The Road Goes On Forever (the party never ends)

Har tenkt litt fram og telbake på både den ene og den andre når det kommer tell band og artista æ kunne tenkt mæ å si saker og ting om, og har kommet fram tell at det e jævlig mange av dæm. Har derfor bestemt mæ førr å omtale alle de forskjellige albuman som har hatt stor betydnig førr mæ. Med andre ord blir dette en tråd førr alle mine all-time favoritt album. Æ vil ikkje fokusere bare på en artist eller ett band, så fram mot sommeren (og videre vil æ tru) skal æ kose mæ med en gjennomgang av viktige og ikkje minst uunnværlige album gjennom mett liv. Det blir litt som i Queen-tråden, dvs at æ drit i kronologi og sånt. Hær går det rætt og slætt på dagsform. Æ får bare håpe at æ kainn glede, inspirere og kanskje t.o.m irritere (helst ikkje) godtfolket som måtte finne på å lese mine betraktinge og opplevelsa rundt det aktuelle albumet som havner under "lupen" underveis... Musikk e en viktig del av livet mett, og har bestanig vært det. Musikken e med på å forme oss som "bruke" den i hverdagen og gjennom livet i de forskjellige periodan vi oppleve.

Æ låne et sitat fra en stor helt og en stor låt; og sier med dette om musikken og livet:

I find it very, very easy to be true
I find myself alone when each day is through
Yes, I'll admit that I'm a fool for you
Because you're mine, I walk the line...

Gleder meg!!

Me too :-)

signerer herved forventningsfullt...

samme her:-)

Dette blir en fin tråd

Knall dette,er det lov å mene motsatt av deg i denne tråden,Biff likte ikke at jeg er uenig med han i Rainbowtråden sin i går,han var vel sur:)

T BONE BURNETT - The Criminal Under My Own Hat

Det har gått 20 år sia dette praktalbumet dokka opp. Det e vel ganske længe sia. Likevæl så huske æ godt da denne skiva kom å tok pusten i fra oss. T Bone, eller Joseph Henry Burnett som han hete; kom tell verden i 1948 den 14 Januar. Siden dette skal handle om et album æ ikkje ville vært føruten og ikkje bare mannen T Bone Burnet, nøye æ mæ med å si at han e en amerikansk såkalt singer/songwriter. Han e dessuten en mye anvendt produser, med ei lang rækka av kjente og mindre kjente artista på lista si. Han har komponert en hel haug med film musikk dessuten. Joseph har mange jern i ilden. Han har t.o.m vært gitarist førr Bob Dylan, og turnerte i lag med han og alle de andre caravan-musikantan under The Rolling Thunder Revue. La oss nøye oss med det. T Bone Burnett har vært med på det mæste.

Så har det sæ sånn at æ huske en litt syk ting fra telbake i `92 da dette albumet kom. Vi hadde en nærradio i Tromsø som het Studentradioen. Denne stasjonen brukte å arrangere et årlig opplægg dær mainn skulle stemme inn si favorittskiva av året. Det blei plukka ut en vinner blandt de deltakeran som hadde stemt på den skiva med flest stemma. Æ trur det va snakk om i alt 70-80 deltakera i alt dette året (jepp. Smale greier). Vi snakke også om smale budsjetta hær. Vinneren skulle få en video (vhs) av en artist. Væl. Æ blei plokka ut som den heldige vinneren, og vant en konsert med Billy Ray Cyrus (på vhs). Juuuuhu! Dæm hadde sikkert fått den nede på butikken i underetasjen. Rimi eller ka faen det va. Æ heiv denne tell måsen, som dessverre nok må ha tatt en titt på den. Førr måsen... va merkelig stille året som fulgte, og det blei knapt lagt et jævla måsegg. Det fikk heldigvis ingen innvirkning på Mack-ølet. Men det e ei ainna historia.

The Criminal Under My Own Hat e innspelt med en hel bråte av utmerkede musikanta. Æ tar bare kjapt å nevne dæm: Marc Ribot (gitar), Jerry Douglas (dobro), Dean Parks (slidegitar), Roy Huskey Jr (Bass), Jerry Scheff (bass), Jim Keltner (trommer), Harry Stinson (Basstromme), Edgar Meyer (kontrabass), Mark O`Connor (mandolin og fiolin), Van Dyke Parks (trekkspell), og ikkje minst Andrea Zonn (bratsj). Billy Swan e med på kor. Skiva e produsert av T Bone sjøl og Bob Neuwirth.

Denne skiva ligg på spotify.

Over You: T Bone Burnett sine teksta e meget beskrivanes. Han male bilda med poesien sin. På Over You gjør han det nydelig. "Det som starta om ei maska, blei tell slutt selve ansiktet - uten nåkka smerte å spore"... Låten går elegant agåre på kassegitar. Det kommer inn en bass her og der som "jorde" denne perla godt inn i ryggmargen. Det e en smart og deilig låt om kjærlighet og det som kommer etter den ofte.

Tear This Building Down: Vi snakke om en låt som snuble sæ fram på sett utmerkede vis. Orkestrert med geniale gitara ala Waits and such. Den keltnerske rytmen e bare så jævla kul og rullanes at det e vanskelig å holde beinan i ro. Det swinge stygt! Æ har tolka teksten dit (bestandig) at den handle om en by. Denne byen omtales i hokjønn. Og om ho hadde fått viljen sin, ville ho ha revet denne jævla bygninga. Dette e en by som T Bone elske. En frekk, farlig og uredd storby (LA, NYC?). Det handle sikkert om nåkka ainna. Ei dama og hennes vesen. Kæm vet. Det e uansett strøken poesi i en hærlig låt.

It`s Not Too Late: "Vinden snur som en dolk - Regnet slår som en hammer - Himmelen blir mørk - Men det e ikkje førr seint". En av favotittan på skiva (denne skiva har egentlig bare favoritta). Det e altså ikkje førr seint. "The atmosphere is lethal, but i will fear no evil"... På denne genialt snikanes og uhyre skummelvakre låten har både Elvis Costello og medprodusent Bob Neuwirth vært med å føre "penna". Fiolin og dobro sætt ei stemning som bare e helt av en ainna verden. En værden som e både mørk og truanes, men som samtidig bær på et håp. Førr dåkker som spelle gitar: Da æ først hørte denne låten; bare MÅTTE æ kaste mæ over gitaren førr å lære mæ den så fort som over hode mulig. Mainn blir avhengig av den. Den e som reint vann som bær på ei frøktelig historia. Den e vannet som du træng, og med vannet får du et mørke og en lovnad om at det ikkje e førr seint. Sangstæmmen tell Joe e bare fantastisk spesiell. Den har en karakter. Den har en signatur. Den e som stæmmen fra en skygge, og samtidig e den så klar og smertefullt vakker på sin egen måte; at du kjenne gleden som lure bakom førtvilelsen og det som skal komme. "In the dark before the dawn - The echo of the siren song - dies away like a ghost - as the day breakes"...

Humans From Earth: Hær kommer et mesterverk tell. Litt science fiction. "Vi kommer fra den blå planeten lysår unna - Dær ting utvikle sæ i ei jævla fart - Vi e hær ute i universet førr å kjøpe eiendom - Håpe ikkje vi e kommet førr seint - Vi e menneske fra jorda - Dokker har ingenting å frykte - Vi kommer nok tell å trives hær"... Den mørke humoren og stemninga i låten e bare vanvettig tøff. Instumenteringa og låtstrukturen e bare sinnsykt stggfin i sin brutale eleganse. Den e mørk og du føle at vi e ute i det store svarte rommet. En låt du aldri vil slutte å elske, om du først begynner.

Primitives: Så har vi denne helt absurd kanontøffvakre saken:

Primitives dress in feathers and masks
To scare away their enemies
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living
Scientists guess which is worse we will ask
The medicine or the disease
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

There's an old man living on the edge of town
With a skull in his window and the shades pulled down
And he laughs at fortune and he laughs at fame
And he laughs at scandal and he laughs at shame

Primitives dress in feathers and masks
To scare away their enemies
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living
Scientists guess which is worse we will ask
The medicine or the disease
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

There's a young girl living on the edge of town
With a light in her window and her hair falls down
And she loves me crazy and she loves me wild
And she loves me tender like a lonely child

Primitives dress in feathers and masks
To scare away their enemies
The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

 Hallo førr en tekst. Hallo førr en låt. Fiolin, dobro bratsj og gitar i et magisk samspell. Om æ skulle vælge bare en låt fa skiva, ville met tunge hjerte måtte ha valgt denne (tungt hjerte pga det umulige valget). Æ vet i sannhet ikkje ka æ ska si... Kunst.

Criminals: Takta trampe sæ avgåre på trassig vis. Gitarspelle e av ypperste merke. Teksten e genial. Den snakke om det å skylde på alle andre, i stede førr å se den djævel du sjøl e. Banditten under din egen jævla hatt. Teksten e bare at nydelig maleri i selvinnsikt. En psychotøff låt. Æ sir det en gang tell. Gitar. Vi snakke i første række om Marc Ribot. Faen førr en fyr.

Every Little Thing: Det e så vakkert. Fiolin og bratsj og faen vet. Det går rætt inn. Æ må bare gråte. En stor og stærk jævel av en mainn blir bare en liten søkkvåt pytt på det kalde steingulvet. "Swallowing the bitter and the wain - Seeing madness following - Shadows that treathen - When dancing like skeletons"...

I Can Explain Everything (european edit): Det tunge og samtidig luftige pianoet e i sentrum hær. T Bone har så vidt pust i stæmmen. Det e et enormt rom i denne låten. Det e alle de stille øyeblikkan som gjør denne lille store snutten... Æ kainn ikkje førklare det. Bare hør.

Any Time At All: Hær e ei kraftig kjærlighets erklæring nydelig krydra med Jerry Douglas sett fantastiske spell med bottleneck på sin dobro. Hær snakke vi om farskjærlighet. Helt uten forbehold. En vakker sak med en sterk tekst. Sterk og vakker og røranes. Et akustisk gullkorn.

I Can Explain Everything: Hær tas den samme trassige og trampanes takta fra Criminals opp igjæn. Dødsfett band. Sinnsykt tøff synging med en helt på grænsa tell sammenbrudd stæmme. Svak, førtvilt, men med et aldri så lite håp inni dær... Æ e ikkje så sikker på at T Bone kainn førklare alt længer...

The Long Time Now: En sang om å vente. Fiolin og dobro tegner igjen struktura. Denne høre åsså med i favorittsjiktet. Den e så lengselsfull og nydelig. Den e så ensom og fin. Den e samtidig god. Dvs den gjer dæ en god følelse, selv om det handle om å vente førgjeves. Æ vet ka Joseph Henry snakke om hær. Kæm gjør vel egentlig ikkje det. "I can hear the footsteps - Following behind me - Trying to find me - But when i turn around - I can`t see where the path goes - Into the shadows"...

Kill Switch: Det spelle liksom ingen rolle ka denne poesien førtæll oss. Den e så vakker bare. Ordan og måten dæm blir fremført på e bare helt himmelsk... Siste verset e mett absolutte favorittvers: "There are those who play for money, babe - There are those who play for fame -There are still those who only play - For the love of the game". Atter e det dobro og strykera som skape det fantastiske musikalske landskapet. Det e bare en ting å si. Helt hælvetes nydelig.

Fy faen denne skiva altså. Den e umulig å gå rundt å ikkje ha et forhold tell. Førr dæm som ikkje har det. Skaff dåkker et forhold tell banditten under din egen jævla hatt. Det e bare et must å ha skiva i samlinga si, og æ anbefale den tell alle... Den e svart og mørk og dyster. Den e vakker, sart og yndig. Den e tøff og skummel. Den e full av håp og førtvilelse. Det e en skatt.

The frightening thing is not dying
The frightening thing is not living

But I'm not gonna let 'em catch me , no . Not gonna let 'em catch the midnight rider.

Den e jo legendarisk ja :-)

Et par førventning... Hjælp! Æ blir nok å skuffe mange. Det får no bare våge sæ... :-)

Oj, må nok sjekke ut denne. Har ikke et forhold til den fra før.

Flott tiltak igjen, onkel. tenkte selv litt på å starte The_Loners klassikerhjørne, men jeg er for lat. Dessuten blir det mye mer spennende å følge deg :-)

Den blir garantert å falle i smak The_Loner.

Takk fræssn :-)

Ei av mine favorittskiver noensinne, og et album jeg kommer tilbake til igjen og igjen..

Det er noe med stemningen på denne skiva som tiltaler meg så mye som ei skive kan. T Bone har jo mer og mer blitt en mega-produsent, og en kar "alle" vil samarbeide med, noe jeg skjønner godt. Men denne hederskaren vil for alltid være en suveren musiker for meg, mye pga The Criminal Under My Own Hat.

Johnny lagde for en tid tilbake en tråd om hvor lenge man kan gå uten å spille favorittartisten sin. T Bone er ikke nr.1 i min bok, men denne skiva kan jeg med hånden på hjerte si er den jeg har spilt med jevnest mellomrom siden '92. Jeg er ganske sikker på at det aldri har gått mer enn en måned mellom hver gjennomspilling.

Skal jeg velge meg en låt fra dette mesterverket så er jeg såpass slu at det blir I Can Explain Everything. Ikke fordi den utmerker seg mer enn de andre innertierne av noen låter, men fordi det er to versjoner av perla..:-)

Glimrende!

Når brødrene Brothers som ikke må forveksles med Brothers fra Nordland skriver så pent om ei plate, så endte det med bestilling spesielt siden den var utgått på PK.

Kanskje vil man i løpet av tråden bli presentert for ei plate som har høstet uenighet. Taim vill sjåvv.

Den e litt sånn deilig dyster. Instrumenteringa gjør jo sitt tell at stemninga blir så unik, pluss at det ikkje finnes en dårlig låt på skiva. Æ bruke bare å leite opp tekstan, så sætte mæ ned med gitaren. Låtan e rådigg å spelle (anbefales)

Æ va selvfølgelig klar over at du digga skiva fra første stund, men ikkje at du tar den fram så ofte (dette gjør en mainn glad). Dette e jo bare et bevis på dette albumet e helt avsindig bra. Mainn blir litt avhengig av det.

You won`t regret it :-)

Hørte skiva på spot i går,mange bra låter der,kommer til å sjekke flere album av han,fin tråd btw:)

Det høres bra ut. Tooth Of Crime, The True False Identity, og The Talking Animals e sikre kort i min verden. Men du bør kanskje sjekke dæm litt før du flæske tell...  :-)

Takk for bra info,flæsk e no veldig godt da:)

Flæsk e tingen :-)

Det er sant og visst. Nydelig plate.
T-Bone er som du skriver en kar med mange jern i ilden. Et kuriøst faktum er at han i sin tid (1967-68 eller deromkring) oppdaget The Legendary Stardust Cowboy, da denne kom innom studioet der T-Bone jobbet som studiotekniker. Han produserte og spilte visstnok trommer på denne klassikeren, ofte omtalt som tidenes verste plate.

Å dæven! Takker førr ny og viktig informasjon... Fete greier.

Dæven, den låta du linket til var grusom, var nok ikke så veldig seriøst dette:)

Jeg synes det har sin absurde sjarm. "The Ledge" er vel en av disse karakterene som lager musikk helt uten konvensjonelt talent, men har et eller annet som kompanserer for dette. Entusiasme? Genuinitet? Jeg vet ikke helt. Bowie lånte i sin tid Stardust-navnet fra ham. De var en kort tid på samme plateselskap, Mercury, i USA. Mange år senere covret også Bowie "I Took a trip on a Gemini Spaceship".

Takk også for den flotte omtalen av The Criminal..., onkel :-)

Mer enn trivelig å snakke om ei sånn skiva.

CRACKER (1992)

La oss holde oss tell det fantastiske året 1992. Det året kom det en ny trio med et aldeles knakende album. Etter at David Lowery hadde avvikla sett gamle band Camper Van Beethoven i 1990, fant han tak i sin gamle barndomskompis Johnny Hickman. Dæm slo sæ på lag med bassisten Davey Faragher; og dermed va bandet Cracker et faktum (førr å ta det kjapt). På debutskiva brukte dæm forskjellige trommisa: Jim Keltner, Michael Urbano og Phil Jones.

Æ va daglig leder på på en ungdomskafé i `92. Dær va det selvfølgelig masse ramp (finfin ungdom) som oppholdt sæ. Det va jo meninga. Det gikk på biljard, brus og landganger (sånn loffguffe), og sist men ikkje minst; MUSIKK (læs Red Hot Chili Peppers, Nirvana, Gun`n`Roses og Metallica). Det va bare disse skiven som hadde innpass blandt skrubben. Nåkka ainna va utilgivelig håpløst. Væl. Siden æ e den optimisten æ e (og det faktum at soundtracket i kafeén hold på å gjøre mæ gal etter månedsvis med, la oss kalle det "trivelig" tortur), tok æ en vakker dag med mæ denne debut-skiva tell Cracker på jobb. Æ tænkte kanskje æ kunne påvirke bermen (strålende unge mennesker) tell å muligens få fot førr nåkka ainna enn bare disse nevnte greian, og det hadde jo helt klart vært en liten hjemme/borte seier. Væl som tenkt, så gjort. Æ kom på jobb, satte på skiva... Det va helt fantastisk i ca ett kvarter, men så kom den første harde kjerne (heidundrene herlige unge menn) trampanes inn døra, bestilte Cola og landgang, og fikk hvær si biljardkø. Æ trur det første som va sagt om musikken som fylte lokalet (før biljardspellinga kom i gang allerede), va: "Ka i faen e det slags jævla gammeldans du spelle! Sætt på Red Hot førr helvete. Vi ska jo trives hær"... Hehehe... Artig. Red Hot it is. Det va jo verdt et forsøk. Cracker was turned down. En av tidenes fete rocke skive i mi bok. Jaja... Mainn tok dette hjem igjæn, og dær har den vært soundtrack mang en gang 20 år.

Den dagen æ stæmte fram årets skiva førr 1992, falt valget på The Criminal Under My Own Hat som sagt. Valget sto mellom den, Bone Machine og Cracker`s debut, som det en hviken som helst ainna dag like gjerne kunne blitt (både Tom og Cracker). Førr maken tell skiva som kunne træffe mæ så rætt i tryne, og ikkje minst; i hjertet, e det langt i mella. 1992 va et sinnsykt bra år. Uncle Tupelo, Peter Gabriel, Little Village, Roger Waters, de nevnte og mange mange fler. Det sier vel kanskje litt om korr høyt æ holder denne Cracker-skiva. Greit nok det.

Teen Angst: (What The World Needs now): Skiva sparkes i gang med en etterhvert udødelig slager hær på brakka. "What the world needs now is another Frank Sinatra, so i can get you in bed"... Trivelig setning. Ikkje ett ondt ord om Old Blue Eyes. Han e en sjæf blandt croonera, og vil ålveis være det. Setninga e vel uansett et kompliment tell Frank. Denne Teen Angst e en killer av en låt, og æ e i gang tvert når den dokke opp. I gang med rockefoten og ett stort glis. Fy fan korr denne swinge. Beinærlig svett rock`roll.

Happy Birthday To Me: Dette e uten tvil tidenes tøffeste bursdags sang. "I remember you - you drive like a pta-mother". Hihi... (mange sånne). "I`m feeling thankful for the small things today". Akkorat det gjør denne låten. Den gjør mæ førnøyd med at det går an å sætte sæ ned med en røyk, en kopp kaffe og god musikk. Livet e ikkje så værst skal dåkker vite. Anbefales å prøve det herfra. Denne låta e uansett den eneste bursdagsgaven æ træng.

This Is Cracker Soul: Så dokke denne seige, tøffe og groovye låta opp. En favoritt hær i penalet. Dæven førr et lite mesterstykje. Den swinge på en utrulig deilig måte. Dette e "feeling good man"! Dette e Cracker soul førr svarte. Jim og guttan spelle som faen! "It comes so easy".

I See The Light: "I really like to see you now - In your fathers combat-boots".Førr ei åpning. Dette e nok en perfekt straight rocker. Det e bare å ta av sæ hatten førr så mesterlig poprock som dette. Det fenge, og det trenge inn i kropp og sjæl. Musikken gjør underverker med denne onkelen. "I see the light at the end of the tunnel now - Someone please tell me it`s not a train"... Hør på den nydelige produksjonen (Don Smith). Hør den fantastiske koringa. Hør den nydelig timinga. Dette e musikk førr en som mæ. Sikker førr en som dæ åsså.

St. Cajetan: No snakke vi. Dæven førr en hærlig låt. Dette e soul - rock -pop. Dette e orgasmisk deilig. Dette snik sæ inn under huden. Den fylle dæ opp med vælvære og livsløst (selv om du e halvdau). "Can you here me St. Cajetan - All i want is a cool drink of water. David syng så jævla bra hær. Koret e uerstattelig. Gitaran går rætt i flættan, og alt e bare helt bort i faens perfekt. Dæven dainnse førr en musikk. St. Cajetan e en katolsk kirke helgen, fra år 1500. Det e bare å google om det skulle være interessant å finne mer ut om dette :-)
Æ gjer baillan. Hær står musikken i fokus, kaldt vann og tøffe gitara.

Mr. Wrong: Så e vi over i countryrock land. "Well you know i`d rather not go and meet the family - They probably send me back where i belong". Dette e en morsom låt med en ganske så fæstlig tekst. "And if you like to read - i got som great pornography". Mister wrong e i toppform. Mainn bare MÅ like denne søte lille perla av en låt.

Someday: Vi e over i litt mer vanlig smårolig rock. Dette e ikkje skivas høydepunkt, men æ ville heller ikkje vært den føruten. Den e trivelig nok, men når ikkje helt opp i det gode selskap av låtmateriale på denne kanondeilige plata. "Someday i`ll get it right".

Can I Take My Gun To Heaven: En herlig låt om å få lov å ta gunnern med sæ tell himmelen. En deilig sløv låt. Den bare seile fint agåre. Den e et slags prakteksempel på korr trivelig straight poprock i sannhet e. Litt sånn Green On Red aktig, med fint og klassisk gitar spell. Litt Chuck Prophet steming hær før oss som e glad i sånt. Fet låt.

Satisfy You: Vi befinn oss fortsatt i amerikansk rocktradisjon. Litt Mellencamp og litt av alt vi forbinner med god amerikansk rock. Mainn ska være bra kjip om mainn ikkje kainn sætte pris på denne musikken. Det e mi ærlige mening om den saken.

Another Song About The Rain: Nok en låt om regnet... "I sing myself to sleep at night". Hær må æ nok fram med favoritt-stempelet igjæn (selv om låta e en gammel oppfinnelse - Æ bare like denne spesielt godt). Æ elske stemninga i denne balladen. Den e så skjør, vakker og usminka. Ei helt jævla ærlig greia om å ikkje ha det helt greit hele tia. Låten bygges opp underveis med gitara og korring, så går den ned på kassegitar og sangnivå igjæn. Den bølge fint avsted inn i den regntunge natta. Masse deilig godt gammeldags gitararbeid hær. Den bare fade sæ ut i natta...

Don`t Fuck Me Up (With Peace And Love): Skikkelig småpunka rock`n`roll. En praktfull låt med ei skikkelig fet tromming. "Don`t fuck me up with peace and love - when i haven`t got it in me - anymore". Spell denne høyt når du e lei av peace and love, og du vil sjønne at dette e saker. The real shit.

Dr. Bernice: "Baby don`t you drive around with Dr. Bernice - She`s not a lady doctor at all - She`s got hands like a man - Hair on her back - She`ll crush you with her embrace". Skiva avsluttes med en nydelig låt, og ei finfin historia. En helakustisk og knakende flott låt.

Yes. Dette e et album æ nok aldri blir å lægge bort. Når æ har løst å høre på hærlig amerikansk rock med swung og humor. Når æ vil ha i gang foten. Første halvdel av skiva e bare helt perverst bra. Æ mene det e litt kriminelt at ikkje dette bandet e bedre kjent. Dæm levere fortsatt kanonbra rock som langt flere burde vite å sette pris på. Det e no mi mening om den saken. Skiva ligg ute på Spotify om noen skulle få løst å finne ut ka æ prate om. No ska æ ta mæ en sterk kopp kaffe. Dagen e bærga. Æ har fått en deilig dose med perfekt amerikansk rock.

Herlig lesning. Blir å kjøpe denne når Johwi og JCL3(4) (jf. hans sarkasmer i går) har godkjent den :-)

Hehehe... Du får det sagt The_Loner. Og takk førr det du :-)