Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Talk Talk - The Colour of Spring (1986)

NYTT TEMA
nissen26
nissen26Innlegg: 2914
07.12.17 14:51

Noen plater har av forskjellige grunner brent seg inn i sjela.
Plata du "alltid" kommer tilbake til. Sånn er det vel sikkert for
flere her inne vil jeg tro. Her er en av mine:

Talk Talk - The Colour of Spring (1986)
1 Happiness is Easy
2 I Don't Believe in You
3 Life's What You Make It
4 April 5th
5 Living in Another World
6 Give It Up
7 Chameleon Day
8 Time It's Time

Kanonskive av en annen verden og kanskje 80'åras beste!?
Kremsanger som perler på en snor her.
Dessverre har denne fått ufortjent lite oppmerksomhet synes jeg.
Jeg digger alle Talk Talk skivene. Selv om platene deres er
vidt forskjellige er denne numero uno for meg.
Spirit of Eden er en meeget god nr 2 da.....
Noen flere her som liker Talk Talk?

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
07.12.17 15:49

Stor tommel opp, Nissen26. Kunne nok ha pratet om Talk Talk i dagevis, og er jo ekstra hyggelig å komme hjem å se at denne nydelige skiva blir fremhevet med øverste plass her i VGDs musikkforum. The Colour of Spring er kvalitet fra første stund og avsluttes med en av de mest oppløftende og mektige outroene jeg kan huske å ha hørt i Time It's Time.

Undervurdert er nesten litt "sprøtt" å nevne i samme åndedrag om et så mektig album, men "dessverre" virker det som skiva ofte faller mellom to stoler/perioder, der den første tidlige og noe uferdige "synth-pop" eraen (1982-1984) blir kanskje noe "uglesett" av en del der foretrekker de senere utgivelsene (1988-1991) mens på den annen side virker det og som at de som kanskje likte best Talk Talk i startfasen (1981-1984) kanskje begynte å "miste" litt taket på det bandet holdt på med i perioden av 1985-1987, tross av at gruppa opplevde sin største kommersielle suksess i nettopp denne perioden er det ikke overraskende å se at The Colour of Spring kunne være nettopp ei slik skive der splittet fanbasen i to, der man har de fengende svære radiohitene (Life's What You Make It og Living in Another World), men også større plass de langt mer eksperimentelle og utforskende numrene (April 5th og Chameleon Day) som jo igjen kom til å hinte mot det som skulle komme to år senere via den minst like fantastiske oppfølgeren Spirit of Eden (1988). 

Alt i alt la vel egentlig Mark Hollis og Talk Talk i 1985-86 sammen med utgivelsen av deres tredje fulllengder grunnlaget for et av de mest imponerende kvantesprangene når det gjaldt 80-tallets musikkhistorie, og der de tidlig ut ble forsøkt solgt som et glatt og ferdig innpakka MTV produkt, til en heller kortvarig men likevel suksessfull status som popstjerner til da at de nærmest forsvant fullstendig bort fra rampelyset, for så å slå tilbake med stil først via The Colour of Spring som var oppstarten til ei vanvittig album trio bestående av noe av det vakreste og mest imponerende 80 og tidlig 90-tallet hadde å by på innen musikkfronten.

nissen26
nissen26Innlegg: 2914
07.12.17 16:08
Frank.N.Steen: Stor tommel opp, Nissen26. Kunne nok ha pratet om Talk Talk i dagevis, og er jo ekstra hyggelig å komme hjem å se at denne nydelige skiva blir fremhevet med øverste plass her i VGDs musikkforum. The Colour of Spring er kvalitet fra første stund og avsluttes med en av de mest oppløftende og mektige outroene jeg kan huske å ha hørt i Time It's Time.
Undervurdert er nesten litt "sprøtt" å nevne i samme åndedrag om et så mektig album, men "dessverre" virker det som skiva ofte faller mellom to stoler/perioder, der den første tidlige og noe uferdige "synth-pop" eraen (1982-1984) blir kanskje noe "uglesett" av en del der foretrekker de senere utgivelsene (1988-1991) mens på den annen side virker det og som at de som kanskje likte best Talk Talk i startfasen (1981-1984) kanskje begynte å "miste" litt taket på det bandet holdt på med i perioden av 1985-1987, tross av at gruppa opplevde sin største kommersielle suksess i nettopp denne perioden er det ikke overraskende å se at The Colour of Spring kunne være nettopp ei slik skive der splittet fanbasen i to, der man har de fengende svære radiohitene (Life's What You Make It og Living in Another World), men også større plass de langt mer eksperimentelle og utforskende numrene (April 5th og Chameleon Day) som jo igjen kom til å hinte mot det som skulle komme to år senere via den minst like fantastiske oppfølgeren Spirit of Eden (1988).
Alt i alt la vel egentlig Mark Hollis og Talk Talk i 1985-86 sammen med utgivelsen av deres tredje fulllengder grunnlaget for et av de mest imponerende kvantesprangene når det gjaldt 80-tallets musikkhistorie, og der de tidlig ut ble forsøkt solgt som et glatt og ferdig innpakka MTV produkt, til en heller kortvarig men likevel suksessfull status som popstjerner til da at de nærmest forsvant fullstendig bort fra rampelyset, for så å slå tilbake med stil først via The Colour of Spring som var oppstarten til ei vanvittig album trio bestående av noe av det vakreste og mest imponerende 80 og tidlig 90-tallet hadde å by på innen musikkfronten.

innihelvete godt innlegg! er du min ukjente tvillingbror? ;-)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
07.12.17 16:21
nissen26: innihelvete godt innlegg! er du min ukjente tvillingbror? ;-)

Tusen takk :) Kanskje jeg har en musikktvillingbror der ute? Ikke umulig det ;) Lover at jeg vil komme tilbake til denne tråden snarest, er jo hyggelig og inspirerende når band/artister man holder såpass nært blir bragt opp til livs via tråder som denne, og Talk Talk er jo en skattekiste av de sjeldne så forhåpentligvis dukker kanskje flere tilhengere opp om ikke lenge. 

Borchers
BorchersInnlegg: 515
07.12.17 17:02

Meget bra album ja!

dag.profiks
dag.profiksInnlegg: 1
08.12.17 02:05

Er mange som har sansen for Talk Talk. Trist de er borte, så vi får bare kose oss med minnene og det de har laget :-)

Topographix
TopographixInnlegg: 3716
09.12.17 19:03

Stor tilhenger av 70-tallets prog rock. 80-tallet var på mange måter en stor nedtur. Men Talk Talk burde flere lytte til med respekt. Et stort lyspunkt.

northside
northsideInnlegg: 36476
09.12.17 22:26
Frank.N.Steen: Undervurdert er nesten litt "sprøtt" å nevne i samme åndedrag om et så mektig album, men "dessverre" virker det som skiva ofte faller mellom to stoler/perioder, der den første tidlige og noe uferdige "synth-pop" eraen (1982-1984) blir kanskje noe "uglesett" av en del der foretrekker de senere utgivelsene (1988-1991) mens på den annen side virker det og som at de som kanskje likte best Talk Talk i startfasen (1981-1984) kanskje begynte å "miste" litt taket på det bandet holdt på med i perioden av 1985-1987, tross av at gruppa opplevde sin største kommersielle suksess i nettopp denne perioden er det ikke overraskende å se at The Colour of Spring kunne være nettopp ei slik skive der splittet fanbasen i to, der man har de fengende svære radiohitene (Life's What You Make It og Living in Another World), men også større plass de langt mer eksperimentelle og utforskende numrene (April 5th og Chameleon Day) som jo igjen kom til å hinte mot det som skulle komme to år senere via den minst like fantastiske oppfølgeren Spirit of Eden (1988).

Det er nok riktig. De fulgte en "post-punk-synthpop - kommersiell og stor musikk" rute fra begynnelsen av 80-tallet og fram til 1985, som flere andre band også tok. (Simple Minds, Spandau Ballet, m.fl.)

Så kom den totalt overraskende Spirit Of Eden som alle elsker og jeg aldri får taket på. Men platene fram til den er flotte.

0gg0
0gg0Innlegg: 24871
09.12.17 23:40
nissen26: Noen flere her som liker Talk Talk?

Har faktisk kun hørt deres selvtitulerte "Talk Talk" i liveversjon. Den er grom. Hørte gjennom albumet "The Colour of Spring" i går og nå ligger det på PCen for flere høringer. Var slettes ikke verst.

Borchers
BorchersInnlegg: 515
10.12.17 21:26
Topographix: 80-tallet var på mange måter en stor nedtur.

Couldn't disagree more. 

For meg er 80-tallet en endeløs rekke av perler. Noen har jeg ikke oppdaget ennå. Men ja, jeg falt aldri for Stock Aitken Waterman.

Borchers
BorchersInnlegg: 515
10.12.17 21:28
northside: Så kom den totalt overraskende Spirit Of Eden som alle elsker og jeg aldri får taket på

Det tok noen åt, men plutselig "tok" jeg Spirit Of Eden. Laughing Stock er derimot en liten tanke for eksperimentell for meg, selv om den er spennende.

nissen26
nissen26Innlegg: 2914
11.12.17 09:13
Borchers: For meg er 80-tallet en endeløs rekke av perler.

enig. kom mye brukbart da :-)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
12.12.17 16:53
0gg0: Har faktisk kun hørt deres selvtitulerte "Talk Talk" i liveversjon. Den er grom. Hørte gjennom albumet "The Colour of Spring" i går og nå ligger det på PCen for flere høringer. Var slettes ikke verst.

Anbefaler på det sterkeste å lete opp hele konsertfilmen Live at Montreaux (1986) der Talk Talk leverer et vanvittig imponerende og mektig sett med både nye og gamle hits i en langt mer improviserte variasjoner og som jo kanskje og hintet litt om hva som er i vente med tanke på det kommende albumet The Colour of Spring

Noen av høydepunktene fra Live at Montreaux:

It's My LifeTomorrow StartedRenée (alle fra skiva It's My Life) og deretter Life's What You Make ItChameleon Day/Living in Another WorldGive It Up og I Don't Believe in You (alle fra The Colour of Spring).

(Innlegget ble redigert 12.12.17 16:54)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
12.12.17 17:21

Tenkte å nevne at Cdon.no selger The Colour of Spring (CD utgaven) til en snill pris av 99 Kr (tror denne vanligvis pleier å ligge omkring mellom 169-179 Kr) og at de og har Talk Talk - The Triple Album Collection (samler opp deres 3 første album i en og samme utgave til 119 Kr). Dette er da 1997 remaster skivene og et meget godt kjøp dersom en ønsker å bli kjent med bandet fra perioden 1982-1986. 

broren_til_noen
broren_til_noenInnlegg: 20979
12.12.17 17:27
Frank.N.Steen: Anbefaler på det sterkeste å lete opp hele konsertfilmen Live at Montreaux (1986) der Talk Talk leverer et vanvittig imponerende og mektig sett med både nye og gamle hits

Og ingen av dere hadde vett nok til å gå og se på dem da de spilte på Rockefeller i Oslo i 1986? Eller kanskje dere ikke var gamle nok, det er jo noen år siden.

Det var i uansett en helsikes bra konsert.

Mark Hollis satte standarden da han kom ut i sokkelesten og gjennomførte konserten med det fottøyet. Paul Webb hoppa og spratt rundt i tøfler med amerikansk flagg på, og bak satt Lee Harris og holdt en utrolig stødig hånd på alt rytmisk. Harris er for øvrig en av de beste trommisene jeg noengang har sett live, kun slått av Neil Peart i Rush og Terry Williams som slo i Dire Straits noen år, bl a på Alchemy Live-skiva.

Sjøl mener jeg det de leverte på Rockefeller både låter - og ser - bedre ut enn konserten fra Montreux.

Sjøl gikk jeg på trynet for dem da jeg så dem spille Mirror man i London en gang tidlig på 80-tallet, og fulgte dem hele veien etterpå. De skuffa aldri, sjøl om jeg fremdeles har problemer med å komme inn i Laughing stock-skiva. Den er bare for merkelig og utilgjengelig. Det høres ut som om de nesten ikke tør å spille på instrumentene sine.

Men alt i alt var de et jækla bra band de få åra de holdt på.

Mark Hollis ga for øvrig ut ei selvtitulert soloskive i 1998 som er laga omtrent som Laughing stock, en merkelig stille plate, men du kommer i en helt snodig stemning av å høre på den. Kommer dere over den så gi den en lytt.

 

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
12.12.17 17:38
broren_til_noen: Og ingen av dere hadde vett nok til å gå og se på dem da de spilte på Rockefeller i Oslo i 1986? Eller kanskje dere ikke var gamle nok

Det hadde nok tatt seg ut, for da var jeg hele 1,5 år gammal ;)

Utrolig bra skrevet og kult å høre om din konsert opplevelse, var faktisk ikke klar over at de hadde spilt i norge før, og igjen så virker det som at Talk Talk var et heidundrende fantastisk konsert band som bare ble bedre og bedre og nesten litt synd at de pakket det inn og gikk over til å bli studioband på fulltid etter Montreaux konserten. 

