Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Nekte far samvær for en periode?

NYTT TEMA
sheepcup
sheepcupInnlegg: 22
23.02.11 20:50

Hei

Har problemer med en umoden far, som til nå har fulgt muntlig samværsavtale når det "passer" ham. Normalt skal han ha barnet 2 dager i uken, men dette har ikke fungert i det hele tatt de siste månedene!

I hele desember hadde han barnet kun 2 ganger, og nå i februar blir det også 2 ganger. Ifølge ham selv, dukker det plutselig opp noe, for han har visst kommet borti noe "tull" ifølge ham selv... Jeg vet ikke om det er sant eller ikke, for eneste kontakten jeg har med ham er ved henting/levering av barnet. Oftest får jeg beskjed om at han ikke kan komme en time eller to før henting. Hender også jeg ikke får beskjed i det hele tatt, eller beskjed sent på kvelden. Da har han liksom "glemt" at det var hans dag...

I det siste har det dukket opp en annen faktor også. Vi har en avtale om at barnet ikke skal møte ny partner før det eventuelt er seriøst. Dette driter han nå plutselig i, og som unnskyldning sa han at han var enig i den avtalen, fordi han var så langt nede den dagen at han hadde vært enig i alt jeg hadde sagt.

Barnet som kun er året gammelt, kjenner ikke sin egen pappa. Ved levering ser jeg at han er utrygg, og noen ganger gråter han. Er kanskje ikke rart, siden det er såpass sporadisk kontakt. Når barnet kommer hjem, er han MEGET klengete på meg, og virker "glad" for å være hjemme igjen. Kommer ofte med tårer i øynene. Derfor syntes jeg det ble ekstra ille når da pappaen plutselig fant ut at barnet skullel møte en "tidsfordriv-dame" (vet at det ikke er noe mer), og at barnet da måtte forholde seg til henne - samtidig med en pappa som han ikke kjenner...

Kan si at jeg har vært i kontakt med familivernkontoret ang dette med samværet før, men de sa at de dessverre ikke kunne oppdra foreldre. Og det ville eventuelt ikke hjelpe om pappaen skrev under på en samværsavtale. For er han ikke voksen nok og moden nok til å stille opp, så gjør han heller ikke det med en skriftlig avtale.

Så nå har barnefaren fått beskjed av meg, om å holde seg borte fra barnet til han har fått ordnet opp i privatlivet sitt, og til han finner ut at han KAN stille opp for barnet 100%! Jeg ga ham beskjed at han ikke skulle ta kontakt før han klarte sette barnets behov og følelser FØR sine egne! Jeg sa også at han kunne ta kontakt med de instansene han ville, og at jeg da gladelig legger fram min sak. Jeg har barnet hver dag, jeg ser hvordan det påvirker barnet å bli levert til en "fremmed". Og det er ekstremt slitsomt og aldri vite om barnet blir hentet eller ikke på samværsdagene, da det aldri blir gitt beskjed i god tid.

Var dette rett av meg å gjøre? JEG føler det rett, men regner med at jeg kommer til å få høre fra både barnefaren, hans familie og venner om at jeg TAR FRA barnefaren barnet...og andre tåpeligheter.

Skal man ikke ta hensyn til barnet først og fremst? Er jo ikke slik at jeg nekter faren samvær med barnet for alltid! Jeg vil bare at han skal bli voksen og ansvarsfull og ta hensyn til barnets behov...

 

exonymous
exonymousInnlegg: 18029
24.02.11 00:18

Vrien sak, men du fortjener et svar.

Dette handler om barnets beste. Ut fra det du legger fram her, så har du gjort det rette. Det er likevel alltid to sider av samme sak, så jeg tar forbehold. Hva var reaksjonen hans da du sa dette? Det burde fortelle mye.

IDK2407
IDK2407Innlegg: 2881
24.02.11 00:29

Har ikke mye å si, men du gjorde det riktige. Om han ikke har tid eller gidder å ta ansvar, så er det bare godt du nekter han det.
Ønsker deg lykke til videre.

Corvus
CorvusInnlegg: 19403
24.02.11 01:00
sheepcup: Skal man ikke ta hensyn til barnet først og fremst? Er jo ikke slik at jeg nekter faren samvær med barnet for alltid! Jeg vil bare at han skal bli voksen og ansvarsfull og ta hensyn til barnets behov...

Det skal naa ikke vaere du som skal bestemme naar barnefaren er moden nok!

pooo
poooInnlegg: 2053
24.02.11 03:42
sheepcup: Hei Har problemer med en umoden far, som til nå har fulgt muntlig samværsavtale når det "passer" ham. Normalt skal han ha barnet 2 dager i uken, men dette har ikke fungert i det hele tatt de siste månedene! I hele desember hadde han barnet kun 2 ganger, og nå i februar blir det også 2 ganger. Ifølge ham selv, dukker det plutselig opp noe, for han har visst kommet borti noe "tull" ifølge ham selv... Jeg vet ikke om det er sant eller ikke, for eneste kontakten jeg har med ham er ved henting/levering av barnet. Oftest får jeg beskjed om at han ikke kan komme en time eller to før henting. Hender også jeg ikke får beskjed i det hele tatt, eller beskjed sent på kvelden. Da har han liksom "glemt" at det var hans dag... I det siste har det dukket opp en annen faktor også. Vi har en avtale om at barnet ikke skal møte ny partner før det eventuelt er seriøst. Dette driter han nå plutselig i, og som unnskyldning sa han at han var enig i den avtalen, fordi han var så langt nede den dagen at han hadde vært enig i alt jeg hadde sagt. Barnet som kun er året gammelt, kjenner ikke sin egen pappa. Ved levering ser jeg at han er utrygg, og noen ganger gråter han. Er kanskje ikke rart, siden det er såpass sporadisk kontakt. Når barnet kommer hjem, er han MEGET klengete på meg, og virker "glad" for å være hjemme igjen. Kommer ofte med tårer i øynene. Derfor syntes jeg det ble ekstra ille når da pappaen plutselig fant ut at barnet skullel møte en "tidsfordriv-dame" (vet at det ikke er noe mer), og at barnet da måtte forholde seg til henne - samtidig med en pappa som han ikke kjenner... Kan si at jeg har vært i kontakt med familivernkontoret ang dette med samværet før, men de sa at de dessverre ikke kunne oppdra foreldre. Og det ville eventuelt ikke hjelpe om pappaen skrev under på en samværsavtale. For er han ikke voksen nok og moden nok til å stille opp, så gjør han heller ikke det med en skriftlig avtale. Så nå har barnefaren fått beskjed av meg, om å holde seg borte fra barnet til han har fått ordnet opp i privatlivet sitt, og til han finner ut at han KAN stille opp for barnet 100%! Jeg ga ham beskjed at han ikke skulle ta kontakt før han klarte sette barnets behov og følelser FØR sine egne! Jeg sa også at han kunne ta kontakt med de instansene han ville, og at jeg da gladelig legger fram min sak. Jeg har barnet hver dag, jeg ser hvordan det påvirker barnet å bli levert til en "fremmed". Og det er ekstremt slitsomt og aldri vite om barnet blir hentet eller ikke på samværsdagene, da det aldri blir gitt beskjed i god tid. Var dette rett av meg å gjøre? JEG føler det rett, men regner med at jeg kommer til å få høre fra både barnefaren, hans familie og venner om at jeg TAR FRA barnefaren barnet...og andre tåpeligheter. Skal man ikke ta hensyn til barnet først og fremst? Er jo ikke slik at jeg nekter faren samvær med barnet for alltid! Jeg vil bare at han skal bli voksen og ansvarsfull og ta hensyn til barnets behov...  

Hei!

Det er ikke vanskelig å forstå at du både er fortvilet, frustrert og oppgitt i din situasjon. Likevel ønsker jeg å minne deg om noe:

* Familievernkontoret har rett i at de ikke kan oppdra foreldre. Endringer kan kun skje hos personer som selv ønsker å endre seg.

*Ja, barnas beste skal stå i sentrum. Jeg undrer meg over at du spør om det...?

*Du nevner at du har sagt til barnefar at han ikke skal ta kontakt før han klarer å sette barnets behov og følelser FØR sine egne. Jeg leser av innlegget ditt at du selv styres av følelser i og med at du er så opptatt av at han har fått seg en dame (som du kaller "tidsfordriv-dame"). Vokt deg for dette. Med mindre denne damen bringer rus/ andre elementer inn som skader barnet, forsøk å fokuser på dere som foreldre, ikke om han har ny dame eller ikke.

*Husk at du evt. først og fremst ikke "TAR FRA" barnefaren barnet - men TAR FRA barnet faren sin. Det bør du ha i bakhodet fremover, da blir det enklere å komme seg i gjennom vanskelige perioder.

Det er ikke vanskelig å forstå at du ønsker at han skal bli voksen og ansvarsfull og ta hensyn til barnets behov. Virket denne mannen voksen og ansvarsfull - før du bestemte deg for å få barn med han?

Sett krav til barnefar om struktur, og gi de konsekvenser som er innenfor lovens rammer. Vær saklig, og ikke fokuser på andre damer (husk du sitter med "makta" mht. barnet, og i verste fall vil han bruke dette som en umoden måte å provosere deg ytterligere på/ hevne seg for konsekvenser han måtte få, noe som igjen kan føre til at deres barn blir eksponert for enda flere ulike nye partnere. 

Hvis dere har en felles venn/ familiemedlem som begge snakker godt med og har tillit til - og som evner å tenke nøytralt (det som er best for barnet), kan det være nyttig og hensiktsmessig å ha en slik person som i vanskelige perioder/ situasjoner kan opptre som "mekler" dere i mellom, når kommunikasjonen er fastslåst og dere trenger en løsning der og da. Inviter faren til barnet ditt til å bli enig om hvem dere evt. kan bruke til dette (og gjør det en dag dere ikke er i en konfliktsituasjon).

Du nevner familien til barnefar. Er foreldrene hans ressurssterke og interessert i å bidra? Hvis besteforeldrene bidrar med å være der når barnefar har barnet (slik at de blir kjent med barnet), kan de også etterhvert ha barnet hvis faren "trekker seg" i siste liten. Dette vil ofte oppleves som mindre dramatisk etterhvert som barnet blir eldre - enn om det blir en slags dramatisk episode ut av det - når faren plustselig ikke kan - eller ikke "kan" ha barnet. 

Det er ikke vanskelig å forstå at du opplever det "slitsomt" å aldri vite om barnet blir hentet eller ikke på samværsdagene. Nå er virkeligheten imidlertid slik at du har valgt å få barn med denne mannen, og da må du ta konsekvensene av det. Ta som utgangspunkt i din planlegging at barnet ikke blir hentet av faren disse dagene. Hvis dere hadde levd sammen (og for dem som gjør det og har barn), er det sjelden noen som kommer fast og henter barna deres annenhver helg - eller faste dager i uken...eller halve sommerferien.

Hvis du skal gjøre noe spesielt med venner eller ha "barnefri" for å gjøre noe, legg det alltid til de helger og dager hvor du vet det er du som har barnet. Da skaffer du barnevakt, og vet at faren til barnest mangel på evne og/ eller vilje til å være en pålitelig samværsforelder ikke ødelegger dine planer. Du må innrette deg etter virkeligheten fremfor å sitte og vente på at barnefar skal endre seg - og ergre deg ukentlig over at forholdene er som de er. Hvis du ikke gjør det, kommer du til å ødelegge ditt eget liv, og barnet vil vokse opp i en krigssone (mellom deg og faren) som vil være ekstremt skadelig for barnet. 

Lykke til!

chris19772
chris19772Innlegg: 1
24.02.11 08:02

Hei

 

Det er en tung problemstilling du sliter med som jeg tror er veldig aktuell for mange, men det er nok ikke så lett å prate om. Jeg er frilansjournalist og skriver en artikkel om akkurat dette. Vil du ta kontakt med meg på e-post nansenfransen@yahoo.com (jeg fant ingen måte å sende deg en PM på, så derfor legger jeg det inn her i debatten)? Anonymitet garantert.

RattusNorvegicus
RattusNorvegicusInnlegg: 12422
24.02.11 08:36
sheepcup: I det siste har det dukket opp en annen faktor også. Vi har en avtale om at barnet ikke skal møte ny partner før det eventuelt er seriøst. Dette driter han nå plutselig i, og som unnskyldning sa han at han var enig i den avtalen, fordi han var så langt nede den dagen at han hadde vært enig i alt jeg hadde sagt.

Akkurat dette kan være sant. Gutter med en dominerende mor vil ofte svare ja, uten å mene det, om man presser dem. De er opplært til at det er korrekt opptreden. Enebarn, eller barn nummer 2 og videre med foreldre som krever og presser for mye lærer seg å bli mestere i å skofte.

Du stiller et ja/nei spørsmål om det var riktig av deg å sette ned foten. Det var det. Ut fra min analyse av hans personlighet er det meningsløst å forhandle med ham, siden han når som helst kan finne på å ombestemme seg, gjerne uten å informere noen om det. Derfor må du bare si hvordan du vil ha det og hva konsekvensene blir når man ikke følger opp dette. Det ser ut som du har gjort det. Bra!

Når barnet blir gammelt nok til å spørre om hvem sin far er anbefaler jeg ikke å snakke stygt om ham, utover og informere om at han ikke er egnet til å ta ansvar for andre mennesker. Eller gullfisk for den saks skyld - jeg er slik, faktisk enda verre, jeg kan ikke engang ta vare på blomster. Ikke engang kunstige blomster, selv de visner og dør. Nok om meg. Tilbake til tråden, noen videre negative beskrivelser vil i lengden slå tilbake på deg selv i lengden.

sheepcup
sheepcupInnlegg: 22
24.02.11 08:43

Hei

Takk for all respons. Tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende og gi litt svar tilbake.

Nei, det er ikke jeg  som bestemmer når han er voksen nok. Det burdte han gå inn i seg selv og finne ut av. Han har sagt det selv til meg flere ganger, at han vet at sånn han holder på ikke er bra for barnet, og at han skammer seg. Men så skjer det igjen og igjen. Da føler ikke jeg at han mener det han har sagt.

Angående denne dama da. Dette er en person fra pappaens fortid. (pappaen er tidligere narkoman, og var sammen med denne dama i noen år. etter hva jeg har blitt fortalt, var det et skikkelig destruktivt forhold, med politi og barnevern i bildet) Hun var/er ikke narkoman, men sa/sier ikke neitakk om hun blir tilbudt div på fester. Dette er hva pappaen selv har fortalt meg. Han var også gjentatte ganger utro mot meg med henne. Så jeg vet godt hvem hun er.

Jeg bryr meg faktisk ikke om han holder på med denne dama innimellom. For jeg er fullstendig ferdig med ham følelsesmessig. Etter noen runder med løgner og tull blir man ofte lei. Men det som gjør at jeg reagerer, er at han selv har sagt at dette kvinnemennesket ikke betyr noenting for ham, og at barnet vårt ikke skal ha noe med henne å gjøre. Han har sagt så mye stygt om henne, og selv sagt at det er en person som barnet ikke skal være rundt... så plutselig snur han helt om? Og han vet at han gjør noe galt. Og hvordan vet jeg at han vet at han gjør noe galt? (hehe ble litt rar setning) Jo, fordi vi var venner på fb, og plutselig stengte han meg ute. Var en annen som fortalte meg at denne dama hadde skrevet nesten et essay på wallen hans at hun kom på besøk og at hun gledet seg til det de skulle gjøre osv.

Dette ville alstå ikke pappaen at jeg skulle se, og hvorfor? Han vet at jeg ikke bryr meg om de holder på, så eneste grunnen er fordi han selv har sagt at barnet ikke skal ha  noe med denne personen å gjøre. Ja, det synes jeg er barnslig av ham.

Familien hans bor for langt unna til å ta del og hjelpe til. Og ifølge pappaen, så hadde de ikke giddi gjøre det uansett om de bodde nærmere. Han har ikke akkurat beste kontakten med dem..

Og det at jeg stilte spørsmål om at barnets beste skal stå i sentrum - det var et retorisk spørsmål :) men det er ikke så lett å lese seg til muligens, og fungerer bedre muntlig :))

Takk alle igjen, for svar. Jeg føler selv at det å be pappaen trekke seg unna og få ryddet opp i livet sitt, er det beste. Kanskje for pappaen også... Og ja, selvfølgelig er jeg følelsesmessig engasjert i dette - gjelder jo mitt eget barn!

 

joplina
joplinaInnlegg: 58200
24.02.11 10:24
sheepcup: Jeg bryr meg faktisk ikke om han holder på med denne dama innimellom. For jeg er fullstendig ferdig med ham følelsesmessig.

Med tanke på at barnet er så lite (bare året), så er det ikke rart at barnet blir utrygg på pappa når samværet er så til de grader tilfeldig og med lange mellomrom.

Denne pappaen har ikke fokus på den biten eller barnet i så måte - men desto større fokus på seg selv og hva som måtte passe han. Umodent - Ja, uten tvil.

Du skriver at du er følelsesmessig ferdig med fyren - og hvis du virkelig er det, å skulle det ikke være noe problem å ha en ikke-følelsesmessig kontakt med vedkommede.  Jeg tenker da på barnet og barnets alder, og det faktum at pappa ikke har fulgt opp, slik at barnet  dessverre er utrygg når pappa en gang innimellom med ujevne mellomrom finner ut at han kan ha  samvær med barnet....

Hva med å  si at pga barnets behov - ikke minst behovet av å bli trygg på sin egen far - så kan barnefar komme på besøk hos dere noen timer hver uke  så barnet får bli kjent med han på en god og skikkelig måte.  Hvis du virkelig er ferdig med fyren rent følelsesmessig så skulle det ikke være noe problem å ha et slikt "kaffebesøk" èn til to ggr per uke over en periode på f.eks et par til 3 måneder.

Hvis barnefar faktisk møter opp og kommer på besøk til sitt barn , for se hvordan barnet er i sitt vante miljø, se hva han liker å spise, liker å leke med, hva han ikke liker - og se hvordan dere har det sammen/kommuniserer - så vil han stå mye bedre rustet og selv føle seg mye tryggere når han  - forhåpentligvis - ønsker å begynne med faste avtalte samvær igjen.

Noe annet blir det jo hvis han ikke gidder å følge opp besøk på hjemmebane en gang - med fokus på at barnet skal lære kjenne pappa og bli trygg på pappan sin... DA tenker jeg at det er like greit å nekte å sende barnet på helt tilfeldige og sporadiske besøk. Slike sporadiske  og tilfeldige samvær er jo meget utrygge for så små barn.  Er jo noe helt annet om en 7-åring drar på sporadiske og rimelig tilfeldige besøk til en pappa som barnet har levd sammen med i 6 år f.eks....

 

 

exonymous
exonymousInnlegg: 18029
24.02.11 10:53
ejekjekke: Så reaksjonen din til at du mener far ikke har ungen nok, er å nekte barnet å se sin far overhodet? Du var smart.   Håper far her går til retten. Da blir du satt på plass.

Alltid er det en eller annen idiot som lurer seg inn i disse trådene. Denne gangen er det deg. Gratulerer.

VidaMorte
VidaMorteInnlegg: 1062
24.02.11 11:32
joplina: Hva med å  si at pga barnets behov - ikke minst behovet av å bli trygg på sin egen far - så kan barnefar komme på besøk hos dere noen timer hver uke  så barnet får bli kjent med han på en god og skikkelig måte.  Hvis du virkelig er ferdig med fyren rent følelsesmessig så skulle det ikke være noe problem å ha et slikt "kaffebesøk" èn til to ggr per uke over en periode på f.eks et par til 3 måneder.

Godt svart og er enig med deg

Hvor mye skjønner et barn på et år ? De lever vel mere på følelsesmessigere impulser og kan sikkert bli usikker når det ikke får se mamma og blir hos en som den ikke kjenner. Og det du skriver om faren atferd og tidligere liv, så er jeg usikker på hvordan han behandler barnet når det er hos han, kanskje bare lar barnet leve sitt liv innpå et annet rom alene kanskje skrikende.???? Om barnet i den alderen ser faren med en annen dame, tror jeg den skjønner noenting av,,Men jeg er mere redd for hvordan tilstand , kanskje far eller nye venninne er når de er sammen med barnet, er de i en påvirket tilstand.???

IKKe la barnet være alene med faren nå, en grunn pågrunn av barnets lave alder og at faren virker veldig ustabil følelsesmessig. La faren treffe barnet med deg, enten på cafe eller ute i en park om sommeren eller hjemme hos deg på ettermiddagen og gi klar beskjed og vær avsiende mot alle forsøk på å være følsom eller få kjærlighet fra deg .

Skal du ha fri en dag eller kveld må du finne familie eller venninner som kan passe på barnet trygt.

Men litt kritikk , skal du selv få. Få barn med en tidligere narkoman, håper ikke det skjedde raskt i forholdet, og nå skilt og et barn på 1 år med en ustabil far i et nytt forhold.

sheepcup
sheepcupInnlegg: 22
24.02.11 13:17

Hei igjen

Ja, det går jo - at pappaen kommer hit på "besøk" et par dager i uken, istedet for å reise avgårde med barnet. Skal ta opp det med ham. Så får jeg håpe at han da vil dette. Men uansett er jo problemet at han "blåser i" samværet i hytt og pine.

Til personen som synes jeg er "dum" som "nekter" far samvær da han ser barnet lite nok fra før --- er akkurat det som er problemet. Han ser barnet lite, fordi han ikke GIDDER se det mer! Er kjempekult å ikke kunne planlegge ting fordi du aldri vet om den andre parten dukker opp til avtalte tider. NOT. Og når pappaen selv sier at han "glemmer" at han skal ha barnet sitt, så sier det også en del. Og ja, jeg vet at til nå så har kamerater, festing og sånne ting kommet før barnet. Og han har selv innrømmet at han ikke har vært der, og at han er lei seg for det. Men jeg tror han er glad for å slippe ansvaret faktist.

Jeg visste at han hadde en fortid som narkoman. Men jeg tror også på det å gi mennesker en sjanse til. Og jeg ble skikkelig forelsket. Han var utro etter et par år, og dum som jeg var så fikk han en sjanse til, da det ALDRI skulle gjenta seg, og han angret dypt! Ble gravid etter ca 4 år. Gikk lenge og tenkte på om jeg skulle beholde dette barnet, da jeg hadde begynt få opp øynene. Men han lovte at han skulle bli verdens beste pappa, og at han skulle gjøre alt for at vi skulle bli en "lykkelig" familie.

Da jeg var høygravid gikk han fra meg. (hadde møtt en annen)

Nå ser jeg jo at det var like greit, for det var jo 4 år med løgner fra hans side. Løgner og bedrag. Men jeg trodde faktisk at han mente at han ville stille opp for barnet sitt. Det gjør han altså ikke! Og ja jeg er skuffet.

I begynnelsen hatet jeg ham overalt på jord. Han ødela gleden ved å vente et barn, og han ødela gleden ved å komme hjem med et nyfødt barn. For da var det slik at han skulle ha 50% samvær og skulle lage et helvete for meg om jeg sa nei til det. Første mnd etter fødselen tror jeg ikke jeg gjorde noe annet enn å gråte. Og jeg gikk konstant rundt og var nervøs for hva han kunne finne på. (er fortsatt nervøs, for når han "klikker" så blir han helt rabiat, og sier de mest forferdelige ting for å psyke meg ned)

Har tatt meg lang tid, men etter å ha pratet en del med helsesøster så har jeg blitt sterkere. Men ja, jeg sliter fortsatt med "redsel" når han blir sint. Han har noen ekstreme humørsvingninger...

Dette er vel også en av grunnene til at kontakten mellom oss kun har vært ved levering/henting av barnet. Jeg ville ikke ha mer. Jeg var/er redd for ham, og etter de 4 åra, så synes jeg han har vært jævlig nok mot meg.

Vet at han har hatt en sprekk i løpet av disse åra, men det er vel det. Han røyker også hasj, men det er det jo mange som gjør og som ikke er eller har vært narkomane.

Det at barnet ikke skal være med far når denne dama er på besøk, er fordi vi hadde en avtale om at det ikke skulle skje. Han har selv sagt at han møter denne dama et par ganger i året, og ser ingen grunn til at barnet skal ha noe med henne å gjøre. At han nå plutselig gjør om på det, er bare slik han er. Alt han sier, betyr egentlig ingenting. For han gjør om på ting og tang som det passer ham.

Vet ikke om det er pga av fortiden hans, eller om bare enkelte personer er slik.

sheepcup
sheepcupInnlegg: 22
24.02.11 13:33

Ps

Jeg er heller ikke feilfri :) Det er vel ingen.

Dette innlegget skrev jeg for at jeg var/er frustrert over pappaens valg. Jeg skjønner dem ikke. Hvem ville vel ikke vært mest mulig sammen med sitt eget barn.

Jeg blir bare oppgitt over alle avtalebruddene, og det at han sier han han skal skjerpe seg - også skjer det aldri. Oppgitt og sliten er jeg.

Takk igjen for alle svar. Både de som støtter mitt valg, og de som ikke støtter det.

Får satse på at alt ordner seg...en eller annen gang. Det finnes jo ikke noe større enn å være mamma/pappa!

Så får vi se - skal ta opp det med "kaffebesøk" her etter hvert. Må bare bli kvitt den forbanna "redselen"

Takk :)

joplina
joplinaInnlegg: 58200
24.02.11 14:03

Kanskje dere kunne avtale en fast dag eller to - slik at du kunne alliere deg med en veninne som også kom på besøk - eller at dere tar noen av besøkene  på nøytralt sted.

Det aller viktigste her er at barnet får lære kjenne sin far og bli trygg på sin far hvis han noensinne skal ha noe samvær med sin far. Det sier seg selv at et så lite barn som ikke egentlig kjenner pappan sin i det hele tatt, blir utrygg når pappa plutselig kommer å henter barnet for samvær.

Kanskje har barnet av den grunn vært urolig og sutrete (grått en god del) slik at det er en av grunnene for at pappa utsetter samværene...at han ikke føler at han takler det. Kanskje er det også derfor han har introdusert sin heller tvilsomme veninne, for å ha noen å dele ansvaret med...?

 

Cheini
CheiniInnlegg: 3094
24.02.11 15:51
joplina: Kanskje dere kunne avtale en fast dag eller to - slik at du kunne alliere deg med en veninne som også kom på besøk - eller at dere tar noen av besøkene  på nøytralt sted. Det aller viktigste her er at barnet får lære kjenne sin far og bli trygg på sin far hvis han noensinne skal ha noe samvær med sin far. Det sier seg selv at et så lite barn som ikke egentlig kjenner pappan sin i det hele tatt, blir utrygg når pappa plutselig kommer å henter barnet for samvær. Kanskje har barnet av den grunn vært urolig og sutrete (grått en god del) slik at det er en av grunnene for at pappa utsetter samværene...at han ikke føler at han takler det. Kanskje er det også derfor han har introdusert sin heller tvilsomme veninne, for å ha noen å dele ansvaret med...?  

Enig med deg i denne tråden, Joplina. For én gangs skyld?:)

Det virker på meg etter bittelitski informasjonski om denne pappaen, som at han ikke har ordentlig styring på greiene sine OG at han har samvær med barnet pga sitt eget ego.
Likevel, det skal ganske mye til før man snakker om å ta fra foreldre samværsretten, heldigvis. Som oftest modner folk etter hvert og tar ansvar på en mer genuin måte.

Når det er slik, forstår jeg trådstarter om hun er bekymret for barnets velferd og utvikling når det er på sine lovpålagte besøk hos denne herremannen.

Det er ikke alle oss gutta som er særlig godt skapt for ansvarsfullt farskap, ser det ut til, av forskjellige grunner. Uansett årsak, vil da de fleste menn spille "Joa', jeg tar ansvar, da vel" og forsøke å gjøre det "rette". Noen kommer da inn i det og modner fort, tar "ansvaret" og blir en helt kurant pappa, mens andre, uansett hvor mye de ønsker å delta, må gi tapt, da det rett og slett ikke ligger naturlig for dem å ta jobben.

De fleste som ikke er istand til å ta ansvaret vil i første omgang få det til å virke som de tilsynelatende stiller opp, men det blir nok som regel halvhjertet og er derfor kanskje ikke særlig bra for barnets utvikling og sosialisering.

Er far infantil selv, blir det vanskelig for han å ta ansvar for barnet før barnet selv er noen år og kan kommunisere på et plan far kan være med på.

Mvh
Ch

 

 

(Innlegget ble redigert 24.02.11 15:53)

pooo
poooInnlegg: 2053
25.02.11 16:19

Hvorfor valgte du å få barn med denne mannen? 

pooo
poooInnlegg: 2053
25.02.11 16:20
joplina: Kanskje dere kunne avtale en fast dag eller to - slik at du kunne alliere deg med en veninne som også kom på besøk - eller at dere tar noen av besøkene  på nøytralt sted. Det aller viktigste her er at barnet får lære kjenne sin far og bli trygg på sin far hvis han noensinne skal ha noe samvær med sin far. Det sier seg selv at et så lite barn som ikke egentlig kjenner pappan sin i det hele tatt, blir utrygg når pappa plutselig kommer å henter barnet for samvær. Kanskje har barnet av den grunn vært urolig og sutrete (grått en god del) slik at det er en av grunnene for at pappa utsetter samværene...at han ikke føler at han takler det. Kanskje er det også derfor han har introdusert sin heller tvilsomme veninne, for å ha noen å dele ansvaret med...?  

Støtter dette!

pooo
poooInnlegg: 2053
25.02.11 17:40
sheepcup: Takk alle igjen, for svar. Jeg føler selv at det å be pappaen trekke seg unna og få ryddet opp i livet sitt, er det beste. Kanskje for pappaen også... Og ja, selvfølgelig er jeg følelsesmessig engasjert i dette - gjelder jo mitt eget barn!

Jeg synes ikke du skal be han om å rydde opp i livet sitt, det vil kun provosere han og det er ikke barnets beste. Det er hans valg hvordan han vil leve livet sitt. Du bør heller ikke bry deg om hva han skriver på FB, så lenge han ikke legger ut bilder av barnet deres eller på en slik måte skader barnet. 

Du bør også slutte å fokusere på hva som er best for "pappaen"....Det er ikke din jobb. Det høres ut som om du snakker om et barn når du skriver så nedlatende om et annet voksent menneske. Hvis han forstår så lite vedrørende hva som er bra for han og ikke, undrer jeg meg over at du har valgt å få barn med han. Du har tydeligvis ment at han er voksen nok til å bli far, da vet du at han også voksen nok til å vite hva som er hans beste og ikke. Om han vil ta konsekvensene av denne kunnskapen er noe annet. 

Hvis du fortsetter å snakke om han og/ eller til han på en så nedlatende måte, vil det være en glimrende start på et livslangt svært konfliktfylt forhold dere i mellom. Hvis du vl være "følelsesmessig engasjert" i barnet, bør du sette deg ned og tenke på om dette er bra for barnet...

En annen ting er at han selvsagt må ta konsekvensene av sine handlinger. Han vet godt selv hva som skal til og ikke. Hold kontakt med det offentlige, og forhold deg til de råd du får der. 

Ser at du allerede skriver "mitt" eget barn. Det er deres barn, ikke ditt. Hvis du mener det du skriver om at du ønsker barnet skal ha en far og et forhold til sin far, bør du kanskje starte med å øve deg på å si "vårt" barn...?

 

rts26
rts26Innlegg: 3291
28.02.11 16:15
sheepcup: Men han lovte at han skulle bli verdens beste pappa, og at han skulle gjøre alt for at vi skulle bli en "lykkelig" familie.

Utilgivelig at du kunne falle for noe slikt. Det er barnelærdom at narkomane er uhelbredelige løgnere og latsabber. Nå må barnet ditt lide for din godtroenhet i form av denne stressende situasjonen, og ikke få utvikle seg i den overlegent beste familieorganiseringen, nemlig kjernefamilien.

Det eneste du kan gjøre nå er damage control - minsk eksponeringsgraden fra denne fjotten overfor barnet så mye som du kan. Drit i alle disse pappafanatikerne her inne som krever at du er forpliktet til å dulle med far slik at slasken skal få samvær utelukkende på sine premisser til enhver tid. Han skal vise seg verdig av egen, og ikke din, maskin.

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
28.02.11 18:55
sheepcup: Har tatt meg lang tid, men etter å ha pratet en del med helsesøster så har jeg blitt sterkere. Men ja, jeg sliter fortsatt med "redsel" når han blir sint. Han har noen ekstreme humørsvingninger... Dette er vel også en av grunnene til at kontakten mellom oss kun har vært ved levering/henting av barnet. Jeg ville ikke ha mer. Jeg var/er redd for ham, og etter de 4 åra, så synes jeg han har vært jævlig nok mot meg. Vet at han har hatt en sprekk i løpet av disse åra, men det er vel det. Han røyker også hasj, men det er det jo mange som gjør og som ikke er eller har vært narkomane. Det at barnet ikke skal være med far når denne dama er på besøk, er fordi vi hadde en avtale om at det ikke skulle skje. Han har selv sagt at han møter denne dama et par ganger i året, og ser ingen grunn til at barnet skal ha noe med henne å gjøre. At han nå plutselig gjør om på det, er bare slik han er. Alt han sier, betyr egentlig ingenting. For han gjør om på ting og tang som det passer ham. Vet ikke om det er pga av fortiden hans, eller om bare enkelte personer er slik.

Det du skriver her betyr at mannen som er far til ditt barn, er såpass ustabil at du bør vurdere om du ikke bør ta noen grep for å få hindret ham i å ha noe som helst samvær med barnet. Evt kan du kreve at han får samvær under tilsyn.

Du skriver at du er redd når han blir sint, og at han har noen ekstreme humørsvingninger. Tenk deg om før du inviterer en slik mann hjem til deg. Du bør kanskje av hensyn til barnets og din egen sikkerhet la det være? For - i mine ører lyder det som om du beskriver en voldelig mann.

Han har hatt en sprekk og røyker også hasj. Javel, hva er det han ruser seg på i tillegg til hasj når han har sine sprekker? Det du skriver tyder på at han er en narkoman, ikke bare en tidligere en. Hvor mange sprekker tror du at du ikke vet om? Du forteller selv at han har løyet for deg i alle år.
Vil du virkelig barnet ditt så vondt at du vil sende barnet til en narkoman, som også er sammen med ei dame som ikke bør ha noe med barn å gjøre ???!!!

Jeg tar fortsatt utgangspunkt i det du skriver. Og etter det du selv skriver, så bør du avsolutt ikke sende barnet ditt til denne mannen. Du bør heller ikke slippe ham over dørstokken din.

Du bør snakke videre med helsesøster om hvordan du bør gå fram for å få fradømt mannen enhver samværsrett og ett evt foreldreansvar.

 

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
28.02.11 18:58
pooo: Hvorfor valgte du å få barn med denne mannen? 

Et vanvittig stygt spørsmål. Får håpe trådstarter overser dette.

ekablitvon
ekablitvonInnlegg: 1842
01.03.11 02:23
GARDSDATTRA: Det du skriver her betyr at mannen som er far til ditt barn, er såpass ustabil at du bør vurdere om du ikke bør ta noen grep for å få hindret ham i å ha noe som helst samvær med barnet. Evt kan du kreve at han får samvær under tilsyn. Du skriver at du er redd når han blir sint, og at han har noen ekstreme humørsvingninger. Tenk deg om før du inviterer en slik mann hjem til deg. Du bør kanskje av hensyn til barnets og din egen sikkerhet la det være? For - i mine ører lyder det som om du beskriver en voldelig mann. Han har hatt en sprekk og røyker også hasj. Javel, hva er det han ruser seg på i tillegg til hasj når han har sine sprekker? Det du skriver tyder på at han er en narkoman, ikke bare en tidligere en. Hvor mange sprekker tror du at du ikke vet om? Du forteller selv at han har løyet for deg i alle år.
Vil du virkelig barnet ditt så vondt at du vil sende barnet til en narkoman, som også er sammen med ei dame som ikke bør ha noe med barn å gjøre ???!!! Jeg tar fortsatt utgangspunkt i det du skriver. Og etter det du selv skriver, så bør du avsolutt ikke sende barnet ditt til denne mannen. Du bør heller ikke slippe ham over dørstokken din. Du bør snakke videre med helsesøster om hvordan du bør gå fram for å få fradømt mannen enhver samværsrett og ett evt foreldreansvar.  

Til sheepcup..., Jeg sier meg 100% enig i det GD sier her. Min første tanke da jeg leste åpningsinnlegget, var at dette barnet må slippe å bli sendt dit. Barn registrerer mye, men de har desverre begensede muligheter til å få kommunisert hva de mener. Men her er det tydelig hva barnet kommuniserer. Etter det du beskriver bør denne faren, bevise at han er verdig til å ha ansvaret for barnets liv, før han gis det ansvaret. En far skal selvfølgelig ha alle muligheter til samvær med sitt barn, men bare om han er det ansvaret verdig og viser det. Det aller første bud, er at han viser at han er til å stole på.

Etter det du beskriver er dette en ustabil person, som også vekker frykt i deg. Ikke slipp denne fyren inn til deg og ungen, uten videre. En ansvarlig forelder setter alltid barnet først og det gjør tydeligvis ikke han, når han drar inn tilfeldige og lettvinte bekjentskaper mens han har ansvaret. Skal ikke se bort ifra at det kan være mye rart han drar inn i huset, mens han har ansvaret for barnet. Og barnet prøver febrilsk å fortelle deg dette, med sitt begrensede språk. Nei etter hva du fortalte her fikk jeg alle pigga ut mot denne fyren. Men jeg leste ett bra råd fra en her i tråden, ikke snakk nedsettende om faren når barnet blir eldre. Forklar bare helt objektivt hvorfor han ikke kunne ha barnet når det var lite. Om han siden viser vilje til å være ansvarlig, så er ikke noe bedre enn det, men pr. d.d er han tydeligvis ikke til å stole på.    

pooo
poooInnlegg: 2053
02.03.11 02:39
GARDSDATTRA: Et vanvittig stygt spørsmål. Får håpe trådstarter overser dette.

Barnet er under et år gammelt. Når jeg leser beskrivelsen av denne mannen (faren til barnet), samt øvrige innlegg fra trådstarter, er det absolutt ikke et vanvittig spørsmål  - snarere et naturlig (om også smertefullt) og logisk spørsmål.

Jeg stiller spørsmålet med utgangspunkt i hva trådstarter selv skriver. Det betyr ikke at jeg ikke evner å ha empati for trådstarter...

...for det har jeg.

 

pooo
poooInnlegg: 2053
02.03.11 03:06
GARDSDATTRA: Et vanvittig stygt spørsmål. Får håpe trådstarter overser dette.

Er det vanvittig å stille spørsmål om hvem du velger å gi som forelder til dine barn?

Er det barnet - eller den voksne forelder - som velger dette?

Er det barnet eller forelderen/ foreldrene som velger dette?

Hm...."stygt spørsmål"....Lukter alltid slik når man har truffet spikeren på hodet!

:)) Hm...

Nei, en får ikke håpe trådstarter "overser dette". En må håpe på at trådstarter plukker med seg de råd som er verdt å ta med seg - og lærer av de valg som er tatt, og forhåpentligvis ikke gjør det samme en gang til.

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
02.03.11 10:47
pooo: Er det vanvittig å stille spørsmål om hvem du velger å gi som forelder til dine barn? Er det barnet - eller den voksne forelder - som velger dette? Er det barnet eller forelderen/ foreldrene som velger dette? Hm...."stygt spørsmål"....Lukter alltid slik når man har truffet spikeren på hodet! :)) Hm... Nei, en får ikke håpe trådstarter "overser dette". En må håpe på at trådstarter plukker med seg de råd som er verdt å ta med seg - og lærer av de valg som er tatt, og forhåpentligvis ikke gjør det samme en gang til.

Det er rimelig stygt ja, og nedverdigende å stille spørsmål om "hvorfor hun valgte å få barn med ham".  Men så vidt jeg forsto var de to kjærester og samboere, og da hender det at man blir gravid. Sånt er ikke alltid like enkelt å planlegge, selv om mange tror det.

Var det mer?

Åja, du vil kanskje grafse i hvorfor hun ikke tok abort? Det vil ikke jeg. Jeg synes derimot det er kjempeflott at hun valgte ikke å ta abort.

Og da blir det barn da vet du.

Mulig du er av typen som krever vandelsattest, helseattest, ligningsattest og en politiattest av folk før du går inn i en relasjon, og selvsagt før du havner i seng med noen.

Godt ikke alle krever dette, det finnes folk med sosiale antenner, med empati også, og som samtidig tror på det de blir fortalt, også slikt som i ettertid blir avslørt som løgn.

Denne mannen løy for henne, men det kunne ikke hun vite.

pooo
poooInnlegg: 2053
02.03.11 17:00

Noen ganger er det nødvendig å stille seg selv spørsmål - selv om de ikke alltid er så behagelige. Hvis man ikke gjør det, kan man heller ikke utvikle seg. 

Det er nok ikke så populært å si det, men man sparer ikke bare seg selv, men mest av alt barna for mange vanskeligheter - om man er kritisk til hvem man velger å få barn med. 

Skal du lage en abort-tråd, tror jeg du må gjøre det et annet sted:)

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
02.03.11 17:48
pooo: Skal du lage en abort-tråd, tror jeg du må gjøre det et annet sted:)

Det var ikke hensikten nei.

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
02.03.11 18:16
pooo: - om man er kritisk til hvem man velger å få barn med. 

Jeg har alltid undret meg over hvordan du og andre med deg mener kvinner er skrudd sammen, tror du/dere at vi er synske?

I virkelighetens verden, så er det ikke så enkelt å verken umiddelbart eller etter noe tid har gått, å få oversikten over kjærestens dårlige sider.

Det er heller ikke så enkelt all tid å klare å avsløre løgnaktighet. For hvem tror du går rundt og sjekker at alt du blir fortalt er sant?
Normale folk er ikke slik. Og mener du at du avslører en løgn, ja så vil tvilen komme, hva var det egentlig han sa, kan jeg ha misforstått?

Klart man kan oppleve ting som kan virke som mindre bra i et forhold, alle gjør det. Men hvem eller hva som er det som egentlig er problemet, det er ikke alltid like lett å se. Og kvinner har en lei tendens til å ta på seg ansvaret for alt som går galt, vi tror gjerne "det er min feil".

Du skjønner det Poo, man trenger noe erfaring med en person for å riktig se at denne personen er av et dårligere slag enn andre. I blant kan det ta flere år bare det å innse at det ikke bare er du selv som er problemet, men mest den andre.

Og i løpet av den tida kan man godt ha rukket både å sette bo og få barn.

Nei, det er ikke så lett for kvinner å uten videre se at den eller den mannen ikke vil bli en god far. Også fordi slike menn slett ikke er dårlige menn hele tiden. Jeg er helt sikker på at hun som er trådstarter er noe forvirret, rett og slett fordi denne mannen som er far til hennes barn, noen ganger kan være svært sjarmerende, svært oppmerksom, deltagende, trøstende og hjelpsom. Han ble tilogmed glad du hun ble gravid, og da forholdet tok slutt ville han ha delt omsorg.
At han kanskje har vist slike sider kun når det har passet ham, på en kanskje manipulerende måte, ja det er ikke bare greit å se. Men du har kan hende aldri blitt manipulert?

Hvordan kunne hun forstå? Hun lager en tråd på vgd i håp om å få et svar på alt det hun ikke forstår.

Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det hender at fagfolk heller ikke ser de onde og ustabile godt nok, det hender fagfolk anbefaler at slike mennesker skal få omsorgen for barn.
Noen barn har blitt drept av slike feilvurderinger.

runild
runildInnlegg: 477
02.03.11 23:12

Huff jeg lar meg opprøre av kommentarer som "hvordan kunne du" ditt og datt.. Meg bekjent er ikke farskap en personlig egenskap, men har noe med modenhet å gjøre.

Ofte er man ikke en super erfaren forelder med en gang barnet kommer til verden heller, men er noe de fleste vokser og modnes med etterhvert.

Det tar lang tid før man virkelig blir kjent med det mennesket man lever med. Noen egenskaper som har ligget skjult er derfor helt umulig å vite på forhånd.

Denne faren virker umoden og lite stabil, og høres heller ikke ut som han er videre motivert til å ta ansvar for barnet sitt, siden han ofte saboterer når tiden for besøkstiden nærmer seg.

Alikevel blir barnet overlevert til en far som barnet nesten ikke kjenner, mer eller mindre mot denne farens vilje, og med rettigheten i hånden.

Det er snakk om et lite barn på ca. 1 år, og i den aldrern er det viktig med en stabil primærperson. Med andre ord, en barnet kjenner godt. Et så lite barn er svært knyttet, i dette tilfelle, til sin mor. Jeg kan ikke på noen måte forsvare eller forstå at man virkelig kan levere fra seg det mest dyrebare man har til en person det ikke kjenner.

Det hjelper lite at dette er barnets far, da barnet enda ikke har begrep om dette. Tvilen hadde også meldt seg om han i det hele tatt hadde klart å gi barnet den omsorg og stell som det trenger.

Jeg kunne aldri levert mitt barn til en såpass ustabil person uten å ha engstet meg mye. Forslaget om besøk i hjemmet eller lignende tiltak for å bli bedre kjent høres ut som en veldig god ide om det lar seg gjennomføre.

Er det ikke hensynet til et så lite barn det som er primært her, eller er det besøksretten til en motvillig far! ?

(Innlegget ble redigert 02.03.11 23:16)

GARDSDATTRA
GARDSDATTRAInnlegg: 53796
02.03.11 23:40
runild: Jeg kunne aldri levert mitt barn til en såpass ustabil person uten å ha engstet meg mye. Forslaget om besøk i hjemmet eller lignende tiltak for å bli bedre kjent høres ut som en veldig god ide om det lar seg gjennomføre.

Nei, dette er en svært dårlig ide når barnefar er ustabil og hun er redd ham. Dog kunne det la seg gjennomføre dersom mor sørget for at det var flere tilstede. F eks kan det hende hun kjenner en real og straight kompis av far hun kan spørre om slik bistand?

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg