Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Kan man dumpe en man elsker?

NYTT TEMA
Reiselyst1
Reiselyst1Innlegg: 2
26.11.08 09:37

Hei.

Jeg har en nydelig kjæreste fra Litauen. Vi har kjent hverandre i 2 år. Hun flyttet til Norge av egne grunner for litt over ett år
siden og vi fant tonen rundt nyttår i fjord. Utpå vårparten får jeg vite at hun har en sønn på 3.5 år, noe som kom som et sjokk
på meg. Hun sa hun ikke ville si noe for hun var redd for å skremme meg bort. Det kunne jeg nok fort ha blitt hvis jeg ikke allerede
hadde følelser for henne.

Da hun måtte flytte fra der hun bor ble eneste logiske løsning at hun flytter inn hos meg. Sønnen ble så sendt til besteforeldrene i
Litauen slik at hun kunne få tid til å skaffe seg jobb og et sted å bo. Hun har fått seg jobb i et bemanningsbyrå, men har blitt
boende med meg. Det er jo klart det at det er koselig å bo sammen, det synes jo jeg også.

Jeg er jo veldig glad i jenta og vi har bodd sammen siden juni. Hun er verdens snillest jente, omsorgsfull, søt, bra humor, sporty,
kan kle seg, "kveldskosen" er den beste jeg noen gang har hatt og på mange måter er hun en drømmekjæreste.

Men det at hun har en sønn henger over meg hele tiden, for en guttunge i min tilværelse føler jeg er litt for tidlig for min del.
Jeg ønsker meg et barn eller to en gang i fremtiden, men ikke før en 4-5 år.

Barnet kommer tilbake over nyttår og planen er at kjæresten min skal flytte inn i en leilighet som leies ut av en i familien.
Denne leiligheten er billig, men da bemanningsbyrået ikke har mange jobber å tilby om dagen har hun jo egentlig ikke råd til den og
er avhengig av meg. Jeg bor i et kollektiv hvor jeg eier leiligheten og kan/ønsker ikke å flytte derfra. Der er det heller ikke plass til
en gutt på 3.5 år.

Hadde hun hatt et eget sted å bo og jeg slik over tid kunne blitt bedre kjent med sønnen kunne det kanskje fungert. Men hun er
allerede altfor avhengig av meg selv uten sønnen her og da ser jeg for meg at det ikke blir noe bedre når han kommer.

Jeg ser for meg at den eneste løsningen er å gjøre det slutt, selv om jeg vet at dette kommer til å knuse både hennes og mitt hjerte.
Jeg ønsker jo ikke såre hun, selv om jeg vet hun vil bli det. Hun sier hun vil gjøre ALT for å være sammen med meg for jeg er hennes
eneste drøm og kan ikke tenke seg et liv uten meg. Det sårer meg så dypt at pga. situasjonen med at jeg ikke ønsker et barn i min
tilværesle så vil jeg "ødelegge" livet til hun jeg er glad i.


Blir det slutt må hun flytte tilbake til Litauen hvor hun ikke har familie, ikke jobb og ikke et sted å bo.

Utleier av leiligheten hun er tilbydt må ha en avgjørelse på om hun vil ha leiligheten eller ikke og det bunner jo i om jeg vil
fortsette mitt forhold med henne eller ikke.

Kan noen hjelpe meg med synspunkter for og imot denne avgjørelsen?

Carradona
CarradonaInnlegg: 546
26.11.08 13:17

Elsker du henne og du vet/føler det er gjensidig skal du prøve å få det til å gå. Javisst fins det andre fisk i havet, men hva da om dette er/blir den store kjærligheten?

Det er en tid for alt, og om du vet at det å få en 4 åring i hus ikke er noe for deg så må du ta ett valg. Er det kjærlighet i bildet så frykter jeg i tilfelle du vil gjøre noe du angrer på.

Skal kort fortelle at jeg er 32 og var singel en liten stund, og var veldig opptatt av å ikke få meg kjæreste med unge, og jeg skulle ihvertfall ikke flytte på meg. Men nå har jeg funnet meg en kjæreste med en sønn på 7 år, og jeg ser frem til å flytte på meg og flytte sammen med disse to helt fantastiske menneskene. Plutselig fikk jeg lyst på egne unger i tillegg...

På en annen side kan ikke du ta ansvar for hennes liv og bør ikke gå rundt å tenke på at du ødelegger hennes liv osv. Er du sammen med noen for å unngå sånne ting så gjør du både deg selv og henne en bjørnetjeneste.

Superiffy
SuperiffyInnlegg: 1195
28.11.08 09:37

Heihei,

Den eneste gangen jeg har skilt meg fra en jeg elsket var når det gjaldt på liv og død. Jeg var syk, og måtte hjem, han ble i utlandet. Det var det tyngste og mest knusende jeg noengang har gjort. Elsker du henne, kommer det til å være grusomt å se henne gråte, og samtidig tenke på hennes skjebne når hun reiser.

Det er heller ikke rett å dømme deg, fordi du virker ung. Og som du sier, kansje for ung til å ta del i et ansvar for et barn. Hvor gammel er du?

Er selv 26 og gleder meg til å få barn. :)

 

snekka73
snekka73Innlegg: 1088
28.11.08 10:02

Om du har vært så heldig å finne kjærligheten, så er mitt råd at du hvertfall gir det en sjanse. Ikke døm det nord og ned pga hennes sønn FØR du har prøvd. Ikke tenk på alt det negative som kan skje, ta en dag av gangen.

DimTart
DimTartInnlegg: 253
28.11.08 10:20

Når barnet kommer skal hun være mor om dagen og jobbe om kvelden. Jeg ser for meg at du sitter barnevakt hver eneste ettermiddag og kveld og kan vinke farvel til den beste kveldskosen du noen gang har hatt, for da er drømmekjæresten utslitt. 

Du også, forresten...

Navnebruker
NavnebrukerInnlegg: 11785
28.11.08 11:52
Reiselyst1: Kan noen hjelpe meg med synspunkter for og imot denne avgjørelsen?

Når jeg leser innlegget ditt, sitter jeg og tenker "Hm. Hva er egentlig så grusomt med et barn? På hvilken måte er dette plagsomt?"

Og jeg forstår ikke helt hva det er du frykter. Et barn på den alderen er som regel lett å bli kjent med, de er morsomme, utrolig ærlige, og det er spennende å se dem vokse opp. Det er et privilegie å få være med på å se et lite menneske formes, og på å bidra til at oppveksten blir best mulig.

Selvsagt er det også negative sider, men jeg vil heller kalle det utfordringer. Livet består av utfordringer, og vi blir sterkere og klokere av å forsøke å mestre disse, i stedet for å bare unngå dem hele tiden.

Å finne noen å elske er veldig vanskelig og mange sliter fælt med å klare det. Du er kjempeheldig som har møtt en kvinne som du elsker og som elsker deg tilbake. Å droppe forholdet fordi det viser seg å by på utfordringer, er veldig dumt. For alt du vet møter du ingen nye.

Med dette mener jeg ikke at man skal ta hvem som helst, men mer det at man ikke kan forvente det perfekte. Et forhold vil gi deg utfordringer av en eller annen karakter, uansett. Så dette går på din innstilling til livet og til forhold. Det krever arbeid, det er ikke bare stas.

Lykke til med beslutningen.

Planeswalk
PlaneswalkInnlegg: 7919
28.11.08 13:11

Til trådstarter: For å være helt ærlig: Det er en uhyre stor sjanse for at denne kvinnen er ute etter en ting: Å få ordnet seg permanent oppholdstillatelse i Norge for seg og sin sønn.

For å greie dette, vil hun selvfølgelig si og gjøre hva som helst. Tilbakeflytting til en verden som mangeårig sosialisme sammen med østeuropeisk ukultur ødela ,er ikke en "option".

Men det er slett ikke noe galt i det. Jeg ville gjort nøyaktig det samme i hennes situasjon, eller lignende, ganske enkelt for å utnytte de muligheter som finnes. Noe annet ville ha vært idiotisk, spesielt om en har et barn å tenke på.

Når sosialismen var borte i øst, og befolkningen plutselig måtte begynne å ta vare på seg selv i en vanskelig tilværelse, våknet overlevelsesinstinkter hos disse menneskene.

Men det betyr ikke at DU må være den som blir lurt av dette. Spør deg selv: Hva kommer til å skje om 3-4 år, når denne kvinnen er på "trygg grunn"? Tro meg, jeg har sett mange bli lurt av østeuropeiske kvinner som vil ordne seg opphold, for så å stikke med halen mellom beina med en gang permanent opphold er i orden.  

For all del, man SKAL være hjelpsom overfor andre mennesker når det er mulig. Men man bør ikke dermed la seg selv bli utnyttet i situasjoner hvor det definitivt er fare for det.

Det jeg ville ha gjort her, er sannsynligvis å la hjertet velge, MEN allikevel være helt forberedt på at du KAN bli lurt trill rundt. Om du hjelper henne er det ihvertfall ingen som kan klandre deg for noe som helst, og du har en viss sannsynlighet for å få et bra parforhold (i de fleste sammenhenger er forøvrig utenlandske kvinner å foretrekke framfor de late og arrogante norske). 

Samtidig er det viktig at du er godt mentalt forberedt på at du kan bli lurt. For om du har blitt lurt, så vil det være katastrofalt om du helt naivt har lagt alt i hendene på noe du ikke vet er sikkert for framtiden.

De fleste mennesker er altfor dårlig forberedte på evt.vanskelige situasjoner. Bare se på finanskrisens impakt på Island. Menneskene der går av skaftet fordi de trodde de levde i sus og dus og trygghet og rikdom for evig og alltid.

Nå vet ikke jeg og kanskje heller ikke du hvilke intensjoner denne kvinnen har, og det er ikke alltid lett for mennesker å vite hva som er de smarteste valgene for seg selv, men en ting er uansett sikkert:

Uansett  hva du ender opp med å gjøre her, blir det uansett du selv som tilslutt foretar valget. Da er det uhyre viktig at du følger det du har valgt, og ikke vingler fram og tilbake. Bruk tid på å bestemme deg, og vær så 100% resolutt. Ta ansvar for hva du har valgt.

Og: Til nå har du jo allerede valgt å dypdykke inn i et forhold med denne kvinnen. Etter min mening har du nesten allerede gått så lang at det ikke er noen vei tilbake. Uansett hvilke hensikter hun måtte ha, kan du gjøre det beste ut av det. 

Men som sagt: Det blir til syvende og sist din sak.

  

(Innlegget ble redigert 28.11.08 13:13)

kreps34
kreps34Innlegg: 2588
28.11.08 15:16

humm...vanskelig. Er enig med dem som svarer " er det så fryktelig å få et barn?"
Videre i den tankerekkefølgen, hvis du er 35 år som du skriver, hvor stor tror du sjansen er for at du finner en kvinne rundt din egen alder uten barn??

Er selv 34, og når jeg er på byen, og treffer damer fra 27-28 år og oppver, er det nesten garantart at de har minst EN unge. Skremmende og uvant, javisst! Men, som nevnt, tror du skal lete ganske bra for å finne noen i passende alder uten noen unge. Det er vel heller unormalt at så gamle som det vi er, at vi IKKE har noen unger, enn at de på samme alder, uavhengig av kjønn, har minst en unge.

At du ikke har plass der du bor nå har jeg selvsagt full forståelse for.
Det beste hadde vel vært om du satte deg ned med henne, og sagt det som det var: "jeg elsker deg over alt på jord, jeg ser en lysende framtid for oss to, det er deg jeg vil dele livet mitt med, men synes for det første at det er litt tidlig å bli samboere så tidlig i forholdet, og dernest er det ganske trangt her fra før som du ser, og enda trangere blir det hvis du og din sønn flytter inn". Eller noe slikt...

Ellers mange kloke gjennomtenkte svar her.

 

Reiselyst1
Reiselyst1Innlegg: 2
03.12.08 11:44

Takk for mange gode synspunkter.

Jeg er 26 år gammel for de som lurer på det.  Mange har nevnt "hva er det som er så galt med et barn" så jeg ønsker å utdype dette litt. Det er ikke noe galt med et barn i selg selv, jeg ønsker meg jo barn, men ikke akkurat nå da jeg føler timingen er dårlig. Jeg har jobbet mange år nå og føler at jeg må få meg en utdannelse. Jeg har akkurat blitt 50% permitert pga finanskrisen da jeg jobber i bilbransjen og skal jeg studere i tillegg blir det ikke mye penger til overs. Det å bistå et barn er ikke gratis. Jeg er en aktiv person som har mange syssler og føler jeg knapt nok har tid til å ha en kjæreste. Hvordan kommer dette til å bli når barnepass, henting i barnehage, reising, barneaktiviteter etc starter. Dette er jeg bekymret for. Jeg tror ikke tiden er enda kommet for meg til å "slå meg til ro", selv om tanken jo kan virke innbydende. Jeg har reist en del og hatt ett par 3 måneders backpackerturer, noe som jeg har lyst til å fortsette med. Slikt blir jo ikke så lett med en 3åring på slep hvis jeg vil ha med kjæresten min.

Da hun ikke har 100% jobb er det sparsomt med penger og jeg ser at hun er veldig avhengig av meg økonomisk da hun ikke har midler til å klare seg selv alene. Hun søker jo jobber nå og da, men hun har nå hatt over et halvt år på seg til å skaffe seg heltidsjobb og jeg synes ikke hun gir alt for å få seg jobb selv når jeg oppfordrer henne til det.

Til "Planeswalk": Grunnen til at min kjæreste flyttet til Norge var pga en annen nordmann som hun ble sammen med. Han ba henne flytte til han og det gjorde hun. Men hun elsket han ikke og vi innledet et forhold mens de var "sammen". Ikke akkurat så hyggelig gjort mot han, men det ble som det ble. Han ble lurt kan man jo si, så blir jeg det også? Hun har 5 års arbeidstillatelse.

Jeg ønsker naturligvis å hjelpe henne, men jeg føler kanskje det blir feil når jeg hjelper hun fordi hun trenger det og ikke fordi dette er noe jeg virkelig vil.

Jeg elsker henne og vil henne alt godt, men den store forelskelsen har egentlig aldri vært tilstede. Hun har alltid elsket meg og det å bli elsket vet alle er noe for seg selv. Det er da kanskje lett å tenke at når noen elsker en så burde det jo være mulighet til å elske en tilbake.

snekka73
snekka73Innlegg: 1088
05.12.08 10:43

Svarer du ikke egentlig på ditt eget spørsmål her...?

Superiffy
SuperiffyInnlegg: 1195
06.12.08 13:46

Jeg er 26 år gammel for de som lurer på det.  Mange har nevnt "hva er det som er så galt med et barn" så jeg ønsker å utdype dette litt. Det er ikke noe galt med et barn i selg selv, jeg ønsker meg jo barn, men ikke akkurat nå da jeg føler timingen er dårlig. Jeg har jobbet mange år nå og føler at jeg må få meg en utdannelse. 

Jeg har akkurat blitt 50% permitert pga finanskrisen da jeg jobber i bilbransjen og skal jeg studere i tillegg blir det ikke mye penger til overs. Det å bistå et barn er ikke gratis. Jeg er en aktiv person som har mange syssler og føler jeg knapt nok har tid til å ha en kjæreste. Hvordan kommer dette til å bli når barnepass, henting i barnehage, reising, barneaktiviteter etc starter. Dette er jeg bekymret for. Jeg tror ikke tiden er enda kommet for meg til å "slå meg til ro", selv om tanken jo kan virke innbydende. Jeg har reist en del og hatt ett par 3 måneders backpackerturer, noe som jeg har lyst til å fortsette med. Slikt blir jo ikke så lett med en 3åring på slep hvis jeg vil ha med kjæresten min.

*********Det er kjæresten din som har ansvaret for barnet sitt. Hun fødte ungen, og trenger et spark bak når det gjelder jobbsøkingen. Utifra hva du skriver, så hørest litt ut som hun bruker deg, faktisk.

Selv om dere skulle komme til å flytte sammen, så kan du fortsatt dra på reiser, og studere. Det som må skje er at dama di tar ansvar for eget liv. Hun kan ikke vente at du skal ta så mye av den økonomisk byrden, spesielt ettersom barnet skal bo hos dere. Dette må du si til henne, helt klart.  Hun må få ræva i gir! :)

 

(Innlegget ble redigert 06.12.08 13:53)

Verkstedtrollet
VerkstedtrolletInnlegg: 102
10.12.08 21:45

Det at hun var uærlig å ikke sa ifra om dette før hadde gjort meg veldig skeptisk til å stole på henne.

ro_h
ro_hInnlegg: 4
13.12.08 15:25

hvis du kjenner gjennsidighet og glede og hun er veldig glad i deg, da er bør du gå for det. Dere ble ikke kjent ved en tilfeldighet. Alt er "real". Gå for det!

Hurramegrundtomkring
HurramegrundtomkringInnlegg: 15703
16.12.08 08:01
Planeswalk: Til trådstarter: For å være helt ærlig: Det er en uhyre stor sjanse for at denne kvinnen er ute etter en ting: Å få ordnet seg permanent oppholdstillatelse i Norge for seg og sin sønn.

De baltiske landen er så vidt jeg vet med i Eu og derfor kan de bo hvor de måte ønske innefor området som dekkes av Eøs avtalen, og det gjør Norge....

russell_martin
russell_martinInnlegg: 17973
16.12.08 11:10

Jeg tror du skal lytte til hjertet ditt. Er hun kvinnen i ditt liv så bør du gi henne og sønnen en sjanse. Hun har sannsynligvis et problem på jobbmarkedet siden norsken neppe kan være den beste.

ruaru
ruaruInnlegg: 17957
16.12.08 11:33

At hun ikke fortalte at hun hadde en liten sønn i utgangspunktet, viser vel at hun ikke hadde noen tro på at du ville akseptere det.

Det ser jo også ut som hun hadde rett, for du virker jo veldig umoden for å ta ansvar.

Sånt bør man ha lyst til, for et barn er en stor gave som man har stor glede av bare når man tar dem til sitt hjerte. Det virker som du heller ikke er sikker på dine følelser for kjæresten, siden du blir så skeptisk når alt ikke er så rosenrødt som du trodde.

Utfordringer er til for å overvinnes, er du ikke klar for det så slipp henne fri. For sønnen er hennes førsteprioritet og det må aldri glemmes.   

Spartana
SpartanaInnlegg: 5776
16.12.08 11:50

Trådstarter virker for meg umoden for å påta seg det ansvaret. Kan hende at du angrer senere, men det er sikkert riktig å ikke tenke på andre bare på seg selv. Det finnes masse unnskyldninger og det er viktig å få disse frem for å sette seg selv i et godt lys. Stå på og kast kjerringa og ungen på gata! Lykke til!

ruaru
ruaruInnlegg: 17957
16.12.08 12:04

Som et stjerneeksempel på det motsatte vil jeg dra frem kronprins Haakon Magnus!

eddard
eddardInnlegg: 14530
16.12.08 12:20
Spartana: Trådstarter virker for meg umoden for å påta seg det ansvaret. Kan hende at du angrer senere, men det er sikkert riktig å ikke tenke på andre bare på seg selv. Det finnes masse unnskyldninger og det er viktig å få disse frem for å sette seg selv i et godt lys.

Ja, helt enig !

Man for håpe for trådstarters del at han har hellet med seg om noen år når "han er klar" for større forpliktelser. Det ville jo være synd om sjansen til et godt familieliv gikk fra ham...

ruaru
ruaruInnlegg: 17957
16.12.08 12:52
russell_martin: Jeg tror du skal lytte til hjertet ditt. Er hun kvinnen i ditt liv så bør du gi henne og sønnen en sjanse. Hun har sannsynligvis et problem på jobbmarkedet siden norsken neppe kan være den beste.

JA dykk mannfolk kan få vridd det til!

Kyra
KyraInnlegg: 3177
10.01.09 04:16

Dobbelpost

(Innlegget ble redigert 10.01.09 04:20)

Kyra
KyraInnlegg: 3177
10.01.09 04:19

Vel, hvis du egentlig ikke har lyst eller råd til å støtte henne, fortell henne dette. Si hun gjerne må komme til Norge og bo med sønnen, sålenge hun klarer å forsørge seg selv. Så kan hun leie en leilighet helt selv, og dere kan prøve ut forholdet når sønnen hennes er til stede. Å flytte inn med dem med engang ville jeg ikke gjort, det tar tid å bli kjent med og bli vant med unger. For ja, de forandrer ting. Men ikke nødvendigvis til det verre :)

Hvis hun virkelig elsker deg og vil bo i Norge vil hun iallefall bli mer iherdig på jobbsøkingen, slik at hun kan forsørge seg selv. At hun er avhengig av deg allerede nå lover ikke bra, og det virker allerede som du begynner å bli litt bitter på dette. Bare tenk hvordan det vil videreutvikle seg?

Hvis hun får en heltidsjobb så sender hun jo ungen i barnehage, og er med ungen til den legger seg. Noe som er ganske tidlig for en 4åring. Ergo er kveldene fri til fortsatt henging og kos, og du har tid til deg selv, jobb og studier hele dagen og ettermiddagen. Så er det bare å håpe dere ikke er helt utslitt på kvelden da :)

Men...du virker ikke helt som du virkelig elsker henne...eller, iallefall ikke forelsket...eller så er du det, men du prøver å rettferdiggjøre at du ikke vil ha dame med unge, slik at du får bedre samvittighet. Viktig ting å finne utav. Spesielt i slike seriøse saker som dette.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg