Er U2 verdens "største " band ?

Er det mulig ?? Bono (Bono er en kjernekar, men kan ikke synge ) synger jo som ei høne med betennelse i et stemmeband....

(Bono er ikke en kjernekar, men kan synge )

Eller en kjernekar...som kan synge.....   Hører han kan være litt humørsyk...men en som bruker berømmelsen/kjendisstatusen sin på så mange positive måter velger jeg å kalle en kjernekar....eller hva Johnny...

Og si at han ikke kan synge...det blir vel bare for dumt...  Så kan man vel diskutere hva det vil si å kunne synge....men i mine ører låter veeeeldig mye av det Bono kommer med nydelig....men så mener jo også jeg at Dylan/Jagger/Waits osv...er blandt de største vokalistene vi har....trenger ikke være operasanger for å kunne synge bra....

Bono...bare hør på So cruel/Red hill mining town ellerTara/one tree hill foreksempel....bare nydelig

Opinions are like assholes, everybody's got one ;)

Jeg liker ikke politiker-Bono i det heletatt, på samme måte som jeg ikke kunne fordra søramerika-Sting. De er så skinnhellige og så selvrettferdige at jeg blir direkte kvalm av dem. Men det er nå bare meg. Ellers synes jeg ikke U2 har gjort særlig mye bra musikk etter at de ble 'voksne' ('88) og det hjelper heller ikke så mye på det heller. Jeg synes nemlig hovedpoenget med musikk er musikken.

Ellers vil jeg utfordre deg til å melde deg på albumanmeldelsesstaffettsuperbonanzaen, mann, da kan du jo få skvisa inn noe Ståwns, vettø ;)

Atter en innertier av et innlegg fra din hule hånd Johnny! :) OK...nok smisking for denne gang ;) Men du treffer blink!

Jeg kan ikke fordra U2. Og med all respekt for de som liker dem, vet de har MANGE fans, og det er åpenbart mye som treffer hos mange. Og dem om det, vi har alle vår egen smak. Skal ikke si noen har "riktig" eller "feil" smak - slikt finnes etter min mening IKKE når det gjelder musikk stort sett. Men må få lov å  si hvorfor ikke jeg liker dem - dog med noen få unntak.

Johnny er inne på mye. Bono burde heller vært politker enn  artist. Når politisk korrekt "misjonering", blir tilsynelatende like viktig som musikk, da er man inne på MEGET ville veier! For meg er Bono er selvhøytidelig fyr, som glemmer hans rolle som UNDERHOLDER...noe som jo faktisk er det musikk handler om til syvende og sist. Man kan gjerne si det kan være mer, men i bunn og grunn er all musikk underholdning.  De politiske tekstene som man gjentatt skal tre over hodene på oss, er nok hovedgrunnen til min motvilje. Det diskuteres hvorvidt Bono synger bra. Jeg sier ikke det er teknisk dårlig. Men i mine ører blir det ofte en særdeles masete, påtrengende og hylende vokal. Og det kombinert med altfor svulstige, overdådige arrangementer som til tider er "bråkete"...! nei takk! Gi meg heller Manic Street Preachers skal det være litt over the top...selv om de også er i overkant politiske da!

Husker noen postet en anekdote her for et par år siden. Som sier det meste om hvor humørløs, selvhøytidelig og teit humørdreper Bono er. De hadde en konsert et eller annet sted.  I løpet av konserten oppforder Bono publikum til "clap your hands", mens han selv klapper.  Og det er jo ikke noe utventet stemningskapende på en konsert. Men overpolitiske, overseriøse Bono fornekter seg ikke. "For every time you clap, someone in Africa dies of starvation". Da svarer et lyst hode i publium "So then you better stop clapping, for Godness' sake! :)) Er det n oen som fortjener å få sin politiske misjonering slengt tilbake, er det vel ham!

Den var fin! At resten av bandet holder ut med denne mannen er bare et bevis på at tung medisinering kombinert med bart brennevin funker.

Skinnhellige og selvrettferdige, skriver du om Bono og Sting. At de to herrer bruker sitt navn og sin innflytelse til å kjempe for ideelle verdier eller noe de tror på og brenner for, det være seg regnskog eller gjeldsproblematikk, er da helmax Egon ? Problemet for verden er ikke onde mennesker, men "gode" og likegyldige mennesker. Jeg finner det egentlig av underordnet interesse om jeg er politisk enig eller uenig, da jeg foretrekker engasjement fremfor passivitet og likegyldighet. Ellers ville jeg bare ha sagt at jeg støtter Stings arbeid for regnskogene, men at jeg er noe mer skeptisk til Bonos arbeid med gjeldssanering til fordel for visse land i Afrika som har sløst bort lånte midler på korrupsjon, våpen og annet tøv, og som vil fortsette med det.

Artister kan utrette mye. Lennon er et av de beste eksempler som fredsaktivist. Det er de facto slik at strupene til rundt 200 000 mennesker som sang "give peace a chance brother" utenfor det hvite hus i 1973 gjorde et visst inntrykk på Nixon der han angivelig satt inne i sitt ovale rom i forhold til den absurde Vietnamkrigen. Som kjent gjorde Nixonadministrasjonen og CIA sitt ytterste for å kaste Lennon ut fra USA før han fikk endelig opphold i 1974, da han som det ble hevdet utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet. Dette i motsetning til enkelte andre eksentriske ufarlige rockestjerner som var mer opptatt av dop og egen lommebok enn av idealisme (les Mick Jagger kanskje...).

Til tråden. U2 var et stort rockeband fra ca 1980 til 1992 (A.baby). I årene etter sloknet band gradvis for meg. Bandet hadde (har) en glimrende vokalist, en stor gitarist, en bassist som utfylte det spinkle lydbildet fra The Edge enslige gitar live på 80-tallet, og en mer enn god nok trommeslager. Summa summarium, et band i den ypperste verdenklasse.

Vel, jeg personlig mener at mennesket er langt forbi slike kristelige konsepter som godt og vondt. Jeg er, simpelthen.

Jeg gidder ikke å gå rundt og ha dårlig samvittighet for andres utbyttelse av den tredje verden.  Familien min har aldri eid slaver eller diamanter.

Skinnhelligheten går i at disse verdensstjernene preker miljøvern og solidaritet og pess og drit, men lever selv i luksus, med uendelige flyreiser i året, et omreisende sirkus som selvsagt forurenser noe grasalt og de eier alle, til og med en slik en som Peter Gabriel, fly, båter og masse biler. Men snakker om andres forbruk, preker miljøvern og skaper seg gjør de alikevel. Som de jævla hyklerne de er. Gi meg heller en ærlig og grådig Mick Jagger framfor noen av disse taperne. Gi meg heller én ærlig rasist fremfor ti tusen får som lever i pakt med PK-hysteriet. Gi meg heller en verden der folk åpenlyst mæler sin egen kake enn denne der de gjør det i det skjulte.

Bono er en bra vokkis, men et kjipt menneske. Like it or not, det er mitt syn på saken. Og den beste musikeren i bandet er trommisen, uten tvil. Edge er 'original', men ikke uten forløpere han heller, Clayton er kjedelig, men stødig som fjellet.

Jeg er et stykke på vei enig i dette med skinnhellighet, eller dobbeltmoral. Jeg føler meg også uvel av dette PK-hysteriet man opplever i dagens Norge, hvor det i den offentlige debatt ikke er tillatt å kalle en spade en spade og gi uttrykk for det folk flest tenker, dersom man ikke er på bølgelengde med den lille promille på et bortgjemt institutt på Blindern.

Men jeg foretrekker engasjerte mennesker fremfor mennesker som lever og opptrer som det en viss gresk filosof for mer enn 2000 år siden kalte motstykket til det politiske dyret. Mennesker som ernærer seg, driter og formerer seg - med tillegg av menneskedyrets særegne behov for å samle på ting man ikke har bruk for (snobberi/materialisme). Og som stopper ved det. Gi meg derfor tross alt heller en Bono, en McCartney (dyrevern), en Peter Gabriel eller en Sting, fremfor en Jagger og hans vitnemål fra London School of buisness eller hva økonomistudiet hans nå enn het. Man må da kunne være opptatt av miljø og klima uten selv å bo en grotte ? Jeg kjører selv Sub, flyr mer enn de fleste osv., men jeg er opptatt av miljø og klima, og ønsker økte avgifter velkommen.

I.f. U2. Om Bono er kjip har jeg ingen formening om, da jeg ikke har møtt ham. Pompøs, tja ? Hvis så, har dette betydning for hans musikk ? Å påstå at Clayton er en kjedelig bassist, er tull og tøv. For meg eksisterte U2 som band før 1992. Måten Clayton brukte bassen, f.eks. på livealbumet Under a red.., var innovativ. Bassens plass i lydbilde i en enkel besetning med en gitar/trommer/bass var noe langt mer enn selve grunnkompet. The Edge er en glimerende gitarist. Han har oppnådd noe de færreste rockegitarister oppnår. Du hører at det er ham, eller originalitet som du selv er inne på, straks han slår av en akkord. Det plasserer ham der oppe i godt selskap med David G. i Pink Floyd, Brian May i Queen, Eric Clapton, Stevie Ray V., J. Page i Zeppelin med et fåtall flere.

Joda. Men Sting har vel i alle fall holdt dette - stort sett i alle fall - utenom det musikalske, og hatt dette som en "bigeskjeft".? Altså, vært artist når han har vært det, og vært "idealist", når han har vært det. Det er en viktig forskjell synes jeg. Kan selvsagt også være med på å applaudere tiltak som Live Aid / Live 8 og ligenende. En god sak - og ikke minst vil mange musikkinteresserte  si, flotte konsertopplevelser. Problemet er altså ikke engasjement som sådann, det er hvordan det kommer frem. For U2 føler jeg dette har alt for stor plass i det rent musikalske, og blir slik sett nok et skrekkeksempel på hvor feil det blir å blande musikk og politikk. Underholdning og alvor, for å si det litt enkelt. Når det å preke et politisk budskap ser ut til å bli like viktig / så viktig som det blir i tilfellet med U2, blir det bare helt feil. Det blir en dobbeltrolle, som det strengt tatt hadde vært mulig å holde adskilt. U2 er rett og slett altfor politiske, kort sagt.

Er i diplomatisk lune i dag, og er langt på vei enig i det du anfører vs U2. Det kan bli for meget av en "god sak". Jeg har likevel respekt for artister - og mennesker i sin alminnelighet - som tør å stå for noe selv om dette ikke fremmer vedkommendes egeninteresse. Politisk engasjerte artister står alltid i fare for å skyve et potensielt publikum fra seg. Det er sikkert endel republikanere i USA som har fått Bruce S. i vranghalsen på grunn av hans engasjement for Barak Obama. Nå er nok Bruce økonomisk i stand til å takle å miste endel verdikonservative tilhengere i bibelbeltet i sørstatene, men likefullt.

Mega rockestjerner har en betydlige påvirkningskraft, og jeg ser ikke noe galt i at dette utnyttes. Endog ikke i de tilfeller hvor jeg er politisk uenig. I hvertfall ikke dersom artistene kjemper for saker de fleste i vår del av verden er enig i, som situasjonen i Tibet eller Amnesty's arbeid for politiske fanger og mot vilkårlig dødsstraff og tortur.

Bono kan ikke synge? Hva i all verden er det du går på?

Ja,U2 er verdens største band.Er enig i at Bono ikke har en spesielt fin stemme,men det har heller ikke Jagger i Rolling Stones.Likevel er jo Stones og U2 de største,men vokalistene har særpreg i stemmen.

Muligens om en tenker på omsetning. For meg er U2 æsj, men det er min subjektive mening. Kan ikke fordra Bono, da han til stadighet snakker om å hjelpe den 3. verden samtidig som U2 er registrert i skatteparadis. Noen som har sett South Park episoden hvor det blir avslørt at Bono egentlig er en svær "dritt" (bokstavelig talt)? Latterlig god tv-underholdning!

Ja, og moralen i denne episoden går da mer i favør av Bono enn motsatt.

Hm.

Tja, det er vel ikke så mange gode band igjen og de som finnes har som regel holdt på noen år.

For mange ukreative syngedamer og negre som sliter med spasmer i armene nå til dags.

Vi kan alle slite litt med dysleksi....

Tja.."ikke kan synge" kan vel egentlig sies om en drøss vokalister innen rock. Mange store som ikke har noen stor stemme. 

U2 har lagd noen gode album, spesielt Achtung Baby. 

Bono er en kjernekar (innbilder meg det i allefall) og kan synge bra). 

Om de er "størst"? Vel, ikke langt unna. Om de er blant de beste bandene er jeg mer tvilsom til. 

Likte veldig godt gamle U2 frem til Rattle and Hum. The Joshua Tree var vel mitt favorittalbum av U2 og deretter følger The Unforgettable fire og WAR. Livealbumet Under a blood red sky var og en favoritt. Boy og Oktober hadde sine spor og men ikke så fullkomne album som de nevnt først.

Er veldig lenge siden jeg likte å høre på U2 men skal innrømme jeg koste meg med gamle gode minner på Valle Hovin i 2005. Fikk billetten av en eksdame (vi var sammen den gangen).

Dette skrev jeg om bono for noen år siden her på VGD - dekkende for hva jeg synes om han fremdeles...:

"Bono er en posør som forsøker å utvise en viss selvironi...samtidig som han vil bli tatt dødsens alvorlig. Så var det dette med engasjement da. ser for meg at bono, sting og peter gabriel sitter å røyker gras i solidaritet med indianerene om kveldene et sted utenfor Manaus, dvs. liksom i Amazonas-jungelen men likevel nær nok en millionby slik at de på kort varsel kan fly til Palm restaurant i New York og samle bonuspoeng for til slutt å få en karikaturtegning hengt opp på veggen der - må bruke 120.000 spenn for å få den æren, men det får han sikkert til.

Musikken er forøvrig helt OK."

Må bare legge til at Boy og October er glimrende skiver - så er balansen opprettholdt.

Jupp, selv om jeg synes de to neste er enda bedre. Og den femte litt dårligere. Så var det kroken på døra, gett, og velkommen til først 'ooo-vi-er-så-retro-se-vi-har-hollowbody-gitarer-og-langt-hår-som-henger-rett-ned' før turen fortsatte til  ironihelvete.

Exactly! 

Må bare legge til at Bono er det mest lysende eksemplet på en person som inngår musikalsk og imagebyggende pakt med Lucifer som gjenytelse for å fremstå som Han som skal koma att derifrå å døma levande og daude.

Snakk om å gå ut i ideologisk spagat.

Nice one, bruvva. Du snakker selvsagt om MacPhisto ;)

Yes sir.

Jeg kan vanskelig se for meg at noen andre aktive band er større enn U2.

Mye kan sies om Bono, men jeg liker han. Når alt kommer til alt skader engasjementet hans bandet mer enn det styrker, og i så måte syns jeg det er fantastisk flott at han alikevel velger å bruke statusen sin slik som han gjør.

No Line on the Horizon turneen er forøvrig veldig nedtonet hva politikk og ideologi angår, og Bono står frem som en stor frontfigur både musikalsk og som entertainer.

Se nå:

Problemet er hverken musikken eller mannen, det er hykleriet!

Ikke bare. Det såkalte hykleriet kan jeg leve med. Egentlig befriende å se Bono ikke leve opp til sine egne idealer synes jeg. Jeg synes uansett han / de er overpolitiske i det de gjør, som jeg har skissert tidligere. OG Bono er en selvhøytidelig, humørløs type - også skissert tidligere. Og musikken er i mine ører masete, støyende, overrangert og slitsomt sunget.

Dette kan lett ende opp som enda en endeløs, sirkulær tirade der vi begge snakker forbi hverandre. Som vanlig, med andre ord. Det orker jeg bare ikke.

For å si det på den måten: noen foretrekker mora, andre datra, atter andre vil ha dem begge.

Og nei, å påstå at Clayton er en kjedelig bassist er hverken tøv eller tull, det er rett og slett smak og behag. Jeg sier ikke at han er dårlig eller at han ikke passer perfekt inn i bandet, men særlig spennende er han ikke. Et hakk over Dusty Hill i ZZ Top, tre hunder under Cliff Williams i AC/DC som er bassister som benytter seg veldig mye av den samme teknikken. Altså å pumpe ut stort sett en enkelt note som følger gitaren, med enkelte runs her og der.

Å si at jeg mener han er spennende i sammenlikning med f.eks. Macca, Entwhistle, Cliff Burton, Dave Ellefson, "Duck" Dunn, James Jamerson, Bootsy Collins, Bill Wyman, Ronnie Lane, John Paul Jones, Jean Jaques Burnell, Roger Glover, Michael Anthony, Roger Waters, og ti tusenvis av andre er tull og tøys. Regelrettt.

The Edge når ingen av dem du nevner til knærne, hverken i teknikk eller originalitet.

Jeg er med min erfaring med deg enig i at tiradene med sirkelargumentasjon aldri får noen av oss i mål, og lar derfor dette med engasjement og Bono ligge.

Når det gjelder The Edge og teknikk så er jeg igjen enig i at han ikke når noen av de av meg nevnte til knærne. Men hva er poenget med pompøs gitaronani ? Jeg lar meg selvfølgelig imponere av soloer som Blackmores på D.Purple låta "Child in Time", men gitarspill er noe mer. Det er innlevelse, sjel og ikke minste rytme og driv. Det er på det siste felt The Edge på 80-tallet imponerte meg og skapte en originaltet ingen kan frata ham. Riffene hans driver mange gode tidlige U2 låter til himmels. Hør f.eks. på dette livealbument Under a red blood sky fra 83 vel (?). Hva gjelder de teknisk gode gitaristene, ære være dem, så kan det bli for mye av det gode. Den beste av de alle, David Gilmore, kunne imidlertid begrense seg og spilte ikke på hele sitt register hver gang han tok i en gitar. Punkens fremvekst i England i 1976/77 var en protest mot mangt. Ikke bare mot samfunn, men også mot sein 60-talls og tidlig 70-talls rocks kompleksitet. Sex Pistols gitarist Steve Jones uttalte visstnok engang at punken var en "stille protest" mot gitargeniene, og at rockens genuine ide var energi og pur spilleglede. Klassisk 3-greps rock MAO. Noe senere gitarister som Kurt Cobain helt sikkert var enig i.