Jean Marc Mormeck sitt sjanseløse forsøk på å vippe Wladimir Klitschko ned fra tungvektstronen sist helg fikk meg til å tenke på en liste som Ring Magazine presenterte i 1995 - "History's 10 Least Deserving Heavyweight Title Challengers".
Altså ikke tidenes verste utfordrere, men de som var minst verdige en VM-kamp før de gikk i ringen mot mesteren.
OBS!
Det er her kun snakk om utfordrere til den lineære VM-tittelen, ikke forbundstitlene.
Den listen er langt verre.
1. Pete Rademacher
Utfordret Floyd Patterson i 1957 - tapte på KO i 6. runde.
Dette er en av de mest merkverdige VM-kampene i boksehistorien, for det var også Rademacher sin proffdebut(!).
Rademacher var tipset som et fremtidig navn i tungvektklassen etter å ha blitt olympisk tungvektsmester i 1956.
Bokseverden trodde imidlertid ikke sine egne ører da det ble kjent at Patterson sin manager, Cus D'Amato, hadde tilbudt Rademacher en VM-kamp før han i det hele tatt hadde vært i en proffring.
Kampen ble møtt med både raseri og latter.
Mange lo fordi det ble den viste hvor langt D'Amato var villig til å gå for å beskytte Patterson, men tanken på at en verdige contendere som Eddie Machen, Zora Folley og Nino Valdez ble forbigått av en amatørbokser skapte også sterke protester.
Patterson selv virket likegyldig til det hele og begrunnet valget med det var ingen andre tungvektere som kunne garantere ham et kamphonorar på 200,000 dollar.
Det var "money talks" den gangen også.
I likhet med Klitschko vs. Mormeck, så huskes Patterson vs. Rademacher som en mismatch i dag, men Rademacher var ikke verre enn at han klarte å sende Patterson en kjapp tur i canvasen i 2. runde.
Det øyeblikket var imidlertid så jevn som kampen noensinne skulle bli, for Patterson svarte med å senke Rademacher hele syv ganger i løpet av de neste fire rundene før ringdommeren omsider talte ut OL-helten.
Patterson vs. Rademacher hadde for øvrig bare én vinner rent økonomisk også.
Rademacher sitt kamphonorar skulle nemlig dekkes av overskuddet av billettsalget, men den antatte mismatchen trakk ikke tilstrekkelig med tilskuere og Rademacher fikk nøyaktig null dollar for det som skulle være hans første betalte kamp.
2. Jean-Pierre Coopman
Utfordret Muhammad Ali i 1976 - tapte på KO i 5. runde.
Coopman ble omtalt som "den ukronede tungvektsmesteren av Beliga" da han fikk sjansen til å møte Muhammad Ali i 1976.
Den tittelen er rimelig selvforklarende i forhold til hvilket nivå Coopman befant seg på.
Fakta er at Ali hadde inngått en avtale med en investor i Puerto Rico, og en del av avtalen var at han skulle å forsvare VM-tittelen i San Juan.
Naturligvis var det snakk om en showcase-kamp der Ali kunne underholde mens han bokset - og Coopman passet perfekt.
Ali sin trener, Angelo Dundee, gjorde et forsøk på å hype kampen, uten et særlig vellykket salgsargument- "Ali has had trouble with bums in the past."
Kampen gikk mer eller mindre som ventet og planlagt, og Ali gjorde omtrent det han ville mot en passiv Coopman, som etter kampen ble mistenkt for å være alkoholpåvirket.
Nice!
3. Tony Musto
Utfordret Joe Louis i 1941 - tapte på KO i 9. runde.
Musto var den siste og muligens minst verdige av en gruppe utfordrere som pressen døpte for "Joe Louis' Bum of The Month Club".
BOTMC var en seire "inneklemte VM-kamper" som ble slengt sammen på kort varsel mellom Louis sine mer seriøse kamper - såkalte "tune-up kamper" om du vil.
Kampen mot Musto fant sted i St. Louis den 8. April 1941.
Louis sitt forrige forsvar av VM-tittelen mot den topprangerte Abe Simon hadde funnet sted bare tre uker tidligere, mens det neste VM-forsvaret var booket til snaut syv uker senere.
Ergo var kampen mot Musto en "stay busy fight" for VM-mesteren - og ingen anså den for å være noe annet.
Musto sin evne til å tåle mye juling var på display så lenge kampen varte.
4. Gus Dorazio
Utfordret Joe Louis i 1941 - tapte på KO i 2. runde.
En noe mer verdig utfordrer enn hva Tony Musto var, men likefullt uverdig.
Louis vs. Dorazio var en annen "inneklemt" VM-kamp i BOTM-turneen.
Til Louis sitt forsvar må det sies at denne kampen kom kun 17 dager etter at Louis hadde forsvart beltet mot topprangerte Red Burman.
Drøyt fire uker etter kampen mot Dorazio vr Louis i ringen igjen, mot topprangerte Abe Simon (etterfulgt av Tony Mustu tre uker etter det igjen).
5. Tom McNeely
Utfordret Floyd Patterson i 1961 - tapte på KO i 4. runde.
Tom McNeely var både biologisk far og pugilistisk prototype for Peter McNeely - bokseren som er kjent for den 95 sekunder korte farsekampen mot Mike Tyson i 1995.
Som far så sønn besto McNeely sin karriere av en rekke raske seire over profesjonelle tapere og journeymen - og alle visste at hans 23-0 recliste var et resultat av såkalt "record padding", ikke nevneverdige resultater.
Kampen ble møtt med samme latter og kritikk som Patterson sin kamp mot Rademacher fire år tidligere.
Folk hadde problemer med å ta det hele seriøst, og de som gjorde raste over at verdige utfordrere som Sonny Liston, Eddie Machen, Zora Folley og Henry Cooper igjen ble forbigått.
Selve kampen mellom Patterson og McNeely minnet også noe om Patterson vs. Rademacher, bortsett at Patterson unngikk en pinlig telling tidlig i matchen.
Nei, denne gang var McNeely eksklusiv gjest hos canvasen ved intet færre en 11(!) anledninger i løpet av de fire rundene kampen varte.
Pressen omtalte kampen som den mest ensidige VM-kampen i tungvekt siden Joe Louis sine dager, men denne beskrivelsen ble raskt glemt da Patterson noen måneder senere omsider gikk i ringen mot en ekte tungvekter, Sonny Liston.
Som de fleste vet trengte Liston bare drøye to minutter på å slakte ned Patterson.
6. Scott Frank
Utfordret Larry Holmes i 1983 - tapte på KO i 5. runde.
En ren showcase-kamp for Holmes, som ønsket å teste formen etter en hard kamp mot Tim Witherspoon noen måneder tidligere.
Frank sitt "claim to fame" var at han var tungvektsmester av New Jersey og at han året i forveien hadde klart å bokse uavgjort mot en umotivert Renaldo Snipes, som igjen hadde gitt Holmes en tøff match i sin forrige kamp.
De journalistene som i det hele tatt gadd å skrive noe om kampen slaktet den, resten - inkludert Ring Magazine - boikottet den.
Den riksdekkende TV-kanalen NBC fikk kjøpe rettighetene til kampen til en billig penge, og de som fakttisk så Holmes vs. Frank var vitner til at mesteren gjorde akkurat som han ville før ringdommeren brøt kampen i 5. runde.
7. Dave Zyglewicz
Utfordret Joe Frazier i 1969 - tapte på KO i 1. runde.
På 1960-tallet fikk en eksentrisk Texas-millionær ved navn Hugh Benbow det for seg at han skulle finne "den neste store tungvektsmesteren".
Han åpnet et boksegym, ansatte trenere og satte i gang en rekrutteringskampanje via annonser i forskjellige boksemagasiner.
Søkekriteriene var at man måtte være mellom 17-23 år, 180+ cm høy, være ikke-røyker og ha plettfri vandel.
Erfaring var ikke påkrevet - det sto faktisk spesifisert "No experience necessary" i annonsen.
De som meldte seg på og ble ansett som interessante ble belønnet med gratis kost og losji og en karriereplan.
For Zyglewicz, som var arbeidsledig og hadde litt erfaring med boksing etter noen år i den amerikanske marinen, var dette noe han så som en mulighet.
Zyglewicz hevdet seg raskt som den beste av rekruttene på Benbows "bokseskole", og fikk etter noen måneder proffdebutere.
Etter fire år med velregissert "record padding" og PR-arbeid var Zyglewicz omsider blitt en 28-1 tungvekter med temmelig stor publikumsapeal i Texas.
Manager Benbow synes det nå var på tide å cashe inn på investeringen sin og kontaktet Joe Frazier og la frem et tilbud som Frazier ikke kunne takke nei til.
For mesteren var dette simpelthen bare "easy money", og Frazier smilte og spøkte på pressekonferansene før kampen.
Zyglewicz var på sin side tok det hele svært seriøst.
Han hevdet at han og trenerne hans hadde uviklet et perfekt forsvar mot Frazier sin fryktede venstre hook.
Uten venstre hook-en er Frazier en veldig ordinær bokser, mente de.
Men Zyglewicz sitt anti-venstre hook forsvar fungerte ikke helt etter planen.
Allerede etter bare 30 sekunder av åpningsrunden var Zyglewicz rystet som følge av en venstre hook.
En ny vestre hook sendte Zyglewicz i canvasen noen sekunder senere, og etter bare 86 sekunder - som følge av atter en venstre hook - og kampen var over.
Easy money indeed.
8. Terry Daniels
Utfordret Joe Frazier i 1972 - tapte på KO i 4. runde.
Hvordan Terry Daniels fant veien til bokseringen virket uforståelig for de fleste.
Den 25-åringe Daniels hadde college utdannelse og var sønn av en millionær - han hadde aldri måtte kjempe for noe i hele sitt liv.
Men Daniels likte tydeligvis å bokse, selv om han ikke var noe stort boksetalent.
Hans største kamp før Frazier var mot Floyd Patterson, en kamp han tapte klart på poeng etter ti runder.
Frazier begunnet valget av Daniels som motstander med at han trengte en "tune up" etter å ha vært borte fra ringen i nesten et år.
I sin forrige kamp hadde hadde han slått Muhammad Ali i det som alle husker som en av tidenes beste tungvektskamper.
Men selv om Frazier vant den kampen hadde han tatt i mot mye juling og hadde måtte tilbringe flere uker på sykehus.
Boksepressen var ikke begeistret for Frazier vs. Daniels, men aksepterte avgjørelsen uten for høylytte protester.
Frazier vs. Daniels var tross alt bedre enn en inatkiv tungvektsmester.
Kampen gikk mer eller mindre som ventet - Frazier gikk løs på Daniels fra første sekund og utfordreren befant seg på gulvet i løpet av ganske kort tid.
Daniels klarte å holde seg på bena i 2. runde, men var til gjengjeld nede to ganger i 3. runde før han i 4. runde gikk i canvasen med et brak.
Der ble han liggende.
Etter kampen mente Daniels at han hadde bevist at han hadde en fremtid i sporten etter å ha klart fire runder mot VM-mesteren.
Men det var nok ønsketenkning, for mens Daniels recliste før Frazier var 28-4-1, lød hans post-Frazier recliste på 7-25.
9. Jack Roper
Utfordret Joe Louis i 1939 - tapte på KO i 1. runde.
Roper innehar den tvilsomme rekorden av å være den VM-utfordreren i tungvekt som har hatt flest tap på reclisten sin.
Men her er det verdt å merke seg at reclister ikke var av samme betydning i gamle dager som det de dessverre har blitt i dag.
I 1939 fantes det ikke noe Boxrec eller Fight Fax der en kunne slå opp alle kampene til en bokser og la seg imponere av statistikker - og for journeymen som Jack Roper var det i hvertfall ingen som holdt oversikt eller telling.
Det eneste alle visste var at 36-åringen hadde bokset i mange år.
Roper sin "offisielle" recliste før han utfordret Louis var 26-22-5 - det var i hvertfall den reclisten pressen klarte å sette sammen på ren hukommelse.
I ettertid har research imidlertid vist at Roper sin recliste faktisk var både bedre og verre enn hva folk trodde/husket i 1939.
Hans egentlige reclsite på det tidspunktet han utfordret Louis var faktisk 61-39-10.
Men Roper sin seier/tap-statistikk var heller ikke representativ for formen han viste i 1939.
Da han møtte til kamp mot Louis hadde han seks strake seire, hvorav to mot kjente og respekterte navn som Patsy Perroni og Bob Nestell, og eksperter var ikke mer sikker på en Louis seier enn at mesteren åpnet som en 10-1 favoritt.
Men da det kom til stykket kunne oddsen like gjerne ha vært 100-1, for Roper - sannsynlgivis klar over at han aldri ville få en ny sjanse dersom han tapte - satset alt og gikk til krig mot VM-mesteren.
Det gikk som det måtte gå og Roper ble talt ut på 2:20 av åpningsrunden.
Roper fikk imidlertid mye klapp på skulderen for forsøket sitt.
Han kom ikke bare for en payday eller inntok overlevelsesmodus, slikt vi så ofte har sett i kamper om tungvektstittelen.
10. Richard Dunn
Utfordret Muhammad Ali i 1976 - tapte på KO i 6. runde.
Dunn var regjerende EM-mester, britisk mester og British Empire mester da han utfordret Ali i Munchen i 1976.
At navnet hans likevel dukker opp på listen forteller en del om hvordan nivået i Europeisk tungvekt var på denne tiden.
Ali var en 9-1 favoritt til å vinne kampen.
Ali vs. Dunn ble arrangert i hui og hast etter at Ali hadde gjort en meget svak kamp mot topprangerte Jimmy Young bare 24 dager tidligere.
Det har blitt hevdet at Ali vill "rette opp" inntrykket etter Young-kampen, men sannheten er nok heller at Ali igjen hadde inngått en avtale med en sponsor, denne gang i Tyskland.
Ali virket til å slite litt med southpaw-stilen til Dunn i starten, men løste ganske raskt oppgaven og begynte å dele ut juling.
Dunn hadde besøkt canvasen fem ganger innen ringdommeren stoppet kampen i 5. runde.
Ali vs. Dunn gikk kl. 03:30 på natten lokal tid for å passe med prime time i USA.
Interessant nok var kampen mot Dunn den siste som Ali vant på KO/TKO i karrieren sin.
Hvor mener vi Jean Marc Mormeck passer inn på listen her?
-KOKid-
