Alt til sin tid: Noen av mine favorittgitarister heter Malcolm Young, Keith Richards, Eddie Van Halen, Rory Gallagher, Muddy Waters, Hubert Sumlin, Jimmy Page, Eddie Hazel, Jimmy Nolen, Steve Cropper, Michael Schenker, Dave Mustaine, Chris Poland, Marty Friedman, James Burton, Dave Alvin, Billy Bremner, Kerry King og ikke minst James Honeyman Scott og John Fogarty så du kan jo trekke hvilken slutning du vil utifra det om min mening er om 'gitaronani'.

Jævlig utbrukt uttrykk, forresten. Hva pokker er gitaronani? At en fyr spiller en solo? I såfall: dypt uenig.

mener sikkert alle soloer over 48 sekunder, eller i ytterste konsekvens Jimmy P. i fri flyt i 20 minutter på Dazed and Confused.

og om så er at det objektivt sett ER noe som kan defineres som gitaronani...hva er egentlig galt med denne form for utfoldelse?  Nada! (med mindre gitaristen er rævva)

Han spilte jo soloer og licks i fleng, punken fostret gitarguder som Tom Verlaine, Richard Lloyd, Ross the Boss, James Williamson og John Perry for å nevne noen ytterst få. Løgner, tant og fjas, med andre ord. Imageminded bullshit.

Det er mulig jeg erindrer noe feil, men band som Sex Pistols og Sham69 var vel ikke kjent for sine utsvevende og evigvarende gitarsoloer, populært kalt gitaronani selv om det er godt inflasjon i bruk av uttrykket. Sex Pistols gav med sin origingalbesetning, før Sid V. overtok bassen, bare ut et album. " Never Mind The Bollocks ". Du skal lete lenge etter gitarsoloer der. Det er et hardslående, og etter min mening suverent riff/3-greps basert album. På oppfølgeren med Sid, dobbeltalbumet The Great Rock'n roll swindle " med en viss togrøver i hovedrollen, må du videre lete lenge etter gitarsoloer fra Steve Jones.

Nå har jeg ingenting i mot gitarsoloer. Jeg bare synes enkelte ting blir for pompøst, hvor poenget mer er å overbevise enn innlevelse og sjel. Av teknisk komplisert, om enn noe pompøs musikk, er Rush et vellykket godt eksempel. Moving Pictures og låta Tom Sawyer m.v.. Av teknisk gode gitarister, som ikke overspiller, nevner jeg igjen David G.. Gitarspillet hans på deler av The Wall er for meg et av rockehistorias definitive høydepunkt. Ja takk begge deler. Men jeg foretrekker likevel det enkle. Rett frem uten at man som artist må bevise sine tekniske talenter, det være seg vokalt eller instrumentalt. A hard days night remastered i mono er et godt eksempel. Det er rett frem pop&rock som bidrar med det som for meg er viktigst med all musikk. Den påvirker mitt følelsesliv. Albumet A hard days night får meg med sin livsglede og sin stemning i regelrett godt humør. At det påstås å være enkelt, er meg knekkende likegyldig.

Tråden omhandlet U2. 80-talls U2 er for meg genial musikk uten de kompliserte soloer. Dels pga Bonos sang, dels pga de rytmiske riffene til The Egde og dels pga kompet.   Ole Brum

To ting er feil her: NMtB er utgitt etter at Sid ble med. Og demoversjonene av låtene flommer over av licks og småsoli, som nevnt. Burde kanskje spesifisert dette. Sjekk boksen og deluxe edition av skiva på Spotify.

Han er forresten en fullstendig kickass r'n'r gitarist, det skal vi være enige om.

P.S. Er det soli på albumversjonene av f.eks. "No Feelings" og "Liar", eller tar jeg feil? Nei, det gjør jeg ikke. Er det heftige licks på de fleste av låtene? Ja, det er det. Og tusen overdubs.

P.P.S. Tråden handler om hvorvidt U2 er verdens største band eller ikke, ikke om U2 spesifikt.

Har NMtB på vinyl og ikke CD. Da platespilleren er pakket bort pga en "gal" to-åring, kan jeg ikke dobbeltsjekke nå. En ting vet jeg imidlertid. Sid bidro overhodet ikke på NMtB, verken med komposisjoner eller innspillinger. Sex Pistols første bassist (Macolm et eller annet) var hjernen bak NMtB, og spesielt variasjonene i bruk av dur og mollakkorder. Noe Steve Jones opprinnelig var motstander av. Låt for mye 60-tall.

Steve Jones var primært en riff&rytmegitarist, som Kurt Cobain og The Edge. Tre vellykkede eksempler på at et godt plekter og en god høyrehånd i samarbeid med et stødig komp kan lage mye vellyd med trøkk i. At det originale NMtB albumet er krydret med lange soloer, heftige licks og overdubbing, det er mer enn jeg kan erindre. I min musikkbarndom synes jeg å ha lært at albumet ble spilt inn nærmest live for å sikre trøkket og energien. Neppe på en dag som "Please please me", men ikke langt unna.

Tråden omhandler det enkle spørsmål om U2 er verdens største band, ikke om U2 er verdens beste band. Dersom man med størst mener presseomtale, antall coverinnspillinger, albumsalg, og evnen til å fylle de største arenaer, er U2 blant de største per i dag. Hvem kan forresten i dag fylle de virkelige store utescener ? U2, Bruce S., Madonna, Macca, Iron Maiden, Metallica, AC/DC, Stones ... ?? Hvem overtar stafettpinnen når de gamle visner bort ?

En av oss hørte denne plata i dag og vet en god del om den og bandet, den andre har ikke hverken hørt den på x år eller har særlig mye kunnskap om den, tydeligvis... hvem ville du sagt mest sannsynligvis har rett?

Sa ikke at Sid spilte på den, kun at Glen Matlock (Malcolm McLaren var manageren) hadde fått fyken i februar '77, altså lenge før plata ble utgitt og at han ikke spiller på alle sporene. Sid høres såvidt på et par spor (kun "Bodies" er 100% sikker), men kun i bakgrunnen, siden vår venn Jones overdubbet bass. Han (Sid) er også kreditert med låtskriving på "Holidays in the Sun" og "Bodies".

Ellers brukte de store deler av våren på innspillingen og gitaroverdubbinga er MASSIV, samme hvor live den nå måtte høres ut. Det samme med vokalen, som er bygd bit for bit.

Hah ;)

arkh :-(

F.eks.: jeg opplevde Rory Gallagher live i 1985 og ekstranummeret varte i over en halv time!  Det var 30minutter + med gitarsoloer det!  og det var HIMMELEN på jord - onani eller ei.