Nick Lowe!

Etter å ha snoka rundt i arkivet fant jeg ingen fullverdig tråd som hyller "Basher"'s eminens. Det nærmeste jeg kom var missvoltas "Nick Lowe?"-variant.

Etter å ha utvekslet litt meninger med Eastwick (som ikke hadde hørt noe særlig på fyren, men lovte å gjøre noe med dette) og Zinklar, som selvsagt hadde hørt ham i Little Village, dvs. Ry Cooder-sammenheng, tenkte jeg det var like greit å peise igang en liten hyllest.

Regner med at den blir en minst like stor og populær hit, som Richard Thompson og Paul Westerberg-trådene mine, men det er ikke poenget.

Starter med å legge ut noen freske youtube-greier, så får vi se hva som skjer.

Først ute, "So It Goes" live (m/Rockpile), '78. Sjekk ut den legendariske The Riddler-drakta, forresten. Those where the days.

"Heart of the City", også med Rockpile.

Rockpile m/Robert Plant gjør min Elvis-favoritt "Little Sister". Fra Concert for Campuchea 1979. Lite Lowe-vokal å spore, men faen som det svinger.

Tvilsomt bilde, men meget bra versjon av den svært morsomme "All Men Are Liars".

"Half A Boy And Half A Man", live 1988, MTV. Med Paul Carrack på keyboard.

Hei, jeg liker det jeg hører. Det er, kanskje ikke så fordømt utrolig og overraskende kanskje, nesten som Little Village. Den siste du la ut er favoritten så langt. Det svinger!

Albumet The Convincer fra 2001 syns jeg er blant tiårets beste plater.  Det sleske bildet på coveret er også herlig.

Og Gentile, du skal, for å spore av i denne tråden også, ha takk for Jackson Browne-anbefalingen din. Fantastisk album!

Se der, ja! Er jo håp ;)

Men seriøst, her svinges det. Og avsporing er helt greit, så lenge vi ikke penser oss inn på et kred-spor.

The Convincer er en fantastisk skive! Og Nick er en slesking. På en fin måte. Skal faktisk finne "Indian, Queens" fra denne og legge den ut sporenstreks.

"The Convincer". Det er notert. I denne tråden. Det er altså albumet jeg skal begynne min Lowe-utforsking med.

Det er fryktelig lett å skrive Loew når man skal skrive Lowe.

Litt lang intro, men her er den:

Gjør det. Men den låta du liker så godt, "Half A Boy And Half A man" er hentet fra skiva med en særdeles morsom tittel, nemlig Nick Lowe & His Cowboy Outfit fra 1984.

Dette er også en knall plate, med masse herlig cowboy rock og plastikk soul. Anbefales på det sterkeste!

Det blir "The Convincer", fordi jeg vet at Gentile og undertegnede har skremmende lik musikksmak. Liker Gentile noe, så virker det som om det er garantert at undertegnede også liker det.

Jepp, godt valg (i dette tilfellet), for det er en bedre plate.

"The Beast in Me"

The Convincer er en ufattelig bra plate, men jeg synes den på sett og vis er den dårligste av de fire siste. Sånn, der var jeg ferdig med bitringa.

"Cruel to be Kind", live 2008:

og originalen:

Han var, lenge før Little Village, del av en annen "supergruppe", nemlig før nevnte Rockpile. Bandet besto, foruten Nick, av trommis Terry Williams, tidl Man, senere Dire Straits, gitarist/låtskriver/vokalist "duoen" Billy Bremner og Dave Edmunds.

Deres eneste album under det navnet, Seconds of Pleasure fra 1980 er helt fantastisk, men ingenting imot hvor bra de var live.

Bootleg'en Provoked Beyond Endurance er verd å laste ned.

Som tidligere nevnt gjorde de alt for lite sammen, men de eksisterte fra 1975 som backingband på Dave Edmunds og Nick's (noen låter på Jesus of Cool og hele Labour of Lust) soloplater.

Her er Dave's hitversjon av Elvis Costello's "Girls Talk", fra 1979:

Rockpile (utgitt på Dave's Get It fra '77): "I knew the Bride":

"Teacher, Teacher".

Video:

og en litt kvassere liveversjon fra et eller annet tv-show, 19.12.80:

Du må ikke gi oss så mange klipp på en gang. En om gangen, takk, så de inntrykkene rekker å feste seg før vi smeller på med et nytt inntrykk.

Nei da, bare tenk å all den tiden man kan bruke her fremover! Bedre med mye enn for lite også.

Er jo ikke sikkert det er utømmelige kilder der heller, vet du. Og enda verre, tenk om Nick våkner opp en dag og føler seg like kjip som Van? Da ringer han advokaten og får fjerna hele sulamitten!

Så det er bare å stå på, mens muligheten er her, begynn på starten og arbeide seg utover.

Sjekk vår mann på ca  04:30,klassisk melding fra en full mann.

Legg forøvrig merke til at den godeste Mr Lee nailer låta uten å ta av seg skinnjakka!

HEYA JOHNNY!!!!

Da er det første Nick Lowe alumet i hus (og bil)!
Var innom PK i dag og dro med meg ein best of samling
http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=SNY45313%2E2

Var litt skeptisk pga coveret, ser ut som en ung og edru Dean Martin. Var litt usikker på om musikken var i mine gater.
Det var den!
Definitivt!

På vei hjem fikk eg spilt de 6 første sangene og alle gikk noenlunde rett hjem. De to første var jo knall! Herregud som bildet lyger. Dette ser jo ut som kjedeligmusikk for folk over 50, men det rocket og swingte som bare det!
Det er riktig at en ikkje skal bedømme folk etter utsenede, og her fikk vi bekreftet det, nok ein gang...

Ytterligere kommentarer m.m. kommer, men først:
Cowboymiddag + Spaggetiwestern + Pils

Pils, mat og cowboy er fin kombo.

Jepp, det er bare å lene seg godt tilbake for meg og nyte det fakta at jeg har spredd det glade budskap.

Finfin samling. I begynnelsen likte jeg best det tidlige materialet, fordi det er så opplagt hvor kokko mannen var i starten, men han blir ikke akkurat mindre sjarmerende med årene. Tvert om.

Og vis respekt! Dette har vært svigersønnen til Johnny Cash. Haha!

Så du må så snart som mulig spe på med debuten. Jesus of Cool, 1978. Ren, manisk pop-galskap:

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=CHOSEN1

Min "hemmelige" favoritt, Pinker and Prouder Than Previous 1988:

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=FIENDCD+99

Og de fire siste, mesterstykker alle som en:

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=UPSR718013.2

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=UPSR718038.2

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=PRPCD012

http://www.platekompaniet.no/cdproduct.asp?id=PRPCD030

Hadde også tenkt å anbefale den fantastiske boksen The Doings, fra 1999, men dety ser ut som det meste er utgått! Skandale!

Boksen og endel skiver finnes på amazon og amazon.co.u, men til ymse og til dels ublue priser. Sjokkerende!

Etter hardt arbeide i kullminene (les: Richard Thompson-tråden min, reklame reklame) tenker jeg vi slapper av med litt Nick:

"I Love The Sound of Breaking Glass". Løselig basert på Bowie's "Sound & Vision" og "Breaking Glass".

Nok en hevn for fornærmelsen med Low-albumet. Den første var Bowi-ep'en.

Brinsley Schwarz, Nick´s første "populære" band.

Ekte, uforfalsket britisk pubrock.

"Surrender to the Rhythm", live Old Grey Whistle Test, 1972:

"Heart", live, St. Luke´s, London, juni 2007:

Faen Johnny!!! Denne Low(e)n er jo tidvis fantastisk.

Sliter litt med å komme forbi spor 2 og 3.
Heart Of The City er jo sinnsykt tøff. Får litt Ramones feeling.

Når du videre nevner Bowie og Low, så er det merkelig hehe, tenkte akkurat på nevnte sang, Breaking Glass.
En riktig flott låt, av både Bowie og Lowe.
Er det en connection eller det bare eg og du som "tror det"?
Uansett fantastisk tøff sang, forbannet morsom å spille på gitar også, slikt gir alltid ekstra poeng :)

Noen andre kommentarer:

Cracking Up, får litt Harry (CC Cowboys) vibber her hehe
36 Inches High, merkelig anderledes en Jim Fords versjon
Big Kick, Plain Scrap, hva faen er dette for no pre-Missy Elliot saker???
So It Goes, meget bra!

Hehe, du er på glid, i allefall. Du må bare akseåter at Noick ikke er som alle andre;)

Med andre ord en eksentriker på linje med Waits, Cooder, Van, Syd Barrett, Van Dyke Parks, Lowell George, Gene Clark osv, altså en fyr som selv om han opererer innenfor "normale" sjangre, gjør helt unormale ting. Som er helt kokko, med andre ord. Ta f.eks. "Big Kick, Plain Scrap". Den er fra '79, og i såfall veldig pre-Missy.

"Cracking Up" og "Harry", btw? Wtf! Haha, jeg tror kanskje du skal høre en gang til. Edmunds/Bremners udødelige gitararbeide burde være nok til at du skammer deg over å ha nevnt dette i samme åndedrag som brødrene Grønneberg.

Men seriøst: jeg slet også med å komme meg forbi det tidligste til å begynne med. Fordi det er så freskt og rocka. "Heart of the City" er enorm, ja. Er det studio eller liveversjonen, forresten?

Men etterhvert begynner du nok å oppdage hvor bra han synger på de senere låtene, hvor velskrevne de er og så fantastisk småting som produksjon, arrangementer og utøvelse alltid er.

Det jeg skriver om lånet av Bowi(e)'s låter stemmer, ja. Nick har vært kjent som gentlemannstyven i sin tid. Et annet eksempel er låta "Endless Grey Ribbon"... hmm, ligner den litt på en låt bl.a. Johnny Cash gjorde og the Band spilte inn på Music From Big Pink, mon tro?

Lykke til videre på ferden i Lowe-land, la meg anbefale Jesus of Cool, da får du mere av det samme.

hør Johnny synge sin svigersønns "without love"

http://www.youtube.com/watch?v=c2fTVnFeErw