ORBITAL – II – 1993
Bare èn tanke slår meg når jeg hører dette navnet; det må være noe ”trance”-greier. Og det behøver definitivt ikke være noe negativt. Har likt en del trance-musikk oppover.
”Time becomes” er en snaut 2 minutter lang låt som åpner skiva. Ret og slett en repeterende vokal intro, som liksom skal sette stemning og standard. ”For time becomes a loop” repeteres fra kanal til kanal hele ”låta gjennom”. Intet mer å tilføye.
”Planet of the shapes” derimot, er nesten 10 minutter lang, og innledes med rytmisk gange i venstra kanal, som om man spiller en veldig ripete vinylplate. Monoton basslyd, og metalliske ”støy(?)effekter” + lav hvisking, før en dunkende bassrytme dukker opp til høyre i lydbildet, synkopert og rytmisk. Lydeffekter pakker seg på inntil en voldsom basstrommerytme dundrer inn. Rytmen bare bre om seg med flere og flere perkusjonistiske inputs. Monotont så det holder, inntil litt syke symfoniske akkorder bryter det rytmiske lydbildet for noen sekunder, før rytmen igjen dundrer videre; nå med de symfoniske akkordene som bredde i bakgrunns-lydbildet. Det er ganske kjedelig dette her sånn der og da, men det skjer likevel mye underveis med endringer i rytme og lydeffekter. Grei elektronikk for å si det sånn, men jeg tror likevel jeg sverger dønn til Tangerine Dream og Kraftwerk(+Neu) som visserlig var inspirasjonskilder for trance-musikken.
”Lush 3-1” starter skikkelig rytmisk med saftige synthtoner som beveger seg fra kanal til kanal. Veldig effektfullt i headset. En dunkende ultrakraftig bass/tromme ruller inn og fyller oppunder synthen; etter hvert sammen med en svevende tone. Dette er skikkelig suggerende; og her blir man sittende og rugge i takt med musikken. Også her legger man på rytmiske effekter underveis, slik at lydbildet blir utrolig bredt. En herlig låt dette her, som lover godt for fortsettelsen.
Vir sklir direkte over i ”Lush 3-2” med en synkopert rytmisk banking som fortsetter i samme tempo og rytme som forgjengeren. Monoton start, men også her legger man på effekt etter effekt, runde for runde. En slags Enigma-aktig vokal legges på etter noen runder. Dette lager ekstra liv i den ellers monotone låta.
”Impact(The earth is burning)” er skivas lengste låt på drøye 10 minutter. Låta starter med saftig trommegroove, som får med seg lyse glidende synthakkorder. Man blir automatisk sittende og rugge i takt med den suggerende grooven, og etter hvert legges mer og mer blippende synths på. Beveglser i det rytmiske mønsteret gjør at det ikke blir kjedelig. En bra start på en 10 minutters elektronisk vandring. En slags nynnende vokal legges også på. Denne forflytter seg fra kanal til kanal, sammen med en litt ”sjøsjuk” bølgende synth. Bassog trommegrooven blir lit enerverende i lengden, men plutselig, når man begynner å irritere seg over denne, så brytes det og den forsvinner for et halvminutt og overlater arenaen til de svevende lysere tonene. Jo da, grei låt dette her.
”Remind” er også lang, 8 minutter. Låta bare dras i gang direkte over fra forgjengeren med Tangerine Dream-aktig rullende ”blippe-synth”, før en voldsom, rytmisk bass slår følge og nesten får hodet m/inventar til å riste. Etter et par runder til dør blippe-synthen ut og inn faller cymbal-basert trommerytme og mer lukket gående wahwah synth. Dette er skikkelig drivende saker, og man blir lett sittende og stampe takten med foten.
”Walk now” brummer i gang med noe som nesten kan høres ut som en didjeridoo, men nok er er en elektronisk sådan. Skikkelig grov rullende basslyd fra den nederste dyp, før bankende rytmiske trommer faller inn og suger oss med i en suggerende takt. Og som vanlig blir man sittende og rugge i takt med musikken. Litt liten progresjon på det effektmessige planet, før etter drøye 2 minutter da den voldsomme grooven plutselig forsvinner og etterlater ekkoblips i et vakum. Og så…..ruller vi av sted gjennom natten i et voldsomt kraftfullt driv. Monotont, ja vel, men du verden så suggerende!!
”Monday” dras i gang av runde el-piano akkorder som går i rytmisk loop, før singlende skarptromme og ”hihat” faller med. Basstromma som ruller inn deretter stadfester takten. Litt ”slækk” låt uten den store effektmessige utskeielsene. Og høyst sansynlig skivas svakeste låt.
”Halycon – On – On” er skivas nest siste låt, eller skal vi kanskje si siste ordinære låt. Lang, godt over 9 minutter. Låta svever av gårde fra start med flytende synth-chorder, som en himmelsk break fra den monotone og ”småekle” forgjengeren. Her er vi på track igjen! Klingende behagelige pianotoner legges på, og litt senere, en herlig svevende vokal. Oj, dette er stemningsfullt!! Så faller en småfunky bassrytme inn, g vi vekkes litt fav den svevende dvalen, og dras inn i de siste 7 minuttene i en herlig slags ”disco-rytme” hvor vi igjen blir sittende å ”smådigge” musikken. Blir etter hvert litt for langtekkelig. Kunne vært kortet av med et par minutter.
Aller siste ”låt” er ”Input out”, som bare skal avrunde skiva på en maskinmessig måte, som innledningsporet. Unødvendig!
Hm…ja, dette var en variabel skive, fra det glitrende til den mer søpleaktige ”Monday”; dermed blir totalinntrykket ganske ”gjennomsnittelig”……altså……
KARAKTER: 6 (av 10)
Next to come: SNOOP DOGGY DOGG - Doggstyle - 1993
