Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

CGFOPPS-72-GRAVY TRAIN-Gravy Train-1970

NYTT TEMA
cressida1
cressida1Innlegg: 18884
19.10.17 16:03

 

GRAVY TRAIN – Gravy Train – 1970

 

Dette her er ei skive jeg falt pladask for første gang jeg hørte den i 1970 da den kom ut. Vertigo-skiver var alltid veldig spennende å høre på da de kom ut, og denne her traff godt med sin upolerte råhet og ikke minst med den framtredende fløyta, hekta på Jethro Tull som man allerede var.

 

«The new one» drar i gang skiva. Stemningsfull cymbal-crescendo, så stillhet før den bankende, sugende og synkoperte trommerytmen faller inn, og får med seg fløyta i «beste Ian Anderson-stil». Her blir man bergtatt umiddlebart og uten å merke det selv begynner man å bevege kroppen i takt med trommerytmen. Plutselig forsvinner trommene og kun vakker melankolsk fløytespill og lett plukking på gitar blir tilbake i lydbildet. Så dukker bass og tromme rinn igjen med avanserte rytme-endringer, før man «samler alle til ett musikalsk rike», og kjører avsted i en seig, straight groove, mystisk så det holder. Fuzz-gitar og steinhard røst hånd-i-hånd, vekselvis med et himmelsk «aaaaaa-kor». Ikke det minste rart at man ble «bergtatt» umiddelbart første gang men hørte dette. Etterhvert drar man tilbake til den bankende tamtam-rytmen igjen. Magisk!!

 

«Dedicated to Sid» er lang, 7 1/2 minutt, som dras i gang av den nå lett kjennelige fløyta. Som får følge av blytung bass og fuzzgitar etter èn runde. Skikkelig sugende trommer ruller også inn, veldig avventende, inntil man kjører avgårde i en veldig lett drivende takt. Herlig harmonivokal pålagt også «Mikke Mus»-stemmer langt bak i høyrekanal, parallelt med hovedvokalen. Mektig og genial produksjon. Så forandres plutselig takten til en støtvis synkopert, seig tromme/bass-rytme. Vokalen er uhyre effektful hva melodilinje angår. Fløyta og fuzzgitaren drar lasset i «fellesskap» på instrumentaldelen, i hver sin kannal. Gitaren «våger seg over» i fløytas kanaldomene med korte visitter om man lytter til den enorme stereoeffekten som preger låta. Mektig låt!!

 

En ny lang låt, «Coast road» på underkant av 7 minutter følger så. En ultraseig blues-boogie-låt med fuzzgitar og fløyta som leker seg i hver sin kanal på denne 12-takteren som bare «eter» seg fram gjennom lytterens musikalske årer. Bass og trommer går tungt og stødig i center av lydbildet. Mektig gitarsolo bare drar deg med inn i låta, og det er rett og slett bare å lene seg tilbake, lukke øynene og nyte. På denne spiller jomen også keyboard-/fløytespiller J.D. Hughes også altssksofon, jazzer avsted til den store gullmedaljen. Etter mer enn 4 minutter dukker jomen vokalen inn også, da du som mest trodde dette var en instrumental-låt.

 

LP'ens svært lange side A(25.52) avrundes med over 6 minutter lange «Enterprise». Kjappe fløytetoner og tikkende cymbalslag på «klokka», drar i gang låta, før man er inne in bankende tamtam-rytme igjen for et halvminutt. Så «justerer man» igjen og flyter avgårde i en straight «liste-rytme». Men hele tiden dukker det inn litt uventede tempo- og rytmeskiftinger, så trass sin lengde rekker låta aldri å bli kjedelig. Det skjer noe hele veien. Igjen er det bare å falale tilbake i sofa'n, lukke øynene og nyte.

 

LP'ens side 2 innledes med kanskje min favoritt-låt på skiva, nemlig «Think of life». Skikkelig rølpete gitarriff et par runder før den blyutunge bassen og fløyta faller inn, og gitaren drar på fuzzen for fullt. Her er det headbanging for full musikk. Denna låta er så rå og dødsbra at den til og med overgår både Bloodrock og Sir Lord Baltimore. Endrer takt og tempo plutselig og drar avsted med en fuzzgitar i hver sin kanal med en mer «lystig» vokal melodilinje midt mellom. Rett og slett helt enkelt så langt inn i innertieren som det går an å komme.

 

Den siste låta er et musikkverk av dimensjoner på hele 16 minutter, «Earl of pocket nook». Dundrer inn med rullende virvler på tamtam og stålheavy fuzzgitar. Så drav vi av gåre i et heidundrandes tmpo og det er bare å følge med med foten til krampa tar deg. Trommisen jobber no helt inn i hampeskauen. Her blir Gravy Trains «samtidige» Vertigo-kollegaer» May Blitz og Clear Blue sky som smågutter å regne. Og det sier ikke så rent lite!!

 

Rett og slett et heavy album i megaklassen dette her, og nok en kan burde jeg kanskje kunne si....denne her hadde nok fortjent en plass blant min Topp 300, kanskje sogar de øverste 100 også!!

 

NESTE SOM OMTALES: SKY - Mozart - 1987

 

 

 

 

 

otherdemon
otherdemonInnlegg: 5673
19.10.17 18:42

Denne her har jeg faktisk hørt før. En kultklassiker.

Meget undervurdert skive. Dessverre forsvant de over i andre sjangre senere (mere soul + sørstats-rock), så dette er IMO deres beste skive.

Think of Life er nok den beste låta: Jethro Tull møter Black Sabbath, basically. Earl of Pocket Nook er også bra heavy prog-jamming.

Positivt at mesteparten av skiva er instrumental, fordi Norman Barrett er ikke en god vokalist (og da tenker jeg ikke bare på Mikke Mus-stemmen i Dedication to Syd)

Vanskelig å si hvorfor Gravy Train aldri ble store. Men for hvert mastodont-band så har man vel en haug med slike som Gravy Train som av ulike grunner aldri slo igjennom...

cressida1
cressida1Innlegg: 18884
20.10.17 06:09

Bra betraktninger otherdemon!!

Biff_Byford
Biff_ByfordInnlegg: 7166
20.10.17 07:07

Hører på den nå for første gang. Bra saker og er enig i den Sabbath møter Tull utsagnet stemmer bra med det jeg hører. Men mer blues en Sabbath. Er også enig i at Think of Life er låten som sitter best ved første høring.

Hvorfor ble de ikke så store ? Mangler nok flere store låter som stikker seg ut tidlig. Men bevares, ikke dårlig. Men førsteinntrykket er sånn ca 7/10. Mens Tull og Sabbath disse årene stort sett leverte 10/10. Men skal høre mer på Gravy Train.

Klikk for å gå tilbake til toppen