Spurte kjæresten om en pause..

Hei! Håper noen kan hjelpe meg litt her..

I går var jeg med kjæresten og vi hadde det veldig fint i begynnelsen. Så lenger utover kvelden føltes ting litt feil. Vi satt i sofaen og jeg begynnte å gruble. Det var som vi var i helt forskjellige verdener. Han var oppslukt i TVen pluss det var bare drittprogram på hele dagen. Det endte opp med at jeg satt meg inn i et annet rom for å slippe å se på det samme som han. Og det har ALDRI skjedd før med oss! Da jeg skulle gå hjem (skulle egt sove hos han, men han droppet meg for noen kompiser) så spurte jeg om vi skulle ta en pause. Han fikk litt sjokk og lurte på om jeg slo opp med han. Jeg sa selvfølgelig nei flere ganger fordi det var IKKE det jeg mente.. Jeg vet ikke helt hva jeg mente. Jeg gjentok at kanskje vi skulle prøve det "fordi jeg uansett drar vekk en hel uke osv.." Jeg kom med masse tragiske unnskyldninger. Men jeg angret ikke! Jeg har ikke snakket med han siden (har veldig lyst å få snakket ordentlig om hvordan vi føler det). Jeg elsker den gutten så utrolig høyt, men det er noen deler av meg som sier at han ikke er bra for meg (ting han sier og gjør.. han kan være veldig slem og lat osv..)

Er jeg på vei inn i kjærlighetssorg uten å være klar over det? Eller trenger vi faktisk bare å snakke om det? 

For det første....du droppet han fordi du ikke like tv-programmene han ville se..du gikk og satte deg i et annet rom. Hvor kleint er ikke det...? Du viste ikke akkurat interesse for samvær på den måten - så det var vel enkelt for han å si ja til kompiser som tydelig ønsket hans samvær.

Din plan backfired...du hadde tydligvis tenkt at han skulle oppsøke deg i det andre rommet og lokke og lirke med deg...i stedet avtalte han noe med kompiser.  Og fordi din plan mislyktes så blir du så frustrert at du spør om dere skal ta en pause - mens du benektet at du slo opp og kom med flere "tragiske unnskyldninger" (i følge deg selv) Du skriver like ut at du ikke vet helt hva du selv mente med den "pausen"...så det er tydelig at du kom med den i ren frustrasjon.

Nå sitter du og rettferdiggjør ditt drama queen-utspill med  et behov for å snakke om hvordan dere virkelig føler det.  Du skriver at du "elsker den gutten så utrolig høyst" mens du kritiserer han for å være slem og lat etc.

- Jeg syns kanskje du er rimelig slem selv faktisk. Jeg mener... HVEM begynner å snakke om å ta pause i forholdet fordi man kjeder seg foran tv'n og partneren ikke gir en oppmerksomhet nok og ikke gjør som man vil at partneren skal gjøre...? 16-åringer kanskje...

Når du lanserer et pauseforslag så bør det være gjennomtenkt og mulig å argumentere saklig for. Når det ikke er det, men noe som blir fyrt av helt uventet - så nytter det ikke å snakke det vekk. Hvis det du egentlig mente var at dere to burde snakke sammen om forholdet - så er det det man sier.

Å  plutselig komme med et pause-forslag er det samme som å si : "mine følelser for deg er ikke de samme og jeg kunne egentlig tenkt meg en pause fra deg, men jeg må bare lodde stemninga først"

Han kommer ikke til å glemme det. Det ville ikke du heller gjort hvis det var han som hadde spurt deg om dere kanskje burde ta en pause før dere skiltes ad i går kveld. Du vet det du også.

Det er fordi pause er synonymt med å slå opp. Få, om noen, har noensinne kommet tilbake til hverandre etter at den ene har ønsket en pause. Ellers er jeg enig med joplina, din motivasjon for å ønske en pause/slå opp er rimelig suspekt.