Todd Rundgren. A wizard, a true star. En supernova av musikalsk intellekt. Smartere enn resten av bransjen tilsammen. Gizmofreak og übernerd. Nettets største tilhenger. Samt innhaver av et jern mellom beina som gjør heste sjalu og kvinner mo i knærne. En entertainer og sjarmør man sjelden ser makan til i dagens karikert upersonlige popvrimmel. Arrogant ydmyk og selvironisk på vår bekostning.
Det til tross: aldri har jeg aldri sett eller hørt slikt slurv fra en scene som dette. Låter startet i feil toneleie, glemte akkorder, sur spilling... you name it. Jeg trodde flere ganger at det var O'Heilage St Westy som sto der og harvet på telecasteren, ikke Demonprinsen av Rundegreina. Muligens han var påvirket av Mayhemkonserten han overvar på lørdagskvelden.
Det tekniske utstyret, en minicomputer med presets for gitarlyd og annet essensielt brøt sammen etter hver låt da vår mann hoppet i været av ren og lutter glede. Nesten ødeleggende og samtidig så ufattelig avvæpnende. Så small det plutselig til med en "Born to Synthezise" i boogieformat med spektakulær, HYPERFLASHY gitarering fra en mann jeg fem minutter tidligere lurte på om hadde fått slag. En ødelagt, men svært vakker "Cliche", en mektig og lett hysterisk "Love of the Common Man", fine versjoner av "Beloved Infidel" og den overjordisk vakre "Compassion", samt 'hittene' "I Saw the Light" og "Hello it's Me Again".
Pianoet var ofte et kjærkomment avbrudd fra gitarharvinga, men selv innimellom det psykest tekniske pianneringen jeg har hørt en legmann utføre skjedde det igjen og igjen: mannen glemte seg, stoppet opp, prøvde på nytt eller ga jamnt faen. Sjelden har jeg vært vitne til en mere fandenivoldsk holdning fra scenen. Hadde det vært det eneste som sto på tapeten ville jeg likevel husket denne kvelden resten av livet...
...men det som virkelig gjorde dette til en opplevelse av musikalsk var egentlig en enkelt ting og to sanger.
Først stemmen. Sprukken, hysterisk, gammel i et øyeblikk. Så krystallklar og under full kontroll. At en godt over seksti år gammel mann kan synge sanger fra debutplaten sin med krystallklar kraft og velde er skremmende og ustyrtelig stilig. Hadde det bare vært stemmen som ga meg løftet, ville dette vært en kveld jeg kunne husket med glede resten av livet. Men det virkelige store var troen på menneskets evne til å holde seg sterk og til å forbedre seg med hjelp av tid eller andre, litt som konserten i seg selv.
To sanger av slik kvalitet at man burde hatt en parade gående i gatene og hyllet opphavmannens ubestridelige genialitet akkurat nå og til alle andre av døgnets tider. Ironisk er begge av disse utgitt under bandnavnet Utopi og er hentet fra samme album, 1982's fantastiske Swing to the Right. Først ute var "Lysistrata". En vakker, oppløftende poprocker hvis tekst baserer seg på en gammel gresk fortelling/myte om ekte girlpower. Den andre, og konsertens virkelige høydepunkt, var "One World". Hvis den førstnevnte, i likhet med det meste av Runtgrens musikk, er særdeles oppløftende, er denne nummer to stratosfærisk.
Et enkelt, ringende, syngende gitarriff understreker en tekst om Vår Verden, Vår Makt, Vår Verdi. Om hvordan de som misbruker oss og profittere på vår svette, blod og tårer er bundet og vi er fri. Musikken, Natta, Gleden vil alltid være vår. Power to the motherfucking people. Helt uten -ismer og ironi. Power.
Cause they're only human...
