Spørsmålet er som tittelen sier.

Jeg vet alt om det at mennesker utvikler seg, vokser og eldes osv. Det er ikke helt det jeg tenker på her.

Jeg tenker mer på personligheten. Tror du at vi har den samme personligheten hele livet?

Ja, folk kan endre personlighet.

Det skjer ofte da 'store ting' i livet inntreffer, dette kan endre personligheten din fullstendig.
-Det har jeg sett mange ganger. Og det har også skjedd med meg selv. -Liker jeg tro.

Jeg skal ikke motsi deg. Bare prøve å utdype litt med noen egne tanker.  Personligheten utvikler seg gjennom hele livet.  Man gjør nye erfaringer på godt og vondt som bidrar til å forme ens syn på verden og og menneskene man møter.  Da tenker jeg også at store og dramatiske hendelser vil virke sterkere og fortere på personligheten enn den jevne hverdag.

Likevel tenker jeg i hvert fall for egen del at en svært stor del av personligheten ble formet i barndommen.  I mange henseender føler jeg at jeg har den samme personligheten nå som jeg hadde som 8-10-åring. 

Min bestefar hadde nok noen av de samme tankene omkring dette da han som 90åring fortalte at han i bunn og grunn følte seg som samme guttunge som da han var 16.

Har du noen eksempler?

Jeg lurer på om vår personlighet er forespeilet det øyeblikket vi er født?

I ordet personlighet ligger jo ordet person, og jeg kan ikke endre min person.

Filosofer har snakket om form, og derfor så tenker jeg at den "formen" jeg er i ikke kan endres.

Derfor så lurer jeg også på om jeg er født med resiptorer for en bestemt personlighet.

Utseende har jo også en viktig rolle og jeg tror at utseende er med på å forme den personligheten som vi utvikler gjennom livet. 

Man sier jo at hun ser søt ut, eller at en mann har et karrig utseende.

Når du; gifter deg, får barn, eller mister noen som står deg nær. Kanskje du er nær ved å 'miste deg selv' iløpet av livet.

Man opplever mye iløpet av livet som kan endre personeligheten.

-Mener jeg.

Men det er nok sider ved ens egen personelighet som forblir uforandret.

Både tanker og følelser er flyktige. Man kan endre både sine tanker og følelser om noe etter at noe har skjedd. Det er jeg enig med deg i.

Jeg tenker at reaksjoner er noe som kan endre et menneskes karakter og da blir også oppfattningen av denne personen annerledes for de som kjenner dette mennesket.

For å komme med et eksempel på en person som tilsynelatende endret sin "personlighet", han skyteren i Usa som skjøt alle de menneskene i en militær base. Den ene dagen var han en person som andre henvendte seg til når de hadde problemer med livet sitt, den andre dagen var han den som skapte problemer.

alle kan få metanoia tom josef fritzl

Sikkert!

Jeg har hørt om folk i gamle dager som undergikk, former for hjerneoperasjoner, og som følge av den endret hele personligheten. Så da må det jo gå ann å endre seg?

Jeg håper og tror iallefall det..At min personlighet har strekt seg videre i min voksende utvikling..hvor alder med erfaring spiller en stor rolle.

Innenfor en viss ramme forandres den

Forsøk på dyr og mennesker har vist sterke personlighetstypiske trekk hos individer meget tidlig i livet med tildels store forskjella innad i familie.

Det kan spille inn mer enn arvelig utgangspunkt og miljøpåvirkning i oppvekst

..som for eksempel når man er født på året

Det dumme er at da trekkes med en gang astrologi inn, uten at det e nødvendig

Det kan foreligge naturlige grunner slik at det egentlig er en miljømessig basert start i livet. Men ka det er ..umulig å si

Man kan forandre seg på mange måter: fra lat til energisk, uansvarlig til ansvarlig, fra romantiker til skeptiker, sjenert til sjekkeløve, men det er en ting som er veldig vanskelig; å være annerledes når man treffer gamle bestevenner. Det er rett og slett umulig å unngå personligheten man hadde med gamle venner. Vel, så lenge man ikke har vokset sammen hele veien da.

Dette har jeg tenkt litt på tidligere. Jeg kom frem til noe slikt som; hadde jeg møtt meg selv som 60-åring ville 60-åringen kjent seg selv igjen i meg, mens jeg sikkert hadde hatt vanskeligheter med å kjenne meg igjen i 60-årsutgaven av meg selv.

Det er klart at noen tankeganger endrer seg i løpet av et liv, og sånn sett så kan man vel si at personlighetstrekk kanskje mildner seg?

Meg(min kropp)-utvikling/omstendigheter/omgivelser/kultur/kunnskap=min personlighet.

Og.. retninger kan endre seg, som gjør at min kropp må følge etter. Jeg leste om en dame(tror hun var fransk), som hadde fått ansiktet sitt revet av etter at en hund hadde bitt henne. Hun fikk ansikts transplantasjon, og dermed ansiktshårene til en avdød dame, dette følte hun var merkelig og det gjorde at hun følte at det på sett og vis ikke var hennes kropp, selvom det var festet til hennes kropp.

Link til damen jeg nevnte tidligere, men det er ikke artikkelen hvor hun nevner ansiktshåret(husker ikke hvor den er), hun er verdens første ansikts transplantasjons pasient.

http://www.msnbc.msn.com/id/11198533/

Vel, det er mange eksempler på folk som endrer seg med årene. Enkelte mer enn andre selvfølgelig, og noen av de mest ekstreme eksemplene finner man f.eks i fengsler der det sitter fanger som er innelåst på livstid for drap, mishandling og alt mulig ondskap, men som i fengsel har konvertert til religion og dermed har de totalt endret sitt syn på verden. Disse personene har etter mitt syn endret personlighet, siden de ikke hadde kunne identifisere seg med en slik personlighet i tiden før de ble konvertert.

Men man kan helt sikkert bruke seg selv som eksempel. Dette med at man "modnes" er jo et like fullt ut godt eksempel på at personligheten endrer seg.

Alt dette fungerer allikevel veldig gradvis (for "vanlige" mennesker ihvertfall), så det er selvfølgelig snakk om endringer som fremgår over tid.

Ja, det tror jeg. 

Den kan nok til en viss grad forandres, men da ofte som en "maske", altså at man endrer seg bevist for å passe inn et sted, eller fordi man ønsker å fremstå som en litt annen. Skjønt dette vil jo ikke si at personligheten er endret, bare forfalsket.

Selve personligheten tror jeg ikke forandres, jeg tror heller man over tid vil vise sitt sanne jeg, eller deler av det. Som f. eks. når man føler at man er veldig godt kjent med noen (jeg sier føler her fordi jeg ikke tror man noensinne kan kjenne noen veldig godt, og ihvertfall ikke 100 %) og føler seg trygg på å vise frem nye sider.

Alle har sider de ikke vil eller tørr vise for hvem som helst, gjennom livet tror jeg denne frykten kan både forminskes eller økes, med det resultat at det kan oppfattes som at man har "forandret personlighet" enten helt eller delvis, selv om man ikke nødvendigvis har det.

[edit: skriveleif]

Jeg tror personligheten er i konstant endring. Det er en langsom prosess som vi derfor ikke legger særlig merke til selv.

men jeg tror også at en kan påskynde denne endringen i ønsket retning gjennom målrettet innsats. Om en f.eks har en svakhet som man ønsker å bli kvitt, kan en jobbe målrettet med å forbedre seg. Stikkordet her er nok at det ikke hjelper å sitte i sofaen og gruble på problemet. Det må handles ute i verden. Og dette er ingen lett oppgave. Gamle inngrodde mønster må konfronteres og overvinnes gang på gang.

Har du prøvd det?

For noen så er det, det eneste som hjelper. Det kan komme mye godt ut av det å sitte å gruble i sofaen, var det ikke det de gamle filosofene gjorde, satt å grublet?

Ja jeg har prøvd begge deler. Jeg har både grublet i sofaen og forsøkt å skjerpe meg på ulike ting i praktisk handling (som vel de fleste gjør innimellom).

Og foreløpig konklusjon er at første metode er enklere enn den andre.

For det er anstrengende å skulle være bevisst på hvordan en opererer f.eks i relasjoner. Det er mye greiere å ture frem på autopilot. Så det koster, men det er spennende ting uansett - å utfordre seg selv på sine svakheter. Tror ikke det kan komme noe vondt ut av det ihvertfall.

Jeg vet ikke om de gamle grekerne hadde sofa, men de brukte ihvertfall mye tid på konstruktiv og kritisk samtale. Kanskje noe vi kunne lære av? I Israel har de satt religiøs grubling i system gjennom småkrangling i grupper. Det er visst en form for religiøst påbud.

For det er anstrengende å skulle være bevisst på hvordan en opererer f.eks i relasjoner

Det er det for alle mennesker.

det er spennende ting uansett - å utfordre seg selv på sine svakheter.

Det er strålende hvor lett (og spennende?) andre kan se dine svakheter, og ikke sine egne.

Et eller annet sted, finnes det en uskreven lov om at de som sitter med makten, ikke trenger å se sine egne feil, bare de som sitter under dem. Tro meg, de syntes det er mye enklere å gi noen andre skylden for sine egne svakheter.

Jeg blir sur når jeg er trøtt, stemmer ikke lengre høyre og kjører ikke like fort som jeg gjorde da jeg var ung

Nei, vi har ikke den samme personligheten hele livet, tvert imot. Vi starter med den mest primitive personligheten, som utvikler seg i følge med miljøet. Alle forandrer personligheten sin i løpet av livet. Forskjellen er bare hvor mye. En som bor i et hus mitt i en stor by, som aldrig snakker med folk og nesten aldrig går ut i løpet av hele sitt liv, vil ha mindre varriasjon på personligheten, enn en som reiser rundt og er sosial med masse forskjellige folk.

Fra personlig erfaring mener jeg det imidlertid er et spørsmål om narsisissme, volt, og sist men ikke minst etikk.

hva er personlighet?

hva er det vi ikke kan forandre i oss?

vi kan overstyre det meste,

det trenger ikke og være negativt, men blir det ofte.

årene som legger seg bak oss, kan være styrkende i vår egen tryghet.

denne trygheten kan frigjøre oss til og mer, være den vi mener oss og være.

trygheten er avgjørende for frihetens gleder, tror jeg.

så alder er tiden vi trenger til og bli kjent med den orginale jeg.

så 10 til 50 er en tid vi jobber med og aksepter at 0-10 var det opptimale jeg.

og er du heldig, så innser du det før, uheldig så innser du det aldrig.

Personligheten vår er som garderoben, vi tar fram den personligheten som passer best for anledningen.

Vi starter livet i barneklær, tøffe antrekk som tåler en runde i sandkassa, mentalt er vi like så solide som klærne i denne alderen.

I tidlig voksen alder er vi fremdeles ganske så robuste på alle vis og kynisme opptrer, vi får egne barn og alt dreier seg om å beskytte disse.

Senere i livet baserer vi våre handlinger på å beskytte våre etterkommere og vårt ettermele, det ligger latent i vår natur å tenke på ettermele, det er for noen av oss mennesker det som lever lengst i oss!

Mener ikke å forfølge deg. Men kikket innom her for litt siden.

MEN, du og du som dette du skriver her er en stor sannhet. 

Jeg ble nesten spurt, på sesjonen for noen år siden, om hva jeg vile gjort om noen kom å myrdet familien min med gaffel. Dette i forbindelseom fritak fra militæret.

Vel, jeg var ikke gift og ingen barn den gang. Så jeg tenket at det ikke var så "farlig" å ofre mor og far den gang. For å vise min passifistiske modus.

Men spør meg samme spørsmål nå. For nå er jeg en familie på 5. Kone og barn. Jeg ville selvfølgelig ha benyttet alle middler til å forsvare meg og min familie, mine etterkommere. Jeg ville trolig ha massakrert alle som kunne true min og mine etterkommere sin ekistens. Enda Jesus sier at vi skal gjøre noe helt annet. Elske din fiende..........

Jeg tror at det "farligste" vesen er en far, eller en som skal bli pappa. Med en høygravid kone, foreksempel.

Var nok dette spørsmålet som drev våre motstands kvinner og menn mot nazistene på 40 tallet, vil jeg tro. Samme folkeslag gikk med binders i jakkeslaget på 30 tallet, for å vise sin motstand mot militær makt.

Ja, slik er livet, har man noe verdifullt, familie foreksempel, å forsvare, vil vi nok, sykt som det vil virke, på papiret -- ty til våpen om det trengs...

I dag foregår denne frihetskampen blant annet i Afganistan, Irak og i alle de sakene der Amnesty International (som eksempel), kjemper mot alvorlige  brudd på menneskerettighetene...