Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hva kan en far gjøre hvis mor er psykisk syk?

NYTT TEMA
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 11:56
Mitt spørsmål er åpent:

Hvis en far blir skilt og har sterke mistanker om at barnemoren er psykisk syk og at dette påvirker hans forhold til barna - hva kan han gjøre? I dag vil mange mennesker umiddelbart reagere med mistenksomhet til barnefaren og i første omgang tenke at barnefaren bruker dette i en krig mot barnemoren - men psykiske lidelser forekommer og også kvinner rammes - og dermed også mødre - så hvordan skal en barnefar forholde seg når der er sterke indikasjoner på psykiske lidelser hos barnemoren som i høy grad påvirker barnas trivsel og følelsesliv og forholdet mellom barn og barnefar?

Barnemoren kan lett skremmes av tanken om å bli "avslørt" som psykisk syk og kanskje tidvis uskikket som forelder for sine egne barn - og dermed trekke seg inn i sitt skall - sette barna opp mot barnefaren - og eventuelt legge hindringer mellom barna og barnefaren !

Hva kan en far gjøre for å unngå en forverring av situasjonen og likevel skape en fremdriftsplan for en ny familiestruktur som sikre stabilitet og trivsel for barna - uavhengig av barnemorens psykiske lidelse og skånet for de forstyrrelser som ofte oppstår når situasjonen forverres.

Det er ikke noe lett tema! Mye tabu her!
Rosejenta
RosejentaInnlegg: 3465
15.06.06 12:13
ploug skrev:
Mitt spørsmål er åpent:
Hvis en far blir skilt og har sterke mistanker om at barnemoren er psykisk syk og at dette påvirker hans forhold til barna - hva kan han gjøre?
---------------

Jeg vil heller snu på spørsmålet:
Hvorfor inn i granskauen gjorde ikke den idoten av et mannfolk noe med sin kones psykiske tilstand mens de var gift???

Virker mer enn søkt hvis et mannfolk finner ut etter en stund som skilt, at ups jeg har jo glemt at eksen er psykisk......
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 12:19
Psykiske lidelser kommer og går - ikke helt upåvirket av omstendigheter!

Forelskelse er en sterk vidundermedisin som helbreder mye!

Barn er en følelsesmessig påkjenning!

Hvem starter et forhold med å fortelle at man har klippekort på psykiatrisk polyklinikk?

Utover det vil jeg mene at uttrykket "idioten av et mannfolk" skaper lite grunnlag for videre dialog!
Rosejenta
RosejentaInnlegg: 3465
15.06.06 13:31
ploug skrev:
Psykiske lidelser kommer og går - ikke helt upåvirket av omstendigheter!
Forelskelse er en sterk vidundermedisin som helbreder mye!
Barn er en følelsesmessig påkjenning!
Hvem starter et forhold med å fortelle at man har klippekort på psykiatrisk polyklinikk?
Utover det vil jeg mene at uttrykket "idioten av et mannfolk" skaper lite grunnlag for videre dialog!
---------------------

Ikke det at jeg er professor i psykritri, men jeg har svært liten tro på at en person plutselig er "normal" i tredve år for så plutselig å bli total psyk, med mindre det forekommer et unormalt stort traume.

Hvis en mann er lenge nok sammen med ei dame til både å gå igjennom forelskestiden, svangerskapet og småbarnstiden bør han også ha tid nok til å finne ut om dama ikke fungerer som hun skal, og gjør hun ikke det, bør det være en selvfølge at han gjør noe med det. Ikke nødvendig snakk om tvangsinnleggelse, men et lite besøk hos fastlegen for å søke råd bør være første skritt på veien. Den samme mannen bør også ha såpass ansvar for sine barn at han gjør noe med barnemora hvis det finnes grunn til det.

Hvis en forelskelse er så sterk at en mann ikke oppdager at dama er psyk og ikke fungerer, så bør man vel også stille et stort spørsmåltegn ved mannens oppfattelsesevne??

Nei, et barn som sådan er ikke en følelsesmessig påkjenning, men derimot å få et barn KAN muligens være det. Det er kjent at mødre kan få fødselsdepresjoner, og der finnes det utmerket hjelp å få, og igjen har barnefaren plikt til å gjøre noe med det før det utarter seg.

Hvis ei dame har klippekort innen psykriatrien bør det være meget lett å oppdage dette. F. eks på bakgrunn at er dama så psyk, vil hun i 99% av tilfellene både gå på et behandlingsopplegg, og hun vil gå på medisiner. Hun vil også ha "kontaktpersoner" som følger henne opp. Jeg har en meget god barndomsvenn av meg som er psyk i kortre og lengre perioder, og du verden hvor enkelt det er å merke når det er på tide at han enten skifter medisiner eller endrer på behandlinga, og han er ikke mere psyk enn liten diagnose.

Dessuten vil hjelpapparatet rundten hennes psykdom også trå til når det kommer frem at hun er gravid.

Hvilken diagnose er det hun har fått da?

Og ja, jeg mener at et mannfolk må være skikkelig korka siden han ikke ba om hjelp....
tinken
tinkenInnlegg: 5988
15.06.06 14:30
Du sier ikke noe om hvor gamle barna er.
Derfor er det vanskelig å vite om kanskje helsesøster hadde vært rett å kontakte først.
Helsesøster skal vurdere barns fysiske og psykiske helse , og årsakene til disse.
Nei - hun er ikke psykolog,psykiater eller allmenpraktiker-spesialist , men helsesøster er den som skal fange opp signaler og åpenbare problemer først - for så videreformidle/råde til kontakt med andre relevante fagfolk.

Som x-mann,x-kjæreste,x-samboer er det lite en mann kan gjøre ved å bruke barnas mor som årsak til kontakt med fagfolk f.eks. De er ikke hverandres nermeste lengre.
Men å bruke barnas helse og velvære som en grunn til å søke hjelp for dem er ok.
Er man bekymret for sine barn så må man ta affære.
Hvis barna sliter vil fagfolk søke etter årsaken, og mors tilstand bli avdekket.
Hun vil bli tilbudt hjelp hvis nødvendig.
Om hun ta i mot hjelp er en annen sak.

Er barna i skolealder er det vel best å først snakke med dem (men huske at barn er utrolig lojale mot begge sine foreldre så det nytter neppe å presse på for innrømmelser), kontakte f.eks helsesøster på skolen som kan bistå med å snakke med barnet og eventuellt - i samråd med klasselærer - vurdere videre instanser som kan hjelpe barnet. Klasselærer kan fortelle om barnet fungerer på skolen, har hatt plutselige forandringer i konsentrasjon eller engasjement etc.

Kjenner far til mors psykiatriske historie, så er det greit å nevne den - dog ikke til klasselærer. Er det ikke-bekreftede antagelser fra far, så er det best å la de forbli antagelser, og fokusere på barnas velvære.

Mennesker kan være krevende og urimelige mot et annet, uten at det er en psykisk diagnosbar grunn til det. Spesiellt i brutte forhold der samarbeidet ikke går på skinner.Alt kan ikke "psykliggjøres" og skal ikke "psykliggjøres" heller.

Hvis mor og far ER på talefot - om enn en knykkete èn - og hennes psykiske problemer er kjent for far , så er kanskje det beste å be om en barnefri samtale med henne.
Fortelle henne at man kjenner igjen signalene og oppfordre henne til å søke hjelp for dem før de blir så store at de påvirker barna negativt - evt. vise til at de kanskje allerede gjør det.
Å understreke at dette ønsker far å ordne i minnelighet og dem i mellom, for deres del og aller mest for barnas del.
At det blir et samarbeid om å holde "fagfolk" vekk fra barna så lenge det ikke er tvingende nødvendig.
Å være på tilbudssiden hvis hun trenger avlastning , be henne ta kontakt hvis ting er vanskelig etc etc.
Men det forutsetter at det er en mulighet for slik kontakt, at foreldrene er på talefot og evner å være troverdige når man snakker om "for barnas beste" og "samarbeide for alles beste".
Det er en vanskelig samtale å ta - for det ligger i kortene at man samtidig er så ærlig at man får sagt at HVIS det ikke lykkes å samarbeide for barna, og de BLIR allvorlig preget av mors problemer - så vil fagfolk kontaktes - nettopp for barnas skyld.

Det er 1000 tilnerminger man kan ta, og enda noen flere. Det er umulig å komme med et entydig råd som virkelig monner.
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 15:56
Det var litt av en leksje, tinken, takk for seriøst innspill!

Hvis mor er redd for å bli "avslørt" som værende ikke helt "i vater" pga hennes ønske om å være barnas hovedomsorgsperson - ikke minst takket være forventninger fra det omkringliggende samfunn - da har hun vel liten lyst til å gå inn i noen som helst dialog og ennda mindre undersøkelse og behandling - rundt en evt psykisk lidelse!?

Alle vet at barn sliter når foreldrene sliter - men hvis skilsmisseproblematikk og barnefordeling kommer på toppen av det hele vil lett både det ene og det andre komme ut av gjenge og en total låsning med samværsnekt og kommunikasjonsnekt vil alt for lett være resultatet av en tilnerming rundt den mentale helsen til moren og følgelig hennes evne til å ta vare på barna på en tilfredsstillende og hensiktsmessig måte!
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 16:45
Til Rosejenta: Nei, du er vel ikke professor i psykiatri, det går vel rimelig tydelig frem av det skrevne!
tinken
tinkenInnlegg: 5988
15.06.06 17:16
Ja, det er rimelig å anta at hvis en omsorgsperson med store psyikiske problemer tviholder på hovedomsorgen, så ønsker vedkommede IKKE å bli avslørt som nettopp et menneske med store psykiske problemer.
Og ja, det er rimelig å anta hvis den som har delomsorg/samvær er ute etter (noe misvisende beskrivelse ,men dog) hovedomsorgen - og kanskje har vært det siden omsorgsansvaret ble fordelt/bruddet - så er dette den siste personen vedkommede ønsker å gå inn i en dialog med.

Å søke hjelp og behandling derimot, er et pluss for vedkommede. Det vitner om innsikt og et menneske som tar ansvar for sine problemer. Barna vil ikke bli "tatt" fra vedkommede FORDI vedkommede søker hjelp - langt før blir de "tatt" hvis vedkommede IKKE gjør det, mangler innsikt , vilje og/eller evne til å få hjelp til å forandre situasjonen.

Psykiatrien er ike bare psykiatere. Det er behandlere,sosionomer og psykiatriske sykepleiere i kommunehelsetjenesten - og en pasients helbred avhenger som regel av at langt mere enn diagnosen "behandles". Dvs at de får hjelp både til avlastningstilbud, oppfølging, å sette opp økonomiplaner og mye annet.
Er det barn i bildet assisteres de ofte med kontakt med barnevernet og de hjelpetiltak de kan bistå med.

Jeg tør nesten påstå at hvis man har en psykisk lidelse og har vedkjennt seg denne og søkt hjelp - og man tar i mot de tilbud som er relevante, så er det langt mindre sannsynlig at barna "fjernes" fra ens omsorg, enn om mann pga underliggende psykiske problemer mister styringen og det kommer BV for øret - og man motarbeider alle hjelpetiltak eller forsøk på hjelp. Ja, da er det langt mer sannsynlig at barna fjernes ganske kjapt fra ens omsorg.
.
Selvfølgelig sliter barn hvis en eller begge foreldre ikke fungerer.
Men samværsnekt og krangling trenger allikevel ikke bunne i en psykisk lidelse.
Og jeg synes ikke det er "rart" om konfliktnivået akselerer hvis f.eks den med delomsorg/samvær "anklager" den med hovedomsorgen for å være uskikket,ha en psykisk lidelse, bør legge seg inn på psykiatrisk avd pga uenighet omkring samværsbrudd og barnefordeling.
For alt jeg vet kan det dreie seg om et menneske som har hatt moderat angst og fungert med den i mange år - og hvis vedkommede blir konfrontert med slike påstander finner jeg det naturlig at vedkommede "låser seg" og føler det som trakassering.

For det finnes uhensiktsmessige og hensiktsmessige måter å nerme seg andre på også. Er det dårlig kontakt/klima i mellom partene i utgangspunktet - og den med delomsorg/samvær er allvorlig og oppriktig bekymret for sine barns ve og vel - så bør vedkommede gå via helsesøster og skole for å opprette nødvendig bistand for barna. Da må alle bekymringer på bordet. Likeså at det ikke nytter/er hensiktsmessig å ta det opp med mor.

Er bekymringen ikke fullt så oppriktig og allvorlig - men mere drevet av tankegangen om at "jeg er bedre skikket å ha hovedomsorgen" - så må kanskje denne personen gå litt i seg selv - men kan samtidig henvende seg til helsesøster på helsestasjonen eller skolen og be vedkommede om å holde et øye med barna, ta de inn til en samtale osv osv - under påskudd av at vedkommede er urolig og synes at barna har forandret seg i negativ retning, og er redd for at de sliter med noe de har vanskelig å formidle.Dette UTEN å gå inn på at den "angstfulle moren antagelig sliter mer med nervene enn hva som er godt for barna" - det går an å be klasselærer om en tilsvarende tilbakemelding også.
Rosejenta
RosejentaInnlegg: 3465
15.06.06 17:17
ploug skrev:
Til Rosejenta: Nei, du er vel ikke professor i psykiatri, det går vel rimelig tydelig frem av det skrevne!
----------------

.........vel, men i stedet har jeg god kjennskap til psykriatrien gjennom xxx xxxxxxx, og hvis du synes jeg sender deg en snudd spørsmålsrekke tilbake, så kan jeg forsikre deg om den er ingenting i mot hva barnemors advokat vil bruke i mot barnefaren i denne saken, og det spesielt siden barnemor her tydeligvis følger oppsatt behandlingsprogram, og hadde hun ikke gjort det, vil nemlig behandlingen hennes blitt endret, og hun ville også eventuelt kunne blitt lagt inn. Og så lenge det ikke skjer, må hun anses som velfungerende, og i slike tilfeller skal det mye til før hun blir erklært uegnet som mor, og da også spesielt på bakgrunn at barnefar ikke har reagert før etter en skilsmisse.
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 18:01
Du utleder mye uaktuelt og urelevant av det jeg skriver - les: forhastede konklusjoner!

Du har imidlertid helt og aldeles rett i at dine reaksjoner er "peanøtter" å regne i forhold til hva en eventuell advokat hyret av barnemoren vil kunne få seg selv til å si/postulere!
ploug
plougInnlegg: 1076
15.06.06 18:09
Du er konstruktiv og klarttenkende, tinken - det kan være gode råd til fedre (eller mødre) i vanskelige situasjoner rundt parforhold/ skilsmisse/ barnefordeling og ikke minst i de tilfeller at psykiske plager spiller uheldig inn på alle mekanismene!

Der er ingen tvil om at livskriser av ulik art kan virke som katalysatorer på psykiske problemer og at strid rundt felles barn i kombinasjon med samlivsbrudd kan fremskynde eller eskalere en problematisk psykisk adferd eller reaksjon. Det er derfor det er så vondt for en samværsforelder å gå løs på en fastlåst og komplisert samhandlingsproblematikk hvis psykiske lidelser spiller en viktig rolle i denne sammenhengen!

Helsesøster er relativ neutral i motsetning til barnevernet som desverre har lett for å bare gjøre vondt verre - i alle fall er det opplevelsen mange samværsforeldre sitter igjen med!

Jeg er taknemlig for at du tar deg tid og ressurser til å debattere dette!
adeline
adelineInnlegg: 2633
15.06.06 19:14
Faren må sørge for å få omsorgen.Hvis det viser seg at moren virkelig er så syk. Barnevernet tar ikke slike saker der det er uenigheter om hvor barnet skal bo. Det er nok derfor samværsforeldre har neg erfaring med barnevernet. Det en samværsforelder må gjære er selv å ta saken til retten. Man får ikke barnevernet til å gjøre en jobben for seg. Og er moren så syk at det er grunn til å blande inn barnevernet har nok samværsforelderen sterke kort på hånden i en evt barnefordelingssak. Så her må samværsforelder brette opp armene og gjøre noe - ikke sitte på ræva og vente at det offentlige (les. barnevernet) ordner opp.
FrøkenSol
FrøkenSolInnlegg: 365
16.06.06 08:25
Mine erfaringer tilsier at man må gå via familievernkontorer først for å prøve å megle til mer samvær. Dette vil antagligvis ikke hjelpe, men rettssystemet ber om at det skal gjøres- bare for å prøve den milde veien først.
Foruten det så er barnevernet en instans man kan henvende seg til, og de tar samtaler med foreldrene, og man får råd/veiledning om hva man skal gjøre videre. Er mor psykisk syk vil hun gjøre ALT for å beholde barnet hos seg, og ALLE midler brukes (kommer selvfølgelig an på hvor syk hun er). Ofte blir barnet brukt i mot faren, og man må regne med mye tid hos barnevernet, for så å gå videre til rettssystemet.
Det er en vond og lang prosess hvor man risikerer å ende opp på null igjen. Det er svært lite "barnevern", mer foreldrevern i slike saker. avhengig av mors tilstand kan slike saker bli svært vonde for barn og andre involverte. Barnet vil nok ha behov for samtaletimer med en nøytral person: få vite at dette er en sak mellom voksne liksom. Ikke få skyldsfølelser når mor og far krangler. Ofte blir barnet satt opp mot den ene foreldreparten, noe som er svært vondt for et barn.

En kommentar til hun som skrev at far var dum som plutselig så at mor var syk:
Det er faktisk slik at man kan bli psykisk syk etter en stund, akkurat som man får kreft. Og, man kan da ikke klandre far for at mor er syk!! Alle kan bli syke, det er da det er viktig at noen er der og ser barnet tross mors sykdom.
ploug
plougInnlegg: 1076
17.06.06 12:16
Hei FrøkenSol - det er tydelig at du har praktisk erfaring! Du gir også en veldig god forklaring på hvorfor mange fedre gir opp og trekker seg unna i stedet for å ta kampen opp for å lov å være forelder for sine egne barn!
FrøkenSol
FrøkenSolInnlegg: 365
17.06.06 13:19
Jeg har en lang erfaring med dette fra i fjor. Det gjelder noen i familien.
Bare så det er sagt så skal det veldig mye til for at mor innser selv at hun er psykisk syk. Det er en ting å innse det selv, og noe helt annet å si det høyt for andre. Så lenge man ikke har selvinnsikt selv vil mor kjempe med nebb og klør.
Av egen erfaring så opplevde vi at mor følte seg presset og dermed kom med beskyldinger av alle ulike slag. Hun hylte og brølte, kalte folk ondskapsfulle og klandret folk som var bekymret for barnet for å prøve å ødelegge barnets liv. Greit nok at man går i selvforsvar, men dette ble dessverre gjort mens barnet satt ved siden av mor. Det sier seg selv at dette er en grusom måte for at barn å oppleve voksenverden. Barnet vil få et veldig forvrengt bilde av voksne.
For å gjøre en lang historie kort så sa de "bekymrede" i fra til barnevernet, og la ballen over til dem. De "bekymrede" turde ikke å la barnet oppleve mer rett og slett, og har nå ikke noe kontakt med barnet i frykt for hva barnet opplever av manipulering og press fra mor. mor er psykisk syk, men da dette er i en gråsone kan i bv gjøre noe med tvang. Da må en anmeldelse til, dette koster tid, penger, og tusensvis av trusler fra motpart - men det verste er at barnet tror at andre vil dem vondt og skal ødelegge livet. Av den grunn ble ansvaret satt til bv.
Kunne skrevet veldig mye om denne episoden. Men jeg vil ikke av frykt for at noen skal gjenkjenne dette. Det er en liten verden :-)

Uansett, jeg har min fulle forståelse for de fedre som ikke makter kampen. Å se et barn ha det vondt er grusomt, og ved å prøve å gjøre noe vet man at mor er så syk at hun forteller barn ting den ikke skal høre. Det ødelegger virkelig et barnesinn.
Har man delt foreldrerett kan man forlange møter etc, via helsestasjon, bv, BUP ol. Avhengig av hvor gammelt barnet er så kan barnet få samtaler. Er barnet baby er det jo bare å gå til retten, barnet vil jo ikke huske noe alikevel.

ploug
plougInnlegg: 1076
17.06.06 16:48
Det er alltid ekstra interessant og engasjerende å høre historier direkte fra virkeligheten - i stedet for teoretisk sammenkok og oppkok av ideologisk forskningsmateriale som enkelte "skrivebordssakkyndige" kan levere til tider.

Det er helt åpenbart at du har vært i direkte kontakt med fenomenet - noe som er svært så verdifullt for andre som famler i mørket (i blinde) i dette totalt uforutsibare og aldeles utrygge og farefulle minefeltet! Det er ingen enkel sak for "samværsforelder" å ivareta barnas beste når "hovedomsorgsforelderen" er psykisk ute av balanse! På norsk vil denne siste setningen vanligvis bety: Ikke enkelt for en fraskilt far å ivareta barnas interesser hvis mor er psykisk syk - praktisk talt umuligt!
Keva
KevaInnlegg: 12984
17.06.06 18:14
ploug skrev:
Det er alltid ekstra interessant og engasjerende å høre historier direkte fra virkeligheten - i stedet for teoretisk sammenkok og oppkok av ideologisk forskningsmateriale som enkelte "skrivebordssakkyndige" kan levere til tider.
_________________________________

Ja, det var en interessant historie!
Nå vil du vel kalle meg en av de "skrivebordssakkyndige", etter som psykiatri har vært mitt fag i mange år... Jeg får ta sjansen! :-)

Psykisk sykdom kan være så mangt: her er noen veldig ulike eksempler:

_Personlighetsforstyrrelse_ (hvorav én er det som daglig kalles psykopat). Slike forstyrrelser er vanskelige å diagnostisere, først og fremst fordi den det gjelder, ikke har noen følelse av å være syk. Personlighetsforstyrrelse kan også være av narsissistisk karakter, da setter den syke seg selv i sentrum i absolutt alle sammenhenger, og har ingen følelse for hva folk rundt (f.eks. barn) har for behov. (Det er mange flere p-forstyrrelser, men plassen er begrenset!)

_Angstlidelser_. Disse kan være milde, slik at personen oppleves sky og redd, sjenert. De kan også gi så sterke utslag at vedkommende ikke rikker seg utenfor huset: Ikke følge med barna ute, sende alt for små barn på butikken med lapp, ikke møte på foreldresamtaler og andre viktige møter, stenge seg helt inne og ikke forholde seg til verden utenfor. Påvirke barna med irrasjonell angst og redsel.

_Depressive lidenser_: Her er det også mange grader. Både angst- og depresjonspasienter vil imidlertid ha innsikt i at de har problemer, og kan være "tilsnakkendes" hvis man nærmer seg på riktig måte. En alvorlig depresjon vil kunne medføre selvmordsfare; er det gått så langt så er sjansen mindre for å komme i dialog - disse pasientene tror ofte at de gjør verden og spesielt sine barn en tjeneste med å forsvinne. En klinisk depresjon der selvmord ikke er aktuelt, vil kunne invalidisere vedkommende så totalt at omverden MÅ gripe inn av hensyn til barna. Det er bl.a. svært usunt at barn blir forelderens "fortrolige trøster".

_Psykoser (herunder schizofreni)_: Her mister personen kontakt med virkeligheten, hører ofte "stemmer" og later til å leve "i sin egen verden". Jeg tror kanskje dette var tilfelle i den saken FrøkenSol fortalte om? Psykotiske opplevelser er veldig skremmende for dem som har dem, og det er aldeles ikke sunt for barn å være oppi noe slikt. Her må noen gripe inn - mildt, men bestemt. Husk: En psykotisk person er ikke psykotisk hele tiden, og i dag finnes deg gode medisiner som kan balansere f.eks. en bipolar (manisk-depressiv) lidelse. Likevel bør disse barna ha andre omsorgspersoner, så her er det veldig viktig å samarbeide.

Dette ble en nokså overfladisk gjennomgang, men mitt ærende var egentlig å vise at det her ikke finnes _ett_ fasitsvar; alt kommer an på hvordan lidelsen ytrer seg og hvordan den påvirker barna.
Uansett bør barna følges nøye opp og få tilgang til noen å gå til, noen å snakke med - og meget gjerne en aktiv og omsorgsfull forelder (den friske) - men den kontakten bør jo alltid være der.


Keva

FrøkenSol
FrøkenSolInnlegg: 365
17.06.06 23:17
Hei, det var interessant å lese dette. Ved en gjennomgang av det du skrev heller min opplevelse mot personlighetsforstyrrelse med narsissistisk karakter. Dyrker seg selv og egne behov, barnet forlatt alene fra babytiden for mor MÅ ut og jogge. Har hundervis av eksempler ang mors dyrking av egne behov.

I fjor da det hele toppet seg for bv var inne i bildet kom mor med trusler om at Gud og Jesus ser hva vi gjør, og vi aner ikke hva som kan skje da. Dette brølte hun til oss rett foran barnet. Mor er i utgangspunktet ikke kristen. Barnet måtte lese alle papirer fra bv. Barnet må trøste mor i ulike sammenhenger. Barnet lå i sprinkelseng til 2 klasse. Ååååh, det er så grusomt. Bv har henlagt saken da det er i en gråsone, hverken svart eller hvitt.

Sånn fungerer det for barn i dag. De må ta til takke med psykiske syke foreldre uten at noen griper inn i det hele tatt. De som prøver blir beskyldt og truet, og da tør man ikke pga "nye" barn, økonomi, tid, og man blir totalt utmattett. Det vet jeg meget godt.
msplum
msplumInnlegg: 79
18.06.06 18:37
Det finnes en annen side også her som ikke har blitt nevnt.

Etter at far har fått hovedomsorgen, vil i de aller fleste tilfeller mor få samværsrett.
Det skal ekstremt mye til i Norge for at en av foreldrene ikke skal få det. Dette er fordi man har kommet frem til at barnet uansett har det best med å kjenne sine foreldre, uansett hvor syke de er.

Dette gjør at barnet alltid vil bli påvirket av mors sykdom på en eller annen måte, det fører til bekymring for far hver gang barnet er hos sin mor, fordi man ikke vet hvordan barnet har det der. Og far er helt låst. Han kan ikke lenger henvende seg til barnevernet, de har ingen myndighet i samværssaker. Mor vil sannsynligvis ikke gå med på endring i samvær, til f.eks. samvær med tilsyn. Fars eneste mulighet er å holde barnet tilbake og vente på å bli saksøkt av mor. Noe som vil gå hardt utover barnet.

Nå snakker jeg av egen erfaring. Min samboer og jeg sitter oppe i akkurat denne situasjonen og har diskutert mulige løsninger både barnevernet, bup og familiekontoret.

Det er mye vi ikke vet det er mye vi tror vi vet og det er mye vi vil at skal være sånn som vi ser det. Det eneste vi VET med absolutt sikkerhet er at hvis barnet ikke lenger skal få ha kontakt med sin mor, så vil det ødelegge ham fullstending.
Vi regner med at når barnet blir større, så vil forholdet mellom barnet og mor bli dårlig. Når barnet er stort nok til å se sin mors egoisme, se den omsorgssvikten hun har utsatt barnet for, så vil barnet mest sannsynlig gå gjennom en krise hvor han ikke vil ha noe med henne å gjøre.

Poenget er at da vil det være barnets eget valg, og ikke noen andre som har bestemt noe over hodet på det.

Barn av psykisk syke foreldre utvikler en enorm omsorg for vedkommende forelder. De er konstant bekymret for sin mor/far, og det verste man kan gjøre er å la barnet gå i uvisse ved å nekte det samvær.

Samtidig havner man i den konflikten at barnet får for mye informasjon om sin mors/fars sykdom. Og selv om man kan begrense endel gjennom at den syke foreldren ikke lenger har hovedomsorgen, vil barnet likevel oppleve sykdommen på nært hold når det er på samvær. Det vil bli vitne til angstanfall, gråtetokter eller kanskje også selvmordsforsøk.

Når barnet kommer hjem vil personen som har hovedomsorgen kanskje ikke merke noen ting. Fordi barnets lojalitet til den syke nekter det å fortelle. Det vil gå og bære på sin redsel og bekymring alene.

Vi opplever stadig at vi ikke får høre om ganske alvorlige episoder før kanskje flere måneder etter at det har skjedd. Og det er ikke fordi vi ikke snakker med barnet. Det er fordi han ikke tør fortelle ut av lojalitet til sin mor.

Dette kan vi ikke gjøre noe som helst med.

Faren det var snakk om i begynnelsen av denne tråden bør ta kontakt med barnevernet og gi en bekymringsmelding dit. Jeg vet at mange har dårlig erfaring med denne instansen, men de er de beste til å vurdere situasjonen og de er også de eneste som har myndighet til å foreta et vedtak om flytting av barna. Barna kan på den måten raskest mulig bli flyttet til sin far. Og de kan bo der mens rettsaken om omsorg pågår.

De far må huske på er at selv om barna ikke lenger bor hos sin psykisk syke mor, så vil hun fortsatt være moren deres og de vil alltid bli påvirket av hennes sykdom.
ploug
plougInnlegg: 1076
29.06.06 16:50
Det er ikke enkelt - og vanligvis er det å diagnostisere rett bare en lille del av problemet - hav har skapt lidelsen - hva kan man gjøre for å endre på sykdomsfremkallende omstendigheter (som f.eks. en over-involverende mor) - og så viser det seg at mange av lidelsene kan oppstå hos ellers friske mennesker i et kortvarig glimt under sterkt press eller i akutt krise.

Hva kan DU, Keva, si om f.eks. borderline personlighetsforstyrrelse?
Keva
KevaInnlegg: 12984
30.06.06 16:21
ploug skrev:
Hva kan DU, Keva, si om f.eks. borderline personlighetsforstyrrelse?
____________________________________

Personlighetsforstyrrelser er dessverre vanskelige å behandle. Det handler som regel om strukturer i personligheten som er lagt fra veldig tidlig i personens utvikling, og omgivelsene - sykdomsfremkallende eller ikke - har langt mindre påvirkningskraft enn ved andre psykiske lidelser, selv om struktur og _helt klare_ grenser og avtaler kan ha en viss nytteverdi.

Borderline-pasienter (som det het før, i dag er den korrekte betegnelsen "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse") har dessverre en høy risiko for selvmord; dette av grunner som for andre mennesker kan virke helt uforståelige. De har et voldsomt behov for oppmerksomhet. Dette skaffer de seg ofte ved (selv-) destruktiv atferd. Ofte truer de med selvmord i situasjoner der de grensesettes eller konfronteres, og det er veldig vanskelig for omgivelsene å vite om dette er reelt eller manipulativt. Borderline-pasienter opplever seg ofte krenket og såret over ting som psykisk friske mennesker ikke en gang reflekterer over som mulige fornærmelser, og reagerer på det som for andre er bagateller med svært sterke følelser og følelsesutbrudd. Ustabilt følelsesliv - slik det jo også fremgår av betegnelsen - med mye og ofte uforståelig sinne er et annet kjennetegn.

Dette bare noen betraktninger ut fra min lange praksis i faget. Men husk at også borderline-pasienter er forskjellige og har ulike reaksjoner og prognoser, og de kan være preget av lidelsen i ulik grad.
Da jeg jobbet med dette, møtte jeg mange med denne diagnosen som var veldig kreative - enkelte t.o.m. profesjonelle kunstnere - morsomme og sympatiske mennesker - men med store problemer med å håndtere enkelte situasjoner som friske mennesker vanligvis ikke har problemer med overhodet.

Her er noen linker med mer profesjonelle beskrivelser:

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/9901personlighetsforstyrrelser.htm

http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm#Emosjonelt%20ustabil%20personlighetsforstyrrelse


Håper dette var til litt nytte for deg.


Keva




ploug
plougInnlegg: 1076
01.07.06 02:39
Vel, Keva, jeg fikk ved første raske øyekast straks bekreftet at borderline personlighetsforstyrrelse er en type emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - altså IKKE en utdatert eller ukorrekt betegnelse!
Keva
KevaInnlegg: 12984
01.07.06 11:03
ploug skrev:
Vel, Keva, jeg fikk ved første raske øyekast straks bekreftet at borderline personlighetsforstyrrelse er en type emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse - altså IKKE en utdatert eller ukorrekt betegnelse!
____________________________________

???
Jeg skjønner ikke helt hva du mener?

Ja, det som før kaltes borderline, kalles nå emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er akkurat samme tilstand. Så vidt jeg husker, opererte de to store diagnosesystemene (ICD-10 og DSM-IV) med de to ulike betegnelsene, men gikk over til å bruke en felles betegnelse (ICD-10-betegnelsen, tror jeg) av praktiske grunner, og fordi den beskriver lidelsen mer presist.

Mange bruker likevel "borderline"-betegnelsen fordi de er mer vant med den, eller fordi den er kortere og lettere å si. I fagkretser er den "formelt sett" litt utdatert, men mange bruker den - i alle fall muntlig.

Var det noe i det jeg skrev som du var uenig i, eller hva mente du?


Keva



ploug
plougInnlegg: 1076
02.07.06 02:28
Nei - jeg er ikke nødvendigvis uenig i noget du skriver! Det var dette som sto først i siste lenke:"Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ble tidligere kalt borderline personlighetsforstyrrelse. Fagfolk deler i dag denne lidelsen inn i to undergrupper – impulsiv type og borderline type." Det ga meg en opplevelse av at betegnelsen borderline type emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse fremdeles anvendes i tillegg impulsiv type emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse! Altså forstår jeg det dithen at borderline fremdeles anvendes som begrep i forbindelse med personlighetsforstyrrelsesbegrepet!

Ellers leser jeg - og forsøker å forstå og lære!
Gungadin
GungadinInnlegg: 1853
03.07.06 18:17
ploug skrev:
Hvis en far blir skilt og har sterke mistanker om at barnemoren er psykisk syk og at dette påvirker hans forhold til barna - hva kan han gjøre? I dag vil mange mennesker umiddelbart reagere med mistenksomhet til barnefaren og i første omgang tenke at barnefaren bruker dette i en krig mot barnemoren
-------

Far skal i hvertfall ikke stille noen diagnose på mor, det oppfattes svært negativt av de offentlige myndigheter. Far må forholde seg saklig og fortelle om opplevd adferd og hendelser som er relevante og som kan gi en pekepinn på problematikken kring mors psykiske problemer. Det er riktig at mange vil reagere med mistenksomhet til far og tenke at far kun er ute etter å sverte mor som omsorgsperson. Derfor er det svært viktig å ikke involvere for mange, men derimot å trå varsomt. Barnevernet pr idag er en stor vits og er ikke rette instans å henvende seg til. De bryr seg ikke om slike saker og vil kun se det som en evt barnefordelingstvist og henvise til at de arbeider under barnevernloven, ikke barneloven. Helsesøster/fastlege er muligens bedre instans å henvende seg til med sin bekymring.

Hvis det oppstår problem med gjennomføring av samvær må man henvende seg til familievernkontoret og forsøke å få til en avtale. Hvis mor er så syk så vil mest sannsynlig dette avtale være verdiløst, men det viser likevel at far er ryddig og prøver å løse problem via de rette kanaler og instanser som samfunnet har satt opp. Nok en gang, hvis avtalen saboteres av mor - ikke kontakt barnevernet - de bryr seg ikke, og det vil bare se negativt ut for far i en evt kommende rettssak.

Hvis alt dette er nytteløst må en gå til rettssak og begjære daglig omsorg. Det er en svært påfrestende psykisk påkjenning, men er det eneste ansvarlige far kan gjøre ovenfor barna. Nok en gang så må far unnvike å sette diagnose på mor. Selv om retten oppnevner en sakkyndig psykolog så vil denne person neppe få mandat av retten til å stille en diagnose. Men er det en dyktig kliniker så vil denne psykolog forhåpentligvis raskt oppdage at mor har psykiske problemer. Men det er slett ikke sikkert. Dessverre er alt for mange psykologer opplært med eneforelderdogmen og da med mor-barn symbiosen som klart å foretrekke. Selv om morspresumpsjonen er fjernet fra regelverket, eksisterer den i beste velmående i praksis blant de som forvalter regelverket. Sakkyndige har dessverre alt for stor makt og retten vil som regel følge den sakkyndiges anbefaling.

Det er ikke lett å forholde seg til en mor med en personlighetsforstyrrelse, og de er svært dyktige til å skjule sine egentlige problemer. De er som regel også dyktige til å involvere og desinformere andre i sin kamp for å beholde omsorgen for barna. Alle skjebner er ulike, men det gjelder for far og forsøke holde hodet kaldt og kun fokusere på hva som er best for barna. Og nok en gang - far må aldri stille en diagnose på mor. Overlat det til de såkalte "eksperter", selv om også de kan bli lurt trill rundt av en forstyrret mors manipulerende evner.

Det er ingen lett sak å forholde seg til, og svært påfrestende for en far som er bekymret for sine barn. Samfunnet lukker dessverre øyene for denne problematikken og vil svært ofte oppfatte med en nedlatende holdning en slik barnefordelingssak som "umodne" foreldre som ikke greier å samarbeide som voksne ansvarlige foreldre om barna.

Selv om det slett ikke alltid er tilfelle...




ploug
plougInnlegg: 1076
09.07.06 16:43
Likeverdig forelderskap som sterkt og grunnliggende prinsipp er ekstremt viktig å få innført raskt - også for å gjøre det lettere for fedre å håndtere familiesituasjonen ved samlivsbrudd - ikke minst ved samlivsbrudd med en mor med psykiske problemer!
FrøkenSol
FrøkenSolInnlegg: 365
14.07.06 11:02
En vanskelig tema som har utrolig mange skjulte sider. Som noen tidligere nevnte så kan ikke far vise til mors problemer ei heller sette diagnose. Gjør han det vil han nokså sikkert få motsatt effekt. En mor med psykiske problemer er utrolig overbevisende, og man skal jammen være dyktig til å diskutere og ordlegge seg i riktig i en diskusjon med slike mennesker. De går ikke av veien for å insuinere f.eks overgrep, mishandling etc for å styrke sin egen sak. Resultatet blir gjerne at far trekker seg og mor vinner kampen. Barnet vinner ingenting, og hvor er de instansene som skal se barnet midt i dette her?

Jeg ønsker innspill fra mennesker i bv som har opplevd slike saker. Hva gjøres? Blir mor gjennomskuet? Hvordan bør far forholde seg og når er nok nok?
Charge
ChargeInnlegg: 1358
14.07.06 14:22
ploug skrev:
Forelskelse er en sterk vidundermedisin som helbreder mye!

---

Ikke hvis man er ulykkelig forelsket. Da kan man faktisk risikere å bli alvorlig syk (sinnslidende).
arwenor
arwenorInnlegg: 379
18.07.06 00:54

Det jeg lurer på er om du mener mor er så syk at du burde ha omsorgen, eller om du ønsker at mor skal hjelpes til å være en god mor og at familien skal stabilisere seg hvor du har samvær og mor har den daglige omsorgen?

For å si det enkelt. Hvis du i første omgang går for det siste alternativet, stiller du sterkere i forhold til mor, barnet, rettsapparatet, barnevernet m.m.
Årsaken er at da er du en "grei kar". Barnet vil f. eks. ikke ankalge deg for å ha revet det ut av mors armer og bla, bla.
"Grei kar"- metoden går ut på at du opptrer som lettere bekymret og MEDLIDENDE. Av en eller annen grunn faller mange for det at andre yter dem omsorg. Familieverkontoret lyder som en fin tanke, ta samtaler med tanke på å bedre samarbeidet til barnets beste. Hvis hun innrømmer noe negativt (f. eks at hun er sliten) så ikke arrester eller anklag henne, men tilby deg å hjelpe og avlaste. Folk blir defensive hvis de føler seg angrepet. Derfor bør du i første omgang ikke angripe, men hjelpe.
Jeg ville anbefalt familievernkontoret først. Der kan dere sammen også bearbeide evt. grums som ligger igjen fra parforholdet. Videre er mange av de som jobber på slike kontorer ganske godt utdannet og vil etterhvert kunne "lukte lunta" hvis noe er virkelig galt med mor.
Hvis mor ikke ønsker dette, så prøv å allier deg med noen felles venner eller kanskje med en fra hennes familie som fremdeles synes litt godt om deg. Husk at du ikke skal anklage mor, men at du spør forsiktig.. lettere bekymret og medlidende.
Med en gang du blander inn rettsapparat eller barnevernet så har du definert deg selv som mors motpart - og ikke som hennes mulige medspiller.

Til Frøken Sol. Joda barnevernet gjennomskuer mødre (og fedre), men kan ikke alltid gjøre noe med saken likevel... med mindre det er overveiende sannsynlig at barnet lider overlast... og det bør nesten bevises. Barnevernet er også nødt til å prøve samarbeid med foreldrene og frivillig tiltak først, slik Ploug også burde gjøre.
malaikaen
malaikaenInnlegg: 17124
18.07.06 21:24
Skaffe soleklare bevis, og gå til rettsak. Om du da har så mange tusener ekstra i lommeboken.
Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg