Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.
Rainbow ja, her er tråden for oss som elsker dette hardrockbandet. Få band har forandret seg så mye underveis i sin kariere og likevel hatt så høy kvalitet. Mener jeg i allefall. Har tenkt å bruke denne tråden til å gjennomgå hver Rainbow plate. Mye som skjer på jobben nå så litt avhengig av overskudd, skiføre og annen moro, men målet er å gått gjennom alle 8 studioplater i løpet før jeg tar juleferie sånn ca 22.12. Vi får se..tiden flyr. Men her er det bare å hive seg med og synse med.
Et spørsmål, hva synes dere godt folk om å legge YT linker inn i omtalene (sånn som jeg gjorde i den Saxon tråden, for de som har sett den) ? For dere som kjenner bandet godt har jo ikke det noe mening da dere kjenner låtene godt. Men for de som ikke kjenner til bandet kan det være en flott introduksjon. Men for de som kjenner låtene blir det kanskje bare i veien ?
Anyway, begynner på første platen i morgen efta en gang.
Wiki sier dette om opprinnelsen av Rainbow, siden jeg er lat i kveld er det like greit å lime inn dette.
I 1974 var Ritchie Blackmore frustrert over de nye funk- og soulelementene som ble introdusert i Deep Purple av de nye bandmedlemmene Glenn Hughes og David Coverdale. Blackmore ble nedstemt av de andre bandmedlemmene da han foreslo å ta med en coverlåt på musikkalbumetStormbringer. Blackmore ønsket å spille inn coverlåten «The Black Sheep of the Family», som opprinnelig ble spilt inn av bandet Quatermass, som et soloprosjekt for å vise fram egne ideer.
Er ikke full hehe, men klarer av en eller annen grunn å ikke lime in det jeg prøver å gjøre. Men kortversjonen er: Bandet Elf er forband til Deep Purple på deres Stormbringer turne. Vokalist i Elf er Ronni James Dio. Han og Ritchie finner tonen. Resten av Elf, minus gitaristen David Feinsten blir med på laget. Og vips Rainbow er et band..med en diktator. Men mer info kommer i plateomtalene. Beklager litt rotete intro, bare tull med Wiki hehe. Eller jeg er en kløne hehe.
Joda Elf var forband (eller oppvarmingsband som enkelte av oss kaller det :-) til Deep Purple en god stund, og da Blackmore fant ut han ville starte et nytt band spurte han enkelt og greit han lille karen med den strore røsten som hadde varmet opp for de, nemligen Ronnie James Dio. Dio på sin side sa ok på én betingelse, at mine ungdomsvenner fra Courtland kan bli med i bandet, og sånn ble Elf til Rainbow (naturlig nok uten gitarist Feinstein, forøvrig fetteren til Dio).
Et par kuriositeter:
- Oppvarmingsbandet kalte seg for Elf og hadde et album klart. Det ble til slutt gitt ut samme året som Rainbow's første album. Altså samme besetning, med unntak av Blackmore. Ingen detalj akkurat, men om du liker Rainbow's første album bør du kanskje sjekke ut Elf sitt siste album, Trying to Burn the Sun. Her en liten perle fra det albumet, låten Wonderworld:
- det har vært ganske stor etterspørsel etter en Rainbow reunion opp gjennom årene, altså med den originale Blackmore og Dio oppsetningen. Vel, i andre halvdel av 90-tallet ble dette nesten virkelighet, helt til trommis Cozy Powell kjørte seg i hjel. Da ble planene skrinlagt.
- Siden jeg nevnte Elf, så sent som i 2009 snakket Dio om en planlagt Elf reunion.
- siste kuriositet: David "Rock" Feinstein, den eneste av Elf-medlemmene som ikke ble med i Rainbow. Dio's fetter. Vel, den absolutt siste kjente studioinnspillingen til Dio er faktisk på platen til Feinstein, låten Metal Will Never Die:
For å foregripe begivenhetene kan jeg vel nevne at duoen Blackmore/Dio beholdt denne besetningen på bare ett album, og med tanke på album nr 2 var det tross alt ikke så dumt (jada, vi snakker Rising, jeg har trøbbel med å finne et album som har tålt tidens tann bedre).
Men ett album i slengen, sorry trådstarter. Ble ivrig :-)
Takk for info. Jeg har aldri rota meg til å høre noe særlig på Elf, så det var et meget trivelig "nytt" bekjentskap. Minnet kanskje en smule om Kansas, men det kan være fiolinen.
Ellers fin tråd. Rainbow for meg er et forgangsband på mange måter. Plata som er mitt hjerte nærmest er Bent out of Shape. Ei gjennomgående glitrende plate med alt fra kjappe Fire Dance og Drinking With the Devil, til vemodig vakre Snowman. Favorittlåta mi på denne plata er Desperate Heart som har kanskje et av heavyens fineste refreng.
Med tanke på Dio, er det vanskelig å ikke ha Man on the Silver Mountain som favoritt...hørte denne låta om igjen og om igjen hele kvelden da nyheten om hans død ble offentliggjort.
Jeg så Dio med Turner/Hughes project som support i 2002 på Hell i Stjørdal, ett av mine absolutte konserthøydepunkt:D
Var i Stjørdal den kvelden selv, 1 av mine 5 Dio konserter. Forøvrig så elendig lyd den kvelden at jeg hadde lyst å skyte alle Trøndere. Her kommer den ene legenden etter den andre (Hughes / Turner / Dio) og så er det knapt mulig å høre noe som helst. Av alle de uttallige konsertene jeg har vært på vil jeg med tungt hjerte kåre den til den mest bedritne med tanke på lyd. Tragisk.
Elf kan være lurt å sjekke opp ja, primært det siste albumet jeg nevnte. De to første er Honky Tonk, og er forbeholdt oss sykelige Dio-fans :-)
Rainbow derimot, enten vi snakker Dio, Turner eller Bonnett (White holder jeg litt utenom), for et vanvittig bra band. Puhhh
Rakk akkurat å redigere tråden: neida, jeg vet det ikke var trøndere sin feil :-) Men noen måtte det gå utover.
Veldig bra innspill Melvins, og enig i alt du sier.ALT. og nå er ventetiden over, om en liten stund dukker første platen opp. Dvs om en halvtime eller mindre.
Men Feinstein ja, han er også slekt med Joey de Maio i Manowar og de Feinstein platene (jeg har en den første, helt ok) er gitt ut på plateselskapet til Manowar. Mystic Circle hvis jeg husker riktig.
Men for to år siden møtte jeg faktisk Feinstein, på Lillehammer Rock Festival (eller hva de kalte det, Twisted Sisters, Opeth, Hanoi Rocks og annen snadder). Der spillte Rods, bandet som Feinstein dannet etter ELF. Et knallbra metal-rock'n'Roll band som står bak en av tidenes mest sexistiske cover med "Let Them Eat Metal". Foresten er bandet sykt rar, da Feinstein og basisten/vokalisten er kjempeliten, nesten dverger, mens tromme slageren Carl Candy er megastor (eller megafeit). Så helt merklig ut. Men The Rods folkens, sjekk de ut.
Melvins: Forøvrig så elendig lyd den kvelden at jeg hadde lyst å skyte alle Trøndere. Her kommer den ene legenden etter den andre (Hughes / Turner / Dio) og så er det knapt mulig å høre noe som helst. Av alle de uttallige konsertene jeg har vært på vil jeg med tungt hjerte kåre den til den mest bedritne med tanke på lyd. Tragisk.
Elf kan være lurt å sjekke opp ja, primært det siste albumet jeg nevnte. De to første er Honky Tonk, og er forbeholdt oss sykelige Dio-fans :-)
Rainbow derimot, enten vi snakker Dio, Turner eller Bonnett (White holder jeg litt utenom), for et vanvittig bra band. Puhhh
Rakk akkurat å redigere tråden: neida, jeg vet det ikke var trøndere sin feil :-) Men noen måtte det gå utover.
Nå var jeg merkelig nok edru den der kvelden, men klarer ikke å huske at det var dårlig lyd. Nå var jeg rimelig euforisk over line-up'en, så det kan være en mulig årsak da det ellers var en absolutt høydare for min del:).
Synd du ikke var like hæppi.
Skal leite opp det jag finner av Elf og gi det den oppmerksomhet det fortjener.
Ritchie Blackmore hadde fått nok av Deep Purple's funk. Deep Purple hadde fått nok av verdens mest premenstruelle man. Glen Hughes fant en kokain kompis i Tommy Bolin, mens Ritchie fant en fantasy kompis i Ronnie James Dio. Resten av ELF, dvs Mickey Lee Soule på keyboard, Craig Gruber på bass og Gary Driscoll på trommer hengte seg på. Gitarist David Feinstein fikk ikke lov til å være med.
Albumet ble spillt inn mens Ritchie fortsatt var med i Purple, noenlunde produsert av Ritchie, Ronnie og Purple (og senere Maiden) produsent; Martin Birch
Da da da da, ett frekt riff, søskenriffet til "Smoke On The Water" ? Man on the Silver Mountain, hvilken åpningslåt. Riffet og refrenget går hånd i hånd og Ronnie¨s magiske vokal bølger fram. Klassiker blir en signaturlåt for den vakre lille dvergen.
come down with fire Lift my spirit higher Someones screaming my name Come and make me holy again Im the man on the silver mountain
Self Portrait danser elegant av gårde, en glemt låt på debuten, men likevel flott låt. Tredje låten er Black Sheep of the Family, en coverlåt av bandet Quartermass. Aldri hørt orginalversjonen, og strengt tatt har jeg ikke noe behov for det heller. Dette var låten Ritchie ville spille inn med med Purple, men ble nedstemt. Bra valg, for det er en kjedelig låt, og en av de som minner mest om ELF, med sin litt Honky Tonk aktige melodi.
Catch the Rainbow derimot er ikke bare back in form, men en av de nydeligste ballader jeg vet om. Faktum er at Ronnie kanskje er tidenes balladevokalist. Noe som viser Ronnie's integritet, for det er ikke flust med rene ballader med Ronnie James Dio. Rainbow var aldri noe ballade band, ei heller Sabbath og Dio. Tenker at Ronnie konkluderte med at denne vakre visa ikke kunne tangeres (vel det skjer en gang på en senere plate). Men dette er ikke den ultimate versjonen av Catch..., den finnes på liveplaten "On Stage" og andre liveplater, der 6 minutt blir 20 minutt. Bare hør når Ronnie synger sart
When evening falls She'll run to me Like whispered dreams Your eyes can't see Soft and warm She'll touch my face A bed of straw Against the lace
Snake Charmer er en uptempo Zeppelin aktig låt som passer Ronnies vokal overaskende bra, men er strengt tatt bare en pause fram til neste klassiker. The Temple of the King er låten vi snakker om og sist jeg så Dio spille (Hamar Music Festival, 2006) live var denne høydepunktet. Dette er Ronnie's låt, selv om Ritchie drar en sløy og herlig gitarsolo. Ronnie's vokal ligger front og han synger så uanstrengt, men tydelig, en nytelse.
One day, in the year of the fox Came a time remembered well, When the strong young man of the rising sun Heard the tolling of the great black bell. One day in the year of the fox, When the bell began to ring, It meant the time had come for one to go To the temple of the king.
If You Don't Like Rock 'n' Roll er vi tilbake i ELF land, med Honky Tonk piano. En morsom låt, som er langt bedre en "Black sheep..." Sixteenth Century Greensleeves er episk og en middelalders aktig låt, og den viser veien Ritchie ønsker å ta bandet. The man in black viser hvem som er verdens beste gitarist, vel en av de iallefall. Historieforteling av rang og Ronnie dramatiserer en verden som ikke eksisterer nå mer.
Meet me when the sun is in the western skies The fighting must begin before another someone dies Cross bows in the fire light Greensleeves waving Madman raving Through the shattered night
Siste låt er nok en cover, denne gang en instrumental versjon av Still I'm Sad. Fin versjon, med lekker gitarspilling av Ritchie. Men likefullt ingen nødvendighet.
Karakter fra Biff 8/10
4 megaklassiker drar første plata til Rainbow opp til store høydere. Men også noen (bra) fillers, og noen unødvendige covers. Bandet han har med seg er ok musikere, men ikke noe mer og er liten match for Ritchie og Ronnie.
Men Ritchie fikk vist at han klarer seg bra uten Purple, og fant i Dio en vokalist av enorm kapasitet, og som kunne framføre middelalders inspirerte tekster med bravur. Deep Purple viste også at de kan klare seg uten Ritchie og "Come Taste The Band" er også en veldig bra plate, en 8/10 plate det også. Purple ender desverre i resignasjon og kokain, før Whitesnake får løftet de gjenværende gutta opp igjen.
Rainbow derimot har nettopp startet og vi kan glede oss til fortsettelsen. Ritchie er rockens Alex Ferguson og er du ikke god nok eller oponerer så får du sparken. For i bandet til Blackmore er det bare plass til en primadonna. Han selv. Resten av bandet får sparken, fordi de ikke holder mål musikalsk. Et helt riktig valg av Ritchie.
Kanon oppsummering sir :-) Et jævla flott album med noen helt sentrale klassikere, men helt greit å holde igjen et par øyne på terningen til det neste albumet du skal omtale.
Flott å omtale Catch the Rainbow med noen ekstra ord, en herlig låt.
Bunnsolid anmeldelse, Biff, av ei skive jeg spilte tungt på vinyl back in the 80s..:-) Har nok ikke hørt denne på 20 år, vil jeg tro, men skal gi den en runde når jeg har gjort meg ferdig med Ian Hunter.
Rainbow var den gruppen som fick min in på hårdrock spåret. Även om det idag omtalas som "pudelrock" så var det j-vligt hårt i mitten på 80-talet.
Idag så lyssnar jag inte så mycket på Rainbow...men jag återkommer av och till och mimrar. Since u begone och all night long var favoriterna när jag var ung!
Ritchie Blackmore skjønner han har funnet gull i Ronnie James Dio, og Rainbow går fra soloprosjekt til band. Inn med Tony Carey på Keyboard, Cozy Powell på trommer og Jimmy Bain på bass. Platecoveret viser fantasyaspektet som matcher Ronnies tekster og er i dag for å regne som klassisk. Med regnbuen strategisk plassert sentral og en hånd som autoritert holder u rundt regnbuen. Blackmore's hånd kan en anta.
Med fyldig orgel markerer new kid Tony Carey at det er en ny keyboardtrollmann i byen. Introen på Tarot Woman svever over deg, bergtar deg, før Ritchie riffer litt forsiktig..og baam Cozy Powell er neste til å introdusere seg med tunge og kraftfulle slag. Vi entrer en verden av mystik og drama. Hvor det episke møter det neo-klassiske. Teksten er mørk og frykten i Ronnies vokal er tilstedeværende . Ronnie synger ut av hele sitt hjerte og denne spådamen er alt annet en gode nyheter.
Beware of a place A smile on a bright shiny face I'll never return, how do you know Tarot woman, I don't know, I don't know
Run with the Wolf er om mulig enda mørkere og handler om det onde i rundt oss og hvordan vi møtere det. Tema som Dio's sanger ofte kommer tilbake til. Låten er tung, faktisk med paraleller til bandet som Ronnie senere vil bli medlem i, Black Sabbath. Denne Rainbow utgaven er mye tyngre en det som spillte på debuten. Og tyngre en det Deep Purple var på sitt tyngste, dvs In Rock.
Starstruck har et kjapt tempo, herlig intro av mester Ritchie og Ronnie synger lett og svevende over en ganske hard låt. Gitarspillet drar låten fram hele veien og nydelig solo. Magisk. Ronnie messer om at the lady's starstruck she's nothing but bad luck . En hit, kort og greit er dette "Rising's" poplåt, bortsett fra at det ikke er pop men mesterlig hardrock, hardere og mer magisk en alt annet i en verden av rock.
David Coverdale skulle etter hvert sette standarden for kåthet i hardrock, men i 1976 lurte også Ronnie på om Do You Close Your Eyes when you making love, yeah, yeah, Making sweet love to me, yeah. Nok en rask låt med fantastisk riffing fra Richie i starten av låten.
På den opprinnelige vinylen besto side en av de fire låtene nevnt over, alle korte, noen episk, en tung og tre raske. Mens side to åpnes med oritentalske rytmer som tar deg inn i en verden av fantasy og eventyr. Låten vi snakker om er den som mange anser for å være Rainbow's mesterverk og starten på alt som heter power metal, eventyr metal eller generelt metal. Sabbath er om ikke starten på metal, så den som bringer metal inn populærmusikken. Stargazer derimot er låten som tar metalen inn i en ny dimensjon igjen, hvor prog møter metal, hvor heavyness møter virtousitet. Stargazer er så episk og Rainbow toucher områder ingen band har vært i før, og som ingen matcher senere. Powermetal oppstår og dør med de åtte og halve minuttene Stargazer varer. La gå at Ritchie har lånt en del Paige og Kashmir, la gå at det er en fantastisk låt også, men og det er et stort men. Samme hvor episk Kashmir er så når den ikke de høyder og variasjoner som er i Stargazer. Utover det er Kasmhir elsk.
All eyes see the figure of the wizard As he climbs to the top of the world No sound as he falls instead of rising Time standing still Then there's blood on the sand Oh I see his face
Where was your star Was it far, was it far When did we leave We believe, we believe, we believe
In the heat and rain With whips and chains To see him fly So many die We built a tower of stone With out flesh and bone To see him fly But why, it don't rain With all our chains, Did so many die Just to see him fly Look at my flesh and bone Now look, look, look, look Look at this tower of stone I see a rainbow rising Look there on the horizon And I'm coming home Coming home, I'm coming home
Kan Stargazer toppes ? Nei, men kan nesten tangeres viser det seg, for siste låt er jaggu meg like episk, men en raskere og hardere låt en Stargazer. Vi snakker om A Light in the Black, ikke bare like lang som Stargazer, men den raske lillebroren. Der Stargazer er tung og drømmende er A Light.. rask, viser den store variasjonen Rainbow anno 1976 har. Med en vokalist som Ronnie James Dio kan Ritchie gjøre alt han virkelig har drømt om, for Ronnie har ingen begrensinger. Og med denne lineupen har heller ingen begrensninger. Tony og Ritchie duellerer i flere minutter på slutten av A Light.. og endelig kan Jon Lord være historie for en stund. Carey skinner på Rising. Med Cozy Powell får Rainbow en slagkraft kun som kun kunne vært matchet av John Bonham og Ritchies gamle kompanjong Ian Paice. Har ikke nevnt noe om bassist Jimmy Bain, men han gjør jobben sin og mer til. Men hans rolle i denne talentiaden er å holde det hele sammen. Og han påfører en tyngde som få andre.
Rainbow Rising når 6 plass på de engelske hitlistene og 48 plass i USA. Første utgaven av Keerang (de engelske hardrock/metal bibelen, dvs var, nå er det søppel) rangerte Rising som tidenes plate.
Karakter fra Biff: 10/10.
Er nok den klareste 10 plate jeg vet om, sammen med 4-5 plater til, så er Rising en av de plater jeg vil kalle verdens beste. Ronnie synger på en av de andre (Heaven and Hell) og Ritchie spiller gitar på en annen av de (In Rock). Utenom Sabbath sine første fire, Priest sin "Sad Wings of Destiny" (også 1976) er dette etter min mening den viktigeste platen i metal historien. Rising satte standarden på alle områder. Lyden er fantastisk og Martin Birch gjør som alltid en fremragende jobb.
Men gullrekka slutter ikke her, men dette mannskapet derimot holdt ikke lenge. Viste seg å være et formidabelt liveband, men intern uro gjør at det er utskiftninger neste gang vi møter bandet.
er tegnet/malt/whatever av Ken Kelley, som også gjorde Destroyer av KISS og en rekke ManOwaR-skiver.
Finfin lesing, mann. Igjen :) lite jeg kan tilføre, tror jeg, uteom at dette var den første Rainbowskiva jeg eide. På kassett, rundt '86 en gang. Grunnet kassetteriet og at jeg aldri eide den på vinyl har den gått litt i glemmebokji inntil jeg kjøpte den remastrede cd (og alle de fine søsknene dens) for en tre-fire år siden.
Sinnsvakt album, særlig 'side 2'. Synes de har nøyaktig én låt med Dio som topper dette, kan du gjette hvilken? Nei, det kan du ikke.
P.S. Du bør ta liveskiva også. Kjøpte du de tre(?) fra tyskerturneene som kom for noen år siden, forresten? '76 og '77.
Johnny-come-lately3: Sinnsvakt album, særlig 'side 2'. Synes de har nøyaktig én låt med Dio som topper dette, kan du gjette hvilken? Nei, det kan du ikke.
P.S. Du bør ta liveskiva også. Kjøpte du de tre(?) fra tyskerturneene som kom for noen år siden, forresten? '76 og '77.
Takk for det Johnny!
Diolåt ? Gjetter "Egypt (the Chains are on)" evt "Last in Line".
Har bare den liveskiva fra Munchen (77), veldig bra og vel som bra som On Stage. Hadde tenkt å hoppe over On Stage i første omgang. Men vi kan godt ta den og de andre som kom for noen år siden. Og ønsker du å gå gjennom On Stage nå så gjør det, da kan jeg henge meg på:)
Jeg derimot er i modus for tredje og siste studio- Ronnie plate:)
Johnny-come-lately3: er tegnet/malt/whatever av Ken Kelley, som også gjorde Destroyer av KISS og en rekke ManOwaR-skiver.
Ahha, ser for meg at Joey De Maio fortelle Kelley," tegn oss som på Destroyer coveret, men med større og mer glinsende muskler". Når jeg tenker meg om så leste jeg om dette i Sweden Rock eller et annet blad.
Biff_Byford: Takk for det Johnny!
Diolåt ? Gjetter "Egypt (the Chains are on)" evt "Last in Line".
Har bare den liveskiva fra Munchen (77), veldig bra og vel som bra som On Stage. Hadde tenkt å hoppe over On Stage i første omgang. Men vi kan godt ta den og de andre som kom for noen år siden. Og ønsker du å gå gjennom On Stage nå så gjør det, da kan jeg henge meg på:)
Jeg derimot er i modus for tredje og siste studio- Ronnie plate:)
Skulle da bare mangle, Biffen.
Altså Dio-i-Rainbow-låt. Du kommer snart nok til den, uansett ;)
Kjør på med Long Live... du, jeg skal ikke legge meg oppi jhvordan du driver sjappa di. Så kan vi heller ta det andre senere.
Og det er jo tidenes rip-off, coveret til Fighting the World. De små, brennende bygningene er jo til og med identiske. haha!
Johnny-come-lately3: Altså Dio-i-Rainbow-låt. Du kommer snart nok til den, uansett ;)
ahha trodde du mente Dio-Dio, jo jeg gjetter hvilken men skal ikke si noe om det nå, men tar det i omtalen så kan vi se om jeg tar feil. Tror det er samme låt som jeg setter aller høyest der:)
Biff_Byford: Karakter fra Biff: 10/10.
Er nok den klareste 10 plate jeg vet om
Den saken er BIFF. Fantastisk plate. Det eneste negative jeg kan si er , som du nevner, at "A light in the black" klarer ikke å toppe "Stargazer". Men det gjør jo ingen låter. Kanskje disse burde byttet plass? Eller bare man trenger å bli dratt ned på jorden ("Down to earth":-) etter en sånn låt.
Biff_Byford: Rainbow ja, her er tråden for oss som elsker dette hardrockbandet.
Den første låten av Rainbow jeg hørte var Since You Been Gone (med Bonnet), på et samlealbum med hardrock. Bra låt, men jeg foretrekker perioden med RJD.
Temple of the King er en utrolig fin og rolig låt, den passet godt til traileren til Assasins Creed, synd videoen ble fjernet fra YouTube.
16th Century Greensleeves og Stargazer er også på min toppliste over Rainbow-sanger.
Når det gjelder bessetningen på Rising, så er Cozy Powell min favoritt-trommis. Jimmy Bain fikk bare ett album med Rainbow, men spilte med RJD i DIO på 80-tallet. Tony Carey var også kun på Rising, etterpå dro han til tyskland og gikk solo. Et par låter av ham jeg liker godt, resten skal sjekkes ut. Han spilte på Casino på TVN i 1994. Desverre kom han ikke overens med resten av Rainbow, og fikk senere æren av å bli omtalt i en sang, som du nok kommer til å ta for deg.
To år etter Rising og etter et livealbum (On Stage, 1977) er Rainbow tilbake med studioplate tre. Bain har forlatt skuta og Bob Daisley komme etterhvert inn på bassen (Ritchie selv spiller det meste av bass på Long Live..). På Keyboard er Carey på vei ut (selv om han er med på par av låtene her, ukreditert) og David Stone er den nye mannen bak tangente.
Det finnes anthem og det finnes virkelige anthem. Long Live Rock 'n' Roll anthemet over alle anthem for Rainbow. Deres Smoke On The Water hvis du vil. Og er sammen med Man On the Silver Mountain Rainbows allsang låt. Men Long Live.. er enklere og mer universal.
In a different time When the words didn't rhyme You could never quite be sure Then on with the change It was simple but strange And you knew the feeling seemed to say it all It cries for you It's the least that you can do Like a spiral on the wind I can hear it screamin' in my mind Long live rock and roll Long live rock 'n' roll Long live rock and roll
Lady of the Lake følger, det episke er tilbake og låten bølger at og fram med Ronnies vokal behaglig over. Ritchie's gitarsolo er dramatisk og lekende. Nydelig refreng og en litt glemt perle muligens.
I know she waits below Only to rise on command When she comes for me She's got my life in her hands Lady of the lake
Deretter blir det tyngre i L.A. Connection, og vi er i nåtiden. Long Live... enkleste låt kanskje, med en tøff pumpende bass som dominere melodien, mens Ronnie er litt i blueshumør, på sin måte. Honky Tonk pianoet på slutten understreker også dette. Er den låt som er nærmest gamle gode ELF, men klart tyngre.
Forrige plate hadde det episke mesterverket over alle episke mesterverk Stargazer. Denne gangen er det Gates of Babylon som står for det mest episke. En intro så bølges det fram og tilbake, keybordet ligger over de andre instrumenenten, Cozy tar kontrollen over rytmen og leverer en av sine beste prestasjoner. Levende og tung trommespill, nok en gang en bass som er lenger framme i lydbilde en på Rising (en av få låter hvor Bob Daisley spiller på). Episk gitarsolo av vår mann i svart, kranglefanten selv, mannen som ler av sine egne morsomheter når ingen andre gjør det, rockens Mister Bean, en asberger, en særing. Men jeg elsker han. Ritchie Blackmore folkens. Nå hvis det fanns en hardcore motherfucker innen hardrocken er det denne karen. Tilbake til låten:EPISK!
Speed metal ? Kill the King. Den mest covra låten til Rainbow, og en herlig superrask og hard låt. Dio låter magisk og diabolsk. Jeg tror dette er favoritten min, men er ikke sikker for alt er så jævla bra. Gitarsoloen til Ritchie er en oppvisning i neo-klassisk gitarspilling, og keybordist Stone blir med på moroa. Kun Priest var like hard og metal som dette i 78.
The Shed (Subtle) starter med en lengre gitarintro, litt slik som Deep Purple kunne gjøre det. Før den går over i en en ganske straight boggie rocker, nok en gang utmerker den pumpende bassen seg. Dette er Ritchies låt, og en utmerket mangfalsert gitarsolo, veldig bluesy.
Nest siste låt er en Zeppelin aktig rocker som kalles Sensitive to Light, kåte Ronnie som dukker opp igjen. Virker som at Ronnie er kåt på en låt pr plate. Skjønner jo det, når han bruker mesteparten av tiden sin til å redde jomfruer i nød, som sitter låst inne i tårn.
I could have let her in Give her just a spin Let her think it's love Better rise above it all
She's knockin' at the door Seems to want some more Never gets the clue What am I to do she'll fall And she might call, oh no She's a bright and shining star But I just must be sensitive to light Oh, I just know
Gir jeg inntrykk av at Gates of Babylon er platas mesterverk ? At Kill the King er favoritten min ? Vel jeg liker alle låtene og hele platen er et mesterverk. Men Rainbow Eyes hinsides vakker, har noen vokalist sunget vakrere en dette ? har en fløyte vært vakrere i en ballade ? strykere ? Alt i denne låten er poetisk, episk. Catch the Rainbow er overlegent det meste, men Rainbow Eyes ikke bare tangerer, men manifestere seg som beviset på Ronnie James Dios guddomlighet. Tenke å avslutte sit virke i Rainbow med denne låten.
She's been gone since yesterday Oh I didn't care Never cared for yesterdays Fancies in the air
No sighs or mysteries She lay golden in the sun No broken harmonies But I've lost my way She had rainbow eyes Rainbow eyes Rainbow eyes
Love should be a simple blend A whispering on the shore No clever words you can't defend They lead to never more
Karakter fra Biff: 10/10
Rising er Rainbow's beste plate, og Long Live.. er ikke en gang nest beste, men den er likevel magisk. Ikke like episk som Rising, men med Gates.., Kill og Rainbow Eyes har denne låter som tangere det beste på de Rising og debuten. Og de andre låtene holde alle høy klasse, selv om LA blir litt seig (men det skal den også være) og Sensetive Ligth bli litt borte mellom første og sistelåta på side to. Men en veldig bra låt for det. Vokalen til Ronnie på Rainbow Eyes er nevnt. Bassen har en mer sentral rolle på Long Live.. en på Rising. Ikke så rart da Svartemannen Ritchie selv spillte det meste av bass på platen. Men legenden Bob Daisley står som nevnt oppført som basspiller. Dette er en mindre keyboard basert plate en Rising, og det har nok noe med utskiftningene på det instrumentene å gjøre.
Men dette er siste plate med Ronnie, ved neste korsvei tar musikken en u-turn, mer kommersielt, mindre episk, dårligere ? tviler jeg på. Følg med.
