GERMS – (GI) – 1979
Never heard of, var det første jeg tenkte da jeg kom til denne skiva her, så jeg er rimelig blank når jeg nå setter meg ned for å lytte og skrive. Skiva består jo bare av kortinger, så jeg aner vel hva som kommer.
”What we do is secret” er første låt ut, og vi sparker i gang umiddelbart. Jeg får mine mistanker bekreftet. Dette er punk av 1.grad.Raser av sted med hamrende gitarer og rasende trommer, og plutselig er det bråstopp etter 45 sekunder. Lytteren er vekket brutalt og effektivt.
”Communist eyes” kjører i vei i samme voldsomme tempo som forgjengere. Ganske massiv backing hvor bassen og trommene jobber skikkelig, og gitaren bare pøser ut steinharde akkorder, alt pakket godt sammen i bakgrunnen, slik at vokalen ikke drukner i lyd for å si det sånn.
”Land of treason”sparer heller ikke på kruttet. Nøyaktig samme tempo, med andre ord så heseblesende at man kan få åndenød av mindre.
”Richie Dagger’s crime” er ”litt” roligere. Starter med et hamrende gitarriff, før vi kjører inn i det massive refrenget.Det som slår meg nå, er at allerede etter 4 låter begynner jeg å bli litt gnagende sliten av dette bandet., og enda har man altså 12 låter igjen.
”Strange notes” gir jernet fullt igjen. Her pøser man på raskere enn noen gang før. Den raspende og rølpete vokalen er direkte fæl. Instrumentalt er i grunnen låta ikke så halvgæli.
”American notes” er vel mer grumsete enn noen av forgjengerne. Jeg liker god gammel punk veldig godt, men dette blir for banalt og stygt. Om å gjøre å spille fortest mulig og synge mest mulig uforstålig.
”Lexicon devil” er tempomessig litt roligere enn de fleste andre.Litt humpende og ubestemmelig rytme. Litt i gata til ”Gimme shock treatment” fra Ramones. Men det var dette med vokalen da. Dette er bare dritstygt! Vokalisten prøver å vrenge ordene uta av seg som Johnny Rotten, men mislykkes så til de grader å kopiere Rotten.
”Manimal” avrunder side 1 og starter faktisk veldig høvelig med en rolig gitarbasert intro; saftig som bare det. Men så kjøres det i gang igjen. Dog ikke så rasende fort som vanlig, men dog…..likevel kanskje skivas beste låt til nå.
”Our way” er seig som bare det fra første takt. Og faktisk litt mer diskret vokal enn vi fikk oppleve på hele side 1 av LP’en. Likevel ødelegger vokalen en ellers brukbar låt.
På ”We must bleed” er vi i gang igjen med tempo som hører fanden sjøl til. Ikke rart denne type band ikke tålte konserter på mer enn max 30 minutter. Skivas styggeste låt så langt, og det sier ikke så rent lite!!!
”Media blitz” er instrumentalt sett atskillig bedre enn de siste. Dessuten blir ikke vokalen så trøkkende og forsvrengt som f.eks forgjegneren, men dessverre….låta er bare 1 ½ minutt, så……)o;
”The other newest one” ”roer” litt ned igjen. Ganske seig taktfast låt med ”roligere” vokal og høvlig spill av både trommer, gitar og bass. Skivas beste låt.
”Let’s pretend” starter med en skramlende og svevende gitarakkord, før vi kjører løs inn i vante baner.Massiv lydmur, monoton, stygg vokal, som en sag som river og sliter i hjernen.
”Dragon lady” innledes med hamrende kjappe trommer. Da gitaren faller inn er den nesten uhørbar i forhold til vokalen som denne gangen omtrent dreper alt lydmessig.
”The slave” bare raser av gårde i et vanvittig tempo. Ikke rart låta bare er ett minutt lang. Det verste jeg noensinne har hørt!!!
Kontrasten er lengdemessig stor da avslutningslåta, den 9 ½ minutter lange ”Shut down(Anhilation man) starter med behagelig tung og slepen bassgange. Og tempoet er mer ”behagelig”; listende, og avslappende. Men så var det denne vokalen da,som får Mr Rotten til å virke som en solist i ”Sølvguttene” til sammenligning.
Fytterakkern, dette var ikke bra. De første par låtene virket lovende, men så var det stopp. En hel skive med dette forferdelige forvrengte maset blir mer enn min punk-elskende side kan tåle. Her går vi til bånns så det holder!!!!
KARAKTER: 1 (av 10)
Next to come: B52's - B52's - 1979