Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Dårlig forhold til søsken of foreldre

NYTT TEMA
Oslodame
OslodameInnlegg: 4
22.06.16 18:36

hei! 

Jeg har hatt en veldig dårlig oppvekst med 3 søsken. Jeg er yngst og har blitt plaget daglig både psykisk og fysisk av ei 2 år eldre søster. I voksen alder trenger jeg en unnskyldning av mine foreldre for at de aldri tok meg på alvor når jeg klaget over det min søster gjorde mot meg. Hun kalte meg mye stygt, satte ut dårlig rykter om meg til felles venner, ga meg ofte juling uten grunn osv. Min søster fikk aldri  tilsnakk , da vi var små, av mine foreldre uansett hvor mye jeg gråt. Mine foreldre tror på meg i voksen alder når jeg forteller om mange hendelser fra barndommen hvor min søster trakasserte meg og ga meg juling, men de klarer ikke å stå for at de tror på meg overfor mine søsken eller til noen andre.  Da holder de med mi søster som var slem mot meg og stempler meg som syk.  Det tror jeg de gjør for at de ikke skal miste kontakten med mine søsken og for at de skal slippe å innse at de har gjort noe galt som foreldre.  Jeg har også to eldre søsken som ikke klarer å si i mot mine foreldre og i stede synes de synd på de fordi jeg ikke har kontakt med de. .  Jeg klarer ikke å ha noe kontakt med noen av mine søsken eller foreldre. Jeg har ikke hatt kontakt med de på over 5 år. Hatet til min  slemme søster og mine foreldre kjenner jeg veldig  sterkt. Min slemme søster klarer ikke å innrømme at hun har gjort noe galt. Mine foreldre sier også at de ikke kan ordne opp i dette, men at vi som søsken må gjøre det selv, men det går ikke så lenge min mor og far snur seg etter vinden og ikke er redd for å prate stygt om meg bak min rygg til mine søsken. 

sanila
sanilaInnlegg: 34058
24.06.16 14:12

Der er på ingen måte noe galt  i følelser eller at være sint over urett.

Jeg tror du har rett, i at foreldrene dine ikke klarer at innrømme, over for resten av familien., at et var slikt, nettopp av den grunn du beskriver, de har kontakt med de andre,

  At synes synd som dine 2 andre søskende, er litt slapt av de, synd på løser ikke mye, og kommer lett av en noe  slapp og "vil ikke blandes inn holdning" .Eller vi vet hva vi har og ikke hva vi får.  Det samme gjelder foreldrene. 

Det kunne tenkes  at både , du , din onde søster, foreldrene dine kunne ha tjent på at de faktisk sa fra.

 

Foreldre der prater stygt om deres barn til andre barn synes jeg er ja stygt. Ikke at forveksle med ikke til enhver tid at være enig, og finne alt de gjør rett. Men onnskapsfull prat, hvilket jeg her tar som utgangspunkt det er.

Man kan aldri i slike forhold tvinge andre, slikt er det bare, uansett om noen tar tak i det, må der jobbes med slikt for alle parters del

Det du kan gjøre, er at jobbe med følelsene dine. det er lov at være sint, hat er en følelse av lyst til hevn. Hvilket er noe helt annet, 

 

 

 

sanila
sanilaInnlegg: 34058
24.06.16 14:13

Ingen familier   er halleluja familier, uten lyte, det kan du være sikker på.,

Sun_Tzu
Sun_TzuInnlegg: 3241
01.07.16 23:12
Oslodame: Min slemme søster klarer ikke å innrømme at hun har gjort noe galt. Mine foreldre sier også at de ikke kan ordne opp i dette, men at vi som søsken må gjøre det selv, men det går ikke så lenge min mor og far snur seg etter vinden og ikke er redd for å prate stygt om meg bak min rygg til mine søsken.

Høres ut som din søster har psykopatiske trekk. Dette er en personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes ved at den rammede ikke er i stand til å vise empati og medfølelse med andre. Psykopatene har dessuten dårlig adferdskontroll som gir seg utløp i plutselige raserianfall, og skjødesløs oppførsel. De er også svært egosentriske, å tenker kun på seg selv. På den andre siden kan psykopatene svært sjarmerende og morsomme ovenfor folk som ikke kjenner dem godt, men dette er ett spill for å oppnå fordeler for seg selv.

Psykopati er dessverre en uhelbredelig tilstand som aldri forsvinner. Det eneste man kan gjøre er faktisk å kutte kontakten for godt.

Synd at foreldrene dine er for feige til å ta ett oppgjør med sin sadistiske datter, men jeg er redd hun er svært dyktig til å manipulere foreldrene dine. Psykopater er nemlig mestere på å manipulere folk.

Oslodame
OslodameInnlegg: 4
08.07.16 17:52

Hei igjen

tusen takk for de fine svarene jeg har fått. Situasjonen min dessverre blitt enda verre for nå plutselig nekter mine foreldre på at min søster har gjort meg noe vondt, og de ser derfor på meg som syk som mener det. De vil at jeg skal bli med i familien igjen selv om de stempler meg som syk. De mener at jeg er urimeli som ikke klarer å komme tilbake i familien igjen. Jeg har prøv å forklart mine foreldre gjennom sms at det er er umulig for meg å komme tilbake slik det er nå men de vil ikke svare på det. Med en gang det blir litt ubehagelig for de svarer de meg ikke. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan løse dette.  Noen råd? 

Bevegelse
BevegelseInnlegg: 3504
08.07.16 18:04

Synes du har gjort hederlige forsøk jeg, og forsøkt få til det beste. Foreldrene dine har vel gjort sitt valg, og det er å få ro for sin egen skyld, det er feigt, og det innbærer at du blir nødt å stå igjen med ditt.

Du kan velge se dem når du ønsker, uten din søster tilstede. Men vil du egentlig det?

Men føler du kan være stolt av deg selv som har forsøkt. 

I ditt liv, kan du nå trygt gå videre og velge dine venner og familie, og ta vare på de som er så heldige å komme din veg:)

 

Neith
NeithInnlegg: 18623
19.07.16 21:41
Oslodame: Situasjonen min dessverre blitt enda verre for nå plutselig nekter mine foreldre på at min søster har gjort meg noe vondt, og de ser derfor på meg som syk som mener det. De vil at jeg skal bli med i familien igjen selv om de stempler meg som syk. De mener at jeg er urimeli som ikke klarer å komme tilbake i familien igjen. Jeg har prøv å forklart mine foreldre gjennom sms at det er er umulig for meg å komme tilbake slik det er nå men de vil ikke svare på det. Med en gang det blir litt ubehagelig for de svarer de meg ikke. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan løse dette.  Noen råd?

Det kan jo tenkes at søsteren din er kjip. Men det kan også tenkes at du er minst like urimelig oppi det hele. Jeg har selv søsken, og vi har ofte helt forskjellig oppfatning av en og samme episode. Og min mor har en oppfatning, og min far.  Det har også hendt at min bestemor har hatt en formening oppi alt kaoset. Så hvem som "egentlig" har rett er ikke så godt å vite. Kanskje er det et snev av sannhet i alt. 

Og foreldre jatter en del med sine barn, uten å egentlig vite hvem som har rett eller feil. Det er faktisk ikke meningen at foreldre skal ordne opp i alt mellom søsken. 

Ønsker du virkelig et forhold med familien din, er mitt råd å legge fortiden bak deg, og heller vær den rause som tilgir. Og det må jo fint kunne gå an å omgås dine foreldre uten din søster? 

Og er det nå slik at du ikke er i stand til å tilgi, så er heller ikke du moden for noen ekte gjenforening av varig karakter. Velg heller å jobb med deg selv, bearbeid fortiden og la gamle arr blekne. 

joplina
joplinaInnlegg: 58806
20.07.16 20:35
Oslodame: Situasjonen min dessverre blitt enda verre for nå plutselig nekter mine foreldre på at min søster har gjort meg noe vondt, og de ser derfor på meg som syk som mener det. De vil at jeg skal bli med i familien igjen selv om de stempler meg som syk.

Fra trådstart : 

" Jeg klarer ikke å ha noe kontakt med noen av mine søsken eller foreldre. Jeg har ikke hatt kontakt med de på over 5 år. "

 

Ettersom du ikke har hatt kontakt med noen på 5 år..og nå plutselig snakker/sms'er med dine foreldre - så går jeg ut fra at du er voksen og bor for deg selv.

Hvis du er voksen og bor for deg selv og har klart deg på egen hånd i 5 år - så lurer jeg virkelig på hvorfor dette tema om at foreldrene må innrømme/tilstå,  at søsken må anerkjenne dine opplevelser, at du skal ha en unnskyldning for søskenrivalisering og søskenkrangler i din oppvekst - for ellers nekter du å ha noe med dem å gjøre , er så viktig for deg.

- Du er da voksen nå. Du står på egne ben.

Og bare for å ha det sagt, så er det ikke noe unikt eller sjeldent fenomen at søsken krangler eller slåss så fillene fyker i oppveksten. Det er søsken som ikke kan huske noe annet enn at det var stadig rivalisering og uvennskap i oppveksten - men som voksne faktisk har blitt voksne og kan møtes som voksne i f.eks  familieselskaper og høytider - og noen blant disse har blitt svært gode venner som voksne også.

 

Det virker som om du er helt fiksert på at du ble dårlig behandlet av et søsken i din oppvekst og ikke kan slippe det - og  for alt jeg vet så er det derfor de sier du er "syk".....at de mener at det er noe sykt over en slik bombastisk fiksering som du bærer rundt på.

På den andre siden kan det jo hende at du har en diagnose som gjør at du kan bli ekstra opphengt og fiksert på ting - på en slik måte at du aldri blir ferdig med det...at det bare eltes og eltes og eltes.   Hvis det er tilfelle så er det jo beklagelig, fordi det vil være svært slitsomt og kreve mye energi av deg...og det er jo i tilfelle noe som du ikke rår over.

- Men selv om det skulle være slik (eller nært opptil) det henger sammen , så betyr det ikke at det bare er slitsomt for deg.  Det er minst like tyngende og slitsomt for de som stadig føler at de anklages for at din oppvekst ikke var en dans på roser....som stadig skal holdes ansvarlige...for ellers...

 

Hvis du mener at du har det best uten din familie - så har du det best uten din familie. Kan hende har de det best uten deg også - hvis det er klin umulig å gjenoppta kontakten med blanke ark og stryke en strek over gammelt grums.

Du er voksen nå og du har et overordnet ansvar for ditt eget liv. Du kan velge hvem du vil ha kontakt med og hvem  du slipper inn i din nære sirkel.

- Det kan din familie også.

 

Oslodame
OslodameInnlegg: 4
01.08.16 20:55

Hei! Du får mene hva du vil og jeg tåler heldigvis å høre det, men jeg råder deg til å ikke svare sånn når folk ber om råd og hjelp. Det er ikke alle der ute som takler det like godt. 

Neith
NeithInnlegg: 18623
03.08.16 19:10
Oslodame: Det er ikke alle der ute som takler det like godt.

Det burde vel egentlig ikke være så vanskelig for noen å høre at de bør legge fortiden bak seg, bli voksen og gå videre. Og det er jo gode råd du får. Om du ønsker å følge de, er jo en helt annen sak. 

joplina
joplinaInnlegg: 58806
03.08.16 22:20
Oslodame: Hei! Du får mene hva du vil og jeg tåler heldigvis å høre det, men jeg råder deg til å ikke svare sånn når folk ber om råd og hjelp. Det er ikke alle der ute som takler det like godt.

Vel...jeg råder deg til å ta til deg det gamle visdomsordet at som man roper i skogen får man svar.

Ingen her har svart på noe annet enn det du har lagt ut til offentlig debatt.

Takler man ikke innspill kan en blogg passe bedre - der man selv kan fjerne innspill man ikke liker eller ikke takler.

Oslodame
OslodameInnlegg: 4
08.08.16 09:29

Jeg skulle ønske det var slik at man kunne begynne med blanke ark, men foreldrene mine er de samme og reagerer på samme måte som da jeg var liten. De synes ikke de har gjort noe galt og tar ikke meg seriøst. De synes ikke at søsteren min har oppført seg dårlig. Hvis jeg bare svelger alt og forsetter som før vil jeg utsette meg igjen for mennesker som bryter meg ned. Det er ikke bra for min selvfølelse som allerede er dårlig og det blir da vanskelig å få gjort noe med mine negative tankemønstre om meg selv. Da blir det sånn at det er jeg som alltid har vært problemet. 

(Innlegget ble redigert 08.08.16 09:30)

Neith
NeithInnlegg: 18623
09.08.16 11:34
Oslodame: Jeg skulle ønske det var slik at man kunne begynne med blanke ark, men foreldrene mine er de samme og reagerer på samme måte som da jeg var liten. De synes ikke de har gjort noe galt og tar ikke meg seriøst. De synes ikke at søsteren min har oppført seg dårlig. Hvis jeg bare svelger alt og forsetter som før vil jeg utsette meg igjen for mennesker som bryter meg ned. Det er ikke bra for min selvfølelse som allerede er dårlig og det blir da vanskelig å få gjort noe med mine negative tankemønstre om meg selv. Da blir det sånn at det er jeg som alltid har vært problemet

Derfor bør du benytte tiden til å jobbe med deg selv, og ditt eget tankemønster. 

 

joplina
joplinaInnlegg: 58806
09.08.16 19:17
Oslodame: Jeg skulle ønske det var slik at man kunne begynne med blanke ark, men foreldrene mine er de samme og reagerer på samme måte som da jeg var liten. De synes ikke de har gjort noe galt og tar ikke meg seriøst. De synes ikke at søsteren min har oppført seg dårlig. Hvis jeg bare svelger alt og forsetter som før vil jeg utsette meg igjen for mennesker som bryter meg ned. Det er ikke bra for min selvfølelse som allerede er dårlig og det blir da vanskelig å få gjort noe med mine negative tankemønstre om meg selv. Da blir det sånn at det er jeg som alltid har vært problemet.

Man kan ikke forandre andre . Mennesker kan kun forandre seg selve - og da også bare i - totalt sett - liten grad.

Ingen forandrer hele sin personlighet eller personlighetstype som ligger i den enkeltes skapnad/lagnad.

Men mennesker kan selvfølgelig bli erfaringer og kunnskap til del som får de å bli mer nyanserte - som får de å bryte noen vaner og erstatte dem med nye osv...men poenget er at dette må det enkelte menneske ønske å jobbe med selve...de må ønske det og jobbe mot det. Ingen annen kan få de til å gjøre det eller kreve at de skal. Det fungerer ganske enkelt ikke sånn.

 

Dine foreldre er som de er, tenker og handler som de gjør- reagerer som de pleier. Men det betyr da ikke at de vil eller ønsker deg noe vondt i dag. Og dine foreldre kan ikke skru klokken tilbake og forandre på din oppvekst. Den er hva den var.

- Hvis dine foreldre ikke ønsker deg noe vondt i dag...hvis dine foreldre gjerne vil ha kontakt med deg - men er konfliktsky og ikke ønsker å rippe opp i dine problemer ; kan ikke det være nok for deg ...?

Kan du ikke ha kontakt med dine foreldre og droppe kontakten med din søster?

Kan du ikke bare styre unna alt snakk om din søster når du er sammen med dine foreldre - og istedet ha fokus på kvalitetstid, hyggelig småprat, samvær med dem...?

Kan du ikke bare si fra om at du ikke ønsker å snakke om din søster, hvis det er dine foreldre som  stadig drar frem henne som tema..?

 

Du trenger ikke "svelge alt" ...du kan bearbeide det som har vært vanskelig og styrke din egen selvfølelse  f.eks gjennom samtaler med noen med taushetsplikt.

Jeg tenker ikke på noe så dramatisk som en psykolog i første omgang...man kan snakke med sjelesørger, eller en sosionom eller en psykiatrisk sykepleier..og dette kan ordnes gjennom fastlegen eller på eget initiativ. Er også mange telefoner som bistår trengende...som Mental helse og andre grupper som har åpne linjer for samtaler. Alle disse har taushetsplikt.

Hvis du skal bli kvitt følelsen av "å alltid ha vært problemet/er problemet" , så må du selv slutte å tenke på deg selv på den måten.  En tredjepart er ikke involvert personlig og kan nøkternt gi deg respons uten å være følelsesmessig involvert.

Jeg tror det kan hjelpe deg i langt større grad enn at du prøver å stille dine foreldre og din søster til veggs og krever at de innrømmer sin brøde og  gir deg oppreisning i form av innrømmelser og unnskyldning.  Har de ikke hatt den samme opplevelse som du har hatt - så vil de heller ikke kunne innrømme  det du krever at de skal innrømme.

Det eneste det fører til er en enda mer fastlåst situasjon.

Du trenger ikke en mer fastlåst situasjon.

Neith
NeithInnlegg: 18623
09.08.16 23:21

Kloke ord fra Joplina her.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg