Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

bør vi slå opp?

NYTT TEMA
98775
98775Innlegg: 1
26.04.16 19:09

Hei!

Jeg er ei jente på 22 år som har vært sammen med samboeren min (24) i to år nå. Vi har det fint sammen, men nå i det siste har jeg begynt å tvile på oss. Det er flere grunner til dette. 

1) vi er forskjellige

Vi har like verdier og prinsipper, og vi blir sjeldent uenige, men det er også store ulikheter mellom oss. Jeg elsker å lese, han hater det. Jeg skal studere i mange år fremover, og det er utenfor hans fatteevne at jeg gidder. Vi går rett og slett tom for ting å prate om. Folk omtaler oss som "det perfekte paret", og tro meg, det er nesten alltid god stemning mellom oss. Men vi har så lite å snakke om som engasjerer oss begge.

2) vi kommuniserer dårlig

Han mener at alt er i skjønneste orden, mens jeg går rundt med en dårlig magefølelse. Jeg prøver å snakke med ham, men han mener at jeg overreagerer. Han bruker masse tid og krefter på å glatte over at noe er galt mellom oss. Jeg kan sverge på at vi har problemer, gråte til og med, og han overbeviser meg (og seg selv) om at alt er bra. Og fortrenger det jeg har sagt etterpå. Det er så frustrerende!

3) tillitsproblemer

Fra min side, ikke hans. Jeg sliter skikkelig med å stole på folk. Men dette er ikke noe nytt, han vet og godtar at jeg ikke klarer å stole 100 % på han, selv om han aldri har gjort noe galt. Det som har endret seg i det siste, er at jeg ikke blir sjalu lenger. Jeg er rett og slett nummen og likegyldig til om jeg blir såret. 

4) jeg får klaustrofobi når jeg tenker på å være sammen med han resten av livet.

Jeg vet ikke om dette bare er en fase, men jeg tørr ikke forplikte meg ytterligere til ham. Han vil kjøpe bolig, ha barn og forlove seg, mens jeg freaker ut når jeg tenker på det. Vi har en veldig fin hverdag nå, men vi har jo ikke så mye å prate om, og jeg kommer aldri til å stole 100 % på ham.

På en annen side kommer jeg til å ha de samme tillitsproblemene dersom jeg går inn i et nytt forhold. Jeg har alltid likt å være singel, samtidig er det visse aspekter ved singellivet som skremmer meg. Da jeg var singel var jeg tom og nummen. Lite ga mening. Jeg var flyktig og impulsiv, men ingen fikk meg til å føle noe. Kjæresten min tilførte en helt ny trygghet og stabilitet i livet mitt. Jeg tørr nesten å si at han gjorde meg komplett.

Samtidig begynner den velkjente tomheten og likegyldigheten å sile inn i livet mitt igjen. Jeg har lyst på andre. Jeg har lyst på frihet. Jeg vil oppleve mer mental stimuli i en partner. Jeg føler meg rastløs, tom og nummen, og uansett hvor snill typen min er så føler jeg meg ensom i forholdet. Samtidig er jeg ikke klar for å gi slipp.

Hva skal jeg gjøre?

(Innlegget ble redigert 26.04.16 19:13)

Garm94
Garm94Innlegg: 4
10.11.16 00:51

Hei! Jeg har ikke noe svar til deg, men kan fortelle deg at jeg er i en lignende situasjon selv og skulle hatt noen råd jeg og. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Kan ikke forestille meg livet uten han, men blir vanskeligere og vanskeligere å forestille meg det med han også 

HyggeLie
HyggeLieInnlegg: 93
28.11.16 10:38

Frykt for det ukjente er noe jeg tenkte først når jeg leste dette. Du har ikke lyst til å finne ut hvordan du skal takle tingene uten han fordi han har tilført så mye positivt til deg.

Min kjæreste var også tom og likegyldig en stund, før hun oppdaget hvor mye jeg betydde for henne når ting var på det verste. Vi har det kjempebra nå, og forpliktelser er ikke lengre noe som skremmer oss. Vi hadde det litt som du beskriver, men vi fant ut at omstendighetene gjorde slik at forholdet ble presset. At dere ikke har så mye til felles og blir utfordret mentalt kan jeg skjønne er frustrerende, men det går det fint ann å forandre på! Gjør ting sammen, utforsk ting sammen! Dere er fortsatt veldig unge, hva med å reise? Hva med å dele opplevelser og erfaringer utenfor dagens normer? Dette er ting som selv veldig forskjellige mennesker fint kan prate lenge om.

Det å være ulik kan ofte være mer spennende og mer utfordrende enn å være lik og enig hele tiden.

Du sier du har lyst på andre, hvordan er den intime delen av forholdet? Går det greit, eller føler du at du ikke får det du trenger? Her er det definitivt lett å forbedre ting, og jeg garanterer at det er en felles interesse ;)

druzxx
druzxxInnlegg: 3
11.12.16 12:00
98775: 4) jeg får klaustrofobi når jeg tenker på å være sammen med han resten av livet.

Jeg synes at du bør slår opp. I det du skriver, jeg ser bare ulykkelighet. Ellers hvis du vil fortsette i forhold da må du gjøre noe med det. Kommunikasjon er veldig viktig i forhold, om noe er uklar da bør man sette seg og snakke sammen,ikke lar det går så lang tid. Jo lengre tid det er,desto ulykkelig man blir . Får enighet i ting, vil fortsetter eller ikke. Vi mennesker har forskjellige bakgrunn og det er ikke så lett når vi er sammen med hverandre-forskjellige tanker og forskjellige vaner,men så klart vi kan være sammen hvis vi har vilje til å jobbe sammen mot samme mål.

 

Så klart det er vanskelig å gi slipp i forhold, men hva om han er ikke den rette for deg, og du han. Er ikke det bedre å gi slipp på hverandre, for å finne *DEN* rette isteden for å sløse bort tiden hverandre. 

Just a thought.

MoreTEN
MoreTENInnlegg: 20740
29.05.17 09:26

Dette er jo noe du må finne ut av selv, ingen kan hjelpe deg med det.

Men du må gjøre noe med det å stole på folk. Hvis du går fra ham, så vil det ikke bli noe bedre i neste forhold. Du må nok også innse at mennesker skuffer andre mennesker, da snakker jeg ikke nødvendigvis å være utro, men at man holder noe skjult fordi man skjemmes eller vil skjerme en annen. Det er viktig at man kan se forbi sine egne følelser også, noe må du simpelthen bare leve med.

Problemet med å ikke stole på noen, er at man da også forsøker å ha kontroll. Det er ikke grobunn for et godt forhold. 

Store ulikheter? Vel, jeg vil nå kalle det minimalt. Smak og behag. Du kan godt finne deg en som liker å lese, samt har tatt masse utdanning, det betyr jo ikke at dere vil ha mer å snakke om eller ha mer til felles. Jeg kjenner igjen tankegangen, og føler vel at dette er forestillinger kvinner har bygd seg. 

Kommunikasjon er toveis. For meg virker det som at du forsøker å eie sannheten, mens det du gjør er å prosjektere det du føler. Hvis han er glad i deg, liker å tilbringe tid med deg og ser det positive fremfor det negative, så er han i sin fulle rett til si at alt er i skjønneste orden. Du må jo også respektere at den andre parten blir redd for å miste noen, når en formidler det en mener er problemer. 

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg