Det å gi andre en gave har i seg selv ikke noe å gjøre med å sone andres synder.
I mine øyne er Jesu liv og eksempel en gave til oss, inkludert kronen av eksempelet: korsfestelsen.
Så langt, så greit.
Problemet med korsfestelseslæren får jeg når det forklares at det foreligger et underliggende krav som denne handlingen skal gjøre opp for. For det gjør den ikke i praksis.
Et krav som sier at du og jeg aldri noensinne skulle begått synd! Aldri tenkt noe destruktiv/negativt etc....
Dette skulle vi EGENTLIG aldri ha gjort, slik det var tenkt.
Men siden vi har gjort dette så tåler ikke Gud oss.
DERMED bruker man det som først er ment som en gave og et eksempel, til å handle om en betingelse for at Gud skal tåle oss!
Et oppgjør, en stedfortredende betaling/vederlag for at Gud skal tilgi våre synder.
Altså en forvrengning av det opprinnelige budskapet. Som ikke handler om frikjøpelse men ettergivelse.
Mennesker som var tilstede og hørte Jesus allerede hadde samvær med Ånden. Og mennesker ble berørt før korsfestelsen.
Altså: Det jeg reagerer på er at korsfestelsen forklares som en betingelse for at mennesker og Gud kan ha noe med hverandre å gjøre, fordi Gud krever at menneskene skal være såkalt syndefrie.
Noe som er en total bom i utgangspunktet å forvente.
Å akseptere at korsfestelsen måtte til for at "Gud skal tåle meg og tilgi meg", er å akseptere at "Gud ikke tåler meg" i utgangspunktet på grunn av hvordan jeg tenker og handler.
Men det finnes en større kjærlighet som ikke styres av hvordan vi tenker og handler.
Så her ser vi at det som er et eksempel som vises for menneskene, har blitt gjort om til en betingelse for at Gud i det hele tatt vil ha med oss å gjøre.
Korsfestelsen er hverken en soning for menneskenes synder eller noen betingelse for at Gud vil ha med oss å gjøre!
Det ville stå dårlig til om ikke legen tåler å gå inn til pasienten uten at pasienten først er frisk...dvs "frelst".