Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

"Everywhere we go" med Mr. Friday

NYTT TEMA
RFriday
RFridayInnlegg: 3479
19.02.11 23:55

 

Jeg vet ikke om det finnes noen her som i det hele tatt har noen interesse av dette Men uansett er saken den at jeg her om dagen fant fram noen gamle "reisebrev" fra mine turer rundt om i fotball-England. Den eldste jeg fant var fra september 2009, så det tyder på at de av eldre dato gikk med da den forrige maskinen min tok kvelden. Jeg har hvertfall redigert litt på det første av de gjenværende skildringer. Så her er den – til glede eller ergrelse:

 

Etter at de 11 første dagene av min treukers sommerferie i juli/august 2009 besto av nitrist regnvær, bestemte jeg meg for å forlate gamlelandet til fordel for treningskamper av typen pre-season friendly i England. To dager i fantastiske Nottingham (Notts C – Liverpool XI 2-2 og Forest – Birmingham 2-1) ble fulgt opp av et lite imponerende første møte med byen Lecicester (hvor hjemmelaget City slo spanske Valladolid 1-0 etter et sent mål av Matty Fryatt), en langt mer trivelig stopp i Bristol (hvor piratene fra Rovers beseiret et Liverpool XI åpenbart bestående av juniorer med sifrene 4-3) og en temmelig lang tur til Peterborough (der Posh tapte 0-2 for et Sunderland fulgt av en god del fans som også hadde reist langt), før en fridag i Reading for å treffe venner og bekjente sto for tur. Da jeg dro hjem dagen etter, hadde jeg allerede bestemt meg for å ta ut lengre tur over noen uker senere da sesongen hadde startet igjen.

 

Dag 1: Fredag 11.09.2009 – Essex By The Sea

Som sagt så gjort.. Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping.

Av frykt for å forsøve meg, hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredag septembermorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B's langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell området for å finne en passende sted for en pre-match pint.

Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kom omsider over til bardisken og spør rett ut: «You're not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester -venn hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I'm not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I'd fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it's a good thing I'm not bloody Leeds then mate». «Well, what the fuck you doing here then if you're Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres til kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this – this bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer obskure steder dersom hemmeligheten blir avslørt.

Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere, viste seg nå å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You're coming with us tonight, we'll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere, tilbød seg til og med at følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etterhvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds' fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brlt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall.

Jeg må si jeg synes Roots Hall er en veldig sjarmerende stadion, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand's «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen – en kamp som forøvrig endte målløst foran meg og 10 122 andre sjeler. Det var hvertfall lite som tydet på at det skulle skille to divisjoner mellom lagene et år senere. Leeds hadde riktignok et flertall av sjansene, men den største var det likevel Southend som fikk. En frisk Lee Barnard ble felt litt før halvspilt andreomgang, og tok selv straffen som ble reddet av Shane Higgs. Dermed ble det sesongens første poengtap for Leeds, som kom til kampen med 8 strake seire innledningsvis.

Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen - noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var starten på en vennskap som jeg ikke ville vært foruten.

 

Dag 2: Lørdag 12.09.2009 – A Hornets Nest

På tog- og tube-turen videre på min ferd dagen etter, sendte jeg varme tanker til den utrolig koselige vertinnen som ikke bare hadde latt meg sove lenge, men også smurt deilige sandwicher til meg for å ta med på toget. Watford var neste destinasjon, og jeg hadde denne dagen valgt bort mitt eget Reading for å kunne ta turen til en annen Championship kamp - på Vicarage Road. Fra togstasjonen Watford Junction var det ikke lange spaserturen til Bedford Arms, som viste seg å være en meget koselig klassisk engelsk pub med rom til leie i et tilbygg. Med Sky Sports på rommet gikk det tregere enn vanlig å gjøre seg klar, og da det viste seg at vertinnen var særdeles behagelig å hvile øynene på, falt jeg for fristelsen til å leske strupen med en forfriskende Strongbow og slå av en liten prat før jeg endelig kom meg avgårde.

Den innfødte drosjekusken pekte ut et par puber i umiddelbar nærhet før han slapp meg av nær Vicarage Road, og etter å ha plukket opp billetten falt valget på The Red Lion pub – fast stoppested for mange Hornets på vei til og fra kamp, som senere visstnok er lagt ned. Stående ved enden av baren med min Strongbow, ble jeg raskt oppmerksom på et par norske stemmer fra et bord i umiddelbar nærhet. Et tomt glass og ny servering senere hadde jeg tilfeldigvis kastet jakka, og min Fredrikstad tatovering hadde tydeligvis blitt lagt merke til av de to nordmenn som kom over for å forhøre seg om dette. De viste seg å være to rimelig nyblivende groundhoppere, som faktisk hadde vært på Southend – Leeds de også, men som skulle hjem på mandagen mens jeg såvidt hadde min pilgrimsferd for denne gang. Vi ble sittende og slå av en hyggelig prat en stund, inntil tiden var inne til å finne min plass på Rookery Stand.

Motstander var Barnsley, med den nye manageren Mark Roberts. Den første omgangen var noe av det kjedeligste jeg til dags dato har sett i egen person på balløya, og da jeg kunne komme meg innunder tribunen fpr å kjøpe meg en chicken balti pai og se oppdateringene fra Sky Sports Soccer Saturday på TV-skjermene, var vel det det mest spennende som hadde skjedd til da. Brendan Rodgers hadde akkurat forlatt manager-stolen i Watford til fordel for sin gamle klubb Reading, og klubben fra Berkshire var helt tydelig lagt for hat av Watford-fansen. Jeg valgte klokelig å holde en lav profil i så måte, der jeg hørte folk rundt meg forbanne Reading og Rodgers på det groveste eller spørre om pauseresultatet i Reading – Doncaster (som forøvrig endte 0-0). Selv om det tok seg opp en smule etter pause, var det langt fra noen klassekamp jeg og 12 612 andre var vitne til. Danny Graham scoret mål for Watford også den gang, og ble matchvinner da han scoret kampens eneste mål etter 54 minutter. En ung Adam Hammill fikk muligheten til å utligne sent i kampen, men måtte se de 3 poengene tross alt fortjent bli igjen i Hertfordshire.

Tilbake på The Red Lion traff jeg nok en gang på de to norske groundhopperne, og vi slo av nok en prat før de forlot stedet og jeg endte opp i samtale med en lokal "old timer".

Etter å ha testet Watford's "filial" av 80's/retro-nattklubbkjeden Reflex (som forøvrig ikke kan måle seg med Reading sin versjon), trakk jeg meg (for meg) ganske tidlig tilbake til Bedford Arms Hotel, der det til min store overraskelse fortsatt var trøkk i puben, der den attraktive landlady hadde fått besøk av en herlig gjeng stamkunder. Latteren sto i taket da en merkelig skikkelse – best beskrevet som en aldrende dranker av typen som tidligere ble omtalt som "fant" - kom innom, svingte seg på pubgulvet i noe som best kan beskrives som en blanding av sjangling, dans, gjøgleri og epilepsianfall, før han etter 5-10 minutter forsvant like fort som han kom, og uten at noen kunne si de hadde sett vedkommende før. Så ble det da en lattermild avslutning på kvelden.

 

Dag 3: Søndag 13.09.2009 – Champagne Charlies in London Town

Det var heldigvis ikke lange veien til neste destinasjon. Etter en storveis frokost på Bedford Arms og en kjapp tur med det kollektive ned til London, slang jeg fra meg mine medbragte eiendeler på Lancaster Court Hotel – sentralt beliggende rett ved Hyde Park, og bare minutter fra Paddington Station. Noen timer senere – etter et par forfriskninger med en kompis og besøk på Madame Tussaud av alle ting, hoppet jeg av tubens District Line på Putney Bridge, og etter en Strongbow på The Eight Bells følgte jeg etter strømmen av mennesker gjennom Bishops Park og ut i Stevenage Road, der Fulham's Craven Cottage ligger idyllisk som få, ved Themsens bredder.

Overraskelsen var stor da jeg hentet billetten min og oppdaget at jeg hadde fått TO billetter istedet for en, men ærligheten i meg vant faktisk, og jeg leverte sporenstreks tilbake en stk billett.

Fra min plass på Hammersmith End, så jeg rett over på en tilsynelatende fullsatt Putney End hvor Everton supporterne gjorde sitt til å få publikumstallet opp på 24 191. Som en digresjon -minst like imponerende var veteranen på setet foran meg, som da han tok av seg sin sex pence kunne vise frem den heftigste hentesveisen jeg noen gang har sett.

Selv om ingen av lagene imponerte innledningsvis, var det likevel ganske fortjent da Tim Cahill ga Everton ledelsen etter en drøy halvtime – selvsagt med et hodestøt. Etter pause var ikke Fulham til å kjenne igjen, og de skapte mer de første 5-10 minuttene enn de gjorde hele førsteomgangen. Det var da heller ingenting å si på da Paul Konchesky's skudd gikk via Everton's Distin og inn til utligning. Med drøye 10 minutter igjen fullførte Damian Duff snuoperasjonen med ett skudd fra utenfor 16-meteren – hans første for Fulham. Avslutningen besto av konstant press fra de blå, og med keeper Howard som så ut til å spille mer sweeper – innimellom løpeturene opp for å delta på dødballer. Han ble nesten lurt av en lobb fra Demspey på slutten, men Duff's mål viste seg å bli kampens siste.

Kvelden ble avsluttet med en tur til Camden og puben The World's End, der jeg utrolig nok plutselig befant meg i samtale med både nordmenn, svensker og dansker. Dog valgte jeg å la den relativt slitsomme norske kameratgjengen gå videre alene, og slo heller av en prat med de to skandinaviske jentene som jobbet i baren. Tiden flyr når man koser seg, sies det – og plutselig hadde den til alt overmål flydd såpass at Northern Line allerede hadde avsluttet sin virksomhet for kvelden, som kanskje ikke var så ung lenger. Løsningen ble en pirattaxisjåfør som sto og kapret kunder nettopp ved Camden Town's tube-stasjon, slik at jeg hvertfall kom meg til hotellet for å kunne dyrke sovekunsten.

 

Dag 4: Mandag 14.09.2009 – The Twiglight Zone

Det var med blandede følelser jeg satte kursen mot sovebyen Milton Keynes, etter å ha kjøpt inn Non League Paper og Football League Paper. Jeg hadde aldri tidligere vært i byen, men de fleste fotballsupportere på øya har jo hatt MK Dons langt oppi vrangstrupen siden før de i det hele tatt hadde sparket en ball under det navnet. Bortesupporter-boikotten av MK Dons hadde vel blitt avsluttet før denne sesongen, og til tross for at jeg hadde telt litt på knappene så valgte jeg (grunnet få valgmuligheter på en mandag) å dra for å se de forhåpentligvis få bank i League One oppgjøret mot Norwich City.

Da jeg kom ut av togstasjonen, følte jeg umiddelbart som om jeg var i en slags "Twilight Zone". Det var som om jeg var et helt annet sted på kloden – for England lignet det hvertfall IKKE!

Viktorianske bygninger og koselige, ofte smale brosteinsbelagte gågater som man vanligvis forbinder med engelske bysentra, var byttet ut med store åpne plasser og flere felts avenyer som krysset hverandre i snorrette linker i et miljø som minnet mest om en enorm handelspark. Gatene hadde vanvittige navn som North Tenth Street, North Eleventh Street, North Twelfth Street etc, pg bussholdeplassene så ut til å ikke ha navn, men snarere koder som f.eks Rød R7, Blå F4 eller Hvit M2. Jeg mislikte stedet fra første stund! Jeg gadd ikke engang å studere det utprintede kartet fra nettet, som jeg alltid har med meg, før jeg hoppet i en taxi. City Centre Rooms B&B i nettopp North Twelfth Street, og var forsåvidt en overraskelse. Det viste seg nemlig å være flere vanlige rekkehus der man leiet ut 2 eller 4 soverom i hvert hus, og hvor fellesarealer som stue, kjøkken etc sto til gjestenes benyttelse, uten at jeg så noen andre i huset den korte tiden jeg var der.

Jeg ble pekt i retning av en Wetherspoons pub, og etter å ha forsert en av avenyene (som jeg vil karakterisere som tre felt i hver retning, med brede gang- og sykkelstier på begge side – alt selvsagt atskilt av 5 striper med stor plen og rekker av trær, og med enorme parkeringsplasser på begge sider av veien, slik at ikke engang Andreas Thorkildsen kunne klart å kaste en stein fra hus til hus over "veien") satt jeg med...ja, ganske riktig...en Strongbow i det som så ut som en handelspark identisk med alle de andre handelsparkene...eller var det rett og slett en eneste stor handelspark?? Mens jeg satt der og forsøkte å virke upåvirket av de vanvittige vindkastene som kom gjennom avenyene som tydeøigvis fungerer utmerket som vindtunneler, kom jeg i snakk med noen lokale på bordet ved siden av som kunne fortelle at for 30-40 år siden var dette bare jorder og et par knøttsmå landsbyer. Da jeg drakk opp og spurte om veien til sentrum, fikk jeg noen merkelig blikk før jeg fikk vite at dette var da vitterlig sentrum. Og selv om det fleste tydeligvis visste hvor den nye Stadium:mk lå, var det langt vanskelige å finne noen som faktisk visste hvordan man kunne komme seg dit, der den ligger langt uti hutiheita. Det nærmeste jeg kom, var et tips om tog til Bletchley – som fortsatt var drøye tre kilometer fra stadion, og med en veiforklaring jeg sluttet å høre på halvveis i forklaringen. Valget falt derfor på en taxi, som de heldigvis hadde også på dette merkelige stedet. Før jeg ble sluppet av utenfor stadion, tipset sjåføren meg om at det gikk en turebuss tilbake mot sentrum oppe på en vei bak stadion, noe jeg fikk bekreftet da jeg hentet billettene – uten at noen visste helt nøyaktig hvor. Jeg tenkte som så at dette får vi ta når orøblemet dukker opp, og entret North Stand via Gate 3 for å finne min plass blant bortesupporterne fra East Anglia, som det var naturlig for meg å stå sammen med. Og man kan si mye om klubben MK Dons, men en ting skaljeg bare ha sagt: Stadium:mk er rett og slett en fantastisk arena. Spesielt godt likte jeg løsningen der kiosene/barene var en åpen løsning, slik at man faktisk hadde flott utsikt til hele banen derfra. I tillegg kan nevnes godt med beinplass, og det som må være fotball-Englands mest komfortable seter. At vaktene synes over gjennomsnittet ivrige etter å plage supporterne med pirk som at man ikke kan stå på felt der alle vil gjøre nettopp det, er utrolig irriterende – men de skjer også andre steder enn her, og det er ikke stadion sin skyld.

Mange av de 10 354 tilskuerne hadde knapt rukket å sette seg før gjestene fosset rett i angrep og tok ledelsen ved Chris Martin etter allerede 17 sekunder! Drøye kvarteret senere så det ut som Norwich ble snytt for en straffe da Grant Holt ble dyttet overende i feltet av Darren Powell. Drøye ti minutter etter sidebytte, sørget Jason Puncheon for balanse med et flott frispark over muren. Og Norwich kunne ergre seg over brente sjanser og straffespark som kunne vært, da MK Dons ble tildelt straffe med rundt kvarteret igjen etter at målscorer Martin ble en slags syndebukk med sin felling av Lewis Gobern. Peter Leven satte ellevemeteren og ble således matchvinner.

Og så begynte den virkelige utfordringen.. Hverken vakter eller hjemmesupportere kunne fortelle noe som helst om noe kollektivtransport tilbake til Englands mest usjarmerende sentrum, og jeg må ha spurt minst 10-20 av dem. Omsider kom det en eldre kar som gikk tur med bikkja si, og han kunne fortelle at joda..bussen mot sentrum stoppet rett oppå veien der hvorpå han pekte meg i riktig retning.Dette ble snappet opp av to andre i umiddelbar nærhet som kunne fortelle at de også hadde vært på jakt etter denne sagnomsuste bussholdeplassen, og da vi ikke visste hvilken vei vi skulle, stilte jeg meg på den ene siden med de to andre på motsatt side. Etter 10 lange minutter kom bussen som tok oss inn til sentrum, hvor jeg rett og slett hoppet av på togstasjonen og praiet en taxi tilbake til mitt krypinn for natten. Det fristet ikke med en tur ut på byen i MK engang, og tok heller tidlig kvelden med Sky Sports og mine fotballaviser. Forhåpentligvis er problemene med kollektive tilbud, informasjon, og infrastruktur rundt stadion kun resultat av barnesykdommer vi får håpe man vokser av seg.

 

Dag 5: Tirsdag 15.09.2009 – «Sent to Coventry»

Det var faktisk en lettelse å kunne forlate Buckinghamshire's eget "Twilight Zone", med kurs nordvestover mot Coventry og et nytt oppgjør i Championship, der besøkende Sheffield United ønsket seg tre poeng for å forsøke å holde sånn delvis følge med "pace-setterne" Newcastle United.

Jeg hadde forhørt meg litt med min lokale kjentmann og kompis Mr. Dawson – Coventry mann, Sky Blues fan og innehaver av den utmerkede engelske puben Belfry i Oslo inntil den beklageligvis ble lagt ned for et års tid siden. Etter å ha gått de 5-10 minuttene til Hylands Hotel og slengt fra meg bagasjen, spaserte jeg tilbake til stasjonen og videre inn i sentrum i det fine været. Man kan høre folk si mye rart om Coventry (jeg overlater disse sitatene til en annen gang) rundt om i England, men etter Milton Keynes synes jeg hvertfall Coventry sentrum fremsto som ganske sjarmerende og koselig. Dog var det merkelig stille til å være en matchdag, selv om det var en tirsdag. Etter et par timer på en meget bra pub i sentrum, fant jeg etterhvert veien til Pool Meadow Coach Station, der jeg hadde sjekket ut at det gikk busser utmot stadion. Som de fleste andre nye stadia, ligger også Coventry City's Ricoh Arena. Selv ikke på denne bussterminalen var det noen tegn til at det var kamp, bortsett fra en eneste kar kledd fra topp til tå i lyseblått og hvitt. Vedkommende svarte bekreftende at han skulle på kampen, så jeg fulgte etter slik at jeg fikk riktig buss.

Ricoh Arena er noe helt annet enn gamle Highfield Road, men som endel av de nye stadia må jeg si den også virket litt sjelløs og lite spennende. Det hjelper jo heller ikke på inntrykket med en god del tomme seter.

Da jeg i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell preferanse i denne kampen, bestemte jeg meg for å stå på bortetribunen Jewson Stand, av den grunn at jeg da økte sjansene for å kunne gjøre nettopp det – altså å stå – pluss at bevegelsesfriheten normalt er langt større i forhold til hvor man velger å stå. 14 426 individer hadde tatt turen til Coventrys utkant, og fikk se en underholdende kamp der Coventry fikk betaling for en frisk start da Leon Best skjøt de i front med en volley etter 12 minutter. Etter hvaltimen fikk imidlertid Jamie Ward kjempetreff for The Blades, og 1-1. United tok over og skapte flere store sjanser mot slutten av første omgang, men det betød lite da Clinton Morrison kun 5 minutter etter hvilen kunne styre inn Michael McIndoe's pasning til 2-1 for hjemmelaget etter en kontring. Og under 10 minutter senere så det ut som Coventry hadde sikret seg alle tre poengene da Martin Cranie headet inn 3-1, nok en gang etter pasning fra MacIndoe. De himmelblå så ut til å ville trygge poengene, og gjestene tok ober – dog uten å skape stort før vår gemle Reading kaptein James Harper bredsidet inn en retur fra keeper Keiren Westwood med snaue kvarteret igjen – hans første mål for klubben. Etter en periode med tidvis heftig Blades-press, blokkering nesten på streken, og skudd i tverrligger, klarte Coventry til slutt å holde unna til tross for 5 tilleggsminutter. Sesongens første tap ble derimot bokført for Sheffield United.

Bussturen tilbake til sentrum gikk uten problemer av typen "Milton Keynes", men tilbake på den trivelige puben fra tideligere ble tidlig klart at denne kvelden var det ikke mye liv i Coventry by. Så etter en Strongbow, stoppet jeg for å plukke opp litt takeaway før jeg praiet taxi tilbake til hotellet tidligere enn planlagt.

 

Dag 6: Onsdag 16.09.2009 – Tanked up in Thames Valley 1

Borte bra men hjemme best er det noe som heter, og jeg føler meg stort som hjemme når jeg ankommer Reading. Da mitt tidligere så faste Crescent Hotel var fullbokket ved min overnatting måneden tidligere, hadde jeg ikke vist meg der siden rett etter nyttår. Det hadde de to tvillingene der ved hotellet tydeligvis lagt merke til, der de kaklet i munnen på hverandre med indisk aksent. «Mr. Johnson, so nice to see you again. He haven't seen you now, long time. Are you here for the football again? Og my god, where are you going this time?». Etter høflig å ha utvekslet noen fraser om min reiseplan og kveldens Championship-møte med Cardiff, får jeg slengt fra meg pikkpakket og spasert de 10-15 minuttene ned til sentrum, med et fast stopp for å hilse på foreldrene til en kompis. Ganske interessant å høre moren hans fortelle om tiden på 70-tallet da hun og hennes mann var blant byen store festløver, og var i nærmeste omgangskrets til den gudebenådede Robin Friday – stemt frem som tidenes Reading-helt ved en rekke anledninger. Dog også skremmende å høre om Friday og hand livsstil totalt ute av kontroll. Jeg husker spesielt godt at hun fortalte hvordan Friday hadde kommet til henne fast bestemt på å prøve heroin, og ville at hun skulle hjelpe ham med å sette sprøyta!

Vel, fremme ved vårt faste møtested på The Coopers Arms er det tidlig klart at i kveld er det ikke mange av gutta som er ute før kampen. Flere jobber sent og vil komme rett på kamp. Og når vi kun er 4-5 av oss, blir selv politiets relativt faste stopp innom Coopers Arms ganske kort. Ledsaget av sine walisiske kollegaer (Heddlu) prøver de seg bare på noen raske kompisaktige kommentarer før de kommer med en rask pengefinger og forsvinner ut i ettermiddagen. Det er merkelig rolig i byen før en kamp som tidligere har ført til politiordre om stengte puber i byen i timene før og etter kamp. Og etter diverse forfriskninger forlater vi Coopers Arms og går den korte veiene ned til stasjonen for å hoppe på buss 79 til Madejski Stadium.

Stående på søndre del av East Stand er jeg en av 16 687 tilskuere som ser Reading starte friskt de første minuttene, før Cardiff tar over. Waliserne er best i en målløs førsteomgang, der Jay Bothroyd og Michael Chopra innimellom terroriserer Reading-forsvaret. Vi skriver altså 16. september, og Reading er altså fortsatt uten hjemmeseier siden 1-0 seieren over Wolves så langt tilbake som 21. januar!! Likevel er det et helt annet hjemmelag som kommer ut etter hvilen. The Royals ser ut til å være i full kontroll og skaper en rekke sjanser. Mot spillets gang er det dog Cardiff som tar ledelsen etter at en Peter Withingham cross finner en umarkert Chris Burke på bakre stolpe...BANG...0-1 etter 58 minutter. Og ikke lenge etter kunne han doblet ledelsen, etter nok en Whitingham cross til bakre stolpe – men denne gangen tråkker Burke på ballen med et nesten åpent mål gapende foran seg. Etter dette virker det dessverre som om lufta går ut av Reading, og selv når Cardiffs Stephen McPhail får direkte marsjordre etter en stempling av Jem Karacan, klarer de ikke å komme noe mer enn et par halvsjanser, og Bluebirds kan ro i land en trepoenger. Og Reading må fortsatt vente på den forgjette hjemmeseier.

Tilbake i sentrum sluknes sorgene raskt i fludium fra Coppers Arms' tappekraner, inntil folk begynner å bryte opp – det er tross alt arbeidsdag i morgen.


Dag 7: Torsdag 17.09.2009 – Tanked up in Thames Valley 2

Dagen etter er hviledag. Litt shopping, tidsfordriv på internett cafe og nytt besøk hos foreldre av kompis slår ihjel noen timer, før jeg har fått med noen av Reading gutta til å komme ut for et par forfriskninger. Når mørker senker seg, drar de andre hjem.. Men selv velger jeg å nyte godt av at Readings etterhvert tallrike studenter har student night – noe de virker å ha meeeget ofte - og at både nattklubbene Q Bar og Revolution holder åpent sent.

 

Dag 8: Fredag 18.09.2009 – Hard as Iron

Fredag er dagen derpå, da jeg våkner med en dundrende hodepine og med et ukjent kvinnemenneske i hotellsenga. Det skal senere vise seg at hun mest sannsynlig har smittet meg med lungebetennelse. En dusj gjør underverker, men frokosten velger jeg ta på Wetherspoons puben The Monk's Retreat i sentrum. Heldigvis er Reading et av Englands største jernbanekryss, noe som gjør at man ofte slipper å dra gjennom London for å nå sin destinasjon. Detter er også tilfelle med min destinasjon i dag: stålbyen Sheffield. Dette er nok den kampen jeg isolert sett har gledet meg mest til. Et Championship oppgjør mellom byrivalene United og Wednesday er ikke hver dag man har sjansen å få med seg. Det var også her jeg var mest usikker på å få billett. Billettene til kampen ligger på Uniteds hjemmeside kun ute til salg som en pakke, hvor man må kjøpe billett til en annen kamp for £10 samtidig. Men jeg tenkte at det er det sannelig verdt, uten at jeg husker om jeg valgte Doncaster eller Ipswich som den andre kampen.

Jeg finner raskt at mitt hotell er like sentralt beliggende som de hadde skrytt av, og med kart og veibeskrivelser fra resepsjonen skal jeg være godt rustet til å finne frem. Jeg klarer ikke dy meg, men bare må innom The Crucible Theathre før ferden går videre til Bramall Lane. Min Manc-kompis her hjemme tar kontakt i rette tidspunkt og lurer på om jeg kan legge ut for en ny Sheffield United drakt han vile gi en Blades-kompis i bursdagsgave. Som sag, så gjort. Drakta blir handlet inn sammen med de obligatoriske skjerf og program. The Wheat Sheaf Pub er en pub hvor supportere gjerne blir anbefalt å styre unna, og det var da også en god del ansikter tilstede fra Uniteds beryktede BBC. Men jeg er ikke deres motstander i dag, og ender opp med en artig prat med et par karakterer. Og jeg fikk til og med solgt billetten min til ekstra kampen til pubeieren for £10.

Men Steel City Derby er mer enn bare en fotballkamp. Jeg vil gå så langt som å karakterisere dette som et av de aller aller største hatoppgjør i England – kanskje til og med det største. Jeg har aldri i mitt liv noen gang sett så mye politifolk på en gang. Og deler av Blades folket sto klart med poser inneholdende urin – rede til å bombardere Owls supportere som kjørte forbi.

Stemningen er allerede elektrisk da jeg installerer meg på The Kop (eller Frasers Property Stand om du vil), og den blir ikke dårligere da Jamie Ward allerede etter 7 minutter sender Blades i ledelsen etter en corner. Kvarteret spilt, og stemningen blant de rød-hvite skrus opp ytterligere et hakk da vår gamle Reading spiss Darius Henderson styrer inn 2-0. Og allerede et par minutter før pause syntes kampen kjørt da Wednesday forsvarer Lewis Buxton headet ballen i eget mål under press fra Darius Henderson. 3-0 til pause. Game over? Neida, allerede i andre omgangs åpningsminutt sørget en volley fra Marcus Tudgay for å gi uglene fornyet håp. Etienne Esajas hadde kommet innpå som innbytter og stabilisert Wednesday – og det var ikke ufortjent at nederlenderen scoret et flott frisparkmål og dermed reduserte til 3-2 med 65 minutter spilt. Men til tross for stående ovasjoner fra sine egne, klarte ikke Wednesday å hente inn hele ledelsen, og dermed går alle tre poengene til den røde-hvite delen av byen.

Jeg var overhodet ikke i form etter kampen, og det ble derfor kun med en Strongbow før jeg returnerte til hotellet. Scenene rundt meg på vei fra Bramall Lane inn mot sentrum var helt vanvittige. Det var politi overalt! Hele veien sto de i fullt riot gear, skulder til skulder på begge sider av veien innover mot sentrum. I lufta hadde de tre politihelikoptere, langs Brammall Lane telte jeg hele åttiåtte av deres store riot vans. Det hørtes ut som om lyden av sirener kom fra alle kanter av området. Man skulle rett og slett tro det var tredje verdenskrig, og ikke en fotballkamp. Jeg leste i ettertid at South Yorkshire politiet hadde ute langt over 1000 personer i forbindelse med denne kampen! Det må bli litt av regning for klubbene.. Jeg må ærlig inrømme at jeg tenkte på at jeg gikk og bar på en pose fra Sheffield United clubshop, med Blades logo smurt utover. Muligens ikke så populært dersom jeg skulle møtt på en kranglete gjeng med blåhvite ugler. Men jeg overlevde til slutt The Steel City Derby også...

 

Dag 9: Lørdag 19.09.2009 – By the countryside

...selv om jeg dagen etter våknet usedvanlig slapp, med feber og kennelhoste av en annen verden.

Matlysten var ikke større enn at jeg droppet frokost til fordel for innkjøp av et par sandwicher på WHSmith før avreise Sheffield. Et par togbytter senere gikk jeg av toget i Lincoln, og fant fort ut at å gå opp til hotellet Duke William oppe på høyden i Bailgate området ikke var spesielt aktuelt, særlig ikke i min relativt dårlige form. En lokal og meget hyggelig taxisjåfør ga meg mye info om byen før han slapp meg av så nær hotellet han kunne, der oppe ved Bailgates usedvanlig idylliske trange gågater i skyggen av den fantastiske Lincoln Cathedral. Jeg hadde avtalt møte med en venninne som skulle komme ned fra Skegness, men først skulle jeg se Lincoln City ta imot Shrewsbury Town til League Two dyst. En Strongbow ble inntatt før taxituren tilbake ned i «lavlandet» i nærheten av togstasjonen, og jeg fant ut at enda en Strongbow eller to hjalp litt på formen. Jeg ruslet langs kanalen mot Sincil Bank, og etter først ha gått feil vei og endt i en blindvei fant jeg til slutt frem og fikk betalt meg inn på den forholdsvis store Lincs Coop Stand, hvor jeg kom i prat med en lokal veteran som jeg ble sittende å utveksle kommenterar og småprate litt med under kampen. Hjemmelaget startet friskt, men det var gjestene fra Shropshire som tok ledelsen da Jake Robinson scoret fra kort hold etter 29 minutter. I andre omgang utviklet det seg etterhvert til å bli ganske ampert, med et par forholdsvis stygge episoder. Store protester var det også da dommeren tildelte Shrewsbury straffe med snaue kvarteret igjen, for det han mente var en hands av Imps forsvarer Moses Swaibu. Dave Hibbert sendte keeper Rob Burch feil vei og fastsatte sluttresultatet til 0-2.

Tilbake i Bailgate området fikk jeg etterhvert besøk av min venninne, og vi endte opp med å tilbringe hele kvelden rundt i de mange koselige utesteder i området, som forøvrig kan anbefales på det varmeste.

 

Dag 10: Søndag 20.09.2009 - Rebound

Det var dag for hjemreise, og jeg våknet med om mulig enda styggere hoste, og vissheten at jeg hadde en meget lang togreise foran meg – rundt 4 timer fra Lincoln ned til Heathrow. I det minste hadde jeg BritRail pass, som jeg ofte har når jeg skjønner at det vil bli mye reising på kryss og tvers. Så det var bare å bite tennene sammen, gå til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper og gjøre det best ut av reisen. Da vi landet hjemme på Gardermoen, var jeg dårligere form enn noen gang, og lengtet bare hjem til senga. Er der forresten bare jeg som synes Gardermoen er en utrolig trist flyplass å komme hjem til?? Uansett trøstet jeg meg med at ny tur allerede var på trappene i jule- og nyttårsperidoen.

 

 

Skal se om jeg får rotet frem tilsvarende "reisebrev" fra de senere turer også, og redigert litt på de en dag jeg har tid. Dersom det overhodet er noen som i det hele tatt får noe ut av dette da..

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
20.02.11 16:25

Vi har krysset hverandres stier opptil flere ganger, ser jeg. Du må gjerne presentere en uttømmende liste for hvilke baner du har besøkt - jeg antar du enkelt overgår mine 44-45 (jeg får se å oppdatere groundhoppertråden). Legger man banene du var innom i løpet av denne turen, matcher vi på: Bristol (Rovers), Peterborough, Watford og Coventry. Og jeg tar for gitt at det ikke stopper der. 

Beskrivelsene dine av Milton Keynes går omlag i samme leia som noe jeg sendte ut i kyberrommet etter en transfer (fri, sådan) jeg hadde for å komme meg fra a til b for en tid tilbake. Nå erindrer jeg naturligvis ikke hvor jeg hadde sett kamp kvelden i forveien eller hvor til jeg hadde tenkt meg, men jeg husker mk-glatt følelsen av å være i en surrealistisk britisk motsats til Brasilia. Rett nok tilbrakte jeg minimalt med tid i byen siden jeg kun gikk over fra tog til buss, men synet som slo meg gjennom bussruta gjorde uslettelig inntrykk. Det var nesten så man fikk inntrykk av å være i en helt annen dimensjon, der det omkringliggende rurallandskapet er forsøkt latterliggjort hinsides fornuft, bare for å oppleve at boomerangeffekten er så kraftfull at det i stedet er Milton Keynes som ender opp som objekt for skratt. Hvis man i det hele tatt gidder bry seg. Det er høyst forståelig om man ikke gjør. stadium:mk så jeg aldri langs bussleia, men ut fra bilder ser den ut som et hvilket som helst stadion konstruert i meccano. Takk ska'rru fanden meg ha; jeg hadde håpet å være kvitt mk-bildene fra netthinna for godt. 

 

Etter å ha gått de 5-10 minuttene til Hylands Hotel

Nei, skulle du ha sett...jeg er ganske sikker på at det var Hylands Hotel jeg bodde ved selv, hvis det kan stemme at den lå en kort spasertur over jernbanebrua og på venstre hånd i Warwick Road, med en plagsom inder i resepsjonen? Tro om det var her jeg i så fall hadde tidenes mest håpløse forsøk på "kontinental" b og b-frokost.

Hos meg falt også Coventry by i smak, selv om de godt kunne ha spart seg å sende primafotballklubben ut av byen og inn i komplekset langt utafor allfarvei. Faktisk er den nye Highfield Road godt synlig fra den forbipasserende motorveien, for jeg husker da jeg satt i Cambs' spillerbuss på vei til Nuneaton i fjor at en medsupporter kommenterte bana idet vi passerte den. 

Det hjelper jo heller ikke på inntrykket med en god del tomme seter

Jeg tror jeg var blant drøye 6000 andre, så du kan jo tenke deg hvordan min opplevelse av Ricoh var. Riktignok var det stemning blant de tilreisende fra Hartlepool, og når Adam Boyd etter hvert også fant på å senke hjemmemannskapet med ei fiks avslutning i ekstraomgangene, tenkte jeg ikke det spøtt på hvor tomt det var i alle retninger. Å komme seg "hjem" igjen, var imidlertid et lite helvete. Det var bare å følge strømmen på ei eviglang vandring gjennom et kveldsåpent shoppingsenter og ut på den andre siden til man skimtet et busstopp i det fjerne på den andre siden av veien. Alt bare fordi bussene som transporterte folk utafor stadion kun var tilegnet folk med supporterklubbmedlemskap. Og spaserturen fra Pool Meadow tilbake til "hotellet" gjennom folketomme bygater var også en selsom affære, mener jeg å huske. 

 

For min del må du mer enn gjerne fortsette, og har du et par beretninger liggende fra dine nonligastadiabesøk, er det bare å pøse på. 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
21.02.11 00:36

Legger man banene du var innom i løpet av denne turen, matcher vi på: Bristol (Rovers), Peterborough, Watford og Coventry.

Skal prøve å få få gjort det etterhvert, men er nok ikke så langt foran som du tror skjønner du. Når du sier på matcher, tenker du da bare på stadion generelt eller den spesifikke kampen?

Nei, skulle du ha sett...jeg er ganske sikker på at det var Hylands Hotel jeg bodde ved selv, hvis det kan stemme at den lå en kort spasertur over jernbanebrua og på venstre hånd i Warwick Road, med en plagsom inder i resepsjonen?

The very same!! Det beste jeg kan si om dette hotellet var at det var billig. £24,99 for min overnatting - men hvis jeg husker riktig, takket jeg nei til en kjedelig kontinental frokost og gikk til innkjøp av sandwicher og McCoys flame grilled steak potetgull på WHSmith :)

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
21.02.11 11:17

Mr. Friday slår til med andre episode..

Dag 1: 28.12.2009 - Aftershocked

Den planlagte avreisen ble utsatt to dager fra Boxing Day til 28. desember av økonomiske årsaker, men grytidlig om morgenen befant jeg meg likevel på vei til Gardermoen – også denne gangen uten å sove stort annet enn på flybussen og flyet. Mine venner Scott og Gareth i Southend hadde mast om at jeg måtte komme til Southend igjen helt siden mitt forrige besøk i Essex – og helst for å se deres kamp mot erkerival Colchester United på Boxing Day. Dessverre ble det tidlig klart at den måtte utgå, så jeg måtte finne på noe annet. Derfor var første stoppested denne gang...Øst-London og Leyton, der rekefiskerne fra Southend skulle gjeste Orient i League One hvor Scott hadde lagt ut for billett til meg.

Turen fikk en midre heldig start med over en times forsinket avgang fra Gardermoen, da Norwegian så seg nødt til å bytte fly grunnet en teknisk feil. Men da jeg endelig kunne sette føttene på britisk jord, gikk ferden med Gatwick Express toget til Victoria. Derfra bragte tubens Victoria Line meg de to stasjonene til Oxford Circus der jeg byttet til Central Line som tok meg til Leyton.

Jeg hadde avtalt å møte Southend-gutta på puben Coach and Horses, og etter en kort spasertur opp High Road Leyton, fikk jeg en varm velkomst av en stor gjeng som allerede fra klokka åtte hadde invadert puben og gjort den til sin festning for dagen. Strongbow ble handlet inn for meg før jeg tok fatt på en runde for å hilse på forskjellige kjente Southend-fjes som hadde tatt turen. Damene bak baren hadde en virkelig travel dag, og stemningen steg ytterligere i takt med væsken som strømmen fra tappekranene – helt til de alltid høyt elskede boys in blue (vel, mer selvlysende gult for anledningen) entret lokalet og rett og slett skar ned et par enorme flagg Essex-folket hadde hengt opp i puben. Dette førte selvsagt til store protester, som i vanlig stil ble arrogant avfeid med forklaringer om at Millwall hadde rasert puben for ikke lenge siden – hva nå enn det hadde med saken å gjøre. Selv betjeningen trådte støttende til for å tale de tilreisendes sak, og fikk til slutt opprettet status quo.

Det nærmet seg kampstart og vi gikk den korte turen ned Balmoral Road til Brisbane Road og entret East Stand gjennom turnstile C. Southend hadde faktisk blitt tildelt hele East Stand, og av de 5 680 fremmøtte var ca 1500 av dem fra Southend. Bortsett fra en tidlig sjanse til hvert lag, gikk førsteomgangen greit inn i historien som et eneste stort gjesp hva spill og sjanser angår, og det var vel minst like interssant å kikke seg rundt på Brisbane Road som den fortsatt kalles på folkemunne (selv om den egentlig het Leyton Stadium, og nå lyder sponsornavnet Matchroom Stadium). Ganske fornøyelig å se at de har bygget boligblokker i hjørnene, slik at det var flere som befant seg ute på verandaene på disse – med flott utsikt over banen. Jeg gjetter at beboerne er spesielt populære blant sine venner på kampdager??

Andre omgang var allerede fra første minutt langt mer underholdende, og etter 57 minutter fikk Orients Adam Chambers såpass mye tid og rom at han sendte et skudd fra rett utenfor 16-meteren nede i bortre hjørn bak Shrimpers-keeper Ian Joyce; dermed 1-0 til hjemmelaget. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Adam Chambers' tilfell var det i ganske nøyaktig to minutter. Det var nemlig tiden det tok fra hans scoring til navnebror på motstander laget - Adam Barrett, var på pletten for pirke inn utligningen da Orient forsvarer Ben Chorley ikke maktet å klarere Simon Francis' innlegg.

Lee Barnard var fortsatt ikke solgt til Southampton, og hadde en sjanse til å sende gjestene i ledelsen med sitt 17 mål for sesongen da han ble spilt gjennom, men avslutningen gikk rett på keeper Jamie Jones. Utløsningen for de tilreisende kom med drøye kvarteret igjen, da Alan McCormack sendte de blå til himmels etter nok et innlegg fra Francis som kunne vært håndtert bedre. Southends ledelse var etter dette aldri alvorlig truet, og etter 4 tilleggsminutter kunne de slippe jubelen løs. Jeg kan huske jeg faktisk kommenterte ovenfor flere av mine Southend-venner at dersom denne kampen var representativ for Orients kvaliteter, ville jeg glatt spå et nedrykk i mai. Nå skulle det vise seg å bli Southend som gikk ned istedet, mes Orient tok seg opp og sikret plassen.

Nå har aldri dart vært helt min greie, så da mange av Southend gutta etterhvert tenkte seg til Wembley på en dart turnering, ble det til at jeg hoppet i en taxi med bagen som betjeningen vennligst hadde passet på, for å slenge den fra meg på hotellet Sleeping Beauty litt lenger nord i Leyton - i retning Walthamstow, med ventende taxi som tok meg tilbake til den koselige puben. Der hadde Scott og Gareth droppet pilkastingen for å ta en kveld i Londons East End med meg. En koselig kveld med hyggelig selskap og god samtale med både hverandre, betjeningen og andre gjester, endte dog med at vi aldri forlot Coach and Horses. Da noen fikk ideen om å kjøpe runder med Aftershock - og deretter foreslå å smake alle de 6 forskjellige variantene som ble pushet der (noe vi må ha gjort 3 ganger), endte det istedet med nautisk vertigo, delvis blackout – og nødvendigheten av å fjerne oppkast fra toalettgulvet på hotellrommet neste morgen..

 

Dag 2: 29.12.2009 - Hungover

Med en dundrende hodepine forlot jeg Leyton med Central Line, og med bytte på Oxford Circus ankom jeg Paddington med Bakerloo Line. Et Burger King måltid, en mengde J2O apple/mango og to timer på en internett cafe senere, satt jeg meg på toget med Non League Paper Og Football League Paper. Rundt halvtimen senere stoppet vi i Reading, men denne gangen skulle jeg ikke av her. Jeg synes alltid det er en merkelig følelse å ta toget gjennom Reading, men jeg visste denne gang at jeg ville være tilbake om ikke altfor lenge. Rob, min eldste kompis fra Reading har de siste årene drevet på i Worcester, og dette kom jeg på da jeg skulle bytte tog på Worcester Shrub Hill. Da jeg ringte viste det seg imidlertid dessverre at han denne dagen var tilbake i nettopp Reading.

Vel, tilbake på toget bar det for den siste snaue 20 minutters etappen på turen til Kidderminster.

Da jeg ankom, ble jeg først overrasket over hvor liten stasjonen var. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg den som endel større, og kanskje Kidderminster som et litt større sted. Venninnen min kom etter et par minutter kjørende for å plukke meg opp som avtalt. Jeg hadde lenge lovet å besøke henne etter at hun flyttet hit, og dette var en grei dag å gjøre det, da det uansett ikke var stort av fotball som ble spilt. Vi passerte Kidderminster Harriers' stadion Aggborough, og jeg tenkte umiddelbart at det var synd at det var kamp her nettopp i kveld. Fortsatt sliten etter gårsdagen, koste vi oss bare med 2-3 pints på en pub i hennes nabolag, før vi trakk oss tilbake til hennes nye hus. Hun er heldigvis sykepleier, så jeg var hvertfall i de rette hender hva pleie angår..

 

Dag 3: 30.12.2009 - Playing up with Pompey

Vekket med kjempefrokost på senga – kan det bedre bli? Jeg følte meg nesten uhøflig som måtte dra såpass fort, men jeg hadde en lang reise på nesten 5 timer foran meg. Ingen tid til å stoppe innom kompisen min ved bytte på Worcester Shrub Hill i dag heller, men denne gangen kom jeg meg hvertfall av toget i Reading – om enn kun for en røyk utenfor, før jeg måtte stresse videre med tog til Guildford, som var utgangspunkt for den siste etappen til Portsmouth. Jeg kan huske jeg var i Portsmouth of så admiral Nelson's flaggship HMS Victory som liten, men det er også det eneste minne jeg hadde derfra. En jovial, lokal drosjekusk kan derfor fortelle litt om byen mens han kjører meg til Market House Tavern, som er stedet hvor bagasjen skal anbringes. Dette er åpenbart også en pub, så jeg benytter anledningen til å ta et glass eller to for å slå av en prat med den meget hyggelige eldre bartenderen/hotellverten, før jeg setter kursen mot Fratton delen av byen – mer sentralt på øya (ja, Portsmouth ligger faktisk på en øy). Man blir gjerne rådet til å utvise forsiktighet eller unngå Milton Arms, noe som gjør at det selvsagt er mitt første pub-stopp i området, da det gjerne er disse stedene man finner steming. Det som møter meg er imidlertid noe jeg aldri i verden hadde regnet med – en pub under oppussing av en temmelig suspekt MC-gjeng. Da de åpenbart hadde en jukebox stappfull av metal, ble jeg likevel værende, og fikk vite at de nylig hadde tatt over driften av puben. Noen Strongbow senere valgte jeg å få forklart den kronglete veien til en annen kjent Pompey pub – Newcome Arms. Etter å ha kronglet meg gjennom noen sidegater, hørte jeg stemningen fra puben før jeg så den. Men da jeg åpnet døren, skjønte jeg at min største bekymring var hvordan jeg skulle komme meg frem til baren – packed to the rafters indeed. Og i sentrum av det hele; Pompey's kjendissupporter, Mr John Portsmouth Football Club Westwood.

Da det dro seg mot avspark, plukket jeg opp min billett fra ticket office og fant min plass blant hjemmesupporterne på Fratton End (på den tiden sponset Jobsite Stand).

Denne kampen blir i ettertid husket for noe jeg og mange med meg vil si var en trist merkedag i engelsk fotball, og et symbol på forfallet som har rammet toppfotballen. Dette var nemlig første gang i engelsk fotballs historie at en kamp ble spilt uten en eneste engelsk spiller på banen. Arsenal kan spille så fin fotball de bare vil...det gjør det ikke mer interessant for meg. Jeg var der for å se Fratton Park og oppleve Pompey fansen, og forhåpentligvis se hjemmelaget slå fremmedlegionen til londonerne (og – må jeg innrømme – fordi det var dagens eneste kamp). Men så stilte altså Pompey med en fremmedlegion selv..og ikke klarte de oppgaven heller. Etter et Eduardo frispark som skiftet retning, og en Samir Nasri scoring etter flott pasningsspill, sørget for 0-2 til pause, foran 20 404 tilskuere. Noe så sjelden som en brite på banen, walisiske Aaron Ramsey kronet en glimrende forestilling med et fabelaktig mål etter 69 minutter. 5 minutter senere slo Pompey tilbake ved Nadir Belhadj, men Alex Song headet inn kampens siste mål snaue 10 minutter før slutt, og til 1-4 gikk Pompey spillerne av banen til pipekonsert.

Det hadde nettopp kommet frem at skattemyndighetene ville fremme konkursbegjering for Portsmouth Football Club, og supporterne var rasende – først og fremst på styret. Under kampen ble det protestert heftig med reportoar som "Sack the board", "Where's all our money gone?", "You're not fit to run a club" og "What the fuck is going on?" for å nevne noen.

Etter en tur innom Newcome Arms, som ble tømt merkverdig fort, gikk turen tilbake til MC-gjengen på Milton Arms for ytterligere litt nektar fra Hereford (ja, Strongbow). Det var vel aldri noen fare for at det skulle blir noe heidundrane uteliv i Portsmouth denne kvelden, så etter en time eller to bestemte jeg for å gjøre som de fleste andre – praie en taxi og lade opp til morgendagen; det var jo tross alt nyttårsaften.

 

Dag 4: 31.12.2009 - ...og takk for det gamle

Denne gangen skulle jeg av toget i Reading, og i hele fire dager skulle ville bagasjen stå på Crescent Hotel. Etter et nokså obligatorisk besøk hos min moren til min kompis Rob, gikk jeg etterhvert gjennom sentrum og tok plass ved bardisken på Coopers Arms. Snart strømmet Reading gutta på som avtalt, og i løpet av en times tid var vi blitt en gruppe på minst 15 mann – pluss et par damer. Etter noen timer på Coopers Arms, forflyttet de fleste av oss seg til Reflex. For tredje år på rad ble det nye året skålet inn med høy partyfaktor på nettopp Readings Reflex. Det er virkelig å foretrekke å være i England på nyttårsaften, der det er årets største utelivsdag – mens det her hjemme er årets mest oppskrytte dag..

 

Dag 5: 01.01.2010 - Up the Church Road

Det nye fotballåret skulle for min del begynne en kort togtur vestover – med Conference National oppgjøret Hayes & Yeading United – AFC Wimbledon. Kvelden før hadde tydeligvis tatt på, for jeg klarte ikke å overtale noen av Reading gutta til å bli med. Makan! Somletoget innover mot London bragte med til Hayes & Harlington, selv om jeg først lurte på om jeg var kommet til India eller Bangladesh. Jeg må ha passert minst 50 individer før jeg så noe som lignet en etnisk engelskmann – bartenderen på en pub noen hundre meter fra stasjonen i riktig retning for meg. Der var det allerede en god del Wimbledon supportere som jeg slo av en interessant prat med, mens jeg forsøkte å ikke grave for mye rundt temaet MK Dons.

Med utprintet kart fra verdensveven i hånd, orienterte jeg meg frem til veien Church Road, og stadion med samme navn dukket snart opp på venstre hånd – en klassisk gammel stadion med en litt rar hovedtribune som strekker seg kun halve lengden av banen, og som er hevet opp fra bakken. De tre andre sider er ståtribuner, på motsatt langside med delvis tak over hodet.

Jeg betalte meg inn og valgte å benytte ventetiden ved å ta en kikk i programmet mens jeg lesket strupen på klubbhusets Ferdinand Suite. Der var det gjestene som var i klart flertall, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med noen av de for å høre deres syn på saker og ting.

Jeg ble stående bak det ene målet, som viste seg å huse hoveddelen av Wimbledon folket. Kampen i seg selv må være noe av det nærmeste man må komme en lidelse som tilskuer – som det forøvrig var 1 829 i tallet av, der alt så ut til å gå i slow motion. En Jon Main heading som traff en United forsvarer, og gikk ut til en corner var det mest interessante som skjedde før pause. Det kunne gjort seg om spillet kunne varmet litt, for undertegnede var på dette tidspunkt mest bekymret på om det faktisk var mulig å fryse av seg brystvortene, og Stronbow var nå byttet ut med et par serveringer av varm sjokolade. Dons hadde kun 6 dager i forveien slått dagens motstander hele 5-0 hjemme på Kingsmeadow, men selv om de tok seg opp litt rett etter pause, var det vanskelig å skjønner utfra denne nyttårsdagens forestilling. Jon Main fikk Wimbledons største sjanse, men headet over – og rett etter headet Ram Marwa inn kampens eneste mål. Det lille Wimbledon nå kom med, ble greit tatt hånd om av United forsvarerne Tom Cadmore og Matt Ruby – og det var faktisk hjemme laget som virket nærmere å score det andre, men både målscorer Marwa og innbytter Esmond James brant sine halvsjanser, og det ebbet ut med 1-0.

En drøy engelsk mil tilbake til togstasjonen ble unnagjort ved hjelp av apostlenes hester, og tilbake i Reading – med brystvortene i behold – ble programmet studert litt grundigere over et par Strongbow på Coopers Arms, før jeg tok taxi til hotellet med litt takeaway. Morgendagen ville bli innholdsrik, og Reading skulle få celebert besøk..

 

Dag 6: 02.01.2010 - A Royal party

Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg hadde planlagt å fa med meg to FA cupoppgjør. Bristol City skulle ta imot sine walisiske rivaler Cardiff City fra den andre siden av Severn og Bristol Channel med tidlig avspark. Jeg hadde regnet lenge på reisetider, sjekket togrutene og snakket med fotball-bereiste venner for å finne ut om det lot seg gjøre å få med seg denne kampen, for så å nå tilbake til Reading for den sene kampen mot selveste Liverpool.

Frisk og opplagt satt jeg meg på toget for å reise vestover, og min gode venn Matt fra vår fiende Oxford City hadde satt meg i kontakt med noen Bristol City gutter som avtalte å møte meg. Toget hadde nettopp rullet ut av første stopp Didcot Parkway da tekstmeldinger fra både Matt og to av Bristol gutta rant inn i ganske synkront. "Game off! Frozen pitch". Auda, ikke de nyhetene jeg hadde håpet på. Nå var det ganske bortkastet å dra helt til Bristol, så ved neste stopp i Swindon hoppet jeg av for å ta toget tilbake til Reading.

 

Mens jeg står utenfor Swindon stasjon og døyver mitt nikotinsug, kommer det imidlertid en stor gruppe pent kledde mennesker som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet – rundt 100 Swindon casuals åpenbart på vei til Swindon Towns FA cup kamp borte mot Fulham! Her er det bare å holde lav profil. Riktignok er det ikke Reading de spiller mot i dag, og jeg er alene - men Reading supportere er aldri populære i Swindon-kretser. Mens jeg går inn for å nå toget mitt, blir de imidlertid stående igjen for å vente på flere medlemmer av gruppa jeg kunne høre de snakket med på telefon.

Etter rundt en halvtimes togtur er jeg tilbake i Reading, og Coopers Arms er målet. Ved exit Reading stasjon, blir jeg imidlertid tatt til side av et overivrig medlem av politistyrken som har tatt oppstilling utenfor stasjonen. "You ok there mate? You Liverpool?". Doh. En jeg kjenner igjen som en av Readings Football Intelligence Officers, kommer imidlertid til og bryter inn. "No, this fella is Reading. Go on mate, your lads are up the Coopers. Take it easy". Vel, takk til deg.. På Coopers Arms begynner det allerede å bli liv, og jeg blir mottatt med forundring inntil jeg har forklart tilstanden på Ashton Gate. Samtalen går om de andre FA cup kampene som etterhvert begynner, og det sendes hyppige blikk mot Jeff Stelling & co på TV-skjermen. Tiden begynner å nærme seg avspark også for oss, og buss 79 tar oss ut til Madejski Stadium, der vi tar plass på East Stand.

 

Det ble en jevn affære som startet litt nervøst fra begge lag, men med kvarteret spilt headet Jobie McAnuff ballen i mål bak Pepe Raina, etter at keeperen ikke var heltheldig med klareringen av en cross fra den fantastiske Gylfi Sigurdsson (som vi dessverre nå har mistet til Bundesliga). Men linjemannen var ikke helt enig, siden han hadde observert en offside-plassert Grzegorz Rasiak innvirke på spillet. Fortsatt 0-0. Det svingte frem og tilbake, med sjanser for bl.a Readings Gylfi Sigurdsson og Liverpools N'Gog og Kuyt, samt rop om straffe da Martin Skrtel tydeligv holdt i drakta til Gylfi. Etter 24 minutter eksploderte det da Simon Church pirket inn fra kort hold etter pasning fra Rasiak. 1-0, og Royals var i ekstase! Etter kun fire hjemmeseire i 2009, viste East Stand en stor porsjon selvironi. "We're winning at home. How shit must you be? We're winning at home!" runget mot scouserne. Det virket skummelt de fleste gangene Livepool kom, og ikke overraskende var det Steven Gerrard og Fernando Torres som sto bak de største farlighetene. Og etter at Torres hadde brent en stor sjanse ved å heade utenfor fra 7-8 meter, tok kaptein Gerrard saken i egne hender. Det eminente skrudde innlegget fra hjørnet av 16-meteren gikk akkurat klar av skoen til Dirk Kuyt, som kastet seg frem. Det distraherte Reading keeper Adam Federici nok til at ballen skrudde inn ved bortre stolpe, og 1-1. En brent Torres sjanse senere var det pause for lagene og 23 656 tilskuere på et visstnok utsolgt "MadStad". Blant de var Steve Coppell, som fra sin plass blant bortesupporterne på South Stand ble gjenstand for hyllest fra hjemmefolket. "There's only one decent scouser" må da i og for seg sies å være et kompliment når de andre gjestene ble servert forutsigbare perler som "You dirty thieving bastard" og "Where's my car stereo?". Andre omgang startet som første omgang sluttet, og en jevn kamp bølget frem og tilbake. Church virket kreativ, Gylfi viste hvorfor han var klubbens toppscorer (endte på over 20 mål fra midtbaneposisjon) og McAnuff terroriserte Liverpool på høyresiden. Gylfi med skudd som svir fingertuppene til Reina; Torres med det tilsvarende andre veien. Idet man begynte å gjøre seg klare for omkamp, førte et øyeblikks tap av konsentrasjon til at Liverpool og Dirk Kuyt fikk en siste mulighet til å avgjøre på overtid, men headingen hans gikk over med store deler av målet åpent.

1-1 var i og for seg ikke noe mer enn Reading fortjente, og jeg kjente umiddelbart et stikk av sjalusi da kompisene min allerede la planer om tur til Anfield halvannen uke senere. Og for den som ikke husker det, kan jeg fortelle at Reading vant omkampen 2-1 på Anfield etter ekstraomganger.

Etter buss 79 fraktet oss tilbake til sentrum bare det tilbake til Coopers Arms hvor stemningen etterhvert sto i taket. Nå kunne festen starte for alvor – og det var jo til og med lørdag.

Plutselig får en kompis melding om at noen av våre er under angrep av scousere nede på Three Guiness ved stasjonen. Vi beveger oss raskt ned mot åstedet, men blir bestemt stoppet av lovens lange arm 200 meter unna, og med beskjed om at de allerede har stengt av stedet og at alle som går inn vil bli behandlet på samme måte som de som allerede er der inne og blir registrert med navn, bilder og fingeravtrykk, vender vi tilbake til Coopers Arms. En halvtimes tid senere kommer en gjeng inn med assorterte blåveiser og andre skrammer, og blir gjenstand for godsinnet latter. Det skal langt mer til enn som så å sette en demper på festen i kveld, og etter et par timer på Coopers Arms, flytter de fortsatt tilstedeværende av oss festen til Reflex og andre nattklubber.

En fin fotballdag er over. Bare så synd med den avlyste kampen. Jeg fikk forøvrig tilbud om gratis inngang på den omberammede kampen, men av naturlige årsaker var ikke det veldig aktuelt – så jeg fikk hvertfall igjen pengene.

 

Dag 7: 03.01.2010 - Hammered

Ny dag, nye muligheter; også i FA cupen, der jeg denne gang satset på at West Ham skulle klare det Portsmouth ikke klarte noen dager tidligere – å slå Arsenal. Ved ankomst Paddington møtte jeg dog mitt første hinder for dagen. Som vanlig i London er helg ensbetydende med arbeid og utbedringer på undergrunnsnettet, med redusert service og/eller helt stengte linjer. Denne gang passet resultatene av dagens arbeider meg svært dårlig, og jeg ble stående å studere undergrunnskartet i et par minutter før jeg fant en løsning. Den besto i en kort ett stops tur til Baker Street hvor jeg byttet til Jubilee Line til West Ham via omveien sør for elva gjennom Docklands og Millwall-land. West Ham stasjonen er fortsatt godt stykke unna, så ytterligere en tur på to holdeplasser bragte meg til Upton Park. Nedover Green Street krydde det allerede av folk, og om jeg trodde Newcome Arms i Portsmouth var eksempel på en fullpakket pub, ante jeg lite om hva som ventet meg på The Boleyn Tavern – på hjørnet rett utenfor stadion Boleyn Ground. Etter å ha tatt statuen av West Hams VM vinnere i nærmere øyesyn på utsiden, gjorde jeg meg klar til å entre stedet – men det var som en vegg av mennesker helt bort til døra og så sild i tønne som det kan bli. Jeg brukte 5-10 minutter bare på å ta meg de få metrene bort til baren, og tenkte da som så at denne plassen gir jeg ikke fra meg. Leeds United var i ferd med å slå ut Manchester United på TV, og cockney'ene skrek og skrålte for Leeds. Og da sluttsignalet gikk, skulle man nesten tro det var West Ham selv som hadde vunnet. Hele puben eksploderte i begeistring over Manchester Uniteds ulykke.

Ved bestilling av denne kampbilletten over telefon, ga jeg beskjed om at billetten ville bli hentet på kampdagen, Dette må de ha misforstått, for bare noen dager før avreise England fikk jeg brev fra West Ham Football Club inneholdende billett dumpende ned i postkassa. Flaks jeg ikke allerede hadde reist over når den ankom.

Jeg hadde billett på Bobby Moore Lower, og der var det trøkk. Det var så nakkehårene reiste seg da de dro igang Forever blowing bubbles. Arsenal supporterne var faktisk blitt gitt hele Sir Trevor Brooking Stand (North Stand) bak det andre målet.

West Ham med Gianfranco Zola som manager slet tungt i ligaen, men gikk på med dødsforakt mot langt bedre plasserte Arsenal. 25 549 tilskuere så The Hammers så godt some trille ball i hatt med Gunners i 70 minutter. Arsenal ble holdt på avstand og tvunget til avslutninger fra langt hold, mens West Ham tvang vikarierende Arsenal keeper Lukasz Fabianski til å gjøre flere feber-redninger. På overtid i første omgang ble Alessandro Diamanti spilt gjennom av Valon Behrami, og satt ballen i mål bak Fabianksi. Etter pause fortsatte West Ham å dominere, og Junior Stanislaus kunne doblet ledelsen. Istedet kom Arsenal gradvis inn i kampen, og med 12 minutter igjen kunne Aaron Ramsey sende Gunners fansen til himmels med utligning. Fem minutter senere sørget Eduardo for at snuoperasjonen var komplett og avansementet sikret med et hodestøt. Helt på tampen kunne Arsenal fått sitt tredje, men Fabio Daprela reddet på streken fra Carlos Vela.

Etter kampslutt var det totalt kaos og endelange køer ved Upton Park tube-stasjon, og det ble en lang venting før jeg kunne ta meg tilbake samme vei jeg hadde kommet. Med pitstop på Coopers Arms gikk ferden tilbake til hotellet for å få litt søvn før hjemreise dagen etter.

 

Dag 8: 04.01.2010 - Last Orders

Tiden flyr så altfor fort når man morer seg, og tiden var dessverre nok en gang kommet for å reise hjem igjen. Etter en avskjedspint på Coopers Arms med en av Reading gutta, hopper jeg på toget fra Reading til Gatwick og fly til Norge. Og fortsatt virker Gardermoen trist å komme hjem til..

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
22.02.11 12:00
RFriday: Når du sier på matcher, tenker du da bare på stadion generelt eller den spesifikke kampen?

Jeg tenkte på at vi begge hadde sett kamp på de samme (fire) arenaene. 

Bristol Rovers så jeg i ligacupkamp mot Aldershot Town i august '09. Det store samtaleemnet etter kampslutt den gang, var hvordan innveksler Ben Swallow hadde brukt sine 17 minutter til å terrorisere Shots-forsvaret. Jeg spådde ham vel lyse framtidsutsikter umiddelbart i kjølvannet av suksessen den gang, men ser at det er blitt hovedsaklig innbytteropptredner også i ettertid. Som 21-åring burde han snart begynne å etablere seg som fast startende om han skal ha noen større innsigelser på L1-nivå. 

Watford opplevde jeg under første halvdel av fjorårssesongen, da debattant mcclair9 og jeg møttes forut for fredagskampen mot Sheffield Wednesday. Det var definitivt en ålreit opplevelse, og Vicarage Road står seg godt som oppussingsobjekt. Flott beliggenhet også, nesten midt i bykjerna. 

London Road i Peterborough hadde man allerede sett mastene av flere ganger etter togpasseringer av Peterborough by, før jeg så dem i ligaåpningen mot Tranmere Rovers i 04/5. United avgjorde gjennom scoring som direkte følge av et voldsomt Andy Legg-kast. Trivelig stadion, dette også, men jeg er usikker på hvordan den kan ha blitt vanskjøttet som følge av oppgraderinger i ettertid. 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
23.02.11 15:17

 

Dag 1: 30.04.2010 - No more Coopers

Min opprinnelige plan om å fly over lørdag morgen, måtte forandres da det ikke var noe tilgjengelig tidlig nok. Slik er det innimellom når man drar på kort varsel, men jeg følte trang til å foreta en siste helgetur over till balløya før sesongen sluttet. Derfor dro jeg tidlig litt tidligere fra jobb denne fredagen, og fløy over til Heathrow på ettermiddagen. Rail Air bussene til Reading hadde tydeligvis flyttet, men jeg fant den nye basen og satt snart på bussen til Reading. Vår kjære Coopers Arms hadde nettopp blitt lagt ned, men jeg fant hvertfall et par av mine kompiser på Blagrave Arms. Etter en kjapp svipptur med taxi for å dumpe bagasjen på Crescent Hotel ble det tid til noen glass med mine venner. Men da ingen følte for litt clubbing ved pubens stengetid, endte jeg opp med å ta en tur innom Reflex alene – uten at jeg kjedet meg av den grunn, før det bar tilbake til hotellet for å få litt søvn.

 

Dag 2: 01.05.2010 - In the garden of England

Etter en tidlig togtur inn til Paddington og tube gjennom London, befant jeg meg på St. Pancras togstasjon. Selv om den ser nymotens ut innvendig, og jeg har tatt tog derfra til både Nottingham og Sheffield tidligere, er den ikke veldig imponerende skiltet. Og jeg surret litt rundt først før jeg fant ut at Southeastern's togruter til Kent har avgang fra terminalens innerste krok. Med litt innkjøpt lesestoff lot jeg toget bringe meg i retning grevskapet som kalles "The garden of England", og kunne til slutt hoppe av toget i Gillingham. Der skulle hjemmelaget spille League One kamp mot storheten Southampton senere på dagen, en livsviktig kamp for Gills i kampen mot nedrykk. Selv om kampen var betydningsløs for gjestene fra sydkysten, hadde de solgt ut sine billetter – og da jeg ringte Gillinghams ticket office for å sikre meg billett, var det en mistenksom resepsjonist som kunne fortelle at de hadde blitt nedringt av personer med sydkyst-dialekter etter jakt på billetter i på de andre tribunene. Heldigvis ble jeg kvitt kvitt mistanken om å være en de, og billett var i boks.

Jeg hadde ikke før stukket hodet ut av stasjonen før jeg ble påprakket en løpeseddel reklamerende for vannhullet Southern Belle – perfekt beliggende tvers ovenfor stasjonen, helt i begynnelsen av den koselige High Street. Et perfekt stoppested før man sjekker inn bagasjen på hotellet, tenkte jeg – det var jo uansett tidlig ennå, ikke engang tolv. Det hadde allerede begynt å yre av liv, og både lokale og spesielt tilreisende fra Hampshire var fullt igang med vorspielet. Etter et par pints med Herefordshire-nektar gikk turen med taxi til King Charles Hotel, et meget imponerende hotell med flotte, store rom. Kjempevaluta for pengene, og egen fløy med røykerom har de til og med – noe som ikke lenger er hverdagskost. Etter en kjapp dusj spaserte jeg tilbake til Southern Belle ved hjelp av mitt faste kart printet ut fra nettet. En venninne jeg skulle møte her hadde ikke kommet ennå, men jeg fikk da slått av en prat med både hjemme- og bortefolk, og ikke minst tatt tempen på førstnevntes nerver og syn på sjansene til å overleve, mens jeg ventet på henne.

Hun skulle sitte lenger ned på Rainham Stand enn meg, så vi avtale å møtes på Southern Belle etter kampen, og jeg gikk dermed for å plukke opp billetten, samt det faste skjerf og program.

På plass på Rainham End kunne jeg se med egne at Southampton folket virkelig hadde møtt tallrike opp, der hele Brian Moore Stand på motsatt side var full av individer i rødt og hvitt. De skal være glad det var fint vært og sol, for den var uten tak og totalt åpen for elementene.

9 504 tilskuere kunne se lagene åpne friskt, og etter 19 minutter traff Saints keeper Kelvin Davis' klarering Gills angriper Simeon Jackson og landet hos Rene Howe som enkelt kunne gi hjemmelaget ledelsen 1-0. Både Lee Barnard var farlig frempå for gjestene, men Gills hadde også sine sjanser og det var ikke ufortjent at de gikk til pause med ledelse. Etter hvilen satt innbytter Rickie Lambert fart i Saints laget, men det var Gillingham som økte til 2-0 da Josh Gowling headet inn Curtis Westons innlegg, ikke så altfor lenge etter at Simeon Jackson hadde en heading i tverrliggeren. Etter 65 minutter reduserte David Connolly til 2-1 med et skudd fra utenfor 16-meteren, og sørget for en nervøs avslutning på Priestfield Stadium. Kun en kjemperedning av Gills keeper Alan Julian hindret Rickie Lambert i å utligne, og nå var Gillingham virkelig på defensiven. Det hadde nok med å forsvare seg, og Saints kaptein Dean Hammond headet like utenfor med rett etter man gikk inn i de siste ti minuttene av ordinær tid. Etter fire lange tilleggsminutter var dog en kjempeviktig seier et faktum for hjemmelaget, og punlikum var i ekstase. Som så ofte i sesongens siste hjemmekamp, ble banen invadert av unge Gills-fans som tydeligvis var overbevist om at nå hadde de sikret plassen. Noen illsinte sjeler skrek og bar seg over personene ute på banen. "Your fuc*ing idiots! Get off the pitch, you morons! We're not safe yet!". Men klubben hadde nå hvertfall skjebnen i egne hender, da de var i førersetet ovenfor de andre dumpekandidatene Tranmere, Exeter og Hartlepool, og uavgjort mot allerede nedrykksklare Wycombe i siste kamp ville sikre plassen uavhengig av hva de andre gjorde. Imidlertid gikk absolutt alt mot Gillingham i siste runde - selv tapte de 3-0 i Buckinghamshire, mens både Exeter og Tranmere vant og Hartlepool spilte uavgjort – og dermed ble det nedrykk likevel. Men det er en annen historie..

Tilbake på Southern Belle ble vi et par timer og moret oss sammen med supportere fra begge lag, inntil det begynte å tynnes ut i rekkene av fotballsupportere. Jeg hadde uansett en tidlig start og lang dag planlagt for neste dag, så min venninne fulgte meg tilbake til hotellet, hvor vi etterhvert sa takk for nå. Et hyggelig møte med Gillingham var over for denne gang.

 

Dag 3: 02.05.2010 - Farewell to Gylfi

Søndagens første tog fra Gillingham gikk i halv sju tiden, og jeg befant meg etterhvert tilbake i Reading litt etter 9. På dagen for sesongens siste runde i Championship, skulle alle kampene starte kl. 13.00, og derfor hadde mine kompiser intatt The Monk's Retreat allerede fra 7-tiden om morgenen. Når Wetherspoons puber åpner tidlig må man da benytte seg av det.. En betydningsløs kamp skulle spilles mellom og Reading og gjestene fra Preston. Betydningsløs for tabellen i det minste.. Stemningen ble etterhvert god i takt med tilstrømningen av mennesker og inntaket av drikke, og vi bestemte oss for å ta maxi taxi til Madejski Stadium.

På plass på East Stand kunne jeg og 19 238 andre se Jimmy Kebe drible seg forbi tre mann før han sendte oss i føringen etter 12 minutter. Bare noen minutter senere fant en glimrende Shane Long pasning Jobi McAnuff som kom seg foran Preston forsvareren og sente ballen i hjørnet til 2-0. Reading var totalt overlegne, og både Kebe, Long og den fantastiske Gylfi Sigurdsson hadde alle sjanser til å øke, mens Preston måtte nøye seg med et langskudd som nesten ble klønet inn av Reading keep Adam Federici, og en heading fra Youl Mawene som ga Federici muligheten til å rette opp inntrykket med en flott redning. Etter pausen hadde igjen både Sigurdsson og Long sjanser til å øke, før Ross Wallace skjøt i stolpen for Preston. Like etter, med 64 minutter spilt, fikk nevnte Wallace sjansen igjen. Han sendte i vei et fantastisk frispark fra bortimot 30 meter, som endte i nettmaskene bak Federici. 2-1. Men Reading hadde full kontroll, og Sigurdsson fikk sitt vel fortjente mål etter 72 minutter – sesongens mål nummer 20 i ligaen for midtbanespilleren. Preston fansen derimot, danset conga på South Stand – en haug av dem tydeligvis utkledd som karakterer fra The Wizard of Oz. North End keeper Waynes Henderson måtte ta frem sitt ytterste for å hindre Matt Mills i å heade inn nummer fire, og Jimmy Kebe hadde et mål annulert for offside. Muligens var det en feil avgjørelse, men det spilte ingen rolle. Innbytter Simon Church avsluttet sesongen med en superb volley fra utenfor 16-meteren, utagbart for keeper Henderson og 4-0 tre minutter på overtid, som ble sluttresultatet. Æresrunde ble etterhvert foretatt, og de fleste sto igjen for å hylle spillerne.

Tilbake i sentrum fant vi ut at Blagrave Arms holdt stengt (av den utrolige grunn at noen hadde smurt avføring utover veggene på toalettet, fant vi ut senere – herlig...) så vi fortsatte like gjerne der vi slapp på Monk's Retreat. Det er vel ikke mer å si enn at det ble en fuktig kveld, og såvidt jeg husker endte jeg opp på Reflex før jeg tok kvelden etter en laaang med fin dag.

 

Dag 4: 03.05.2010 - Mad as a hatter

Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg hadde observert togene jeg var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Me drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton fans. Min nye Reading tatovering fikk forøvrig flere kommentarer fra Luton fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88. Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen oppe i Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie – noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære serien med 10-4-0 siden nyttår.

Kenilworth Road har lenge vært omtalt som den verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand, må jeg si jeg syntes den var full av karakter. Unntaket er motsatt langside, der gamle Bobbers Stand har blitt erstattet med en rekke usjarmerende executive boxes. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oask Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære. Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gikk Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en Claude Gnapka heading og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City forsvaret. Jeg fikk forøvrig oppdatering på mobil fra Oxford – Rushden & Diamond av min Oxford United kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.

To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget, da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler – og den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelig farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål. Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer – og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot Yorkfolket og northeners i helhet, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.

Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på botsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk. Imens hadde York spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer i Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.

Etterhvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road er kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slike jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler - inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper. Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noen somerom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkrt gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøker å forklare min sak, men med samme resultat...pluss den klare beskjeden "F*ck off, scum!", hvorpå jeg instinktivt og i raseri tar to koster som ligger på bakken og kaster de mot de uniformerte for å få de unna. Deretter går jeg tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå har stoppet, og det er full kork) tilbake mot sentrum, og spør meg frem etter White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Da jeg er borte ved den indre baren for å kjøpe meg en ny Strongbow, står jeg rett ved en bakutgang jeg tidligere ikke har sett – og der kommer det plutselig noen inn og griper meg og et par nadre og drar oss ut og setter oss i håndjern. Vi har tydeligvis nå blitt utpekt som hovedpersoner i opptøyene, og blir tatt med på politistasjonen!! For å gjøre en lang historie kort, mistet jeg flyet mitt hjem neste dag og fikk et litt lengre opphold i Storbritannina enn jeg hadde tenkt meg. Dette var virkelig ikke avslutningen på turen jeg hadde håpet på!

Dette var en meget åpenhjertig skildring av situasjonen som oppsto etter kampen, og jeg hadde ikke trengt å ta den med – men det var en viktig del av min kampopplevelse i Luton så jeg valgte likevel å gjøre det i en litt forenklet versjon. Så får det være opp til andre å fordømme..

Selv så jeg bare frem til at min neste runde på engelske baner skulle bli langt bedre enn denne..

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
28.02.11 19:29

 

Dag 1: 01.10.2010 – A fresh start

Etter et ufrivillig forlenget opphold i England, nærmet det seg hjemreise – men først ville jeg ha med meg litt fotball. Det var tidlig morgen fredag 1. oktober 2010 og jeg befant meg i Lindholme, på bondelandet utenfor Doncaster. Etter å ha mistet bussen inn til sentrum av sistnevnte by, kom det omsider en taxi som jeg fikk stoppet og jeg var på vei. Store deler av dagen ble kastet bort med en irriterende bomtur til Luton i jakt på noen personlige eiendeler, men ble også brukt til å sjekke ut kampoppsett og flyavganger. Reading var det naturlige målet, og etter en kveld ute på byen med et par kompiser der, gikk turen til Crescent Hotel for litt søvn før sesongens førte kamp for min del dagen etter.

 

Dag 2: 02.10.2010 – Down on the Downs

Stort sett alt som var av kompiser hadde dratt nordover for å se følge Reading oppe i Preston, så jeg dro alene med den såkalte North Downs Line ned til Farnborough North, hvor jeg hoppet av toget. Derfra spaserte jeg gjennom det som virket som å være et landlig og koselig boligområde, før jeg hadde tid til å unne meg et par forfriskende glass fra tappekranene i puben The Ship mens jeg kunne beskue Wigan – Wolves på TV. Derfra ble jeg etterhvert pekt i riktig retning, og kunne snart se Cherrywood Road (eller Rushmoor Stadium om man vil) foran meg nede i veien med samme navn. Etter å ha betalt meg inn kunne nyte ytterligere edle dråper fra Hereford i selskap av både hjemmesupportere og tilreisende Lewes supportere som hadde tatt turen opp fra East Sussex. De hadde kommet sammen med Lewes laget på spillerbussen - noe som ikke er unormalt, kunne de fortelle. De ga videre uttrykk for at deres forhåpninger for sesongen var å unngå nedrykk. Denne kampen var forøvrig temmelig spesiell, da Farnborough manager Steve King var mannen som førte Lewes fra gamle Isthmian League Division Three til Conference National på syv år, før det kom inn nye eiere som sendte ham på dør – og jeg skjønte fort at han fortsatt har en høy stjerne hos Rooks supporterne.

Gjestene hadde fortsatt tilgode å ta poeng på bortebane denne på dette tidspunkt av sesongen, og det var ikke mye som tydet på at de skulle bryte trenden – til tross for å ha de største av de få sjansene tidlig i kampen. Lewes hadde åpenbart kommet for å forsvare seg till ett poeng, og med fem mann på midtbanen klarte de å drepe rytmen til Farnborough, som stanget og stanget i en mur av for anledningen borte-grønne Lewes spillere. Men i første omgangs siste spilleminutt, vant Kezie Ibe en duell med Lewes forsvarer Marc Pullen og sendte ballen i mål bak keeper Chris Winterton. Etter pause ble det litt mer rom da Lewes måtte lenger frem for å jakte utligning, og Boro kom til flere store sjanser. Paul Booth kludret det til da han fikk en kjempesjanse servert på sølvfat av Nic Cardini, mens innbytter Dean McDonald skudd som traff innsiden av stolpen ikke sto i stil med hans flotte forarbeid da han driblet av oppasseren sin inne i feltet. Førovrig kan man si at man skjønner at man er langt fra toppfotballens glamour og divaer når man overhører bortelagets innbyttere under uttøying langs sidelinjen diskutere med supporterne om man skal dra på byen i kveld – eller når en de roper på suppporterne sine for å høre om noen av de har en paracet mot hodepine! Farnborough slapp å angre på sine brente sjanser, og 886 tilskuere så dommeren blåse av med 1-0 til hjemmelaget.

For Lewes betød det tabellbunn; for min egen del derimot handlet det om retur til Reading. Pub til pub skoene var på og både Blagrave Arms, Monk's Retreat, The Bugle og Three Guineas ble besøkt før Reading gutter begynte å komme hjem fra Lancashire utpå kvelden – og siden det var lørdag følte vi oss forpliktet til en kveld/natt på byen, hvor Reflex og After Dark ble siste stopp.

 

Dag 3: 03.10.2010 – Gillingham revisited

Etter å omsider ha fått pekket zombien i meg og fått i meg en frokost på Monk's Retreat, plukket jeg opp nye utgaver av Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith og satt meg på toget østover – og etter en tur med Circle Line fra Paddington til St. Pancras og tog videre derfra, kunne jeg nok en gang stige av i Gillingham (Kent, ikke Dorset). Kvelden ble tilbragt i godt selskap av min venninne – på Southern Belle pub og det fortsatt glimrende King Charles Hotel.

 

Dag 4: 04.10.2010 – Derby day

Dagens planer var lagt, og i dag skulle jeg se en kamp jeg virkelig hadde sett frem til. Etter å først ha kommet meg tilbake til Reading, og forgjeves forsøkt å overtale et par av Reading gutta til å være med, satt jeg meg på somletoget fra Reading til London Waterloo. Mitt mål var Norbiton - etter bytte i Twickenham, men da jeg ankom sistnevnte stasjon viste det seg at toget videre til Norbiton var forsinket såpass at jeg valgte å forhøre meg om taxi. Ti minutters tid senere kunne drosjekusken svinge inn foran Kingsmeadow Stadium og jeg kunne snart ta plass i baren for litt passiar med de lokale supporterne som kunne fortelle om rivaliseringen med dagens motstander og opprykksfavoritt Sutton United. En kikke i programmet ble det også tid til.

750 tilskuere så en første omgang der gjestene var det helt klart førende laget, og Kingstonian hadde nok med å forsvare seg – til tross for å ha den første sjansen da Max Hustwick headet like over etter bare et par minutter. En blanding av sjansesløsing fra Sutton og oppofrende forsvarsspill av hjemmelaget sørget for at det sto 0-0 til pause, etter at gjestenes Richard Jolly hadde hatt to-tre store sjanser. Først traff The U's stolpen, og da returen havnet hos Jolly skjøt han over for bortimot åpent mål. Deretter ble han spilt gjennom og hele Kingsmeadow var sikker på mål da Hustwick satt en en desperat, men glimrende takling. Og rett før pause vartet Kingstonian keeper Rob Tolfrey opp med en kjemperedning som nok en gang hindret scoring fra den tidligere Carshalton-spilleren.

Etter hvilen startet K's mer positivt, med gode skuddforsøk fra både Matt Gray og Bobby Traynor som satt Sutton-keeper Kevin Scriven på prøve. Traynor hadde så en farlig heading han kanskje burde scoret på – og det burde så definitivt gjestenes Richard Jolly kort etter, da han på nesten mirakuløst vis headet over fra innenfor 5-meteren da det virket langt enklere å score. Hjemmelaget ropte på straffe da innbytter Dean Lodge gikk i bakken, og U's hadde muligens en enda bedre sak da ballen så ut til å treffe hånden til K's forsvarer Adam Thompson innenfor 16-meteren – men dommeren lot seg ikke imponere i noen av tilfellene. Det så ut til å gå mot 0-0 da Kingstonian's Tobi Jinadu vant en hodeduell som sendte Bashiru Alimu gjennom. Alimu lobbet over en nølende Kevin Scriven, og sendte hjemmefolket til himmels med 1-0. En strålende seier for hjemmelaget, som nøt godt av både defensiv dyktighet og en liten porsjon flaks. Sutton på sin side ble offer for sjansesløseri, men det var tydelig at de var et godt lag som ikke gjorde skam på tipset som opprykksfavoritt. Ifølge flere hjemmesupportere jeg snakket med var de helt klart det beste laget som hadde gjestet Kingsmeadow opp til dette pinktet av sesongen.

Jeg spaserte de rundt ti minuttene opp til Norbiton stasjon, og med endel venting og bytte i Twickenham kom jeg meg etterhvert tilbake til Reading sent på kvelden. Etter en kort tur innom Blagrave Arms og Monk's Retreat trakk jeg meg tilbake til Crescent Hotel med litt takeaway.

 

Dag 5: 05.10.2011 - Underhill

Jeg hadde avtalt med min kompis Scott å ta turen til Barnet for å se hans Southend United kjempe om avansement i Football League Trophy (eller Johnstone's Paint Trophy om du vil). Og etter å ha tatt toget inn til London, tok jeg tubens Northern Line til den nordlige endestasjonen High Barnet. Etter å ha gått opp gangveien så jeg raskt avtalt møtested lenger ned på andre siden av hovedveien – puben The Old Red Lion. Etter en halvtimes en halvtimes tid ventende på puben, kom Scott kjørende, og ytterligere en times tid senere kom bussene med de øvrige Southend supporterne – inkludert en rekke gamle kjente. Stemningen var god, og da det dro seg mot avspark fant vi veien inn på East Terrace, som i sin helhet var gitt gjestene fra Essex. Og det tynneste jeg har sett fra en Football League klubb i forbindelse med ordinær kamp var nesten lest ferdig allerede før avspark – det tok ikke mange minuttene.

Det var andre runde i den såkalte sørlige avdelingen av turneringen, og The Shrimpers kom best igang på bortebane da Matt Paterson styrte inn Harry Crawfords innlegg etter snau halvspilt første omgang. Kort etter var gjestene centimetre fra å doble ledelsen da Louie Soares sitt frispark traff stolpen etter å ha forandret retning i muren. Et publikum bestående av 1 356 betalende så at 0-1 sto seg til pause – blant dem over 500 tilreisende.

Kort etter oppstart, fikk Southend sine viktige Bilel Moshni utvist etter håndgemeng, uten at et håpløst tannløst Barnet klarte å utnytte fordelen av en ekstra mann. Kun fem minutter senere kunne derimot gjestene slå til igjen etter en lang ball fremover mot Paterson. Barnet keeper Jake Cole nådde ikke ut i tide, og Paterson kunne vippe ballen over Cole til 0-2. Josh Simpson holdt på å øke ytterligere med et langskudd like over, før Mauro Vilhete ga hjemmelaget håp ved å heade inn en redusering etter en corner etter 79 minutter. Man forventet nå et stormløp mot Southend målet, men istedet sikret Louie Soares avansementet etter 85 minutter med sitt første mål for klubben – 1-3 etter at hans langskudd skiftet retning og gikk inn via tverrliggeren.

I neste runde ventet nå Charlton som hadde vunnet 2-1 borte i «Twilight zone» Milton Keynes. For min del gjalt retur til Reading, og Scott tilbud seg å kjøre meg tilbake, noe jeg selvsagt takket ja til. Nok en hyggelig fotballkveld med Southend gutta ble avsluttet med litt junk food i Reading, før jeg takket Scott for turen og unnet meg en Strongbow på Monk's Retreat for jeg trakk meg tilbake for kvelden.

 

Dag 6: 06.10.2010 – Home sweet home??

Med en ny tur med North Downs Line - denne gang helt ned til Gatwick, kunne jeg reflektere over min dag i Farnborough da vi passerte stedet. Men høydepunktet for meg – bortsett fra å treffe gamle kompiser – var lokaloppgjøret i Kingston upon Thames. Og snart var jeg tilbake på Gardermoen, som fortsatt synes veldig trist å komme hjem til på kvelden. Nå uten jobb, hadde jeg ikke store forhåpninger om å få til jule/nyttårs turen som har blitt en vane. Der hadde jeg dessverre rett, men det skulle likevel ikke gå så altfor lenge...

Stinkfist
StinkfistInnlegg: 5065
01.03.11 21:59
RFriday: Dette var en meget åpenhjertig skildring av situasjonen som oppsto etter kampen

Særdeles åpenhjertig, ja. Det begynner etterhvert å demre for meg at du er identisk med nordmannen som ble arrestert etter kampen på Kenilworth Road, og måtte tilbringe noen måneder ekstra i England på hennes majestets regning. Skal uansett ikke sette meg på noen høy hest og fordømme deg; jeg kjenner saken kun fra det lille jeg har lest i media, samt din egen versjon av saken som du skriver her inne - og uansett hva som skjedde eller ikke skjedde denne maidagen i Luton så har du sonet din straff. Du skal også ha kredit for at du åpent står fram med denne historien. Det krever baller.

Hvordan har det vært i ettertid å komme inn på kamper? Jeg mener å ha lest at du (på papiret) er utestengt fra engelske fotballarenaer i seks år. Å komme seg inn på nonligakamp er vel neppe noe problem, og kanskje heller ikke på Football League-kamper hvor du kan kjøpe billett i billettluka på kampdagen? Men høyere opp i systemet på kamper hvor billetter må bestilles på forhånd er det kanskje verre, siden du har havnet i "pøbelregisteret"? Luton bør du kanskje også holde deg unna, men etter ditt forrige besøk på Kenilworth Road er det vel uansett ikke så fristende å reise tilbake dit?

Ellers vil jeg bare nevne at det med unntak av den kjedelige situasjonen i Luton er flott reiselitteratur du har publisert i denne tråden, som virkelig får det til å krible i reisemusklene. Godt det nå er mindre enn to uker til jeg drar til balløya, hvor det ironisk nok etter all sannsynlighet blir besøk både i Luton og York.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
01.03.11 23:19
Stinkfist: Du skal også ha kredit for at du åpent står fram med denne historien. Det krever baller. Hvordan har det vært i ettertid å komme inn på kamper?

Tja, hva skal man gjøre? Det er jo bare å se videre, noe annet er bare tull. I etterpåklokskapens navn må jeg jo innrømme at jeg ser jo at det er litt naivt å tro at snuten i den situasjon de var i har mulighet til å vurdere hvem som er hvem. Og jeg så nok neppe ut som jeg bodde i den gata - rett og slett fordi jeg ikke hadde turban eller burka. Likevel reagerte de på en unødvendig brutal måte - noe som når sant skal sies utløste min reaksjon, som selvsagt kunne vært mer fornuftig, da jeg nok var langt fra uskyldig i etterkant.  Men det er noe som heter at vold avler vold.. Vel, nok om det.

Jeg har ikke hatt noe problemer med å komme inn på kamper i det hele tatt, men Lutons kamper står ikke på menyen med det første. Nå synes jeg den utestengelsen var så streng at det var helt hnsides, og den ble anket. Merkelig når man ser scenene fra Grimsbys nedrykk i fjor og påfølgende slåsskamper med politiet inne på Burtons Pirelli stadion, at disse til sammenligning fikk utestengelser på 1-3 år. Men faktum er uansett at slike utestengelser kun gjelder ned til Conference. Har etter dette ikke vært på en kamp hvor billett måtte bestilles på forhånd, bortsett fra Crawley Town - Derby i FA cupen, og der var det ingen problem. Fikk ikke betalt med kort over telefon, så de lot meg hente den i resepsjonen før kampstart. Uansett gjelder det jo bare å være snill gutt og holde en lav profil.

Når vi først er inne på disse utestengelsene, som er det nye favoritt-våpenet til politiet, må jeg si at det er i ferd med å ta totalt av. Flere kompiser fra forskjellige klubber, kan fortelle om personer som har blitt utestengt utelukkende på bakgrunn av hvem de henger sammen med og omgås - dette for å "ta problemet ved roten". Og en kompis fra Southend blir nå truet med utestengelse på 3 år etter å ha bannet (!!!) på kampen mot Barnet forrige uke. Da går det over streken spør du meg!

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
02.03.11 11:53
RFriday: Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noen somerom i et rekkehus

Utvilsomt den mest spesielle stadionentréen jeg noensinne har vært borti, og under pausen i kampen jeg så i Luton den gang, da enkelte av oss var nødt til å smyge mot bakgården for å trekke litt ufrisk luft ned i lungene, fikk vi et ekte peepshow av et ekshibisjonistisk kvinnevesen, som satt oppreist i badekaret i en av leilighetene man stirret rakt inn i, nøyaktig slik Skaperen hadde kreert henne, og tydelig oppglødd av plystrelydene fra Gateshead-supporterne. Det gikk så langt at vaktene var nødt til å be mine medsupportere for dagen forlyste seg med nikotin i stedet for denne kvinnen, som slett ikke var det verste Bury Park-området i byen hadde å by på. 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
02.03.11 13:19
mikemodano: peepshow

Haha, det hørtes slett ikke verst ut. Å være det beste Bury Park området har å by på behøver dessverre ikke å bety veldig mye. Men jeg tar ditt ord for det Modano. Noe bra må det da være også der - det kan da ikke bare være burka og telt.

Nå var vel du på Oak Road Stand, men hva synes du om Kenilworth Road? Den har jo fått så mye kritikk opp gjennom årene, men selv synes jeg faktisk den absolutt hadde sin sjarm. Og for en atmosfære!! Selv om kanskje den viktige kampen jeg bevitnet bidro der, men likevel.. For å komme opp på Main Stand må man jo forøvrig opp i et trappe/rampe-system uten sidestykke, som nok har vært umoderne i en mannsalder allerede :)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
02.03.11 15:52
RFriday: det kan da ikke bare være burka og telt

En kompis og jeg tilbrakte noen døgn i Luton i forbindelse med den Gateshead-kampen, og for å kurere antydninger til headbangers' ball etter nok en tøff utelivskveld, hadde vi ei lita oppdagelsesrunde i byen, og jo, i Bury Park er det så å si kjemisk fritt for personer av kaukasisk ætt. Ikke at jeg til vanlig er fordomsfull i så måte, men området er et klart bevis på hvor feilslått integreringspolitikk kan fungere i praksis.

Når det gjelder Kenilworth Road, er jeg udelt positiv. Vi har hatt en god del stadiondiskusjoner i tidligere tråder på dette forumet, og vi virker å være i flertall som skyr nyoppførte stadia som pesten, og i stedet lar oss fortrylle av ekte fordums stolthet, selv om disse skriker etter både malingstrøk og annen form for vedlikehold. For eksempel fant jeg Saltergate i Chesterfield som antakelig det mest fullendte Football League hadde å by på, før de også der i byen lot tradisjon falle, og i stedet bygget nytt. Jeg kommer neppe noensinne til å reise til Chesterfield igjen, i alle fall ikke for å se CFC.

Luton Towns grunn rakk jeg dessverre ikke gjøre meg altfor godt kjent med, siden vi møtte Heed-folket på kroa i forkant, og pantsatte pundsedler for alkohol omtrent til oppunder avspark. Borteseksjonen talte, tror jeg, 49 individer den eftan, så vi hadde rikelig med albuerom vi som var der, og også jeg lot meg fascinere veldig av den uortodokse entréen inn til stadionet. Forfallent, herlig, stilfullt og med et fravær av symmetri som kun et stadion oppført før Andre verdenskrig kan by på.

Jeg hadde også et par døgn i Luton for halvannet års tid siden, der jeg omgikkes blant annet Hitchin Town-supporteren vi hadde blitt kjent med under Gateshead-oppholdet der i Bedfordshire, og jeg har stortrivdes de gangene vi har hatt byens The Castle pub som åsted for ganelæsk.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
02.03.11 17:08
mikemodano: i Bury Park er det så å si kjemisk fritt for personer av kaukasisk ætt. Ikke at jeg til vanlig er fordomsfull i så måte, men området er et klart bevis på hvor feilslått integreringspolitikk kan fungere i praksis

Bury Park er jo en eneste stor ghetto, og Luton som helhet er jo ikke stort bedre. Jeg snakket med flere personer i Luton om dette, som kunne fortelle at den anglosaksiske befolkning for lengst hadde flyttet ut til forskjellige estates utenfor bykjernen, da fremfor alt asiater etterhvert la total beslag på indre deler av byen.

Etter all dritten jeg har hørt om Kenilworth Road var jeg ganske skeptisk, men jeg også falt for denne sjarmerende stadion - med et meget stort unntak av VIP boksene på motsatt langside av Main Stand! Og jeg har aldri tidligere på noen kamp i England opplevd maken til atmosfære det var på denne kamp. Det var en meget fiendtlig mottakelse som møtte York-supporterne, og jo lenger det dro seg mot Luton-exit, desto heftige ble "nidvisene" og de langt fra flatterende tilropene som haglet mot gjestene nordfra. Jeg regnet med det var mye grunnet den spesielle kampen, men ifølge en av mine Southend-venner har det alltid vært sånn i Luton, og han sier det er et av de stedene de får hetest mottakelse.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
02.03.11 17:19
RFriday: Luton som helhet er jo ikke stort bedre

Luton har et trivelig bysentrum, men uten at jeg har statistiske belegg, antar jeg det er blant de byene i Storbritannia hvor andelen ikke-vestlige scorer høyest prosentmessig, som en slags sydlig motsvarighet til Bradford. Fotballsupporterne rakk jeg ikke få noe negativt inntrykk av, i og med at de vi var nødt til å forholde oss til på tavernaen før kamp kun var temainteressert, og ikke hadde uredelige hensikter. Frasen "utskudd finnes i alle leire" har gode levekår, men i meg lever naivisten, og med et åpent sinn til de fleste klubbers supportere, byr det sjelden på problemer å finne trivelige samtalepartnere. Noe sier meg at heller ikke du har problemer med det.

Den motsatte langsiden i forhold til hovedtribunen på Kenilworth Rd er utvilsomt skjemmende for helhetsinntrykket, men slik har det da sett ut der siden Luton T nær sagt jevnlig figurerte i Tippekampen på 80-tallet?

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
02.03.11 17:54
mikemodano: Luton har et trivelig bysentrum

Joda, sentum i seg selv er trivelig nok. Det har dog lenge ulmet i Luton, og du har rett i din antagelse av Luton som et sydlig Bradford, da det nå bare er såvidt over halvparten som er av såkalt "hvit britisk herkomst" i hele byen sett under ett. Hva tallene er for områder som Bury Park kan man jo bare lure på. Luton har jo lenge vært sett på som et stronghold for muslimer i England, og var vel åsted for bygging av noen av de første moskeene i Storbritannia. Nå har det vel ikke hjulpet på motsetningene at denne vanvittige islamisten Anjem Choudary har gjort seg til en talsmann for muslimene i byen (og England) der han har forherliget 11.september terroren i New York, truet med å ødelegge britiske soldaters hjemkomst til Wooton Basset (der døde britiske soldater blir paradert som helter gjennom bysentrum fra den nærliggende RAF basen) og ved flere anledninger tatt til orde for å ta over landet med militant islam, innføre sharia lover og gjøre de vantro engelskmenn til slaver av islam, for å nevne noe.

Vel, uansett ser en rask sjekk ut til å avsløre at den gamle Bobbers Stand ble erstattet av disse VIP boksene da de i 1986 begynte jobben med å gjøre om Kenilworth Road til all seater.

Og du har helt rett Modano, jeg har stort sett overhodet ingen problemer med å finne noen interessante personer å diskutere med. Alltid interessant å få med seg litt av de lokale supporternes meninger om ett og annet.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
16.03.11 18:34

 

Dag 1: 08.01.2011 – Southend revisited

Etter å ha gått glipp av min årvisse romjul/nyttårs-tur til England grunnet den økonomiske tilstand, var jeg desperat etter å få tatt en tur over til balløya så fort som mulig. Og da min Southend-venn Scott tilbød seg å sørge for overnatting, og min venn Matt i Oxford kom med samme tilbud, følte jeg en plikt til å finne ut hva jeg kunne klare å skrape sammen. Og da Scott og Gareth til og med tilbød seg og hente meg på Gatwick, var den siste brikken i puslespillet på plass.

Etter kun drøye to timers søvn i løpet av natten (eller rettere sagt morgenen), var ikke formen så aller verst da den norske groundhopper omsider landet på Gatwick. Scott og Gareth hadde holdt ord, og ventet i ankomsthallen etter å ha kjørt ned fra Essex. Men så var det det å finne tilbake til bilen i parkeringshuset da.. 10 minutter og tre etasjer senere fant vi omsider bilen, og kunne sette kursen mot Southend. Og ikke lenge etter kjørte vi ned i tunnelen som utgjør den nordgående delen av Dartford Crossing (den store brua tar seg av den sørgående trafikken) for å komme opp på det mine venner omtalte som den riktige siden - "away from the pikeys".

En herlig engelsk frokost ble inntatt på en cafe i Southend, før vi beveget oss mot puben. Siden mitt forrige besøk i Southend, hadde visst The Nelson vært gjennom eierskifter og diverse, og The Spread Eagle er nå deres stamsted nummer en, og klokken var rundt halv elleve da vi entret puben til varm velkomst fra de som allerede var møtt frem. Øl og cider ble bestilt og jeg startet en runde for å hilse på gamle kjente blant Shrimpers folket som hadde begynt å strømme på, samt noen nye bekjentskaper. Strupen ble lesket til gangs og stemningen steg frem mot kampstart, da vi gikk den korte turen ned til Roots Hall og tok oss tid til enda en forfriskning fra baren før vi installerte oss på West Stands Block W. Dagens motstandere var serieleder Chesterfield, og de tok kommandoen fra første spark. Etter et drøyt halvt minutt ble Spireites-kaptein Dwayne Mattis spilt gjennom av Danny Whitaker, men skuddet hans ble parert av Southend-keeper Glenn Morris. Etter 12 minutter ble imidlertid Morris sendt feil vei da Whitaker trillet ballen i mål fra straffemerket, etter at Craig Easton hadde tatt i bruk ufine metoder da han la ned Jems Hunt innenfor 16-meteren. Kun 7 minutter senere tok Whitaker på seg rollen som tilrettelegger, da han spilte gjennom Dean Smalley. Smalley sendte ballen i mål bak den utrusende Morris, og 2-0 til gjestene. Hjemmelaget var som i sjokk, og en volley rett på Chesterfield-keeper Tommy Lee var deres første avslutning for ettermiddagen. Southend byttet tydeligvis til en mer offensiv formasjon, men klarte ikke skape sjanser, og det nærmeste de kom i første omgang var Anthony Grants volley som gikk utenfor den venstre stolpen.

Det var et litt friskere hjemmelag som kom ut etter hvilen, og Grant hadde nesten umiddelbart en mulighet, men fra Eastons innlegg skjøt han rett på keeper Lee. Og etter 58 minutter kunne 4922 tilskuere se Easton gi Shrimpers fornyet håp med et flott skudd fra over 20 meter som gikk inn via stolpen. Men allerede tre minutter senere sluknet vel håpet, da Danny Whitakers skudd ble blokkert ved stolpen, og påfølgende klabb og babb i Southend forsvaret endte med at Ryan Hall felte gjestenes Drew Talbot inne i feltet. Whitaker trådte frem igjen, og sente sin andre straffe for dagen ned i venstre hjørne, uten rekkevidde for Morris. Hall holdt på å gjøre det godt igjen umiddelbart, men Spireites-keeper Lee parerte glimrende. Med sju minutter igjen av ordinær tid ble Southend spiss Barry Corr revet over ende av Derek Niven, og kampens tredje straffespark var et faktum. Iren tok selv straffen, en glimrende straffe oppe i venstre hjørne, og 2-3; hans 11 for sesongen og tredhe på like mange kamper. Og Shrimpers med blod på tann klarte nesten å utligne, da Corr var millimetre fra å treffe Grants skumle innlegg som suste gjennom målgården. Men det var for sent for Southend United, som måtte se Chesterfield ta med seg alle tre poengene hjem til Derbyshire.

For oss gikk turen tilbake til The Spread Eagle, der hjemmefolket sluknet sorgene i varer fra tappekranene. Tapet hadde ikke lagt noen nevneverdig demper på stemningen og det ble en hyggelig kveld, som det ofte blir når man møter gamle kjente. Den ene etter den andre trakk seg tilbake, og vår stadig mindre gruppe beveget seg frem og tilbake mellom Spread Eagle og to andre puber jeg i ettertid ikke kan sette nevn på eller plassere geografisk av åpenbare grunner. Heldigvis fikk jeg endel frisk luft før jeg fant frem til Camelia Hotel, langs den fortsatt tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade, der jeg måtte vekke betjeningen – litt bedre planlegging kunne gjort seg, men sånt skjer når man morer seg..

 

Dag 2: By the seaside

Nå var den opprinnelige planen for søndagen å dra for å se min kompis Gareth spille Sunday League fotball. Han er keeper for Elmsleigh Rangers, som spiller sine hjemmekamper i Leigh-on-Sea i utkanten av Southend, og de skulle møte rivalene med det merkelig malplasserte navnet South Bermondsey (åpenbart stiftet av en Millwall-fan). De siste to møtene hadde visst til alt overmål endt i masseslagsmål! Men da jeg våknet, hadde Gareth allerede dratt – og det samme hadde den vakre April. Scott lå i koma med hangover, og det ble fort klart at det ikke ble noe Elmsleigh Rangers kamp på meg. Men det var raskt glemt da en sjekk av TV-kanalene avslørte at reprise av gårsdagens FA Cup show var i ferd med å starte, med høydepunkter fra FA cupen. Fin timing; og liggende i sengen kunne jeg se blant annet hvordan mitt Reading avanserte med seier over West Bromwich. Og da Manchester United – Liverpool sto for tur rett etter, ble senga mitt tilholdssted til godt utpå dagen, i mangel av noe bedre å gjøre.

Jeg var når sant skal sies mer engasjert av boka mi enn av kampen mellom de to plastikklubbene, men da Manchester-utgaven desverre hadde avansert, fant jeg tiden moden for å stikke hodet ut i sola mens den fortsatt var oppe. En spasertur langs Eastern Esplanade inn mot sentrum hjalp litt på formen, og jeg vurderte til og med spankulere ut på Southend Pier (forøvrig verdens lengste fornøyelsespir) da jeg passerte. Istedet endte jeg opp med å handle inn Football League Paper (Non League Paper var merkelig nok tilsynelatende håpløst å få tak i i byen) og et par j2o apple/mango og slo meg ned på en benk en halvtimes tid. Men stussen ble fort kald selv i januarsola, og snart hadde jeg orientert meg frem til den enorme Wetherspoon puben The Last Post, beliggende vis a vis Southend Central stasjon. Noen timer ble tilbragt der, i selskap av min fotball-avis, H.P. Bulmers beste brygg (altså Strongbow) og med håp om en giantkilling der Leicester møtte Manchester City på TV skjermene. Da jeg kom tilbake til Camelia Hotel, satt en meget attraktiv vertinne i hotellets lille bar og så på «Dancing on ice» (av alle ting) sammen med det som muligens var hennes mann, så jeg valgte å gjøre en pitstop her – påpasselig med å plassere meg mest mulig med ryggen mot TV-skjermen. Tre flasker Bulmers og en meget hyggelig samtale senere trakk jeg meg tilbake, pakket klart til morgendagen og la meg på senga med boka mi.

 

Dag 3: A giant slayed

Etter en herlig engelsk frokost på The Camelia Hotel, fikk jeg bestilt en taxi til Southend Central – og etter en kikk på klokken, unnet jeg meg en j2o og en Strongbow på The Last Post før jeg satt meg på toget mot London. Etter å ha hoppet av på West Ham stasjon, og tatt tuben videre derfra til London Bridge, hadde jeg fortsatt ikke klart å oppdrive en utgave av NLP. Men da toget fra London Bridge rullet inn på Crawley stasjon, var det ikke lenge før jeg fant det jeg var ute etter. Det var ikke all verden jeg rakk å se av Crawley sentrum før jeg fant ut at jeg var særs lite lysten på å slepe rundt på en tung bag. Derfor fikk jeg en drosjekusk til å svippe meg i retning stadion, og slippe meg av foran The Half Moon – en pub like oppi veien fra Broadfield Stadium. Det var flere timer til kampstart, og foreløpig var det kun lokale stamkunder der - og det som tydeligvis var arbeidere som hadde stukket innom på vei hjem fra jobb. Enn vennlig landlord sa seg mer enn villig til å sette bagen min på kjøkkenet. Jeg skulle videre med buss fra Gatwick til Oxford etter kampen, og etter en prat med noen lokale skikkelser, fant jeg ut at jeg hadde ville få temmelig dårlig tid dersom jeg skulle slippe å vente en ny time på neste buss. Så pubeieren tilbød seg å bestille taxi som tok meg til Gatwick så fort kampen var slutt. Etterhvert ble puben også inntatt av både lokale supportere og ikke minst seierssikre gjester fra Derby. Det var siste kamp i tredje runde av FA cupen, og det var allerede klart at vinneren ville ta turen til Torquays Plainmoor i neste runde. Da det nærmet seg avspark, gikk jeg de to-tre minuttene til stadion og henvendte meg i resepsjonen, der jeg over telefon hadde blitt lovet det ville ligge en billett og vente på meg. Det var blitt opplyst om at det ikke ble solgt billetter på kampdagen, men da det viste seg at de overraskende nok ikke hadde mulighet til å ta betaling med kort over telefon (og jeg selvsagt ikke kunne hente billetten tidligere) sa vedkommende jeg snakket med at de skulle gjøre et unntakk da jeg kom så langveis fra, så takk for det. Jeg fant meg til rette bak mål på South Terrace blant den mest vokale hjemmefansen, og den ble raskt fylt opp samtidig som stemningen steg.

Etter bare ti minutter så det ut som eventyret skulle få en brå slutt, da Derby ble tildelt et noe tvilsomt straffespark etter at dommeren så det som at Crawley keeper Michel Kuipers felte Chris Porter. Men Kris Commons skjøt straffen rett på Kuipers, og muligens var det et snev av rettferdighet i det. Man kunne merke at hjemmefansen faktisk hadde oppriktig tro på at Crawley skulle klare brasene, og det lå også litt i luften slik de skapte de største sjansene. Det blåste kraftig denne kvelden, og etter en halvtime ble Kuipers utspill "tatt av vinden" - noe som førte til at Derby forsvaret tydeligvis ble litt satt ut. Det ble ikke Craig McAllister, som satt inn 1-0 til enorm jubel fra flesteparten av de 4145 tilskuerne. McAllister oldt på å sette inn sitt og Crawleys andre, men Ben Pringle fikk blokkert for Derby. Likevel kunne vertene ta med seg en fortjent 1-0 ledelse i garderoben.

Etter pause måtte Derby keeper Stephen Bywater i aksjon for å hindre både Matt Tubbs og Scott Neilson i å score, etter at nettopp Neilson hadde en heading i tverrliggeren. Men midtveis i andre omgang, fikk Derby frispark på høyresiden av Crawleys banehalvdel, og fra Kris Commons sin fot fant ballen veien til nettmaskene via Miles Addisons hode. Nå ble det veldig nervøst, og det så ut til å dra seg mot uavgjort og omkamp på Pride Park. Klokken passerte 90 minutter, og jeg begynte å gå mot utgangen for å forte meg opp til Half Moon og taxien min. Men idet jeg vurderte å snu meg og forlate stadion, skjedde det. Dean Howell tok corner for hjemmelaget, spilte den langs bakken ut foran 16-meteren. Der sto argentineren Sergoi Torres, som nærmest plasserte ballen i mål bak Bywater og forsvarende Rams-spillere, og Broadfield Stadium eksploderte fullstendig! Ellerville spillere lå i en klynge utpå banen, og noen av tilskuerne forsøkte seg å joine de. Steve Evans løp rundt i ekstase. Crawley Town hadde gjort det helt store – og nådd fjerde runde av FA cupen for første gang i klubbens historie.

Jeg forlot raskt Broadfield Stadium og hastet tilbake til Half Moon der en ekstatisk pubeier allerede hadde fisket frem bagen min og holdt igjen taxien. Turen gikk så mot Gatwick flyplass sin nordre terminal, og det viste seg etterhvert at denne drosjekusken ikke hadde peiling hvor jeg kunne finne Bay 4 og bussen til Oxford, men han slapp meg hvertfall av rett i nærheten fant jeg ut. Og med litt lettere trav og direksjoner fra noen bygningsarbeidere befant jeg meg da også på rett sted da bussen kom. Etter å ha ytt service til en verdi av £10 ovenfor en vakker student som hadde glemt sitt studentbevis, fikk jeg til og med hyggelig kvinnelig selskap på bussturen.

Da jeg gikk av på Thornhill Park & Ride i utkanten av Oxford, var min kompis Matthew ennå ikke kommet, men det var ikke mange minuttene før han kom kjørende for å plukke meg opp. Han hadde fri fra både «kjerring» og unger, og etter to timers nostalgisk samtale kunne jeg telle sauer i sengen til Matts sønn,

 

Dag 4: No Magpies or Hawks

Matt hadde tatt seg fri for dagen, og tidlig på formiddagen kjørte vi en tur til Kassam Stadium, hvor Matt overtalte meg til å posere for et bilde sammen med "The Oxford Ox" - okse-statuen utenfor stadion. Ikke bare bare for en Reading supporter.. Jeg har tidligere vært på Kassam Stadium i forbindelse med kamp, men det er merkelig å se hvor åpen den er med kun tre tribuner. Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City – der mistenksomme blikk fra en banemann e.l. hindret meg i å ta en tur utpå gressmatta. Matt hadde lovet meg en guidet mini-tur i Oxford, så bil ble byttet ut med buss inn til sentrum. Han pekte og fortalte om diverse universiteter, og ikke minst puber. Og det var også sistnevnte kategori at vi besøkte noen utmerkede varianter av arten – noen så lave under take at man nesten måtte gå bøyd. Da tiden nærmet seg min avreise til Reading, hadde tydeligvis Matt fått i seg såpass at han nå følte for å bli med, og med en cornish pastie hver hoppet vi på toget. Bagasjen ble anbragt på Belle Vue House i Reading, og etter en prat med den meget myndige landlady Bobbi Stenning, spaserte vi tilbake til stasjonen for å ta toget videre den korte turen til Maidenhead for å møte et par av Reading gutta. Den strategisk plasserte puben The Bell ble møtested, og vi installerte oss der mens vi ventet på at Nick skulle bli ferdig på jobb i nærheten. En drøy halvtime senere var han på pletten, men Maidenhead supportere og tilreisende Havant & Waterlooville fans glimret med sitt fravær. Da det nærmet seg avspark og vi gikk den korte veien fra The Bell til York Road, ble vi møtt av en stadion forlatt i mørke, og det var åpenbart at her skulle det ikke spilles kamp. Uten at noen av oss hadde fått det med seg, hadde kampen blitt utsatt grunnet Hawks spill i Hampshire County Cup. Jeg benyttet anledningen til å ta York Road i øyesyn og ta en tur ut på matta, før vi vendte skuffet tilbake til The Bell for trøstende forfriskninger. To timers tid senere forvant Matt tilbake til Oxford, og ytterligere en time senere tok også jeg toget den korte turen tilbake til Reading og en dør jeg trodde hadde gått i vranglås på Belle Vue – en tydelig irritert Bobbi Stenning som åpenbart måtte stå opp fra sengen var særs lite imponert da hun fikk den opp på første forsøk.

 

Dag 5: On enemy territory

Etter å ha ligget i senga til rundt bortimot 12, gikk jeg turen ned til sentrum. Snaue to timer på internetcafe, en bacon melt og en j2o senere, inntok jeg en stor gourmetburger og en eller to Strongbow på Wetherspoons puben The Monk's Retreat, før jeg gikk ned til stasjonen og gikk til innkjøp av returbilletter til Swindon. En liten togtur senere entret jeg puben Queens Tap vis a vis Swindon jernbanestasjon, hvor jeg tok meg tid til to halvlitre Strongbow før jeg gikk den korte veien ned bussterminalen. Buss nr 7 til Highworth kom kort tid etter, og en pen jente tilbød seg å si fra når jeg skulle gå av. Hun holdt sitt ord, og en overraskende lang busstur senere (etter det jeg antar er en melkerute rundt i Swindon) takket jeg for hjelpen og ble pekt videre i retning Webbs Wood Stadium. Da jeg fant frem, endte jeg først opp i baren til den lokale rugby-klubben, ettersom en noldus på parkeringsplassen fortalte at det ikke var noen bar inne på stadion. Men etter kun en halvliter, valgte jeg gå inn uansett – og etter å ha gått til innkjøp av både program og skjerf, fant jeg ut at joda...visst var det bar her. Jeg fant meg til rette i nevnte bar, hvor jeg bladde litt i et helt ok program mens jeg lesket strupen ytterligere. Jeg ble litt overrasket over å se vår gamle Reading-spiller Matt Robinson i hjemmelaget Supermarines rekker, da jeg trodde han hadde lagt opp. En lokal gammel traver med obligatorisk six pence kunne fortelle at Robinson nå jobbet halv stilling som politimann (fysj) og hadde måttet stå over forrige kamp fordi han ikke klarte å skifte vakt!

Kampen var bare sekunder gammel da hjemmelagets man of the match Steve Cook misset etter å ha blitt spilt gjennom, og allerede i det fjerde minutt, tok Marine ledelsen da Sam Morris etter forarbeid av Cook og Nick Stanley. Kvarteret senere var det Yeltz-keeper Simon Flower som hindret ny baklengs da han fanget Jamie Goslings skudd etter flott forarbeid av Cook. Halesowen kom mer med, og hadde sjanser ved både kaptein Marlon Walters, Rory Curtis og Lee Chilton, mens hjemmelaget hadde et par farlige skuddmuligheter blokkert gjennom oppofrende forsvarsspill. Men etter 41 minutter doblet Marine ledelsen, da Cook og Morris kombinerte flott før en umarkert Nick Stanley kunne sette inn 2-0 til pause.

Det begynte etterhvert å regne fryktelig og fra pause og inn ble mesteparten av tiden min tilbragt i klubbhuset/baren, men ved å kikke gjennom vinduer fikk jeg da med meg det meste – ikke minst da jeg i tillegg tok hyppige røykepauser, og til og med en burger-pause. 101 tilskuere kunne se at Halesowen kom friskt ut etter pause og skapte en kjempesjanse etter 52 minutter da Chilton fant Izquierdo med en flott langpasning, men hjemmekeeper Will Puddy fikk nok kontakt til å få skiftet retning på spanjolens skudd. Etter en times spill sørget imidlertid Sam Morris for å sette den siste spikeren i kista med en avslutning fra spiss vinkel. Både Stanley og Daniel Allen hadde sjanser til å øke ytterligere , før Anthony Bruce kunne pyntet på resultatet for gjestene. Bruce fikk istedet marsjordre med drøye ti minutter igjen, etter at talkingen av Gary Horgan resulterte i hans andre gule.

Kampen ebbet ut og spillerne kom etterhvert inn i klubbhuset for å spise. Jeg fikk således vekslet et par ord med bl.a Matt Robinson, som dog ikke var all verdens snakkesalig.

Jeg fikk omsider kontaktet min venninne Jackie som bor i nærheten, og ikke lenge etter kom hun kjørende for å frakte meg til togstasjonen. Dessverre ble omveien litt for lang og "hyggelig", og da jeg endelig ankom stasjonen, hadde kveldens siste tog tilbak til Reading gått for 4 minutter siden – og det endte meg at Jackie måtte kjøre meg tilbake til Reading. Jeg må si jeg sendte henne en varm tanke da jeg dagen etter hørte at hun hadde kjørt seg vill i området rundt Theale og brukt nesten tre timer hjem! For min del var reisen kommet til en ende, og kun den triste avreisedagen gjensto. Og Gardermoen er fortsatt trist å komme hjem til – selv om det ikke er så trist å komme hjem dit på ettermiddagen som sent på kvelden.. Og nå venter jeg bare på en lotterigevinst så neste tur kan planlegges. En tur i påsken hadde passet flott :)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
17.03.11 17:55

Rakk du å danne deg noe inntrykk av ham? Stanley var blant få Supermarine-navn jeg hadde lagt merke til før jeg så dem første gang, og selv om jeg kanskje hadde vel høye forventninger, leverte han helt ålreit i kampen mot Truro i oktober. Mot Salisbury i januar syntes jeg ikke han var like aktiv der ute på venstrekanten. Han er jo ingen klassisk ving med enormt ferdighetsregister og tempo som sine største forcer, men snarere noe av en plugg med spisse albuer og gode avslutteregenskaper. Faktisk synes jeg ikke han er helt ulik Steve Cook i spillestil, selv om sistnevnte jo er spiss, og kanskje enda litt mer kantete i spillestilen. Det er imidlertid godt med offervilje i Marines framste rekker, en egenskap jeg må innrømme å være fryktelig svak for. 

 

Interessant var det også å se Court Place Farm, hjemmebanen til Oxford City

Court Place Farm er delikat, Friday. Jeg la vel også ut et par bilder etter min snarvisitt innom en deilig oktoberlørdagettermiddag. Jeg rangerer Oxford Citys stadion blant topp 6-7 av de stadia jeg har besøkt. 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
17.03.11 22:12
mikemodano: Stanley

Joda, jeg la godt merke til ham, og han utmerket som en av de friskeste fremover,  sammen med Cook og Morris.

Såpass ja? Ja, det var jo en fin stadion lillebroren i Oxford har, men blir nok noe helt annet når man kan oppleve en kamp der.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
28.04.11 18:12

Da følger del 1 av mine "memoarer" fra påsken 2011 

Dag 1: 17.04.2011 Cray Wanderers – Bury Town

Meldingen om at jeg får igjen nesten 15 000 kroner på skatten gjorde at planene om en påsketur kunne realiseres med blant annet et lån (samt Eurobonus poeng) fra min far – pluss noen oppsparte midler. Noen helger med fyll og fanteri med kompiser måtte vike til fordel for sparing til Englandstur, men det var det vært.

Til tross for at mitt fotballprogram denne gangen startet i det sørøstlige Greater London, måtte jeg fly til Manchester denne dagen – for å krongle meg nedover derfra med tog. Jeg hadde aldri flydd til Manchester før, og var meget usikker på om jeg ville rekke en av mine utpekte tog – henholdsvis 35 og 43 minutter etter planlagt landing. Men da det viste seg at flyet landet 10-15 minutter tidligere enn planlagt, ble det til og med tid til ikke bare en, men to kjappe røyk før jeg hoppet på toget på Manchester Airport. Toget som skulle ta meg neste etappe fra Manchester Piccadilly ned til London Euston viste seg å være bortimot stappfullt, og da jeg endelig fant meg et ledig sete viste det seg at det var reservert av en eldre herre som kom på i Crewe. Allerede på perrongen i Manchester ble jeg (sannsynligvis pga klesstilen) stoppet av politiet som undersøkte både meg og bagen min nærmere. Et temmelig stort antall Bolton fans befant seg på toget, på vei for å se sitt lag spille FA cup semifinale mot Stoke på Wembley – og i Crewe kom det ikke overraskende noen Stoke supportere på også.

Endelig fremme i London (etter å ha duppet av en times tid) hadde jeg plutselig temmelig god tid på meg. Jeg skulle bare forflytte meg fra Euston til Victoria med tuben for derfra å ta lokaltoget til Bromley South. Så jeg hoppet på Northern Line og foretok reisen ned til London Bridge. Vent litt...London Bridge?? Jeg skulle jo til Victoria – det visste jeg jo godt!! I alt stresset hadde jeg plutselig surret det til og gått i egne tanker. Jeg skulle riktignok til London Bridge dagen etter, og nå hadde det blitt for mye for en stakkar. Så i all hast presset jeg meg inn på en smekkfull og marerittaktig Jubilee Line med badstue-temperatur, for så å bytte til District Line på Westminster...og endelig var jeg på Victoria. Men like god tid, det hadde jeg ikke lenger! Så da jeg ravet ut av Bromley South stasjon, bestemte jeg meg like godt for å ta en taxi.

 

Jeg ankom Hayes Lane med fullpakket bag og greier, men det var - ikke overraskende for dette nivået, overhodet ingen problem. Her var det bare smil og forsikringer om at det var da bare hyggelig å kunne få passe på bagasjen min et par timer. Så med £10 entre betalt, bagen plassert bak baren, og med en etterlengtet Strongbow i hånda kunne jeg ta omgivelsene i nærmere øyesyn. Etter å ha sikret meg det siste tilgjengelige skjerfet i klubbsjappa, samt et absolutt godkjent program til £2, var det tid til å slå av en prat med både lokale og tilreisende i den relativt koselige baren i klubbhuset. Jeg fikk bekreftet at planene for Cray Wanderers flytting tilbake til mer hjemlige trakter fortsatt står ved lag, og man håper å kunne begynne 2014/15 sesongen på ny stadion i Orpington. Det var forøvrig en god del Sutton United folk å se blant de 302 tilskuerne, da de ville gå opp som mestre dersom Bury United ikke vant - blant det fremmøtte Gander Green folket var blant annet både formann Bruce Elliott og manager Paul Doswell.

Jeg så forøvrig frem til å ta en kikk på Crays franske storscorer Laurent Hamici, men han glimret med sitt fravær på lagoppstillingen denne dagen. Etter 13 minutter måtte bortelagets keeper Nick Pope i aksjon med en super redning da Leigh Bremner ble spilt gjennom - returen satt Bremner i stolpen og ut. Men etter 21 minutter var hjemmelaget i føringen da John Guest scoret etter en corner – Pope reddet hans førsok, men returen satt Guest i mål. Begge lag hadde hver sin store sjanse til å score etter dette, før utløsningen kom i omgangens siste minutt. Cray Wanderers leverte en kontring ut av læreboka, og Leigh Bremner fullførte et glimrende løp på kanten ved å skjære inn fra høyre og plassere ballen utenfor Pope's rekkevidde i bortre hjørne. Kort etter presterte dommeren å gi direkte rødt kort til Bury's gamle traver Jamie Scowcroft (som mange vil kjenne fra Ipswich eller Crystal Palace) uten at jeg kunne forstå logikken utfra min vinkel. Det var nok en høy albue, men fra min posisjon var jeg overbevist om at han ville nøye seg med et rødt kort, og ble derfor ganske overrasket over avgjørelsen, i likhet med mange andre – selv hjemmefolket innrømmet at det hadde vært i overkant strengt.

Pausen ble tilbragt i samtale med et par Sutton United supportere som kunne fortelle diverse historier om deres rivalisering med Carshalton (og i mindre grad Kingstonian) samt noen anekdoter fra deres Conference-dager og påfølgende fall.

Andre omgang ble et lite antiklimaks, der Bury Town aldri virket farlige, mens hjemmelaget virket fornøyd med tingenes tilstand. Bremner burde satt den berømte spikeren i kista med en heading med rundt 10 minutter igjen, før Bury Town reduserte til 2-1 ved Kieran Leabon på overtid. Men Cray Wanderers klarte å ri av det som var igjen av spilletid, og de som jublet høyest var Sutton United fansen – selv om flere jeg snakket med mente de ville foretrukket en Bury seier så de kunne vinne tittelen mens de selv spilte. Men opprykk er tross alt det viktigste.

Etter kampen ble jeg værende igjen i klubbhuset hvor jeg også fikk slått av en prat med noen Bury Town supportere før de satt kursen nordøstover. Jeg ønsket de lykke til i play off, men flesteparten av de mente de nå ikke engang ville nå et play off – og de dro frem kampene mot Maidstone og Lowestoft som hovedgrunnene. Min tilstedeværelse hadde ikke gått upåaktet hen, og jeg ble oppsøkt av en meget hyggelig formann Gary Hillman som nesten ikke kunne bli forsikret nok om at jeg hadde hatt en fin opplevelse på Hayes Lane. Neste i køen var en Kerry Phillips, med tittelen «life president» som ville overrekke meg sitt visittkort med forsikringer om at det bare var å ta kontakt om jeg skulle trenge hjelp til noe. Jeg hadde en lengre og interessant samtale med både ham og endel andre fans av den eldre garde, der vi var inne på både Cray Wanderers, Bromley FC og non league generelt. Det var stor interesse for hvilke andre kamper som sto på mitt program, og jeg ble bedt om å ta med meg de varmeste hilsninger opp til Sheffield FC, som Cray Wanderers visstnok har et godt forhold til, da de har spilt mot hverandre noen ganger i regi av å være ta av de eldste klubbene. Da jeg omsider takket for meg og avhentet min bag for å sette kursen mot hotellet, ble jeg overrakt nistepakke med ost, kjeks og druer av en dame som hadde servert dette i klubbhuset. Alt i alt må jeg si at jeg hadde en aldeles strålende dag på Hayes Lane, ikke minst takket være klubbens hyggelige og gjestfrie ledere og ansatte.

Til tross for nitidige forklaringer om busstraseer og bussholdeplasser i området, valgte jeg å ta apostlenes hester fatt turen inn til Bromley South station, og ved hjelp av mitt medbragte kart (printet ut fra Google maps som vanlig) fant jeg frem uten noe problem.

Hotellet mitt ble overhodet ikke valgt på grunn av det flotte området, men snarere grunnet den enkle reiseveien fra Hayes Lane og videre inn til London dagen etter. Det er ikke mange steder og bydeler i England som overgår Peckham Rye hva gjelder dårlig rykte, og jeg må si begynte å lure på om jeg var i Johannesburg da jeg gikk av toget og satt kursen mot mitt hotell, Peckham Lodge. Mangelen på søvn gjorde at jeg fort slo fra meg tankene om å muligens ta en tur inn til London, og da jeg hadde sjekket inn dristet jeg meg etterhvert til å spasere den korte turen tilbake til en Burger King for å ta med meg en saftig meny og noen deilige chili cheese bites tilbake til hotellet før Jon Blund meldte sin ankomst.

 

 

 

Dag 2: 18.04.2011 Barkingside – Bethnal Green United

Med check out allerede klokka 10 så jeg ingen grunn til å bli i Soweto...eller var det Peckham Rye?? Så etter en tur med tog og tubens Northern Line, befant jeg meg på Kings Cross. Det var bare å finne frem dagens kart og starte orienteringen langs Londons gater, der jeg ressonerte meg frem til Goodwood Hotel, ikke mange minutters gange fra nevnte London-stasjon (altså Kings Cross). Jeg spurte pent om jeg kunne få sette fra meg bagen min da det fortsatt en stund til «check in time», og etter å ha fått bekreftende svar ringte jeg min venn Gareth fra Southend, som skulle være i London i forbindelse med jobb denne dagen og hadde uttrykt ønske om å møtes for et par pints.Mens jeg ventet på videre beskjed fra ham, tok jeg tubens Northern Line ned igjen til London Bridge hvor jeg hadde bestemt meg for å besøke Winston Churchill's Britain at War Experience. Utrolig interessant innblikk i hverdagen og situasjonen under «London Blitz» - de tyske bombetoktene under 2. verdenskrig! London Dungeon var egentlig neste post, men en marerittaktig kø som strakte seg flere hundre meter nedover fortauet var nok til å skremme vekk undertegnede. Etter å ha surret lundt i London et par timer, fant jeg ut at Gareth måtte avlyse grunnet jobb, så jeg dro heller ut på noe som skulle vise seg å være en vanvittig bomtur. Den laaange turen med tubens District Line tok endelig slutt for min del da vi kom til Dagenham East, og etter en kort spasertur fant jeg Victoria Road – tilholdsstedet til Dagenham & Redbridge. Jeg satt kursen rett mot klubbsjappa der jeg var ute etter DVD av deres opprykksfinale fra fjorårssesongen. Men til min store ergrelse ble jeg møtt av stengte dører! Etter å ha konstatert at klokka var ti over fire, henvendte jeg meg til en tydelig klubbansatt med kurs for hovedinngangen. «Closed at 4 today mate» var det ikke særlig oppløftende svaret, og på spørsmål om det fortsatt var noen tilstede i det hele tatt som kunne hjelpe en langsfarende, ristet han bare på hodet og lukket døren etter seg.

Litt skuffet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Barkingside og kveldens kamp, og da Central Line endelig ankom Barkingside stasjon, satt jeg kursen inn mot sentrum etter å ha kastet noen raske blikk ned mot Oakside Stadium (beliggende rett bak stasjonen). Ikke akkurat flust å velge mellom av vannhull i Barkingside, men jeg fant da puben ved navn The Chequers, hvor jeg inntok et par forfriskninger før jeg returnerte til Oakside Stadium. £6 kostet det inkludert et program som vel ikke er blant de bedre jeg har sett, og med visse feil og mangler – men nå skal man vel ta nivået litt i betraktning, og det var da noe interessant lesning. Jeg var tydeligvis blant de først ankomne, og ble sittende å småprate litt med bartenderen i klubbhusets bar mens folk strømmet til – skjønt strømme til er vel å ta litt hardt i, til tross for at jeg gjenkjente en eller to fjes fra Hayes Lane dagen i forveien blant de 95 fremmøtte. Jeg fant folk her langt ute i East End å være langt mindre snakkesalige enn hva tilfellet hadde vært på Cray Wanderers – Bury Town. Jeg klarte som Modano heller ikke å se noen klubbsjappe, men fikk tatt en kikk på deres utsalg av gamle program og bøker før en Barnet supporter rasket med sen vanvittig bunke programmer han nesten ikke klarte å bære. De hadde dessverre ikke Strongbow her, så jeg måtte ta til takke med Magners mens jeg bladde litt i programmet. Der sto det da vitterlig deres «clubshop» omtalt, og jeg spurte noen av de lokale. Det var nesten komisk da de så ut som spørsmålstegn og noen måtte til slutt spørre formann Jimmy Flanagan, som stresset konstant frem og tilbake. Han kunne fortelle at «program-utsalget» faktisk var klubbsjappa! Ingen skjerf til meg her, men han lovet å hjelpe hvis jeg ringte ham ved en senere anledning og de fikk bestilt nye. Hans meget barmfagre, men akk så unge døtre var høyt og lavt der de svinset rundt or å selge lodd etc. Sakte men sikkert dro det seg mot avspark, mens antall gjester i baren økte enda saktere – de hyppigste «kundene» må nok sies å være spillerne fra de to lag som løp ut og inn for å kjøpe diverse sportsdrikker.

Barkingside hadde jo hatt en marerittaktig resultatrekke med 14 strake tap, men startet kampen friskt selv om gjestende Bethnal Green virket skumle på kontringer. Jeg vet ikke om det var Barkingside's forsvar eller svakt angrpsspill av gjestene, men hjemmelagets forsvarer virket å ha en imponerende kontroll. Og etter 36 minutter tok Barkingside en velfortjent ledelse da Steve Watts driblet av 2 mann inne i feltet og plasserte ballen nede i hjørnet bak Bethnal Green's keeper. Til og med opp-pumping av baller tok formann Jimmy Flanagan seg av – første gang jeg har sett en formann ta seg av denne jobben!

I pausen ble jeg sittende i baren å diskutere non league med en Rayners Lane supporter, som kunne fortelle at de hadde gjort kjempebutikk i forbindelse med FA cup semifinalen mellom de to store Manchester klubbene på Wembley, da horder av Manchester City fans hadde dukket opp for å drikke i deres bar både før og etter kamp. Han var forøvrig også meget opptatt av Guernseys varslede inntog i den engelske pyramiden, og konsekvensene av dette. Samtalen var så interessant at vi glemte oss helt bort, og da jeg endelig fikk kommet meg ut for å beskue andre omgang, hadde Barkingside fått frispark i farlig posisjon og stillingen var 1-1 (Bethnal Green's Ainsley Gasper scoret på straffe etter en visstnok omdiskutert hands). Hjemmelagets Paul Shave tok frisparket...og sendte det rett i mål på fantastisk vis. 2-1 til Barkingside med 20 minutter igjen. Bethnal Green så nå ut til å miste fokus helt, og gang på gang ga de bort ballen i farlig posisjon. Barkingside ble snytt for en soleklar straffe da Vinney Murphy ble lagt ned i feltet etter et flott dribleraid, og Steve Watts burde scoret sitt andre, men traff stolpen. Uvisst for meg av hvilken grunn, men Bethnal Green hadde sin toppscorer Anton Stephenson på benken, og hans inntreden med ti minutter igjen gjorde lite for å forhindre Barkingside i å ta sin første seier på en evighet. Jeg valgte å forlate Oakside ganske fort og sneglet meg inn til Liverpool Street med Central Line, og derfra til Kings Cross. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, så det ble med en pint på puben jeg fant...før det som vanlig ble junk food til kveldsmat.

 

 

 

Dag 3: 19.04.2011 Sheffield F.C. – Brigg Town

Heldigvis har jeg etterhvert blitt såpass kjent på St. Pancras (som kan være noe forvirrende avhengig av hvor man kommer inn) at jeg visste hvor togene til East Midlands og Sheffield går fra. Og etter en kort spasertur fra Goodwood Hotel til nevnte stasjon, og en mye lengre togreise kunne jeg etterhvert stige av i stålbyen Sheffield. Mitt hotell lå i samme området som hotellet jeg hadde forrige gang, og med kart i hånd fant jeg omsider frem – dog etter å ha tatt en noe lenger vei enn nødvendig. Etter en dusj gikk jeg ut før å møte en venninne fra Sheffield, hvorpå vi slo oss ned på Wetherspoons puben Bankers Draft. En stor porsjon nachos og herlig j2o apple & mango ble snart byttet ut med et par Strongbow, før vi etterhvert gikk hvert til vårt. For min del gikk ferden videre med tog til Dronfield, og jeg må si jeg fikk litt «emmerdale» følelse da jeg kom opp fra stasjonen og så omgivelsene. Det virket å være et greit stykke landevei å spasere, og jeg hadde meget god tid, så jeg benyttet anledningen til å raste i det første etablissementet jeg passerte. Bortsett fra en hyggelig samtale med en eldre herre, skjedde det ikke stort her – de få lokale stamgjestene var opptatt med å se på et TV program om haifiske!! Så jeg stabbet meg videre langs landeveien til jeg kom til Coach and Horses pub. Sheffield FC's bane ligger rett bak, og er også oppkalt etter puben. Bartenderen reagerte med vantro over hvordan en nordmann kunne rote seg ut i Dronfield for å se fotball, men han serverte noen gode pints med cider. Etterhvert kom jeg i prat med en Sheffield United supporter og hans kompis som var Ipswich-supporter (og som ikke skulle på kampen). Vi ble sittende utenfor i det fine været og diskutere Sheffield FC, de andre Sheffield lagene, innspurten i Championship, Neil Warnock, og ikke minst alt som nå er galt med den moderne toppfotballen..for å nevne noe. Litt humoristisk var historien om Sheffield FC supporteren som etter en cupkamp i fjor ble utestengt fra klubben på livstid (!!) etter å ha tømt en søppelbøtte over en Woodley Sports spiller etter munnhuggeri!

Det ble omsider tid for å tylle i seg resten av de dyrebare dråpene og betale seg inn. Jeg mener det var £6 jeg betalte for entreen. Jeg ble mer enn bare litt overrasket da jeg fikk høre at de var utsolgt for program!! Heldigvis ble det overhørt av en person ved siden av, og etter at han hadde bladd gjennom sitt program fikk jeg det mot de £1,50 han hadde gitt for det. Et godt og informativt program var det også. En ny negativ overraskelse var det at klubbsjappa faktisk var stengt. Min Blades-kompanjong dro meg imidlertid med over for å hilse på den meget trivelige formannen Richard Tims, som lovet å personlig ordne meg et skjerf når de fikk trykket opp flere. Han takket også hjertelig for mine hilsener fra Cray Wanderers.

Den lokale eks-Blades helten Kyle Naughton var hjemme på gamle trakter for å bivåne kampen, men virket ikke som den skarpeste kniven i skuffen for å være helt ærlig. Blant de 237 tilskuerne var også den nyansatte Scunthorpe manager Alan Knill, visstnok for å kikke på en av Brigg-spillerne. Bortelaget håpet å kunne befeste posisjonen i play off skiktet, mens hjemmelaget – også simpelthen bare kalt Club – vel kun hadde æren å spille for.

Kampen startet i et høyt tempo, der Briggs høye bakre firer gjentatte ganger satt hjemmelaget i offside. Men etter snaue kvarteret så hjemmelaget ut til å ha knekt koden, og både Matt Roney, Andy Gascoigne og Jonah Gosling kom seg gjennom på dype løp – men det var Chris Adam som ga Club ledelsen med 16 minutters spill etter å ha spilt vegg og kommet seg alene gjennom. Briigs eneste farlighet i første omgang kom fra spissen Ryan Paczkowski, men Club keeper Dan Whatsize ordnet opp, og Paczkowski ble til alt overmål skadet. Brigg hadde store problemer med hjemmelagets hurtige angrepsspill, og både Jack Smith og Andy Gascoigne skjøt like utenfor – sistnevnte etter en lekker piruett. 1-0 sto det da dommeren blåste for pause, og i mangel av egen bar gikk folk rett og slett ut porten og inn på Coach and Horses pub. Selv formann Tims var der inne i pausen.

Det var et helt annet Brigg Town som kom på banen i andre omgang – gjestene fra de nordre deler av Lincolnshire hadde nok kanskje fått en skikkelig skyllebøtte, for nå var det de som gikk offensivt til verks og satt hjemmelaget under et heftig press. Umiddelbart fikk de et indirekte frispark fra ca 6 meter, og keeper Whatsize blokkerte nok noe ufrivillig det harde skuddet med ansiktet slik at han måtte få behandling. Brigg kom nå til en rekke farlige situasjoner, og Anthony Bowsley burde muligens utlignet mens hans susende avslutning gikk like over. Istedet var det hjemmelaget som gikk opp i 2-0 etter 69 minutter, da Chris Adam profitterte på en misforståelse mellom Brigg keeper Andrew Pettinger og hans medspiller Lee-Roy Cochrane som begge forsøkte å klarere. Ballen falt dermed fint for Adam som hadde tatt sjansen, som gjorde sitt og Club's andre for dagen. Noe av lufta gikk nå ut av Brigg, og Sheffield's Steve Woolley kunne øke ytterligere etter 74 minutter - et imponerende løp og veggspill på venstre kant før han lobbet elegant over Pettinger. Nå var det lekestue, og Club kom i bølge etter bølge mens Brigg var i tilsynelatende total oppløsning. På overtid sendte Gascoinge i vei et skudd mot mål, som Chris Adam styrte inn – 4-0 og Adam's hattrick. Og sannelig var det ikke tid til et femte også, da Ryan Ruddiforth sprintet ned på kanten og crosset til Darren Norman som bredsidet den i mål på halv volley. Brigg var nok glad for å høre dommerens fløyte gå for full tid, og publikum belønnet Club spillerne med stående ovasjoner. En flott kamp, hvor hjemmelag tidvis leverte en oppvisning i angrepsfotball. Og Coach and Horses Ground må sies å være ganske idyllisk – jeg likte meg hvertfall der.

Turen gikk raskt tilbake til Dronfield stasjon for å rekke siste tog tilbake til Sheffield 22.09. Ved siden av Sheffield stasjon ligger puben The Sheffield Tap, som skryter av distriktets største utvalg av øl, og etter en liten rast der gikk turen tilbake til hotell Ibis – med enda to pitstop på to relativt lugubre puber rett ved hotellet.

 

 

 

Dag 4: 20.04.2011 Guildford City – Colliers Wood United

Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig brukte jeg heller ventetiden på Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere (og etter å ha passert Didcot Parkway, Modano) ankom jeg Reading. Det er som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons puben Monk's Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning, som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marjserende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF'er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene, da de først har kommet til klubben – og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog tohet nedover til Surrey-traktene. Jeg hadde funnet ut at Guildford City's merkelige stadion lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes en fotballstadion på hans rute. Det viste seg også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Pakeringshuset» er også deler av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford City's bane, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på stadion) de eneste sitteplassene, som man når via trapper. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot de, og da ingen sto der gikk jeg bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en kasse med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet – et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info..? Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være vise-formann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow, som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu. Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget, som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til å med bur for sleggekast bak begge målene hadde de – ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for Step 4 spill neste sesong. Ifølge Russell hadde Fas representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men de fikk altså beskjed om at de anlegget ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til og jeg dreide diskusjonen inn på de Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg. Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildford's størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford klubben gikk under på 70-tallet. Ifølge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen fotball-nolduser som er mer interessert i Premier League klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lalpolitikerne hvertfall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4.

Kampen startet som forventet, med hjemmelaget som det førende laget – Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause – og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slappt forsvars spill. Etterhvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som kom gradvis mer og mer inn i kampen. Men Colliers Wood forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren. Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget.. Men med 7 minutter igjen, datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen med Sandhurst supporteren, og vi rakk å prate litt mer non league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen, der mitt tog til Reading stoppet idet jeg kom opp på perrongen – så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk's Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.

 

 

Dag 5: 21.04.2011 Reading Town – Thame United

Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var ikke nok for en stor mann, så en all english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel noen timer. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road. Scours Lane er vel ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame United's lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren – og da de som allerede har er blitt spesialbestilt visste de ikke om det ville bli trykket opp flere. Men som plaster på såret fikk ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Town's skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling gikk tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!

Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet – sammen med gruppen av vokale supportere som for anledning en telte 4 personer; den mest vokale av dem en mann i 50 åra. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen – som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig for formannen var også på ferie..men det hvertfall 48 fremmøtte tilskuere. Lenger borte på denne kortsiden slo også Thame United's supportere seg ned – tre gutter i ungdsomsskole-alder. Reading Town hadde sagt et endelig farvel til nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We've got a ferriswheel»! De skal hvertfall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0. Etter ytterligere forfriskninger i baren i pausen, kan vel ikke andre omgang sies å være den mest underholdende. Men jeg lot meg tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene, før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen – men hans skudd strøk tverrliggeren og kampen ebbet ut med 1-0 seier til Reading Town. I baren var det høy stemning og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til...og snart var mine omgivelser på Purple Turtle bar ganske uklare (hvertfall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å motta lap dance av en naken av vanvittig sexy jente...mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå.. Jeg var hvertfall etterhvert fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road som jeg spiste på veien tilbake til hotellet hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.

Del 2 følger..  :)

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
29.04.11 02:27
RFriday: Thame United's lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle

Det er pussig at ikke flere klubber faktisk benytter seg av denne formulaen for siste skrik i lagoppstillinger. Også ved Ram Meadow i Bury St. Edmunds, hos Bury Town, opererer man med tavle og kritt, og det er langt mer forfriskende å lese ei oppdatert lagoppstilling kontra et kampprogram som i enkelte tilfeller kan være printet nesten ei uke i forveien, og som da nødvendigvis vil være såre lite korrekt. Og hvem har vel ikke også være borti tilfeller der man er tilreisende til en tidligere utsatt kamp, og hvor det opprinnelige kampprogrammet, kanskje fra et par måneder tilbake, fikk tjenestegjøre på nytt i all sin sørgelige mangel på nyskreven informasjon? Non-League er et ubeskrivelig herlig univers, Friday. 

Herlig, informativt brev. Pøs på med del 2 så snart du makter. 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
28.06.11 20:32

Her følger del 2 av min reiseskildring fra påsken 2011: 

Dag 6: 22.04.2011 – Doncaster Rovers – Crystal Palace og Leeds United - Reading

Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02 toget.. Etter å ha gjort meg representabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie som bestilte taxi for meg. Etappene inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg rotet i lomma etter lighteren mens jeg sto utenfor Kings Cross, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen. Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!

Det lønner seg å ha bekjente rundtom, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på en nå nedlagt engelsk pub i Oslo er fra Doncaster. Han hadde vært kehjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion. Ved ankomst Doncaster praiet jeg således en taxi til Keepmoat Stadium, men å få sette fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol og ikledd jakke og slepende på en bag var det en svett opplevelse sålangt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det – og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.

Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etterhvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt – og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de forsåvidt hadde grunn til på dette tidspunktet. For å se det rett ut, første omgang var skikkelig sovemedisin og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren. Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det var godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe. Men idet vi satt oss måtte Doncaster keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambrose's heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14.312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.

Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace supportere som kombinerte Doncaster turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen.

Jeg skulle først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig kamp mot Leeds United.

 

Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, og med kampstart 19.45 begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road. Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadion før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer, så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn South East Corner's nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning. Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor play-off sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen, vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21 landslags keeper keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på lage en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradel's avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause. Elland Road er heldigvis en av de stadia hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let's go fu*kin' mental», og det var tydeligvis nok for West Yorkshire's uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden. Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, en jevn kamp hvor Reading hadde endel ball mens Leeds virket farlige. Og to ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel ble på glimrende vis håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen – dermed endte det 0-0 også her, foran 24.564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si..

Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på en pub (Scarbrough Hotel??) vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palce-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte. Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder fikk omtrent følgende beskjed: «You not gonna get in anywhere in Leeds tonight like that. You're having a laugh mate...come out dressed up in Stone Island on a match day. No chance, sorry!». Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet, men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg at her vil de vel servere meg. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt..

 

 

 

Dag 7: 23.04.2011 – FC Halifax Town – Mickleover Sports

Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at vi ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men ikke minst ble jeg snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11 mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har lest endel om det tidligere, men det er noe annet å høre det fra en som var der og opplevde det.

Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om muligheter for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun laste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt – det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så utrolig flott ut, jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den – men dessverre var den ikke i bruk til dagens kamp.

Halifax var jo allerede mestre og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget opplyst om at mottakelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt.Hjemmelaget hadde som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen, og var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de – det er David og Goliat og vel så det. Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy men Scott Hogan på den andre kanten som stjal mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang godt med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner som kanskje burde forsøke å lobbe i mål istedet, men istedet passet han til Danny Holland som sendte ballen over mål. I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. 7...3...8...dette hørtes da kjent ut tenkte jeg og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det ansatt som kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst...og det dekket inn endel av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene. Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselrasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer.. Gjesten gikk i angrep og Keiran O'Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Men...dommeren hadde allerede blåst for en hands fra Halifax forsvarer Mark Bower. Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etterhvert havnet litt i skyggen av Vardy men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter var de samme involvert igjen da Hogans pasning ble skrudd glimrende i mål fra utenfor 16-meteren av Holland. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyd med ett poeng, og brukte enhver anldening til å drøye tiden og de siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri fornøyd med plasseringen av ballen og måtte så klart frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen...nok til å få slått den til corner. Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2.404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige (men tomme) advarsler. 5-10 minutter etter spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.

 

Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der, tok jeg taxi til Barton Villa som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min, noe jeg ikke hadde noe imot. Mr. Johansen sto det på konvolutten som var dyttet i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George's Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i sin karrieres ungdom. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham kompiser i Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.

 

 

Dag 8: 24.04.2011 – Old Firm and Nothing Else..

Det var tid for en hviledag, og jeg tok taxi til stasjonen hvor jeg tok tog den korte veien inn til Manchester. En ny taxitur senere sjekket jeg inn på Copperhead's Hotel strategisk plassert rett ved siden av Salford Central jernbanestasjon. Jeg vurderte å reise opp til Bolton for å se Bolton – Arsenal, men det fristet overhodet ikke i det hele tatt, så jeg tok heller en spasertur inn til Deansgate hvor jeg satt meg ned på en Wetherspoons for litt flytende og fast føde. Jeg hadde håpet at de også skulle vise dagens Old Firm kamp, men jeg ble istedet henvist til et sted vegg i vegg, som så ut til kun å være en døråpning og trapp. Trappen ledet til en biljardsalong og bar i andre etasje og her viste de ganske riktig kampen som straks skulle starte. Jeg slo meg ned med en pint for å kose meg med Rangers seier over de ekle grønn-hvite. Istedet skal Rangers takke keeper Allan McGregor for at det i det hele tatt ble ett poeng.. Noen av de biljardspillende gjestende sendte undrende blikk i min retning der jeg var temmelig engasjert.. Jeg var ikke på det tidspunkt veldig optimistisk med tanke på serien og Rangers, men heldigvis skulle det få en lykkelig slutt med Septic tap i Inverness.

Jeg forlot åstedet og vandret nedover Deansgate igjen, og slo fra meg for siste gang muligheten for Bolton tur, men valgte istedet å gå til innkjøp av solide doser «J2O apple/mango» og McCoys «flame grilled steak» crisps, og en like solid bunke aviser – og dermed ble det en ettermiddag i hotellsenga med Football League Show i reprise på TV, og senere Match Of The Day og TV film – og også en liten tur ut for å hente noe takeaway.. Lazy days..

 

 

 

 

Dag 9: 25.04.2011 – Macclesfield Town – Southend United

Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme. Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg – oppdateringer på Facebook har en tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge i pubens hage, gikk vi ned mot Moss Rose. De aller fleste delte min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End som vanligvis huser bortefolket, men istedet plasserte alle på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1.427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel heller ikke glipp av noe særlig. Et Southend uten noe å spille for og et Macclesfield som fortsatt kjempet for League 2 tilværelsen leverte en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og det var stort sett en dørgende kjedelig forestilling. Vi moret oss en periode mer med å le av denne lokale figuren som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville inn. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte...han fikk hvertfall lov å røyke og drikke sin Stella fra sin utkikksport. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløs forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, og publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre selv om det skulle mye til for at de skulle rykke ned nå...noe de altså ikke gjorde.

Southend folket hadde lang vei hjem og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
10.09.11 10:16

Her kommer del 1 av min august-tur: 

Dag 1: Mandag 15.08.2011 New Mills AFC – Newcastle Town
To korte turer over til England siden forrige omtalte tur, resulterte først i en skuffende opplevelse på Wembley der Reading tapte play off finalen for Swansea..før jeg fikk stifte bekjentskap med Modano's helter i Cambridge City da de tok imot nabo og storebror Cambridge United til treningskamp i sommer. Men nå var det endelig tid for en lengre tur igjen. Endelig var tiden kommet for å bruke skattepengene på nok en etterlengtet tur til balløya, og da flyet mitt landet på Heathrow mandag morgen, signaliserte det starten på en ambisiøs rundreise.
Heathrow var ingen geografisk ideell flyplass for hverken ankomst eller avreise – men summen av pris, tilgjengelighet og ikke minst avganger gjorde valget enkelt, og etter en tur med Heathrow Express toget til Paddington og påfølgende tur med tuben, satt jeg snart på toget fra London St.Pancras til Sheffield.

Ved ankom stålbyen, gikk jeg for å sjekke inn på Ibis hotellet jeg hadde booket for natten, og ettersom jeg bodde der ved forrige Sheffield-besøk husket jeg nå veien forholdsvis godt. Siden jeg hadde booket og forhåndsbetalt uten avbestillingsmuligheter, betalte jeg kun meget rimelige £24,50 pr natt. Etter en visitt fra en venninne, tok vi turen innom puben The Bankers Draft for en matbit og forfriskninger. Etter en lengre prat tok vi omsider avskjed da det var på tide for undertegnede å sette kursen mot reisens første kamp.
Toget sneglet seg åpenbart stadig høyere opp i høylandet, og omgivelsene minnet mer og mer om den britiske serien Emmerdale. Da jeg omsider steg av på New Mills Central i Derbyshire's Peak District, var det i meget idylliske omgivelser jeg bega meg utpå den rundt 15 minutters gåturen opp til Church Lane, der de to siste sesongers mestre i North West Counties League skulle gjøre opp om poeng i Northern Premier League Division One South. Newcastle Town hadde jo hatt en meget imponerende debutsesong på dette nivået forrige sesong, men etter en soleklar andreplass bak Barwell måtte de se seg slått i playoff. Jeg var derfor spent på om de kunne se like gode ut denne sesongen, samt om New Mills kunnevære i stand til å kopiere gjestenes prestasjon fra forrige sesong. Etter å ha slitt meg opp den siste bakken og svingt inn Church Lane, så det ganske forlatt ut. Et lite sekund lurte jeg bekymret på om kampen var utsatt uten min viten (det skjedde sist jeg skulle avlegge Maidenhead United et besøk), men jeg så raskt et hode som stakk ut en åpning i gjerdet. Jeg betalte £6,50 i inngang og £1,50 for et program som viste seg å være overraskende velfylt og interessant. Jeg ble stående og slå av en kort prat med vedkommende som betjente inngangen, og han lovet å prøve å lete frem et skjerf til meg hvis han husket hvor de hadde blitt lagt.
Jeg forsvant dermed inn i baren, og satt meg ned med programmet og en pint cider. Der kom jeg raskt i snakk med noen lokale, og på spørsmål om deres forhåpninger for sesongen syntes det som om de ville være fornøyd med i første omgang å havne på midten av tabellen og godt unna nedrykk, samtidig som de kanskje håpet å kunne kikke oppver mot playoff-sonen. Jeg ble forøvrig fortalt at den tradisjonelle lokalrivalen er Glossop, «rett på andre siden av den åsen der». Det var da også noen tilreisende fra Newcastle Town blant de 164 fremmøtte, men jeg fikk egentlig aldri surret meg til en lengre samtale med noen av de. Men jeg fikk med meg at de siden i fjor har mistet både manager og en haug med spillere til Stafford Rangers, og at de ikke var spesielt optimistiske med tanke på noen reprise av fjorårssesongen. De hadde dog vunnet sin første kamp 2-0 hjemme mot Belper Town. Hjemmelaget på sin side hadde kastet bort en tomålsledelse borte mot Quorn i første kamp, etter at Leicestershire-laget hadde sikret uavgjort og 2-2 med to sene scoringer – og med kun 10 mann på banen.

Dagens kamp var kun 6 minutter gammel da gjestene fra Staffordshire tok ledelsen fra straffemerket. Clive Brown felte Nathan Sutton, etter at New Mills mente seg snytt for frispark i forkant - og Anthony Malbon satt straffen sikkert i mål. Millers gikk dog rett i angrep og holdt på å utligne da et frispark nesten ble stusset i mål. Etter 32 minutter fikk de dog uttelling etter et av Daniel Douglas-Pringle's raid på høyre kant. Han fant Anthony Field som kom på løp og dundret ballen opp i krysset. Folk snakket allerede om årets mål i pausen.. Men noen minutter før den tid var igjen bortelaget i føringen. En misforståelse mellom Millers keeper Ben Proctor og en av forsvarerne førte til at ballen landet hos Anthony Malbon som scoret sitt og Newcastle Towns andre, og dermed 1-2 til pause etter en første omgang i overraskende høyt tempo. Ytterligere forfriskninger ble inntatt i baren bak det ene målet, og en av New Mills supporterne tilbød seg å gi meg sitt New Mills skjerf mot en pint, dersom de ikke fant skjerfene sine. Dette ble overhørt av en annen som påpekte at de hadde skjerf bak bardisken, og dermed var det problemet løst. Det ble fort mørkt, og den flotte utsikten mot bebyggelsen i åsen bak det ene målet var snart erstattet av mørke og flomlys. Fra min nyintatte posisjon ved siden av målet ved klubbhuset, hadde jeg Church Lane's eneste overbygde stand langs langsiden til venstre for meg. Hjemmelaget utlignet nesten umiddelbart etter oppstart ved målscorer Anthony Field, men Castle-keeper Dave Dyson ordnet opp. Men etter 58 minutter kunne han ikke gjøre noe for å forhindre ny utligning, da Dean Crowe scoret fra kort hold etter flott forarbeid av Kingsley Grandison og Luke Horrocks.
New Mills var i førersetet nå, og etter 67 minutter tok de ledelsen for første gang. Denne gang var Dean Crowe tilrettelegger med gjennombruddspasning til hurtige Daniel Douglas-Pringle som rundet keeper og satt inn 3-2. Newcastle måtte nå frem, men skapte så godt som ingenting og virket helt tannløse. Istedet holdt Millers på å øke ledelsen både en og to ganger med farlige kontringer. Idet klokka tikket mot kampslutt, tikket den tilsynelatende enda fortere mot siste togavgang tilbake mot Sheffield – og jeg måtte tilslutt forlate Church Lane for å rekke 21.50 toget fra New Mills Newtown. Idet jeg forsvant ut porten økte sannelig Dean Crowe til 4-2 med sitt andre for dagen, og sikret 3 poeng til Peak District klubben etter 91 spilte minutter. I heseblesende tempo for en meget utrent storrøyker kjempet jeg meg mot stasjonen, og selv om jeg som beboer i Drøbak burde være kjent med bakker, tok det på. Nede på perrongen sto to andre grounhoppers som skulle med samme tog – en av de en eldre Stockport supporter. Og det var nettopp i Stockport jeg denne gang måtte bytte tog for å komme meg tilbake til Sheffield. Vel tilbake i stålbyen ble jeg vekket av en kondoktør etter å ha sovnet på toget, som heldigvis hadde endestasjon i Sheffield. Etter å ha kommet meg av og summet meg vanket det takeaway junkfood som ble intatt i hotellsenga før jeg sovnet.

 

 

Dag 2: 16.08.2011 Boston United – Histon
Tidlig på formiddagen satt jeg meg på toget fra Sheffield, og etter et togbytte i Nottingham befant jeg meg rundt to og en halv time senere i Boston, sør i Lincolnshire. Ved hjelp av mitt medbragte kart printet ut fra Google Maps fant jeg snart frem til White Hart Hotel, som var en meget flott bygning idyllisk beliggende ved bredden av elva Witham som renner gjennom byen. Men rommet mitt var ikke klart, så jeg satt fra meg bagen og gikk over veien til Wetherspoons puben Moon Under Water for å få i meg litt føde mens jeg ventet. Deretter tok jeg en spasertur rundt i byen, som dessverre var preget av omfattende veiarbeid før øyeblikket. Tilbake på hotellet fikk jeg endelig sjekket inn og tatt meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne meg en internettcafe. Dagens spill ble satt, blant annet med hjemmeseier i kveldens utvalgte kamp – noe som senere skulle vise seg å koste meg en heftig gevinst.
Jeg satt ganske tidlig kursen mot Boston Uniteds stadion som jeg velger å fortsatt kalle York Street til tross for det nye sponsornavnet Jakemans Stadium. Billett til £12 ble kjøpt fra billettluka, før jeg gikk til innkjøp av et program av fullgod liga standard til £3. Baren Pilgrims Lounge på utsiden av stadion hadde nettopp åpnet, og som vanlig ble programmet studert nærmere over en pint med cider mens et og annet blikk ble kastet mot skjermene med Sky Sports. Boston United har vært bookmakernes favoritt før sesongstart i Conference North, og det var tydelig at også supporterne har høye forventninger til den gamle liga-klubben. De jeg snakket med ga hvertfall uttrykk for at de forventer minst playoff - og helst opprykk. Etter et par påfyll av gyllen nektar, stakk jeg hodet innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen før jeg fant min plass på Town End Terrace (nå om dagen kalt Jakemans Stand), en ståtribune etter min smak. Kort sagt fikk jeg i det hele tatt et positivt inntrykk av York Street.
Dagens motstander var Histon, som vel har hatt endel spørsmålstegn rundt seg den siste tiden..
Men hovmod står for fall - og av de 1222 fremmøtte, var det de 31 fra Cambridge-utkanten som kunne juble allerede etter 4 minutter, da Dan Holman fra kort hold styrte et innlegg inn bak Pilgrims-keeper Paul Bastock. Hjemmelaget produserte en rekke cornere, men det ble med halvsjanser inntil 26 minutter var spilt. Laurie Dudfield headet ned til Marc Newsham som utlignet med et hardt skudd Stutes-keeper Jorg Stadelmann ikke hadde særlig mulighet til å gjøre noe med. Stadelmann sørget for at 1-1 sto seg til pause, med flotte redninger på skudd fra både Kevin Holsgrove og målscorer Newsham. Pausen ble brukt til å nyte nikotin, da vaktene rett og slett sto ved utgangen og delte ut «røyke-pass» til de som ville ut i gatene for å røyke. Andre omgang startet som den første hadde sluttet, med hjemmelaget som styrte kampen. Og det virket som det kun var et tidsspørsmål før 2-1 målet ville komme. Men så var det denne Stadelmann da.. Han hindret scoring tidlig i omgangen da Dudfield forsøkte seg, og litt senere var han igjen i veien da Ben Milnes' skudd forandret retning og så ut til å gå inn. Hjemmelaget ropte på straffe da et skudd fra Holsgrove tilsynelatende ble blokkert av en Histon-arm, men dommeren var ikke enig, og Pilgrims måtte ta til takke med 1-1 og poengdeling. Ett poeng mer enn mitt Reading fikk på besøk i Portsmouth, kunne jeg konstatere – og til alt overmål var det vår gamle spiss Dave Kitson som var eneste målscorer. Vel, etter en post-match pint i Pilgrims Lounge satt jeg kursen mot White Hart Hotel via et døgnåpent supermarked. Og elva Witham som ved min ankomst ikke hadde vært mye å skryte av, hadde nå en langt mer imponerende vannstand.

 

 

Dag 3: 17.08.2011 Worksop Town – Stafford Rangers
Etter en frokost på puben Moon Under Water, fortsatte dagen med en omvendt reise fra dagen i forveien. Med togbytte i Nottingham kom jeg tilbake igjen til Sheffield og sjekket nok en gang inn på Ibis Sheffield City Centre. Etter å ha surret rundt noen timer i Sheffield, satt jeg meg igjen på toget for å ta den snaue halvtimes turen over grensen til Nottinghamshire og ned til Worksop (som likevel har Sheffield postnumre). Det var ikke helt enkelt å se utfra kartet hvilken side av stasjonen jeg befant meg på, så jeg stakk innom puben The Mallard i stasjonsbygget, hvor jeg fikk pekt ut riktig retning – men ikke før jeg hadde lesket strupen med en pint Strongbow.
Jeg har en stund hatt lyst til å besøke Worksop Town, med de har siden 2008 spilt sine hjemmekamper utenfor Worksop – først hos Hucknall Town, deretter hos Ilkeston Town, og sist hos nabo Retford United der de hadde avtale om å spille ut inneværende sesong. Men da det før sesongstart ble klart at de nå ville returnere til Worksop og Sandy Lane, blinket jeg meg fort ut denne kampen. Og etter en kort spasertur fra The Mallard og togstasjonen ankom jeg Babbage Way/Sandy Lane. Etter å ha betalt meg inn og gått til anskaffelse av et program til £2, oppsøkte jeg klubbsjappa hvor jeg valgte meg ut et av de to skjerf-typene de hadde til salgs. Deretter satt jeg kursen mot baren, men ble i tvil og måtte spørre en vakt da inngangsdøren var merket «players and officials only». Inne i klubbhuset hadde var det en flott bar som møtte meg, og Sky Sports Soccer Special ble vist på storskjermer.
Ytterligere forfriskninger ble bestilt, før jeg kom i prat med et par av hjemmelagets supportere. Og de kunne by på en historie mer oppsiktsvekkende og frustrerende enn jeg hadde innbilt meg. Jeg har nemlig vært av den oppfatning at Sandy Lane har vært under oppussing. Men såvidt jeg forsto de riktig, er nemlig situasjonen denne:

 Worksop Towns gamle eier og styreformann Howard Raymond kastet ut Worksop Town av Sandy Lane så godt som uten noen forklaring, etter å ha solgt klubben men holdt på eierskapet i banen. Videre solgte han stadion til Peter Whitehead - eier (og manager!!) i klubben Sheffield Parramore (tidligere Parramore Sports FC). Whitehead flyttet så Parramore til Worksop under nytt navn – Worksop Parramore! Denne klubben befinner seg nå i Northern Counties East Division One, etter å ha vunnet Central Midlands League Supreme Division i fjorårssesongen. Uansett var det tydelig av interiør etc i klubbhuset at det nå tilhører Worksop Parramore – med bl-a inngravert klubbnavn og -logo på et kjempespeil bak bardisken. Og Worksop Town betaler visst nå det en meget stiv pris (ifølge supporterne jeg snakket med en uhørt pris) for å få lov til å spille på Sandy Lane – som forøvrig ikke lenger offisielt omtales som Sandy Lane, men snarere som Windsor Food Service Stadium. Et hårreisende navn som ga meg vond smak i munnen, og navngitt etter firmaet Windsor Food Service, som eies av ingen ringere enn...Worksop Parramore's eier og manager, Peter Whitehead. Tragisk! Dette er hvertfall slik jeg forsto situasjonen, og dersom jeg har oppfattet det riktig, er det jo egentlig bare enda et argument for min påstand om at klubber bør «eies» av lokalsamfunnet rundt klubben, og personlig eierskap burde forbys.
Det ble også litt snakk om supporternes forhåpninger for sesongen, og da jeg ymtet frempå at klubbens kanskje naturlige nivå kunne vært Conference North var de fleste enige om at de hadde forhåpninger om å hvertfall nå play off og kanskje kjempe om opprykk. «Why not?» som de sa.. Det ble også tid til en prat med et par av de fremmøtte fra Staffordshire, som virket noe mer nøkterne. De påpekte at de hadde et totalt nytt lag sammenlignet med i fjor, og kanskje kunne trengte dette året på å stabilisere seg først. Og ganske riktig kunne jeg i dagens program se at ikke mindre enn 13 (!!!) av Stafford Rangers' spillere hadde fulgt manager Greg Clowes fra Newcastle Town før sesongen.
Begge lagene hadde gått på tap i serieåpningen – hjemmelaget 0-3 borte for Kendal Town, og gjestene med 0-2 hjemme for FC United of Manchester. Det tok ikke mer enn 6 minutter før Tigrene sørget for hjemmejubel etter flott forarbeid av Jamie Jackson. Han kom seg fri på kanten, og slo inn fra dødlinja til Mark Hudson som bredsidet ballen i mål bak gjestenes keeper Danny Read. Stafford Rangers fikk sin første ordentlige sjanse etter drøye kvarteret, da Luke George's cross ble headet mot mål av Chris Budrys. Men Worksop's keeper Jon Worsnop (ja, faktisk!) så ut til å gjøre en imponerende «flyvende» enhåndsredning. På motsatt side var hjemmelaget noe uheldige som ikke økte ledelsen da både Luke Shields og Jamie Jackson fikk sine forsøk blokkert på eller like utenfor streken. Og da Worsnop igjen hindret utligning fra Luke Chapman, gikk lagene til pause med nokså fortjent hjemmeledelse 1-0.
Etter strupelesk og en kikk på Sky Sport, var det klart for andre omgang – og selv om hjemmelagets Luke Shields hadde den første skikkelige sjansen som ble reddet mesterlig av Danny Read, var det nå gjestene som tok kontrollen. Og etter 58 minutter kom utligningen da Chris Budrys vendte og fintet vekk tigrenes unge forsvarer Marc Roberts før han plasserte ballen til side for keeper og i mål. Like etter rev gjestenes Liam Shotton seg fint fri, men skuddet gikk utenfor. Som i første omgang skapte Worksop noen farligheter på lange innkast fra Marc Roberts, før begge lagene kunne sikret tre poeng på slutten. Først hadde gjestene muligheten, men Neville Thompson valgte å skyte med innbytter Sean Kinsella langt bedre plassert – og skuddet ble reddet til en resultatløs corner. Og med kun 2-3 miutter igjen av ordinær tid, fikk vertene en stor mulighet til å sørge for Tigers-jubel. Etter flott forarbeid igjen av Jamie Jackson, havnet ballen hos Mark Hudson som kunne avslutte fra 10 meter. Men Rangers-debutant Lee McAnulty forstyrret Hudson nok til at skuddet gikk over mål og de 456 fremmøtte kunne konstatere at kampet ebbet ut med 1-1 og poengdeling.
Jeg hadde ikke noe bråhast med å komme meg avsted, så jeg tok både en og to pints i klubbhusets bar, og slo av en prat med noen supportere, ansatte og spillere før jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen for å ta toget tilbake til Sheffield. På veien tilbake kunne jeg reflektere over en absolutt hyggelig opplevelse, men mest av alt følte jeg en voldsom frustrasjon over den situasjon en av verdens eldste klubber (Worksop Town er stiftet i 1861) har havnet i med tanke på eierskap og baneforhold.

 

 

Dag 4: 18.08.2011 Fotballfri i Cambridge
Torsdag er ingen stor fotballdag på balløya, og uten noen kamper på programmet tillot jeg meg en formiddag i søvnens tegn før jeg etterhvert satt meg på toget sydover. Etter togbytter i Doncaster og Stevenage ankom jeg Cambridge, hvor jeg hadde avtalt å treffe en venninne. Etter en pitstop på The Anchor pub for å få litt føde, praiet jeg en taxi og satt kursen utover Newmarket Road. En hyggelig kveld ble tilbragt med min venninne Emma, før det til slutt ble litt søvn. I morgen sto en ny dag med tog og fotball på programmet.

 

 

Dag 5: 19.08.2011 Lye Town – Coventry Sphinx

Taxi ble bestilt og kom forholdsvis raskt, og etter å ha tatt farvel med Emma var jeg på vei til Cambridge togstasjon. Neste destinasjon var Birmingham, og selv om det går direktetog (som vel kommer fra Stansted) mellom Cambridge og Birmingham, kjører de en skikkelig omvei via blant annet Leicester og Nuneaton, og bruker smått utrolige 2 timer og 29 minutter – det er ikke mange minuttene mer enn det tar å ta toget fra Cambridge til London Kings Cross, tuben til Euston Square, ta den korte spaserturen til London Euston og der hoppe på toget til Birmingham New Street. Det var likevel et direktetog fra Birmingham jeg hadde pekt meg ut denne morgenen. Men da jeg kom til stasjonen viste det seg at dette toget var innstilt, så da ble det etter litt venting til at jeg likevel tok varianten via London. For en gangs skyld valgte jeg å ta taxi fra Kings Cross til Euston, og snart satt jeg på toget til Birmingham med medkjøpte sandwiches og aviser og med musikk i ørene.
Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg ut at kartet jeg hadde printet ut skulle vært noe mer zoomet inn og fikk hjelp av en taxisjåfør til å peke meg i riktig retning av hotellet. Britannia Hotel viste seg å være et flott hotell beliggende særdeles sentralt plassert rett ved Birmingham New Street (og også rett ved stasjonen Birmingham Moor Street), med inngang i passasjen Union Passage og fasade ut mot New Street, så £29 må kunne sies å være et kupp. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, tok jeg turen ut i Englands nest største by og fant en internettcafe hvor jeg kunne få sjekket mailen etc samtidig som jeg satt helgens spill hos min bookmaker. En middag ble deretter inntatt på en pub i nærheten før jeg trasket ned til Birmingham Moor Street for å ta toget til Lye, rett ved Stourbridge i West Midlands – eller mellom Stourbridge og Halesowen om du vil.
Det var opprinnelig ikke mange kamper å velge i denne dagen, selv om Conference-oppgjøret mellom Lincoln City og Stockport County etterhvert ble flyttet frem til denne fredagen. Lincoln er en flott by, men siden jeg allerede har besøkt Sincil Bank bestemte jeg meg for å se etter andre muligheter. Da da FA cupens innledende runder ble satt til denne helgen, ble derimot en håndfull kamper flyttet satt opp på denne fredagen mens de fleste andre skulle gå påfølgende dag. Og da jeg har en god kompis som faktisk bor i Lye, vurderte jeg raskt oppgjøret mellom lille Lye Town og Coventry Sphinx.Min kompis Andy som er West Bromwich supporter (som så mange andre i dette området) var mildt sagt forundret og kunne ikke skjønne at dette kunne være noe å se på. Hans reaksjon kan vel oppsummeres med følgende sitat (selvsagt i tidens bredeste Black Country dialekt): «This is proper shit! It's one step up from pub football. You might as well bring a ball and play yourself. Why you wanna watch that shit?». Han hadde gitt beskjed om at han sannsynligvis uansett måtte jobbe, så vi avtalte bare at vi skulle snakkes den dagen og se om vi hvertfall kunne treffes for en pint. Men dessverre viste hans profeti seg å holde stikk, slik at det ikke ble noe gjensyn denne gang. Men etter 28 minutter på toget hoppet jeg av i Lye, og med Andy's veibeskrivelse kombinert med det jeg husket fra kartet jeg hadde glemt igjen på hotellet, gikk jeg den korte veien til Stourbridge Road og stadion med samme navn. Andy hadde tydelig gitt uttrykk for sin positive oppfatning av lokalbefolkningen: «Be careful down there, there's lots of dodgy bastards around there and everywhere else in this shithole». De hadde fortsatt ikke åpnet da jeg ankom, men det som derimot møtte meg var et noe snodig syn. Lye Town deler nemlig anlegget med den lokale cricketklubben, som visstnok er eier. Og nå var det cricketkamp i gang, samtidg som det ifølge skilt jeg passerte på veien var ølfestival i cricketklubbens lokaler. Så det virket som det var stor stemning der folk sto tettpakket oppe på området for uteservering, med utsikt ned mot kampen. Når man kommer ned den lille stikkveien som fører til anlegget, ligger cricketklubben til vesntre og Lye Town på høyre side, der de også har eget klubbhus. Men cricketbanen og fotballbanen går faktisk over i hverandre, slik at de når fotballkampen startet rett og slett sperret av og markerte «sidelinjene» med tau. Det som viste seg å være kveldens dommertrio sto utenfor Lye Town's klubbhus og snakket med representanter fra Coventry Sphinx som tydeligvis nettopp hadde ankommet, før de noe bekymret var borte for å høre med cricketfolket hvor lenge de hadde igjen.

Billettluka/inngangspartiet hadde ikke åpnet ennå, så man ble anmodet å vente i klubbhuset. Og med en Strongbow i hånda, dommertrioen på nabobordet pg en Lye Town formann som svinset rundt kunne jeg registrere at de fleste tidlig fremmøtte så ut til å gå under betegnelsen den eldre garde, og de resterende under betegnelsen «tørst». Under en røykepause fikk jeg et par ord med formannen som kunne opplyse om at publikumsantallet stort sett lå mellom 50 og 100+, ikke så galt måtte jeg innrømme. Lye Town er tross alt en liten klubb som for tiden hører hjemme i West Midlands (Regional) League Premier Division, som altså er Step 6 (eller nivå 10 totalt sett om man vil) og feeder til Step 5 ligaen Midland Alliance. Og det er nettopp i Midland Alliance at motstanderen Coventry Sphinx befinner seg.
På spørsmål om de hadde noen skjerf, fikk jeg det forventede negative svaret. Og en noe drikkfeldig utseende fyr som sto ved siden av føyde til at «I don't think anyone wanna be seen wearing a Lye Town scarf anyway to be honest – not even in Lye!», før han med en manglende tanngard gliste rått av sin egen morsomhet. Det dro seg etterhvert mot avspark, og etter å ha sikret meg et av de siste programmene for den nette sum av £1, betalte jeg meg inn. Og det første jeg så var en person i Swindon Town drakt, som viste seg å være en groundhopper. Man kommer inn bak det ene målet, og «tribunen» der er en noe merkelig konstruksjon med et buet tak som så noget rustent og tilfeldig – men dog morsomt ut. Bak det andre målet er det kun en gressvoll, mens man på venstre side sett fra inngangen har cricketbanen. Jeg tok plass på hovedtribunen på motsatt side, hvorfra jeg prøvde å danne meg et nogenlunde bilde av hvor mange tilskuere det var.
Det viste seg etterhvert å være 134 fremmøtte, og de fikk se en første omgang som ikke imponerte noen som helst. Tempoet virket innledningsvis å være høyere enn ferdighetesnivået, og det var en og annen komisk situasjon. Men innsatsen var det ikke noe i veien med. Coventry Sphinx var av de jeg hadde snakket med tippet som klare favoritter, da de mente nivåforskjellen skulle være betydelig. Det var likevel gjestene fra Coventry som hadde det meste av spillet, men det endte stort sett med halvsjanser og skudd utenfor. Lye Town hadde muligheten til å ta ledelsen da Scott Gennard kom seg inn i feltet og burde skutt, men istedet sendte han ballen ut til Tim Nicholls som skjøt over fra rundt 20 meter. Og ikke minst burde de tatt ledelsen etter rundt en halvtime, da Ash Greenaway lurte offside-fellen, men presterte å skyte høyt over. Gjestene virket å ha kontroll uten å skape det helt store, før Liam Kay fikk en kjempesjanse...men for åpent mål presterte han åp bomme på ballen fra 3 meters hold!! Sphinx skulle muligens hatt en straffe rett før pause, da Luke Williams tydelig hindret i skuddøyeblikket av David Andrewartha. Dommeren vinket spillet videre og man tok pause på stillingen 0-0. I pausen snakket folk allerede om muligheten for avansement til neste runde og møte med vinneren av Nuneaton Griff - Stafford Town.
Andre omgang startet med et par halvsjanser til hjemmelaget, og Lye folket må ha begynt å håpe på avansement. Men etter 61 minutter var det begynnelsen på slutten for de lokale heltene, da Ashley Jackson styrte inn fra kort hold til ledelse for gjestene. Og kun tre minutter senere smalt det igjen da Jack Edwards driblet seg fri i feltet og plassert ballen i keepers høyre hjørnet. Lye virket tomme for krefter, og nå herjet gjestene. Etter 72 minutter fikk Pavel Tomczak vende opp og skyte, og keeper Tom Harper kunne intet gjøre. Og nesten direkte fra avspark – etter noen bytter der målscorer Tomczak var blant de som forlot banen – måtte Harper plukke ballen ut av nettet for fjerde gang, denne gang fra Luke Williams. 82 minutter var spilt da Jamie McAteer ble kreditert det femte. Skuddet fra Liam Kay gikk via kneet til McAteer og endte opp nede i hjørnet bak keeper Harper som var satt ut av spill. De var kanskje en befrielse for Lye Town da dommeren blåste av for full tid. De skal ha for innsatsen så lenge det varte, men det ble full sprekk den siste halvtimen og altså 0-5. Det skal forøvrig nevnes at det var langt flere som så kampen enn de 134 som blir nevnt som det offisielle tilskuerantall. Som nevnt var det nemlig Black Coutry Beer Festival i cricketklubbens lokaler og der var det langt flere enn 134 som sto og speidet utover mot fotballbanen mens musikken dundret ut fra lokalene og overdøvet totalt mangelen på steming på tribunene. Etter en pint i klubbhuset satt jeg kursen mot togstasjonen, men fant ut at jeg også hadde tid til et glass på puben Windsor Castle også før jeg returnerte med tog til Birmingham Moor Street. På plattformen i Lye kom jeg i snakk med en annen person som hadde vært på kampen, som også viste seg å være en groundhopper. Jeg er ikke mann om å huske hvor vedkommende var fram, men vi hadde hvertfall en interessant samtale på toget til Birmingham Moor Street, før jeg måtte vise ham veien til Birmingham New Street hvorfra han skulle ha tog videre. Selv motsto jeg fristelsen til å gå ut på fredagslivet i Birmingham – ikke noen liten bragd med et antall godt påseilede mennesker og lettkledde damer ute på byen mens jeg returnerte til hotellet.

Del 2 følger..

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
12.09.11 17:30

Det skal for ordens skyld legges til at jeg etter mitt besøk i Worksop, har lest andre ikke fullt så negative oppfatninger rundt situasjonen der - blant annet er det flere som er takknemmelige for at Peter Whitehead ønsket klubben velkommen tilbake på Sandy Lane. Men de jeg snakket med var dog av den oppfatning av klubben nå betaler en meget høy leie.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
21.09.11 22:47

 

Dag 6: 20.08.2011 Basingstoke Town – Sutton United

Når jeg kommer tilbake til Reading har jeg nesten en følelse av å komme hjem, og etter halvannen times togtur fra Birmingham New Street kunne jeg gå den meget korte veien fra Reading stasjon for å sjekke inn på Ibis Hotel Reading. Kort tid etter gikk jeg inn på puben Monks Retreat, hvor jeg som ventet fant noen av Readings «fineste gutter». Reading skulle ta imot Barnsley, og alle var enige i at dette burde bli tre poeng. Selv skulle jeg bivåne en annen kamp, men det ble tid til en drøy halvannen time med et par av Reading-gutta før jeg nok en gang satt meg på toget – denne gang med kurs for Hampshire og Basingstoke. Etter et kvarters tid ankom jeg Basingstoke, hvor jeg valgte å ta taxi den temmelig drøye veien ut til Basingstoke Town's hjemmebane. The Camrose må kunne sies å være ganske sjarmerende; dominert av den etter forholdene store Main Stand langs den ene langsiden – opphøyet og med to trapper som fører opp til sitteområdet, over garderobene. Jeg entret The Camrose med Main Stand til høyre for meg, og satt kursen mot klubbens bar bak det ene målet, via klubbsjappa hvor jeg sikret meg et skjerf. Det var allerede en ganske mange der inne, og dagens gjester fra Sutton United var godt representert. Jeg kom i snakk med noen av de, og de uttrykte ikke overraskende stor lettelse over å være tilbake i Conference South – et nivå de mente var klubbens naturlige nivå. På spørsmål om ambisjoner for sesongen, virket det dog som de fleste ville være fornøyd med å konsolidere og havne midt på tabellen, for muligens å kunne nærme seg play off senere. Noen av de fremmøtte hadde også vært tilstede da jeg bivånet Cray Wanderers – Bromley i april, der Cray Wanderers vant og sørget for at Sutton United rykket opp uten å spille selv. Gjestene hadde fått bakoversveis i sitt gjensyn med Conference South, da de hjemme på Gander Green Lane tapte hele 0-5 for Woking. De slo tilbake med 4-1 seier borte mot Tonbridge Angels i neste kamp, men jeg var noe usikker på hvor jeg hadde Sutton United. For vertene sin del hadde de en pre-season med tilsynelatende sterke resultater bak seg, og de to første ligakampene var også vunnet – 2-0 borte mot Eastleigh på åpningsdagen og 4-1 hjemme mot Weston-super-Mare. Og Basingstoke folket mente å ha grunn til å håpe på nye tre poeng mot Sutton United.

Det var da også hjemmelaget som fra start hadde brorparten av spillet, i en kamp som ganske raskt viste seg å bli en fysisk batalje der det ved flere anledninger var ved å koke over for flere spillere. Etter voldsom brudulje med nærmere 20 spillere involvert, ble fire spillere belønnet med gult kort. Og mens Basingstoke hadde ballen mest, var det gjestene som etterhvert virket mest farlige foran mål på sine kontringer. Suttons Tony Taggart og Basingstokes Delano Sam-Yorke hadde muligheter til å gi sine respektive lag ledelsen, men istedet holdt det på å koke over igjen da Us keeper Kevin Scriven så ut til å bli skutt av en snikskytter på tribunen etter minimal kontakt med hjemmelagets Sam-Yorke, som fikk gult kort. De siste minuttene før pause skulle vise seg å bli avgjørende for kampen. Hjemmelaget ble først tildelt straffespark, men Us-keeper Scriven hadde ingen problemer med å redde Tim Sills' svake straffe. To minutter på overtid fikk gjestene et frispark som ble slått på lengste stolpe, hvor Sam Page hoppet høyest og headet inn 0-1 bak hjemme-keeper Ashley Bayes. Grunnet de mange stopp i spillet var det likevel tid for Dragons til å utligne, og avslutningen fra David Pratt (!) var det ikke noe i veien med...men Kevin Scriven leverte en imponerende redning på hans volley, og gjestene fra Sørvest-London kunne gå til pause med ledelse.

Etter forfriskninger i pausen kunne de 424 tilskuerne se andre omgang begynne på samme måte, med mye kjemping og tøffe dueller. Shaun McAuley var muligens vertenes friskeste fremover, men etter å gått på et flott løp måtte han se avslutningen slått til corner av keeper Scriven, som gjorde en overbevisende kamp i Sutton-målet. Og gjestene var nære på å øke ledelsen, men Anthony Riviere sleivet avslutningen i stolpen etter flott forarbeid av Taggart. Sutton United ble nå presset mer og mer tilbake, men det var en imponerende sterk defensiv opptreden av gjestene, og Basingstoke hadde tross sitt press store problemer med å komme til farligheter. Og med rundt kvarteret igjen så de ut til at gjestene satt spikeren i kista da Chris Piper ble spilt gjennom. Han kunne skutt selv, men passet til Craig Dundass som styrte ballen i hjørnet bål keeper Bayes, og 0-2! Basingstoke skal ha kreditt for å ikke gi opp, og de malte på videre. Men det meste av tiden gikk nå med til at Sutton-keeper Scriven plasserte og re-plasserte sine utspill, noe som tok både ett og to minutter hver gang – selvsagt til stor frustrasjon for hjemmelagets spillere og fans. Etter n'te gang med uthaling av tid, fikk han da også til slutt se det gule kortet. Og kort etter holdt Jide Ogunbote på å redusere, men headingen ble reddet på streken av Riviere. Tre minutter på overtid var det igjen mølge i Suttons målområde, og Sam-Yorke kastet seg frem og satt inn redusering for The Dragons. De styrtet i angrep igjen og så ut til å ha en fin overgangsmulighet da dommeren blåste for full tid, og Sutton-folket kunne feire tre poeng og en flott arbeidsseier.

Jeg skulle tilbake til Reading, så jeg gikk for å finne bussholdeplassen mens jeg sjekket resultatene på mobilen – og konstaterte at Reading hadde prestert å tape hjemmekampen 1-2 for Barnsley. Vel fremme ved Basingstoke stasjon, presterte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. Litt irritert over det satt jeg meg på toget tilbake til Reading og ringte min Reading-kompis «Banbury Chris» for å høre hvor de befant seg. Noe overraskende var de å finne på The Bugle, den mest rølpete puben i hele Reading. Med Basingstoke skjerf i gult og blått i hånda, ble jeg selvsagt fort offer for morsomheter om å være Oxford supporter og lignende. Etterhvert fant vi ut at vi heller skulle bevege oss over til puben The Hope Tap, og forlot de lokale sullikene på The Bugle. Chris måtte senere gå for å rekke toget tilbake til Banbury, og et par av hans bekjente Millwall-fans bosatt i Reading ble etterhvert så slitsomme og skrytete at jeg valgte å oppsøke Reflex (80's nattklubb som nå tydeligvis hadde byttet navn til noe annet siden sist jeg var der. Var det muligens Revival???).

 

 

Dag 7: 21.08.2011 Swindon Town – Oxford United

Etter å ha fått dusjet av meg en mild hangover og sagt farvel til kvinnemennesket jeg våknet opp sammen med, gikk jeg den korte veien fra Ibis hotellet bort Friar Street og til Monks Retreat hvor jeg inntok en frokost og noen flasker j2o apple&mango, og dermed var jeg klar for en ny dag med nye sprell.

Jeg hadde i lengre tid pekt meg ut League Two oppgjøret Swindon Town – Oxford United denne dagen – både på bakgrunn av at det ikke var mange andre kamper å velge i denne dagen, men også fordi det er et svært spesielt og heftig lokalderby.

Min Oxford United-kompis Matt hadde vært på besøk i Norge et par uker før, og hadde lovet å sjekke opp billett for meg. Men da Oxford hadde solgt ut sine på rekordfart skulle det fort vise seg å bli vanskelig. De to erkerivalene hadde ikke møtt hverandre i serien på 10-15 år, og ingen var villig til å gi avkall på noen billett nå. Jeg bestemte meg derfor for å ringe Swindon for å bestille hjemme-billett, da det allerede var bestemt at kampen ville være «all ticket» - dvs ingen billettsalg på kampdagen. Jeg fikk da beskjed om at politiet nå hadde beordret stopp av billettsalg til personer som ikke hadde booket med Swindon Town tidligere eller hadde en Swindon postadresse. Jeg forsøkte å forhøre meg med det jeg hadde av bekjente i bl.a Reading, som jo også er en av Swindons lokalrivaler. Ikke veldig overraskende var svarene negative: «Why would I ever book something with the scum?» var det typiske svaret fra Reading-folket. Noen dager før kampen – da jeg var på vei fra Sheffield til Boston, prøvde jeg igjen å ringe Swindon Town men svaret var like negativt nå – og det vanlige trumfkortet at man er fra Norge hjalp heller ikke. Tre dager før kamp våknet jeg imidlertid av en sms fra en bekjent av «Oxford Matt», som hadde en kompis som bodde i Devizes rett utenfor Swindon. Jeg fikk vedkommendes nummer og han lovet å stikke innom og ordne en billett til meg.

Fra toget kunne jeg se en stor flokk Oxford fans drikke på en pub ved Didcot Parkway. Og da jeg hoppet av toget i Swindon, ble jeg møtt av et imponerende antall snut på perrongen – og utenfor sto ytterligere eksemplarer av arten, både til fots, med hunder, og til hest. Det hadde gått rykter om at 3-400 casuals fra Oxford ville ta turen, og at Swindon ville stille med minst samme antall. I tillegg hadde det ikke akkurat lagt noen demper på rivaliseringen at Swindon fans uken før hadde tatt seg inn på Oxfords Kassam Stadium og brent inn STFC i gresset! Puben tvers ovenfor stasjonen, som jeg var innom ved siste besøk hos Swindon Supermarine, var stengt og det skulle vise seg at det samme var tilfellet også med andre puber i nærheten. Jeg satt derfor kursen mot stadion med et årvåkent blikk søkende etter åpne puber på veien. En irsk pub var tydeligvis i ferd med å åpne, men min Oxford-kontakt kunne nå opplyse om at de drakk i utkanten av Swindon og ville bli å finne på Merlin pub etterhvert. Jeg passerte derfor County Ground og fant frem til Merlin pub...som var stappfull av Oxford fans, og med et voldsomt antall snut utenfor. Dørvaktene informerte om at puben var full og at de ikke slapp inn flere, så jeg satt meg på muren utenfor og ventet...og ventet...og ventet. Jeg fikk stadig meldinger om at de snart var på vei...bare gutta hadde drukket opp. Og til slutt ble Merlin pub tømt for Oxford fans og med politieskorte masjert mot County Ground. Jeg avtalte derfor å møtes utenfor stadion, og benyttet tiden til å gå innom klubbsjappa for å sikre meg et Swindon skjerf før jeg tok oppstilling utenfor for å vente på gutta som nå satt fast i trafikkkork. Plutselig eksploderte det i veien utenfor stadion, da en gruppe Swindon casuals hadde funnet en gruppe med likesinnede fra Oxford, og politiet hadde sitt fulle hyre med å spurte, gallopere og kjøre dit for å få sperret av veien og roe gemyttene. Det hele var over på et par minutter, men trafikken utgjorde et totalt kaos. Min Oxford-kontakt ringte og fortalte at han ble sluppet av oppe i veien grunnet korken, og omsider kom han gående 5-10 minutter før kampstart. Flere av Oxford gutta hadde ikke hatt billett, men hadde satset på å bli sluset inn på borteseksjonen av politieskorten – men den planen hadde slått feil da de kom for sent etter å ha blitt stående fast i trafikken.

Men med den kampbilletten jeg nok har slitt mest for å få tak i noen gang, entret jeg fiendens territorium i form av County Ground der 12.113 supportere hadde møtt frem for å bivåne lokaloppgjøret, og fant min plass på Town End.

Oxford-spiss James Constable var den mest omtalte spilleren i uken før kampen, der Swindon-folket tydeligvis forsøkte seg på litt psykologisk krigføring ved å hevde at Constable egentlig var Swindon-supporter! Og det var nettopp Constable som sørget for at gjestene tok ledelsen etter 12 minutter da han raget høyest og headet en cross fra Peter Leven i mål bak Swindon keeper Phil Smith. Hjemmelaget hadde frem til nå sett noe shaky ut, og det var fullt fortjent at Oxford tok ledelsen - men scoringen førte til at Swindon reiste seg. Og etter at både Matt Ritchie og Leon Clark hadde halvsjanser, var de ajour etter 20 minutter da Ritchie headet inn en hard cross fra Callum Kennedy. Noen minutter senere kunne Aden Flint gitt The Robins ledelsen, men hans heading ble blokkert av Oxford forsvarer Michael Duberry som så ut til å dukke opp som troll i eske for å hindre scoring. Swindon hadde nå tatt over og presset på uten å skape det helt store – og etter 43 minutter dukket Constable opp igjen. Denne gang var det Leven som slo et frispark fra hjørnet av 16-meteren. Phil Smith kunne kun parere skuddet, som rikosjerte i brystet på Constable og inn i mål, og gjestene kunne dermed ta pause med ledelse. Skjønt før dommeren blåste for pause var det tid til en dose håndgemeng med 20 spillere involvert. Det var forøvrig ikke bare åp banen det gikk hardt for seg. Ved en anledning ble det tydeligvis foretatt arrestasjoner i borteseksjonen på motsatt side – og på Arkells Stand til venstre for meg, brøt det ut full slåsskamp tidlig i første omgang, med anslagsvis 10-15 personer involvert. Forøvrig kan jeg opplyse om at jeg senere har lest at det alt i alt «kun» var 12 arrestasjoner denne dagen, så det kan ikke ha vært altfor galt.

Andre omgang startet i et høyt tempo, slik som den første. Og det ble drama relativt tidlig i omgangen, da en Oxford spiller så ut til å bli felt på vei inn i 16-meteren. Oxofrd spillerne var opptatt med å protestere mens dommeren vinket spillet videre, og Swindon gikk rett i angrep...for så å bli nektet scoring av en offside avgjørelse der flagget kom opp meget sent. Swindon manager Paolo Di Canio lot sin vrede gå utover dommeren, og ble sendt på tribunen. Personlig må jeg si jeg har meget blandede følelser med å se Di Canio som Swindon manager. På en side har jeg alltid hatt meget stor sans for Di Canio som spiller, selv om han gjorde kardinalfeilen å spille for et skotsk lag i grønt og hvitt jeg ikke engang vil omtale ved navn – noe han visstnok senere faktisk har angret på! Men å se ham som manager fra en av Readings argeste rivaler...på en måte ønske jeg Di Canio lykke til – men ikke Swindon Town.

Kampens fortsatte uten den gamle Lazio-helt på sidelinjen, og Swindon hadde en gedigen sjanse til å utligne, men Leon Clarke presterte å skyte over da han kom alene med keeper Ryan Clarke. Gjestene ble nå liggende stadig dypere og Swindon fikk trille ball, uten at de skapte det helt store. Istedet holdt Constable på å sikre seg matchballen, men Swindon keeper Smith fikk slengt seg så lang han var og hindret hat-trick og mulig punktering av kampen. På motsatt side fikk Rotchie sjansen på overtid, men et hardt skudd ble holdt på glimrende vis av Oxfords keeper. Lander Gabilondo fikk vertenes siste mulighet da han over 5 minutter på overtid fikk ballen på hjørnet av 5-meteren, men skuddet gikk høyt over og dommeren blåste for full tid og sluttresultat 1-2. Borte hos de 2.707 gule på motsatt side fra der jeg sto, var det ville gledesscener der de feiret Oxford Uniteds første seier i Swindon siden 1973!

Jeg hadde ingen grunn til å henge rundt i Swindon, så la straks ut på gåturen tilbake til Swindon stasjon og tog tilbake til Reading, hvor jeg plukket opp Non League Paper og Football League Paper. Tilbake på Ibis Hotel etter en god middag, ble jeg liggende i senga og slappe av...og sovnet! I 22-tiden våknet jeg forvirret etter å ha sovet bort nesten 5 timer. Svimeslått gikk ut ut for å ta en røyk mens jeg vurderte kveldens opsjoner. Men etter å ha surret bort så mye av søndagskvelden, valgte jeg å gå til innkjøp av snacks og se film fra hotellsengen før jeg la meg igjen.

 

 

Dag 8: 22.08.2011 Gosport Borough – Didcot Town

Jeg var hvertfall uthvilt da jeg tok avskjed med Reading for denne gang, og satt meg på toget sørover. Etter en ny svipptur innom Basingstoke for å bytte tog, var jeg snart i Portsmouth. Fra stasjonen Portsmouth & Southsea tok jeg taxi til hotellet, Market House Tavern – hvor jeg også bodde ved mitt tidligere besøk i byen, da jeg en kveld sent i desember så hjemmelaget bli slått ut av FA cupen av fremmedlegionen fra Arsenal. Det er slett ikke noe Hilton, men £30 er da heller ingen formue. En merkelig skrue med skotsk aksent ved navn Jim driver stedet som også er en pub, og han er hyggelig nok. Vel innlosjert gikk jeg ned i baren og ble sittende og slå av en prat med Jim over en pint cider, mens det kom andre gjester. Puben virker noe luguber og har nok lokale sulliker som sine stamgjester, og Jim selv sto både og røyket og nippet til en øl bak baren mens han liret av seg forbannelser mot snuten som uken før hadde kommet etter tips om røyking i puben. For ikke å snakke om historien om en eldre gjest han pekte ut, som et utall ganger hadde falt om i fylla på utsiden og måtte hentes i ambulanse og gjenopplives etter å ha slått hodet i bakken. Vel, jeg ble sittende lenger enn planlagt i samtale med Jim og andre gjester, men fikk omsider bestilt meg en taxi som tok meg til Portsmouth Harbour. Herfra går det ferge over til Gosport, som visstnok er det største sted i England uten jernbanestasjon. Det var grunnen til at jeg valgte Portsmouh som base denne dagen, for fergen over sundet tar kun 3-4 minutter. Vel over på andre siden av sundet, praiet jeg sporenstreks en taxi som etter litt nøling og krongling klarte å finne frem til Privett Park der Gosport Borough skulle ta imot Didcot Town til dyst i Southern League Division One South & West.

Jeg betalte meg inn og sikret meg kapprogram til £1,50 som jeg tok en nærmere kikk i over en cider i klubbhusets bar. Flere bortesupportere hadde tatt turen ned fra Didcot, og det var vel egentlig ikke all verdens overraskende at jeg faktisk ikke var den eneste i Reading drakt tilstede - «jernbanebyen» Didcot er rett i nærheten av Reading. Jeg hadde håpet å få tatt en prat med Didcot manager og Reading legende Adrian Williams, men måtte skuffet konstatere at det ikke ville skje. Uten at jeg hadde fått det med meg, hadde Williams i sommer bestemt seg for å forlate klubben for å forfølge en karriere innen media – visstnok et tilbud fra BBC han følte han ikke kunne si nei til – og overlot managerjobben til Francis Vines. Didcot folket vra ikke uventet meget positive i sin omtale av Williams, som flere omtalte som en av de mest profesjonelle personer innen fotballen. På spørsmål om de satset på å rykke rett opp igjen, ble Didcot folket noe mer usikre. De har visst mistet endel spillere, og noen mente det kanskje ikke bør forventes opprykk allerede denne sesongen til tross for at de håpet å kunne være med i playoff kampen.

Jeg fikk etterhvert fatt i vedkommende som var ansvarlig for klubbsjappa, og han kunne fortelle meg at de i sommer hadde en brann som ødela klubbsjappa og mesteparten av beholdningen. Men han lovet etterhvert å prøve å lete frem et skjerf «hvis han husket hvor han hadde lagt de». Imens gikk jeg rundt og tok noen bilder av Privett Park, der de på den ene langsiden var i ferd med å bygge ny tribune. På motsatt side står Main Stand, som jeg umiddelbart hadde sansen for – en klassisk, gammeldags fotballtribune.

De 215 betalende tilskuerne hadde knapt rukket å installere seg før gjestene gikk opp i ledelsen etter et drøyt minutts spill. Phil John crosset inn i feltet og Ross Millar bokstavelig talt stupte frem og headet ballen i mål. Gosport spiss Justin Bennett hadde to sjanser til å utligne, men ved begge anledninger gikk avslutningen rett på Didcot keeper David Lyons fra kort hold. Bennett spilte senere gjennom Nathan Kirby, men igjen sto Lyons i veien for avslutningen fra bakre stolpe. Så hadde hjemmelaget plutselig nok med å forsvare seg, og både Phil John og Danny Seaward hadde mulighet til å doble ledelsen rett før pause. Og etter at dommeren hadde blåst av for halv tid, fikk faktisk en Gosport spiller gult kort på vei av banen og inn i garderoben – etter å tydelig ha klaget på dommeren.

Det begynte faktisk å bli noe kjølig, og etter en pause-cider i baren, gikk jeg til innkjøp av en kopp med Modanos favoritt Bovril – som det forøvrig tok minst et kvarter å få avkjølt til nogenlunde drikkende temperatur..

Andre omgang startet som den første, med Didcot rett i angrep. Men denne gang var hjemme-keeper Ryan Pryce parat og reddet skuddet i korthjørnet fra Simon Howell.

Og etter 55 minutter så det enda mørkere ut for Boro, da deres klart beste spiller Brett Poate måtte gi seg med skade. Men til tross for dette ga de seg ikke, men flyttet flere folk opp og tok snart over spillet. Nå hadde plutselig Didcot problemer med løpene til Gosport, men de helt store sjansene lot vente på seg. Og da Didcot de siste 10 minuttene så ut til å gjenvinne kontrollen, så det ut til å gå mot sesongens første tapt for hjemmelaget. Men nesten fire minutter på overtid og med hjemmelagets siste sjanse, dukket Justin Bennet opp og utlignet!

Jeg tok meg tid til et par forfriskende pints i baren, før en av damene i baren var elskverdig nok å ringe en taxi for meg tilbake til fergekaia. Overfarten føltes noe lengre denne gang, grunnet en ungdomsgjeng som ga meg flashback til fjortisfylla på sitt verste, men det får man tåle.

 

 

Dag 9: 23.08.2011 AFC Hornchurch – Canvey Island

Etter å ha kastet i meg Jim's frokost, forlot jeg Market House Tavern og taxi til togstasjonen hvor jeg satt satt meg på toget til London Waterloo. Der hoppet jeg på tubens Jubilee Line som jeg tok til West Ham, og tog videre derfra tok meg til Basildon i Essex som jeg hadde valgt meg ut som base for dagen. Jeg hadde vaklet litt mellom denne destinasjonen og Kings Lynn Towns kamp mot Boston Town i United Counties League, og bestilte til slutt hotell i Kings Lynn. Men etter ankomst England ombestemte jeg meg, og valgte å avbestille hotellet og heller overvære AFC Hornchurch – Canvey Island i Isthmian League Premier Division. Det skal ha utviklet seg en heftig rivalisering mellom disse lagene de siste årene, så det var en kamp jeg så frem til. Og mine venner Scott og Gareth i Southend ville være med – spesielt Gareth var ivrig på dette da han ikke hadde vært der før og Canvey Island er hans lokale klubb. Men etter å ha sjekket inn på Campanile Hotel i Basildon, fikk jeg beskjed om at Gareths bestefar var alvorlig syk på sykehus og at han dermed ikke kunne komme. Og da Scott ikke virket videre entusiastisk, valgte jeg å dra alene etter å ha slappet av litt med Sky Sports og Non League Paper på hotellrommet.

Etter å ha tatt toget tilbake til Upminster, orienterte jeg meg raskt frem til Bridge Avenue og Hornchurch Stadium – eller bare «The Stadium» - ved hjelp av mitt utprintede Google kart. Jeg betalte meg inn og byttet £2 mot et kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhuset som lå rett foran meg. Her inne ble jeg meget positivt overrasket over klubbhusets bar, som var opphøyet fra selve banen og hadde store vinduer med panoramautsikt slik at man herfra kunne se kampen lika bra som fra tribunen om man ville. Det var også område for uteservering på en stor terasse på baksiden, hvorfra man hadde samme fine utsikt til banen. Det er tross alt et friidrettsanlegg og bærer dessverre noe preg av dette, men likvel var det langt bedre enn jeg hadde fryktet. Klubbhuset og tilhørende terasse befinner seg bak det ene målet nærmest inngangen, mens det er tribuner på begge langsider. Så man fikk likevel litt fotballfølelse, langt mer enn tilfelle var f.eks hos Guildford City der jeg var besøkende i påsken. Etter en svipptur innom klubbsjappa på den nærmeste langsiden, installerte jeg meg igjen på klubbhusets terasse ved en Strongbow. Hornchurch hadde unnagjort en tilsynelatende imponerende pre-season, og etter 5-2 seier borte mot Cray Wanderers i første serierunde var jeg tydeligvis ikke den eneste som hadde store forhåpninger på vegne av The Urchins. De lokale supporterne virket sikre på at de blir å finne i toppen, og uttrykte forhåpninger om opprykk. Samtidig fikk jeg en innføring i historien om Hornchurch FCs «rise and fall» som endte med konkurs og stiftelse av AFC Hornchurch i 2005.

De lokale fortalte at tilskuertallet vanligvis lå på 150-300, og da dagens kamphaner hadde utviklet en rivalisering de seneste årene, anslo de et forventet tilskuertall på minst 3-400. Så det var noe skuffende da kun 270 tok seg bryet med å møte opp, blant de en vokal delegasjon fra Canvey Island.

Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og skapte gang på gang probelemer for gjestene ved å bryte gjennom på kantene. Men da Hornchurch fikk en corner etter 18 minutter, ventet man fortsatt på de største sjansene. Corneren fant imidlertid kaptein Elliot Styles på nakerste stolpe, og han headet kontant inn 1-0 ledelse for Urchins. The Gills virket ikke å ha noe å svare med, og deres forsøk på pasningsspill ble ofte brutt på midtbanen med Hornchurch fossende i angrep. Men Urchins spiss Martin Tuohy – som normalt er en god spiss på dette nivået, må ha hatt en dårlig dag på jobben. Han brant på kort tid to sjanser han nok ville scoret på 9 av 10 ganger...og totalt mot spillets gang smalt det etter 32 minutter. Et omdiskutert frispark til gjestene ute på kanten førte til at Hornchurch keeper Darren Behcet bommet totalt på innlegget, og Andrew West på bakre stolpe kunne heade mot mål. Ballen traff innsiden av stolpen, og så ut til å trille bortover målstreken. Ex-Hornchurch spiller Danny Heale var først frempå, og hans scoring mot sin gamle klubb er nok garantert av hans enkleste. Hjemmelaget virket helt sjokkert, og slapp nå gjestene inn i kampen. Men det nærmeste man kom nettkjenning før pause, var da keeper Behcet igjen fomlet et Gulls innlegg til corner.

Jeg hadde installert meg på terassen ved klubbhuset, der jeg kunne bivåne kampen fra orkesterplass mens jeg inntok gyllen nektar fra Hereford.

Det var nå gjestene som startet andre omgang best, men keeper Behcet gjorde delvis opp for sin tidligere miss ved å slå Leon Gordons heading til corner. Kampen ble etterhvert preget av stadige stopp og pauser i spillet, og en dommer som overhodet ikke virket moden for oppgaven hjalp ikke på flyten i spillet der han til stadighet holdt vanvittig lange leksjoner for spillerne samtidig som hans dømming til tider virket helt vilkårlig. Han delte ut gule kort til småting og bagateller ingen andre enn han så ut til å henge seg opp i, mens en hårreisende og meget stygg takling som burde kvalifisert til rødt kort til en av gjestenes spillere, ikke engang ble belønnet med gult.

Men Canvey Islands scoring etter 63 minutter var det ingenting i veien med. Rob King fikk avansere upresset fra 30 meter, og sendte deretter i vei et skudd som keeper Behcet bare fikk nok av hånda på til å styre den inn i hjørnet – uten at han skal måtte ta den på sin kappe. Målscoreren bestemte seg forøvrig for å ta turen opp på tribunen for å feire med de tilreisende supporterne, og linjedommeren markerte heftig for dette – uten at dommeren så ut til å få det med seg.

Dette så ut til å vekke hjemmelaget igjen, og nå ble gjestene presset bakover de siste 25 minuttene uten at hjemmelaget skapte all verden. Urchins kaptein Styles trodde han hadde utlignet med sitt andre mål for dagen da han headet inn etter 82 minutter, men dommeren blåste for en forseelse begått inne i feltet. Canvey Island brukte så mye tid de kunne ved enhver anledning i håp om å hale ut tiden, og hjemmefolket var temmelig frustrerte da det kun ble lagt til 4 minutter – noe de selvsagt mente burde vært det dobbelte. Og i løpet av denne tilleggstiden, fikk innbytter Jo Flack siste sjanse til å utligne da han fikk ballen alene på bakre stolpe. Men på merkelig vis presterte han å skyte ned i bakken og over mål, og dermed måtte Hornchurch se seg slått 1-2 i en kamp de alt i alt burde vunnet. Jeg ble igjen for ytterligere en pint før jeg gikk de 10 minuttene tilbake til Upminster stasjon for å ta toget til Basildon. Med pizza fra en takeaway sjappe i Basildon befant jeg meg snart tilbake på Campanile Hotel med Sky Sports på TV.

 

 

Dag 10: 24.08.2011 Chester FC – FC United of Manchester

Jeg hadde en lang dag foran meg på toget, og satt nokså tidlig avgårde fra Basildon. Taxi til Basildon stasjon ble fulgt opp med tog til London Fenchurch Street. Derfra var det en kort spasertur til Tower Hill, med utsikt mot Tower of London der jeg hadde vært tidligere på sommeren. Tubens Circle Line bragte meg til Euston Square, og nok en kort spasertur til London Euston. Direktetoget til Chester sto snart klar på perrongen, og snart var jeg på vei nordvestover. Jeg sovnet allerede før første stopp i Milton Keynes, og våknet da toget kom inn på stasjonen i Crewe – med ca 20 minutter igjen til Chester. Ved ankomst ser man raskt at Chester har mye historie å by på, ikke minst fra romertiden. Men jeg gikk for å finne hotellet Chester Backpackers. Jeg var noe skeptisk grunnet navnet, men etter å ha dobbeltsjekket at det faktisk var et enkeltrom til £25 så det greit ut til dagens formål. Apostlenes hester førte meg en tur innover mot sentrum, og etter et måltid på en Wetherspoons pub fant jeg meg til rette på den sjarmerende puben The Chester Hangman – med en enda mer sjarmerende ung frøken bak bardisken.

Omsider var det tid for å ta veien ut mot Deva Stadium ved den walisiske grense, og taxi ble løsningen. Chester FC er selvsagt ikke noe ordinært Northen League lag, og ved ankomst Deva Stadium ser man jo følgelig også raskt at den holder mer Football League standard enn det man er vant til på dette nivået. Det var allerede gankse folksomt i baren på stadion, selv om det hadde gått rykter om at store deler av FC United folket ville boikotte kampen – ifølge en snut som var innom The Chester Hangman tidligere, var det snakk om en boikott mot billettpriser(?). Likevel dukket det etterhvert opp flere bortesupportere, og personlig ble jeg negativt overrasket over hvor mange av dem som så ut som de hadde passet bedre inn på Blitz – tydelig en hel gjeng med autonome utskudd ikledd St. Pauli effekter, Che Guevara merker og -trøyer og det som verre var. Etter en svipptur innom klubbsjappa, satt jeg meg ned i baren for å studere et flott program pålydende £2,50. Det var nå lang kø i baren, og det var tydelig at det likevel ville bli et absolutt godkjent fremmøte.

Jeg valgte å stå på Harry McNally Terrace (tidligere North Terrace) med den vokale del av hjemmefansen bak det ene målet, og betalte £11 for entré her.

Deva Stadium har kun lisens for å operere med 75% kapasitet for tiden, noe som begrenser kapasiteten til 4.168 – uten at det har vært noe problem hittil. Uansett regner de snart med å kunne operere med full kapasitet på 6.012. Som et apropos kan det nevnes at tilskuerrekorden på Deva Stadium er 5.987, og stammer fra et oppgjør mot Scarborogh i april 2004.

Til venstre for meg hadde jeg Main Stand, og på høyre side West Stand – der de anslagsvis 5-600 tilreisende hadde fått halve tribunen.

Etter en tidlig halvsjanse til hjemmelagets Chris Simm, var det gjestene som holdt på å ta ledelsen da Matthew Wolfendens skudd fra rundt 20 meter traff utsiden av stolperota. For Chester debuterte forsvarer Matty McGinn på lån fra Southport, og til tross for at han ikke engang sto oppført i programmet satt han stadig sitt preg på kampen ved dødballer og lange innkast, som skapte flere farlige situasjonen. Etter kvarteret spilt ble Simm felt innenfor 16-meter av United forsvarer Lee Neville, og debutant McGinn satt iskaldt inn hjemmeledelse 1-0 fra straffemerket.

Snaue ti minutter senere holdt Chester på å doble ledelsen, men Matty McNeils heading dalte over United (og tidligere Chester City) keeper James Spencer og traff toppen av tverrliggeren. Spencer måtte også i aksjon for å hindre både ex-FC United spiller Jerome Wright og George Horan. Med bortimot 10 minutter til pause, hadde United manager Karl Marginson sett nok og valgte faktisk å foreta et dobbeltbytte. Men det hindret ikke Chester i å doble ledelsen i tilleggstiden av første omgang. Blues keeper John Danbys lange utspill ble stusset videre av Horan, og McNeil styrte ballen forbi gjestenes keeper til 2-0 ledelse. Og det kunne sågar stått 3-0 til pause da et svakt tilbakespill fra United forsvarer Dean Stott ble snappet av Simm. Han rundet keeper, men så ut til å miste fotfestet og falt inn i Stott som kom løpende tilbake.

Andre omgang var mindre hendelsesrik, med Chester hadde et par halvsjanser ved Alex Brown og Liam Brownhill – men gjestene fikk en enda større sjanse da Michael Norton skjøt like utenfor. Kort etter fikk Norton muligheten igjen, men denne gang hadde keeper Danby ingen større problemer med å holde skuddet.

Med kvarteret igjen var Chester nære på å punktere kampen, mens hans harde skudd smalt i stolpen og ut. Etter 79 minutter ble det imidlertid ny spenning da en corner fra Carlos Roca ble headet i mål av Norton, og dermed 2-1. Det ble en noe nervøs avslutning der gjestene plutselig hadde våknet til liv og Chester for første gang så nervøse ut. Hjemme-keeper Danby måtte to ganger i aksjon på avslutninger fra Jake Cottrell, men da dommeren omsider blåste av kampen var det med 2-1 som sluttresultat og tre poeng til hjemmelaget foran 3.219 betalende tilskuere.

Jeg valgte å kjempe meg gjennom den lange køen i Blues Bar igjen, mes jeg ventet på at trafikken skulle roe seg såpass at det gikk an å bestille en taxi ut til Deva Stadium. Etter et glass eller to lot det seg gjøre, og kvelden ble avsluttet med takeaway pizza på hotellrommet mens jeg fikk meg med The League Cup Show – blant annet med Readings oppskriftsmessige exit for Charlton dagen før, i en cup vi aldri ser ut til å gjøre det minste suksess i.

 

 

Dag 11: 25.09.2011 Hjem

En lang dag på reisefot startet med tog fra Chester ned til London Euston, og tube derfra til Paddington. Etter å ha slått ihjel en times tid på en internettcafe der, satt jeg meg på Heathrow Express toget – med forhåpninger, men ikke spesielt tro på snarlig retur. Nå ble det likevel tid og penger til ytterligere en tur i oktober, med nye 6 kamper på 7 dager.

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
21.09.11 22:51

For ordens skyld kan jeg legge til at Southport forsvareren Matty McGinn som gjorde så god i figur ved sin debut for Chester, nå er på vei til klubben på permanent basis etter å ha scoret 6 mål på 7 kamper i løpet av låneperioden - 5 av de på straffe vel og merke. Men fra hva jeg kunne se vil det absolutt uten tvil være en positiv tilvekst for Chester folket.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
22.09.11 18:45

Tråden har for lengst antatt episke proporsjoner, Friday. Dette er mektig. Finnes det overhode publikasjoner, offisielle så vel som uoffisielle, som kan tilby liknende skriblerier? I så fall vil jeg vite om det. I mellomtiden priser man seg vgd lykkelig, og takker for at det finnes sjeler der ute som faktisk deler ens noe egenartige interesse. Tro hvor mange likesinnede vi har der ute, som ikke er i nærheten av å kjenne til dette forumet? Fei dem inn døra! Slike fortellinger gjør at man bare vil lese mer...for ikke å si aller helst sette seg på første fly over for å utvide egen horisont ytterligere. 

Bare et lite spørsmål: gjør du notater underveis i kampene, slik at du kan name droppe spillere linket til forskjellige situasjoner i etterkant? 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
13.10.11 22:41
mikemodano: Bare et lite spørsmål

Takker for det, Modano...det var da voldsomt ;)
Forøvrig endel bekjente som mente jeg burde skrive blogg, bok e.l. om dette, haha. Det er nok for de godt over middels interesserte tror jeg, og ville nok ikke hatt mange lesere her til lands. I England er det jo utgitt noen slike bøker, f.eks "92 pies" og "Hunting Grounds" - sistnevnte omhandler vel skotsk fotball når jeg tenker meg om. Men jeg vet dessverre heller ikke om noe slik litteratur om non league, hvertfall ikke av spesielt omfattende proporsjoner.

Får å svare på ditt spørsmål, som jeg tydeligvis har oversett: Nei, jeg har aldri vært noen fan av å stå og gjøre notater under kampen. Så jeg må innrømme at jeg i tillegg til mine egne mentale notater som jeg alltid forsøker gjøre meg, jukser litt med å benytte meg av kamprapporter o.l. i etterkant. 

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
13.10.11 23:48

Jeg tok deg iallfall ikke i å notere i Cambridge, så svaret hadde jeg vel allerede merket meg. Men at det er en episk tråd er vanskelig å komme vekk fra. Dessverre deler vi et fryktelig snevert interessefelt, så litteratur rundt emnene er dessverre så altfor numerisk fattig. Du må forresten mer enn gjerne også føye til Mike Baylys Changing Ends, som kan hende ikke føyer seg inn i litteraturhistorien som det største kunstneriske verket gjennom tidene, men du verden hvor lesverdt den er for avvikende kasus som tilfellene Friday og modano. 

Jeg merker jeg bør sjekke ut 92 pies og Hunting Grounds, uavhengig av om sistnevnte helst omtaler skotsk fotball. Og har du lest Harry Pearson-klassikeren A mazy dribble through North East football ? Den har noen år på baken, men tåler så definitivt en gjennomgang også av vår generasjon. 

Når gjør RobF sin neste ekskursjon sydvestover? 

RFriday
RFridayInnlegg: 3479
14.10.11 00:32
mikemodano: Når gjør RobF sin neste ekskursjon sydvestover?

Tja, den som kunne gi svar på det.. Jeg skulle gjerne reist over igjen så raskt som mulig, men vi får se hva økonomi etc tillater av slike utskeielser. Jeg skulle gjerne tatt en tur over om en drøy måned for å kombinere en lørdags-konsert i London med et par fotballbesøk.

Changing Ends ble lest på august-turen, og jeg støtter opp om din anbefaling. Ellers ble i dag besilt 92 pies og dessuten det herrens år 2012's supporter-guider for alle nivåer fra Premier League ned til nivå 8 (step 4) samt 2012 utgave av Non League Directory.

mikemodano
mikemodanoInnlegg: 26000
14.10.11 03:11
RFriday: samt 2012 utgave av Non League Directory

Jeg gjorde et litt halvhjertet forsøk på å karre til meg den da jeg var over nå sist, men fant den aldri, så jeg valgte også å bestille den. 

Hva slags supporterguides var det du puttet i sekken? 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg