Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Boksing: Topp 10 uverdige VM-utfordrere

NYTT TEMA
KOKid
KOKidInnlegg: 5306
06.03.12 11:36

Jean Marc Mormeck sitt sjanseløse forsøk på å vippe Wladimir Klitschko ned fra tungvektstronen sist helg fikk meg til å tenke på en liste som Ring Magazine presenterte i 1995 - "History's 10 Least Deserving Heavyweight Title Challengers".

Altså ikke tidenes verste utfordrere, men de som var minst verdige en VM-kamp før de gikk i ringen mot mesteren.

OBS!
Det er her kun snakk om utfordrere til den lineære VM-tittelen, ikke forbundstitlene.
Den listen er langt verre.


1. Pete Rademacher
Utfordret Floyd Patterson i 1957 - tapte på KO i 6. runde.

Dette er en av de mest merkverdige VM-kampene i boksehistorien, for det var også Rademacher sin proffdebut(!).
Rademacher var tipset som et fremtidig navn i tungvektklassen etter å ha blitt olympisk tungvektsmester i 1956.
Bokseverden trodde imidlertid ikke sine egne ører da det ble kjent at Patterson sin manager, Cus D'Amato, hadde tilbudt Rademacher en VM-kamp før han i det hele tatt hadde vært i en proffring.

Kampen ble møtt med både raseri og latter.
Mange lo fordi det ble den viste hvor langt D'Amato var villig til å gå for å beskytte Patterson, men tanken på at en verdige contendere som Eddie Machen, Zora Folley og Nino Valdez ble forbigått av en amatørbokser skapte også sterke protester.

Patterson selv virket likegyldig til det hele og begrunnet valget med det var ingen andre tungvektere som kunne garantere ham et kamphonorar på 200,000 dollar.
Det var "money talks" den gangen også.

I likhet med Klitschko vs. Mormeck, så huskes Patterson vs. Rademacher som en mismatch i dag, men Rademacher var ikke verre enn at han klarte å sende Patterson en kjapp tur i canvasen i 2. runde.
Det øyeblikket var imidlertid så jevn som kampen noensinne skulle bli, for Patterson svarte med å senke Rademacher hele syv ganger i løpet av de neste fire rundene før ringdommeren omsider talte ut OL-helten.

Patterson vs. Rademacher hadde for øvrig bare én vinner rent økonomisk også.
Rademacher sitt kamphonorar skulle nemlig dekkes av overskuddet av billettsalget, men den antatte mismatchen trakk ikke tilstrekkelig med tilskuere og Rademacher fikk nøyaktig null dollar for det som skulle være hans første betalte kamp.


2. Jean-Pierre Coopman
Utfordret Muhammad Ali i 1976 - tapte på KO i 5. runde.

Coopman ble omtalt som "den ukronede tungvektsmesteren av Beliga" da han fikk sjansen til å møte Muhammad Ali i 1976.
Den tittelen er rimelig selvforklarende i forhold til hvilket nivå Coopman befant seg på.

Fakta er at Ali hadde inngått en avtale med en investor i Puerto Rico, og en del av avtalen var at han skulle å forsvare VM-tittelen i San Juan.
Naturligvis var det snakk om en showcase-kamp der Ali kunne underholde mens han bokset - og Coopman passet perfekt.

Ali sin trener, Angelo Dundee, gjorde et forsøk på å hype kampen, uten et særlig vellykket salgsargument- "Ali has had trouble with bums in the past."

Kampen gikk mer eller mindre som ventet og planlagt, og Ali gjorde omtrent det han ville mot en passiv Coopman, som etter kampen ble mistenkt for å være alkoholpåvirket.
Nice!

 

3. Tony Musto
Utfordret Joe Louis i 1941 - tapte på KO i 9. runde.

Musto var den siste og muligens minst verdige av en gruppe utfordrere som pressen døpte for "Joe Louis' Bum of The Month Club".

BOTMC var en seire "inneklemte VM-kamper" som ble slengt sammen på kort varsel mellom Louis sine mer seriøse kamper - såkalte "tune-up kamper" om du vil.

Kampen mot Musto fant sted i St. Louis den 8. April 1941.
Louis sitt forrige forsvar av VM-tittelen mot den topprangerte Abe Simon hadde funnet sted bare tre uker tidligere, mens det neste VM-forsvaret var booket til snaut syv uker senere.
Ergo var kampen mot Musto en "stay busy fight" for VM-mesteren - og ingen anså den for å være noe annet.
Musto sin evne til å tåle mye juling var på display så lenge kampen varte.

 

4. Gus Dorazio
Utfordret Joe Louis i 1941 - tapte på KO i 2. runde.

En noe mer verdig utfordrer enn hva Tony Musto var, men likefullt uverdig.
Louis vs. Dorazio var en annen "inneklemt" VM-kamp i BOTM-turneen.

Til Louis sitt forsvar må det sies at denne kampen kom kun 17 dager etter at Louis hadde forsvart beltet mot topprangerte Red Burman.
Drøyt fire uker etter kampen mot Dorazio vr Louis i ringen igjen, mot topprangerte Abe Simon (etterfulgt av Tony Mustu tre uker etter det igjen).


5. Tom McNeely
Utfordret Floyd Patterson i 1961 - tapte på KO i 4. runde.

Tom McNeely var både biologisk far og pugilistisk prototype for Peter McNeely - bokseren som er kjent for den 95 sekunder korte farsekampen mot Mike Tyson i 1995.

Som far så sønn besto McNeely sin karriere av en rekke raske seire over profesjonelle tapere og journeymen - og alle visste at hans 23-0 recliste var et resultat av såkalt "record padding", ikke nevneverdige resultater.

Kampen ble møtt med samme latter og kritikk som Patterson sin kamp mot Rademacher fire år tidligere.
Folk hadde problemer med å ta det hele seriøst, og de som gjorde raste over at verdige utfordrere som Sonny Liston, Eddie Machen, Zora Folley og Henry Cooper igjen ble forbigått.

Selve kampen mellom Patterson og McNeely minnet også noe om Patterson vs. Rademacher, bortsett at Patterson unngikk en pinlig telling tidlig i matchen.
Nei, denne gang var McNeely eksklusiv gjest hos canvasen ved intet færre en 11(!) anledninger i løpet av de fire rundene kampen varte.

Pressen omtalte kampen som den mest ensidige VM-kampen i tungvekt siden Joe Louis sine dager, men denne beskrivelsen ble raskt glemt da Patterson noen måneder senere omsider gikk i ringen mot en ekte tungvekter, Sonny Liston.
Som de fleste vet trengte Liston bare drøye to minutter på å slakte ned Patterson.


6. Scott Frank
Utfordret Larry Holmes i 1983 - tapte på KO i 5. runde.

En ren showcase-kamp for Holmes, som ønsket å teste formen etter en hard kamp mot Tim Witherspoon noen måneder tidligere.

Frank sitt "claim to fame" var at han var tungvektsmester av New Jersey og at han året i forveien hadde klart å bokse uavgjort mot en umotivert Renaldo Snipes, som igjen hadde gitt Holmes en tøff match i sin forrige kamp.

De journalistene som i det hele tatt gadd å skrive noe om kampen slaktet den, resten - inkludert Ring Magazine - boikottet den.

Den riksdekkende TV-kanalen NBC fikk kjøpe rettighetene til kampen til en billig penge, og de som fakttisk så Holmes vs. Frank var vitner til at mesteren gjorde akkurat som han ville før ringdommeren brøt kampen i 5. runde.


7. Dave Zyglewicz
Utfordret Joe Frazier i 1969 - tapte på KO i 1. runde.

På 1960-tallet fikk en eksentrisk Texas-millionær ved navn Hugh Benbow det for seg at han skulle finne "den neste store tungvektsmesteren".
Han åpnet et boksegym, ansatte trenere og satte i gang en rekrutteringskampanje via annonser i forskjellige boksemagasiner.

Søkekriteriene var at man måtte være mellom 17-23 år, 180+ cm høy, være ikke-røyker og ha plettfri vandel.
Erfaring var ikke påkrevet - det sto faktisk spesifisert "No experience necessary" i annonsen.

De som meldte seg på og ble ansett som interessante ble belønnet med gratis kost og losji og en karriereplan.
For Zyglewicz, som var arbeidsledig og hadde litt erfaring med boksing etter noen år i den amerikanske marinen, var dette noe han så som en mulighet.

Zyglewicz hevdet seg raskt som den beste av rekruttene på Benbows "bokseskole", og fikk etter noen måneder proffdebutere.

Etter fire år med velregissert "record padding" og PR-arbeid var Zyglewicz omsider blitt en 28-1 tungvekter med temmelig stor publikumsapeal i Texas.
Manager Benbow synes det nå var på tide å cashe inn på investeringen sin og kontaktet Joe Frazier og la frem et tilbud som Frazier ikke kunne takke nei til.
For mesteren var dette simpelthen bare "easy money", og Frazier smilte og spøkte på pressekonferansene før kampen.

Zyglewicz var på sin side tok det hele svært seriøst.
Han hevdet at han og trenerne hans hadde uviklet et perfekt forsvar mot Frazier sin fryktede venstre hook.
Uten venstre hook-en er Frazier en veldig ordinær bokser, mente de.

Men Zyglewicz sitt anti-venstre hook forsvar fungerte ikke helt etter planen.
Allerede etter bare 30 sekunder av åpningsrunden var Zyglewicz rystet som følge av en venstre hook.
En ny vestre hook sendte Zyglewicz i canvasen noen sekunder senere, og etter bare 86 sekunder - som følge av atter en venstre hook - og kampen var over.
Easy money indeed.


8. Terry Daniels
Utfordret Joe Frazier i 1972 - tapte på KO i 4. runde.

Hvordan Terry Daniels fant veien til bokseringen virket uforståelig for de fleste.
Den 25-åringe Daniels hadde college utdannelse og var sønn av en millionær - han hadde aldri måtte kjempe for noe i hele sitt liv.

Men Daniels likte tydeligvis å bokse, selv om han ikke var noe stort boksetalent.
Hans største kamp før Frazier var mot Floyd Patterson, en kamp han tapte klart på poeng etter ti runder.

Frazier begunnet valget av Daniels som motstander med at han trengte en "tune up" etter å ha vært borte fra ringen i nesten et år.
I sin forrige kamp hadde hadde han slått Muhammad Ali i det som alle husker som en av tidenes beste tungvektskamper.
Men selv om Frazier vant den kampen hadde han tatt i mot mye juling og hadde måtte tilbringe flere uker på sykehus.

Boksepressen var ikke begeistret for Frazier vs. Daniels, men aksepterte avgjørelsen uten for høylytte protester.
Frazier vs. Daniels var tross alt bedre enn en inatkiv tungvektsmester.

Kampen gikk mer eller mindre som ventet - Frazier gikk løs på Daniels fra første sekund og utfordreren befant seg på gulvet i løpet av ganske kort tid.
Daniels klarte å holde seg på bena i 2. runde, men var til gjengjeld nede to ganger i 3. runde før han i 4. runde gikk i canvasen med et brak.
Der ble han liggende.

Etter kampen mente Daniels at han hadde bevist at han hadde en fremtid i sporten etter å ha klart fire runder mot VM-mesteren.
Men det var nok ønsketenkning, for mens Daniels recliste før Frazier var 28-4-1, lød hans post-Frazier recliste på 7-25.


9. Jack Roper
Utfordret Joe Louis i 1939 - tapte på KO i 1. runde.

Roper innehar den tvilsomme rekorden av å være den VM-utfordreren i tungvekt som har hatt flest tap på reclisten sin.
Men her er det verdt å merke seg at reclister ikke var av samme betydning i gamle dager som det de dessverre har blitt i dag.
I 1939 fantes det ikke noe Boxrec eller Fight Fax der en kunne slå opp alle kampene til en bokser og la seg imponere av statistikker - og for journeymen som Jack Roper var det i hvertfall ingen som holdt oversikt eller telling.
Det eneste alle visste var at 36-åringen hadde bokset i mange år.

Roper sin "offisielle" recliste før han utfordret Louis var 26-22-5 - det var i hvertfall den reclisten pressen klarte å sette sammen på ren hukommelse.
I ettertid har research imidlertid vist at Roper sin recliste faktisk var både bedre og verre enn hva folk trodde/husket i 1939.
Hans egentlige reclsite på det tidspunktet han utfordret Louis var faktisk 61-39-10.

Men Roper sin seier/tap-statistikk var heller ikke representativ for formen han viste i 1939.
Da han møtte til kamp mot Louis hadde han seks strake seire, hvorav to mot kjente og respekterte navn som Patsy Perroni og Bob Nestell, og eksperter var ikke mer sikker på en Louis seier enn at mesteren åpnet som en 10-1 favoritt.

Men da det kom til stykket kunne oddsen like gjerne ha vært 100-1, for Roper - sannsynlgivis klar over at han aldri ville få en ny sjanse dersom han tapte - satset alt og gikk til krig mot VM-mesteren.
Det gikk som det måtte gå og Roper ble talt ut på 2:20 av åpningsrunden.

Roper fikk imidlertid mye klapp på skulderen for forsøket sitt.
Han kom ikke bare for en payday eller inntok overlevelsesmodus, slikt vi så ofte har sett i kamper om tungvektstittelen.


10. Richard Dunn
Utfordret Muhammad Ali i 1976 - tapte på KO i 6. runde.

Dunn var regjerende EM-mester, britisk mester og British Empire mester da han utfordret Ali i Munchen i 1976.
At navnet hans likevel dukker opp på listen forteller en del om hvordan nivået i Europeisk tungvekt var på denne tiden.
Ali var en 9-1 favoritt til å vinne kampen.

Ali vs. Dunn ble arrangert i hui og hast etter at Ali hadde gjort en meget svak kamp mot topprangerte Jimmy Young bare 24 dager tidligere.
Det har blitt hevdet at Ali vill "rette opp" inntrykket etter Young-kampen, men sannheten er nok heller at Ali igjen hadde inngått en avtale med en sponsor, denne gang i Tyskland.

Ali virket til å slite litt med southpaw-stilen til Dunn i starten, men løste ganske raskt oppgaven og begynte å dele ut juling.
Dunn hadde besøkt canvasen fem ganger innen ringdommeren stoppet kampen i 5. runde.

Ali vs. Dunn gikk kl. 03:30 på natten lokal tid for å passe med prime time i USA.
Interessant nok var kampen mot Dunn den siste som Ali vant på KO/TKO i karrieren sin.


Hvor mener vi Jean Marc Mormeck passer inn på listen her?

-KOKid-

(Innlegget ble redigert 06.03.12 11:37)

KingAnderson
KingAndersonInnlegg: 10126
07.03.12 14:47

Artig lesning.

Regner med at det finnes boksere i kategorien `uverdige VM-utfordrere` som faktisk har overrasket og vunnet tittelen. Har du noen eksempler på slike?

sirsirsir
sirsirsirInnlegg: 13802
07.03.12 14:54

Buster Douglas var en stor skrell, husker jeg, men hvor var han egentlig plassert på den tiden? Har sikkert spurt om dette før, men jeg synes den kampen er veldig fascinerende.

nordavind
nordavindInnlegg: 954
07.03.12 17:56

Hvordan var Tangstad rangert den gangen han fikk VM-kamp mot Spinks?

EnfamousDA
EnfamousDAInnlegg: 363
07.03.12 18:43

Vel The Ring ranket han ikke som topp 10 i alle fall, hehe.. Mulig han var ranket ok i IBF, men tviler. Etter som forrige kamp var en split decision og han hadde tapt mot Anders Eklund 4 kamper før og ikke møtt annen meget god motstand heller.

http://boxrec.com/media/index.php/The_Ring_Magazine%27s_Annual_Ratings:_1986

KOKid
KOKidInnlegg: 5306
07.03.12 20:01
KingAnderson: Artig lesning.
Regner med at det finnes boksere i kategorien `uverdige VM-utfordrere` som faktisk har overrasket og vunnet tittelen. Har du noen eksempler på slike?

Den største skrellen i tungvektshistorien - og boksehistorien generelt for den saks skyld - var James "Buster" Douglas KO10 Mike Tyson i 1990.
Tyson var en 42-1 favoritt til å vinne den kampen.

Tyson var som vi husker ansett for å være den beste bokseren i verden den gang, og dominerte tungvektklassen slik Klitschko-brødrene gjør i dag.
Douglas var ikke verre enn at han var rangert som nr. 7 i tungvektklassen, men likevel ansett som totalt sjanseløs.

Som vi nå vet var han ikke det, situasjonen var vel heller omvendt, for Tyson ble grundig rundjult i den kampen.
Jeg husker jeg måtte se kampen 2-3 ganger før jeg klarte å godta at resultatet var et faktum.


Her er link til en meget god dokumenter om Tyson vs. Douglas.

HBO Legendary Nights - Tyson-Douglas

Part 1 - http://www.youtube.com/watch?v=jP8r5uaipe8
Part 2 - http://www.youtube.com/watch?v=BSBqWNjqroQ
Part 3 - http://www.youtube.com/watch?v=lymJP1HrRAQ&feature=related



Cinderella Man
En annen gedigen skrell i tungvektshistorien var James J. Braddock W15 Max Baer i 1935.
Braddock var i likhet med Douglas en rangert bokser, faktisk var han så høyt som nr. 2 (bak VM-mesteren Baer og nr. 1, Max Schmeling), men han var likevel ventet å bli et slaktoffer for Baer.

Ekspertene hadde Baer som en 15-1 favoritt før kampen, hvilket sier noe om hvor høyt Baer var ansett den gang i forhold til det han er nå.
Men ekspertene hadde nok undervurdert hvor god Braddock kunne være på en god dag, kombinert med at Baer sannsynligvis tok altfor lett på kampen.

Braddock ble en stor helt både i og utenfor bokseverden etter seieren sin.
I ettertid har han vært gjenstand for flere bøker, dokumentarfilmer og selvsagt den Oscar-nominerte (og meget gode) spillefilmen "Cinderella Man" fra 2005.


Her er link til en dokumentar og "Cinderella Man" - http://www.youtube.com/user/ibhof2#p/u/8/Bl6ER5pwOkU



Lewis vs. Rahman
Flere her på forumet vil sikkert huske da Hasim Rahman røsket VM-tittelen fra Lennox Lewis i 2001.
Rahman var rangert som nr. 8 i tungvekt før kampen, men alle forventet en seier til Lewis.
Ekspertoddsen var 14-1 i Lewis' favør.

En artig historie i forbindelse med kampen:
En storgambler i Las Vegas satte 1 million dollar på seier til Rahman i 5. runde og cashet inn 14 ganger innsatsen!
Kanskje han hadde sjekket historiebøkene og notert seg at ingen tungvektsmester har noensinne gjort et vellykket forsvar av beltet sitt på det afrikanske kontinentet?



Ikke alltid "The Greatest"
Hvem var tidenes beste tungvektsbokser?
Fasitsvaret på det spørsmålet er som regel Muhammad Ali.

Men de fleste har enten glemt eller er for unge til å huske at både Sonny Liston og George Foreman var klare favoritter til å slå ham da de møttes i henholdsvis 1964 og 1974.

Ekspertene hadde Liston som en 7-1 favoritt til å stoppe kjeften på den unge, munnrappe Cassius Clay, men Clay var like raskt på bena og med nevene som han var i kjeften.
En utpsyket og utbokset Liston ga opp etter 7. runde.

Ti år senere var Foreman ansett som den nye Liston i tungvektsdivisjonen.
Foreman hadde knust både Joe Frazier og Ken Norton året i forveien - to motstandere som hadde gitt Ali store problemer.
Ekspertene hadde Foreman som en 8-1 favoritt, men boksegudene ønsket det annerledes.
Også den kampen fant sted i Afrika.

Link til dokumentar of Ali vs. Foreman - When We Were Kings

Part 1 - http://www.youtube.com/watch?v=nUSxWilW9is
Part 2 - http://www.youtube.com/watch?v=6T_42Pk-cgA&feature=related
Part 3 - http://www.youtube.com/watch?v=jlbvkYLQYrM&feature=related
Part 4 - http://www.youtube.com/watch?v=F0IHypwXldw&feature=related
Part 5 - http://www.youtube.com/watch?v=-7NbmCqZ-J8&feature=related
Part 6 - http://www.youtube.com/watch?v=TH9b-ADkKpo&feature=related
Part 7 - http://www.youtube.com/watch?v=VxYuhd9zuBQ&feature=related
Part 8 - http://www.youtube.com/watch?v=esvH67NySig&feature=related
Part 9 - http://www.youtube.com/watch?v=gRJ3W9vpWJA&feature=related

 


Andre store skreller i tungvektshistorien (ikke nødvendigvis tittelkamper):

- Evander Holyfield TKO11 Mike Tyson - 1996
- Leon Spinks W15 Muhammad Ali - 1978
- Ken Norton W12 Muhammad Ali - 1972
- Corrie Sanders KO2 Wladimir Klitschko - 2003
- Michael Bentt KO1 Tommy Morrison - 1993
- George Foreman KO10 Michael Moorer - 1994
- Max Schmeling KO10 Joe Louis - 1936
- Jimmy Young W12 George Foreman - 1977
- Ingemar Johansson KO3 Floyd Patterson - 1959
- Michael Spinks vs. Larry Holmes - 1985

Finnes en del flere her, men dette er de største som jeg kommer på i farten.

-KOKid-

KingAnderson
KingAndersonInnlegg: 10126
07.03.12 20:19
KOKid: -KOKid-

Takker for et meget grundig svar.

KOKid
KOKidInnlegg: 5306
07.03.12 20:38

No problem :-)


-KOKid-

KOKid
KOKidInnlegg: 5306
07.03.12 20:57
nordavind: Hvordan var Tangstad rangert den gangen han fikk VM-kamp mot Spinks?

Steffen Tangstad var aldri innom The Ring rankingen.
De eneste norske bokserne som har vært det er Peter Sanstøl, Otto von Porat, Håkon Hansen, Sven-Erik Paulsen og Magne Havnå.

Ring Magazine sin tungvektsranking på det tidspunktet Tangstad utfordret Spinks var som følger:


Champion: Michael Spinks
1. Trevor Berbick
2. Tim Witherspoon
3. Larry Holmes
4. Pinklon Thomas
5. Tony Tubbs
6. James Smith
7. Mike Tyson
8. James Douglas
9. Frank Bruno
10. Tony Tucker
11. Tyrell Biggs
12. James Broad
13. Razor Ruddock
14. Mike Weaver
15. Carl Williams
16. David Bey
17. Gerry Cooney
18. Mark Wills
19. Mitch Green
20. Renaldo Snipes


Tangstad var imildertid å finne på "utfordrerlistene" til både IBF og WBC på dette tidspunktet, henholdvis som nr. 10 og nr. 28.
Jeg kaller det "utfordrerlister" fordi det er først og fremst kontakter og forhandlinger som avgjør om og hvor på disse listene en bokser befinner seg.
Resultater fra ringen er av mindre verdi.

Jeg klarte ikke finne noen utfordrerliste for WBA fra denne perioden.

-KOKid-

Luskelarsen
LuskelarsenInnlegg: 9709
08.03.12 08:35
KOKid: Hvor mener vi Jean Marc Mormeck passer inn på listen her?

Jeg kan se at mange av disse i utgangspunktet ble sett på som enda verre utfordrere enn Mormeck, men noen av disse gjorde det jo bedre enn forventet. Mormeck var forventet å bli et slaktoffer men hans opptreden var jo om mulig enda verre enn jeg i hvert fall trodde. Han fortjener etter mitt syn å snike seg inn på listen.

En annen seg savner på listen er Jesse Ferguson. Han hadde tapt 9 av de 15 siste kampene sin da han fikk møte Bowe i 1993. Seieren mot Mercer var jo grunnen til han fikk kampen med det var jo uansett et pussig valg da.

.

Luskelarsen
LuskelarsenInnlegg: 9709
08.03.12 08:38
KOKid: Tyson var som vi husker ansett for å være den beste bokseren i verden den gang, og dominerte tungvektklassen slik Klitschko-brødrene gjør i dag.
Douglas var ikke verre enn at han var rangert som nr. 7 i tungvektklassen, men likevel ansett som totalt sjanseløs.

Som du skriver. Douglas var vel ikke sett på som noen dårlig utfordrer, det var bare det at man ikke trodde noen kunne slå Tyson da.

Douglas fikk muligheten men først var det jo planen at Tyson skulle møte Razor Ruddock. Vet du hvorfor de byttet motstander for Tyson?

KOKid
KOKidInnlegg: 5306
08.03.12 09:28

Tyson hadde vært i forhandlinger om en kamp mot Evander Holyfield, men de hadde ikke klart å komme til enighet.
I det som sannsynligvis var en "Holyfield trenger oss, ikke omvendt"-demonstrasjon/forhandlingstaktikk, arrangerte Don King en kamp mellom Tyson og Douglas.
Man kan vel trygt si at taktikken slo feil.

Skulle gjerne ha likt å visst hva tankene til Holyfield var da han satt ringside og så megamatchen mot Tyson bli pulverisert rett foran ansiktet på ham.

Som vi vet, sikret Holyfield seg en kamp mot Douglas senere på året, og slo ut ham i tredje runde.
Men det var nok en annen Douglas som gikk i ringen mot Holyfield enn den som slo Tyson.
Til denne kampen var Douglas tung, utrent og umotivert.


Douglas var uansett den største vinneren oppe i alt dette.
Han foreviget sitt navn i boksehistorien og er fremdeles godt kjent i dag.

Hans sluttsum for Holyfield-kampen endte på litt over 24 millioner dollar, og Douglas - til tross for å ha vært farlig nær å dø av diebates i 1994 - lever godt og behagelig i Columbus, Ohio den dag i dag.

Anbefaler alle å ta en titt på dokumentaren om Tyson-Douglas kampen (ca. 25 min).
Hele historien er her.

Part 1 - http://www.youtube.com/watch?v=jP8r5uaipe8
Part 2 - http://www.youtube.com/watch?v=BSBqWNjqroQ
Part 3 - http://www.youtube.com/watch?v=lymJP1HrRAQ&feature=related


Her er også en kort intervju som Douglas gjorde for et par år siden.
Etter alt å dømme en lykkelig mann -
http://www.youtube.com/watch?v=t9xeRK5p4ao&feature=fvwrel


-KOKid-


 

KOKid
KOKidInnlegg: 5306
08.03.12 11:13
Luskelarsen: En annen seg savner på listen er Jesse Ferguson. Han hadde tapt 9 av de 15 siste kampene sin da han fikk møte Bowe i 1993. Seieren mot Mercer var jo grunnen til han fikk kampen med det var jo uansett et pussig valg da.

Ferguson kunne godt ha fått plass på listen, ja.
Eneste grunnen til at han fikk møte Bowe var fordi han klarte å skrelle til for Ray Mercer.
Den opprinnelige planen var at Ferguson skulle være en tune-up for Mercer før han (Mercer) fikk en sjanse mot Bowe.

Bowe ville ha blitt kritisert dersom han likevel hadde møtt Mercer etter Ferguson-skrellen en kamp der Mercer gjorde en elendig figur og - under en clinch - ble anklaget for å hviske til Ferguson at han ville betale Ferguson 100,000 dollar dersom han (Ferguson) lot seg bli slått.
Dette ble det faktisk en del bråk av i etterkant. 

Uansett, så tror jeg at en kamp mot Ferguson var noe som passet eam Bowe ganske bra.
Bowe sin manager, Rock Newman, hadde planer om å melke tittelen lengst mulig - noe Team Bowe viste ganske tydelig da de priset seg ut av en kamp mot Lennox Lewis med et forslag så latterlig at Bowe fikk tilnavnet Ridiculous Bowe.


For øvrig tragisk å tenke på hvordan det gikk med Bowe etter karrieren.
Han var aldri den samme etter den første kampen mot Holyfield i 1992, og de to kampene mot Andrew Golota i 1996 ødela ham fullstendig.

Det siste jeg hørte om Bowe var at han reiste rundt på loppemarkeder på Øst-kysten i USA og solgte signerte bokseeffekter.
Avisen New York Times skrev en artikkel om Bowe sitt nye levebrød i 2009 -
http://www.nytimes.com/2009/06/14/sports/14bowe.html?_r=1


-KOKid-

Luskelarsen
LuskelarsenInnlegg: 9709
08.03.12 12:52
KOKid: Bowe ville ha blitt kritisert dersom han likevel hadde møtt Mercer etter Ferguson-skrellen en kamp der Mercer gjorde en elendig figur

Veldig synd. Bowe -Mercer i 1993 ville sikkert blitt en severdig kamp. Bowe ville vert stor favoritt men Mercer ga alle en skikkelig kamp på den tiden.

At vi heller ikke fikk Bowe - Lewis var også synd.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg