Jeg leste E ergo er jeg.

(א ’āleph and ב bêth

 ab  אב

ae`?

Upassende innlegg?

Jo mer kompleks en art er, jo flere glia-celler rommer hjernen i forhold til nerveceller.

celler med forskjellige oppgaver som finnes i stort antall i nervesystemet. Nervesystemet er bygd opp av to ulike klasser av celler:

1. Nerveceller, hvis primære oppgave er å formidle den raske signalaktiviteten i nervebanene.

2. Gliaceller. Disse ble lenge betraktet som nervesystemets støttevev med hovedsakelig en strukturell funksjon, derav navnet. Senere forskning har vist at gliaceller har en rekke aktive funksjoner. Gliaceller er gjennomgående små celler, og de er til stede i stort antall gjennom hele nervesystemet. Det er flere ulike typer av gliaceller, og de har ulike oppgaver.

Astrogliaceller er som navnet sier stjerneformede celler med tallrike og lange utløpere. Utløperne har ofte intime kontakter med både nerveceller og blodkapillarer i hjernen. Under den tidlige utviklingen av nervesystemet strekker gliautløpere seg fra det sentrale hulrommet i nevralrøret og ut til overflaten. Disse «radiale» gliafibrene virker som en slags veivisere for nydannede nerveceller på vandring til sine endelige bestemmelsessteder. I det modne nervesystemet er det et intimt samspill mellom astrogliaceller og nervecellene. De kan ta del i ernæringen og vedlikeholdet av nervecellene ved å skille ut en slags lokale hormoner (trofiske eller nærende substanser). Gliautløpere omslutter enkelte spesielle synaptiske områder i hjernen, tilsynelatende som en slags isolasjon fra nabostrukturene, og disse bidrar også til fjerning av utskilt transmittersubstans i synapsene. Astrocytter har en evne til å kommunisere med hverandre som bidra til å koordinere slike funksjoner over et utbredt område, samt bidrar til formidling og modulering av nervecellenes signaler Noen astrocytter har trolig også en stamcellefunksjon som gjør at de kan gi opphav til nye nerveceller.

Oligodendrogliaceller (av oligos, 'få', og dendros, 'grenet') er utløpere som etablerer intim kontakt med nervecelle-aksoner. De omhyller aksonene med mange lag lameller som danner isolerende mansjetter av «myelin» langs aksonene. Myelinet består hovedsakelig av fettstoffer fra oligogliacellenes overflatemembran, og det er opphavet til den hvite fargen på den hvite substans i sentralnervesystemet.

Den periodiske isolasjonen av de myeliniserte aksonene øker i betydelig grad effektiviteten av signalledningen i slike aksoner. Mens oligodendroglia er ansvarlig for myeliniseringen av nervefibrer i hjernen og ryggmargen, blir aksoner i de perifere nerver myelinisert av de såkalte Schwann-celler som stammer fra nevrallisten.

Myelinet og myeliniseringsprosessene kan skades ved ulike typer av skader og sykdommer i nervesystemet. Slik demyelinisering forhindrer impulsledningen i de affiserte nervebaner (f.eks. ved multippel sklerose).

Mikrogliaceller virker som nervesystemets renovasjon og immunceller. De kan bevege seg i nervevevet, og de aktiveres og akkumuleres i områder som rammes av skader eller sykdommer. De kan fagocytere («spise») og derved fjerne celler som er ødelagte eller skadet av sykdomsprosesser.

Les.

Nervesystemet

Nervesystemet består av to deler: et sentralt system og et perifert system.

Det sentrale systemet er hjernen og ryggmargen som begge er bygd opp av nerveceller og nervefibre. Hjernen er inndelt i ulike sentra med forskjellige oppgaver. Eksempelvis styrer et senter følelser, andre styrer bevegelser, samordner bevegelser, kontrollerer kroppens hormonkjertler. Mellom de ulike sentra er det nerveforbindelser slik at signalene som går ut fra hjernen påvirkes fra mange sentra og samordnes. Ryggmargen formidler signalene til og fra hjernen i fra kroppen. Ryggmargen består i høy grad av lange nervebaner som bringer nerveimpulsene opp og ned fra hjernen.

Det perifere nervesystemet består av et omfattende nettverk av nerver som går ut fra hjernen og fra ryggmargen. Derfra går nervene ut i kroppen og utgjør til sammen det perifere nervesystemet. De perifere nervene er forbundet med ryggmargen på forskjellige nivå. Det er gjennom ryggmargen at informasjon fra disse nervene flyter til og fra hjernen. Gjennom små hull i hjerneskallen går noen perifere nerver direkte ut fra hjernen, de såkalte hjernenervene. Disse nervene betjener funksjoner som syn, øyebevegelser, hørsel, lukt, smak, ansiktsbevegelser.

Dette nervesystemet kontrollerer alle dine bevisste aktiviteter og gjennom automatiske funksjoner opprettholdes din kroppsstilling og det riktige spenningsnivå i musklene.

Les.

Les.

Inndeling etter beliggenhet
- Sentralnervesystemet
- Det perifere nervesystemet

Inndeling etter funksjon
- Det vegitative nervesystemet
- Det somatiske nervesystemet

Nervecellenes anatomi, fysiologi og funksjon

- Akson

- Bindevevsceller

- Buton

- Dendritter

- Gliaceller

- Motoriske fibre

- Myelin

- Nervefibre

- Sensoriske fibre

- Synapse

Sansecellenes anatomi, fysiologi og funksjon

Storehjernen (Cerebrum)

- Basalgangliene

- Pyramidebanene

- Det limbiske system

- Amygdala

- Gyrus cinguli

- Hippocampusformasjonen

- Septumkjernene

Hjernestammen

- Den forlengede marg (Medulla oblongata)

- Hjernebroen (Pons)

- Midthjernen

- Hjernestilkene (Crus cerebri)

- Mellomhjernen

- Hypothalamus

- Hypofysen

- Thalamus

- Retikulærsubstansen

- Det retikulære aktiveringssystem (RAS)

Ryggmargen

Lillehjernen

Nervesystemet

Nervesystemet styrer hele kroppen. Den overordnede oppgaven til nervesystemet å sørge for at organismen til en hver tid tilpasser seg hensiktsmessig til omgivelsene. Milliarder av nerveceller i hjernen danner til sammen et velordnet nettverk som tar seg av kommunikasjon og informasjonsbehandling. Nervesystemet mottar enorme mengder informasjon fra omgivelsene omkring oss og fra kroppen. På bakgrunn av den informasjonen iverksetter hjernen hensiktsmessige tiltak, rettet mot omgivelsene omkring oss og rettet mot å holde kroppen i balanse slik at vi til en hver tid fungerer best mulig fysisk og psykisk. Nervesystemet inneholder en rekke basisforutsetninger som begynner å utvikle seg allerede like etter unnfangelsen. Når vi fødes ligger forutsetningen for sansing, bevegelse, språk, intelligens, hukommelse, der allerede. Etter hvert som vi vokser og utvikler oss forsetter nervesystemet å utvikle seg, samtidig som vi samler oss kunnskap og erfaringer som hjernen tar seg av og lagrer slik at vi kan ta kunnskapen frem når vi trenger den. Gjennom systematisk øving kan vi spesialisere oss på visse typer ferdigheter eller kunnskaper. Noen ferdigheter gjentas så ofte at den blir automatisert, mens annen kunnskap tar vi fram for å løse et problem og så videre.

Nervesystemet består av to hoveddeler, sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) og det perifere nervesystemet (sanseorganene og nervene).

Sentralnervesystemet er kommandosentralen som styrer kroppen, mens det perifere nervesystemet oppfatter "alt" som foregår i og omkring oss, og sender signaler til og fra sentralnervesystemet. Nervecellene er spesialiserte celler som har som oppgave å sende signaler raskt fra sted til sted langs lange utløpere som kalles nervefibre. Nervefibrene strekker seg som ledninger i hele kroppen. Sansecellene er spesialiserte til å oppfatte forskjellige påvirkninger i og utenfor kroppen. Sansecellene ligger i de organer som de formidler impulser fra.

Samlet kan man si at nervesystemet har tre hovedoppgaver:

Disse funksjonene kan imidlertid bare ivaretas ved at sentralnervesystemet står i forbindelse med de ulike deler av kroppen. Slike forbindelser sørger nervefibrene for, gjennom sensoriske og motoriske nervefibre:

Inndeling av nervesystemet

Inndeling ut fra beliggenhet/anatomi

Inndeling etter funksjon

1. Den sympatiske delen regulerer organenes grunnleggende aktivitet og mobiliserer inder organer til aktivitet i kritiske situasjoner, for eksempel ved sterke emosjonelle reaksjoner.

2. Den parasympatiske delen stimulerer primært de prosesser som bygger opp og bevarer organenes energikilder, og sørger for at de vitale organer får nødvendig hvile.

Regulering av det vegetative nervesystem skjer i autonome sentra i den forlengede marg i hjernestammen, i hypothalamus under hjernebarken, men også i hjernebarken. Det vegetative nervesystem regulerer hjertefrekvens, respirasjon, kvalme og brekninger, blære og tarm, kjertler, endokrine (hormonproduserende) organer, galle og lever, nyrer, kjønnsorganer, deler av øyet og øret samt blodkar.

Dersom spinalnervene skades på en side i hjernen, opptrer det lammelser på motsatt side av kroppen, fordi disse fibrene krysser midtlinjen på vei til ryggmargen (medulla spinalis). Hjernenervene derimot krysser ikke. Lammelser i ansiktet vil derfor opptre på samme siden som skaden i hjernen.

Nervecellens anatomi og fysiologi

Nervevevet er en vevstype som er spesialisert på å lede impulser raskt fra ett sted til et annet. Nervevevet består først og fremst av nerveceller (nevroner), men også av bindevevsceller (gliaceller) som ligger mellom og rundt nervevevet. Hver nervecelle har et cellelegeme hvor kjernen befinner seg. Et av de mest karakteristiske trekkene ved nervecellene er at de har lange utløpere, akkurat som greinene på et tre. Utløperne kalles nervefibre, og de består av cytoplasma og cellemembran. Sensoriske nervefibre og motoriske nervefibre er samlet i bunter som vi kaller nerver. En nerve kan bestå av tusenvis av nervefibre.

De fleste nervefibrene fører impulser inn mot selve cellelegemet. Disse nervefibrene kalles dendritter. Dendrittene er korte og grener seg opp i nærheten av cellelegemet. Dendrittene står i kontakt med andre nerveceller og øker på den måten antallet kontaktpunkter som hver nervecelle kan påvirkes gjennom.

Hver nervecelle har én nervefiber som leder impulser bort fra cellelegemet. Denne nervefiberen kalles akson. Aksoner er lange nervefibre som leder nerveimpulser for eksempel til muskelfibre i skjelettmuskulaturen eller til muskulatur i innvollene. Aksoner forbinder ellers sanselegemer i kroppen med sentralnervesystemet. Aksoner er spesialbygd for å lede impulser over lange avstander. Som nevnt har hver celle bare ett akson, men aksonet kan forgrene seg sterkt og derved virke på mange andre celler.

De impulsene (signalene) som nervefibrene leder, kalles nerveimpulser. Nerveimpulsene er elektriske, men de består ikke av elektroner slik som strømmen gjennom vanlige elektriske ledninger. Impulsene i nervefibrene dannes ved at ioner (elektrisk ladde partikler) beveger seg ut og inn gjennom cellemembranen i nervefibrene. På denne måten varierer den elektriske spenningen bortover langs nervefiberen, og vi har en nerveimpuls.

Bindevevscellenes (gliacellene) oppgaver er ikke fullt ut kartlagt, men en vet at de er ansvarlig for isolasjon av nervecelleutløpere. De er også viktige for å kontrollere miljøet rundt nervecellene og for reparasjonsprosesser etter skader. En type gliaceller er viktig for ernæringen av nervecellene. En annen type gliaceller legger seg rundt en del av aksonene i tynne lag, som en ekstra isolering, såkalt myelinskjede. Aksoner med myelinskjede kalles myeliniserte til forskjell fra umyeliniserte aksoner som mangler slik ekstra isolasjon. Myelinet er nødvendig for at nervefibrene raskt skal kunne lede impulser mellom ulike deler av kroppen. De myeliniserte aksonene kan lede nerveimpulser svært fort. Dette er viktig fordi sensoriske nervefibre som er omsluttet av myelin raskt kan gi sentralnervesystemet beskjed om skadelige påvirkninger, for eksempel når vi brenner oss. På samme måten kan motoriske nervefibre sende beskjed ut til muskelen med beskjed om å trekke til oss hånden. Myeliniseringen av aksonene er selvfølgelig viktig for tempoet i informasjonsomsettingen i nervesystemet generelt sett. Isolasjonsmaterialet er dannet av gliaceller i sentralnervesystemet og Schwannske celler i det perifere nervesystem. En intakt myelinskjede rundt hver fiber er ikke bare nødvendig for signalformidlingen skal foregå raskt, men også for at signalformidlingen i fiberen skal kunne foregå uten å bli påvirket av andre signaler i systemet. De umyeliniserte aksonene i det perifere nervesystemet er alltid omgitt av Schwannske celler, men uten at disse vikler seg rundt og danner myelin. Enkelte sykdommer i nervesystemet fører til at myelinskjedene går til grunne (degenerer) på tilsynelatende tilfeldige steder. Den vanligste av disse sykdommene er Multippel sklerose.

Der fibrene møter en annen nervecelle eller en muskelfiber, har nervefiberen en oppsvulming som kalles en bouton. Inni boutonet ligger små blærer av signalsubstans (transmittersubstans) som er nødvendig for å påvirke den neste cellen i systemet.

Punktet hvor to nerveceller eller en nerve- og en muskelcelle kommuniserer med hverandre, kalles en synapse. I synapsen foregår signalformidlingen fra en celle til neste ved at transmittorsubstans frigjøres og overføres til neste celle. Frigjøring av transmittorsubstans er energiavhengig. Energien dannes ved stoffskifte i cellene, og dette krever tilførsel av næringsstoffer og oksygen gjennom blodbanen.

Skader: Hvis aksonet fra en celle kuttes helt eller delvis over, vil ledningen av impulser forhindres svarende til det antallet fibre som er ødelagt. Når dette skjer i det perifere nervesystem, får vi en perifer lammelse (parese).

Lammelser vil være forskjellige avhengig av om de er såkalte sentrale (rammer det øvre motoriske nevron, i pyramidebanen) eller perifere (rammer det nedre motoriske nevron, det vil si det som går fra ryggmargen til musklene). Fullstendig lammelse kalles paralyse, mens parese er en noe mindre uttalt lammelse.

Ved en sentral lammelse, for eksempel Cerebral parese og lammelse som oppstår etter hjerneslag, vil funksjonen i den berørte kroppsdelen være forstyrret og ikke under full kontroll. Ubehandlet vil en lam arm etter hvert utvikle såkalte kontrakturer på grunn av spastisitet og økt muskeltonus (muskelspenning). Armen får da en feilstilling med fastlåste bøyninger i skulder-, albue- og håndledd. En perifer lammelse i armen vil derimot gi mangelfull kontroll, men ingen spastisitet eller kontrakturutvikling, fordi muskeltonus heller reduseres enn økes. Denne forskjellen illustrerer den modulerende effekt som sentralnervesystemet har på det perifere nervesystem. Ved en sentral lammelse bortfaller denne effekten helt eller delvis. En stadig refleksaktivitet på ryggmargsnivå gir forhøyet muskeltonus og spastisitet fordi de modulerende impulser fra et høyere nivå er bortfalt.

Sansecellenes anatomi og fysiologi

Hver sansecelle reagerer bare på en type påvirkning. Noen sanseceller er spesialisert til å reagere på lys, andre på lyd, og andre igjen på kjemiske stoffer eller på berøring eller skader i huden. Mange steder er sanseceller av en type samlet, slik at de danner egne sanseorganer, for eksempel øynene. Når en sansecelle blir utsatt for den type påvirkning som den er spesialisert for å motta, sender den signaler (neverimpulser) til nervesystemet. Signalene fra sansecellene blir sendt til hjernen til områder som er spesialiserte til å motta og tolke akkurat den spesielle typen sanseinntrykk, for eksempel lys, lyder, berøring, smerte og så videre.

Synssansen

Øyet er det sanseorganet som oppfatter lys. Lysstrålene passerer gjennom øyet til netthinnen. Sansecellene i netthinnen (stavene og tappene) lager lysfølsomme kjemiske stoffer som reagerer på lys. Når lysstrålene treffer sansecellene, brytes disse stoffene ned. I denne nedbrytingsprosessen lager sansecellene neverimpulser som sendes til bakhode(oksipital)lappen i hjernebarken, der sanseinntrykket blir oppfattet og tolket. Tappene oppfatter farger, stavene oppfatter lys eller mangel på lys. Linsen i øyet kan endre form, slik at vi ser skarpt både på nært og langt hold, det som kalles fokusering.

Synet er sammensatt av mange funksjoner som fungerer samtidig. Disse funksjonene er så samkjørte at vi ikke merker de forskjellige delfunksjonene, når synet er normalt. Synets forskjellige delfunksjoner er:

Synsstyrke: Vi har best synsstyrke i synsfeltes midtpunkt. Det er bare netthinnens sentrale del som ser skarpt. Synsstyrken måles ved at en undersøker hvilke bokstavstørrelse pasienten kan se. Når vi ser oss omkring, ser vi både store og små ting. Detaljsynet krever god synsstyrke. Det å se formen på større ting krever ikke så godt skarpsyn. I midten av netthinnen finnes en liten fordypning hvor foveaområdet er lokalisert. Foveaområdet er stedet for skarpsyn.

Synsfelt: En person med normal synsfunksjon ser samtidig til begge sider når han kikker rett fremover. Det området som en kan se på en gang kalles synsområdet. Synsinformasjon fra begge øynene møtes i cellene i synsbarken (jfr. figur 2). Den sentrale delen av synsfeltet ser vi med begge øynene. På begge sider av den sentrale (binokulære) del av synsfeltet finnes halvmåneformede sysnfeltområder, som man kun ser med et øye. Vi ser et ovalt felt med hvert øye, cirka 60 grader fra midten mot nesen, og cirka 90 grader fra midten mot tinningen (jfr. figur A). Synsfeltes sentrale del ses med begge øynene (det hvite området). Det kalles det binokulære synsfelt (jfr. figur B).

A ...................................................... B

Figur 1A og 1B. Figurene viser synsfeltes utbredelse (sidesynet) og binokulært synsfelt (den sentrale delen av synet).

Sidesynet brukes først og fremst når vi beveger oss. Den mest sentrale delen av synet bruker vi ved nøyaktig nærarbeid, for eksempel når vi syr eller leser. Når man foretar målinger av synsfeltet, måler en hva som er det svakeste lyspunkt som oppfattes i ulike deler av synsfeltet. Disse målingene er viktige ved diagnostisering av skader på synsbanene. Undersøkelsen gir ikke opplysninger om hvordan personen ser former eller fornemmer bevegelse i forskjellige deler av synsfeltet. En annen type synfeltundersøkelse måler om pasienten oppfatter bevegelse godt til siden for øynene, det vil si om bredden på sidesynet er normalt.

Praktiske konsekvenser ved synsfeltsskader: Hvis sidesynet fungerer dårlig, men sentralsynet (det binokulære synet) fungerer godt, er den synshemmede kanskje nødt til å bruke hvit stokk i trafikken, men han kan likevel som regel lese godt. Hvis sidesynet fungerer godt, men det sentrale synet fungerer dårlig, kan personen trolig bevege og orientere seg som en normalt seende, men han kan ikke lese normal tekst.

Nervebanene fra begge netthinnene fungerer slik, at nervefibrene fra høyre del av netthinnen går til høyre hjernehalvdel og nervefibrenen fra venstre del av netthinnen går til venstre hjernehalvdel (jfr. figur 2).

Figur 2. Figuren viser synsbanene eller nervefibrenes vei fra øynene til hjernen.

Kontrastfølsomhet: Hvis en svaksynt person har dårlig kontrastsyn, kan han ikke skjelne mellom små kontrastforskjeller. Alle ting ser mindre tydelige ut. Det kan for eksempel være vanskelig å se ansiktsmimikk, eller at en opplever at trykken i avisen er dårlig. De kan også ha vansker med å skjelne fortauskanter og trappetrinnskanter. Kontrastfølsomhet kan måles ved hjelp av stripemønstre. Kontrasten i mønstrene som presenteres for pasienten, blir svakere og svakere, inntil pasienten ikke klarer å skjelne stripene. For hvert mønster måles hvilke kontrast som er den minste pasienten kan skjelne. Kontrastfølsomhet kan også måles med bilder eller bokstaver.

Tilpassning til forskjellige lysforhold (adapsjon): Normaltseende personer kan tilpasse seg forskjellige belysningsforhold. En person med normalt syn kan lese i klart sollys, og han kan også lese i lyset fra et stearinlys. Lysmengden fra et stearinlys er bare en milliontedel av lysmengden fra klart sollys. Det er netthinnens stavceller som hjelper oss å se i tussmørke. Dersom disse stavcellene ikke fungerer, vil det si at personen er nattblind.

Nattblindhet utvikles ved mange netthinnesykdommer allerede i barndomsårene. For de som rammes tar det i starten lengre tid å tilpasse seg til å se i mørke, og det kan være vanskelig å finne ting i en garderobe eller en skuff. Etter hvert kan de ikke se i tussmørke.

Blending eller lysfølsomhet er et annet tegn på adapsjonsvanskeligheter. Når man kommer fra et mørkt til et lyst værelse, er en ingen ting til å begynne med, og det gjøre vondt i øynene. Også normaltseende kan oppleve dette i korte øyeblikk. Hvis blendingen oppleves som et problem, kan den minskes ved å bruke beskyttelsesbriller, eller solhatt, eventuelt at en holder seg til den skyggefulle siden av gaten.

Fargesynet: Netthinnens tappeceller består av tre slags celler. Noen er følsomme for blått lys, en del er mer følsomme for grønt lys og en stor del er mest følsomme over for rødt lys. Mange mennesker kan ha mindre vansker med fargesynet. En taler ofte om fargeblindhet, men ordvalget er dårlig, fordi disse personene kan ofte se fargene godt, men det kan være vanskelig for dem å skjelne nyanser, for eksempel mosegrønn, jordbrun, mørk fiolett og mørke grå, fordi alle ser like ut. Disse mindre vanskene med fargesynet kan gi problemer med hensyn på valg av yrke. Derfor undersøkes fargesynet i forbindelse med sesjon før gjennomføring av militærtjeneste og i forbindelse med inntak til visse yrker.

Samsyn: Vi har to øyer, men vi ser kun et bilde. Bildene fra høyre og venstre øye smelter sammen til et bilde når de projiseres på hjernebarken. Ikke alle normaltseende har samsyn. Enkelte personer bruker skiftevis høyre og venstre øye. Som regel er de ikke selv klar over at det øye de fikserer skifter ofte, fordi det hemmer dem ikke.

Stereosyn (tredimensjonalt syn): Stereosyn betyr at vi ser tredimensjonalt ved nærarbeide. Når vi ser ting på lang avstand, kan vi avgjøre hvilke gjenstand som er nærmere enn en annen. For å avgjøre dette brukes ikke stereosynet. Vi avgjør hvilke gjenstand som er størst, og om den dekkes av andre gjenstander. Selv personer som ikke har stereosyn kan med stor grad av nøyaktighet vurdere om en gjenstand befinner på lang avstand.

Øyemotorikk: Øyebevegelser hos normaltseende er som regel meget regelmessig og ser på samme objekt. Øynene beveges av muskler. Hvis en av øyemusklene lammes, vender øyet seg i en uhensiktsmessig stilling, og en ser dobbelt. Når en muskel er lammet, ser personen dobbelt, når han prøver å se i den retningen hvor den lammede muskelen er. Når han kikker i motsatt retning ser personen normalt igjen (det vil si, at det ikke dobbelt lengre). Dobbeltsyn er svært forstyrrende, slik at det kan være en god ide å dekke til det øyet som har en lam muskel.

Brytning: Øyet er en liten kule. Kulen er imidlertid ikke helt rund og regelmessig. Det kan derfor oppstå brytningsfeil som kan korrigeres med briller. Langsynthet: Et langsynt øye i linsens hvilestilling har et uklart bilde på netthinnen. Bildet av objektet fokuseres ikke på netthinnen, men et sted bak denne (symboliseres med +). Nærsynthet: Bildet av objekter som befinner seg på avstand plasseres i øyelegemet, og da blir bildet på netthinnen tåkete. På kort avstand ser et nærsynt øye godt (symboliseres med -). Astigmatisme: Astigmatisme betyr at de loddrette og vannrette linjene ikke er fokusert på netthinnen samtidig. Når de loddrette linjene ses tydelig, er de vannrette utydelige eller omvendt. Bildekvaliteten kan korrigeres med sylinderglass. Uregelmessige brytningsfeil: Uregelmessige brytningsfeil er vanlig hos svaksynte. Dersom hornhinnen er ujevn eller at linsen bryter uregelmessig, er bildet klart noen steder og tåkete eller fordreid noen steder. Kontaktlinser hjelper for enkelte, men ikke alle. I noen tilfeller kan en operere hornhinnen eller foreta en cataractoperasjon.

Hørselsansen

Øret er det sanseorganet som oppfatter lyd. Det ytre øret fanger opp lydbølger og leder dem til trommehinnen. Mellomøret leder lydbølger til det indre øret. Sansecellene for lyd ligger i sneglehuset i det indre øret. I nedre del av sneglehuset er hinnene smale. De blir satt i svingninger av lyse toner (raske svingninger) Hinnene nærmere toppen av sneglehuset er bredere. De settes i bevegelse av mørke toner. På en av hinnene sitter det sanseceller som oppfatter svingningene og lager nerveimpulser. Nerveimpulsene blir sendt inn til hjernen og videre opp til hørselssenteret i tinning(temporal)lappen, der hørselsintrykkene blir oppfattet og tolket.

Likevektssansen

I tinningbeinet finnes tre kanaler som kalles buegangene (innenfor øret) De kan registrere hodebevegelser. Sanseceller i disse buegangene oppfatter hodebevegelsene. Sansecellene danner nerveimpulser som sendes til hjernen, slik at hjernen til enhver tid får informasjon om hodets bevegelser. Sanseceller i to små kamre i det indre øret oppfatter hodets stilling. De sender nerveimpulser. til hjernen med beskjed om hodets stilling (Hyvärinen 1991).

Luktesansen

Nesen er det sanseorganet som oppfatter lukter. Sanseceller i et lite område i taket av nesehulen oppfatter kjemiske stoffer i luften som lukt. Vi kan skille mellom flere tusen lukter. Sansecellene danner nerveimpulser som føres til hjernen der luktinntrykkene blir oppfattet og tolket.

Sensibilites-/berøringssansen

Følelser i huden kalles overflatisk sensibilitet. Små sanseorganer i huden oppfatter berøring, trykk, varme, kulde og smerte (skade på vevet). Smertesansen er spesielt viktig for å beskytte kroppen. Den varsler om påvirkninger som kan være skadelige. Smerten kan utløse reflekser og viljestyrte bevegelser for at kroppen skal unngå skade. Derfor trekker vi for eksempel til oss armen når vi brenner oss på fingrene. Følelser inne i kroppen kalles dyp sensibilitet. Små sanseorganer oppfatter stilling og bevegelse i ledd og muskler, og smerte i innvollsorganer.

Smakssansen

Smaksløker (sanseceller) på tungen kan oppfatte smaken til stoffer som er løst i vann. Vi kan bare skille mellom fire forskjellige typer smaksinntrykk: salt, søtt, surt og bittert. Smaken av mat og drikke er sammensatt av disse fire smakene og lukt. Sansecellene danner nerveimpulser som føres til hjernen der smaksinntrykket blir tolket.

Storehjernen (Cerebrum)

Storehjernen er tilnærmet eggformet og fyller størsteparten av kraniehulen. Storehjernen er nesten fullstendig delt i to ved en vertikal spalte i midtlinjen, slik at den består av to halvkuler eller hemisfærer med sterkt foldet overflate, det vil si at overflaten består av furer (sulci) og vindinger (gyri). Den ytre delen av storehjernen består av et cirka 5 millimeter tykt lag av grå substans, som benevnes hjernebarken (cortex cerbri). Innenfor hjernebarken er det store masser med hvit substans, med en del innleirete kjerner (dvs. grå substans). Gråfargen kommer av at hjernebarken inneholder mange cellekjerner med utløpende dendritter, samtidig som det er lite myeliniserte aksoner og nervecellene selv har en gråaktig farge. Hvitfargen kommer av at områdene under hjernebarken inneholder mye myeliniserte aksoner (myelinet er hvitt). Hver hemisfære inneholder i sentrale deler et hulrom, sideventrikkelen (1. og 2. ventrikkel), som står i forbindelse med 3. ventrikkelen medialt gjennom en liten åpning. Cellene i hjernebarken mottar tallrike afferente (som leder innover ) forbindelser fra lavere deler av nervesystemet. En stor del av disse kommer fra thalamus. I tillegg er det rikelige forbindelser melle do forskjellige delene av hjernebarken på samme side ved såkalte assosisasjonsfibre. Fibre som forbinder hjernebarken i de to hemisfærene med hverandre kalles kommissuralfibre. De aller fleste kommissuralfibre finnes i en massiv plate av tverrgående nervefibre, hjernebjelken (corpus callosum). Fibrene i hjernebjelken (corpus callosum) sørger for at impulser kan gå fra hjernebarken i den ene hemisfæren til hjernebarken i den andre hemisfæren, slik at hemisfærene kan samarbeide. Sammen med fremre og bakre commisur inneholder den de fibrene som forbinder de to hjernehalvdelene.

Hjernebarken deles i fire hovedområder: Panne(frontal)lappen, isse(parietal)lappen, bakhode(oksipital)lappen og tinning(temporal)lappen.

Fremstillingen tar utgangspunktet er en høyrehendt person siden 90 prosent av befolkningen er høyrehendt. Videre tenker vi oss at språket er lokalisert i venstre hjernehalvdel slik det er for 95% av befolkningen. Forenklingen i fremstillingen under ligger blant annet i at man i dag anser de fleste funksjoner som funksjonelle systemer med flere kortikale og subkortikale områder involvert. Det er ikke så klare avgrensninger mellom de ulike områder som en slik forenklet fremstilling kan gi inntrykk av.

Samarbeidet mellom områder innen en hemisfære og mellom de to hemisfærer har etter hvert blitt mer fokusert, både når det gjelder de fremre og de bakre deler av hjernen.

Både anatomisk og med hensyn til oppgaver kan hjernebarken deles inn i forskjellige områder, som ikke faller sammen med oppdeling i lapper. Under nevenes noen av de viktigste av disse:

Pyramidebanene

Pyramidebanen er av avgjørende betydning for vår evne til å kunne utføre presise, viljestyrte bevegelser. Banen dannes av aksoner fra nevroner i hjernebarken, spesielt fra primær motorisk korteks foran sentralfuren, ned til hjernestilkene (crus cerebri), hjernebroen (pons) og den forelengede marg (medulla oblongata). Nederst i den forlengede marg krysser de fleste fibrene og forsetter ned i ryggmargen.

Basalgangliene

I det indre av hemisfærene (i den hvite substansen) finnes større masser (kjernegrupper) av grå substans. De største av disse er basalgangliene, som har viktige oppgaver når det gjelder kontroll av bevegelser. Forenklet kan en si at basalgangliene er innskutt i en forbindelsessløyfe fra hjernebarken og tilbake til hjernebarken via thalamus. På denne måten har basalgangliene klare likhetstrekk med lillehjernen, som er innskutt i en lignende sløyfe. Informasjon fra store deler av hjernebarken behandles i basalgangliene (og i lillehjernen) før "svar" sendes tilbake til i første rekke motoriske motoriske barkområder. Hva behandlingen i basalgangliene egentlig går ut på, vet en foreløpig lite om, selv om kunnskapen har økt vesentlig de siste årene. Basalganglienes funksjon er imidlertid neppe begrenset til motorisk kontroll, selv om dette er best kjent. Med omsyn til den motoriske delen så er det funksjoner som "kontroll av bevegelser" og "regulering av muskeltonus" som spesielt nevnes. Det er visse holdepunkter for at de spiller en rolle for høyere mentale funksjoner.

Skader på basalgangliene: Karakteristisk ved skader på basalgangliene er at bevegelser er vanskelig å starte, akinesi, og når de først starter, foregår de langsommere enn normalt, bradykinesi. I tillegg er det mer eller mindre uttalte ufrivillige bevegelser, dyskinesi. Den vanligste sykdommen som rammer basalgangliene er Parkinsons sykdom.

Det limbiske system

Det limbiske system er en fellesbetegnelse på gyrus cinguli, amygdala, septumkjernene og hippocampusformasjonen. Etter hvert som kunnskapen om hjernen har økt har det blitt stadig tydeligere at verdien av slike fellesbetegnelser er tvilsom. Slik sett er betegnelsen "Det limbiske system" en historisk betegnelse. Det gir som regel mer mening å ta for seg de ulike delene av dette systemet.

Gyrus cinguli: Særlig fra gyrus cinguli kan det ved elektrisk stimulering fremkalles kombinerte autonome og somatiske effekter. Dette gjelder fornadringer av respirasjon og sirkulasjon (langsommere pust og hjerteakson, blodtrykksfall), forandring av fordøyelsesorganenes peristaltikk og sekresjon, pupilleutvidelse med mer. Med hensyn på somatiske effekter kan det fremkalles blant annet endring av muskeltonus og påvirkning (ofte hemming) av pågående bevegelser. Når det gjelder atferdsforandringer som kan utløses ved stimulering av særlig fremre del av gyrus cinguli, har såkalte aggressive reaksjoner vært viet stor interesse. Dobbeltsidig fjerning av gyrus cinguli hos aper gjør dyrene tammere enn før, og de kan bli likegyldige overfor andre i gruppen, og de tar ikke kontakt.

Amygdala: Amygdala (mandelkjernen) ligger i tinning(temporal)lappen. Tallrike atferdsforandringer er observert i dyreforsøk hvor det er satt inn elektroder i hjernen under narkose, og hvor amygdala så kan stimuleres mens dyret er våkent. En ser ved slik stimulering et variert register av både somatiske og vegetative responser, som smatting, slikke- og tyggebevegelser og spyttsekresjon, avgang av urin og avføring og hemning av pågående bevegelser. En vanlig effekt er en oppmerksomhetsreaksjon: dyret løfter hodet, pupillene utvides, det speider omkring seg og synes å ha oppmerksomheten rettet mot noe i omgivelsen. Ved sterkere stimulering kan en fremkalle mer dramatiske effekter som tegn på sterk frykt eller raseri. Hos mennesker har amygdala vært stimulert hos pasienter i forbindelse med operasjoner på tinning(temporal)lappen ved epilepsi. Et bredt spekter av autonome og emosjonelle reaksjoner er framkalt, og særlig fremtredende er angst. Det er også fremkalt minne-aktige hallusinasjoner og dèjávu-opplevelser. Amygdala kan muligens også ha betydning for visse typer læring og hukommelse (funn ved forsøk på aper).

Septumkjernene: Septumkjernene er relativ små cellegrupper som finnes i hver hjernehalvdel i området like foran commisura anterior. Septumkjernene påvirker autonome funksjoner og atferdsreaksjoner. Etter ødeleggelse av septumkjernene hos dyr, er det beskrevet en rekke atferdsforstyrrelser, som endring av seksualfunksjon, endring av næringsopptak med mer. Aggressiv atferd synes å blir redusert. Ved stimulering av septumkjernene kan en få motsatt reaksjon, det vil si øket aggressivitet.

Hippocampusformasjonen: Hippocampusformasjonen består av hippocampus og nærliggende deler av barken i tinning(temporal)lappen. Hippocampus danner en stor valk medialt i sideventrikkelens temporalhorn. Funksjonelt er det mye som tyder på at hippocampusformasjonen har med sider av innlæring og hukommelse å gjøre.

Læring i videste forstand er en forutsetning for hukommelse, noe må ha blitt lagret som senere kan kalles frem. Læring av ferdigheter, for eksempel bevegelser, er sannsynligvis vesensforskjellig fra innprenting av faktiske kunnskaper, episoder, begreper med mer. Ved den siste typen kan vi etterpå fremkalle bevisste minner, ofte som bilder, som eventuelt kan beskrives med ord (hukommelse om "hva"). Når det gjelder ferdigheter, som regning eller pianospill, er det bare ved selve utførelsen at den lagrete informasjonen blir tilgjengelig (hukommelse om "hvordan"). Både kliniske observasjoner og dyreforsøk tyder på at disse formene for læring og hukommelse delvis benytter forskjellige deler av hjernen. For eksempel er det grunn til å tro at lillehjernen er spesielt viktig for motorisk læring. De observasjoner og forsøk som er gjort gir holdepunkter for at hippocampus er spesielt viktig for hukommelse for hendelser, gjenstander og begreper (ord). Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til hvordan innlæringen og hukommelsen egentlig fungerer og hvor i hjernen ulike ting sitter.

Det som ser ut til å gå igjen hos pasienter med uttalt amnesi, når det opptrer uten vesentlig tegn på intellektuell reduksjon (demens), er at mediale deler av temporallappen, inklusive hippocampus og eventuelt mediale deler av thalamus, er skadet. Amnesien i slike tilfeller er først og fremst anterograd. Retrograd anmnesi forekommer også, men da for en avgrenset tidsperiode før skaden inntraff.

Hjernenervene

Hjernenervene går fra og til hjernestammen eller andre områder under storehjernen og tar seg av sensoriske og motoriske funksjoner som sitter i hoderegionen, til forskjell fra spinalnervene som går ut fra eller inn til ryggmargen og styrer kroppens motorikk eller tar imot sanseinformasjon fra kroppen, jevnfør det somatiske nervesystemet.

Dersom spinalnervene skades på en side i hjernen, opptrer det lammelser på motsatt side av kroppen, fordi disse fibrene krysser midtlinjen på vei til ryggmargen (medulla spinalis). Hjernenervene derimot krysser ikke. Lammelser i ansiktet vil derfor opptre på samme siden som skaden i hjernen.

Hjernenervene utgjør