Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Fra Nord-Irland til Sør-Sudan [FM 2017]

NYTT TEMA
9ppon
9pponInnlegg: 2560
15.11.16 20:56

Fra Nord-Irland til Sør-Sudan - en omstreifende managers beretninger

Forord

Dette er en historie som omhandler min fiktive karrière som manager i dataspillet Football Manager 2017. Jeg starter uten jobb, uten erfaring og uten trenerlisenser og har som ambisjon å passere Sir Alex Ferguson på spillets Hall of Fame ved å føre så mange klubber i så mange land som mulig til suksess og trofeer. Årsaken til dette målet er at jeg tidligere har hatt veldig vanskelig for å dra fra klubber på FM, eksemplifisert gjennom min forrige save, som var på FM 2015 og varte til 2051, men bare via tre klubber: Derby, Athletic og Rennes (til sammen 13 CL-trofeer og tre ubeseirede sesonger i serien, for å selvskryte litt).  

Akkurat hva så mange som mulig innebærer er jeg litt usikker på. “Problemet” tidligere er at  jeg så fort blir glad i klubbene jeg havner i og finner alltid nye mål som holder det gående. Når man har kommet seg til øverste divisjon vil man etablere seg, så vinne serien, så vil man ha ha kontinental suksess, så vil man dominerer og gå ubeseiret i serien og se den egenproduserte verdensklassespissen slå alt av rekorder osv. Så jeg skal i alle fall forsøke å ta nye jobber så snart det dukker opp interessante muligheter og i alle fall flytte meg fra landet hvis jeg er så heldig å etablere et lag som nasjonens dominerende kraft.

Formatet på dette kommer nok mest til å være rabling og fabulering om det som skjer og litt rundt selve spillet. Ikke forvent opplistinger av kampresultater, spillerstatistikk osv, men ved forespørsler om skjermbilder vil selvfølgelig bli besvart. Gjennomganger av spillertropper med presentasjon av spillerne synes jeg kan være gøy å lage, men det er nokså arbeidskrevende med alle skjermbildene som kreves, så jeg vil ikke love noe her heller. For de som har vært innom tråden Football Manager 2017 på det selvsamme forum har dere kanskje merket dere noen lengre innlegg fra meg, og det er disse som vil danne basis for starten av historien.

Erfaring fra 2017-utgaven av Football Manager i det dette spillet startes begrenser seg til en drøy sesong med Derby – det endte med opprykk via playoff, men en stusslig start på sesongen i Premier League med null seire på de seks første kampene etter et veldig enkelt program. Siden jeg har spilt med klubben tidligere var motivasjonen fraværende og dette spillet var uansett bare tiltenkt som en test av spillet. Jeg ville ha en ny utfordring, og dermed var ideen til spillet du nå leser om født.

Spillets start er 1. juli 2016. Ligaer som ble lastet inn ved spillets start ser du her (her skal det nevnes at jeg er åpen for å laste inn ligaer underveis og at Nederland ble lagt til etter første sesong). Jeg startet altså uten jobb med ingen spillererfaring og ingen trenerlisenser. Det eneste jeg har huket av for er disable attribute masking. Jeg spilte med sistnevnte og valgte 1 i attributtene player knowledge og youngster knowledge med Derby, og ser for meg at utfordringen med et lag i bunnen av ligasystemet med få og dårlige scouter ville blitt for stor, om enn mye mer realistisk. Jeg feiget i alle fall ut og kan nå se ferdighetene til alle spillerne i verden.

Avslutningsvis må det også sies at det er ytterst usannsynlig at jeg kommer meg til Sør-Sudan, slik tittel antyder. Den nasjonale ligaen der er utrolig nok ikke med på FM, og selv om et landslagsoppdrag er teoretisk mulig så er det nok heller usannsynlig. Kanskje kunne Sør-Korea heller vært brukt - en trenerjobb der er i alle fall ikke umulig - men i mine ører klinger det liksom ikke like bra som Sør-Sudan. Uansett, tiden vil vise hvor FM-vinden fører meg.

(Innlegget ble redigert 15.11.16 20:57)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
15.11.16 21:16

Del 1: Begynnelsen

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos meg, og Ordet var Nord-Irland. (9ppon 1:1, fritt etter evangelisten Johannes). 

Hva som er av ledige jobber når man starter et nytt spill er vel gjerne bestemt av hvilke klubber som ikke hadde manager på spillets utgivelsestidspunkt. Ingen kan si at jeg fremstår som særlig attraktiv på arbeidsmarkedet, og av det jeg har å velge mellom er det to lag som utmerker seg som særlig interessante og som det bør være realistisk at vil kunne ansette meg: de to nordirske klubbene Dundela og Newry City. Begge lag holder hjemme i det som heter noe så fint som Northern Ireland Football League Premier Intermediate League. Eller NIFL PIL, om man ønsker å forkorte.

Newry City AFC er klubben som oppsto fra asken da Newry City FC gikk ad undas i 2012. Hvorfor City forsvant etter 89 år i nordirsk fotball er en noe absurd historie om en manager som fikk sparken og gikk til sak mot klubben og vant. Gamle Citys storhetstid var på 90-tallet, da klubben kvalifiserte seg til Intertoto-cupen og dobbelkamp mot ingen ringere enn Duisburg, som de att på til slo 1-0 hjemme på The Showgrounds. De var sist i The Premiership så sent som i 2011. Da nystartede AFC ble akseptert inn i ligasystemet i 2013 måtte de starte opp i Mid-Ulster League Intermediate B, men brukt bare tre sesonger på å rykke opp de nødvendige to nivåene til Premier Intermediate League og er ved spillets start da nyopprykket.

Det andre alternativet er Dundela, også en klubb med lang historie i nordirsk fotball, faktisk helt tilbake til 1895. I motsetning til Newry City har de hele tiden holdt seg på nivå to og tre. Noen trofeer har det riktignok blitt, der høydepunktet selvfølgelig er cuptriumfen i 1955, men klubben har også vunnet ti av hver av cupene som spilles på lavere nordirsk nivå (Intemediate Cup og Steel & Sons cup, siste trofé kom i sistnevnte i 2013).

Jeg intervjues til begge jobbene og får tilbud om begge samme dag, så her kan jeg velge og vrake. Den noe brokete nylige historien til Newry City gjør at jeg heller mot Dundela, og dermed blir min første jobb i fotballbransjen på Belfasts østkant. Styrets mål i år er direkte opprykk og en grei prestasjon i cupene. Hvor god troppen er kan være litt vanskelig å skjelne med det blotte øye på dette nivået, men det ser greit ut. Alle spillerne er på non-contracts, som vil si at de kun får betaling ut fra hvor mye de spiller – gjerne mellom £40 til £80 per kamp.

Fasiliteten til klubben kan vel knapt være på et lavere nivå . Det at vi ikke har youth recruitment er virkelig et skår i gleden, siden det å få frem egenproduserte spillere er en stor glede ved FM. Hjemmebanen til The Duns heter Wilgar Park og tar 100 sittende og et par tusen stående tilskuere. Estetisk er stadion en britisk klassiker - får man noe vakrere stadion enn dette? Som det går frem av bildet er banen usedvanlig liten – kun 91 x 55 meter.

Normalt vil jeg alltid forsøke å spille en kontrollerende og dominerende form for fotball, men siden jeg ikke ser for meg at det er så lett å få til finspill på dette nivået startet jeg her med en svært direkte og nokså simpel flat 4-4-2 . Det blir noen signeringer i løpet av det første halvåret, og siden det ikke er noe overgangsvindu å forholde seg til og spillerne kan sies opp vederlagsfritt så kan det bli noe kaotisk på overgangsfronten.

Resultatene av dette viser seg å være svært blandet i starten. Jeg røk tidlig i Steel & Sons cup og har foreløpig hanglet meg videre mot langt svakere motstand i Intermediate Cup. I ligacupen (IRN-BRU League Cup) gikk det derimot over all forventning. En grei 3-0-seier i andre runde (vår første) mot divisjonskamerat Bangor følges opp med en nydelig 4-0 seier borte mot Harland & Wollf Welders, klubbens største rival fra nivået over oss. Deretter møter vi to lag fra The Premiership. Først slår vi topplaget Bellymena United 2-0 borte i kvartfinalen, før vi knuser bunnlaget Arda 5-0 hjemme. Vi er dermed klar for den første ligacupfinalen i klubbens historie, og det uten å slippe inn mål på veien.

Jeg hadde da sett for meg en tur til Windsor Park, Nord-Irlands storstue i fotballøyemed, men Ligacupfinalen spilles visst litt rundt forbi og i år er turen kommet til Solitude (hørt maken på fantastisk stadionnavn?), som er fire ganger regjerende mester Cliftonvilles hjemmebane. Og hvem står ikke på andre siden enn nettopp Cliftonville? Vi kommer under tidlig, men utligner og ser ut til å holde uavgjort til pause, men ryker på et surt mål på overtid av førsteomgangen. Når de så scorer etter pause er vi aldri nærme å komme tilbake, og finalen ender med tap 3-1. Å få spille en cupfinale etter å ha knust rivalen og to lag fra toppdivisjonen er uansett eventyrlig for klubben.

En litt skremmende ting med finalen er at av 3797 tilskuere er 3301 bortesupportere i en kamp der vi er oppført som hjemmelag. Det vil si at kun 496 Dundela-supportere kom på det som må være den største kampen til klubben på mange tiår. Dette på en stadion som var halvfull (omtrent bokstavelig talt - en kortside var halvfull og en langside helt tom, resten var fullstappet). At vi kun ser ut til å ha rundt 500 som sympatiserer med klubben høres ikke så bra ut med tanke på langsiktig økonomi, men det finnes vel medgangssupportere i Belfast også. En annen ting er at jeg tenkte at cupsuksessen ville virkelig gjøre godt i klubbkassa, men £4 000 i premiepenger for finaletapet er ikke mer enn at klubben akkurat kommer i pluss. Antagelig er det en god del mer penger i den irske cupen, men der røk jeg i fjerde runde (vår første) mot Sports and Leisure.

I serien er forutsetningene enkle (i motsetning til i resten av ligasystemet, som jeg skal få erfare siden). Det spilles hjemme og borte mot de elleve andre lagene. Sisteplass rykker ned, andreplass spiller playoff mot nest-sisteplass i divisjonen over og vinneren rykker direkte opp. Serieprestasjonene våre er som den rake motsetningen til suksessen i ligacupen -  her er det ingen stabilitet å spore. Siden dette er en gjenganger blant alle lagene har vi likevel ennå en god sjanse på opprykk i en meget jevn liga, om enn mest sannsynlig gjennom playoff. Opprykk er ikke noe must for meg - det viktigste er å få inn litt penger for å forhåpentligvis kunne gi kontrakter til de beste spillerne og på sikt oppgradere fasilitetene, men det finansielle vil jo antagelig være en konsekvens av suksess i ligasystemet. Så om ikke i år, så må vi opp neste år. En annen ting vi trenger penger til (spør du meg) er å sende meg på et trenerkurs så jeg får meg litt sårt tiltrengt kunnskap (jeg er en halv stjerne i alle treningskategorier nå).

På spillersiden er det ikke så mye å trekke frem, så jeg velger meg bare to karer. Venstreback Johnny Harkness har vært ligaens beste spiller og ble hentet før sesongen for sitt enormt gode venstrebein, som har resultert i seks frisparkmål allerede. Veteranspiss Michael Halliday har scoret bra med mål og ble toppscorer i Ligacupen. Når disse to dominerer får dere kanskje et inntrykk av hvor nivået ligger - jeg tror aldri jeg har spilt FM med et lag på et så begredelig nivå. Men nå er jo nettopp dette utfordringen - å komme seg fra de dypeste daler til de høyeste topper, helst via så mange klubber som mulig.

(Innlegget ble redigert 15.11.16 21:20)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
15.11.16 21:27

Del 2: Dundela dundrer på

Første sesong med Dundela er ferdigspilt, og etter det forsmedelige tapet i ligacupfinalen klarer vi heldigvis å snu det og kommer inn i en veldig god stim. I Coca Cola Irish Intermediate Cup (tar med sponsornavnet til en forandring - her har altså leskedrikkgiganten lagt det jeg antar er en anselig sum penger på bordet for å sponse en cup for lag på nivå to og nedover i Nord-Irland) har vi hanglet oss videre mot dårligere motstand på lavere nivå i de tre første rundene før vi møter Warrenpoint, som endte på andreplass i NIFL Championship (nivået over oss og øverste nivå som kan delta i cupen), og for fjerde runde på rad må det ekstraomganger til for å kåre vinneren, men vi viser oss som tidligere sterke når spillet gå til forlenging og drar i land en 3-1-seier.

I semifinalen venter Institute, laget som ender opp som vinner av NIFL Championship. Her skal det sies at det må være en bug, for kampen spilles på nøytral bane (som den andre semifinalen), men den nøytrale banen er en stadion med navn Institute stadium (ikke deres hjemmebane og en stadion som ellers ikke ser ut til å eksistere) og som under kampen ser slik ut - altså ingen tribuner eller synlige tilskuere, men et tilskuertall på 376, som er et svært imponerende antall på dette nivået. Uansett så kontrer vi Institute i senk i førsteomgangen og leder 4-0. På slutten holder alt på å rakne, men det ender 4-3, og vi er i nok en cupfinale.

I finalen møter vi Sport & Leisure - et lag som slo oss ut av den irske cupen og som vi tapte mot borte og spilte uavgjort mot hjemme i serien. En vrien motstander, med andre ord. Håpet ligger i god form og en Michael Halliday som har scoret ni mål på de siste fem kampene. Finalen spilles denne gangen på Seaview, til vanlig regjerende seriemester Crusaders' hjemmebane. Kampen blir jevnspilt, men ett mål av Halliday i begge omganger gjør at vi drar i land en 2-1-seier, og min første tittel av det som forhåpentligvis blir mange er sikret - og ikke hvilken som helst tittel, men den myteomspunnede Irish Intermediate Cup! Hvilken glede.

I serien flyter vi videre på medgangsbølgen, og når vi ender med syv seiere og to uavgjorte på de ni siste seriekampene så blir det så klart opprykk som vinnere av NIFL Premier Intermediate League, og dermed er nok en gjev tittel sikret. Årets spiller er selvfølgelig Michael Halliday, som scorer 14 mål på de siste syv kampene og som dermed blir toppscorer i liga, ligacup og mellomcupen (min oversettelse).

Som en konsekvens av opprykket økes lønnsbudsjettet fra £627 i uka til hele £2307 i uka (overgangsbudsjettet er selvfølgelig ikkeeksisterende). Med tanke på den gode formen i andre halvdel av sesongen og alle lagene fra nivåene over som er slått i cupene, så vil jeg alt nå si at jeg forventer et opprykk også neste sesong. Vi vil i så fall endelig ha mulighet til å gi spillere reelle kontakter og vil forhåpentligvis kunne tiltrekke oss spillere av et litt høyere kaliber enn det som til nå har vært mulig. Fremtiden ser unektelig lys ut på Belfasts østkant.

(Det er noen feil navn brukt på ligaer og cuper i skjermbildene dere ser her. Det skyldes at jeg rotet rundt litt i noen filer for å rette opp lagnavn rundt forbi, men fortvil ikke - jeg har klart å ordne det slik at dere vil se korrekt navn fra neste oppdatering.)

(Innlegget ble redigert 15.11.16 21:28)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
15.11.16 21:36

Del 3: Ny giv i ny divisjon

Den andre sesongen med Dundela ser ut til å tegne seg ganske likt den foregående. På overgangsmarkedet er det vanskelig å finne de helt store forsterkningene, ettersom ingen spillere utenfor Nord-Irland er villig til å flytte til Belfast for å spille fotball uten en ordentlig kontrakt, forståelig nok. En del spillere går likevel ut og inn, der jeg vil trekke frem Ryan Arthur som det store varpet - en solid stopper på dette nivået. Siden vi ikke kan tilby ordentlige kontakter, ikke engang deltidskontrakter, så er spillerne fri til å gå når de vil. Som regel beholder jeg spillerne jeg vil ha med mindre det kommer klubber fra divisjonen over på banen og tilbyr en deltidskontrakt. Jeg mistet fire spillere på denne måten - en reservekeeper, et relativt stort keepertalent og to av mine beste spillere - Nathan Jones og Colin Smith.

Dermed har jeg ikke fått forbedret laget så mye som ønsket (om i det hele tatt), men forrige sesongs prestasjoner burde tilsi at det likevel bør være mulig å kjempe i toppen. Ellers vil kanskje den oppmerksomme leser legge merke til at Rhys Grainger står oppført både inn og ut - han ble i et uoppmerksomt øyeblikk snappet opp av Lurgan Celtic, men jeg signerte ham tilbake igjen dagen etter.

Etter halvspilt serie ligger vi midt på tabellen, en posisjon som reflekterer prestasjonene på banen perfekt. Forrige sesong var det i andre halvdel at spillet begynte å sitte og seirene kom, men når man nå ser nylig nedrykkede Portadowns ledelse på ti poeng ser det umulig ut å skulle vinne ligaen. Å ta plass blant de to playoffplassene burde derimot absolutt være mulig, men serien er så jevn og prestasjonene til nå så ustabile at det er vanskelig å spå.  

Serie er én ting, men sjelen i nordirsk fotball vil nok de fleste si seg enig i at ligger i de utallige cupene det konkurreres i hvert år. The Duns stiller i år i ikke mindre enn fem cuper. Hovedcupen, Tennent's Irish Cup, spilles hovedsaklig i andre halvdel av sesongen, sammen med Coca Cola Intermediate Cup (for nivå to og ned), som vi vant i fjor. I IRN-BRU League Cup (for lagene i de tre øverste divisjonene) ble det finaletap i fjor - i år ryker vi alt i første runde mot Crumlin Star fra divisjonen under. I Steel & Sons cup, for lag fra nivå to og ned, så ryker vi på meget surt vis i tredje runde mot reservene til Bellymena (eneste cupen som tillater reservelag) etter en opphenting som ender med tap på straffer.   

Da gjenstår bare County Antrim Shield, som er en cup for lagene fra de to øverste nivåene. Her slår vi divisjonskameratene Larne og Police Service of Northern Ireland (P.S.N.I) i de to første rundene, og er da alt i semifinalen. Der møter vi Crusaders, som på dette tidspunktet topper Danske Bank Premiership. Som tradisjon tydeligvis er i Nord-Irland, så spilles også denne semifinalen på nøytral grunn - denne gangen på nydelige The Oval, Glentorans hjemmebane. Vi går ut lavt og satser på kontringer og det funker som bare juling og ender med en overbevisende 3-0-seier ved hjelp av en tidlig straffe.

Så da er det klart for min tredje nordirske cupfinale, og endelig skal vi få lov til å spille på nasjonalarenaen Windsor Park, som etter en nylig utbedring nå er blitt en flott, om enn noe steril stadion. I finalen venter Bellymena United, og dermed en sjanse for revansje for det forsmedelige tapet på straffer mot reservene deres i Steel & Sons Cup. Laget holder til midt på tabellen i The Premiership, så vi velger nok en gang en defensiv tilnærming til kampen og satser på kontringer. Stadion er ikke akkurat fullpakket, men 2249 tilskuere, derav 229 med sympatier for The Duns, får se Bellymena spille seg altfor lett gjennom etter 17 minutter til 1-0. Ikke lenge etter dundrer frispark-legenden Johnny Harkness inn en Harkness-spessial fra 30 meter. Så kontrer de inn to mål etter at vi har stilt oss litt høyere i banen, og vi skaper ingenting og det hele ser svært mørkt ut sett med grønne Dundela-øyne. Men 10 minutt før slutt får vi et nytt frispark på 20 meter, og jaggu setter ikke Johnnyboy den igjen! Nå ofres alt fremover, og innbytter Mark Armstrong kommer seg gjennom på høyrekanten og det står som ved et mirakel 3-3 og dermed ekstraomganger. Første ekstraomgang er begivenhetsløs, men i andre spiller vi oss nok en gang gjennom på høyresiden, og høyreving Gary Irwin setter ballen iskaldt i mål alene med keeper. Seks nervøse minutter følger, men Bellymena klarer ikke å skape noen ordentlige farligheter, og vi vinner 4-3, og dermed Dundelas første County Antrim Shield.  

For seieren får vi med oss £10 000 i premiepenger til klubbkassa, dessverre ikke nok til å få økonomien over i pluss. Vi bruker bare halvparten av det avsatte lønnsbudsjettet på £2 537 i uka, mest fordi vi ikke klarer å bruke mer så lenge vi ikke kan gi deltidskontrakter, noe som antagelig er like greit for klubbens økonomi. Jeg vet ikke hvordan man kan få styret med på å gi kontrakter til spillerne - det eneste jeg kan be om er å gjøre klubben profesjonell, men alle klubbene i Nord-Irland er semiprofesjonelle, så antagelig kommer dette av seg selv ved et eventuelt opprykk. Nå har vi alle fall alt å spille for i siste halvdel av seriespillet og i tillegg gjenstår den "irske" cupen og "mellomcupen" (som nok ikke vil bli prioritert i år). Up The Duns!

(Innlegget ble redigert 15.11.16 21:37)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
15.11.16 23:20

Del 4: En opprykksthriller

Etter den meget gode første sesongen med Dundela hadde jeg som tidligere nevnt også denne sesongen satt meg mål om opprykk. Men da jeg trodde serien var ferdigspilt etter å ha møtt alle lagene to ganger lå jeg poenget bak tredjeplassen som sikrer playoff. Det jeg ikke visste (litt på grunn av at jeg tidligere hadde googlet og misforsto at FM faktisk var oppdatert med nye opprykksregler) var at serien da deles i to og topp seks møter hverandre nok en gang. Noe dårlig research, får man si. Status nå er i alle fall at vi nå har fem kamper på å sikre en første playoffrunde mot laget som ender på den andre playoffplassen. Vinneren der vil møte nest siste-plasserte lag fra øverste nivå.

Jeg var fra før eneste lag som hadde slått suverene Portadown (tidlig i sesongen, attpåtil på bortebane), og møtte de først. En knusende seier med sifrene 7-2 viser hva som bor i dette laget når ting klaffer. Jeg vinner også neste kamp, men så blir det to uavgjorte og tap i siste kamp mot Dergview. Armagh taper heldigvis mot Portadown og da holder det akkurat til tredjeplass og playoff mot Ards. Jeg har hatt veldig god kontroll på Ards, som rykket ned forrige sesong, og igjen vinner vi 2-1 både hjemme og borte, og dermed er det klart for siste hinder i jakten på en plass på øverste nivå av den nordirske seriepyramiden.

Men først en oppdatering på cupene. Det er den irske cupen (vel, egentlig nordirske, men den heter da Irish Cup, som må sies å være et navn med politiske undertoner) og cupen for lagene på mellomnivå (Intermediate Cup) som spilles etter nyttår. Sistnevnte var ikke prioritert i år ettersom vi er regjerende mestere og den irske cupen er langt gjevere, men vi spiller okke som glimrende hele veien og kommer oss til en finale mot Bangor, som utrolig nok er nede på fjerde nivå i ligasystemet. Kampen blir dessverre ikke noe fyrverkeri fra vår side. Peter Bradley scorer et meget heldig mål fra sidelinjen og 40 meter fra mål på det som nok var ment som et innlegg, men Bangor utligner rett før pause. Andre omgang ebber ut uten mål, tross to store sjanser til Bangor. Vi er egentlig svært heldige som kommer oss til ekstraomganger, men som tidligere viser vi oss sterke i spilleforlengelsen og tar det hjem etter en scoring på corner av Stuart Glasgow. Dundela kan dermed feire sin andre strake Intermediate Cup.

Den irske cupen er som tidligere nevnt Cupen med stor C i Nord-Irland (Tenk FA Cup for engelsk ekvivalent). Her ligger det formodentlig mer penger, som i tillegg til heder og ære er svært viktig for for en klubb som går i minus og som stadig får spyttet inn penger fra supportere (som jeg antar er det fund raising i budsjettet betyr). Vi presterer bra, delvis takket være en noe heldig trekning der Institute i femte runde er eneste laget fra toppdivisjonen vi møter på vei til semifinalen. Der vi møter Cliftonville på nasjonalarenaen Windsor Park. Vi har dermed en mulighet for å revansjere finaletapet i ligacupen forrige sesong, men dessverre er vi som da underlegne og taper 4-1. Semifinale er uansett langt over det som var forventet, så her må vi si oss fornøyd. Premiepengene beløper seg til £8 000, som er greit, men langt fra nok til å på noen måte redde økonomien.

Tilbake til serien. Portadown dro fra tidlig, og jeg tenkte meg derfor at playoffplass var det eneste realistiske og egentlig et krav (til meg selv, styret var fornøyd med en plassering midt på tabellen). Tanken har vært at om ikke det blir opprykk, så skal jeg legge om taktikken til en mer ballspillende og dominerende stil (nå spiller jeg en flat 4-4-2 som må sies å være den rake motsetning) for å prøve å kontrollere seriespillet mer enn jeg har gjort i år. Vi har slått flere lag fra øverste divisjon i cupene, samt at vi som tidligere nevnt er eneste lag som slår vår divisjonsvinner Portadown i år, men når vi møter lag vi på papiret skal slå, og spesielt hjemme, så tryner vi altfor ofte. Derav ønske om en omlegging, også for å teste en ny formasjon på dette FM-et.

Jeg lå hele sesongen og vaket rundt de forjettede playoffplassene, og klarte altså med et nødskrik og sikre meg tredjeplassen for så å slå Ards i første playoffrunde. Laget jeg møter i siste hinder, som altså har kommet nest sist i The Premiership, er Institute. En motstander som skal stå godt til oss, ettersom vi har slått Institute i to cuper. Vi spiller hjemme først, men klarer ikke mer enn 1-1 i en kamp der vi er heldige som ikke taper. Dermed må vi i alle fall score borte, men det klarer vi ikke i en mål- og innholdsløs kamp. Dermed blir det nok en sesong i Northern Irish Football League Championship for The Duns.

Skuffelsen over å snuble i siste hekk etter å ha vært så nære opprykk er selvfølgelig enorm. Jeg merker nå at min entusiasme for å gå på en ny sesong er bortimot fraværende. Det største problemet er økonomisk og organisatorisk – vi taper godt med penger etter det som omtrent er en så suksessrik sesong som er mulig uten opprykk, og vi har ikke mulighet til å gi spillerne kontrakter. Det siste er det viktigste. Det er frustrerende å miste de beste spillerne så fort en større klubb, det vil si en som kan tilby kontrakter, kommer på banen, og det er også stress å måtte forholde seg til de utallige forsøkene på signeringer som kommer fra andre klubber (her tilbyr jeg som regel ny kontrakt uten endringer som aksepteres, men spillerne forsvinner så fort det kommer noen å tilbyr dem en deltidskontrakt). Det ser ut til at i Nord-Irland er det kun klubber fra øverste nivå som kan tilby deltidskontrakter, selv om for eksempel Portadown og Ards, som har rykket ned, beholder spillerne på kontrakt. Det tredje er at vi ikke har noen form for youth recruitment og dermed ikke får inn spillere til U18-laget.

Jeg har vært i forhandlinger med styret flere ganger for å forsøke å overbevise om at vi må forbedre treningsfasilitetene eller få oss et system der vi fanger opp unge spillere i området. De henviser til økonomien hver gang, som for så vidt er forståelig. Det som dermed ikke er forståelig er at når jeg ber om at vi forsøker å få en foreldreklubb (parent club) på grunn av det økonomiske (jeg har også forsøkt de andre grunnene som er mulig å velge), så avslås dette også. På grunn av hele situasjonen og med den betydelige suksess jeg har hatt med klubben, velger jeg derfor nå å stille et ultimatum. Enten tar vi grep for å forbedre økonomien, ellers så skilles våre veier. Det ender med sistnevnte, og dermed står jeg uten jobb og må finne meg en ny arbeidsgiver.

(Innlegget ble redigert 15.11.16 23:21)

Izcila
IzcilaInnlegg: 18504
15.11.16 23:43

Denne er listet i favoritter! Herlig lesing. :-)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
16.11.16 12:15

Del 5: Jakten på nye jaktmarker

Da er jeg altså arbeidsledig igjen, og til tross for fire titler vunnet på to år med Dundela
er ikke ryktet mitt nevneverdig forbedret, så det blir nok til at jeg igjen må ned på nederste hylle for å finne meg en ny jobb. Jeg fikk i det minste med meg en trenerlisens fra tiden i Dundela, så nå er ferdighetene mine økt noe. Her må jeg si at jeg synes det er litt synd at man ikke selv kan velge hvilke ferdigheter (attributter) man vil øke - man har tross alt mulighet til å velge dette selv ved spillets start.

En journalist i Eurosport er veldig nysgjerrig på hva som skjedde da jeg trakk meg fra Dundela og hvor turen nå går videre. Jeg svarer som sant er – jeg har ingen vonde følelser til Dundela som klubb og er lei meg for at det måtte ende på denne måten, men når avstanden mellom mine og styrets ambisjoner var som de var, så er ikke min oppsigelse noe jeg angrer på. Jeg må innrømme at jeg blir litt smigret av at selveste Eurosport tar seg tid til å stille en relativt ukjent arbeidsløs nordmann såpass inngående spørsmål.

Siden jeg er usikker på hva jeg kan få av jobber søker jeg like godt på alt som er av ledige jobber. Dover og Maidstone har rykket ned fra National League i England og kan tenkes å være jobber jeg kan ha en sjanse på å få. I Skottland søker jeg på et par jobber i League 2 som senere blir ledig og for Raith Rovers i Championship. Ellers vil det nok være mest sannsynlig med de ledige jobbene i de lavere divisjoner i Skandinavia samt kanskje Italia, Portugal og Spania. Sammen med jobber i Sør-Amerika er ikke noen av disse landene som frister akkurat nå - da er det for eksempel mer spennende med en av de ledige jobbene i Derde Klasse, belgisk nivå 3.

Jeg blir til min store overraskelse raskt innkalt til intervju for jobben som manager i Raith Rovers. Dette er et lag som nettopp tapte i playoff om opprykk til øverste nivå i Skottland og som er uten trener fordi suksesstrener Gary Locke ble ansatt av Partick Thistle. Troppen til Raith ser veldig bra ut og ungdoms- og treningsfasilitetene holder høyt nivå, så her formelig kribler det i FM-fingrene bare av tanken på en slik jobb. Det blir det selvfølgelig ikke noe av, da de ansetter langt mer meritterte Micky Melon.

Det går så en stund uten at annet skjer enn at de større klubbene jeg har søkt på jobben i ansetter bedre kvalifiserte trenere. Men i begynnelsen av juni innkaller Maidstone til intervju, og selv om jeg godt heller kunne tenke meg jobb i Dover eller aller helst Chester hvis jeg skal ned på nederste nivå i England, så stiller jeg da opp og gjør mitt beste. Det holder til at de tilbyr meg jobben, og jeg må ta et valg. Det engelske ligasystemet er veldig gøy å spille i, men samtidig noe jeg kjenner godt fra tidligere FM. Denne gangen har jeg lyst på noe nytt, så tilbudet avslås derfor i påvente av en jobb som frister mer.

Et par klubber i Nord-Irland tilbyr intervju, men det er så uaktuelt i denne omgang at jeg ikke engang stiller på intervju. Da er det annerledes med de to skotske League 2-klubbene Berwick Rangers og Arbroath. Sistnevnte klubb blir neste som synes jeg har presentert meg på en ordentlig måte og som kan tåle min noe manglende erfaring, og dette frister langt mer. Laget tapte for rival Forfar i siste playoffrunde for opprykk i sesongen som nettopp er ferdigspilt, så her er ambisjonene for neste sesong opprykk. Stallen er sånn passe, om enn noe tynn, men det viktigste er at jeg her i alle fall har mulighet til å tilby deltidskontrakter, i motsetning til i Dundela. Jeg synes utfordringen med å ta en klubb oppover i det skotske ligasystemet er spennende nok til at jeg takker ja. Flyttelasset går dermed til den skotske østkysten og småbyen Arbroath, en drøy times kjøretur sørover fra Aberdeen

(Innlegget ble redigert 16.11.16 12:21)

M-T
M-TInnlegg: 4918
16.11.16 12:55

Morsom lesing!!

M-T
M-TInnlegg: 4918
16.11.16 13:05

Men hvordan klarte du å få Kjell Jonevret og Zinedine Zidane til å mislike deg? :)

MagnarG
MagnarGInnlegg: 3
16.11.16 15:53

Spiller Dundela valgte dem før jeg leste din tho. Men har selv Nathan Jones men hadde 2 spisser som scoret mer en han i min første sesong. Samt har ingen prøvd og snappe han vekk fra meg. En ting jeg vil anbefale deg er å se på keeper talentet til Linfield Alex Moore. En god keeper jeg selv har i mål. Han har kontrakt ut 2018 og liker klubben veldig fort her iallefall så da er det mulighet for å snappe han opp når kontrakten går ut ^^

https://gyazo.com/db7bc57f208c3c254b67cf2f6eef224d




(Innlegget ble redigert 16.11.16 16:00)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
16.11.16 17:45
M-T: Kjell Jonevret og Zinedine Zidane

Går nok på hva jeg har som favorittklubber - Start og Barcelona.

9ppon
9pponInnlegg: 2560
16.11.16 17:48
MagnarG: Spiller Dundela valgte dem før jeg leste din tho

Kult! Hvor langt har du kommet, og hvordan går det?

Som du sikkert ser når/hvis du leser videre så har jeg gått videre fra Dundela og befinner meg nå i Skottland. Siden jeg ikke kan gi fulltidskontrakter har jeg ennå ikke fått en eneste spiller til å en gang ville vurdere klubben om han ikke alt er basert i landet, så derfor er dessverre ikke spillere fra Nord-Irland nå aktuelle.

MagnarG
MagnarGInnlegg: 3
16.11.16 18:51

Er i andre sesong nå vant første sesong. 

Før siste runde hadde 3 lag 38 poeng. Det 2 andre skulle spille mot hverandre og endte 1-1 menst jeg vant 4-0 i siste. 

Valgte også Michael Halliday på topp btw han scoret 14 mål for meg. Men var en anen spiss David Healy som skulle ta showet oss meg med 19 mål noe som også ga ny rekord for mest scorte mål i NIFL Premier Intermediate League.

Jeg så det at du gikk vekk fra Nord-Irland, Og forstår den godt valgte å skrive ny kontrakt men kan hende at jeg gir meg etter den nåværendre kontrakten. Vil se hvordan klubben evt ser på situasjonen om et opprykk skulle skje. Er tippet på 3 plass noe som gir playoff. 


(Innlegget ble redigert 16.11.16 18:51)

NahDawg
NahDawgInnlegg: 1837
16.11.16 19:53

Fantastisk gøy å lese. Gleder meg til mer! :)

Chelsea-guy93
Chelsea-guy93Innlegg: 3074
16.11.16 20:43

Følges!

WaltonBreckRd
WaltonBreckRdInnlegg: 1026
16.11.16 23:01

Veldig gøy å følge med, fortsett i samme tempo!

9ppon
9pponInnlegg: 2560
17.11.16 10:30
WaltonBreckRd: fortsett i samme tempo!

Det kan nok bli litt vanskelig, siden jeg alt hadde spilt og beskrevet to sesonger da denne tråden ble startet. Jeg har nå spilt sesong tre og skrablet ned litt om den også, så det kommer nok et par innlegg om ikke så lenge. Etter det vil nok frekvensen på oppdateringene avhenge av hvor mye jeg får tid til å spille.

Veldig gøy at dere følger tråden, i alle fall.

9ppon
9pponInnlegg: 2560
17.11.16 19:49

Del 6: Skottland er et flott land

Arbroath er altså klubben som skal få glede av mine tjenester fra og med sesongen 2018/19. Kontrakten spenner seg ikke over mer enn denne sesongen, men forhåpentligvis vil jeg klare å imponere nok til å få den forlenget og med tiden karre meg oppover i det skotske ligasystemet.

Blant de lokale går klubben under klengenavnet The Red Lichties eller bare Lichties. Stadion har det velklingende navnet Gayfield Park og tar 6 600 tilskuere (814 sitteplasser) og kan skryte av å være den britiske stadion som ligger nærmeste havet (og som derfor sies å være preget av elementene, blant annet ved sterk vind som på en stormfull vinterdag fører til at bølgene fra nordsjøen slår mot stadionmurene (kilde: wikipedia)). Banen har ellers de noe spesielle målene 90 x 70 meter. I fjorårssesongen løste i overkant av 300 trofaste sesongkort og tilskuersnittet på hjemmekampene var rett under 1000. Ellers er klubben mest kjent for å ha (eller ha hatt - det er en kamp på Madagascar som endte 149-0 i 2002, men det var etter kun selvmål, så for meg har Arbroath ennå rekorden) verdensrekorden i største seier i profesjonell seier da de slo Bon Accord 36-0 tilbake i 1885.

Lichties har hatt noen sesonger på øverste nivå i Skottland, men rykket ned etter omleggingen til tre divisjoner i 1975 (og senere fire divisjoner i 1994) og kom seg aldri helt opp igjen. Det har blitt opp og ned mellom League 1 og League 2 de siste årene, med et nedrykk til nåværende nivå i 2014. Fasilitetene er dessverre ikke all verden, men vi har i det minste youth recruitment som gjør at vi vil få inn nye spillere hvert år.

Stallen er som tidligere nevnt noe tynn, så på overgangsmarkedet går jeg nærmest amok og får inn en haug med spillere uten at noen går ut (de som står ut forsvant ved utløp av kontrakten før jeg kom inn). Siden spillerne har kontrakter å forholde seg til slipper jeg til en forandring å la spillere gå med mindre jeg selv ønsker det, og jeg kan heller ikke si opp spillere vederlagsfritt, så spillere man ikke vil ha er ikke så lett å kvitte seg med. En unggutt som kommer fra Queen’s Park, Brian Ferry, må sies å være signering jeg er mest fornøyd med, men han må nok se seg slått av lånespilleren Willie Miller. Midtbanegeneral Michael McKenna bør også være bra på dette nivået (har dessverre kun screenshots fra midt i sesongen på spillerne). Ellers er det generelle forsterkninger, men det blir nok til slutt litt vel mange signeringer med tanke på at vi ikke får solgt noen, så troppen blir langt større enn det jeg finner behagelig.

Den skotske sesongen starter med et gruppespill i ligacupen. Her møter man fire lag fra alle de fire ulike nivåene der vinneren og de fire beste toerne (fra åtte grupper) går videre. Som et lag fra nivå fire er det derfor ikke snakk om noen forventninger om avansement fra gruppen. Kampene går til straffer etter 90 minutter der vinneren får to poeng og taperen ett. Vi ender opp som vinner av to slike dueller - borte mot divisjonskamerat Annan og hjemme mot selveste Hearts, der det kun er en sen scoring som gjør at vi ikke stikker av med en ordinær seier. Tap mot Ayr fra Championship og seier mot East Fife fra League 1 gjør at vi ender med 7 poeng, som ikke holder til mer enn tredjeplassen. Uansett må dette regnes som en sterk prestasjon, og jeg kan nå ikke vente til å ta fatt på ligaspillet.

Først kan jeg nevne de to andre cupene som spilles. Challenge Cup (Irn-Bru Cup) er for lagene på nivå to og ned og vi slår først Hearts reserver (U20-lag) og har dermed oppfylt styrets beskjedne krav om å komme til andre runde. Der møter vi rival Forfar fra divisjonen over og klorer til oss en 2-1-seier. Vi møter igjen et Championship-lag i neste runde i meget solide Kilmarnock, men ryker dessverre på sureste mulig måte med et mål i mot rett før slutt og så en straffekonk der vi ikke klarer å score(!). Den skotske cupen er uansett der pengene og hederen virkelig ligger og vi starter med å vinne 1-0 borte mot Edinburgh City, som senere viser seg å være et av League 2s beste lag, til tross for sin amatørstatus. Men håpet om en anstendig cuprun knuses av Keith, som holder til i den regionale ligaen under oss og som banker oss 6-2 på Gayfield Park. Dette er ikke annet enn flaut. Dermed blir det ikke noe cupeventyr denne sesongen og det er kun serien som står i fokus når vi går inn i desember måned.

I de skotske ligaene er det, som noen kanskje vet, ti lag i hver divisjon der man møter hver klubb fire ganger. I League 2 spiller sisteplassen kvalik om nedrykk, mens plass 2 til 4, samt nest-sisteplass fra League 1 møtes i semifinaler og finale for opprykk/nedrykk. Styret krever i år minst en kvalikplass som jeg selv mener bør være innenfor rekkevidde - topp fire i en liga med ti lag der man er regnet som favoritt er ikke mer enn det bør være.

Vi starter i en skjev 4-3-3 (tallene i formasjoner er alltid litt flytende), men trekker etterhvert ned høyrevingen slik at det blir en mer ren 4-4-2. Det starter greit, så kommer det mye middelmådige resultater før det går over i det som må sies å være en helt katastrofal form med kun tre seire på 14 kamper er altfor dårlig. Spillet sitter ikke i det hele tatt, og det skyldes nok slett managerhåndverk av meg med en formasjon og et spillopplegg som ikke på noen måte fungerer. Jeg tar her en mer eller mindre bevisst pause fra FM en ukes tid, før jeg faktisk har en drøm der jeg legger om formasjonen til en ekstremt ballspillende og possessionorientert stil. Jeg følger opp dette ved neste anledning, og stiller nå i en 4-3-3-formasjon som må sies å være inspirert av Barcelona, der jeg også har småjustert litt på de individuelle instruksene til spillerne.

Jeg prøver det et par kamper før jul uten å lykkes i det hele tatt, så da går jeg tilbake til den opprinnelige taktikken, uten at det heller hjelper. Jeg møter vår argeste rival Montrose borte i det som kalles Angus-derbyet og når jeg allerede har tapt de to første tilsvarende ligaoppgjørene og igjen blir knust 3-0 og vi er nede på en åttendeplass og det hele ser ganske så mørkt ut. Tapet fører til en innkallelse på teppet hos ledelsen, som forståelig nok er langt fra fornøyd. Jeg er ikke helt i mental balanse og velger å skylde på spillerne, noe som ikke går hjem hos styreformannen i det hele tatt. Dermed får jeg neste kamp på å snu skuta og bevise at jeg fortjener fornyet tillit. Slike trusler vet man fra erfaring både fra FM og det virkelige liv nesten alltid betyr sparken, uansett hvor bra man skulle levere de neste kampene. Jeg tenker nå på at det vil være veldig trist å ende oppholdet i Arbroath slik, men det kommer alltid nye sjanser og det var kanskje ikke meningen jeg skulle lykkes i klubben.

PS. Jeg må ellers få lov til å beklage at det her er noen mangler på skjermbilder og at de som er gjerne er fra tiden etter rekken med tap og derfor kan røpe videre gang. Når det gikk fra tap til tap ble det til at jeg ikke orket å ta så mange skjermbilder. Jeg har forsøkt å sensurere det verste.

(Innlegget ble redigert 17.11.16 19:54)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
17.11.16 21:24

Del 7: En ny sjanse

Forrige del sluttet med et ultimatum fra styret om at nå må neste kamp vinnes. Ligaen er akkurat halvspilt, så ting kan ennå skje, men nå er jeg avhengig av at vi kommer inn i en virkelig god stim. I desperasjon velger jeg dermed den tidligere omtalte 4-3-3-formasjonen i hjemmekampen mot Annan, og jaggu sitter ikke spillet som et skudd og vi tar en solid 3-1-seier. Deretter følger en seier og en uavgjort før en uhyre viktig seier mot dumpekandidat Brora, der vi reddes av en strafferedning av keepertalentet George Adams tre minutter på overtid og det ender 3-2. Vi er nå nummer seks, altså midt på tabellen, men det er kun to små poeng opp til tredjeplassen som holder lenge til playoff.

Fire bortekamper på rad venter, og det blir først et stygt 1-4-tap mot Berwick og uavgjort mot Elgin City, før vi som ved et mirakel kommer vi inn i en virkelig god periode med fem seire på rad. Enda viktigere - vi klarer å kontrollere kampene og triller motstanderne i senk. Spesielt minneverdig er det å endelig slå Montrose i et Angus-derby, og når vi slår Albion Rovers 2-0 borte er vi helt opp som nummer to med fire kamper igjen.

Vi taper så først mot Sterling hjemme, og når vi taper borte mot bunnlaget Brora tre runder før slutt er det uhyre jevnt med tre lag på 50 poeng og kun tre poeng ned til tredjeplassen. Heldigvis reiser vi oss igjen når det gjelder som mest og vinner hjemmekampene mot Berwick og Elgin City som gjør at vi klarer andreplassen, og dermed playoffsemi mot Sterling. Ladbrokes Scottish League 2 ender dermed slik etter seriespillet. Her legger dere kanskje merke til at ingen av mine spillere er på topp tre-oversikten av spillerstatistikkene, noe som må sies å være spesielt for et lag som kommer på andreplass (normalt dominerer mine spillere her i sesonger der laget mitt gjør det bra). Dette må nok den elendige første halvdelen ta skylden for.

Vi klarte altså å snu sesongen på utrolig vis, og styret er nå riktig så fornøyd og tilbyr meg sågar ny kontrakt, men går dessverre ikke med på å la den spenne over mer enn ett år. Jeg er uansett storfornøyd som får fortsette og som etter å ha klart å snu tapsrekke til seiersrekke og er nå klar for å spille om opprykk. Som dere ser var Edinburgh City overlegne (på tross av sin amatørstatus), så med den dårlige første halvdelen var andreplassen det beste vi kunne håpe på, og vi møter altså tredjeplasserte Sterling i semifinalen. En noe heldig 1-0-seier borte gir oss et godt utgangspunkt, men hjemmekampen blir fryktelig nervepirrende etter at Craig Johnston klarer å bli utvist i slutten av førsteomgangen. Et par enorme sjanser til Sterling mot slutten til tross - vi holder 0-0 inn og er i playoffinalen.

Også denne spilles hjemme og borte, og igjen får vi bortekampen først. Vi møter Albion Rovers, et lag vi har hatt et greit tak på over de fire kampene i serien. Borte sitter spillet som ei kule, og vi formelig ruller over våre motstandere i en 2-0-seier som fort kunne vært mer. I hjemmekampen er vi om mulig enda mer dominerende, og med seier 2-1, er det klart at Lichties rykker opp og igjen skal spille League 1-fotball neste sesong. Etter å ha vært kun én kamp unna å få sparken er dette en enorm seier for meg, og det at suksessformasjonen kom til meg i en drøm fremstår som nokså absurd. Jeg kan nok også takke FM 2017-tråden, der det ble skrevet litt om hvordan man skal få til en possession-orientert formasjon som nok påvirket underbevisstheten min nok til at det snek seg inn i en drøm.

Det er nå mange spilleres kontrakter som går ut, og jeg har avventet til etter sesongen med å fornye med en hel del, fordi opprykk vil avgjøre litt hva og hvem jeg vil satse på. Stallen er altfor stor - selv om opptaket av juniorspillere var helt uten noe som lignet på et ordentlig talent, så ble samtlige i et noe svakt øyeblikk signert. Dermed har vi totalt 59 spillere, der 31 er 19 eller yngre, og som dermed kan spille på U20-laget neste sesong (junior- og reservelaget kan sies å være slått sammen i Skottland til et U20-lag der man kan bruke fem spillere over 20). Det var egentlig ingen spillere denne sesongen som utmerket seg så voldsomt, i alle fall ikke i første halvdel, men årets spiller må nok gå til midtbanegeneral Michael McKenna, som med ni ligamål er kun målet bak vår toppscorer i ligaen, en Daryl Nicol på utløpende kontrakt som ikke kommer til å bli fornyet. Ellers imponerte midtstopper Bryan Wharton, som med sine gode ferdigheter med ball er en glimrende ballspillende midtstopper på dette nivået og som også satt noen frispark som sikret noen viktige poeng i serien. En som må sies å ha vært sterkt delaktig i snuoperasjonen midtveis i sesongen er den dyptliggende midtbanespilleren Max Ashmore, som gjorde en veldig viktig jobb med å stabilisere laget etter han kom inn på lån fra Rangers i februar.

Her har jeg lyst til å dra en aldri så liten parallell til laget som insiprerte suksess-taktikken min - Barcelona, og da spesielt laget fra 2004. Frank Rijkaard er meget nærme å få sparken etter en begredelig første halvdel av sesongen, men inn kommer Edgar Davids på lån fra Juventus og er sterkt delaktig i å være med på å snu skuta fra samme posisjon som Max Ashmore i en sesong som til slutt ender med en respektabel andreplass. Sesongen etter vinner Barça ligaen og etter det både liga og Champions League, så nå vet vi hvor lista er lagt for Arbroath.

Jeg kommer fremover også til å komme med en oppdatering på hvordan det går med tidligere klubber etter sesongslutt. Dundela kom i år på en respektabel femteplass, men var et stykke unna playoffplass. Det ble heller ingen nevneverdig suksess i noen av cupene.

(Innlegget ble redigert 17.11.16 21:25)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
18.11.16 14:23

Del 8: Arbroath i sterk motvind

Første sesongen er altså unnagjort, og endelig en sjanse til å rydde litt opp! Dette har jeg gledet meg til - å ha for mange spillere og en kaotisk tropp er noe av det verste jeg vet. Det er en hel del spillere på utløpende kontrakt, men det er kun tre som jeg velger å ta med videre. 13 spillere går ut, også noen med fast plass forrige sesong, deriblant toppscorer Daryl Nicol, så nå er troppen kraftig slanket. Det viser seg ikke vanskelig å finne gode erstattere, og jeg ender opp med ni signeringer, der hele syv av dem er å finne i en antatt førsteellever. Spiss Jordyn Sheerin, ving/inside forward Sean Ellis, Scott Brown på midtbanen og midtstopper Greg Pascazio er fire spillere fra hvert sitt ledd som jeg forventer kan være bra på dette nivået. Ellers er Brian Ferry i stadig utvikling og er nå ferdighetsmessig en av de aller beste spillerne i troppen, tross sin unge alder. Med kun en spiss i oppstillingen vil det nok likevel bli mest innhopp på Ferry også denne sesongen, i alle fall hvis Sheerin leverer varene.

En som glapp og som jeg hadde veldig lyst på, er høyreving Roman Hughes. Han valgte, forståelig nok, heller Livingstone etter de kom inn på banen lenge etter jeg hadde tilbudt kontrakt. Det som irriterer er at jeg hadde fått hans signatur rett før kontrakten utløp, men da oppdaget jeg at det måtte betales kompensasjon på rundt £50K, som jeg helst ville unngå, og valgte å vente til han var fristilt. På grunn av bruddet i forhandlingene ville han ikke diskutere kontrakt før det var gått én måned etter han var frigitt og han glapp dermed altså til en større klubb. To andre jeg gjerne skulle ha hatt med videre er lånespillerne Max Ashmore og Willie Miller, men de er ikke interessert i noen permanent overgang, og foreløpig er de heller ikke interessert i nytt lån. Jeg vil for øvrig forsøke å begrense antall lånespillere fordi jeg heller vil gi spilletid til mine egne. Ellers har styret gått med på å forbedre juniorfasilitetene, som er et skritt i riktig retning.

Styrets ambisjoner denne sesongen er å komme midt på tabellen, som jeg ser på som realistisk med tanke på den gode avslutningen på forrige sesong. Med 151 i odds fra bookmakerne, tredje høyest, er vi ikke levnet store sjansene for opprykk, noe jeg for så vidt er enig i. Likevel, med den ambisiøse og ballbesittende taktikken vi selvfølgelig tar med oss er jeg nå forsiktig optimist foran sesongen i League 1.

Sesongen starter som vanlig med ligacupgruppespill. Vi slår først Cowdenbeath i første kamp, men taper så på straffer hjemme mot Berwick Rangers, som er alt for dårlig. Deretter møter vi to lag fra The Premiership. Ross County knuser oss 4-1 og vi får oss også en på tygga med 0-3 hjemme mot Kilmarnock. Dermed blir det ikke noe ligacupeventyr denne sesongen heller. Når vi så taper de tre første kampene i seriespillet ser det ikke resultatene til nå særlig pent ut, men det skal sies at vi spilte treningskamper mot de største lagene jeg kunne finne for å få inn litt grunker. På tidligere FM har jeg alltid tatt disse treningskampene hjemme, men jeg har nå funnet ut at det er langt mer penger å hente på å spille borte (opp mot £50K for kampene mot Celtic og Rangers, en anselig sum for et lag på dette nivået). Jeg kan også se for meg at det er greit å spille borte for å spare matta for belastning med tanke på at den utover i sesongen gjerne er i elendig forfatning, noe som passer balltrillingen vår svært dårlig. Baksiden av medaljen er nok at store tap ikke akkurat gjør underverker for spillernes selvtillit.

Det er nå tydelig at vi har problemer mot raske spisser siden laget står så høyt og det blir mye rom bak forsvaret. En enkel ball over/gjennom, og det blir en stor sjanse. Da hjelper det lite at vi styrer spillet aldri så mye, så det er mulig jeg må se litt på den defensive strukturen. Samtidig vil det være ulemper og fordeler med alle taktikker, og slik vi spiller er vi avhengige av å være kompakte for å få til raske gjenvinninger og ikke få for stor strekk i laget, så foreløpig gjør jeg kun små forandringer på hovedtaktikken, men jeg lager nå også en variant som er mer defensiv til bruk på bortebane og mot større lag (har gjerne bare endret til counter på mentalitet i slike tilfeller tidligere). Midstopperne mine er også bekymringsverdig treige, så kanskje jeg må få inn noen nye, eller i alle fall stille med de som er raskest. Det skal også sies at førstelaget er omtrent helt nytt, så litt innkjøringsproblemer er å forvente.

Vi sliter også med å score mål, og jeg er usikker på hvilken rolle som skal brukes på spissen. Her har det vært litt frem og tilbake, men forrige sesong ble det etter hvert fremskutt spiss (advanced forward). Jeg er redd spissen skal bli for isolert med en slik rolle, i tillegg til at Jordyn Sheerin er perfekt for en rolle som en mer dyptliggende spiss, så jeg har denne sesongen brukt spissen både som defensive forward og deep lying forward. Men nå spørs det om jeg ikke må tilbake til det som har fungert tidligere ettersom Sheerin har startet elendig (det ene målet kom i debuten) og Ferry er bedre som fremskutt spiss.

De tre neste kampene blir ikke bedre, tross en noe mer defensiv tilnærming, og vi får med oss kun ett poeng. To spillere kommer inn rett før overgangsvinduet stenger: Andrew McCarthy på lån fra Partick Thistle og Sammy Stewart fra Queen’s Park. Dermed har vi hentet hele fire spillere fra klubben denne sesongen, og i tillegg kom Brian Ferry derfra forrige sesong. Grunnen til de mange signering fra Queen’s Park er klubbens amatørstatus (en selvvalgt filosofi som eneste klubb i ligasystemet i Skottland), slik at spillerne deres ikke har kontrakt og derfor kan hentes vederlagsfritt.

I Challenge Cup kommer vi inn i runde tre og møte Dundee United, et av de beste lagene i hele turneringen. Vi blir knust 5-0, og jeg tviler nok en gang på managerferdighetene mine og begynner å frykte for jobben igjen. På forhånd er det klart at vinneren skal møteBala fra Wales og jeg er redd hele spillet har klikket. Men jeg finner raskt ut at to nordirske og walisiske toppklubber får delta i Chellenge Cup, noe som ble innført denne sesongen (altså irl, fra 2016/17).

En viktig kamp hjemme mot Dumbarton følger, og her må jeg vinne, siden laget ligger på plassen over meg med to poeng, også de uten seier. Ingenting klaffer i denne kampen heller og vi er heldige som kun taper 1-0, da motstanderen vår igjen skaper flere sjanser ved å spille over forsvaret, som riktignok ikke står like høyt lenger. Det er altfor mye balltrilling uten noe resultat og jeg kan ikke forstå at det som fungerte så bra forrige sesong nå er helt katastrofe. Jeg begynner å mistenke at det har kommet en oppdatering i mellomtiden som har endret noe i kampmotoren, men så vidt jeg kan se kom oppdateringen 14. november, og jeg spilte siste del av forrige sesong etter dette. Oppdateringen skal heller ikke ha inneholdt endringer i kampmotoren etter det jeg kan se. 10 kamper uten seier er uansett bare trist og langt verre enn det verste fra forrige sesong. Håpet ligger nå i at mine lag i tre av tre sesonger har vært betydelig bedre på våren enn på høsten.

Edinburgh City var suverene vinner av League 2 i fjor, men jeg hadde faktisk fire seiere og ett tap mot de, så dette er i alle fall et lag som skal stå godt til oss. Jeg bestemmer meg for at dette er siste sjanse for 4-3-3-formasjonen, og går alt i pausen over til en flat 4-4-2 etter en målløs omgang. Det blir ikke mål i andreomgangen heller, men ett poeng og null mål i mot er i det minste noe fremgang.

Vi får med oss to uavgjorte til i de neste fem kampene, men nå er det 16 kamper på rad uten seier og bare to kamper igjen til en tangering av Arbroaths verste rekke noensinne. Jeg innser at keeperne våre, Blair Currie og George Adams, antagelig ikke holder nivået, så dermed henter jeg inn min tolvte spiller til førstelaget denne sesongen. James Bransgrove ble frigitt av Colchester etter forrige sesong og bør være en forsterkning. Men nå er troppen igjen altfor stor, og jeg har en følelse av at rulleringen og hyppige bytter mellom de ulike taktikkene er en medvirkende årsak til den elendige formen. Ofte setter laget seg i andre halvdel, så nå er det bare å finne en førsteellever og en stil man stoler på og la det stå til.

Vi taper også de neste to, og har dermed tangert rekorden fra 2003 med 18 kamper på rad uten seier. Nå venter Brechin hjemme, en av rivalene våre som holder til bare en 20 minutters kjøretur fra Arbroath. Kampen starter fint når vi får en straffe etter kun seks minutter som McKenna ekspederer sikkert. Et cornermål før pause og vi er opp 2-0, men det blir ulidelig spennende da Brechin reduserer kvarteret før slutt. Heldigvis dukker Brian Ferry opp og ender sin måltørke med 3-1-målet som sikrer oss seieren.

Jeg må innrømme at jeg har vært litt motløs de siste kampene, men når seieren endelig sitter var det en utrolig deilig følelse, faktisk på linje med cupfinalene med Dundela og opprykket i fjor. Nå venter Dumbarton i neste runde, og de er fortsatt kun poenget over oss. Det er 11 poeng opp til sikker plass, men om det først snur kan alt skje. Og til de som lurer - det var den ambisiøse 4-3-3-taktikken som sikret seieren, og som jeg dermed kommer til å satse videre på fremover.

(Innlegget ble redigert 18.11.16 14:23)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
18.11.16 19:11

Del 9: Kan det snu?

Tapsrekken ble endelig brutt og dermed har jeg fått tilbake et snev av optimisme med tanke på fremtiden. Den forsvinner delvis når vi taper den viktige kampen mot Dumbarton, men her er i det minste spillet bra, og vi er veldig uheldige som ikke får med oss poeng. Styret bryr seg ikke om slikt, og kaller meg inn på teppet for andre gang, drøyt ti måneder etter forrige gang de plasserte kniven på strupen min. Jeg har full forståelse for det, men akkurat nå har jeg en liten tro på at det kan snu. Jeg får overbevist styreleder John Christison om å gi meg én måned på å vise bedring, så da er det bare å håpe at spillet nå sitter, hvis ikke må jeg finne meg en ny jobb. Siden min videre karriere avhenger av hva som skjer i de neste kampene velger jeg nå å skrive litt om hver av disse.

Endelig skal vi til pers i den skotske cupen, og først ut er Gala Fairydean Rovers, et lag fra de lavere regionale divisjoner, og om det er noen kamp vi skal klare å vinne og kanskje til og med spille på oss litt selvtillit, så må det være denne. Likevel ligger kampen i fjor mot Keith, fra samme nivå og i samme runde, i bakhodet - da tapte vi 2-6 hjemme. Heldigvis er det helt andre takter i år, og vi kjører over Gala i førsteomgangen og leder 4-0. Så er det en periode midt i andre omgang der vi rakner helt og slipper inn tre mål, og plutselig er det spennende igjen. Men Sean Ellis scorer sitt andre frisparkmål og fullfører dermed hattricket like etter, og det ender 5-3. Ikke helt betryggende at alt av selvtillit hos spillerne så ut til å forsvinne så fort det kommer et mål i mot, et mål som for øvrig var en forferdelig tabbe av keeper Bransgrove som går fremover i banen med ballen og spiller den rett i beina på en motstander som scorer i åpent mål fra 40 meter. Vi er okke som klare for fjerde runde.

Neste kamp er mot ligaleder og forhåndsfavoritt Alloa, som akkurat nå ser ut til å komme seg tilbake til Championship på første forsøk. De har en gammel kjenning i Willie Miller på topp (han var på lån hos oss forrige sesong), og må jo selvfølgelig score mot oss. Vi er ikke i nærheten av å score tross mange avslutninger og taper 3-0. Jeg har instruert omtrent alle spillerne til å skyte mindre, så hvorfor vi ender opp med en skokk håpløse avslutninger er utenfor min forstand.

Edinburgh City hadde vi som tidligere nevnt et godt tak på forrige sesong med fire seiere og en uavgjort, men de er i toppen også denne sesongen, så å slå de borte blir ikke lett. Denne kampen sitter spillet mye bedre, men tross et par gedigne sjanser klarer vi ikke å score før pause. I andre omgang kommer endelig målet på en heading fra Brian Ferry, etter han har hatt noen håpløse skuddforsøk. Vi kjører kampen videre, men nervene mine er likevel i helspenn mot slutten og lettelsen er stor når den ender 1-0. Vi står da med to av tre seire etter møtet med styret.

Vi nærmer oss nå jul, men først skal vi til pers borte mot Cowdenbeath, som ligger på åttendeplass og som er et lag vi også under normale forutsetninger må vinne mot. Det går helt galt, og vi er under 3-0 alt etter 18 minutter. Vi kommer mer inn i kampen etter dette, men det hjelper så lite når vi ikke scorer, selv om to mål på overtid gjør at det ser litt bedre ut når vi taper 4-2. Nå er jeg redd det skal være over i det jeg går ut av kampen, men det ser ut til at jeg får fortsette i alle fall én kamp til.

Den kampen går på selveste julaften og er igjen en bortekamp, denne gangen mot Clyde, som også ligger på nedre del av tabellen, men når det er 13 poeng opp til tross for at det bare skiller to kamper så sier ikke det så mye. Men så skjer det - lille julaften får jeg sparken, og jeg går dermed arbeidsledig inn i jula. Litt av en julegave fra kuken John Christison! Jeg kan uansett ikke si at det er annet enn fortjent - to seire og fire uavgjorte på 19 seriekamper og en desidert sisteplass er grunn god nok for en oppsigelse, selv om jeg fikk klubben opp til dette nivået forrige sesong og er sikker på at jeg kunne klart å snu det. Jeg er igjen arbeidsledig, men jeg går ikke til Nav av den grunn - nå skal jeg finne meg en ny klubb så fort som mulig.

(Innlegget ble redigert 18.11.16 19:12)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
18.11.16 21:05

Del 10: På jobbjakt på ny

Vi er i romjulen 2019 og jeg har nettopp fått fyken, men heldigvis er det nå fryktelig mange  managerjobber ledig. Ryktet og ferdighetene mine har gått opp noe, så det blir spennende å se hva som er mulig å få av jobber. Jeg søker på hele røklet, og de tre første som innkaller til intervju er belgiske SC Eendracht Aalst  spanske CP Cacereño og svenske Selångers FK, alle på nivå tre og laveste spillbare divisjon i de respektive landene. Sistnevnte er uaktuelt, så det intervjuet avslås. Belgia har jeg tidligere uttalt meg positiv til, og Spania kan også være spennende, så disse intervjuene stiller jeg på.

Like etter kommer Lincoln City fra engelsk League 2 på banen, og det kan se riktig så fristende ut. Nok en spansk Segunda B-klubb, Algeciras, tilbyr intervju og senere også jobben, men klubben er under administrasjon, noe som er helt uaktuelt. Så kommer plutselig Dundee fra skotsk Premier League med innkallelse til intervju. Dette må nok gå i samme klassen som jobbintervjuet med Raith Rovers forrige gang jeg var arbeidsledig - totalt urealistisk. Lincoln City velger heller Andy Todd, men en annen League 2-klubb tilbyr intervju rett etter: nyopprykkede Barrow.

Aalst, Cacereño og Barrow tilbyr meg alle jobben, så her må jeg i tenkeboksen. Alle klubbene er profesjonelle, noe som er et stort steg opp fra de semi-profesjonelle klubbene jeg har vært i til nå. Jeg får styrene i de to førstnevnte med på at jeg drøyer min avgjørelse én uke etter kontraktsforhandlingene er i havn slik at jeg kan avvente evetuelle nye tilbud.

Cacereño er klubben jeg velger bort først. Jeg har spilt i Segunda B tidligere, men har aldri fått det helt til, hverken resultatmessig eller gledesmessig - det spanske ligasystemets struktur appellerer ikke helt til meg, i alle fall ikke i FM-sammenheng. Kamper mot B-lag og flere avdelinger er ikke like artig som “flate” ligastrukturer der flere opprykk er mulig. Cacereño er også i store økonomiske vanskeligheter, så tilbudet avslås. Dermed står det mellom Aalst og Barrow.

Sistnevnte har nettopp rykket opp til League 2, men sliter litt etter halvspilt serie og ligger på en 20. plass. Det er likevel et godt stykke ned til Newport County og Dag & Red på nedrykk, så jeg bør i det minste klare å holde klubben i League 2, og på sikt vil det selvfølgelig være et mål å klatre i ligasystemet om jeg overtar jobben. Det som taler mot er at jeg på tidligere FM har tatt klubber fra Conference oppover, men den gang var det tross alt snakk om å være i samme klubben til Premier League og Champions League er vunnet, noe som ikke er aktuelt på dette spillet (og til nå ser det jo faktisk ut til at jeg ikke er god nok til å klare det heller), så noe nytt vil det være, selv om England føles som er litt for safe valg.

Aalst er en klubb som har hatt sesonger på øverste nivå på 90-tallet og som sågar spilte UEFA-cupkamper mot Levski Sofia og Roma, men klubben gikk konkurs i 2002 og måtte starte på nytt på nivå tre, Derde Klasse. Belgia er en ny utfordring for meg og noe jeg tidligere har uttalt at jeg har kunnet ønske meg. Aalst ligger på 14. plass i en liga med 16 lag i skrivende stund, og styret forventer ikke mer enn at vi ikke skal bli utklasset, noe som virker vel lite ambisiøst for en klubb som rykket ned fra andre nivå så sent som i 2015.

Jeg merker at Barrow frister langt mer, selv om det er et tryggere og mindre spennende valg. Det viktigste er tross alt trivsel, så jeg velger dermed å holde meg på de britiske øyer og flytter sørover, ikke så langt over den den skotsk-engelske grensen. Jobben er ledig fordi suksess fordi den irske suksessmanageren Graham Kavanagh valgte å gå til seks ganger regjerende mester Dundalk fra hjemlandet.

Barrow holder til i Barrow-in-Furness helt vest i Nord-England, nærmere bestemt i Cumbria. Dette er et relativt tynt befolket område der det ikke er noen klubber som holder særlig høyt nivå. Carlisle befinner seg akkurat nå på plassen over oss i League 2 etter nedrykk forrige sesong og største rival Workington rykket i 2014 ned fra National League North. Morecambe ligger helt nord i Lancashire og regnes også for å være en stor rival, men er nå nede i National League. Ellers er det selvfølgelig flust med ligaklubber hvis vi beveger oss sørover i Lancashire.

Å ta en klubb fra Cumbria til nye høyder er en utfordring jeg føler passer meg perfekt. Jeg fikk med meg styret på å ha to filosofier: å signere unge spillere til førstelaget og å utviklet spillere ved hjelp av junioravdelingen. Dette har av erfaring hjulpet meg til å få forbedret ungdoms- og treningsfasiliteter tidligere, så jeg er meget fornøyd og selvfølgelig optimistisk når jeg nå tar fatt på en ny jobb, men i bakhodet kverner den katastrofale sesongen jeg har bak meg i Arbroath. Samtidig har jeg tross alt hatt suksess i de tre sesongene før dette, så det bør være mulig å få til noe igjen.

(Innlegget ble redigert 18.11.16 21:10)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
18.11.16 22:06

Del 11: Barrows smått absurde historie

Jeg må alltid sjekke litt på historien til klubbene jeg overtar, og takket være en meget god og utfyllende wikipedia-artikkel om Barrow følger her et sammendrag, for de som er interessert i slikt. Barrow ble stiftet i 1901 og holdt til i de regionale ligaene sine første 20 år, men da det ble opprettet en tredje divisjon med to avdelinger i det engelske ligasystemet i 1921, var klubben med som en av ligaens grunnleggere. Det ble ingen nevneverdig suksess i tiårene som fulgte og de holdt seg i samme liga helt til det ble opprettet et fjerde nivå i 1958. I 1967 rykket The Bluebirds endelig opp før første gang i klubbens historie, og hadde faktisk én dag som serieleder i det som i dag ville vært League 1, fortsatt klubbens høyeste ligaplassering. Så fulgte økonomiske problemer på 70-tallet, og i 1972 ble klubben stemt ut av the Football League (det var først i 1986 at man kunne rykke direkte ned fra laveste nivå i ligasystemet - før det måtte de lavest plasserte klubbene søke om fortsatt spill i ligaen der de andre klubbene i ligaen stemte om klubben skulle få fornyet tillit). 51 års historie i ligasystemet kom dermed til en ende.

Det sies å være tre grunner til avgjørelsen om å stemme ut Barrow: Den geografisk isolasjonen til klubben, at Hereford United slo Newcastle United i FA-cupens tredje runde (Hereford fikk Barrows plass) og at styret av økonomiske årsaker valgte å plassere en speedwaybane rundt Holker Street, klubbens hjemmebane (som nå dessverre har fått det grusomme sponsornavnet Furnace Building Society Stadium, men som selvfølgelig ikke vil bli brukt av meg). Denne avgjørelsen måtte de gå tilbake på i 1974 for å få lov til å spille i Northern Premier League, noe jeg synes høres ut som en klok avgjørelse. De kom seg aldri opp igjen til the Football League, men kom inn i Football Conference da den ble opprettet i 1979.

En heistilværelse mellom Conference og Northern Premier League fulgte, med et bunnpunkt i 1999, da klubben ble kastet ut av Conference pga økonomiske problemer som var forårsaket av at den senere dømte boksepromotøren Stephen Vaughan kjøpte klubben og kjørte den i grøfta. Vaughan hadde forbindelser til den beryktede gangsteren Curtis Warren, så her kan man si at det ikke var mors beste barn som hadde klubben i sine hender. I et forsøk på å redde økonomien ble Holker Street solgt til et firma han selv han hadde interesser i, noe som ikke gikk upåaktet hen og som senere endte i en dom som tilkjente klubben eierskap av hjemmebanen.

Vaughan kjøpte seg opp i Chester City i 2001 og rett etter ble klubben trukket mot Barrow, som han fortsatt eide, i FA-cupen. Dette endte med at han måtte gi opp eierskapet i Barrow, og et mørkt kapittel i klubbens historie var endelig over. Vaughan måtte ellers tre av som styreleder for Chester i 2007 da han valgte at klubben skulle holde ett minutts stillhet for en drept Liverpool-gangster med nær tilknytning til tidligere nevnte Curtis Warren. Han beholdt likevel aksjemajoriteten et par år til. Vaughan ble i 2010 dømt for for vold mot offentlig tjenestemann og sonet et drøyt år i fengsel. Etter ferdigsonet fengselsstraff har han igjen forsøkt å komme inn i nye fotballklubber, heldigvis uten å lykkes, så vidt jeg kan lese meg til. Dette har nok ikke all verdens med Barrow og min FM-karriere å gjøre, men jeg synes historien var såpass spesiell og interessant at jeg likevel velger å ta det med.

Tilbake til Barrow. Klubben holdt altså til i Northern Premier League på tidlig 2000-tall, men når Conference North erstatter denne som nivået under Conference National er Barrow for tredje gang med som en av de grunnleggende klubbene av en liga i den engelske seriepyramiden. Et par sesonger følger der de er svært nære nedrykk, og nok et mørkt kapittel skrives når James Cotterill blir første spillere i nyere engelsk fotballhistorie som blir dømt til fengsel for oppførsel på banen da han regelrett slår ned en motspiller i en førsterundekamp mot Bristol Rovers i FA-cupen. Han får fire måneder i fengsel og hans offer må operere inn to metallplater i kjeven.

I 2008 snur det for klubben, som etter magre år velger å la tre spillere dele på ansvaret for klubben, noe som resulterer i en snuoperasjon som ender med en femteplass og seier i playoff, og Barrow er igjen oppe i Conference National, nivå 5 i den engelske ligapyramiden. De klarer på et vis å etablere seg her og en cuprun der de møter Middlesbrough i tredje runde bringer klubben sårt tiltrengte penger. De gjentar suksessen fra FA-cupen neste sesong og møter denne gang Sunderland borte i tredje runde, og også denne gangen tar over 7 000 Barrow-supportere turen østover, et meget imponerende antall for en non-league-klubb fra en by med 57 000 innbyggere. De vinner også FA Trophy for andre gang denne sesongen, og siden første triumf kom i 1990 er de dermed første og foreløpig eneste klubben som har vunnet trofeet på både gamle og nye Wembley.

Etter flere dårlige plasseringer kommer nedrykket i 2012, og det er tilbake til Conference North. Klubben blir i 2014 kjøpt opp av Paul Casson, en businessmann fra Dallas, og rykker opp igjen i sesongen 2014/15, slik at klubben ved spillets start befinner seg i Conference National, nå kalt National League (sponset av Vanarama, men her skal det nevnes at jeg selv har fjernet alle sponsornavn i det engelske ligasystemet fra FM, da jeg ikke er særlig glad i slikt). Det ble en 11.-plass i siste sesong før spillet startet og 17.- og 5.-plass fulgte, der det i sistnevnte ble tap i playoffsemien mot Wrexham. I 2018/19 vinner The Bluebirds National League, og dermed er de tilbake i The Football League for første gang siden klubben ble stemt ut av ligasystemet i 1972.

(Innlegget ble redigert 18.11.16 22:08)

Gardio
GardioInnlegg: 8692
24.11.16 19:49

Ble inspirert til å prøve det samme som deg, starte uten jobb og erfaring. Havnet i Zhicheng i kinesisk 2. divisjon.

9ppon
9pponInnlegg: 2560
25.11.16 15:44
Gardio: Havnet i Zhicheng i kinesisk 2. divisjon.

Kina er spennende. Jeg har spilt drøyt tre sesonger siden forrige innlegg, men som dere ser er det dårlig med oppdateringer. Jeg kommer forhåpentligvis sterkt tilbake om ikke altfor lenge.

9ppon
9pponInnlegg: 2560
28.11.16 13:40

Del 12: Et helt halvt år

 

Det er midten av januar 2020. For meg innleder det nye tiåret et nytt kapittel i min til nå noe brokete managerkarriere når jeg nå altså tar over League 2-klubben Barrow AFC. Jeg har klart å forhandle meg frem til en kontrakt som spenner over to og et halv år, noe som forhåpentligvis kan gi meg en viss arbeidsro. Det er også meget gledelig at styret som tidligere nevnt går med på å ha som filosofi å satse på ungdommen, både gjennom signeringer og ved å utvikle egne spillere. Det er en nokså tynn stall som venter meg, noe som passer meg greit da det er januar og jeg uansett vil ha inn noen nye spillere mens sjansen er der. Klubben er ute av det som er av cuper, så dermed er det kun serien, som er drøyt halvspilt, å konsentrere seg om. Det betyr sjeldent mer enn én kamp i uka, så behovet for et drøss med spillere er begrenset.

 

Det første jeg gjør er å hente inn Brian Ferry fra min tidligere klubb (som dessverre er skadet da han ankommer og dermed må drøye en måneds tid med å få debuten sin). I tillegg må jeg alltid få orden på støtteapparatet når jeg tar over en klubb, og også her blir et par karer fra tiden i Arbroath med meg videre, i tillegg til at jeg får Ciaran Fox som min nestkommanderende, også det en jeg kjenner godt fra tiden i Dundela - han tok faktisk over som manager i klubben etter min avgang. Jeg fyller også opp kvoten for scouter og sender de ut på de britiske øyer for å spotte talenter - foreløpig er det kun på de britiske øyer jeg får lov til å speide etter spillere, men dette synes jeg egentlig er helt greit siden jeg ikke liker å fylle opp stallen med en haug spanjoler og brasilianere når laget holder til i de lavere divisjoner. To signeringer til blir det før vinduet stenger: midtstopper/høyreback James Clarke kommer fra Tranmere og sentral midtbane/venstreving Ricardo Calder som sto uten klubb. Ellers vurderer jeg troppen som nokså ålreit for et bunnlag i League 2. Spillerne jeg vil trekke frem er keeper Johnny Maxsted, back og kaptein Nana Owusu, høyreving Steve Pinau og spissen Harry Panayiotou.

 

Første kampen er hjemme mot Mansfield dagen etter jeg tar over tøylene i klubben. Siden det ikke er tid til å begynne med noe nytt og skulle spille inn en ny formasjon, starter jeg med en nokså rett frem 4-4-2. Vi vinner kampen 2-1 i en noe heldig seier, men så følger to tap og det er med ett kun fem poeng ned til nedrykk på 23.-plass. Vi kommer heldigvis inn i en meget god periode med fire strake seire, fulgt av ett tap og fire nye seire. Brian Ferry kommer tilbake fra skade og hamrer inn mål, og vi klatrer sakte men sikkert oppover tabellen. Etter min første uavgjorte kamp, borte mot Grimsby i slutten av mars, er vi midt på tabellen, i trygg avstand fra nedrykksplassene. Faktisk ser jeg nå heller oppover tabellen og muligheten for en syvendeplass, som gir playoff. Med fem kamper igjen er det seks poeng opp, så det skal holde hardt, men er ikke helt umulig.

 

Det er på det nærmeste bare tre poeng opp med tre kamper igjen, men helt mot slutten forsvinner den gode formen og vi stabiliserer oss midt på tabellen. I siste serierunde møter vi Carlisle, som ligger på plassen bak oss med ett poeng mindre. Dermed blir det en ren finale om å være beste laget i Cumbria. Selv om Carlisle ikke er å regne som en rival på spillet, er de på en måte det for meg siden det er det andre laget i Cumbria i The Football League og dermed laget som er mest naturlig å sammenligne seg med. Vi slo for øvrig laget i vår divisjon som på spillet regnes som en rival, Accrington, 2-1, men i kampen mot Carlisle henger vi ikke med og taper 2-0, og ender dermed på en 14.-plass. En litt kjip avslutning av sesongen, men totalt sett er jeg meget fornøyd med hva vi har fått til i den halvdelen av sesongen som jeg styrte. 12-3-6 på 21 kamper er ikke noe å skamme seg over for et lag som før sesongen ble tippet nedenom og hjem. Etter jeg kom inn i runde 26 pekte pilen tydelig oppover på tabellen, så nå har jeg fått tilbake troen på mine ferdigheter som manager og den tøffe tiden i Skottland er så godt som glemt.

 

Den store spilleren etter jeg kom inn var utvilsomt Brian Ferry, med 12 mål på 17 kamper. Hvem som var best sesongen sett under ett er vanskelig å si siden jeg kom inn etter halvspilt sesong og spillerne da stort sett lå på et snitt mellom 6.50 og 6.80, som jo ikke akkurat indikerer storspill. En av de som imponerte meg mest var keeper Johnny Maxsted, som tross 65 innslupne mål i serien gjorde en god figur og reddet oss i flere kamper under mitt regime. Årets spiller blir av fansen gitt til kaptein Nana Owusu.

 

Et par spillere er alt signert til neste sesong, der nordirske Kevin Farell er den jeg virkelig gleder meg til å se i aksjon. Han er kun 18, men ser ut til å kunne være en solid forsterkning til førstelaget og har alt internasjonal erfaring med sine 10 U21-kamper for Nord-Irland. Økonomien i klubben er ikke den beste, så styret spytter inn en drøy million pund i det sesongen er over. De går straks med på å bruke nesten alt av disse pengene på å oppgradere ungdoms- og treningsfasilitetene, som er meget gledelig, men kanskje ikke så fornuftig med tanke på at vi har ligaens minste stadion med en kapasitet på 3416 tilskuere, og dermed et nokså begrenset inntjeningspotensial. Cupsuksess eller spillersalg vil antagelig være eneste måte for klubben å ikke gå med dundrende underskudd også neste sesong. Sportslig sett er det uansett lyse tider i Barrow når jeg snart tar fatt på en ny sesong. Det vi viste i mitt halvår i klubben tyder på at å etablere seg i League 2 ikke skal være noe problem, og forhåpentligvis vil også en playoffplass være innen rekkevidde.

 

Til slutt en oppdatering på tidligere klubber: Dundela klarer denne sesongen et imponerende opprykk til øverste divisjon etter playoffseier mot Ards. Arbroath kommer seg noe etter min katastrofale start på sesongen, men de ender nest sist og taper i playoff, og dermed er det tilbake til League 2.

Barbosa
BarbosaInnlegg: 1354
30.11.16 15:03

Følges!

Du gjør et godt stykke arbeid.

9ppon
9pponInnlegg: 2560
30.11.16 19:18

Del 13: Den lange veien opp

Et godt halvår i League Two skal nå følges opp med den virkelige testen når jeg for første gang skal lede Barrow i en hel sesong. Styret forventninger for sesongen 2020/21 er ikke særlig ambisiøse - å unngå å havne i nedrykkssumpa er nok. Selv mener jeg vi i alle fall skal klare en plass midt på tabellen, og helst playoffplass og kanskje også opprykk med de riktige forsterkningene. Det er meg uansett ikke imot å spille med lave forventninger, slik at vi har alt å vinne.

Troppen har vært nokså tynn tidligere, så selv om det går ut noen spillere på utløpende kontrakt, er det langt flere som kommer inn, og laget er nå rikelig besatt på alle plasser. Det blir signert mye ungt, og av disse er det tidligere nevnte Kevin Farrell jeg virkelig forventer noe av og som går rett inn i førsteelleveren, men også Paul Shanley, som kommer fra Halifax for ny overgangsrekord, hele £54K (som kan øke til rundt £200K etter prestasjoner), forventer jeg at etterhvert skal kunne prestere. Av de mer rutinerte spillerne er den angolske landslagsspilleren Pedro Mendes, midtstopper Marc Bola og venstreback Ryan Hayes (alle gratis) spillere som bør være solide forsterkninger. Totalt 12 spillere inn er mye, men fire er unggutter til det tynt besatte U18-laget, så forhåpentligvis har jeg ikke denne gangen gått i fellen med for store endringer i laget over sommeren. Jeg regner med at fem-seks spillere fra forrige sesongs førsteellever også blir å finne i et toppet lag denne sesongen.

Taktikken i år blir den samme som fungerte forrige sesong - en simpel 4-4-2 uten særlig med instrukser. Jeg lager også en kopi som skal være noe mer ballbesittende, men ikke noe så ekstremt som 4-3-3-formasjonen fra tiden i Arbroath, som jeg fortsatt har med og kanskje vil forsøke å bruke når den er ordentlig trent inn.

Sesongen starter med ligacup og en solid seier hjemme mot Derby. Vi trekker så Stoke borte, og selv om vi taper 5-0 så blir vi langt fra så knust som tallene antyder, og skulle normalt scoret i alle fall to mål. Et mer rettferdig resultat hadde vært noe sånt som 4-3. Uansett er det ikke å forvente at vi skal kunne slå Premier League-lag på bortebane, så innsatsen er det ikke noe å si på. I FA-cupen taper vi i første hinder borte mot Barnsley fra divisjonen over og dermed er det kun det ubetydelig EFL Trophy som gjenstår av cuper denne sesongen.

Fra årets sesong (irl, altså 2016/17) er EFL Trophy (med sponsornavn Checkatrade Trophy, tidligere Johnstone’s Paint Trophy) lagt om til at også lag fra Premier League Two, altså U23-lag fra toppklubbene, kan delta. Dette er så håpløst at jeg ser på hele greia som en vederstyggelighet jeg med glede kommer meg ut av så fort som mulig. Det er kun U23-lag som har vunnet turneringen etter omleggingen på spillet, og forrige sesong var alle semifinalelagene U23-lag. At Premier League har fått lov til å ødelegge en slik tradisjonsrik cup er intet mindre enn en skandale - om de absolutt skal ha en cup kan de vil ha sin egen, ikke ødelegge for klubbene nedover i divisjonssystemet. Enda verre er det at det er en regel som sier at man må ha med minst fem spillere fra oppstillingen i forrige ligakamp(!), med en bot på £5 000 per brudd, altså for hver spiller for lite. Dette har denne sesongen (irl) medført “artige” påfunn som å bytte ut keeperen etter ett spilt minutt. Uansett, vi kommer oss greit ut av gruppespillet og slipper å tenke mer på turneringen for denne gang.

 

Serien begynner veldig bra og vi er ubeseiret etter syv kamper. Vi møter så Cumbia-rival Carlisle hjemme, men taper 3-1 og kommer dermed inn i en dårlig periode med fem kamper på rad uten seier. Vi klarer likevel etter hvert å etablere oss i toppen slik at vi etter en boxing day-seier i Wales ligger på andreplass i en veldig jevn liga. Kevin Farrell, for anledningen med movemberbart, viser seg som et ordentlig røverkjøp, og alt i desember noterer han seg for en ny klubbrekord med 15 ligamål (her er da selvfølgelig ikke rekorder fra før spillets start med), der rekordmålet ble scoret i en knusende 4-0-seier mot rival Accrington. Ikke dårlig av en 19-åring med under en halv sesong i klubben. Det kan også nevnes at han nå har valgt å heller representere Irland på U21-nivå, og har fått sin første kamp med det irske flagget på brystet. I januar er han dermed enormt ettertraktet av klubber fra Championship og nedre halvdel av Premier League, men jeg kan i alle fall ikke selge nå, ettersom jeg regner ham som absolutt nødvendig om vi skal klare opprykk i år. Budene har foreløpig ikke nådd mer enn en halv million pund, noe som uansett er helt uaktuelt.

På nyåret 2021 stopper det litt opp, og Notts County drar i fra i tet og vi faller ned til playoffplassene. Nok en gang befinner Carlisle seg rett rundt oss på tabellen, og heller ikke denne gangen klarer vi å vinne “slaget om Cumbria”. Vi skaper nå veldig lite i kampene våre, så jeg velger å legge om til den mer ballspillende versjonen av 4-4-2-formasjonen. Det funker som bare det og vi vinner syv kamper på rad, noe som er klubbrekord, og er da oppe på andreplass. Etter en 3-0-seier hjemme mot Oldham tar vi oss opp til førsteplassen, og med 11 poeng ned til playoff med fem kamper igjen er det nå kun teorien som kan stoppe oss fra opprykk. Å vinne serien er noe som betyr litt for meg ettersom det betyr en pokal i skapet og også poeng til Hall of Fame, om enn så få at det ikke er snakk om noe som virkelig monner, så også de fem siste kampene betyr mye.

Det blir to tap og Notts County får et forsprang på fire poeng, men med seier 3-2 borte mot rival Accrington tre runder før slutt er opprykket sikret, og dermed er The Bluebirds klar for League One og spill på tredje øverste nivå, for første gang siden nedrykket fra gamle tredjedivisjon i 1970. Dette er selvfølgelig et enormt øyeblikk for en liten industriby på Englands nordvestkyst, men for meg personlig er det også en enorm oppreisning etter det som skjedde i Skottland. Apropos Skottland, så har nå kuken John Christison, som (forsåtelig nok) ga meg sparken i Arbroath, avtrådt fra stillingen som styreleder i klubben, noe jeg i min smålighet ikke klarer å la være å glede meg over. Nå er det to kamper igjen, og om Notts County snubler er det et håp for oss, og når vi knuser Wrexham 6-2 hjemme samtidig som Notts Co taper sin kamp, er det kun poenget som skiller oss. Notts County spiller i siste serierunde uavgjorte hjemme mot selvsamme Wrexham, men vi gjøre dessverre selv en begredelig innsats og taper 2-0 borte mot Crawley.

 

At ikke vi vant ligaen er selvfølgelig ikke så viktig i det store bildet - Barrow er oppe i League One etter en meget imponerende sesong. Sluttabellen taler som vanlig sitt tydelige språk, der det også er verdt å merke seg at Carlisle, min egen lille rival, kommer på tredjeplass og dermed følger oss opp til League One. Artig. Denne sesongen ble først og fremst dominert av spissparet Kevin Farrell og Brian Ferry. Begge er 19 år, men har et glimrende samarbeid og scorer begge bøttevis med mål, henholdsvis 32 og 31 i serien, noe som holder til å bli nummer to og tre på toppscorerlisten bak Notts Countys Reece Webb-Foster med imponerende 38 mål. Farrell blir fortjent kåret til årets spiller i League Two og er strengt talt for god til å skulle spille på nivå 4 og også nivå 3, som det blir neste sesong. Alt i januar var det som nevnt en bråte med klubber som var på jakt etter hans signatur, og enda verre blir det når sommeren kommer og omtrent alt av klubber fra Championship og nedre halvdel av Premier League legger inn bud. Jeg er ikke særlig interessert i å selge - dette er en spiller som kan nå Premier League-nivå og som man dermed kan håpe at tar Barrow opp hele veien i ligasystemet. Akkurat dét kan nok bli vanskelig, for han er ambisiøs nok til å ønske seg videre og sutrer en hel del når tilbudene blir avslått. Farrell har kontrakt to år til, og jeg har foreløpig gitt ham beskjed om at han må forholde seg til kontrakten han har signert. Men å skulle få fornyet denne, selv med opprykk også neste sesong, ser akkurat nå svært vanskelig ut.

Det er også to andre spillere som må trekkes frem: Stephen McLaughlin ble fristilt fra Doncaster før sesongen og jeg vurderte å hente ham i sommer, men hadde da alt god dekningen på vingene og droppet det. I desember og januar var det mye skader samt dårlige prestasjoner av vingene mine, og siden McLaughlin fortsatt var klubbløs ble han dermed hentet. Han viste seg tilliten verdig og leverte meget godt vingspill, fortrinnsvis fra venstrekanten. Paul Shanley er rekordkjøpet fra sommeren, men i begynnelsen satt han mest på benken, grunnet sitt unge alder og andre gode og mer erfarne midtstoppere i stallen. Utover sesongen spiller han seg gradvis inn i førsteelleveren, og i andre halvdel er han fantastisk og en viktig brikke i laget som sikrer opprykk. Dessverre begynner han også å bli ettertraktet av større klubber, så også han kan bli vanskelig å holde på. Et ungt talent tar jeg også med: Christopher Hay er som Brian Ferry et produkt av Queen’s Parks ungdomsavdeling. Han har hatt en såpass bra utvikling på U18-laget denne sesongen at han nok er klar for noen innhopp neste sesong.

 

Økonomien i klubben er fortsatt skakkjørt, og selv om styret spytter inn drøyt to millioner pund rett etter sesongen er over, hjelper det ikke stort, siden jeg straks får de med på å oppgradere ungdoms- og treningsfasilitetene, noe som spiser opp omtrent alt vi har av likvide midler. Et salg på noen millioner pund hadde derfor kommet veldig godt med, og da er det jo i så fall Kevin Farrell som må stå for dette. Likevel tror jeg at det i lengden vil betale seg å la ham spille den kommende sesongen i League One og selge ham når han har ett år igjen av kontrakten. Til nå har budene kommet opp i 1,5 millioner pund og jeg har på autoavslå alt under £2,5 millioner. I sommer måtte vi også bruke litt penger på å oppgradere Holker Street, noe som absolutt er tiltrengt, men jeg er skuffet over at det ikke blir mer enn en minimal forbedring. Dette arbeidet krever utrolig nok at vi ikke kan spille på vår hjemmebane i perioden det pågår, så dermed må vi over Morecambe Bay for å spille på Fleetwoods hjemmebane, Highbury Stadium, frem til ferdigstillelsen i februar 2021.  Jeg skulle gjerne likt å se at de oppgraderte stadion litt mer betydelig enn dette - kravet for League One er  5 000 plasser der 2000 er sitteplasser, så det blir altså ikke mer enn det i denne omgang. Vi har tidligere spilt med dispensasjon fordi stadion heller ikke oppfylte de samme League Two-kravene.

Med mye ungt og lovende i troppen er jeg nå mer enn klar for å spille League One-fotball neste sesong, selv om forholdene rundt klubben selvfølgelig kunne vært bedre. Så da gjenstår bare en oppdatering på tidligere klubber: Dundela holder seg med et nødskrik i Northern Ireland Premiership ved å vinne playoffkampen om nedrykk. Arbroath rykker rett opp igjen til League One i Skottland etter en imponerende sesong.

(Innlegget ble redigert 30.11.16 19:20)

9ppon
9pponInnlegg: 2560
02.12.16 10:27

Del 14: Behagelig bakrus i Barrow

Et solid opprykk forrige sesong skal nå bygges videre på. Forskjellen mellom League One og League Two oppleves ikke nødvendigvis så stor, i alle fall sammenlignet med de andre divisjonsforskjellene i ligasystemet i England, men det er ofte et par tidligere “storlag” i League One (Birmingham, Charlton og Portsmouth denne sesongen). For et lag som for få år siden spilte i Conference er det selvfølgelig en stor utfordring å nå møte lag som har betydelig mer ressurser og et på papiret langt bedre lag. Derfor velger jeg nok en gang å gjøre store endringer på laget, med mange overganger både inn og ut. Ti spillere inn høres kanskje ikke så altfor skremmende ut, men her er det slik at hele åtte av disse er spillere jeg forventer betydelige bidrag av den kommende sesongen. Mange går riktignok ut, men det er for det meste fringe-spillere og spillere fra ungdomslaget som ikke var klar for profesjonell fotball. Dermed er troppen igjen større enn det jeg egentlig er komfortabel med.

Venstreback Aarón Martín er en solid oppgradering, det samme er Jack Barmby, som jeg er spesielt fornøyd med, siden det er så vanskelig å finne gode vinger. Også Ryan Sweeney i midtfosvaret og den canadiske landslagsspileren Stephen Eustáquio, som er en etterlengtet naturlig dyptliggende playmaker, er spillere som inkluderes i det jeg anser som et toppet lag. I tillegg er Lee Erwin en veldig solid backup for Ferry og Farrell på topp og vil antagelig få betydelig med spilletid i delene av sesongen der kampprogrammet er tettest og selvfølgelig i tilfelle skader. Likevel er den definitivt viktigste underskriften sommeren 2021 Kevin Farrells, som etter en lengre periode med sutring kommer i bedre humør, og jeg benytter straks sjansen til å gi ham en ny treårskontrakt. At den til og med blir uten utkjøpsklausul er så gledelig at jeg nå virkelig ser for meg The Bluebirds fly videre oppover i divisjonene. Og som toppen av kransekaka trekker han frem sin beundringen for meg som manager som en medvirkende årsak til at han skriver under ny kontrakt.

 

Bookmakerne har ingen som helst tro på at vi kan få til noe i Football League One og dømmer oss rett ned. Styret er enig, og forventer ikke mer enn at vi skal kjempe tappert mot nedrykk. Igjen så passer det meg ypperlig å slå nedenfra, og selv mener jeg et nedrykk ikke bør være aktuelt og i så fall en aldri så liten katastrofe. Vi begynner med å gjøre en grei figur i ligacupen, der vi først slår Bradford på straffer, før vi taper en straffekonk i neste runde, men dette er mot det solide Premier League-laget Bournemoth der vi leder kampen to ganger og absolutt hadde fortjent å gå videre. I FA-cupen redder vi omspill i siste minutt i første runde mot Port Vale, men taper omkampen, så igjen blir det magert med cupspill  for Barrow. Port Vale holder til i League Two, så dette er definitivt en uakseptabel innsats. I vederstyggeligheten EFL Trophy kommer vi oss på et vis videre fra gruppespillet, til tross for at det kun er reserver som spiller, og er uhyre nære å komme oss videre fra andre runde også, men klarer heldigvis å til slutt tape straffekonken mot Tranmere

Seriespillet starter med en veldig sterk seier borte mot Birmingham, men følges opp med en rekke svake resultater, og det er først i åttende runde vi igjen vinner og kommer oss vekk fra nedrykksplassene. Målene våre i denne perioden scores omtrent utelukkende av Kevin Farrell, som er i nydelig utvikling og på alle måter klubbens juvel og fremtid, om det så blir i form av et salg for en sum som hjelper klubbens økonomi. Det fortsetter med ustabilt spill, og når vi går inn i desember ligger vi fortsatt nede i nedrykkssumpa. Likevel kommer nå det første intervjutilbudet jeg har fått mens jeg er under kontrakt i mine fem år som manager. Vår kanskje nærmeste nabo, Fleetwood Town, hvis hjemmebane vi nå spiller på nå under utbyggingen av Holker Street, er såpass imponert over det vi viser på Highbury Stadium at de kan tenke seg å overtale meg til å bli der permanent. Fleetwood holder til i bunnen av League Two, og et steg ned nå er helt uaktuelt, så intervjuforespørselen avslås. Et annet bunnlag i League Two, Rochdale, anser meg også som egnet til den ledige managerjobben like etter, men det er minst like uaktuelt.

Med seier i hengekampen er det ståa i Barrow egentlig ikke så gal, med fem poeng ned til nedrykk og syv poeng opp til playoff. En meget god slutt på 2021, med fem seire og én uavgjort i de seks kampene rundt jul, gjør at vi selv med helt elendig form i januar og februar, med kun to seiere på elleve kamper, på et vis etablerer oss midt på tabellen, i tråd med mine forventninger før sesongen. Høydepunktet er 7-2-seieren borte mot Bradford som er markert i det tidligere skjermbildet. (Jeg tar tydeligvis dårlig med skjemrbilder når det går dårlig, forstå det den som kan.)

 

I januar er midtstoppertalentet Paul Shanley ønsket av Brighton, og når de kommer med et bud på £2.1 millioner går styreformann Paul Casson inn og aksepterer budet. Dette har jeg, med tanke på den økonomiske situasjonen i klubben, full forståelse for, og jeg hadde kanskje godtatt budet selv. Kevin Farrell er igjen ønsket av større britiske klubber, og det største budet som kommer nå står Stoke for, med £4,2M. Takket være salget av Shanley trenger jeg ikke bekymre meg like mye over økonomien og avstår fra å selge min definitivt beste spiller, som nå har begynt å spille seniorlandskamper for Irland. Det er faktisk et aldri så lite problem at det nå i landslagsperiodene ikke er pause i League One-programmet, fordi vi har 5-7 spillere borte, fire av de på seniorlandslag (Pedro Mendes for Angola i tillegg til de tre på skjermbildet). Vi får ofte forespørsle om å utsette kamp i slike tilfeller, slik at i det minste én kamp blir utsatt til etter perioden med landskamper.

Nord-Irland og Irland har vist seg som veldig fine land å finne unge talenter i, nesten alltid for en slikk og ingenting, og i januar 2022 kommer Robert Johnston inn fra Glenavon for £2K. Han spiller seg rett inn på laget og får også sin første landskamp for Nord-Irland, så her snakker vi megatalent (for nivået, i det minste). Skader i midtforsvaret gjorde at jeg på høsten også hentet den meget rutinerte midtstopperen Nedum Onuoha, med fortid i selveste Manchester City. På banen var som nevnt januar og februar meget dårlige måneder for mitt Barrow, men i mars måned gjør vi helomvending og vinner fire og spiller én uavgjort. Med seks kamper igjen er det nå så jevnt i serien at en playoffplass plutselig er innen rekkevidde, men selv om vi starter april bra og vinner hengekampen mot Chesterfield er det fortsatt fire poeng opp til Birmingham på den forjettede sjetteplassen. Femte siste runde er “slaget om Cumbria”, borte mot Carlisle, som vi nå har distansert og som ligger på sisteplass i League Two. De har fortsatt muligheter for å klare seg, og med alt å spille for slår de oss nok en gang, men også Birmingham taper, så håpet lever ennå.

Dessverre klarer vi ikke på noen måte å opprettholde trykket helt på tampen, så vi ender på en likevel absolutt godkjent ellevteplass, noe utnevnelsen som årets overpresterende lag i League One også tyder på. Igjen gleder jeg meg over prestasjonene til det andre laget fra Cumbria, Carlisle United - de beholder med et nødskrik plassen i League One med tre strake seire i de tre siste kampene. Selv om jeg har en meget dårlig historikk mot klubben, er det artig å ha en rival å spille mot, selv om det ikke er registrert som det på spillet. Det skyldes nok at klubbene tidligere aldri har vært på samme nivå - Carlisle regner som sine rivaler Burnley og Preston fra nord i Lancashire, samt de tre toppklubbene i Nordøst-England. Jeg har forstått det som at det fra FM16 av (som jeg ikke spilte) skal være mulig å opparbeide seg nye rivaler på spillet. Noen lesere som har fått til dette? Kanskje jeg i så fall burde fyrt opp litt mer under dette, men jeg lar assistenten min, fra sommeren av ingen ringere enn Aitor Karanka (han blir promotert fra coach til assistent etter dette skjermbildet er tatt), ta seg av det som er av pressekonferanser, da slikt i lengden blir vel repetitivt til at jeg finner noen glede i det.

 

Kevin Farrell er igjen lagets ledestjerne med 24 mål i serien, tross noe skadeproblemer, og når Brian Ferry følger hakk i hel med 22 nettkjenninger, snakker vi nok her om League Ones beste spisspar. Ellers er det ikke så mange som utnevner seg så mye - de aller fleste ligger rett over eller under 7 i snitt rating. To unggutter trekkes derfor frem: 18-åringen Robert Johnston kom som tidligere nevnt i januar og leverte solid spill som fremskutt playmaker på midtbanen i sitt halvår i klubben, og Christopher Hay, som er en jevnaldrende høyreving som også viser betydelig potensial, men som foreløpig trenger en god del utvikling før han kan bli en god førstelagsspiller..

En skikkelig gladmelding kommer når sesongen er ferdigspilt: styret vil bygge ny stadion og er i planleggingsfasen og på jakt etter nødvendige investorer til prosjektet. Dette er absolutt nødvendig, ettersom Holder Street, med en kapasitet på 5000, er minst i ligaen, og ikke verdig en klubb med våre, eller i alle fall mine, ambisjoner. Nok en gang må styret spytte inn penger etter sesongslutt for å holde klubben flytende, så den økonomiske boosten klubben vil få med en ny og større stadion ser jeg på som et must. Jeg håper styret klarer å få finansiert en ny stadion på rundt 10 000 sitteplasser, og helst opp mot 15-20 000, men det er kanskje for mye å håpe på.

 

Mitt mål før sesongen var en plass midt på tabellen, og når vi mot slutten så vidt er med å kjempe om playoffplassene, må jeg si meg fornøyd med det vi leverer også denne sesongen. Sommervinduet vil selvfølgelig være veldig viktig med tanke på neste sesong, men i utgangspunktet har jeg nå ambisjoner om minst playoff sesongen 2022/23. Mine tidligere klubber viser gledelig nok vei: Dundela klarer nok en gang å beholde plassen på øverste nivå i Nord-Irland, mens Arbroath slår til med sitt andre opprykk på rad og er nå klar for Championship i Skottland.

(Innlegget ble redigert 02.12.16 10:29)

weakenedpremiershipsides
weakenedpremiershipsidesInnlegg: 283
02.12.16 11:41

Majestetisk lesning, mister. Ser frem til neste oppdatering, og inspireres sakte men sikkert til å ta pennen fatt selv.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg