Et aldeles ypperlig innlegg i denne ukens Morgenbladet av Stefan Brunvatne, som jeg skamløst kopierer til glede for nye lesere. Les!
"På veien mot fotballens fremtid er noe blitt borte: Ingenting blir lenger ikonisk. Ingenting er lenger traumatisk.
Mens Nederlands to tapte VM-finaler på 1970-tallet (særlig i 1974) var og er nasjonale traumer, påkaller den tapte VM-finalen i 2010 i dag bare et skuldertrekk. Mens Englands tapte straffesparkkonkurranser i VM 1990 og EM 1996 ble og forblir følelsesladde øyeblikk for hele nasjonen, ble den tapte straffesparkkonkurransen i EM 2012 registrert med et kort sukk.
Fotballen er på vei til å bli en maskin som kverner ut kamper og resultater som betyr mindre og mindre. Kommentatorene skriver seg lyriske om Spanias tiki-taka-triumf, tv-seertallene er høyere enn noen gang, og kameraene klarer alltid å fange tårevåte supportere av det tapende laget og jublende tilhengere av det vinnende. Men likevel: Man ser på med en slags indre apati.
Verken mål, øyeblikk eller kamper lever lenger for evigheten. Ikke som Gazzas tårer i 1990, ikke som van Bastens volleymål i 1988, Brasil-Italia i 1982, Panenkas straffe i 1976, ballen på mållinjen i VM-finalen 1966, Uruguays seier over Brasil i 1950 og så videre. Det siste ikoniske øyeblikket i internasjonal fotball er trolig Zinedine Zidanes nedskalling av Marco Materazzi i VM-finalen 2006, og hans uberørte marsj av banen forbi det oppstilte VM-trofeet.
Chelsea fikk til slutt sin Champions League-tittel i mai i år. Inntrykket er at det to måneder senere knapt har noen betydning selv for Chelsea-supportere. Italias VM-seier i 2006 fremkaller ikke den samme gløden i italienske øyne som seieren i 1982. Trolig er Manchester Citys nylige Premier League-tittel, den første på 44 år, allerede nærmest bare et registrert faktum og ikke noe som har bolig innerst i City-supporternes hjerter.
Fotballen står i fare for å bli en tidtrøyte som ikke har noen verdi så snart øyeblikkene er over. Et lag vinner et mesterskap, en seierssesong avsluttes, og allerede neste morgen begynner man å se mot neste sesong, neste turnering, neste stimuli. Årets triumf har ikke kraft nok i seg til å stråle mer enn i toppen noen dager. Langt fra i uker, måneder eller, som før, i år og tiår. Trolig vil ikke engang Spanias og Barcelonas fotballoppvisninger mellom 2008 og 2012, av mange ansett som fotballkunstens kulminasjon, om ti år bli husket som annet enn et erkjent fenomen – ikke som en evig, forsvunnen kjærlighet.
Hva utviklingen kommer av, kan diskuteres. Kommersialiseringen av fotballen og det overmettende TV-tilbudet? Prefabrikert jubel over stadionanleggene ved scoring og prefabrikert gullkonfetti når pokalen heves? Medienes korte hukommelse og nyhetshunger? Eller noe sosiologisk dypere: individets seier over kollektivet, eksemplifisert nettopp gjennom Zinedine Zidanes vurdering av personlig ære som viktigere enn fellesskapets, lagets og landets interesser i VM-finalen 2006? Eller alt sammen?
Sikkert er i alle fall at noe har skjedd. Fotballen skaper ikke lenger ikoniske øyeblikk. Fotballen skaper ikke lenger traumer.
Den setter ikke lenger varige spor."
Link: http://morgenbladet.no/debatt/2012/fotballen_berorer_ikke_lenger_hjertene
