Og me svavar vidare med CRESSIDA' SGLEMTE FAVORITTER's plass nr 230:

VAN DER GRAAF GENERATOR – H to He, who am the only one – 1970

For en stund siden lovpriste jeg bandets “The least we can do is wave to eachother”, og denne er da etter min mening enda et hakk bedre, og det knaller til fra første stund med “Killer” som bare drønner inn med saftig sax og orgel på en seig og tung rytme. På verset letner trøkket ørlite og Peter Hamill svært særegne stemme fyller høytalerne med en skikkelig mektig melodi. Låta er så tung at man nesten skulle tru dommedag var nær, uten å bli heavy for det.

Etter 3 minutter endre låta rytme og karakter til en litt kjappere mer staccatto gange, for så å flyte ut i litt mer jazza backing under herlig mellotron. Saxen til David Jackson spiller en vesentlig rolle i Van der Graafs musikk, så også på denne låta. Det blir litt småvilt til sine tider. Men du verden så bra!! Hører i grunnen mindre til Hammills gitarer, men lytter man nøye nok, hører man her den akustiske plukkingen  gående hele tiden.

”House with no door” innledes med behagelig, rolig pianospill, før lette trommer og en diskret men saftig bass faller inn. Veldig svak og nedtonet låt, som for liksom å puste ut etter utblåsingen med åpningslåta. Det er vakkert….

”The emperor in his warroom” starter med stille vakker fløyte oppå flytende elpiano og etter hvert sammen med hammills behagelige vokal. Låta tetner til litt med tostemt fløyte i den ene kanalen og resten i den andre. Her er det egentlig bare å lene seg tilbake og nyte vellyden. Med ca 3 minutter igjen endre låta rytme. Kjappe trommer likker og ruller og rulle runder Hammils syngende fuzzgitar og Jacksons sax.

Side 2 på LP’en inneholder bare 2 lange låter og først ute er ”Lost”. Igjen lett fløyte fra start, veldig avventende, og oppbyggende. Orgelet går paralellt med sax og flyte, mens bass og trommer slår an chorder i bakgrunnen, til vi bare sklir inn i en mer flytende rytme. Men så er vi tlbake til det oppbyggende igjen, og veksler.

Så kjører vi på en atonal del med en litt småsyk orgelnedgang bygget oppunder av letthihatspill.  Skikkelig variasjon hele veien. Så flyter vi helt ut i en utrolig behagelig del der Hammill bare lar vokalen fylle rommet o på den svevende backingen. Låta får nesten et ørlite preg som vakre ”Refugees” underveis. Vakkert som bare det!

Siste låt på skiva er  ”Pioneers over C”, som også er skivcas lengste låt på nesten 13 minutter.

Låta flyter inn med lange svevende keyboard toner, svakt og forsiktig, til orgelet bygger seg gradvis opp, oppå lette trommer, listende og forsiktig. Lys vokal fra Hammill på mektig og symfoniske akkorder. Så tetner låta til med en spenstig bassgange, sammen med altsaxen. For så å flyte ut igjen. Ikke ett sekunds tid til å bli kjedelig. Det skjer noe hele veien!

Jo da, Van der Graafs musikk var særegen, like særegen som Hammills vakre, litt sprø stemme. Har aldri gått lei dette her!! Det er stort!

Relativt enig med din anmeldelse. Bare et par punkter:

- Pioneers Over C er skivas lengste og desidert kjedeligste låt. Ellers er plata perfekt.

- Gitarsoloen på The Emperor In His War-Room er signert Robert Fripp. Han spilte også gitar på det jeg mener er tidenes VDGG-låt, Man-Erg på Pawn Hearts.

- Selv om VDGG aldri laget et perfekt album, så er nok H To He det nærmeste de kom (selv om Pawn Hearts og Still Life også er bra plater)

"Killer" er nok min favorittlåt med VdGG, men jeg liker Pawn Hearts og Still Life mye bedre som plater. 7,5/10

Takker og bukker!  Her lærte jeg noe nytt igjen!

Flott album, men Pawn Hearts er favoritten. 

...og for de som lurte på om det var Peter Gabriel Fish prøvde å imitere - dere tar feil!  Det var selvsagt good ol' PH !

Flott skive dette, lander vel på en 8'er mens Pawn Hearts derimot lander på en fin 9'er. Plague of Lighthouse Keepers er min personlige favoritt og den var også min introduksjon til bandet i sin tid.

Synes helt klart at Pawn Hearts er VdGG´s beste album (9/10). 

Denne holder en;

7.5/10