Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Samboerskap - Mangel på intimitet

NYTT TEMA
hohey
hoheyInnlegg: 2
01.11.19 15:14

Jeg kan starte det hele med å poengtere at jeg er en dyslektiker, så skrivefeil kan skje. Hei, jeg er i et samboerskap og forhold som har vart nå i tre år. Intimiteten var tidlig på plass i forholdet og vi slet på ingen måte å utrykke oss. Vi møttes siste året på videregående skole og hadde et fantastisk år sammen. MEN etter dette året så var det snakk om høyere utdanning, dette medførte at ingen av oss ønsket å ha et langdistanse forhold så da var det et faktum at vi skulle bli samboere. Samboerskapet fikk sine første problemer etter noen uker når det kom til prioriteringer. Jeg ønsket å vaske tøyet en gang i uken, hun ønsket å vaske tøyet to ganger i uken. 

For å si det mildt så startet det hele med en endeløs krangel som varte i noen få mnd til vi endelig forstå hvor vi kunne møtes hen og hvor vi måtte bare måtte respektere at vi er ulike. Fra dette punktet utover har intimiteten bare blitt mindre og mindre (dette innebærer selvfølgelig også sex). Vi er som sagt fulltids studenter der timeplanen er stappa og alle har sine behov, men hvorfor forsvinner den romantiske delen? 

Jeg har prøvd og ta initiativ til dating, hobbyaktiviter, finne på ting sammen med andre etc, fordi jeg vil ikke problematisere noe som kanskje ikke er et problem men bare en misforståelse. Det kan hjelpe der å da, men i lengden så faller det tilbake igjen i gamle trakter. Gamle trakter betyr: 1 kyss på kinnet hver andre dag, 1 kyss på munn ca en gang i uka (kan være mer, eller mindre) og sex en gang hver andre mnd. 

Når jeg kom til andre året av forholdet og litt utover gikk jeg virkelig til verks i tenkeboksen. Da startet jeg med forbedringer, ettersom jeg har hatt en vektoppgang har jeg da begynt med trening, pynting og virkelig fokus på min samboer mens jeg har lagt fra meg alt annet på hyllen. Jeg har prøvd å gjøre alt for å spoone, klemme, se på hennes type filmer osv. Hjelper litt men ikke i lengden. 

Da kom jeg til et bristepunkt der jeg forstå at jeg ikke var problemet. "Sexdriven" min er på plass, lysten er på plass osv. Da startet jeg med å problematisere et kjært forhold på en forsiktig måte for å se hva hun tenkte om problemet. Da fikk jeg som svar at RYDDIGHET var en greie. Hun kom mer i et romantisk humør når det er ryddig rundt seg. Så mitt mentale bristepunkt omhandler en praktisk handling (?), dette er da både ekstremt morsomt og veldig trist. "Den er grei!" - svarer jeg. Gjennom flere mnd med hardt arbeid der jeg vasket leiligheten, gikk med søppla, vasket tøy fikk et overraskende resultat på ingenting. Dette har medført at gjennom at jeg har jobbet så hardt for ingenting har uviklet seg til en mild depresjon der jeg er lei hele greia. Jeg har ikke gitt opp helt enda, men jeg begynner å bli sliten. Dette har vært situasjonen til dagen i dag. 

For en uke siden (kanskje litt lenger) så spurte jeg igjen på en litt mer direkte måte og fortalte det at jeg har ett behov for å være intim i ett forhold og at jeg ikke var egoistisk for å si det. Da fortalte hun at festningen min er et problem i vårt samliv. Handler lite med alkohol mengden, men mer om at jeg stikker ut med venner rundt en gang i mnd. Hva skal jeg med denne informasjonen? Hvorfor påvirker dette sexlivet mitt? Javel? Da har jeg tydelig takket nei til fester jeg har blitt invitert på som ikke har en mening som bursdagsfester osv. 

Jeg skjønner at jeg er en tøffel, noe jeg naturlig ikke er. De rådende jeg har fått tidligere fra venner og familie må jeg bare forske og vurdere. Nå har jeg vel pløyd meg igjennom alle KK artikkler som omhandler sexløse ekteskap osv uten hjelp. Hva mer kan jeg gjøre før en vurdering er på plass? Hva er det som gjenstår? 

Hilsen fortvilet 22 åring 

joplina
joplinaInnlegg: 64451
02.11.19 15:30
hohey: Hva mer kan jeg gjøre før en vurdering er på plass? Hva er det som gjenstår?  Hilsen fortvilet 22 åring

Du kjenner svaret fordi du har prøvd det du kan og evalueringen av dine forsøk er klar ; Det har ikke ført til noen forandring.


Hvor mange ganger skal du - ensidig - være den som skal ta initiativ til forandring og gjennomføre forandring , før du mener at du har gjort det mange nok ganger?


Greia er at i et forhold er man to likeverdige parter med et likeverdig ansvar for å få et forhold til å fungere. Det er aldri bare den enes ansvar.  Men hvis man skal gå ut fra at ditt innlegg gjenspeiler de faktiske forhold , så er det bare du som har tatt ansvar og tilpasset deg og prøvd å forandre deg for å nå opp til hennes standard og krav  som hun oppgir er en forutsetning for at hennes varme følelser og sex-drive skal fungere.


- Med all mulig respekt å melde ; det er bare viss-vass og tullprat.


Det blomstret det første året og har  de siste to år bare dabbet av...og det er faktisk ikke uvanlig i det hele tatt. Det er en ordinær forelskelses-syklus i forandring.


Forelskelse er ikke en evigvarende tilstand. Den blomstrer hett og hurtig og har en levetid på alt fra 3 måneder til 3 år. Deretter er den over  og sklir over i en annen fase eller syklus.


De som er skikkelig heldige erfarer at den jorder seg  som kjærlighet. Roligere i form og uttrykk - men varm,trygg, forutsigbar og god (med kortere perioder der forelskelse gjenoppstår...nesten som en liten belønning før det faller til ro igjen - og slik gjentar det seg...og dette er det som får mennesker å leve sammen hele livet). En forutsetning for at det skal være mulig er noe så enkelt som at man liker den andre personens personlighet...kort og godt at man under forelskelsen har utviklet et genuint vennskap som ligger i bunn.


De som ikke er fullt så heldige når forelskelsesfasen dabber av, er de som forsåvidt liker den andres personlighet og verdsetter vennskapet - men that's it. De ender opp som "bror og søster"


Og de som er uheldige erfarer en dag at de faktisk ikke liker den andres personlighet, og skjønner ikke at de ikke "så tegninga" tidligere  og var så forelsket at de faktisk var blinde - eller de som fortsatt et tiltrukket av og forelsket i den andre , men finner ut/føler/erfarer at de ikke er besvart...at det er ikke gjensidig.


- Når noen plutselig befinner seg i en situasjon der forelskelse eller kjærlighet ikke lengre er gjensidig så rammes de som regel av kjærlighetssorg.


Ofte medfører det at de står på pinne for den andre, gjør alt for å vekke den andres følelser igjen, sender meldinger, blir sjalu, ringer ofte (kontrollerer) osv...og det har selvsagt ikke ønsket effekt , men motsatt av ønsket effekt.


Dessuten finnes det knapt nok et menneske som ikke har erfart kjærlighetssorg. Våre foreldre og besteforeldre gjorde det også ....og ingen har dødd av kjærlighetssorg alene. Det kan være vanskelig å komme seg videre, men det er ikke dødelig.


- Og forelskelse..? Ja, det kan dukke opp mange ganger i et livsløp. Bare se på foreldregenerasjonen din som har forelsket seg og hodestups gått inn i ekteskap - og ut av ekteskap - og inn i et nytt ekteskap eller samboerforhold - og ut i gjen og inn igjen....ja, noen mennesker har vært gift eller samboere flere ganger om...og hver eneste gang har de trodd at det var ekte kjærlighet og at det skulle vare livet ut.


Saken er den at alle mennesker - ung eller gammel - tror at akkurat deres forelskelse eller kjærlighet er heeeelt spesiell og unik og ikke som andres. Dermed tror de også at deres samlivsbrudd eller ubesvarte kjærlighet også er helt spesiell og ikke noe som andre skjønner eller har følt.


- Men slik er det jo ikke, tiltross for at alle har en tendens å tro det.


Du spør hva det er som gjenstår for deg å gjøre...og det som gjenstår er at du erkjenner for deg selv at dine forsøk og tilpasninger ikke har ført frem - og at hvis du vil leve slik som du gjør i 5-10-15-20-30 år til ++ så kan du fortsette i samme spor (hvis ikke hun finner en annen og går først vel á merke) ...Hvis du ikke vil det så må du ta ansvar for det og komme deg videre.


Et forhold er et felles ansvar og når man er forelsket eller elsker noen så er det ikke innenfor normalen at man har sex kun én gang per måned når man befinner seg i 20-årene. 


- Kom deg videre og gå ut i livet med rak rygg. Du har prøvd uten at det førte frem. Livet har mer å by på enn at du skal bruke måneder og nye måneder på å forandre deg selv  etter din samboers nykker. Ta studiene på alvor, stå på og gå videre.

hohey
hoheyInnlegg: 2
03.11.19 06:24

Joplina, jeg er ganske enig. Det er vel nå jeg endelig har skjønt at dette forholdet ikke var mitt siste. Men det er en drøm å tenke på at dette forholdet faktisk kan fungere. - Hun har to kjerneverdier; 1. Barn og 2. Giftemål. Dette er mitt første ordentlige parforhold å jeg har ikke skapt noen formening om noen av dem. Dette igjen forvirrer meg i blandt. Når intimiteten er vekk så tidlig i forholdet, hvordan hadde det blitt etter både barn og ekteskap? 

Jeg har vell egentlig skjønt at jeg har opplevd en form for sorg. Kan godt være kjærlighets sorg, men jeg vet ikke. Kanskje jeg er ensom(?). En annen observasjon er også at jeg har mistet min egen selvrespekten og byttet det inn til respekt for samboeren. Da kommer man til ett punkt der jeg føler meg nervøs for å si noe feil, gjøre noe feil osv

Eneste tingen som gjenstår er at når endt studietid (førstkommende sommer) så flytter vi tilbake til østlandet og der tror jeg det vil bli en naturlig avslutning med at vi begge er omringet familie og venner. Fordi jeg tror genuint at hun kommer til å få en større sorg en hva jeg kommer til å føle. 

Som du nevnte tidligere blir det kanskje likt som å miste en bror eller søster. Fram til da får jeg bare være meg selv, jobbe med psyken og fullføre skolegangen uten å tenke hva jeg må gjøre, tenke, oppføre meg for å være 100% av hva jeg kan være for henne. 

Takk så mye for kloke ord!

joplina
joplinaInnlegg: 64451
03.11.19 11:10
hohey: Fram til da får jeg bare være meg selv, jobbe med psyken og fullføre skolegangen uten å tenke hva jeg må gjøre, tenke, oppføre meg for å være 100% av hva jeg kan være for henne.

Ta deg en alvorsprat med deg selv du..jeg tror det er alt du trenger for å finne din egen styrke :)


Dere bor der dere bor fordi dere studerer...så hold fokus og prioriter studier. 


For å prioritere studier og ikke spore av i grubling omkring et forhold som i grunn ikke fungerer og ikke har fungert i lang tid, så tenker jeg at du må komme frem til den erkjennelsen "på orntlig"; Det fungerer faktisk ikke.


- Dernest kommer den nødvendige besluttsomhet som forteller deg at du vil gjøre det beste ut av det allikevel slik at studiene ikke blir skadelidende.


Ettersom forholdet allerede er i bror-og-søster-fasen og sexlivet på det nærmeste fraværende, så tenker jeg at du må ta det inn over deg - og dermed gå inn i brorsrollen/kompisrollen slik at du slutter med å nøde,gå inn for å stå på pinne, slutter å prøve å forandre deg selv for å tekkes henne. Du kan være en god og grei bror/kompis for en periode (studietiden)  - og selvrespekten vil øke når du er deg selv og slipper ha hengende over deg alt du har fått inntrykk av at du kommer til kort med overfor henne og alt du føler at du har ansvar for å ordne opp i.  Bestem deg for å være en god bror/kompis. Det holder i lange baner.


....jeg ville vel egentlig skrevet at du burde gå ut av forholdet, finne et annet sted å bo osv - men jeg syns merke av det du skriver at dere begge bor langt unna deres hjemsteder, familie og venner (nettverk) - og da kan samlivsbrudd bli en tung affære som helt klart vil få noen måneders hovedfokus som studiene til dere begge ville lide under. Jeg er ikke sikker på at det er verdt det for noen av dere.


Å stadig presse frem diskusjoner/dybdesamtaler omkring et skrantende forhold  - enten for skyldfordeling eller for om mulig klare å enes om "tingenes tilstand" , tror jeg også er en slik ting som  skaper masse grubling som går ut over studier og  nødvendig fokus.


- Hvis man gjennom selverkjennelse VET hva tingenes tilstand er; at et livslangt kjærlighetsforhold med barn,hus,lån og forpliktelser ikke er sannsynlig eller troverdig - så er det ikke nødvendig å stadig styre med den biten. Det skaper bare drama....så gjør istedet det beste ut av det for din egen skyld og for hennes skyld. Bare vær deg selv som en god "bror"/kompis. Dere "camperer" i lag - deler husvære for studietiden, så bare gjør det beste ut av det på kompis-vis.


Når det er  sagt så skulle jeg ikke bli forbauset hvis hun ganske raskt snapper opp at du er forandret. Går neppe mer enn en uke før hun merker seg at du fremstår mer avslappet og målbevisst og uavhengig...og det vil nok forvirre henne kan jeg tenke meg.


- Blir det spørsmål så er et svar godt nok at du har bestemt deg for å prioritere studiene  som nærmer seg sluttfasen, og at du går ut fra at hun har samme behov for å gjøre det som du har - og at dere heller får gjøre det beste ut av det slik at begge kan fokusere på studiene - og at alt annet får ligge til studietiden er over...og ikke minst  at du kjenner lettelse for å ha tatt den avgjørelsen/bestemt deg for det .


- Hun kan ikke si seg uenig i noe slikt  og da blir det ikke masse tankekrevende drama og ufred heller :)


 


Lykke til med studiene (begge to)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg