Er det trassalder?

Jeg bare lurer på om det er noen der ute som kjenner seg igjen i min situasjon. Jeg har en nydelig gutt på tre år, men når han han ikke får det som han skriker han og slår etter meg. Og kan til de grader være en ramp, akkurat som han vet han skal gjøre for å få meg sinna. I det siste har jeg puttet han oppi senga si eller tatt vekk det han holder på med hvis han kommer med utbrudd eller hvis det er noe annet som han gjort som han VET ikke skal gjøres. Og selvfølgelig sprekker jo jeg til slutt når han ikke kan høre og da blir det bare enda mer hyl og gråt.. Men hva skal jeg gjøre for at han skal høre på meg? Vet at det ikke hjelper hvis jeg kjefter tilbake, men noen ganger.... Ellers er han veldig snill og oppfører seg bra. Han går i barnehagen og har blitt bitt der noen ganger, så jeg lurer på om slåingen stammer derfra. Har sett masse på nanny hjelpen og disse programmene, prøver å ta noen råd derfra... (Han er ikke så ille som de barna altså)

Men hva gjør man når barnet ikke hører?

Det høres ut som trassalder.
Gutten din tester ut grensene, for å se hvor langt han kan gå, og det er veldig vanlig i den alderen han er i.
Rådene som blir gitt, er vel å være konsekvent og ha klare grenser - og å trøste seg med at det går over... ;-D

Lykke til!

Jeg har en datter på tre som også kan ha sine utbrudd iblant. Jeg reagerer forskjellig avhengig av grunnen til disse utbruddene. Blir hun sint over bagateller eller bare er vrang, bruker jeg å overse henne. Slår hun, går jeg bare vekk fra henne, kaster hun noe henter jeg det og tar det bort uten å se på henne eller gi henne noen form for oppmerksomhet. Etter en stund, da hun ikke får den oppmerksomheten hun vil ha, kommer hun som regel bort til meg og vil bare ha en klem. Det får hun. Så gir jeg masse positiv tilbakemelding så raskt hun er i litt bedre humør. Når hun så skal legge seg, snakker vi litt om episoden, og jeg forklarer hvorfor jeg gjorde sånn og sånn. Dette funker bra for meg, hun har bedret seg på mange områder. Sier ikke at jeg greier å gjennomføre denne taktikken hver gang, for det er faktisk mer vanskelig enn det høres ut som.

Barn har også lov til å være sint. De skal lære å kjenne følelsene sine. Derfor bare prater jeg rolig med henne når hun er sint ellers og prøver å vise at man kan løse konflikter ved å snakke rolig også. Denne delen er faktisk vanskeligere enn når man overser. Jeg prøver så godt jeg kan å beholde roen, fordi barn kopierer vår oppførsel. Kjefter vi, vil de også komme til å gjøre det.

Trassalderen er en vanskelig periode, men det er bare å holde ut. Tell til ti, eller gå på et annet rom i noen minutter. Det hjelper meg. Hehe. Det verste er foreldre som viser: du skal gjøre som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

Høres veldig ut som trassalder ja, men det var egentlig ikke det jeg skulle kommentere.

Det var å anbefale deg å finne et annet sted for "straff" enn senga. Dette fordi sengen da kan bli et sted han forbinder med ubehageligheter og ikke søvn og hvile. Alternativ til senga/soverommet kan da være et bad eller vaskerom.

LiKri skrev:
Det var å anbefale deg å finne et annet sted for "straff" enn senga. Dette fordi sengen da kan bli et sted han forbinder med ubehageligheter og ikke søvn og hvile. Alternativ til senga/soverommet kan da være et bad eller vaskerom."


Fint med et sted barnet kan "tenke seg om" for deretter komme ut igjen når han/hun har bestemt seg for ikke å "trasse" mer for denne gang, men bare ikke lukk/lås døra! Har fæle minner fra min egen barndom.. usj!

For øvrig vil jeg si at dette som dere kaller trass er nødvendig for barnets selvutvikling, og det eneste som hjelper er å være konsekvent og ikke begynne å vakle.

En ting iallefall jeg har bitt meg merke i: Vi jenter har stort sett en mer pinglete stemme enn pappaene, derfor tror jeg også de små lettere tester grenser på mamma enn pappa. Liten stemme: snill. Dyp stemme: streng. Kjefting tilbake hjelper iallefall ikke. Sett deg på huk (ned på barnets nivå), senk stemmen og fortell hva barnet gjorde galt og det ikke er akseptabelt. Du trenger ikke alltid å utdype, det kan du gjerne gjøre etterpå. Når barnet er sinna vil det uansett ikke høre på fornuft, men det skal vite at mor/far stort sett har rett og sånn er det bare. Om dette ikke hjelper (ca 50 % sjanse dessverre) blir hun etter en advarsel til levert opp på rommet sitt. Hun får lov å komme ned, men ikke før hun lover å være snill. Da er det på tide med en snill hvorfor-prat og kos/lek. Uansett: barn får ikke lov å slå foreldrene. Nulltoleranse her. Rett opp på rommet, basta. Høres dette strengt ut? Hehe, jeg har også sett på Supernanny ja, og det funker faktisk. Noen ganger...

Når det er sagt: barn SKAL leke, de skal klatre, le, bråke, de skal diskutere og føle at de er verdt også ved å teste grenser overfor foreldrene. De skal få lov å være sinna og sure. Men de skal ikke være slemme, det er her jeg tror vi foreldre har lett for å være for ettergivende. Men dog, det er tusen måter å være foreldre på, og det er vel fortsatt ikke skrevet noen fasit på området. Er i tilfelle svært interessert i å kjøpe denne. Om under 10 år er vår lille engel i puberteten, huff!

Er enig med de fleste her inne at dette høres ut som "trass." Hvordan skal en tre åring finne ut hvor grensene går om han/hun ikke prøver? Grenser= trygghet synes jeg. Det er viktig for et barn å møte faste og tilbakevendebde grenser, det gir trygghet og forutsigbarhet. Min treåring har trappen som sitt "timeout" sted. Der kan han sitte noen minutter å tenke over hva han har gjort før i "snakker" sammen. Alt tilpasset barnets nivå selvsagt. Lykke til!!

Vi har vel alle gjort egne erfaringer. Og jeg opplevde treårstrassen hos mine noe tidligere. Faktisk mellom 2-3 år. Men nå hadde de en tidlig språkutvikling - og jeg så en sammenheng mellom det å skjønne hva voksne sa men ikke kunne uttrykke seg selv i samme grad. Frustrasjonen var merkbar og da kunne slike formålsløse utbrudd komme.

Når ungene var mellom 3-4, så kunne de snakke bra - og slike trassutbrudd avtok.
Barn er utrolig sosiale og ønsker virkelig og ape etter og delta. Når de ikke får det til slik de har tenkt det - og åpenbart ser at vi ikke skjønner, så blir de fryktelig frustrerte.

Barn i 3-årsalderen kan være en prøvelse,ja. Men et positivt trekk hos dem er at de som regel er lette å avlede og forhandle med. De er heller ikke spesielt langsinte, heldigvis.
Er det snakk om helt meningsløs trollskap-oppførsel, syns jeg avledning er en grei måte å stoppe det på. Kan være nok å stille ungen et spørsmål som handler om helt andre ting enn situasjonen man er i (f.eks. "Vil du hjelpe meg å......?" eller "Hvor har du gjort av kosekaninen din idag da?"). Vitsen er å få ungen over på andre,mer positive tanker.
Er barnet derimot frustrert fordi det ikke mestrer div. ting, prøver jeg å hjelpe og vise.


**A conclusion is the place where you got tired of thinking [o;

Og PS!
Mine unger har tendens til å bli litt trollete hvis de kjeder seg, eller føler at de ikke blir sett/hørt (noe som jo skjer av og til når man selv er sliten og uopplagt). Så jeg har sett at hvis jeg uoppfordret gir dem litt oppmerksomhet, er de veldig greie og fornøyde. Får de litt oppmerksomhet uten å måtte mase etter det først, så er de rene skjære englene. Vel...for det meste da ;o)

Jeg er enig med Mommi i at avledning kan prøves som en form for grensesetting. Det finnes jo mange måter å sette grenser på, feks avledning, verbalt, fysisk, å ignorere unønsket atferd, være i forkant ol. Likevel tenker jeg at det er viktig å ikke alltid bruke kun 1 form for grensesetting, feks avledning slik jeg får inntrykk av at Mommi bruker en del på sine barn. (om jeg ikke misforstod innlegget) Barn har også godt av å få høre med ord, eller gjennom å bli vist hva som er akseptabelt eller ikke. Den konflikten som oppstår inni barn når de ikke får viljen sin, har de godt av å lære å kjenne på, og håndtere. Om de bare blir avledet, eller at man velger å ikke setter grenser, lærer ikke barn å håndtere denne konflikten. Vi har vel alle kjent på lysten til å gjøre noe, men latt fornuften seire?

shani1975 skrev:
"Likevel tenker jeg at det er viktig å ikke alltid bruke kun 1 form for grensesetting, feks avledning slik jeg får inntrykk av at Mommi bruker en del på sine barn. (om jeg ikke misforstod innlegget)"
-------------------
Jeg bruker det ikke "en del" på mine, men i noen situasjoner som jeg også beskrev i mitt innlegg 140. Helt nyansert er det vanskelig å være i sånne innlegg, det ville blitt utrolig laang tekst. Neida, jeg prater mye med ungene om oppførselen deres også, selvfølgelig, og av og til vanker det en "timeout" hvor de henvises bort fra oss andre til de er greie igjen.




**A conclusion is the place where you got tired of thinking [o;

Vi bruker "time-out" naar sønnen vaar begynner med slik oppfoersel, dette er ogsaa noe de bruker i barnehagen her vi bor. Det betyr rett og slett at han faar en advarsel og er han fortsatt umulig maa han paa rommet sitt til han har sagt "sorry".. Det fungerer ikke alltid, men det begynner aa virke.

Hei Sprella. Det er nok ganske vanlig at barn i den alderen tester grensene. Gutten min hadde også en periode i 2-3 års alderen hvor det hendte han slo og sparket når han ikke fikk det som han ville og ble sint. Fra 4 års alder så har han sluttet helt med det. Du får se det an litt tror jeg. Vær bestemt og si at det ikke er lov å slå. Forhåpentligvis så roer han seg nok med alderen :-)

Takk for alle råd. Jeg har byttet ut soverommet med yttergangen, og der vil han ihvertfall ikke sitte - så det har hjulpet. I de siste dagene har jeg sett lite til slåing og spark, men det er fordi jeg nå prøver og komme han i forkjøpet med et kompromiss. (evt. møte han på halvveien - avhengig av situasjonen) Ellers er jeg like bestemt som før. Men da jeg fikk besøk av min mor mente hun at jeg var for streng, er det strengt å sette grenser...?

En gang i en barnehage så sa jeg at nå skulle vi ut til en gutt - han hadde fått beskjed om at jeg skulle si ifra når han skulle ut på forhånd like etter mat. Han ville ikke gå og slo etter meg. Jeg hevet stemmen min og løftet han fra stedet og til en annen plass og sa rett ut at det får han ikke lov til. Og viste hvem som er sjefen her:) Da var det liksom ikke noe i tvil og han gjorde som jeg sa:) Viktig som foreldre/voksne å si ifra. Når noen slår så er det lov som foreldre å HEVE stemmen og si ifra at de får ikke lov til å slå. De får lov til å være sint da - det er ikke det. Men å slå pga de ikke får viljen sin er ikke lov for min del:)

Barn har også lov til å være sint. De skal lære å kjenne følelsene sine. Derfor bare prater jeg rolig med henne når hun er sint ellers og prøver å vise at man kan løse konflikter ved å snakke rolig også. Denne delen er faktisk vanskeligere enn når man overser. Jeg prøver så godt jeg kan å beholde roen, fordi barn kopierer vår oppførsel. Kjefter vi, vil de også komme til å gjøre det. "

Det er sant. Men som voksne så har vi lov inne i mellom å si ifra med HEVET stemme at NOK er NOK. Og her er det JEG som bestemmer osv..osv..og det er viktig å tillate barn å være sinte uten å kritisere dem for det. Men å slå når de er sinte er noe jeg sier ifra om at det vil jeg ikke ha noe av. De får lov å være sinte, men ikke å slå. Da hører de som regel på deg etterpå i lignende situasjoner. Av og til må foreldre/voksne ta DIREKTE og KLARE beslutninger. Men som regel handler det om å snakke rolig og sånt til dem. Men en skal ikke være redd for å HEVE stemmen. Ikke skrike, men si klart ifra da.

Ellers er jeg like bestemt som før. Men da jeg fikk besøk av min mor mente hun at jeg var for streng, er det strengt å sette grenser...?"

Det kommer an på hva det er ang grensesetting. Ikke alltid lett dette med når en skal sette grenser eller ikke. Men har du noen eksempler da utover det du har fortalt her da som hun reagerer på?