(Innlegget ble redigert 12.12.17 17:38)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
12.12.17 17:45
broren_til_noen: Paul Webb hoppa og spratt rundt i tøfler med amerikansk flagg på, og bak satt Lee Harris og holdt en utrolig stødig hånd på alt rytmisk. Harris er for øvrig en av de beste trommisene jeg noengang har sett live

Storkoste meg gjennom boka Spirit of Talk Talk og der det ble diskutert om hvordan de tre band medlemmene oppførte seg før og etter konserter, og der Mark Hollis var en som oftest ble beskrevet som en ensom ulv der likte seg best i sitt eget selskap, og en som kunne sette av mange timer til intens "tenking" på bakrommet, mens Paul Webb likte å ta seg en fest med Lee Harris samt ha det moro, spesielt på andres bekostning (ikke noen vond type humor) mens Harris ble beskrevet som en utsøkt trommis som "ikke tenkte så mye". Mye artige bidrag fra medvirkende musikere og reisefølge og særlig da div intervjuer fra Talk Talk gutta selv. 

(Innlegget ble redigert 12.12.17 17:46)

broren_til_noen
broren_til_noenInnlegg: 20979
12.12.17 20:39
Frank.N.Steen: Storkoste meg gjennom boka Spirit of Talk Talk og der det ble diskutert om hvordan de tre band medlemmene oppførte seg før og etter konserter, og der Mark Hollis var en som oftest ble beskrevet som en ensom ulv der likte seg best i sitt eget selskap, og en som kunne sette av mange timer til intens "tenking" på bakrommet, mens Paul Webb likte å ta seg en fest med Lee Harris samt ha det moro, spesielt på andres bekostning (ikke noen vond type humor) mens Harris ble beskrevet som en utsøkt trommis som "ikke tenkte så mye". Mye artige bidrag fra medvirkende musikere og reisefølge og særlig da div intervjuer fra Talk Talk gutta selv.

1,5 år? Nei, da er du unnskyldt....

Sjøl var jeg godt forbi 25 og hadde spilt sjøl i mange år. Var også litt kjent med et par av de som jobba på Rockefeller og de hadde visst aldri hatt en merkeligere bunch på besøk. De lista seg rundt backstage og var livredde for å være i veien.... Og når de fikk servert mat, vegetarisk selvsagt, var det bare blide ansikter og forsiktig spising.

Jeg husker de jeg kjente reagerte på at absolutt alt som fantes av alkohol sto helt urørt igjen etter gutta hadde reist videre, så denslags styggedom holdt de seg tydeligvis langt unna både før og etter de gikk på scenen, så dette var gutter som tok jobben sin alvorlig.

Jeg så for øvrig på Mark Hollis da han kom på scenen at han var nervøs, men når han oppdaga at han kommet blant venner som kunne - og skråla ut - samtlige av tekstene deres ramla skuldrene hans ned og han slo seg løs. Det var mye smil og fleip på scenen.

I det hele tatt er jeg forferdelig glad for at jeg fikk med meg såpass mange konserter som jeg gjorde på 70, 80 og 90-tallet. Dæsken så mye bra greier det var å se og høre av band som ikke finnes lenger.

 

nissen26
nissen26Innlegg: 2914
13.12.17 10:16
Frank.N.Steen: konsertfilmen Live at Montreaux (1986)

kongekonsert! plukka ut lyden og har den på iphonen. hører ofte på både denne og 3-4 bootlegs

broren_til_noen
broren_til_noenInnlegg: 20979
13.12.17 10:54
nissen26: kongekonsert!

Fant for øvrig en norsk biografi om Talk Talk.

Helt grei og ganske korrekt på alle måter.

 

northside
northsideInnlegg: 36476
13.12.17 19:03
broren_til_noen: Sjøl gikk jeg på trynet for dem da jeg så dem spille Mirror man i London en gang tidlig på 80-tallet, og fulgte dem hele veien etterpå.

Jeg er også svært glad i den første skiva deres. Noe mer stram i produksjonen, men med skyhøyt nivå på låtskrivinga.

