Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hva er best; En dårlig pappa eller ingen pappa?

NYTT TEMA
camilla83
camilla83Innlegg: 11
08.06.13 15:08

Da jeg var 17 ble jeg gravid med en tre år eldre gutt som jeg hadde hatt et slags forhold til siden jeg var 14. Den dagen jeg fortalte han om graviditeten i telefonen la han på røret, og jeg hørte ikke et ord fra han før hun var 7 år og et brev fra familievernkontoret dumpet ned i postkassen om at han ønsket kontakt med vår felles datter. Jeg trengte ikke tenke 2 ganger, og var overlykkelig for at datteren min endelig skulle få ha kontakt med pappaen sin.

Det gikk noen måneder og samværet fungerte greit. Helt til han en dag sendte en melding og sa at vi måtte snakke sammen. Det han hadde å si var at jeg enten måtte gå med på at han skulle betale 3000 kr mindre i bidrag i måneden, ellers kom han ikke til å ha kontakt med vår datter mer, og han kom også til å nekte sin andre datter - hennes halvsøster å ha kontakt med henne. Fordi jeg hadde et inderlig ønske om at hun skulle få ha et godt forhold til faren sin gikk jeg med på dette. Til tross for at jeg lever på 17 000 kr i mnd og hver eneste måned går i minus med en stadig voksende gjeld.

Samværet begynte etterhvert å skrante, og nå kunne det gå opptil 3 mndr uten at han ga lyd fra seg, før han plutselig ønsket å ha henne med på hyttetur, noe han ofte ga beskjed om først en halvtime i forkant. Jeg gjorde det jeg kunne, og pakket bagen i en fei mang en gang.

Sånn har det fortsatt, men nå begynner jeg å tvile på om dette er riktig for henne. Hun sier til stadighet at det virker som faren hater henne. Når de er sammen snakker han knapt til henne, og en gang hun var på besøk hos farmoren på lillejulaften kom han inn og skjelte farmora ut foran datteren vår, der han sa at han ikke ønsket at vår datter skulle være der uten at de hadde avtalt det på forhånd. Det er vel unødvendig å si at min datter var knust. Natt til julaften satt jeg og pakket inn en gave til henne fra han, da han ikke hadde kjøpt gave selv.

For 1 mnd siden eskalerte det hele, og min datter prøvde å ta livet sitt. Da ringte han meg opp en time senere, men han spurte ikke med ett eneste ord om hvordan hun hadde det, han bare fortalte meg at jeg er en dårlig mor som må slutte å sy puter under armene på henne.

Nå har han flyttet i ny leilighet, og den har to soverom, ett til han og samboeren, og ett til hans andre datter som han forøvrig har oftere samvær med. Da jeg tok opp at jeg syntes rommet burde være tilpasset begge døtrene hans, fikk jeg til svar at det var uaktuelt, da det var en selvfølge at den andre datteren hans som har vokst opp sammen med han skal ha sitt eget rom og mer samvær og at jeg selv fikk velge om de skulle ha litt kontakt eller ingenting. Og sist, men ikke minst at han likte dårlig det at jeg "Lever på andre". Jeg spurte om han ikke tenkte på hvordan det føles for datteren vår å bli så synlig forskjellsbehandlet, men det svarte han ikke på...

Spørsmålet jeg nå stiller meg er om det er bra for henne å ha kontakt med han i det hele tatt, når hun selv sier at det virker som om han hater henne? I valget mellom en dårlig far og ingen far, hva bør man velge? Jeg er så usikker, for bryter jeg kontakten vet jeg at det vil såre henne og antagelig vil han da sette lillesøsteren opp mot henne så de også mister kontakten(noe han har gjort tidligere), men vil det såre henne mer enn å stadig bli nedprioritert for sin yngre søster og å føle seg uønsket?

Hva hadde du gjort? Håper på svar, for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med denne saken...

 

(Innlegget ble redigert 08.06.13 15:11)

camilla83
camilla83Innlegg: 11
08.06.13 15:39

Glemte å føye til at vår datter nå er 13 år, så dette har pågått i 6 år, siden de begynte å ha sporadisk samvær.

missChance
missChanceInnlegg: 42888
08.06.13 15:41
camilla83: Spørsmålet jeg nå stiller meg er om det er bra for henne å ha kontakt med han i det hele tatt, når hun selv sier at det virker som om han hater henne? I valget mellom en dårlig far og ingen far, hva bør man velge? Jeg er så usikker, for bryter jeg kontakten vet jeg at det vil såre henne og antagelig vil han da sette lillesøsteren opp mot henne så de også mister kontakten(noe han har gjort tidligere), men vil det såre henne mer enn å stadig bli nedprioritert for sin yngre søster og å føle seg uønsket? Hva hadde du gjort? Håper på svar, for jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med denne saken...

Hva sier hun? Hun er gammel nok til å bli hørt.

rosenborg94
rosenborg94Innlegg: 9174
08.06.13 15:43

Ingen far. Hadde problemer med faren min før, nå er familien min lykkelig uten han, og har ikke hørt fra han på 10 år

camilla83
camilla83Innlegg: 11
08.06.13 15:50

MissChance: Hun virker veldig ambivalent. I det ene øyeblikket vil hun ha kontakt med han, i det neste øyeblikket hater hun han. Hun sier at hver gang hun drar for å ha samvær med han er det fordi hun håper at ting skal være annerledes, så det er motivasjonen for å fortsette kontakten virker det som.

Rosenborg: Hva ble bedre med å kutte ut kontakten? Har du ikke savnet det å ha en far i ettertid?

(Innlegget ble redigert 08.06.13 15:52)

HYYYL
HYYYLInnlegg: 39458
08.06.13 15:51
camilla83: Helt til han en dag sendte en melding og sa at vi måtte snakke sammen. Det han hadde å si var at jeg enten måtte gå med på at han skulle betale 3000 kr mindre i bidrag i måneden, ellers kom han ikke til å ha kontakt med vår datter mer

Der hadde jeg satt foten ned - 

En far som sier noe sånt viser tydelig at han ikke er egnet som far.

camilla83
camilla83Innlegg: 11
08.06.13 15:56

Ja, har begynt å tenke det samme selv. Samtidig hadde jeg et sterkt ønske om at hun skulle få ha en far, og tenkte at forholdet deres kanskje ville utvikle seg til det bedre etterhvert som de ble kjent med hverandre. Men det ser ikke ut som det kommer til å skje.

HYYYL
HYYYLInnlegg: 39458
08.06.13 15:58
camilla83: Ja, har begynt å tenke det samme selv. Samtidig hadde jeg et sterkt ønske om at hun skulle få ha en far, og tenkte at forholdet deres kanskje ville utvikle seg til det bedre etterhvert som de ble kjent med hverandre. Men det ser ikke ut som det kommer til å skje.

Skjønner tankegangen din men dessverre så er det sjeldent at drittsekker forandrer seg

.

(Innlegget ble redigert 08.06.13 16:01)

missChance
missChanceInnlegg: 42888
08.06.13 16:00
camilla83: MissChance: Hun virker veldig ambivalent. I det ene øyeblikket vil hun ha kontakt med han, i det neste øyeblikket hater hun han. Hun sier at hver gang hun drar for å ha samvær med han er det fordi hun håper at ting skal være annerledes, så det er motivasjonen for å fortsette kontakten virker det som.

Dere bør kanskje ta en prat om det er verdt det. Om hun virkelig tror at han vil forandre seg, og gi henne det hun ønsker - og om hun faktisk får noe ut av det, annet enn et dårlig selvbilde. Eller om hun er verdt mer og fortjener mer enn han tydeligvis kan eller er villig til å gi henne

HYYYL
HYYYLInnlegg: 39458
08.06.13 16:11
camilla83: Hva hadde du gjort?

Jeg hadde forklart datteren min at slik situasjonen er nå er det best at du ikke har kontakt med far, far har for tiden problemer med seg selv som han må løse.
Hadde også latt datteren unngå kontakt med halvsøsteren, for å skjerme henne for alt dramaet det medfører.

Ved å la datteren fortsette med dette dårlige forholdet til far vil hun bli stadig såret og hun vil også få et dårlig forhold til menn generelt, far er jo en rollemodell som mann også.

Når datteren blir voksen (om ikke så mange år) vil hun lettere kunne takle og avgjøre om hun selv vil være en del av en slik farsfamilie. 

Charme74
Charme74Innlegg: 3616
08.06.13 16:57

Høres ut som om han prøvde å få kontakt med datteren sin når han ble i sammen med en annen dame. Kanskje det nye forholdet og barnet i det fikk han til å dykke dypere i sinnet sitt? Der finner han et avvist barn som gjorde at han fikk dårlig samvittighet og ville imponere sin nye partner med å vise hvor kjærlig han egentlig var? Muligens?

Litt rart at han helt plutselig endrer væremåten sin, og vil ha kontakt med datteren sin.

På meg så virker det som om han gjør dette bare sånn at han kan si at han gjorde et forsøk før han fikk barn med sin nye partner.

Så det er klart noe emosjonelt i det.

Nå er det et par ekstra øyne som ser hans holdninger, så derfor endrer han seg litt, men ikke nok til at han kan "gå tilbake"...

Du spør "Hva hadde du gjort?". Det viser seg at han gjør ting på sin måte, og vil ikke endre sine måter for hverken deg eller datteren sin. Han har startet et nytt liv med sin nye partner og vil tydeligvis ikke bli forstyrret i det.

For meg så høres det ut som om usikkerheten deres egentlig dreier seg om penger.

Skal han betale barne bidrag til et barn han aldri ser?

Sånne spørsmål går han sikkert å tenker på siden han har begynt en ny familie, og merker at det koster å ha barn.

Vil ikke rippe opp i gamle saker, men var dere begge enige om å ha barnet? Noen ganger sier folk at dem vil ha barnet uten å være så motivert for det. Andre ganger er de bitre på ekspartneren og hevner seg ved å ikke ha kontakt med barnet.

Eller så var han rett og slett umoden når han fikk barn med deg.

Han er sikkert interessert i å vise den nye partneren sin hva han er god for, og med konstant påminnelse om fortiden, så har han en ripe i lakken.

Det er sårt for mange. Han hadde ikke trengt å gjenoppta kontakten med barnet sitt, siden han gjorde det skjønner jeg at det må være litt sårt fremdeles for han å tenke på dette. Men han er splittet i lojaliteten sin. Når han endelig skjønte, så var det for sent.

Jeg hadde heller ikke latt han kommet unna med mindre barnebidrag. Dersom det ikke er en god grunn til det.

Du trenger penger for å kunne gi barnet et godt liv, enten med eller uten pappaen sin.

Dersom faren forsvinner helt ut av livet til barnet ditt igjen, så håper jeg at det skjer gradvis.

Dersom barnet ditt sier at hun ikke vil besøke faren sin, så syntes jeg at du skal la barnet få velget selv, og slutte å oppfordre barnet til å ha kontakt med faren sin. Nå har du prøvd det, og det funka ikke denne gangen heller.

Det kommer til å være sårt uansett utfallet, dessverre.

Jeg tror at det er for vanskelig for barnet dit å se faren sin.

Kinkig situasjon men utifra det du forteller, så høres dette ikke ut som en ideel situasjon for barnet deres å leve i.

Siden barnet er under 18 tror jeg det har krav på gratis psykolog.

Det er sider for barn på nettet husker ikke hvor, røde kors kanskje?

I og med at barnet har forsøkt å ta selvmord syntes jeg det ville vært en lur ide å kanskje søke om litt profesjonell hjelp?

I og med at faren ikke har eller er nok tilstedeværende mister barnet det som kunne ha vært en god støttespiller i livet.

Videre så er det mye emosjoner som det er vanskelig for en 13 åring å forstå.

Det er mange ting du ikke kan si til henne fordi hun føler et savn og det kan du aldri dekke på en fullverdig måte.

Og hun føler ting som er "annerledes"...dvs hun er jo begge deres datter, og den siden i henne som er i fra faren får ikke utviklet seg.

Litt vanskelig å forklare...men du er og blir den mest dominante rollefiguren i livet i hennes. Du styrer (underbevisst el. av nødvendighet?) bort "den andre" derfor blir det et tom rom i henne. 

Og dette tom rommet har mange spørsmål som du ikke kan svare.

Det er et savn. Man mister ikke en foreldre uten å kjenne det på følelsene sine.

Jeg syntes at du burde fortelle eksmannen din hva datteren din sa til deg.

Og se hva han sier.

Enten så prøver han å skjerpe seg, eller så bryter han kontakten. I og med at han stilte deg et ultimatum ville det bare være rettferdig om du gjorde det samme tilbake igjen. Skjønt tenk på den lille mens dere krangler.

Et barn har også ører...merker barnet at dere krangler om han/henne, så vil barnet føle seg som et problem.

Mange forhold å ta vare på i dette.

Men som sagt mulig det er best å gjøre dette med en psykolog til stede?

Å ville ta selvmord er et varsel om at ting ikke er som de skal være i den lille kroppen, og det er det viktigste akkurat nå.

Selv om det føles inngående og slitsomt, så er det best i lengden.

Å ta livet sitt er ikke måten man løser en avvisning.

Du ble også avvist når du ble gravid, så her ligger det flere emosjoner. 

Du er sannsynligvis fremdeles sint på han for å ha forlatt deg på den måten.

Noe du aldri fikk uttrykt. Det føles nok urettferdig på bunn...

Skjønt man trenger en måte å finne den beste løsningen på.

Det er ikke snilt av foreldre å snakke stygt om den andre, så det gjør du ikke. Du kan si at dere var så unge når dere fikk barn, så dere hadde ikke lært dere å ta ansvar enda.

Jeg tror det er du som må ta mest av den samtalen der.

Skjønt det er vanskelig å legge sine egne følelser til side når du skal det.

Jeg syntes du bare skal si at han stakk i fra deg når han fikk vite at du var gravid. Sånn sett kan dere takle avvisningen i sammen.

Men ikke still for høye krav til hennes sympati...husk hun er fortsatt hans datter.

At du ikke stod i veien for hennes kontakt med faren skal du ha skryt for.

Og for at du tok på deg alt ansvaret.

Bare husk at han også vil hevde seg på arenaen..

Der må du steppe litt inn igjen. Føles som han snakker både til deg og barnet deres samtidig.

Mulig at han tok kontakt også for å unnskylde seg litt ovvenfor deg?

Uansett hvordan dette løses så vil det være sårhet. Men selvmordstanker må det bli slutt på.

Har du spurt han hvorfor han stakk i fra deg og barnet ditt? 

Han taklet det ikke, og det gjorde ikke datteren din heller når hun prøvde å ta selvmord. Tenk litt på det.

Hvis du sier at hun oppfører seg akkurat som faren sin, så blir det et nytt problem for datteren din.

Håper jeg har gitt en pekepinne på hva problematikken dreier seg om. 

Du vil vel på sett og vis ikke blande deg inn i hva som er hans psyke. Skjønt du er jo blandet inn i den uansett.

Det er et forhold.

Håper du finner en god løsning.

 

 P.S tenk litt på det om du skal si at du ble avvist eller ikke? Jeg kommer ikke med noe som er helt sikkert i dette svaret. Til syvende og sist må du bestemme hva som er best. Å si at han stakk kan kanskje føre til at dere blir nærmere på godt og vondt.

Nå er hun blitt så stor, så jeg tror at hun etterhvert vil klare å ta på seg litt av den problematikken selv.

 

 

 

(Innlegget ble redigert 08.06.13 17:06)

Charme74
Charme74Innlegg: 3616
08.06.13 18:02

I følge barneloven så velger datteren din selv hvilken av foreldrene hun vil bo hos når hun er fylt 12 år. Jeg syntes du skal si det til henne. Sånn sett får hun se at hun også kan ta valg.

Foruten for dette så ville jeg bare si at du må ikke ta alt det jeg sier svart/hvitt. At datteren deres valgte å forsøke å ta livet sitt kan han flere grunner: Mobbing, sjalusi, kjærestekrangling osv..

Så å bare klandre eks kjæresten din vil ikke bli holdbart i lengden, da hun opplever livet litt annerledes.

Charme74
Charme74Innlegg: 3616
08.06.13 18:19

Jeg er litt bekymret for datteren deres, fordi jeg vet av erfaring at deprimerte mennesker kan prøve å ta livet sitt flere ganger. Så jeg håper at du tar henne med til en psykolog som kan hjelpe henne å forstå at selvmord ikke er den riktige løsningen på vonde følelser.

Charme74
Charme74Innlegg: 3616
08.06.13 18:56

Det er sånn å forstå at du sliter med økonomien, så jeg tenkte bare å foreslå at når/hvis datteren deres har det bedre med psyken sin, så kan hun muligens begynne som avisbud?

Ikke store lønningen, men den holder som lommepenger for en tenåring, og gir en følelse av selvstendighet, modenhet og ansvar.

Hvis ikke du kan gi henne hva hun ønsker seg, så kan hun jobbe for det.

Det er alltid behov for avisbud spesielt om sommeren.

Pappa1000
Pappa1000Innlegg: 1047
09.06.13 11:31
camilla83: Da jeg var 17 ble jeg gravid med en tre år eldre gutt som jeg hadde hatt et slags forhold til siden jeg var 14. Den dagen jeg fortalte han om graviditeten i telefonen la han på røret, og jeg hørte ikke et ord fra han før hun var 7 år og et brev fra familievernkontoret dumpet ned i postkassen om at han ønsket kontakt med vår felles datter. Jeg trengte ikke tenke 2 ganger, og var overlykkelig for at datteren min endelig skulle få ha kontakt med pappaen sin.

Du har en beundringsverdig innstilling i forhold til din datters behov.  

Kanskje det din datter trenger er støtte på at hun ikke trenger å ha kontakt med faren.  Hun har en tøff tid med bubertet og alt som hører med.  Da trenger ikke hun å bruke energien på en far som har sveket henne i hele hennes liv.  Hun trenger å komme seg videre i sitt eget liv.

Kanskje hun trenger fred fra farende neste  årene (og du også), så når hun selv er voksen, og mer selvstendig,  så kan hun ha den kontakten med faren som passer.

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 15:12
HYYYL: Skjønner tankegangen din men dessverre så er det sjeldent at drittsekker forandrer seg

Ja, har begynt å tenke i den retningen jeg også.

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 15:14
missChance: Dere bør kanskje ta en prat om det er verdt det. Om hun virkelig tror at han vil forandre seg, og gi henne det hun ønsker - og om hun faktisk får noe ut av det, annet enn et dårlig selvbilde. Eller om hun er verdt mer og fortjener mer enn han tydeligvis kan eller er villig til å gi henne

Vi har tatt den praten, mange ganger, og kommet fram til at hun er verdt mer. Men så ringer han henne plutselig, og hun spretter opp i glede og glemmer alt det vonde som har vært. Og da har det vært vanskelig for meg å "ødelegge" den gleden med å minne henne på hvordan ting egentlig er. Veldig ukonsekvent av meg, men det har vært i beste mening..

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 15:16
HYYYL: Jeg hadde forklart datteren min at slik situasjonen er nå er det best at du ikke har kontakt med far, far har for tiden problemer med seg selv som han må løse.
Hadde også latt datteren unngå kontakt med halvsøsteren, for å skjerme henne for alt dramaet det medfører.

Jo, er nok det jeg er nødt til å gjøre, selv om det kommer til å bli vanskelig for henne. Det at halvsøsteren går på samme skole som henne gjør det praktisk umulig å unngå kontakt med halvsøsteren, dessverre.

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 15:30
Charme74: Vil ikke rippe opp i gamle saker, men var dere begge enige om å ha barnet? Noen ganger sier folk at dem vil ha barnet uten å være så motivert for det. Andre ganger er de bitre på ekspartneren og hevner seg ved å ikke ha kontakt med barnet.

Han var nok ikke enig i at vi skulle ha barnet nei, og mener at jeg bevisst gikk inn for å bli gravid med han fordi det ville gi meg økonomiske fordeler. Her tror jeg han har glemt at det faktisk koster å ha barn, ikke noe man blir rik på, snarere tvert om.

Nå vet jeg ikke hvordan jeg siterer flere deler av teksten i svaret du skrev, men blir vanskelig å få til at kontakten kuttes gradvis. Dersom jeg går til det skrittet å gå tilbake på bidragsavtalen kommer han til å kutte henne ut på dagen, og når han treffer henne på gata kommer han til å gå forbi uten engang å hilse (noe han har gjort tidligere)

Han kommer også til å sette lillesøsteren opp mot datteren min sånn at hun sier ting som at "Pappa er ikke glad i deg, jeg får ikke lov av pappa å være sammen med deg" (har også hendt tidligere)

Så det vil bli en veldig smertefull prosess for datteren min, spesielt fordi vi bor i en liten by, og hun risikerer å treffe på han ofte.. Søsteren treffer hun daglig på skolen.

Selvmordsforsøket ble tatt veldig alvorlig fra både min og skolens side (skjedde på skolen) Han alene var nok ikke skyld i det, der har jeg formulert meg feil hvis det fremstår slik.

Hun har også blitt mobbet på skolen, samt at vi har dårlig økonomi, noe som selvsagt merkes.Oppå alt dette har hun en ubehandlet ADHD. Etter selvmordsforsøket tok jeg det vanskelige valget om å begynne å gi henne ritalin. Har også forsøkt å få i gang psykologtimer på BUP, men der får hun timer 1 gang i måneden og mer enn det virker det ikke som de kan bidra med.

Nå skal det sies at legene i ettertid har sagt at de ikke oppfatter henne som suicidal eller deprimert, men at selvmordsforsøket skjedde i affekt, et resultat av impulsiviteten hun sliter med.

Når det gjelder jobb har hun begynt å sitte barnevakt av og til for å tjene penger. I byen vi bor er det budbiler som kjører med avisene. Hun tjener også penger hjemme ved å gjøre husarbeid.

Vil takke for langt og utfyllende svar, var en del vinklinger du hadde med som jeg ikke har tenkt på tidligere.

 

 

 

(Innlegget ble redigert 09.06.13 15:35)

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 15:34
Pappa1000: Du har en beundringsverdig innstilling i forhold til din datters behov. Kanskje det din datter trenger er støtte på at hun ikke trenger å ha kontakt med faren. Hun har en tøff tid med bubertet og alt som hører med. Da trenger ikke hun å bruke energien på en far som har sveket henne i hele hennes liv. Hun trenger å komme seg videre i sitt eget liv.

Takk for det, jeg vet selv hvor utrolig trist det er å vokse opp med en far som ikke bryr seg, og har derfor prøvd å strekke meg lengst mulig for at datteren min skulle slippe å oppleve det samme. Dessverre ser det ikke ut til at det er mer jeg kan gjøre.

Tror du har rett i at hun trenger ro og fred nå, den uforutsigbarheten og usikkerheten faren påfører henne er ikke bra når hun er i en såpass sårbar fase i livet og skal finne sin egen identitet.

joplina
joplinaInnlegg: 58198
09.06.13 21:39
camilla83: Takk for det, jeg vet selv hvor utrolig trist det er å vokse opp med en far som ikke bryr seg, og har derfor prøvd å strekke meg lengst mulig for at datteren min skulle slippe å oppleve det samme.

Jeg er sikker på at dine hensikter har vært gode - men de har medført at din datter har fått oppleve akkurat det samme som deg i din oppvekst - en far som ikke bryr seg  - noe du egentlig ønsket å skåne henne for.

 

Din datters far (pardon my french) fremstår som psykisk ustabil og "ikke helt god i hodet".  Et voksent menneske som er forelder - en pappa - til mere enn et barn  skal ha et erfaringsgrunnlag og kjennskap til barns behov og følelser som overstiger en vilken som helst pubertetsklyse på 14 år.

Alle alarmklokker burde ha ringt hos deg når  han satte krav til  minimumsbidrag for ellers nektet han å se sin datter og han ville nekte sin andre datter å se sin søster.

Og når du nå vet at han forskjellsbehandler sine barn og at det alltid er din datter som kommer dårligst ut - og at det faktisk har hendt at han har møtt henne på gata og ignorert henne fullstendig....Vel, da sier det vel i grunnen seg selv at din datter som selv sliter med ADHD og har følelsesmessige problemer (blitt mobbet) burde bli spart fra samvær med den inkompetente, sleipe dusten av en kjødelig far!

Jeg mener...er det virkelig så vanskelig å finne ut av??

Er du klar over at i alle de årene din datter har blitt mobbet og ikke følt seg god nok,bra nok eller verdig nok - så har hennes egen far bekreftet det med sin stupide forskjellsbehandlende oppførsel. Selv HAN - hennes egen pappa - har ikke funnet henne god nok,bra nok eller verdig nok. HAN har alltid foretrukket halvsøsteren hennes.  Jeg kan fortelle deg at den bekreftelsen garantert har vært - og er - en fryktelig byrde for din datter å bære på.

 

camilla83
camilla83Innlegg: 11
09.06.13 22:09
joplina: Jeg mener...er det virkelig så vanskelig å finne ut av?? Er du klar over at i alle de årene din datter har blitt mobbet og ikke følt seg god nok,bra nok eller verdig nok - så har hennes egen far bekreftet det med sin stupide forskjellsbehandlende oppførsel. Selv HAN - hennes egen pappa - har ikke funnet henne god nok,bra nok eller verdig nok. HAN har alltid foretrukket halvsøsteren hennes. Jeg kan fortelle deg at den bekreftelsen garantert har vært - og er - en fryktelig byrde for din datter å bære på.

Alle alarmklokker ringte, men i min naivitet var jeg helt sikker på at bare de ble "ordentlig kjent" med hverandre og han fikk mulighet til å opprette en relasjon til henne, så ville ting bli annerledes.

Det har også vært veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal takle det at han kommer til å overse henne totalt hvis jeg bryter kontakten; Ikke hilse på henne på gata, ikke la søsteren være sammen med henne (de to har et relativt godt forhold, selv om det er endel bitterhet og sjalusi fra min datters side, naturlig nok).. jeg ser for meg konfirmasjonen om 2 år hvor hun ikke vil ha en far tilstede osv. Og har vel tenkt at av to onder ville kanskje det sistnevnte være verre enn forskjellsbehandling og uforutsigbarhet.

Heldigvis har jeg en venn som har fungert som en farsfigur for min datter siden hun var 5 år, noe jeg glemte å ta med i innlegget. Han har stilt opp på juleavslutninger, bursdager, idrettsdager osv. Håper at den bekreftelsen han har gitt henne i årenes løp kan veie litt opp for hvordan faren har behandlet henne.

 

joplina
joplinaInnlegg: 58198
09.06.13 23:16
camilla83: Heldigvis har jeg en venn som har fungert som en farsfigur for min datter siden hun var 5 år, noe jeg glemte å ta med i innlegget. Han har stilt opp på juleavslutninger, bursdager, idrettsdager osv. Håper at den bekreftelsen han har gitt henne i årenes løp kan veie litt opp for hvordan faren har behandlet henne.

Det er jeg sikker på at det vil gjøre. I hvertfall når hun har blitt eldre, fått et bredere erfaringsgrunnlag og mere/bredere kunnskap om menneskelige relasjoner - slik det er for oss alle i overgangen fra barn til voksen.

Jeg tror nok at din datter til fulle vil skjønne verdien av stefars trygge tilstedeværelse og bekreftelse opp gjennom årene...og ikke minst er han garantert god å ha i "nuet" også.

 

Men det er ikke så lett å være barn/tidlig ungdom og streve etter positiv oppmerksomhet og kjærlighet og bekreftelse fra en umoden blei som ikke gir henne det , men som istedet bekrefter gang på gang at hun ikke er satt pris på i samme grad som sin søster og at hun mange ggr er et hår i suppa.

Jeg tenker at denne umodne inkompetente patetiske utgaven av en mann og far ikke burde få lov å kødde til hodet på sin datter som sliter med relasjoner i utgangspunktet. Det er ikke rett overfor henne.

Og avhengig av hvordan det blir tatt opp med henne, så tenker jeg at hun er gammel nok til å skjønne hvorfor mamma og stefar ønsker å skjerme henne fra denne forskjellsbehandlingen og generellt dårlige behandling hun blir til del.  Det er selvsagt et spørsmål om hvordan det blir tatt opp med henne. Jeg tror f.eks ikke at det er noe sjakktrekk å bare legge ned et samværsforbud "fordi vi har bestemt det"....her må en nære dialog til om de ting som er så vanskelige...Om det å føle seg tilsidesatt og ikke verdsatt - og hvor feil det er at en forelder får et barn til å føle seg slik, fordi det er alltid den voksnes ansvar å få barn å føle seg velkomne og oppskattet.

At når voksne ikke kan eller ikke vil, da bør det heller ikke ha samvær som ikke er av verdi for barna.

 

- Det er jo slik at så lenge den dusten kan holde på med sine pressmiddel, sin åpenbare forskjellsbehandling og verst av alt - kan ignorere sitt eget barn på åpen gate fordi han er i det lunet...så hopper alle når han sier HOPP.

Og fordi alle andre innretter seg og hopper, så gir de han en viss makt og styring som han selvsagt utnytter seg av.

Hvis dere slutter å hoppe når han sier HOPP, når han er sær med sine krav, når han presser ned bidragsbetaling og når han truer med tap av samvær eller tap av kontakt med søster - så mister han makten og styringen.

- Javel...det vil gå en viss tid der han fortsatt TROR at han har makt og styring og går for full avvisning og ignorering....men når dere ikke tar kontakt, ikke ber om oppmerksomhet, ikke vil snakke om avtaler etc - så vil han etterhvert begynne å lure...bli usikker - fordi det tydligvis er DERE som har bestemt dere, tatt et valg, holdt ord og har både makt og styring.

Og først DA tor jeg det er mulighet for noen oppriktig forandring av den dusten...hvis noe slikt i det hele tatt er mulig. Av det du skriver så tror jeg han er komplett kjørt i hodet. Voksne mannen som oppfører seg slik mot et barn...BAHHHH!

Hans andre datter kan saktens skryte av at hun har sin fars kjærlighet...men det faktum at hun velger å skryte av det og gjør det for å heve seg over din datter, tyder på at hun ikke har det så veldig supert på hjemmebane hun heller. Hun må liksom overbevise noen annen om hvor godt pappa liker henne- slik at hun kan tro det selv. Tragisk i grunn.

 Å bo med en voksen mann som styrer sine omgivelser som en pubertal fjortis kan jo ikke være enkelt,trygt og koselig.

camilla83
camilla83Innlegg: 11
10.06.13 08:31
joplina: Og avhengig av hvordan det blir tatt opp med henne, så tenker jeg at hun er gammel nok til å skjønne hvorfor mamma og stefar ønsker å skjerme henne fra denne forskjellsbehandlingen og generellt dårlige behandling hun blir til del. Det er selvsagt et spørsmål om hvordan det blir tatt opp med henne. Jeg tror f.eks ikke at det er noe sjakktrekk å bare legge ned et samværsforbud "fordi vi har bestemt det"....her må en nære dialog til om de ting som er så vanskelige...Om det å føle seg tilsidesatt og ikke verdsatt - og hvor feil det er at en forelder får et barn til å føle seg slik, fordi det er alltid den voksnes ansvar å få barn å føle seg velkomne og oppskattet.

Må tilføye at det ikke er snakk om stefar, dette er en av mine beste venner, som jeg ikke bor sammen med, men har hatt daglig kontakt med over 7 år, og som har deltatt aktivt i min datters liv.

Tror du har et poeng i at den samtalen må til. Selv om vi har hatt mange av dem. Problemet har vært at hun har vært veldig enig i at kontakten med faren skal brytes, helt til han plutselig har ringt henne -da har hun hoppet i været, glemt alt sammen og sagt; "Jammen han er jo pappaen min"

Er vel her jeg må være streng og sette foten ned, kanskje til og med bytte telefonnummer så det blir vanskelig for han å få tak i henne.

Er det urimelig av meg å kreve at det ene soverommet han har skal tilpasses begge søsknene, fremfor bare den ene? Han har den andre søsteren oftere, hun har også vokst opp med han (Hun er 2 år yngre enn min datter) Det må sies at moren til denne jenta har kreft, og derfor er han nødt til å steppe inn oftere overfor henne(viktig å få fram). Likevel tenker jeg at han kunne taklet ting mer modent enn han gjør..

Han ble også kalt inn til BUP da min datter gikk der for 3 år siden. Etter dette møtet sa psykologen at jeg ikke burde la han få treffe datteren min, fordi hans eneste fokus var hatet han føler for meg.Og med et sånt utgangspunkt er det vel en lost case..

Må bare si at jeg MISUNNER alle de mødrene som har fedre som til og med går til rettsak for å få lov til å ha barna sine, vel og merke i de tilfellene fedrene gjør det for å få ha samvær, ikke for å gjøre livet surt for moren.

 

Arnebelinda
ArnebelindaInnlegg: 12321
10.06.13 11:25

kjenner jeg bare blir forbanna når jeg leser alt her inne...
Bli kvitt han her fra datteren din sitt liv med engang... før det en dag faktisk kan bli forseint!

Charme74
Charme74Innlegg: 3616
11.06.13 01:57
camilla83: Dersom jeg går til det skrittet å gå tilbake på bidragsavtalen kommer han til å kutte henne ut på dagen, og når han treffer henne på gata kommer han til å gå forbi uten engang å hilse (noe han har gjort tidligere) Han kommer også til å sette lillesøsteren opp mot datteren min sånn at hun sier ting som at "Pappa er ikke glad i deg, jeg får ikke lov av pappa å være sammen med deg" (har også hendt tidligere) Så det vil bli en veldig smertefull prosess for datteren min, spesielt fordi vi bor i en liten by, og hun risikerer å treffe på han ofte.. Søsteren treffer hun daglig på skolen. Selvmordsforsøket ble tatt veldig alvorlig fra både min og skolens side (skjedde på skolen) Han alene var nok ikke skyld i det, der har jeg formulert meg feil hvis det fremstår slik. Hun har også blitt mobbet på skolen, samt at vi har dårlig økonomi,

Jeg hadde nok vurdert flytting hvis ting var så ille.

mick94
mick94Innlegg: 1
15.06.16 14:49

Hei ;-) først vil jeg si at du er en utrolig flott mor og en utrolig sterk mor som vil gjøre hva som helst for barnet ditt. Jeg er en mann på 21 år som har en far som holdt på sånn med meg. Og holder på sånn  med min eldre søster og mot hennes barn. Bortsett fra at han ikke ordrett har sagt han hater oss da. Jeg bestemte meg i voksen alder at jeg bryter kontakten helt fordi jeg føyet meg etter hanses behov og prøvde alltid og holde liv i far og sønn forholdet. Kjempet og kjempet. I voksen alder bestemte jeg meg for og kutte helt kontakten fordi det gjorde meg vondt psykisk og var ikke sunt for meg og min framtid, nok om meg. Vis jeg hadde vært deg hadde jeg søkt hjelp hos profesjonelle som kan dette her, Familievernkontoret er et godt hjelpemiddel, de har hjulpet meg mye. Bestill en time der og ta med datteren og få råd hos de hva du burde gjøre. Og vis du og ditt barn ønsker, se om dere kan få med faren til barnet også for og få greie på hva problemet til faren er. Det er mye lettere når man har andre personer som kan dette og vet hva de skal spørre om, men er ikke sunt hverken for deg eller barnet ditt, og kan skade framtidige realsjoner. Så hadde søkt profesjonell hjelp og fått gode råd. Og beste råd om hjelp er familievernkontoret spør du meg. Er også veldig behjelpelig, selvom inntekten man har er liten eller veldig  stram, men forsett og stå på og kjemp videre for deg og din datter. Og aldri glem at dette er verken din eller barnet sin feil. Og krysser fingrene for at du og barnet for det bedre framover :-)

puma1
puma1Innlegg: 17424
15.06.16 14:57
mick94: Og krysser fingrene for at du og barnet for det bedre framover :-)

Bra det, men det kan ha skjedd mye på 3 år. 

Sun_Tzu
Sun_TzuInnlegg: 3146
01.07.16 23:22

Høres ut som en skikkelig drittsekk som setter penger foran sin egen datter. Jeg er redd datteren din vil kunne ta skade av å ha en slik psykopatisk far, for eksempel ved at hun vil føle seg uønsket og uelsket av sin egen far. Dette kan gi henne store psykologiske problemer når hun blir eldre. 

Be han dra ett visst sted, og hold datteren din unna han.

SpeedyTorres
SpeedyTorresInnlegg: 10553
01.07.16 23:30
Arnebelinda: forbanna

Enig! Bare å kutte alle kontakter til denne taperen. Kommer til å ødelegge datteren din. Melk han for alt du kan få av penger og hold han langt på avstand.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg