I dag er det nøyaktig 20 år siden den britiske musikkgruppen The Stone Roses ga ut sitt selvtitulerte debutalbum. Albumet ble godt mottatt av både kritikere og publikum. Det regnes i dag for å være blant tidenes beste og mest inflytelsesrike album og man kan spore Stone Roses sitt DNA i nesten hvilket som helst britisk rockeband på 90-tallet. Bandet revolusjonerte britisk populærmusikk i en periode der markedet hadde blitt dominert av den britiske og amerikanske popbrigaden sitt avskum. Stone Roses tok gatebandet tilbake i populærmusikken og gjorde gitarer kult igjen. Musikken deres ga britisk musikk et nytt håp samtidig som de viste at alt var mulig. De fikk det til å se ut som om det var bedre å spille i et band enn det var å spille for det engelske landslaget.

Personlig er The Stone Roses blant mine aller største favorittalbum og jeg hører på albumet jevnlig. Det er en av de platene der man spiller av en sang og ender med å høre på hele albumet. Mye av albumets magi ligger i de vakre komposisjonene som føres ann av dansegulvrytmene til Reni og Mani. Over det hele hviler det harmoniske gitarspillet til John Squire, tungt inspirert av både Roger McGuinn og Johnny Marr. Fuzzpedalen får virkelig kjørt seg på enkelte sanger. Selv om Ian Brown ikke har den vakreste stemmen, passer den tilbakelente, engleaktige vokalen hans albumet godt.

Det er utrolig å tenke på at dette bandet som noen år tidligere hadde vært et utelukkende punkband med en energisk aggressivitet, hadde nå blitt et harmonisk band som kombinerte danserytmer fra 80-tallet med sekstitallspsykedelika.

Et av albumets store styrker er de utrolige tekstene, ulikt alt annet man tidligere hadde hørt. De skildrer Manchesters grå og triste hverdag på en vakker og positiv måte. I tekstene finner man flere referanser til både bibelen og verdenshistorien. Til tross for at selve albumets sammensetning er svært sammenhengende og homogen, er det et flust med høydepunkter på denne klassikeren. Den kanskje største var avslutningssporet "I Am the Resurrection" som avsluttes med den herlige instrumentalen der trioen Mani/Reni/Squire viser seg fra sin mest potente side. En sang som til tross for å være over 8 minutter, er like spennende og energisk hele veien. En perfekt avslutning på et perfekt album. 

I anledning jubileet gis det ut en jubileumsutgave av albumet. Les mer om det her.

Så hva kan man konkludere med? Er The Stone Roses det beste debutalbumet gjennom tidene? Definitivt kanskje. Jeg anbefaler dere alle å plukke opp dette albumet i dag og gi det noen runder i spilleren. For det blir bare bedre og bedre for hver gang dere hører det. Og hvis dere aldri har hørt det har dere virkelig gått glipp av noe.

Nikker samtykkende til mye her.

Bare synd 2.albumet ble en skuffelse.

For deg eller for det generelle publikum og kritikerne?

Jeg var litt for ung til å få med meg hva kritikerne mente på den tiden, så jeg snakker vel kun for meg selv...

Jeg er veldig glad i The Stone Roses selv, og hører også på dette fantastiske bandet jevnlig. Debutalbumet er selvfølgelig meget, meget bra, men om det er det beste noensinne? Personlig vil jeg rangere Guns'N Roses' "Appetite for Destruction" foran, og gi det en delt andre plass med "Definitely Maybe".

Favorittsang; "She Bangs the Drums" tett etterfulgt av "Waterfall" og "This is the one".

Da synes jeg du bør gi Second Coming en ny sjanse. Selv om det selvfølgelig ikke er av samme kvalitet som debutalbumet, står det igjen som et av 90-tallets beste album og som en verdig forfølger etter en av tidenes beste plater. Det lå litt i kortene at Second Coming skulle floppe hos publikumet og kritikerne, når det hadde nesten gått fem år siden sist og at forventningene til det var skyhøye. Hele den  britiske musikkpressen var på jakt etter å skyte ned Stone Roses og Second Coming ble et perfekt skytemål når den skilte seg såpass fra debuten.

Second Coming lider av at den gikk i gjennom hendene til flere produsenter, noe som hindret albumet i å tilskaffe seg den kontinuiteten det trengte. Likevel er høydepunktene på SC minst like store som på TSR med klassikere som Ten Storey Love Song, Breaking Into Heaven, Love Spreads, Tears med flere.

Selvfølgelig har smak mye å si for om SC er tiltalende til deg eller ei. Misliker du tung, mørk bluesrock sterkt inspirert av Led Zeppelin er Second Coming neppe albumet for deg. 

Men la oss diskutere debutalbumet, og ikke alt som skjedde i ettertid.

Ikke helt, men fy faen så bra det er.

Må jo passe veldig godt for deg å være både United-fan og Stone Roses-fan. This is the One spilles vel ofte på Old Trafford og det henger jo også mange bannere der som refererer til Roses. De fleste av mine kompiser som holder med United sier stort sett at alle de beste bandene holder med United og henviser til Stone Roses uten å ha hørt en eneste sang av de.

Det er vanskelig for meg å velge noen favoritter fra albumet ettersom jeg føler at nesten hver eneste sang er et høydepunkt. Det sier mye om hvor utrolig bra denne plata er. Hvis jeg skal velge noen må det bli I Am the Ressurection, Waterfall og Made of Stone. 100/100 sanger alle sammen. 

Hvem er da bedre, om jeg tør spørre?

Kan vi jo godt. Favorittsang: mye mulig det er Made of Stone....

Joanna Newsom - The Milk-Eyed Mender, Kanye West - The College Dropout, Hold Steady - Almost Killed Me, Pixies - Surfer Rosa og Velvet Underground - Velvet Underground & Nico i alle fall. Men Stone Roses-debuten er ganske høyt oppe på lista den også.

Og selv om de skylder SR litt, så bør vel Oasis være med her også.

Den er vi to om.

Disse er vel alle subjektive vurderinger, selv om jeg også synes Pixies og Kanye West sine debuter  er gode.

Synes selv det er vanskelig å si hvilket debutalbum som er best. Er veldig glad i debutalbumene til The Jimi Hendrix Experience, The Sex Pistols, The Clash, Pink Floyd, Oasis og selvfølgelig The Stone Roses for å velge noen. Mange gode kandidater her.

Vanvittig mange bra debutalbum gitt.

Ja, jeg synes de er på omtrent samme nivå.

Selvfølgelig hyggelig at man har begynt å spille "This is the One" på Old Trafford som "entrance song" for spillerne, men det hører man jo ikke mye til annet enn de gangene man tar seg råd til en tur over dammen og befinner seg på stadion.

Du sier at kompisene dine mener at de beste bandene holder med United, men er det noen særlig fler enn Ian og Mani i Stone Roses som er hardbarka United-supportere?

Morrissey, men han er vel ikke hardbarka...

Ja, utrolig å tenke på hvor mye god musikk som gjemte seg i undergrunnen før flere av disse bandene fikk debutalbumene sine utgitt. The Stone Roses ble jo dannet allerede i 1984, fem år før debutalbumet ble gitt ut. Det skal sies at musikken Stone Roses spilte på denne tiden skiller seg sterkt fra debutalbumet med den hardkantede punken. Stone Roses ble til og med sett på som et goth-band en periode grunnet Pete Garnet sitt lange svarte hår. Moromt å se bilder fra denne tiden.

Tenker du på selve Stone Roses eller andre band. Når det gjelder Stone Roses er alle klar over Mani og Ian sin store begeistring for United. Ian ble faktisk ikke fan før han møtte George Best i en av Best sine klesbutikker. Ian fortalte at Best kom inn med en ny dame hver gang han besøkte butikken og han en gang ga Ian og alle kameratene hans avslag på butikkens klær. Det er ikke usannsynlig at Reni er United fan, men han er en person man vet særdeles lite om. Mange påstår at John er United fan, men jeg har selv aldri hørt han uttale seg om saken. Kan ikke se for meg at den kunstneriske Squire er veldig sportsinterressert, men hva vet jeg?

Jeg mener at Andy Rourke og Mike Joyce fra The Smiths er United fans. Flere i Happy Mondays og Inspiral Carpets var vel også supportere av United.

Når det kommer til kompisene mine, gjentar de bare ting de har lært av fedrene sine. En av de trodde til og med at Gallagher-brødrene var hardcore United-supportere. De hører kun på 50 Cent og populørmusikk, men synes det er "schmø" at jeg hører på Stone Roses.

Richard Ashcroft(Verve), Tim Burgess(Charlatans), Mick Hucknall(Simply Red), David Gray, Simon Le Bon(Duran Duran), Peter Hook(Joy Division/New Order), Ed O'Brien og visstnok Thom Yorke(Radiohead), Gaz Coombes(Supergrass)

for å gå helt overboard når det gjelder OT...

Thom Yorke? Haha! United har jo mange gode musikersupportere hvis alle disse stemmer, i tillegg til den karismatiske Ian Brown og den kanskje beste britiske bassisten siden The Ox, Mani.

Jeg ser at det er mange her som nevner favorittsporene sine fra debutalbumet, men hva er det som gjør denne plata så magisk for dere?

For meg er det utvilsomt den positive musikken som for deg til å drømme deg bort. Man må bare smile når man hører dette albumet, så harmonisk og vakkert som det er. I tillegg synes jeg plata har høy allsang-faktor og refrengene til sangene er utrolig fengende.

Jeg ser ikke den, hvertfall ikke hos den gemene hop med festmennesker jeg kjenner til, den er ikke så veldig umiddelbar i mine øyne(ører?).

Jeg vil helst høre på den f.eks nå som sommeren kommer og du kan sitte på en veranda, med en øl i hånda og SR på anlegget. Gjerne litt tidlig på dagen.

Vil vel eller si at dette markerer 20 årsdagen for døden til engelsk rock.

Lurte på når du skulle komme. Ja, det er vel derfor det har vært helt dødt på den fronten siden....

Det har jo kommet et band i ny og ne, men det har ikke akkurat vært noen ny "british invasion" etter Stone Roses for å si det mildt. Etter Stone Roses har lokale band i det enkelte land i større grad overtatt den posisjonen som engelske band hadde tidligere.

Joda, dette er mitt favorittalbum. Trodde at Blood on the tracks skulle for alltid være nr. 1, men den må se seg slått. Jeg kan heller ikke finne noe debutalbum som er bedre, og jeg har The Doors og Velvet underground & Nico. Jeg synes begge disse er oppskrytte, The end er bare et rotete sammensurium fra Doors. Og flere ikke så sterke på Velvet, som f.eks. Femme fatale, Run run run, og European son.

Jeg synes så absolutt at flere av sangene på The Stone Roses er utrolig fengende, og at refrengene på sanger som She Bangs the Drums, (Song For My) Sugar Spun Sister og Made of Stone har allsang kvaliteter. At Stone Roses er sjelden å høre på fester, sier vel mer om den gemene hop med festmennesker. I norsk forstand er vel Stone Roses et ganske ukjent band for de som ikke interesserer seg noe særlig for musikk.

Enig i at debutalbumet passer veldig godt om sommeren, men jeg synes albumet er absolutt hørbart i andre årstider.

Forresten, vurderer du eller noen andre her å kjøpe jubileumsutgaven? Har jævla lyst på The Collectors Edition, men synes prisen på £99.99 er ganske stiv. Demoene og kunstverkene høres ganske interessante ut, men er ikke verdt prisen alene. Synes de godt kunne inkludert noen uutgitte opptak, samt de skjulte opptakene fra Spike Island. Å få Blackpool og Haçienda på Blu-ray og soundboard lydopptak fra idde konsertene hadde heller ikke vært noen dårlig ide. Synes de også kunne skjeie helt ut ved å utgi alle kunstverkene til John fra denne perioden. Først da synes jeg det virkelig hadde vært prisen verdig. Samtidig synes jeg hele utgivelsen virker som nok et forsøk på å cashe in penger fra Silvertones side.

Forøvrig morsomt at Ian har deltatt i remasteringen av albumet. Første gang han virkelig har gjort noe for bandet etter bruddet. Jeg tror fortsatt ikke en gjenforening er helt umulig.

Det er liten tvil om at This is the One har vært en inngangsbillett til Stone Roses' verden for mange Unitedfans, jeg er intet unntak. Og det er jeg sjeleglad for i dag. Fantastisk og slitesterk musikk som fortsatt høres ofte på hjemme hos meg, tiltross for at sjangeren ikke er høyest på rangstigen når jeg skal lytte til musikk. Debutalbumet er rett go slett strålende, der favorittene er Made of Stone, I am the Ressurection og kanonlåten( selvsagt) This is the One er med. I tillegg er jo Elephant Stone en godlåt, selv om den ikke var på den første utgivelsen(?).

Men favorittsangen er og blir Mersey Paradise fra B-siden til She Bangs the Drums. En knallåt, som etter min mening ikke får nok oppmerksomhet.