedet, et område jeg mener Animal Collective kanskje gjør seg litt bedre). Jeg har veldig sansen for lyden på Panda Bear-skivene, men ofte blir låtene så som så (noen høydepunkter finnes, selvsagt, men på Young Prayer-skiven finnes det jo ikke låter - det er kun en udefinert masse av mer eller mindre fin lyd).

Jeg håper AC på sikt kanskje kan finne tilbake til folk-røttene og et mer "skittent" lydbilde. Strawberry Jam-greiene er kanskje mer i tiden, og de har jo vært med å definere en bølge andre, som Gang Gang Dance, nå utnytter - men jeg tror folk-greiene (her er "folk" løst definert) tåler tidens tann litt bedre.

Det må ha vært kjipt å ha så store forventninger til tidenes skuffelse (In Rainbows, altså). Men det er en annen diskusjon.

Hehe. Tror det heller var litt dårlig formulert enn at forventningene mine er så uttrolig høye. Men på den andre siden er jeg en av dem som aldri klarer å følge et band gjennom hele karrieren. Det er nok kun Miles jeg har flere enn 5 album av. Men, men... jeg forhåndsdømmer ikke den nye platen. Og Strawberry Jam fikk en del runder med tiden den også.

Nå leste jeg tråden etterhvert som jeg svarte innlegg, og alt skrytet kom etter de innleggene jeg har svart på så langt. Mye skryt altså. Plukker nok opp skiven når den er i butikkene neste uke (mandag?). Blir spennende å høre, har ikke hørt smakebitene enda.

Det var da så visst Avey Tare som styrte spakene på Strawberry Jam. Tror det elektroniske har lite med enten Avey Tare eller Panda Bear å gjøre, på det tror jeg de står sammen.

Selv synes jeg In Rainbows er helt fantastisk, men det trenger vi ikke gå inn på her, nei.

Så det litt større bildet etter som jeg leste et par av de andre innleggene dine.

Sammen står de helt sikkert, men jeg forholder meg til hva de selv har sagt, at Panda Bear har litt flere føtter i elektro- og techno-grenen enn det resten av gjengen har.

Greit nok det, men skjønner ikke hvordan du kan påstå at Strawberry Jam er mer en Panda Bear- enn Avey Tare-plate. I denne sammenheng, se et av mine tidligere innlegg.

Denne sangen har virkelig satt seg fast et eller annet sted bak pannebrasken. Jeg er foreløpig av samme oppfatning. Et jevnt album.

Jeg tror ikke jeg sa at Strawberry Jam er mer en Panda Bear- enn Avey Tare-plate. Jeg sa (eller videreformidlet fra hva jeg hadde lest) at den nye platen var mer Panda Bear sitt "prosjekt". Når det er sagt forbinder jeg platene med mye ekko/delay og et mindre akustisk lydbilde mer med Panda Bear enn Avey Tare, på grunn av lyden på Panda Bear sine soloplater. Men det er ingen tvil om at Avey Tare liker den transegreien med mye delay han også.

Hvis du ikke har lest Wire fra desember, kan det virkelig anbefales. De blir testet i Invisible Jukebox, noe som viser veldig godt noe av hva de selv lytter til og er inspirert av, både individiuelt og hva de alle hører på.

Det må jeg få gjort ja.

Som jeg har sagt tidligere i denne tråden så mener jeg MPP er, i større grad enn tidligere, Avey Tare og Panda Bear sitt prosjekt, sammen. Du skjønner kanskje hva jeg mener når du hører den, noe jeg synes du bør gjøre snart!:)

Tja, "folk" (fortsatt i løst definert form) er vel ganske poppis om dagen, så det burde vel ikke være noe problem å utnytte dette på sitt eget vis en stund til heller. Er uansett enig i at de eldre platene til bandet holder seg bedre, Strawberry Jam er ikke en skive jeg kommer til å dra fram ofte framover er jeg redd.

Young Prayer har jeg til gode å høre, det skal jeg gjøre noe med. Men likte Person Pitch, i alle fall. Bedre enn nevnte SJ.

Young Prayer er veldig Sung Tongs-ish, så i og med at du også liker Person Pitch kommer du nok til å like den.

Har nå forhåndsbestilt dette albumet og ser frem til å høre det. Synes Strawberry Jam var meget bra, hadde bare ønsket meg litt mer skriking og mer rendyrket elektronisk. Vil dette albumet skuffe eller ei?

Synes for øvrig "Water Curses" er en av deres beste sanger - en mer elektronisk lyd enn tidligere, som jeg hadde savnet, dog ingen skriking. Følger dette albumet i samme spor?

Har ikke så mye nedlastingsmuligheter akkurat nå, så jeg får vente til det kommer i butikkene neste uke. Skal plukke det opp da.

Som Animal Collective jomfruen eg var, er hinnen nå tatt. Etter å ha gitt Merriweather Post Pavilion en 3-4 gjennomlyttninger, er inntrykket bra, veldig bra.

Selv om det er aspekter ved sounden eg setter mindre pris på, f.eks lette, lyse, "plingete" toner i stort omfang, sitter eg igjen med følelsen av at det er my loss, og en må konkludere med at sounden i sin helhet er strålende, så disse tonene er på sin plass.

Tidligere utgivelser skal sjekkes ut.

Spesielt åpningssporet er fantastisk.

Jeg deler både Kartografen og LoveJones' syn på Strawberry Jam, men MPP er både noe ganske annet og på samme tid noe langt, langt bedre. Jeg syntes Strawberry Jam var et Animal Collective som forsøkte å videreføre den gamle sounden, og gjøre den til noe nytt og spennende, uten å helt lykkes. MPP er det totalt motsatte, en plate der Animal Collective både høres veldig ut som seg selv, og samtidig gjør noe så som føles så nytt, utfordrende og spennende, på samme tid som det er vanvittig tilgjengelig, at det fort kan vise seg å være bandets beste album.

Jeg synes i alle fall alle som likte Animal Collective før, men som har fallt litt av lasset den siste tiden, skal gi denne en sjanse også. Det er som sagt på en og samme tid noe av følelsen de gamle platene ga, og noe som fremstår som veldig innovativt og spennende.

Rockefeller:

Onsdag 4. mars
ANIMAL COLLECTIVE
Det eksperimentelle popkollektivet fra New York kommer med sin nye plate ?Merriweather Post Pavilion? i januar. Deres forrige, ?Strawberry Jam? fikk en femmer i Dagsavisen: ??et slags ?Pet Sounds? kastet ut til villdyrene og revet i filler med et stort smil?. Tøft, ikke sant?
Bill. kr. 230,- + bill.avg. 18 år leg.

Tøft. Får håpe de kommer til København også. Jeg synes ikke de overbeviste helt på Hove i 2007, men jeg tror de er et band som fungerer langt bedre som kveldens eneste konsertmål enn som den siste av mange.

Forrige konsert de hadde i Oslo, da på John Dee - var det i 2008 eller 2007? - var veldig bra, definitivt en av mine beste konsertopplevelser. Bare redd det vil bli mye av det samme igjen; første gang jeg så Stereo Total var det fantastisk, andre gang var det kjedelig da det nesten var ren reprise av deres forrige konsert.

YAY!!!

Det viser seg nok en gang at det er et eller annet med AC som jeg ikke forstår. Har prøvd nå MPP en stund, men må si at det er fortsatt sangene som er "mest" Panda Bear som fenger meg. My Girls er feiende flott.

Du skulle da ha gode forutsetninger for å like AC. Merkelig. Men mer enn å prøve kan du jo ikke gjøre. Har du hørt/liker du Pandas Person Pitch da?

Det er det som er så rart, jeg elsker mye av Person Pitch. Man kan ikke sitte med noe annet en et stort smil om munnen under "Bro's", "Carrots" eller "Comfy In Nautica". Av AC så har jeg Sung Tongs, Feels, Strawberry Jam og MPP, ingen av de føles så komplett som Person Pitch etter min mening.

Hvis jeg tar vekk MPP tror jeg jeg er enig. Person Pitch er fantastisk. Du burde sjekke ut Panda Bear sin originale, solo-live-versjon av MPP-låta "Guy's Eyes". Den er bedre enn MPP-versjonen etter min mening, og mye mer Person Pitch-aktig.

hæ

Denne Frankie Knuckles mixen av My Girls er bare fantastisk: http://hypem.com/track/722712/Frankie+Knuckles+x+Animal+Collective-Your+Love+My+Girls

Nyt!

Stiller opp! Husker jeg så dem på... tror det var Random System Festival på Blå for noen år siden. Blir gøy å se dem igjen.

Jeg tenkte det samme. De ligner jo ikke akkurat veldig.

Det er faktisk en av de beste konsertene jeg noensinne har vært på. Jeg følte meg som en tenåringsjente på Britney Spears-konsert i 1997 hvert lille sekund av konsertopplevelsen. Panda Bear sin smadrede trommestikke er mitt absolutt mest verdifulle (og forøvrig eneste i den kategorien) "suvenir".

Blå-konserten var knall. Men noe ganske annet enn hva jeg har sett de driver med nå. Det var på den tiden det var nytt materiale for hver konsert.

Det skjønner jeg ikke.

Aha, så det var sånn det var? Nytt materiale for hver konsert, men aldri ren improvisasjon? Iom. at de nylig uttalte i Wire at de aldri improviserte.

Hvordan er Sung Tongs lik Young Prayer da?

Det vet jeg faktisk ikke, jeg har vel alltid trodd, som deg, at det var improvisasjon de drev med. Leste et intervju for mange år siden, før FatCat-signeringen, hvor Tare sa at de aldri fremførte samme materiale to ganger. Da tenkte jeg umiddelbart at dette var fordi de improviserte hver gang de gikk på scenen. Materialet virket ikke særlig nedskrevet og innøvd, heller.

Kan jo være at han snakket om hvordan de gjorde det i dag, og ikke nødvendigvis hvordan de hadde gjort det tidligere.

Jeg tror du har lastet ned feil album.

Alt er ikke likt, men de akustiske, litt rolige låtene på Sung Tongs er det Young Prayer likner mest på i AC-katalogen i hvert fall. Poenget mitt var ikke å si at de to platene var spesielt like, det var heller å  gi noen som kanskje ikke har hørt Panda Bear solo noen holdepunkter i AC-katalogen.

Sung Tongs likner mye mer på for eksempel albumoppfølgeren Feels. Young Prayer har mer å gjøre med AC da de gikk under navnet Campfire Songs: fri flyt i melodiene, messing og vokaldroner. ST markerer for alvor en gjeng som tar steget over til å bli et vers-refreng-vers-band, med nynnbare Beach Boys-liknende vokalharmonier og snurrige hooks.

Jeg har riktig nok ikke hørt albumene siden perioden jeg kjøpte dem (på releasedatoen), men slik jeg husker det, hører disse to skivene hjemme på hver sin side av AC-aksen. Og den spenner som kjent vidt.

Greit nok, men poenget mitt var som sagt å sammenlikne Panda Bear solo med AC.

Men du har selvfølgelig et poeng med Campfire Songs.

Ja, det er mulig, men de sammenlignet dette med kompisene i Gang Gang Dance, som har lagt mye vekt på improvisasjon. Jeg kan sitere hva som ble sagt (av Dave Portner):

I feel like there was a time they [snakker om Gang Gang Dance] were  hell-bent on always improvising, no matter what, and you'd never know what to expect. Whereas with us, we always had some formal composition involved, even though we have some aspects of improvisation in between songs, like you were saying. It was rare that we would ever go on stage and just improvise the whole thing, that was too freaky to us [laughs].

Men her er det vel klart at det ikke er snakk om at de aldri improviserer. Campfire Songs virker i hvert fall meget improvisert så vidt jeg kan høre, kan egentlig ikke tenke meg noe annet. Mye av materialet på Here Comes the Indian virker også rimelig skrudd, men det kan jo ligge komposisjoner i bunnen slik Portner snakker om. Jeg har ikke hørt så mye på Danse Manatee, men den er vel også litt mer ute i det vide og breie enn hva Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished er?

Campfire Songs og Here Comes the Indian slår meg som improviserte dopplater med veldig lite uttenkt struktur, i hvert fall førstnevnte. Det som blir snakket om i intervjuet er vel hvordan de gjør det live. Kanskje det har hatt en slags Supersilent-tilnærming til selve innspillingene: masse, masse timer med opptak som det selekteres ut fra.

Danse Manatee husker jeg ikke så mye fra, men den er en del fjernere enn Spirit.

Det begynner å bli en god stund siden jeg hørte den sist, men jeg mener å huske at den, som du sier, er ganske mye fjerne enn Sprit, men at den heller ikke tipper mot ren improvisasjon. Selv om det sklir ut i det relativt frie, later det til å være skrevne låter som danner grunnlaget. Helt sikker i min sak er jeg riktignok ikke.

Verken Spirit eller Danse inneholder særlig med improvisasjon, nei. Det er vel mer at de er veldige eksperimentelle og "ukonvensjonelle" i oppbygningene sine. Nå vil jeg hjem fra jobb og høre på 'April and the Phantom'.

Hva er høydepunktene? "My Girls". "Brothersport". "Summertime Clothes". "Guy's Eyes".

Jeg er ikke akkurat bergtatt merker jeg. Hodetelefon-testen gjenstår imidlertid enda.

Haha, det var du som fikk fingrene i den. Ja, det var en spesiell opplevelse, og min inngang til ACs fargerike verden.

Synes ikke du skal gi opp ennå.

Hvem driver på med slikt? Høres litt fascistisk ut.

Jeg må vel også få legge til at når den første, og vin-influerte, begeistringen har lagt seg, er inntrykket at plata er god, men ikke den åpenbaringen den ga seg ut for å være for en ukes tid siden. Jeg har siden den gang hørt den et par ganger på anlegget, og minst én gang i ørepropper, og selv om det fortsatt til tider er vanvittig stilig og anerledes enn nesten alt jeg har hørt forut, er det også partier som ved gjentatte lyttinger fremstår som litt statiske og kjedelige. Jeg fortsatt veldig glad for at de mest masete elementene fra Strawberry Jam er lagt på hylla, men at det maniske elementene fortsatt er til stede, om enn er mer tøylet og strukturert. Men vi er fortsatt ikke helt i mål.

For en uke siden ville jeg sagt 9/10. I dag er jeg nok på 8/10. Kjempeplate, for all del, men ikke en umiddelbar 00-klassiker, hvilket jeg kanskje ville kalt den for en uke siden.

Noe musikk gjør seg bedre i hodetelefoner.

Det er greit, det er jeg helt enig i; musikk som er fin å ha på ørene når man er på reisefot, for eksempel. Men en hodetelefontest henspiller til noe helt annet, et forsøk på å høre lyden i seg selv (som forøvrig er et umulig, derfor dødfødt prosjekt).

Thomas Talseth: "Det lyder som et møte mellom Brian Wilson og My Bloody Valentine [...]"

Jeg har ikke hørt platen enda, men finnes det noe snev av shoegaze i Animal Collective? Jeg er enig i at Avey Tare og Panda Bear anno 2000 hadde en god del støypop i seg (men da mer i retning Mercury Rev/Flaming Lips), men shoegaze blir da igjen noe litt annet, eller?

Brian Wilson-lappen har de jo fått høre tidligere, og jeg kan være delvis enig selv, men: "We like the Beach Boys, they seem to follow us everywhere [laughter], although they were never a huge influence. Dave and I [Brian Weitz] had an interesting talk with somebody in London, last week, about why people always reference the Beach Boys with us in terms of vocals, and the harmonies and vocal melodies. We're more Beatles fans in terms of interesting vocal melodies, and we like the Kinks, things like that. And this guy was like, 'They're so British, and I would never think to compare you to them, because there's nothing really British about you guys, but the Beach Boys are so American, and you guys are American so maybe that's why everybody just says the Beach Boys, instead of looking to other groups that just played around with harmonies and stuff.'

Bare sånn for å rakke litt ned på de betalte musikkanmelderne her i landet, lissom.

Hehe, det var vel mer en måte å forklare at jeg enda ikke har lyttet til platen gjennom hodetelefoner (noe som vi alle vet kan gi en fullstendig annerledes lytteopplevelse), snarere enn å antyde at jeg skal ta den med meg til det hvite kammeret sammen med papir og blyant.

Har hengt meg opp i forskjellige låter for hver dag.

I går var det Bluish. Gikk i repeat på toget. Den pulserende lyden som går igjen gjorde meg veldig drømmende, så jeg kjørte like gjerne litt for lang. Det ble en kald ventepause med Blusih på ørene.

Jeg så litt i vinylsamlingen min i dag, og fant ut at jeg faktisk hadde Strawberry Jam, hehe. Skjønner ikke at det er mulig å glemme at man har kjøpt en skive. Den var fortsatt innpakket i plast.

Vel, så lite hørte jeg på Strawberry Jam (vel, jeg hadde den på mp3 også, så den ble jo spilt litt).

"Den"? Han knakk minst 20 i minuttet. Jeg skal for øvrig krediteres for å ha fått tak i disse konsertminnene; jeg valgte å dele broderlig med Kartografen. Jada, jeg er snill, vet det.

Ja, jeg var den litt sjenerte som bare stod i bakgrunnen og tok i mot det kapteinen klarte å få hendene på gjennom sin samtale med Avey Tare.

Mye mulig. Begynner å bli en stund siden.

Gårdagens konsert i NY. Kult at de spiller flere gamle sanger, håper det blir "Leaf House" på Rockefeller.

Animal Collective kommer til København 6. mars. Tror nesten jeg må få med meg det. Kollektivet prydet for øvrig hele forsiden til 2. sektion av Politiken i dag, med et lengre intervju med Geologist.

Var plata anmeldt? Fikk den god kritikk?

I Norge har både Aftenposten og Dagbladet gitt plata terningkast 5. Sven Ove Bakke som tidligere har gitt både Feels og SJ 3 med argumenter som at det er "weird for the sake of being weird", ble erstattet med litt mer fornuftige Sigrid Hvidsten.

Den ble anmeldt forrige uke, og fikk 6/6. Informationen var ikke like happy, og ga 2/6.

Fikk kjøpt platen i forgårs, men har ikke hørt på den enda.

Er på første gjennomlytt nå. Første låt begynte veldig lovende, nesten litt Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished-feeling, men så kom det (ca. 2:35 inn i låten) noe helvetes dunk-dunk-dunk-dunk-greier som aldri tar slutt hvor jeg var på nippet til å skru av hele skiten.

Førsteinntrykkarakterer på låtene:
1. In the Flowers - 2/6 (ble ødelagt av dunkdunken)
2. My Girls - 3.5/6
forts.

(Det var ikke meningen at jeg skulle gi deg den tommelen på det innlegget, muzzle. Jeg kom bare borti noe mens jeg skrev her.)

Skjønner ingenting, dette synes jeg er dritkult, minner om "Peacebone", som var Strawberry Jams beste låt.

"Peacebone" er foreløpig en mye bedre låt enn "In the Flowers". Bassen i sistnevnte er ulidelig monoton.

3. Also Frightened - 4/6
Får litt This Heat-vibber av vokal og de tvetydige folk-elementene (på en britisk måte) i åpningen her, en god følelse. God låt.

4. Summertime Clothers - 2.5/6
Nei, nei, nei, dette er jeg ikke klar for. Animal Collective i tynnslitt detroittechno-drakt? Vokalene høres først sliten ut, og blir så irriterende. Til tider fengende låt, men det er sjelden man hører en enkellåt som svinger så mye fra dårlige til bedre partier.

5. Daily Routine - 4/6
Jeg liker dette bedre. Taktskifter fra rytmisk til mer "ambient"-partier (som minner litt om Panda Bear anno Young Prayer, egentlig) fungerer bra. Dette er mer min type Animal Collective (men det er jo fint at det finnes flere "typer" av de).

6. Bluish - 4/6
Noe har skjedd med vokalen her. Slik har man ikke hørt den før. Jeg er foreløpig positiv, men vet ikke om det vil vedvare.

7. Guys Eyes - 3/6
Litt anonym låt.

8. Taste - 3.5/6
Morsomme "beats", men også litt irriterende. Digger derimot vokalen på denne, spesielt fra 1:10 til ca. 1:40.

Du trenger ikke skjule det, jeg vet du digger meg.

Jeg registrer til min store skuffelse at trenden beskrevet tidligere i tråden fortsetter, og at MPP ikke, i motsetning til hva jeg trodde, vokser særlig på meg, men snarere fremstår som mer ordinær for hver gjennomspilling. Ikke "ordinær" som i kjedelig eller tam, bare litt mindre voldsom og banebrytende enn slik jeg oppfattet den i starten. Tror nok den kommer til å stå igjen som en av årets bedre utgivelser (basert på hva som skal til for å entre topp ti de tre-fire foregående årene), men ikke helt på topp.

Når det er sagt, har den litt den samme effekten som TV On The Radio - Return To Cookie Mountain, at selv om interessen ikke holdes ved like absolutt hele tiden, dukker det stadig vekk opp noen partier som regelrett tar pusten fra en. Små, gyldne øyeblikk der alt flyter sammen til perfeksjon. Men de er litt færre og litt mer intense enn jeg hadde inntrykk av den omtalte rødvinsaftenen.

9. Lions in a Coma - 3/6
Nå vil jeg ha en ekstatisk låt snart! En "April and the Phantom"!

10. No More Runnin - 4/6
Det er jo en rolig låt, men har sansen for den jeg. Men fortsatt ikke det helt store.

11. Brother Sport - 3.5/6
En verdig avslutning (med irriterende looping to minutter inn), men dessverre av en (etter første gjennomlytt) kun grei plate. Høydepunktene virker å være helt fraværende, noe som forsåvidt gjør platen jevn, men uten 2-3 låter som drar det opp kan det ikke sies å være mer enn en plate på det jevne - på nivå med Strawberry Jams, selv om de to er litt ulike. Jeg får håpe det finnes enkelte små detaljer her jeg ikke har fått ørene på i første gjennomlytt, som vil glede meg når jeg trykker på play en gang til.

Min kjærlighet til Animal Collective vil vedvare, men det er ikke lenger den ekstatiske forelskelsen det en gang var. De ser ut til å havne i samme bås som gamle favoritter som Flaming Lips og Modest Mouse om ikke noe drastisk skjer snart.

Har ikke hørt spesielt mye på Animal Collective før, men denne plata virker lovende. Mye elektronisk snadder med herlige harmonier, og sålangt er "My Girls" og "Brother Sport" favorittene..

Kan fort bli en av de bedre platene i 2009..

Står fortsatt, etter at halvannen måned har gått, som 2009s beste plate. Jeg er imidlertid innstilt på at Grizzly Bears Veckatimest kan overgå alt 26. mai (eller før, hvis plata kan lekkes snaaart!).

Noe skuffende har mitt møte med dette kollektivet vært. Lydbildet blir litt i overkant - i alle fall i lengden (jeg har vel enda til gode å orke å høre gjennom fem låter eller flere på rad). Jeg setter pris på litt støy her og der, bevares, men det er noe med innpakningen som jeg ikke helt faller for i dette tilfellet.

Men Brothersport liker jeg veldig godt, det må sies. Taste og In The Flowers fortjener også honnør.

Hvis ikke du har mistet alt håp synes jeg kanskje du burde sjekke ut enten Strawberry Jam, Feels eller Sung Tongs, eller i verste fall bare enkeltlåter. De er verdt flere forsøk :)

Det helt åpenbare stedet å starte er da Feels.

MPP er kanskje fortsatt 2009s beste, men det sier ikke nødvendigvis så altfor mye. Den er fortsatt bra, på grensen til veldig bra, men ikke det jeg trodde den kunne bli. Står på min 8/10.

...denne skiva er noe av det mer inspirerende jeg har hørt på lenge - lyden av total frihet. mental balsam. Lydbildet gjorde meg litt forvirra i begynnelsen, men etter noen lyttinger kommer alt på plass. frelst.

Var veldig positiv til albumet i starten, men det har stoppa litt opp. Låter som "Taste", "Brother Sport" og "No Mone Runnin'" er fantastiske, men jeg synes mange av de andre sangene blir middelmådige, og ikke noe mer. Et typisk 4/6 album..

I morgen er det konsert, og jeg gleder meg. Håper det blir noen gamle sanger i nye drakter, som jeg har sett at de gjør på denne turnéen. Tror det blir bedre enn på Hove, både med tanke på settingen, og det at jeg nå kjenner alle de nye sangene som ble spilt da.

Noen andre som skal?

Dette var jævlig bra.

Nye live-versjonen av "Leaf House" er noe av det råeste jeg har hørt live på en stund. Det må være bandets aller beste låt.

Jeg skulle ønske jeg var Geologist.

Ja.

Spennende plate. Men gjenstår å se holdbarheten for min del. 

Jeg har blitt veldig i tvil om hvor bra denne plata egentlig er. Jeg ble påvirket av all skryten og ville like den selv. Og ja, syntes/synes den var/er spennende, godt laget og litt anderledes.

Men er den ikke ganske slitsom også? Jeg har ikke klart å få den helt under huden. Er den overvurdert? Hva er det dere synes er spesielt bra med albumet?

Jeg har det på samme måte selv. Ikke det at jeg ville like den, men de første par gangene jeg hørte igjennom den, fremsto den som så vanvittig frisk, spennende, monumental og annerledes at jeg ble bergtatt. Dessverre synes jeg noe av den glansen har forsvunnet ved gjentatte spillinger, tvert imot hva man kanskje skulle forvente med en plate som denne. Jeg synes fortsatt den er god, men ikke like voldsom og sterk som den var de første par gangene.

Slitsom? Ja, ganske. Overvurdert? Definitivt! Det jeg liker best er det syrete og intense drivet, hvordan man dras inn i enkeltpartier i en nesten-transe og at det til tross for en åpenbart mangel på rene pop-melodier, til tider er pokker så fengende. Men det blir litt mye i lengden.

Gutter, da! Sammen med Feels, eller kanskje t.o.m. alene, må jo dette være den minst slitsomme skiva gruppa har laget? Selvfølgelig en smakssak, men selv synes jeg de kombinerer det melodiske og slitsomme bedre enn noen gang på MPP.

Ja, MPP er mye mindre slitsom enn Strawberry Jam, for eksempel. Det er kanskje ikke det at den er slitsom, men heller at det blir veldig mye av det gode plata sett under ett. Man blir liksom litt mett på alt det syrete og rytmiske.

Strawberry Jam var mer slitsom. Der synes jeg de aldri fant balansen mellom det intense og det behagelige. MPP er mye mer velprodusert og balansert. Jeg er ikke noen lyd-freak, men jeg synes Strawberry Jam hørtes ut som et loudness war-offer. Jeg vet ikke om det stemmer at den var veldig volumiøs, men den føltes sånn. MPP er mer behagelig, men litt slitsom den også - på en annen måte.

Helt enig. 

Skjønner ikke hva de sier når de snakker om at den er slitsom. Heller ikke mangel på rene pop-melodier. 

Mitt forhold til plata er uansett sånn at jeg var voldsomt begeistret med en gang, før jeg ble litt skeptisk, før jeg igjen innså hvor vanvittig bra og forseggjort den er. Det er en perfekt balanse mellom alle elementene i ACs musikk, og absolutt alle låtene står godt både på egenhånd, og som en del av helheten. Måten hver eneste låt glir over i neste på er også tatt til et helt nytt nivå på denne plata.

Den kommer nok til å komme bra ut når tiåret skal oppsummeres til vinteren/våren.

Etter hva jeg har forstått er det mange som mener liknende om Strawberry Jam. Det skjønner jeg ikke. Etter å ha hørt MPP merker jeg at SJ var et viktig stopp på veien mot dit de har kommet nå. Den er ikke like umiddelbar som MPP, men mye av det som gjør MPP så fantastisk finnes også på SJ, det tok bare litt lenger tid å oppdage.

Ser ikke bort fra at den kan være slik for meg også, at jeg nå kkanskje er i skepsis perioden. Men det virker som jeg må være i godt slag for å nyte plata. Ikke noe man setter på for avlappning etter en slitsom dag. Feels og Strawberry Jam har jeg ikke spilt så mye. 

fin video til "Summertime Clothes".

De siste to-tre minuttene av Brothersport er noe av det beste som finnes i hele verden.

Kan si meg enig. Og velkommen i gjengen.

Brother Sport er lett årets sang..

Noen som forøvrig har peiling på om gruppa kommer med noe nytt snart? Det går jo stort sett ikke mer enn et år mellom hver gang de kommer med en utgivelse..

Eller om enten Panda Bear eller Avey Tare kommer med et nytt soloprosjekt. Person Pitch er jo høstmusikk på sitt aller, aller beste..!

Med den suksessen MPP har hatt tipper jeg nok det går en stund. Håper likevel ikke det..

Hvor er egentlig sammenhengen mellom suksessen og tiden det tar før en ny plate er i butikkene? Det eneste måtte vært at de forsøkte å høste fruktene av suksessen ved å turnere intensivt, og således ikke få tid til å spille inn nytt materiale. Men etter hva jeg kan lese på Myspace spiller de i perioden 15. august til 15. desember ikke mer enn to konserter. Da bør det være rikelig tid til å både ta seg litt fri etter turnering i vår og sommer, og til å sette i gang nye prosjekter.

Tipper at oppfølgeren kommer like lenge etter MPP som MPP kom etter Strawberry Jam, og at vi dermed får en ny plate i løpet av den kommende våren. Med mindre det er noen solo-/sideprosjekter som står først i køen, da. Det kan nesten virke sånn siden de ikke turnerer lenger med MPP enn de faktisk har gjort. Et drøyt halvår med konserter som support for en såpass suksessfull utgivelse er ikke mye. Særlig med tanke på det økonomiske aspektet ved platesalg vs. konserter.

Det var litt det jeg tenkte på ja. MPP har jo gitt dem et mye større publikum. Men jeg tar altså som du påpeker muligens feil.

Ja, jeg ville - før jeg sjekket - ha trodd at de kjørte på med MPP-turnering i et halvt år til. Det ser derimot ikke slik ut.

For de av dere som er interesserte i poesi, så kan dette diktet av Audun Mortensen, inspirert av Aram Saroyans diktsamling The Beatles, være spennende:

Animal Collective

Geologist
Panda Bear
Avey Tare
Deakin

Hm. Har et:

Thom

Yorke

shire

baggins

Har du en god tittel på dette diktet? Føler mye kan ligge i en god tittel.

Diktet heter MIDDLE EARTH/HOW AM I DRIVING

Det er begredelig å se anmeldersaueflokken stille seg i kø for å rose dette albumet som årets beste i så godt som alle musikkpublikasjoner.

Jeg har gitt albumet en sjanse, og forsåvidt har jeg hørt langt verre ting, men på den annen side så er det også i år gitt ut mye musikk som er over middels og derfor ville ikke dette albumet hatt noe å gjøre hvis jeg skulle laget en topp 10, 20 eller for den sags skyld 30 for det inneværende året.

Dette blir selvfølgelig også en subjektiv vurdering av meg, men for å sammenlikne litt med et par album som har visse likheter i lydbildet, så er jo skandinavias egne Mew og Kent (jeg vet sammenlkningen kan være litt far out her..) med sine respektive skiver langt bedre.

Jeg velger å tro at mange anmeldere blir revet med på en bølge og føler seg forpliktet til å mene noe de egentlig ikke gjør, kall det kredhoreri eller hva som helst...Det er jo selfølgelig verken hipt eller kult å dra frem et allment kjent "dinosaurband" på topplistene.

Håhå, du koser deg vel, nå som du kan få bruke ordet igjen :)

Om alle anmelderne hadde hyllet Kent og Mew, hadde du da vært en kredhore som var enig i det de skrev?

Ja, man skal vel ikke bruke det ordet for mye her på forumet  ;)

Jeg tviler ikke på at det er personer som har denne som nummer en for samme året, men når en så stor hype blir omfavnet av så mange journalister fra ulike bakgrunner så er det grunn til å tvile om det faktisk er deres mening eller bare at de hopper på en hype.

Forøvrig er verken Kent eller Mew inne på min topp 5, selv om begge er solide album.

Øverst troner gamle travere som Pearl Jam, Alice in chains og Porcupine tree.

Kent eller Mew var ikke poenget. Hva om en av dine favoritter hadde tronet på toppen av alle anmelderes årslister? Hadde du da vært en kredhore?

Selvfølgelig er det interessant at nær sagt samtlige publikukasjoner hyller Animal Collective. Men siden du vil snakke om kred må man vel nesten spørre seg om ikke en publikasjon eller journalist hadde fått mer kred av å gå mot strømmen enn ved å følge den? Hvor ligger det kredible i å mene det samme som alle de andre journalistene?

Du må gjerne bruke kredhore-begrepet så mye du ønsker for meg, men det hadde vært interessant om en av dere som er så glad i det hadde klart å gi en fullverdig forklaring på hva det egentlig rommer. Jeg så du snakket om kredhorelister i en av årslistetrådene også. Temmelig nedlatende, arrogant og elitistisk å oppriktig mene at alle andre er idioter og sauer som ikke klarer å tenke en selvstendig tanke, mens en selv er det frigjorte og klarsynte individ som ser KVALITETEN og ikke er opptatt av hva alle andre mener.

Nei, jeg mener ikke at alle som hører på en hype er kredhorer.

Det er de som hopper på en bølge som er det, men jeg ser problematikken du stiller rundt dette.

To tidligere hypede indie-skiver som har falt i smak er Tv on the radio-Dear science og Arcade Fire-Neon bible, så dette er ikke noe angrep på indie-sjangeren generelt, selv om det ikke er den musikken jeg hører mest på.

Må si jeg deler Shadowfax sin undring over den unisone hyllesten denne plata mottar. Indierock har alltid vært min foretrukne "sjanger", og når en utgivelse får så mye ros som Merriweather, da må jeg sjekke den ut.

Men jeg må innrømme at jeg ikke har hørt veldig mye på den.. Grunnen: Den er fryktelig enerverende og slitsom! Den repetetive rytmen som gjennomsyrer hele plata i kombinasjon med vokalen, er nesten ikke til å holde ut. "Bluish" er vel den eneste låten jeg faktisk setter pris på her..

Hva storheten består i går meg hus forbi..

Jeg er veldig glad i indierock. Men indierock kan være så mangt og forskjellig...og jeg sliter med å få tak på Animal Collective akkurat som jeg sleit med Feet Foxes i fjor. Kanskje har det noe med alderen å gjøre. 

Animal Collective har vel egentlig ikke så mye med indierock å gjøre. Merriwheater Post Pavillion er vel mest av alt alternativ og særegen popmusikk. Man kan godt kalle det indie, og det er vel - slik som begrepet har blitt brukt de siste årene - ganske treffende også. Men å legge til sufikset -rock har ikke den helt store hensikten.

Fleet Foxes er vel også temmlig langt fra rock. Og utover labelet det er gitt ut på, og menneskene det appellerer til, er det vel ikke særlig indie heller - i ren musikalsk forstand. For meg er Fleet Foxes en fusjon av tradisjonell amerikansk folkemusikk, nyere americana, singer/songwriter og pop.

Kanskje "indie" snart (igjen) bør erstattes med "alternative"? For det er vel det som er fellestrekkene mellom Fleet Foxes, Animal Collective, TV On The Radio og Arcade Fire - at de lager noe som skiller seg ut fra det av pop og rock som tradisjonelt har hatt masseappell? Nå har jo paradoksalt nok det alternative blitt mainstream, og det understreker vel ytterligere problemet med å definere musikalske sjangre og stilretninger utifra hva som oppfattes som en norm eller hva som er populært, heller enn å basere båsene på musikalske særtrekk.

Den eneste hensikten ved å bruke ordet 'indie' er kanskje å si noe om det påfallende ved hvor samstemte lytterne til disse bandene er? Veldig, veldig mange liker både Fleet Foxes, Animla Collective, TVOTR og Arcade Fire - til tross for at de ikke er så like musikalsk. 

Veldig enig i det du skriver her.

Hvordan definerer man rock? Hvor går grensene? For meg gir det en mening å skille mellom indierock og indiepop. Hvorav Animal Collective er mest indiepop. Men helst ville jeg ikke ha brukt indie ordet i det hele tatt fordi det er veldig bredt spekter musikalsk.

Endeleg handla inn denne plata, og herregud det var på høg tid. Eg har aldri heilt klart å kome inn i Sungs Tongs, og har ikkje vore veldig begeistra for dyrekollektivet før. Men denne plata gir meg håp om at det finst ein katalog her som er verdt å sjekke ut.