GERMS – (GI) – 1979

Never heard of, var det første jeg tenkte da jeg kom til denne skiva her, så jeg er rimelig blank når jeg nå setter meg ned for å lytte og skrive. Skiva består jo bare av kortinger, så jeg aner vel hva som kommer.

”What we do is secret” er første låt ut, og vi sparker i gang umiddelbart. Jeg får mine mistanker bekreftet. Dette er punk av 1.grad.Raser av sted med hamrende gitarer og rasende trommer, og plutselig er det bråstopp etter 45 sekunder. Lytteren er vekket brutalt og effektivt.

”Communist eyes” kjører i vei i samme voldsomme tempo som forgjengere. Ganske massiv backing hvor bassen og trommene jobber skikkelig, og gitaren bare pøser ut steinharde akkorder, alt pakket godt sammen i bakgrunnen, slik at vokalen ikke drukner i lyd for å si det sånn.

”Land of treason”sparer heller ikke på kruttet. Nøyaktig samme tempo, med andre ord så heseblesende at man kan få åndenød av mindre.

”Richie Dagger’s crime” er ”litt” roligere. Starter med et hamrende gitarriff, før vi kjører inn i det massive refrenget.Det som slår meg nå, er at allerede etter 4 låter begynner jeg å bli litt gnagende sliten av  dette bandet., og enda har man altså 12 låter igjen.

”Strange notes” gir jernet fullt igjen. Her pøser man på raskere enn noen gang før. Den raspende og rølpete vokalen er direkte fæl. Instrumentalt er i grunnen låta ikke så halvgæli.

”American notes” er vel mer grumsete enn noen av forgjengerne. Jeg liker god gammel punk veldig godt, men dette blir for banalt og stygt. Om å gjøre å spille fortest mulig og synge mest mulig uforstålig.

”Lexicon devil” er tempomessig litt roligere enn de fleste andre.Litt humpende og ubestemmelig rytme. Litt i gata til ”Gimme shock treatment” fra Ramones. Men det var dette med vokalen da. Dette er bare dritstygt! Vokalisten prøver å vrenge ordene uta av seg som Johnny Rotten, men mislykkes så til de grader å kopiere Rotten.

”Manimal” avrunder side 1 og starter faktisk veldig høvelig med en rolig gitarbasert intro; saftig som bare det. Men så kjøres det i gang igjen. Dog ikke så rasende fort som vanlig, men dog…..likevel kanskje skivas beste låt til nå.

”Our way” er seig som bare det fra første takt. Og faktisk litt mer diskret vokal enn vi fikk oppleve på hele side 1 av LP’en.  Likevel ødelegger vokalen en ellers brukbar låt.

På ”We must bleed” er vi i gang igjen med tempo som hører fanden sjøl til. Ikke rart denne type band ikke tålte  konserter på mer enn max 30 minutter. Skivas styggeste låt så langt, og det sier ikke så rent lite!!!

”Media blitz” er instrumentalt sett atskillig bedre enn de siste. Dessuten blir ikke vokalen så trøkkende og forsvrengt som f.eks forgjegneren, men dessverre….låta er bare 1 ½ minutt, så……)o;

”The other newest one” ”roer” litt ned igjen. Ganske seig taktfast låt med ”roligere” vokal og høvlig spill av både trommer, gitar og bass. Skivas beste låt.

”Let’s pretend” starter med en skramlende og svevende gitarakkord, før vi kjører løs inn i vante baner.Massiv lydmur, monoton, stygg vokal, som en sag som river og sliter i hjernen.

”Dragon lady” innledes med hamrende kjappe trommer. Da gitaren faller inn er den nesten uhørbar i forhold til vokalen som denne gangen omtrent dreper alt lydmessig.

”The slave” bare raser av gårde i et vanvittig tempo. Ikke rart låta bare er ett minutt lang. Det verste jeg noensinne har hørt!!!

Kontrasten er lengdemessig stor da avslutningslåta, den 9 ½ minutter lange ”Shut down(Anhilation man) starter med behagelig tung og slepen bassgange. Og tempoet er mer ”behagelig”; listende, og avslappende. Men så var det denne vokalen da,som får Mr Rotten til å virke som en solist i ”Sølvguttene” til sammenligning.

Fytterakkern, dette var ikke bra. De første par låtene virket lovende, men så var det stopp. En hel skive med dette forferdelige forvrengte maset blir mer enn min punk-elskende side kan tåle. Her går vi til bånns så det holder!!!!

KARAKTER: 1 (av 10)
Next to come: B52's - B52's - 1979

Pure punk / HC mayhem fra de tidlige dager.

10/10 for holdning, energi, rabalder og generell berserkgang. 4/10 for låtene og kvaliteten på de.

Totalt... tja, 6/10?

Ikke langt i fra, nei. Svak skive.

Hehe........

også: "Det verste jeg noensinne har hørt!!!", du gjør deg dårlig som diplomat;-)

Har faktisk hørt skiva en gang, men ikke nok til at jeg registrerte at noen av låtene var lengre enn 30 sekunder (skip), for jeg gadd ikke høre en hel låt.

Satte på "we must bleed" nå på youtube for å høre om det virkelig er så jævlig.

Det som slår meg er rart om denne skiva ikke spilles hyppig på Guantanamo bay.

WE MUST BLEEEEEEED WE MUST BLEEEEEED WE MUST BLEEEEEEED WE MUST BLEEEEEED WE MUST BLEEEEEEED WE MUST BLEEEEEED

Jeg tror jeg hadde tilstått drapet på Kennedy.

Det er en låt på denne som er verdt å høre - og det er "Lexicon Devil" (som noen sikkert husker Jane's Addictions cover av). Resten er ganske fæle greier. Men at (GI) er et av pionerverkene innen hardcore punk kan ingen ta fra dem. Et dårlig pionerverk, riktignok.

2/10

Ser ut som vi er veldig enige om mye her....hehe

Jøsses eru så positiv da UVox?? Det må jeg si.......

Jeg er en positiv fyr vettø :)

Men, altså... noen skiver / artister høres best om man legger konservative krav til konkrete låter samt produksjon / lyd til side og heller forsøker å høre dem som barn av sin tid / scene og den evt. betydning de fikk for senere skiver / artister.

Hvilket jeg faktisk tror er boka 1001 etc.'s grunntanke: Skiver som på et eller annet vis er viktige, ikke nødvendigvis beste (for gudene vet at det ikke er tidenes 1001 beste skiver som er samlet mellom permene).

GI er i så måte en god repr. i boka.

Du har så rett, så rett.....

Jeg tok ett minutt på å tenke over det du skriver og koble det opp mot GERMS. Funka ikke, framleis var musikken elendig.;-)

Men jeg er enig. Mange av skivene på lista er banebrytende. Endel av skivene er med fordi det er debutplater til toneangivende artister. Og endel er med fordi de er geniale. Alt dette må vi tåle, og så blir det personlig smak og behag som tilslutt bestemmer vår mening om kunstverket. Men GERMS blir aldri kunst for meg;-)

Jeg følger tankegangen din. Men GI har ingen betydning i så måte. Det er ræl som ikke hverken preget datiden eller ettertiden. Den kan muligens stå der som et manifest for ekstremt mislykket forsøk på å prege noe, men det er vel litt søkt?

Musikalsk, eller i holdning?

Sure, Germs og GI er langt underlegne The Dead Kennedys hva gjelder musikalsk kvalitet og evt. senere innflytelse ift. HC punk. Men å si at de ikke betød noe som helst blir temmelig feil.

Om de ikke betød noenting, ville ingen husket dem og ei heller noen laget film om dem.