Lev Tolstoj, mannen bak noen av tidenes beste bøker og en av verdenshistoriens mest komplekse skikkelser, fikk rundt 1900 et spørsmål av den yngre beundreren Anton Tsjertkov spørsmål om hva hans favorittmusikk var. Den aldrende mannen med sin profetiske kraft begynte med å deklamere sin kjærlighet for Beethoven og hans verker, før den skrøpelige kroppen endelig fant tilbake til sitt menneskefientlige og bitre sinn og bet i seg hele svaret. Det ble en lang pause hvor Tolstoj stirret tomt på den yngre beundreren, før han rasende fortsatte med de berømte ordene: "Musikk av folket, med folket og for folket." Og mer ble det ikke sagt den dagen.

Det var besynderlige ord fra en mann som selv etter sine skriftemål og etter forkastelsen av alt han hadde latt seg forføre av i sine yngre, hedonistiske dager, satt og spilte Beethoven og annen klassisk musikk han erklærte sitt hat for. Men hva er egentlig musikk som er laget av folket, med folket og for folket? Med dette som utgangspunkt skal jeg i denne tråden bli bedre kjent med folkemusikk.

Vilkårlige album innenfor denne meget vide og løst definerte sjangeren skal her lyttes på, føles på og vurderes. Men hvilke album er det man egentlig kan få se i denne tråden? For hvordan skal man egentlig tolke Tolstojs ord? Er det kun uarrangerte folkeviser, sunget og spilt av en stakkarslig bonde, akkompagnert av balalaika, fele og et trekkspill? Er det kun felevalser fra Gudbrandsdalen? Eller utelukkende reels med sekkepipe, fele og fløyte?

Det er vanskelig å definere. Men her i denne tråden skal jeg gjøre et forsøk på å treffe på det meste, så lenge det ikke innebærer kun elementer av folkemusikk eller for mye elektrisitet i instrumentbruken. Om det er norsk, amerikansk, øst-europeisk eller arabisk. Forslag på en god definisjon mottas med takk.

Og første album som skal vurderes kommer litt senere. "After The Break" med Planxty er først ut.

1979: "After The Break", Planxty

På 1960- og 70-tallet vokste det fram en kolossal folkemusikkbølge i Irland, anført av blant andre folkevisesangeren Christy Moore. Det dukket tremannsgrupper opp på hver eneste pub i hele Irland, som spilte tradisjonell irsk musikk. Og folk flest elsket det, og lot det holde på. Irsk folkemusikk var blitt populærmusikk.

Ei gruppe som kom eksepsjonelt godt ut av det var Planxty, som startet opp i 1972. Utenom Christy Moore, som senere er blitt kåret til tidenes irske musiker og som takkes for sin innsats for å ha reddet enorme mengder med gamle, irske sangtekster, så bestod dette bandet av visefinner og -sanger og mandolin-spillerren Andy Irvine, sekkepipevirtuosen Liam O'Flynn og mandolin-spilleren Donal Lunny.

"After The Break" er som tittelen sier det første albumet etter ei pause på fire år, hvor originalbesetningen endelig var på plass igjen, denne gangen med Matt Molloy med på fløyte. Ei plate som er blandet med reels og gode viser, både skrevet og funnet av bandets medlemmer.

Det åpner med "Good Ship Kangaroo", hvor det er Moore som står for vokalen. Ei utrolig behagelig låt, med Moores behagelige stemme over det som går igjen på hver eneste sang: Myk og svevende mandolin-spilling. En av de flotteste sangene til denne supergruppa.

Det er annenhver reel og sang gjennom hele plata, noe som gjør den meget behagelig for sinnet, hvor man får satt litt fart på det med en brilliant O'Flynn på reelene og hvor man toner det ned med dempede og avslappende viser. "You Rambling Boys Of Pleasure" tar over, hvor det er Irvine som synger og styrer, med sin mørke, melankolske, men akk så skjønne, stemme. En nydelig ballade dette.

Barduntona til den irske sekkepipa starter neste, en serie med reels igjen, hvor O'Flynn og Molloy leker med hverandre på sine forsjellige fløyter, og den myke mandolinlyden kaster seg med. Så blir det plutselig gladstemt og veldig særegent irsk igjen!

Det virker som om det er Irvine som brenner mest for denne gjenforeningen, og det var også han som stod på ivrigst gjennom hele Planxtys karriere. På "The Rambling Siuler" er det nok en gang han som står for melodi til en tekst han selv har funnet; en litt raskere, men fortsatt meget behagelig, låt. Irvines fyldige vokal er til å bli himmelfallen av også her.

Barduntona starter nok en gang neste reel, og ligger under hele denne serien med reels også. Denne føles litt tyngre og gjentakende, nesten som ei hardingfele som spiller opp, men når fløyta og mandolinene kommer igjen så letter det virkelig på presset. Sekkepipe kan bli tøft til tider, men Gud! hvor vakker den lyden er når man vender seg til den!

Så er det Moore igjen sin tur til å lede oss gjennom den meget flotte "The Pursuit Of Farmer Michael Hayes". Moores stemme føles også meget tradisjonell; sår, mørk, fyldig og melankolsk. Irene har hatt tøffe tider, og slik sett er den triste stemninga meget sammenliknbar med den du finner i blant annet Russland.

Nok et flott spor inn i en ny litt tung reel, som nok en gang bygger seg opp i lag med de andre instrumentene og som ender opp med å ta av. Så kommer den morsomme "The Bonny Light Horseman", en såkalt "sea shanty", eller hva det kalles, som er Irvines spesialitet! Og som det er med bøker er det også med musikken: Der hvor Napoleon ikke nevnes kan det umulig være kvalitet. Disse arbeidssangene fra båtlivet preges av kor og en stemning du ikke kan la være å la deg rive med av; noe som fullbyrdes til sitt fulle også her.

Så avsluttes det med en typisk Irvine-vri, som er velkjent for sin inspirasjon fra Balkan. "Smeceno Horno" er en bulgarsk folkevise, men det er ikke langt mellom mandolinen og sekkepipa i folkemusikkens verden, og bulgarske folketoner passer utmerket i lag med de irske. Andy Irvine spiller i tillegg mandolin som Neil Young presser umenneskelige krefter ut av sin egen gitar og slik Van Morrison synger som det revner.

Ei plate som gir mersmak og som vokser ettersom du vender deg til den litt tunge sekkepipelyden. Ved første gjennomhøring kan du muligens stusse litt, men ettersom du blir kjent med dette albumet, så står det til toppkarakter. Vanskelig å finne noe som mangler her.

10/10

Faen. Jeg skulle skrive litt om hver eneste album. Ikke ei bok.

1983: "Kiss The Tears Away", Silly Wizard

Vi beveger oss litt nordover, men vi forandrer ikke musikkdisiplin. Silly Wizard er ei skotsk gruppe, dypt rotfestet i den keltiske musikktradisjonen, som spiller både samtidige låter og tradisjonelle, skotske låter. Bandet holdes oppe og drives av vokalist Andy Stewart, som har den samme typiske folkemusikkstemmen som blant andre Andy Irvine, og brødrene Phil og Johnny Cunningham.

Etter at jeg ble kjent med dette bandet, så har min forståelse for musikk så smått gjennomgått et paradigmeskifte. Min tidligere forståelse av eminent håndtering av instrumenter er blitt visket ut og erstattet av en ny forståelse: Med disse guttenes musikalske evner som nytt mønster i min forståelse av hva som er rett.

Om albumet "Kiss The Tears Away" kan ikke undertegnede si stort annet enn at det var disse guttas femte album. Disse gutta var altså allerede godt kjent for sine vakre ballader og sitt heseblesende samspill; forførerisk og forheksende på en og samme gang.

Albumet åpner med kraftige "Queen Of Argyll", en liten rocker som burde tiltale de fleste musikkelskere av hvilken som helst sjanger.

"Golden, Golden" er en aldeles nydelig ballade som letter deg til himmels med en vokal som, hold dere fast nå, er enda mer fabelaktig enn Van Morrisons!

Så er det klart for en instrumental i "Finlay M. MacRae", sentrert rundt pianotrekkspillet, som aldri tar helt av, slik de er kjent for å kunne gjøre.

Platas desidert vakreste spor heter "Banks Of The Lee", en merkelig kjærlighetshistorie, hvor vokalen nok en gang forfører deg og får deg til å undre om du har havnet i Paradis.

"Sweet Dublin Bay" starter som en ballade den også, men etterhvert tiltar den i fart og fylde. Nydelig, men den tiltar aldri de høydene du venter på.

Så kommer en rekke reels i "Mo Nighean Donn...", med fløyte i spissen. Disse blir litt for slappe etter min smak, selv om de er utrolig flotte.

Så til platas høydepunkt. En skotsk versjon av "Be Thou My Vision"! "Banks Of The Bann" går i omtrent samme melodi som den irske salmen, og det passer aldeles utmerket! Fantastisk! Fabelaktig! Enestående! Og fløyta i bakgrunnen!

Så blir det endelig litt fart i instrumentalen "The Greenfields Of Glentown...", også denne sentrert rundt et eminent pianotrekkspill. Endelig tar det av med hurtig, frydefull og lekende musikk! Boudhran, fløyte og piano får også være med å briljere.

Albumet avslutter som det har gått hele veien rolig i "The Loch Tay Boat Song", hvor det nok en gang er den skotske vokalen som driver sangen til uante, nydelige høyder.

"Kiss The Tears Away" er alt i alt et meget flott album, men det representerer kanskje ikke hva Silly Wizard opprinnelig står for: Hurtig, lekende og himmelfallen spilling sentrert rundt fela og trekkspillet til Cunningham-brødrene. Men Gud bedre, hvilke ballader og for en vokal vi her får servert! Et album som må nytes i rolige stunder. Mangler dessverre den farta til å nå helt opp.

7/10

.

For å forstå hva jeg mener med mitt paradigmeskifte innenfor min egen forståelse for musikk, så må en ta en liten titt på Cunningham-brødrene i aksjon.

Zinklar....har du noe kjennskap til Barleycorn eller New Barleycorn.....  Disse gutta har blitt en favoritt hos meg....med sin versjon av Fields of Athenry / Lakes of Collfinn / Song for Ireland / Song of the mira / Maggie/ A man you don't meet every day..... osv osv...   Flotte vokalister og herlig musikk....

Var i Irland i fjor og forespurte om gruppa..idioten i HMV hadde ikke hørt om gruppa engang...  har du????

Skal sjekke ut Planxty nå....ser du skryter av dem titt og ofte....

Nei, hadde ikke hørt om dem før du nevnte dem nå. Så en måtte altså ta en kjapp titt inne på Youtube, hvor jeg fant ut at jeg bør skaffe meg et av deres album. Flott vokal, så absolutt, noe mer glatt enn hva jeg er blitt vant med fra Irland.

Har en mistanke om at det er uhorvelige mengder med slike grupper jeg ikke har hørt om.

I anledning Andy Irvines Norgesbesøk blir neste anmeldelse i denne tråden et album hvor han ikke bare er involvert bak et gruppenavn, men hvor navnet hans også pryder plateinnpakning! Om en liten stund vil dere få en fyldig anmeldelse av hans aleneprosjekt "Rainy Sundays... Windy Dreams" - med hjelp fra enorme musikere som Paul Brady, Liam O'Flynn, Donal Lunny og Franke Gavin.

Andy Irvine begynner sin mikroskopiske turné på Sør- og Sørvestlandet i dag på Vise- og Lyrikkfestivalen i Haugesund, og avslutter det hele med en irsk kveld i Kongsberg neste lørdag, hvor han samtidig stopper i Bryne, Mandal og Stavanger, om jeg husker rett.

Et av de aller, aller største navn - om ikke faktisk dét største - innenfor irsk musikk besøker Norge, noe som i følge mine kilder, som er obskure på akkurat dette punktet, for første gang. Noe som går ubemerket hen i Norge - et land hvor befolkningen skryter på seg både stor interesse for og slektskap til irsk musikk.

Uten at man vet hvem Andy Irvine er. Men Shane MacGowan, han har alle hørt om, noe de tror er irsk musikk...

En ting før jeg går i gang med et Andy Irvine-album, noe som ikke blir gjort før i morgen da albumet er på en biltur nå. Folkemusikk er nemlig mer enn feleslåtter, trekkspillvals, kveing og drukkenskap. Det er også lyrikk på et folkelig plan og viser. Altså er det andre måter enn tonasjon, instrumentering og sangteknikk å finne forskjeller og likheter i folkemusikken på.

For i den keltiske musikktradisjonen spiller visene en stor rolle. I Skottland dikter de om den sagnomsuste elva Bann i Nord-Irland, i Irland høysynger de sine skotske aner. De fleste gruppene som kan skryte på seg å spille eller synge renere folkemusikk enn noen andre benytter seg gjerne av disse diktene som en gang gikk på folkemunne, men som i nyere tider falt for øynene til musikere som fant tilbake deres melodi eller satt ny til den. Andy Irvine er en av disse.

Men ikke bare i den keltiske tradisjonen. Også her i Norge finner du sanger fra tider som nå er gjort om til legender, som enda lovprises, synges og gis nye former. Sanger som går igjen i de norske dalene, i det skotske høylandet, de tidligere norske koloniene og på den irske øya. Sanger som de alle kjenner til, dog i forskjellige former. "Zinklars vise" er ikke bare Gudbrandsdalens hymne, men visa av Edvard Storm spilles på Færøyene og er godt kjent på Shetland - begge i sine varianter.

Stolte krigere, myter, sagn og legender blir lovprist og dratt til enda høyere sfærer; sleipe bønder som lurer sine jenter, brautende, drukkenbolter fra landsbygda som lever sitt fattigslige liv til større glede enn de rike og velhavende. Men mest av alt: Kolonimakters undertrykkende maktutøvelse, om de store maktene langt der ute som bøndenes liv aldri berører annet enn i fortellinger eller når de dras hjemmefra til krig - og mest av alt utvandringen fra de hjemlige traktene, det siste far vel til familie, kjente og sitt fødested før de drar avgårde over de store hav.

Der Irvine setter sammen to dikt, "The Emigrants" og "Farewell Old Ireland" og synger om de fattiges rørende avskjed med sitt hjemland; der sitter du igjen med en følelse at det like gjerne kunne vært gudbrandsdølen som går fra gard til gard før han setter avgårde mot havet for å dra mot sitt Amerika. Det siste far vel beskrives ned til siste detalj, akkurat som gjort her hjemme.

Men hvor er disse norske visene i dag, der de irske blomstrer ikke bare på den grønne øya, men går sin seiersgang over hele verden?

PS. De skitne og morsomme drikkevisene får vi ta en annen gang.

Ordet er ditt, Eastwick.

Med eller uten setliste?

Med. Med alt!

Vise og Lyrikkfestivalen i Haugesund gjennoppsto i år etter 37 års død. Den ble avholdt i 70, 71 og 72.
Den gamle hippiefestivalen skulle igjen prøve seg å se om den hadde livets rett.

Kombinasjonen av musikk og lyrikk, har vist seg å være en suksess før (jmf. våre felles helter).

Noen leste dikt, noen spilte, og noen leste med musikk.
Festivalen ble avholdt i et felles lokal, et nedlagt sjøhus, nå, et kulturhus.

Headlinere var Ole Paus og Jan Eggum (som var unge og lovende da de var her på 70 tallet), Kolbein Falkeid (med felespiller Nils Økland, KANON!), Olof Arnalds (islandsk lerke!) og nevnte Andy Irvine.
Andre spenndene lyrikkere som er verdt å nevne er:
Mona Høvring (!), Torgeir Rebolledo Pedersen, Einar Økland (også han med Nils Økland på fele), Håvard Rem.

Men altså, fredagen var en stor suksess (mye pga trekkplasterne Paus/Eggum), lørdagen skulle Irvine ut som siste mann og avslutte festivalen.

Han har jo et lite kjent navn, så det var ikkje like mange folk som på fredagen.
Vel, Andy kom og leverte:

For undertegnede var han et uskrevet kapittel, bortsett fra at eg vet han sang en sang om Tom Joad (forfattet av Pete Seeger?) og da er han gull hos meg. Tom Joad er min helt!

Vær oppmerksom på at mange av tittlene er usikkre, han sa de, men eg er usikker på om eg hørte riktig.

Han åpnet med Arthur McPride og satte standarden. My Heart Is In Ireland var enste ut, en sang om bandet hans før Planxty. To flotte sanger. The Goldminer var virkelig flott, men en sinnsyk "gitarsolo" som avsluttning. Hva faen er det han spiller på? En forvokst mandolin?
Sang 4 var dedikert til hans gode venn Lillebjørn Nilsen som han drakk heftig med i Oslo på 70tallet (ifølge han selv), sangen het Oslo.
Etter det kom en sang ved navn The Girl I Left Behind, en sang om jenter etter konserter i Dublin...
De to neste er jeg meget usikker på The Basas Green Glade og O' Donahues (sorry de heter sikkert noe helt annet haha).
The Blacksmith var neste ut, nok en gang med gitarspill langt utover det normale. Gi mannen en elgitar og vi har "verdens beste gitarist".
Ekstranummerene var (ifølge mine mobilnotater) Rehm Don (va i all verden det nå måttte betyr...)

Vel, eg kan ikkje si annet enn at eg er mektig imponert. Stemningen var god og Andy så ut til å kose seg (lokalet er meget koselig og intimt).
Det var gode tekster og et gitarspill som imponerte.

Andy Irvine, du har fått en ny lytter og en ny fan i meg!

Zinklar: Tusen takk for tipset!

Takk selv, du har fått bekreftet at jeg skal til Kongsberg på lørdag og selv se ham. Setlista høres helt fantastisk ut, der han spilte mine favoritter fra både tida med Planxty og Paul Brady, "Arthur McBride" og "The Blacksmith". Og så åpningssporet fra hans nyeste prosjekt med gruppa Mozaik, "O'Donoghues". Sistnevnte er en aldeles fantastisk sang som handler om hans første dager i Dublin, da han først satte sin fot innenfor puben "O'Donoghues", stampuben til alle de største irske musikerne, blant annet The Dubliners. Anbefales å finne teksen til denne og høre sangen. Skal finne noen klipp til deg på Youtube etterpå.

Du traff ikke så verst med titlene, så du skal ikke si at du beklager!

På spørsmålet om hva han spiller, så er svaret Bouzouki, et instrument du opprinnelig finner på Balkan, helst i Ungarn og Romania, og som ble brakt til Irland i de dager Irvine kretset rundt O'Donoghues. Irvine fant sin interesse i dette instrumentet, som ligner veldig på en mandolin og som er veldig vanskelig å skille fra mandolinen i sin opprinnelige form. Spør ikke hva forskjellen er, men lyden er mye rundere og mykere enn lyden fra mandolinen. Irene bygde i alle fall litt om på bouzoukien, og nå ligner den irske varianten veldig på en gitar. Men den har kun åtte strenger hvor strengene, som på mandolinen, er ordnet i par: G, D, A og E.

Takk for at du tok deg tid til å se Andy Irvine på et obskurt tips fra meg, og i tillegg fortelle om opplevelsen til meg etterpå. Jeg er deg meget takknemlig.

Så skal jeg finne et par fine klipp til deg, med noen av sangene han spilte på lørdag, slik at du kan bli enda litt bedre kjent med dem!

Her spiller han "The Blacksmith", og du kan selv klikke deg litt videre i de relaterte videoene. Min personlige favoritt er det i alle fall. "O'Donoghues" har du her, hvor han spiller alene som det enmannsbandet han er, med fantastisk tekst til! Og bare til tillegg, ettersom jeg bare fant Paul Bradys versjon av "Arthur McBride", som er litt lengre, så får du her "The Jolly Beggar" sammen med Planxty, som jo er hans store tid som musiker.

Det er dessverre fryktelig vanskelig å skaffe seg album av og med Andy Irvine, så derfor spør jeg: Har du eMule?

Jøss, det var da noen tittler riktige :)

Bouzouki ja, trodde eg skulle kjenne igjen det. Når du sier det, stemmer det nok.

eMule har eg ikkje, knapt hørt om.

Har funnet ut at dette er den eneste måten til å skaffe seg musikken til Andy Irvine på.

Spilte han bare bouzouki, eller dro han frem mandolinen også?

Mandolin også, eg forvokst en :) Samt munnspill. Hurra!

Glemte forresten å si at eg hilste på og takket Andy etter konserten. En hyggelig mann :)

Her må jeg få korrigere litt. Donal Lunny soiller bouzouki, ikke mandolin. Det er selvfølgelig mulig at han kan ha spilt mandolin en eller annen gang, men hovedinstrumentene hans er gitar og bouzouki.

Og siden du nevner irsk sekkepipe, den heter egentlig uillean pipes og spilles ved at man holder en blåsebelg under armen og pumper luft inn i instrumentet på den måten. Man bruker altså ikke munnen som når man spiller skotsk sekkepipe. Den mest kjente utøveren på uillean pipes er vel Davy Spillane som også spilte sammen med Donal Lunny i bandet Moving Hearts.

Du har rett i at Donal Lunny spiller bouzouki, ja.

Den irske unionspipa er vel den eneste av sitt slag, hvor det ikke blåses, og er av den grunn den mest avanserte sekkepipa å spille. Det gir også en mykere lyd, som er mer behagelig å høre på enn alle de andre bråkete sekkepipene man finner rundt om i verden. Davy Spillane er en flink mann og har også gitt ut et album i lag med Andy Irvine som heter "East Wind". Albumtittelen gir mer enn et lite hint om hva slags musikk man spiller på det albumet...

Å fy faen, Eastwick. Eg trur eg var heldigere enn deg, for i Kongsberg spelte han i tre timar, satt til slutt og spurde om kva publikum ønskte at han skulle spele og tok seg ei halvtimes pause for å prate ved folk. Dette var eineståande!

Det er bare å "gratulere" og være glad på dine vegne :)

Om du skulle være interessert i å lese mer om min konsertopplevelse, så finner du det her.

Ellers så er det klart for et nytt Norges-besøk på Andy Irvine i august, sa han. Da skal han over med Donal Lunny og spille inn sitt nye album, og det i lag med Annbjørg Lien. Høres det "litt" spennende ut?

Jeg lovte en Andy Irvine-anmeldelse, og her kommer den.

"Rainy Sundays... Windy Dreams"
I utgangspunktet et album han gjør alene, men likevel like stjernespekket som alle hans samarbeidsprosjekt. Og det beste av de han kaller for alenealbum. Her finner vi navn som Franke Gavin, mannen som kan spille gjennom "Foxhunter's Reel" tre ganger på ett minutt på fela si, Donal Lunny, Paul Brady, Mick Hanly og Liam O'Flynn, for å nevne noen. Av slikt må det bli overbevisende arrangement.

Irvine er glad i å hente fram irsk poesi og sette det sammen til musikk. Det er nettopp hva han gjør her også. Blandet med noe egen poesi, som drar ned folkemusikkpreget ørlite granne - men som hentes inn av noe aldeles fantastisk synging.

Den første sangen er soleklart den enestående på dette albumet. "The Emigrants" er navnet som er brukt over de tre sangene dette egentlig er, og den varer i himmelske tretten minutter. Den er satt sammen av tre irske dikt om emigrasjon. Det er hjerteskjærende tekster som treffer rett i hjerterota på de som emigrerte, de som ble forlatt hjemme eller de som ble lurt til å følge etter til Amerika. Det er rett og slett tretten minutter med irsk, og norsk! historie. "Come To The Land Of Sweet Liberty" er en tung kvede-ballade, hvor samstemt hurdy gurdy og sekkepipe komper og drar i gang sangen i bakgrunnen. Så kommer bouzouki og fele inn og vi er over på "Farewell Old Ireland". Og ting begynner å ta av. Munnspill kommer inn og spiller andrestemme, bak felas førstestemme. Sett deg tilbake og nyt! Så er det klart for en vakker, men så trist avslutning at det er vanskelig å holde tårene tilbake. Om det er trist eller bare rørende vakkert, er uvisst. Men "Edward Connors" er rett og slett en historie, satt inn i et herlig arrangement!

Og Irvine har allerede fått vist frem hvilken fantastisk synger, eller kveder, han er. Det er folkemusikken her. Syngingen. Som er nært beslektet, eller akkurat det samme om du vil, som den tradisjonelle vokalen her i Norge. Det er nesten som å høre Ola Fjeldet lokke på kuene. Så utrolig vakkert!

"Longford Weaver" er sang nummer to, og denne også har to partier: "Longford Weaver", med hurdy gurdy og fele til vokalen, en litt tung, men nydelig sang av det tradisjonelle slaget også dette, med mange repetisjoner i tonefall, og den andre delen, hvor det tar av og spilles opp til dans i "Christmas Eve". Mandolin og fele, det må det bli gladstemt av!

Låt nummer tre er også en trist emigrasjonsvise, som forteller om hvor forferdelig det var å forlate den vakre kysten ved Ballymoney, og det grønne Irland. En trist ballade, enkelt og greit, som roer det hele litt ned etter en eminent start. Men fortsatt fabelaktig nydelig!

Så er det klart for litt øst-europeiske innslag, fra Romania og Bulgaria, og fra Irvine selv. "Blood And Gold" heter den rumenske sang nummer fire på albumet. Spilt etter ekte øst-europeisk dansetradisjon og tradisjonell synging av Lucienne Purcell, som viser frem sine evner som syngedame. Rett og slett en fantastisk sang!

Neste innslag fra Bulgaria er instrumentalen, eller dansen som det så fint heter, "Paidushko Horo". Øst-Europeisk dans går uhorvelig fort, og følger vel en takt noe alá 11/8 - og skiller seg fullstendig fra norsk dans, men med visse likskaper til den irske. Det er iallefall imponerende og flott å høre på.

Så er det Irvines innslag fra østen. "King Bore And The Sandman" er av hans egne komposisjoner, men går i bulgarsk tonasjon, og er en takttrampende sang om konversasjon med folk som prater seg ihjel. Og Irvine spiller mandolin som han var Vågå spelemannslag hvor samtlige spilte mandolin.

Tittelsporet kommer så. "Rainy Sundays...Windy Dreams". Litt mer jazzete folk her, og det heller mer mot popen enn noe annet Irvine har gjort. Men det betyr ikke at det ikke er bra! Det betyr bare at det er lite folkemusikk i det, hvor regler og tradisjoner nå brytes. Sangen er egenkomponert, og er en meget flott fortelling om Irvines liv i Ljubljana. Trollsk vakkert, igjen. Som å sitte ved en attgrodd elvebredd i skumringen, og sanse nøkken i det stille vannet.

Nummer åtte er i utgangspunktet et bonusspor. Og takk for at de fikk den med! Irvines aller vakreste, og en skulle tro det var fossekallen som satt i fossen og spilte så trolsk vakkert for å lokke til seg sine beundrere, for så å aldri slippe dem fri igjen. "Bonny Woodhall" er en tradisjonell vise igjen, kun med bouzouki og gitar. Lavmælt, men så henrivende vakkert at jeg ikke har ord for det.

Rett og slett et gjennomført strålende album uten en eneste sang som drar ned. De som vil bli kjent med Andy Irvine, og åpne fossen for en helt ny verden bør begynne her. Terningkast 6.

Fant endelig et album av Alan Stivell hvor det kun er harpe i lydbildet, og ingen effekter, elektriske gitarer eller skotske høylandssekkepiper som overdøver alt annet. Endelig har jeg funnet ekte keltisk harpemusikk! Og fy faen skjæra slakte meg, noe så vakkert! Tenk at harpa en gang var det store manndomssymbolet, tenk at harpa var det tøffeste en mann kunne håndtere, i de dager hvor mannfolk generelt var litt tøffere enn hva mannen er i dag.

Og når man hører Alan Stivell klimpre gamle keltiske melodier fra Brian Borus dager, så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kunne stige til kongetroner om man spilte harpa bedre enn andre.

Andy Irvine spiller en av sine største arrangement noengang, sin mest populære låt, "The Blacksmith", bedre enn han noensinne har gjort.

Andy Irvine har tidenes mest fantastiske poeng før han setter i gang sin fantastiske hyllest til Woody Guthrie, "Never Tire Of The Road". Poenget anbefales til alle som gnåler om The Pogues og annet møl, og sangen anbefales til alle som elsker god musikk.

Tidenes poeng og "Never Tire Of The Road".

Det neste fullstendig uinteressante innlegget i denne tråden handler om sigøynere. Og plutselig forsvant alle. Hvem bryr seg vel om sigøynere, om man ikke kan sparke, spytte og slå dem lenger ned i det som for andre virker for søle, men som for sigøynere selv kalles den frihet som gjør dem alle til brødre?

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er historien rundt sigøynere og deres musikktradisjoner ekstremt interessant. Skiller den seg fra annen tradisjonell folkemusikk? Hvordan kan det ha seg at den er lik overalt hvor sigøynere og andre vandrerfolk har vandret og blitt møtt med avsky av det bofaste folk? Hvordan kan det ha seg at en feleslått av Fant-Karl er av samme art som en feleslått av en vilkårlig sigøyner i for eksempel Russland?

Ja, der den europeiske, ja, tradisjonsmusikk og folkemusikk generelt, er bruksmusikk, så er det noe med sigøynermusikken som gjør den mer... ubunden. Det er rett og slett mer enn takt som er å finne i denne musikken. Mitt neste prosjekt er å finne ut mer om dette.

I mens kan de som fortsatt henger med, om det var noen i det hele tatt fra begynnelsen, nyte dette klippet med to fantastiske felespillere fra den russiske sigøynertrioen Loyko.