 

(Innlegget ble redigert 13.12.17 19:04)

broren_til_noen
broren_til_noenInnlegg: 20979
15.12.17 05:58
northside: Jeg er også svært glad i den første skiva deres. Noe mer stram i produksjonen, men med skyhøyt nivå på låtskrivinga.

Det har du rett i, den ligger himmelhøyt over de andre synth-bandene på den tida musikalsk.

Noe jeg ikke visste står å lese i den biografien jeg linka til rett over her, var at EMI i 1982 nettopp hadde mista Duran Duran (et av tidenes mest oppskrytte drittband). EMI ville derfor bruke Duran Durans produsent Colin Thurston som produsent på The party's over. Men midtveis i produksjonen var gutta så misfornøyd med ham at de tok over jobben sjøl. De syntes det blei for mye synthezisere og trommemaskiner.

Så allerede da visste Hollis og gutta hva og hvor de ville med musikken og lydbildet sitt. Og lydbildet på den skiva står fremdeles som en påla i 2017. Det er det pokker ikke mange andre plater fra den tida vi kan si det samme om.

Og på de påfølgende skivene blei det bare enda bedre. Å høre på Laughing Stock er rein nytelse produksjonsmessig som noe av det klareste om vel er laga. Og fy pokker så forut for sin tid de var.

Pga denne tråden har jeg plukka fram skivene deres igjen og virkelig kost meg i all nostalgien, og det er bare å innrømme at jeg, som bassist i 40 år, fremdeles får prestasjonsangst av å høre på Paul Webb. Dæven for en bassist han er/var! Han har en fingerferdighet jeg ikke på en flekk er i stand til å kopiere.

 

(Innlegget ble redigert 15.12.17 05:58)

northside
northsideInnlegg: 36476
15.12.17 14:04
broren_til_noen: Og på de påfølgende skivene blei det bare enda bedre. Å høre på Laughing Stock er rein nytelse produksjonsmessig som noe av det klareste om vel er laga. Og fy pokker så forut for sin tid de var.

Jeg skal gi de senere skivene deres en sjanse til i juleferien. Jeg har aldri greid å hekte meg på de siste utgivelsene til Talk Talk. Jeg vet at de er kritikerroste og jeg liker mye musikk som kan defineres som sær/avantgarde, men har aldri helt opplevd storheten i disse skivene.

Men skal som sagt prøve en gang til i juleferien. Talk Talk er uansett et band som sjelden nevnes eller høres i dag, kanskje fordi de og frontfiguren ikke var så glad i rampelyset fra starten av.

northside
northsideInnlegg: 36476
15.12.17 14:07
broren_til_noen: Sjøl var jeg godt forbi 25 og hadde spilt sjøl i mange år. Var også litt kjent med et par av de som jobba på Rockefeller og de hadde visst aldri hatt en merkeligere bunch på besøk. De lista seg rundt backstage og var livredde for å være i veien.... Og når de fikk servert mat, vegetarisk selvsagt, var det bare blide ansikter og forsiktig spising.
Jeg husker de jeg kjente reagerte på at absolutt alt som fantes av alkohol sto helt urørt igjen etter gutta hadde reist videre, så denslags styggedom holdt de seg tydeligvis langt unna både før og etter de gikk på scenen, så dette var gutter som tok jobben sin alvorlig.

Interessant med band som ikke omfavnet rock n roll-klisjeene. Særlig på 80-tallet.

Etter hva jeg forstår er det langt flere "nykterister" blant unge band og artister i dag. Det er bra at noen vender gamle og dårlige tradisjoner ryggen.

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
15.12.17 16:13
broren_til_noen: Fant for øvrig en norsk biografi om Talk Talk.

Mye flotte skriverier og fin info der både om Talk Talk og en rekke andre 70-80-talls artister. Det er Jon Arne fra Vgd som står bakom er det ikke? Kommer alltids tilbake til hjemmesia hans og spesielt infoen om Talk Talk.

Jeg så for øvrig på Mark Hollis da han kom på scenen at han var nervøs, men når han oppdaga at han kommet blant venner som kunne - og skråla ut - samtlige av tekstene deres ramla skuldrene hans ned og han slo seg løs. Det var mye smil og fleip på scenen.

Må ha vært en fantastisk opplevelse, både for publikum og band.

Husker jeg kom over et par sjeldent negativt ladede skriverier omkring Talk Talk - Live at Montreaux (DVD utgivelsen for en god del år sia) og der kritikken virket å nærmest totalt ignorere den fantastiske musikkopptredenen men heller fokusere på det at Hollis virket "lite interessert i å kommunisere med publikum og by på seg selv", det og bruken av solbriller var det også en som hengte seg opp i. Men kan hende at de kanskje ikke var så godt kjent med bandet fra før av, eller særlig velinformert.

rockz
rockzInnlegg: 5669
15.12.17 16:23
Frank.N.Steen: Live at Montreaux (DVD utgivelsen for en god del år sia)

Kan sees i sin helhet her.

Her kan man høre på I don't believe you, at de ikke har lagt siste hånd på plata. Den magiske linja "I'm trying to find the path ahead" har ennå ikke funnet veien til låta. Steve Winwoods hammondorgel er heller ikke å forakte.

"Colour of spring" er en av de beste platene som er gitt ut, uavhengig av sjanger og tidsepoke.

(Innlegget ble redigert 15.12.17 16:32)

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
15.12.17 16:34
broren_til_noen: Så allerede da visste Hollis og gutta hva og hvor de ville med musikken og lydbildet sitt.

Er nok sannsynlig i sterkt mindretall her, men det er noe med lydbildet på den noe mer synth-tunge debutskiva The Party's Over (1982) som alltid har gjort at den faller i mer smak enn oppfølgeren Its My Life (1984). Sistnevnte har noen fantastiske enkeltspor men innehar (i min mening) og noen litt for lettglemte stunder som igjen gjør at det er ytterst sjeldent at den blir spilt i sin helhet (like ofte som deres andre album) mens debuten kan jeg jevnt og trutt kjøre på hele veien ut, uten da å føle trangen til å skippe over et par låter her og der. Rett og slett et undervurdert album som antageligvis "drukna" noe i den "verste" new romantic/synth-pop perioden.

"som bassist i 40 år, fremdeles får prestasjonsangst av å høre på Paul Webb. Dæven for en bassist han er/var!"

For meg er det spesielt den nær "hypnotiske" eller kanskje bedre, elegante lyden av Webbs bassspilling sammen med Hollis hjemsøkende stemme/tekster og bruken av "kjølige", tunge synthlyder som gir debutskiva i større perioder et nærmest drømmeaktig lydbilde, spesielt da låter som: Have You Heard the News?The Party's Over og en av mine absolutte favoritt Talk Talk sanger, og en perfekt avslutter i Candy

Frank.N.Steen
Frank.N.SteenInnlegg: 764
15.12.17 17:01
northside: Talk Talk er uansett et band som sjelden nevnes eller høres i dag, kanskje fordi de og frontfiguren ikke var så glad i rampelyset fra starten av.

Nei, det var nok ingen enkel oppgave det med å forsøke å selge dem til flest mulige potensielle platekjøpere og det i en periode hvor musikktrender/klesmoter osv, særlig da på tidlig 80-tallet hadde tatt litt vel av, og det å forsøke å kle opp gutta i Talk Talk som Duran Duran eller Culture Club var vel dømt til å mislykkes, men så har jo som regel god musikk alltid hatt en tendens til å nå ut til et publikum før eller senere og vil da tro og håpe at yngre lyttere i dag og som er jevnt over interessert i musikk vil før eller siden oppdage Talk Talk og deres fantastiske utgivelser.

Borchers
BorchersInnlegg: 515
15.12.17 19:51
Frank.N.Steen: Anbefaler på det sterkeste å lete opp hele konsertfilmen Live at Montreaux (1986) der Talk Talk leverer et vanvittig imponerende og mektig sett med både nye og gamle hits i en langt mer improviserte variasjoner og som jo kanskje og hintet litt om hva som er i vente med tanke på det kommende albumet The Colour of Spring.

Har selvsagt denne på DVD.

Borchers
BorchersInnlegg: 515
15.12.17 19:54
Frank.N.Steen: Tenkte å nevne at Cdon.no selger The Colour of Spring (CD utgaven) til en snill pris av 99 Kr (tror denne vanligvis pleier å ligge omkring mellom 169-179 Kr) og at de og har Talk Talk - The Triple Album Collection (samler opp deres 3 første album i en og samme utgave til 119 Kr). Dette er da 1997 remaster skivene og et meget godt kjøp dersom en ønsker å bli kjent med bandet fra perioden 1982-1986.

Jeg har faktisk ikke førsteplata deres enda.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg