For et par måneder siden så jeg at et band ved navn Gaslight Anthem var booket til Vega her i København. Beskrivelsen av bandet på Vegas egne sider var såpass interessant at jeg sjekket dem ut umiddelbart. I dag kan jeg konkludere med at det er et ganske så bra band, og at jeg skal på konserten. Men det er ikke bare Gaslight Anthem som tar turen 18. februar. Det gjør også Angry Polar Bear og Frank Turner, to navn som inntil nylig ikke akkurat fikk bjellene til å kime i hodet mitt. Men siden jeg allerede hadde besluttet å reise på konserten, fant jeg ut at det umulig kunne skade å kjenne til resten av artistene som skulle spille denne kvelden. Og nå er jeg i den heldige situasjonen at selv om jeg gleder meg til Gaslight Anthem, er jeg minst like spent på hva Frank Turner kommer til å diske opp med.
En runde på Wikipedia kunne fortelle meg at unge Turner har en fortid som vokalist i hardcore-/punkbandet Million Dead, et navn jeg mener å ha hørt, men ikke har festet meg noe særlig ved. Men viktigere i denne sammenhengen er det at Frank Turner, etter at Million Dead la inn årene i 2005, har - som Wikipedia så poetisk formulerer det - "pursued a solo career in folk music". Den samme encyklopedien kan fortelle at Turner siden denne pursuiten startet, har gitt ut to album og en kompilasjon. Det andre av disse ordinære albumene, Love, Ire And Song, må kunne sies å være ganske fine saker.
Turner driver, som Wikipedia allerede har fortalt oss, med folk. Man kunne også kalt musikken han spiller for pop, singer/songwriter med solid backing eller noe annet i den gata. Mest av alt høres han ut som en britisk versjon av John Darnielle, for folk flest kjent fra Mountain Goats. Tidvids frenetiske akustiske gitarer, lystige og bittersøte ballader og låter fulle av ord satt sammen til morsomme og tankevekkende fortellinger om folk og fe. Noen steder er det en liten country-vibb, som seg hør og bør for en folk/pop-orientert ung herremann, andre steder skinner punk-fortiden hans gjennom, først og fremst gjennom hvordan de vokale bidragene - igjen ikke helt ulikt hvordan Darnielle sprenger singer/songwriter-formatet, og fremfor å spørre pent om din oppmerksomhet, bare tar den. Når det hele roes ned, og fokuset ligger i folk- snarere enn i pop- eller rockland, kan han minne litt om Decemberists. Det hender også at både Turner og bandet hans lar ting flyte, og rocker det hele opp et hakk eller to. Men det er aldri verken virkelig hardt eller skittent, og fokuset er hele veien på den gode melodien og på ordene som ledsager den.
Frank Turner er verken unik eller spesielt innovativ, men nevte Love, Ire And Song er både så energisk, morsom og livlig at den fortjener oppmerksomheten fra mennesker som setter pris på ordrik, fengende og energisk pop-musikk, ispedd både litt folk, litt country og litt rock. Og om noen skulle befinne seg i København medio februar, bør man defnitivt benytte muligheten til å få to (jeg har ikke kommet så langt som å sjekke ut Angry Polar Bear) gode band for prisen av ett.
Her er to av høydepunktene fra den omtalte plata, i Youtube-format (som dessverre ser ut til å ha forsvunnet, nå som inlegget er redigert. Jeg poster dem i et nytt innlegg).
