Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Uff.....så var det min tur

NYTT TEMA
rattata
rattataInnlegg: 37
09.04.06 00:39

Samboeren min flyttet ut for 3 uker siden. vi har tre barn sammen...det minste er bare 1 år gammelt. Det har vært problemer, og jeg har følt meg ensom og frustrert, mens han bare har trukket seg mer og mer unna. Jeg har kjeftet masse, og vært skikkelig sint. Jeg kunne til og med våkne opp sint. Aldri trodd det skulle gå så langt, tre små unger, jeg føler at jeg har vært utslitt, utslitt av at han aldri snakker med meg, utslitt av å savne han, selv da han bodde i samme hus som meg, og utslitt pga ungene. Jeg har dårlig samvittighet over at jeg har kjeftet så mye, men samtidig har han prioritert andre ting enn meg og ungene, føler jeg. Jeg ville jo bare at han skulle ta seg tid til å snakke med meg.

Det kjennes utrolig tomt akkurat nå. Litt som om livet er over nesten. Hva i alle dager skal jeg gjøre alene med tre unger, det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg livet mitt. Vi skulle jo liksom bli gamle sammen. Og hvis for helvette han ikke hadde planlagt det samme, så burde han jo ikke fått alle disse ungene med meg.
Jeg forstår at ting kan bli vanskelig, og at jeg ikke har vært så lett å bo sammen med, men det har da pokker ikke han heller. Jeg er glad i han da. Han er faren til ungene mine, og jeg er så sint på for at han ikke prøvde engang.

Det går opp og ned for tiden, først er jeg helt fra meg og knust, for i neste øyeblikk å bli rasende.
hoghead
hogheadInnlegg: 279
09.04.06 06:08
Høres nesten ut som dere gikk inn i ett dårlig spor der du kjefta mye, og han trakk seg unna av den grunn. Ikke enkelt å kommunisere og ta vare på hverandre når man har tre unger å ta vare på samtidig. Jeg legger ikke skyld på noen i denne saken, for uansett er det 5 tapere i en sånn situasjon....

Jeg tror ikke det er lett å gi noe råd om hva dere skal gjøre heller, det er så mange besservisser her ute også. Jeg kan bare si hva jeg ville gjort i din situasjon, og det er å få han i tale, og ymte frampå om familievernkontor, hvor begge parter kan komme med sitt gjennom en uavhengig person som iallfall i teorien skal være nøytral part. Husk han taper like mye som deg, og det er ikke sikkert at han virkelig vil miste familien sin. For meg var familie det viktigste jeg hadde oppnådd, og jeg prøvde å kjempe dengang det ble slutt, men i mitt tilfelle hadde x'n allerede bestemt seg for at oss ikke var satningsgrunnlag.

Jeg føler uansett med deg i din tunge tid, og ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre.

Oppmuntrende klem fra en sliter ;o)

Roger

Ting Tar Tid

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenge tid
Ting Tar Tid

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenge tid
goggeligo
goggeligoInnlegg: 1679
09.04.06 08:52
rattata skrev:

Det har vært problemer, og jeg har følt meg ensom og frustrert, mens han bare har trukket seg mer og mer unna.

arielgc
arielgcInnlegg: 563
09.04.06 16:11
jeg personlig synes folk gir så alt for fort opp i forhold i dag. en ting er hvis ting er helt låst og man har prøvd alt, men det er blitt så såre enkelt å si at " forelskelsen er borte" eller "vi passet ikke bare" etter flere år?????!! vrøl!! det er feigt å gi opp for tidlig, det er feigt å ikke tørre å prøve "andre" ting før man gir opp. Jeg føler med deg og håper dette ordner seg på en eller annen måte.

masse varme tanker Ariel

gutt forresten:)
fjellrosa
fjellrosaInnlegg: 41
10.04.06 00:33
Kjære rattata!

Du har fått en hel del gode råd her, ser jeg. Blir jo rent rørt =)

Vil bare si at det godt kan hende han får et annet bilde av DIN situasjon hvis han først har ungene 14 dager (som noen har gitt deg råd om), og at du bruker de 14 dagene på å tenke på hva DU ville at HAN skulle sagt til deg om det var DU som dro fordi HAN var sur og kjefta hele tida. Jeg tror alltid det er smart å starte med å innrømme sine feil, for eksempel "Jeg ser at jeg har vært konstant sur og kjeftet mye, og jeg forstår at du ble lei av det. Men jeg vil gjerne at du skal forstå hvorfor det ble sånn, og at jeg egentlig bare vil at forholdet vårt skal fungere". Hvis han DA, etter å ha hatt ungene i 14 dager, ikke er villig til å høre på deg, kan dere prøve familieterapeut. Erfaringsmessig er det ikke lett å få gutta med på no' sånt, men PRØV. Hvis han bare går i forsvar og anklager deg, er det viktig med en time out. Vær hard og si noe om at du ikke vil diskutere på denne måten. Si at nå vet han i alle fall litt om hva du tenker, og gi han litt tid. Hvor lenge, avgjør du best selv, men kanskje ikke noe mer enn en uke. Det er kjempevikig at du ikke anklager, da går han most likely i forsvar med en gang. Hvis du hele tiden poengterer at det er slik du har følt det, du tolket slik og sånn, så kan han ikke angripe det. Viktig er også å forberede seg på at han kan komme med en del anklagelser mot deg, men da kan du "avvæpne" med å spørre; var det slik du følte det?, i en "forståelsesfull" tone.
Jeg syns du skal si det du har skrevet her; at du har følt deg ensom og savnet ham, til tross for at han bodde i samme hus som deg.
Prøv å få ham til å skjønne at du egentlig ikke var frustrert og sint på HAM, men på situasjonen dere har kommet opp i. Hvis du fortsatt er glad i ham og ønsker samlivet tilbake, så gi uttrykk for det.

Til slutt- jeg vet konkret om 3 par som har slitt i en lang periode, hatt en skikkelig oppvask, og nå har det bedre enn noen gang. Det er håp!

Lykke til!
rattata
rattataInnlegg: 37
10.04.06 02:16

Tusen takk til dere som har svart meg, jeg skrev egentlig i ren selvterapi, for å få ut noen frustrasjoner, og ble selv "rent rørt" da jeg leste det dere skrev. Jeg har tenkt på mye av det dere har skrevet, og føler vel kanskje at jeg har greid å sett ting litt mer i fra hans side etter at han dro. Har vel ikke tenkt på mye annet enn forholdet i 3 uker nå. Jeg tortureres med tanker.

Jeg tenker også at han har hatt det vondt, akkurat som jeg har hatt det vondt. Problemet er at han ikke greier å snakke om følelser, eller ta tak i problemer i forholdet. Han bare backer unna, mens jeg blir tilsvarende mer frustert og sint, og lei meg, noe som igjen gjør at han backer enda mer unna.Alt dette forstår jeg. Og jeg vil gjerne fortelle det til han at jeg forstår det.

Jeg prøvde å åpne meg litt dagen etter jeg skrev dette innlegget, og fortalte litt om hvor lei meg jeg var, og at jeg fremdeles er glad i han. Jeg fikk til svar at han følte ingenting. Det var jo selvsagt ikke koselig, men også veldig umodent på en måte. Han sa at han bare hadde jobbet masse, og ikke tenkt på forholdet. Jeg vet at han har vært mye sosial, og antageligvis ikke satt av tid til seg selv med å gidde å kjenne etter. Det blir liksom min oppgave å vekke han, fortelle han at jeg vet at han har hatt det vondt, og at jeg er lei meg. Jeg føler igjen at han skyver meg unna, og at han prioriterer andre ting enn å tenke på¨forholdet. Jeg tror ikke han gjør dette for å være ondskapsfull, bare at det er hans måte å takle ting. Problemet er at hans måte å takle ting fører oss lukt til helvette.

Jeg tror han er redd meg, redd for beskyldninger, redd for konflikter, redd for å føle noe. Men det er klart at samtidig blir jo væremåten hans så forbannet egosentrisk.
Han har vært utsatt for en del stygge ting i barndommen, som gjør at jeg vet at han har kanskje ennå mer vanskelig for ¨å tenke på følelser, det er en stor del av problemet. Så dermed m¨å jeg vel ofre meg, sno meg inn og prøve å treffe et ømt punkt. Men hvem skal bry seg om meg?? .

Jeg skal ta rådene deres. Jeg skal be han i morgen om vi kan ha en samtale. Si det her om at jeg føler meg ensom, og savnet han selv når vi bodde sammen.( det har han forøvrig hørt før)Jeg skal fortelle han at jeg er lei meg for at jeg kjeftet, da jeg burde ha oppmuntret, for at jeg forlangte istede for å prøve å gi, at jeg ikke før gikk til parsamtale, at jeg ikke så HAN, istede for overfladiske problemer, at jeg ikke gjorde noe fint for han på slutten, at jeg ikke brydde meg mer, at jeg ikke spurte om han var ensom, og holdt rundt han mer.

Kanskje om jeg greier å være uselvisk, og prøve å gi masse, så klarer¨han også å gi litt. Tror det er vanskelig for å han å greie å forholde seg til meg, etter all kjeftinga mi. Tror det kan være vanskelig å stole på en person etter å ha blitt utskjelt, hvis man selv ikke greier å krangle eller svare tilbake.

Igjen vil jeg si tusen takk til dere som svarte meg...setter masse pris på det. Deilig at det er noen ute der. Har vel følt meg ganske så alene, og det er vanskelig på kveldene, kommer meg ikke ut og sitter og tenker.
goggeligo
goggeligoInnlegg: 1679
10.04.06 02:35
Hei Rattata!
Det høres fornuftig ut det du skriver. Som Fjellrosa også sa, Kan det være lurt å innrømme sine egne feil, istedenfor å kjefte på han sine. At man kan innrømme at begge har feil, men at du gjerne vil gjøre noe med det.
Dere skulle hatt litt fri sammen, dere to.

Men, likevel, er kommunikasjonen i forholdet så viktig. Ikke bare det at man får pratet ut om ting, men ofte kommer man jo nærmere hverandre også etter en god prat. Selv om han har hatt en vanskelig oppvekst, og har vanskelig for å prate, har jo du dine behov, du også. Du må ikke glemme deg selv.
Har han så vanskelig for å prate om ting, trenger han kanskje hjelp? Men menn synes ofte det er skummelt med hjelp fra profesjonelle.

Det er rart det du skriver om å føle seg ensom, selv om han er der, bor der.
Har følt det på samme måte. Jeg tror det er et savn i oss, etter nærhet og forståelse, kanskje også for anerkjennelse, for den personen vi er, og for det vi gjør.
Fordi det koster så lite å gi et lite komplimang, den dagen man har vært ekstra flink, eller ekstra snill, eller den dagen man rett og slett bare trenger å bli litt satt pris på.

Dessuten er det godt å føle seg nær hverandre i tankene. At man føler at man er på samme planet, på en måte!

Til slutt vil jeg bare si en ting om det du selv skriver litt om; det med å ta og gi.
Jeg har hatt veldig fokus på det! Jeg sier det igjen, det koster så lite, men gir så mye. Kjøp med favorittsjokoladen hans, når du er på butikken f eks, da føler han seg tenkt på, og du viser at du vil ham vel, selv om det bare er en liten sjokolade.
Håper du får ham med på en samtale, og at dere får ordnet opp.
Dere har vel fått tenkt litt begge to. Ønsker deg lykke, lykke til!
Klem fra goggeligo!
Axis
AxisInnlegg: 4137
15.04.06 14:08
rattata... en ting er å innrømme sine feil, men noe helt annet å ofre seg selv og nesten krype for han for å få det til å fungere. Det blir å udmyke seg selv... å ta på ansvaret for alt som skjedde og å være falsk mot seg selv, mot sine egne følelser. Du skrev jo selv at han jobbet mye, var lite hjemme og stilte ikke opp for familien. Hva med deg og enda viktigere.. hva med barna deres? hvorfor stilte han ikke opp for dem?
Å bruke jobben som unnskylding er veldig dumt. Jobben kan i slike situasjoner brukes også som flukten fra virkeligheten. Å oppdra 3 unger er vanskelig og det er ikke bare din jobb. Han sier også at han føler ingenting. Det er ikke din jobb å vekke han opp for at han skal innse hva som virkelig har en verdi i livet.

Jeg tror at du er en god mor og at du bryr deg mye mer om familien deres enn han gjør. Spurte han deg om du var ensom? om hvordan du VIRKELIG hadde det?

Tenk på deg selv litt. Det fortjener du.
rattata
rattataInnlegg: 37
17.04.06 00:29
Axis skrev:
rattata... en ting er å innrømme sine feil, men noe helt annet å ofre seg selv og nesten krype for han for å få det til å fungere. Det blir å udmyke seg selv... å ta på ansvaret for alt som skjedde og å være falsk mot seg selv, mot sine egne følelser. Du skrev jo selv at han jobbet mye, var lite hjemme og stilte ikke opp for familien. Hva med deg og enda viktigere.. hva med barna deres? hvorfor stilte han ikke opp for dem?
Å bruke jobben som unnskylding er veldig dumt. Jobben kan i slike situasjoner brukes også som flukten fra virkeligheten. Å oppdra 3 unger er vanskelig og det er ikke bare din jobb. Han sier også at han føler ingenting. Det er ikke din jobb å vekke han opp for at han skal innse hva som virkelig har en verdi i livet.

Jeg tror at du er en god mor og at du bryr deg mye mer om familien deres enn han gjør. Spurte han deg om du var ensom? om hvordan du VIRKELIG hadde det?

Tenk på deg selv litt. Det fortjener du.
-----------------------------

Hei Axis
Ja jeg vet. Leste gjennom det jeg skrev sist, og ser at jeg var helt desperat. Det blir jo som du sier å ofre seg. Jeg har svelget mange ganger i det siste, og kanskje litt for mange. Samtidig tror jeg kanskje det kan være lurt å svelge litt slik situasjonen er her. Jeg er redd reusultatet ellers kan være at jeg må leve alene med barna resten av deres oppvekst. Det er ikke noe valg for meg. Jeg er klar over hans feil, og det tror jeg han også til dels er. Det er urelevant for meg hvem av oss som har rett og hvem som har feil, hvem som har kjeftet masse og hvem som har neglisert. Poenget mitt nå er å ikke krangle når vi møtes, prøve å skape noe slik at vi opplever noe positivt sammen igjen. Ikke fokusere på problemene, men fokusere på alt det vi har mistet. Problemene vil være der uannsett, men akk nå må vi først komme til det punktet at vi (han ....) innser at vi ønsker dette, og kanskje greier å komme til et punkt der vi både orker og ønsker å gjøre noe med problemene. Kanskje han har kommet til et punkt der det ble for mye hverdag og kjefting, og lite annet. Det er ikke bra.

Jeg kryper ikke rundt han, men jeg lar heller være å ringe, slik at han må ringe. Jeg maser ikke om ungene. Jeg prøver å være litt tilbakeholden, men samtidig hyggelig. Tror menn generellt blir mer gira hvis man lar være å ringe, enn at man faktisk ringer. Tror det virker mot sin hensikt å bable ut med alle slags følelser, iallfall gjelder det min....øø....min eks samboer.Jeg kan ikke tvinge følelser på han, og om han ikke vil prøve mer, så er det fint lite jeg kan gjøre. Men jeg kan iallefall prøve å la være å krangle, eller være helt despo, om ikke annet så kommer jeg iallfall ut av dette med verdigheten i behold.

Hvis vi kommer til det punkt at han kommer tilbake og vil noe mer....da..og først da ...slår jeg til, men da får han komme å be om min fortrolighet. Inntil da skal jeg smile og gjøre trivelige ting. ....målet er ikke å krype, men å få han til å "krype" litt mer.

I mellomtiden skal jeg tenke på meg selv, jeg skal virkelig prøve å kose meg....ja det skal jeg. og nei....han har aldri spurt om jeg var ensom...
rattata
rattataInnlegg: 37
09.05.06 00:27


Jeje...en oppdatering. Han hadde barna på Lørdag. Leverte de om kvelden. Min 7 år gamle datter kunne da fortelle meg at hun hadde møtt pappas nye kjæreste, og hennes tre år gamle datter, i tillegg til bestemor og bestefar til denne datteren. Jeg måtte jo bare smile og late som ingenting, men det var jo selvsagt et sjokk. Ikke nok med det, de skal flytte sammen om 3 uker. Jeg ¨må bare riste på hodet av hele situasjonen. Her forlater han meg med tre barn, og finner ei anna og flytter sammen med en gang. Det har jo gått litt for fort da, slik at han gjerne hadde møtt henne før han flyttet ut. Ser nesten ut som han ventet på en unnskyldning. Han fikk vel det etter den krangelen. For en tosk....jeg blir helt oppgitt. Føler meg ikke sjalu noe særlig, bare kvalm egentlig. Jeg som har grått og ringt han, og prøvd dele følelser, fortelle at det kan være en framtid, og hele veien har han vært sammen med henne. Og på toppen av det hele er han ikke mann nok til å fortelle det, men lar min 7 år gamle datter fortelle det. Det var noe som ikke stemte. Og så tar han med ungene mine på "visning" til hennes familie. Jeg trodde de skulle se et show, slik at jeg hadde kledd dem så fint da de skulle på tur med faren sin. Men egentlig kledde jeg dem for deres nye stemor- familie.

Jada , så nå skal de flytte til det huset jeg hadde lyst på...og antageligvis prøve å få en av ungene boende fast, eller 50 % deling. Og her sitter jeg den størst tosken i manns minne med alle mine drømmer og forhåpninger knust, og med en tung framtid der jeg må kjempe med økonomi og ikke minst for å beholde barna mine.

.........Men en ting er nå greit da.....jeg gråter ikke lenger. Det føles som is nå og jeg ser på han med helt nye øyne. Han er en kynisk mann og ikke den jeg trodde han var. Ikke rart han ikke delte så mange tanker med meg, han måtte vel tenke for mye over hva han skulle si. Jeg hadde aldri trodd dette. Det er så rått mot meg men aller mest mot ungene. Og han tar jo ingen hensyn. Han må jo forstå at dette går ut over dem. Men neida, han er vel forelsket idioten. Og da mener jeg idiot. Folk som greier å produsere tre unger og som så stikker av fordi de er forelsket, burde vært henrettet på offentlig gate, for å være for dum. Og der dama, for ikke å snakke om hennes foreldre, som tar imot en fyr, som for to måneder gikk ut av et samboerskap, der den minste er 1 år gammel, kan jo ikke være helt som de skal. Det m¨å jo mangle noe vesentlig der oppe i toppen.

Men den aller dummeste må jo være meg som har greid å produsere så mange barn med den tullingen, og som har syntes så synd på han fordi han hadde sånn en vanskelig barndom. Mannen skulle jo hatt juling. Han synes vel synd på seg selv enda, faanskapet. Noe må han jo unnskylde seg med idet han bare løper fra sine forpliktelser. Men....det er selvsagt ikke noe å gjøre med det. Det er bare så bortkastet, så teit, så uansvarlig, og utrolig umodent, at jeg blir helt svett. ¨

hmm....godt å få rase fra seg.
Marge-Simpson
Marge-SimpsonInnlegg: 80
02.06.06 15:11
Er det mulig at folk kan gjøre sånn mot andre mennesker?? Aller minst mot mennesker de elsker/har elsket. Jeg blir så sinna når jeg hører sånn, det er nesten for galt at de skal 'slippe unna' med det!

Ble helt oppslukt i historien din, og synest så synd i deg. Fikk helt klump i halsen da jeg leste om at du trodde de skulle se et show og hadde pyntet barna, og så skulle de møte nye dama og hennes foreldre???!!!! Argh... Nei, fy for en følelse det måtte ha vært å oppdage det. Han kan sikkert være glad han ikke var i nærheten av deg da.... :) Må ha vært et så stort sjokk, kan ikke tenke meg hvordan det føltes...

Håper du innser at du er verd MYE mer enn 'det der', kaller ham for 'det', for så mye er han verdt.

Er spent på hvordan du og barna har det...... Håper det går bedre nå..

Ønsker deg hvertfall all lykke i verden! :)


**************
Oh, Homer.......
rattata
rattataInnlegg: 37
04.06.06 00:23


Hei ;Marge..

Ei stund siden jeg var her inne sist. Det er rart å lese her alle faser jeg har gått gjennom, fra sorg, fortvilelse, usikkerhet og sinne. Sånn er det vel. Men det går bra. Jeg har vel kommet over det hele fortere enn jeg trodde. Det "hjalp" jo på en måte at han fant seg en ny dame...eventuellt hadde hatt ei dame en god stund. Det er vel det mest sannsynlige. Da var det liksom ikke noe mer å sørge over iallefall, selv om jeg jo selvsagt har gjort det også. Men i mindre grad. Det hjalp meg til å fokusere på meg selv, istede for å tenke på han. Rådene jeg har fått her inne, sympati har hjulpet meg enormt. Jeg må bare takke alle. Det hjelper både å skrive og få tilbakemeldinger. Jeg ser en fremtid, og gleder meg over ting igjen. Samtidig har jo hele opplevelsen vært et sjokk som du sier, så det nesten har gått over til det absurde. Men det går bedre nå...og oppførselen hans og måten å gjøre dette på ble så bort-i -natta, at jeg tror jeg stengte av alle følelser. Det ble bare helt tomt inni meg. Han var ikke den jeg trodde han var, og det hele ble gjort så stygt. Jeg orker ikke tenke på det engang. Jeg har gått videre...Ungene takler det bedre nå også, så det går bra med oss. Tror han er blitt mer stresset i det siste. Jeg tror han har svevd på en rosa sky, og realiteten, både med hensyn til økonomi og diverse har gått opp for han. Jeg fryder meg ikke, jeg har bare angst for at han skal komme hit med problemene....jeg føler meg så ferdig med han.

Slik føler jeg det. Stakkars deg, får klump i halsen og alt..hehe. Uff ja ..sånn kan det gå.

Klem fra en mye lykkeligere rattata.
goggeligo
goggeligoInnlegg: 1679
04.06.06 07:05
Hei Rattata.

Så godt å se at du har det bedre.
Det er rart, egentlig. Etter at man opplever sånne ting i livet, og føler en går igjennom noe av det værste man kan oppleve, en livskrise, en sorgprosess, så fortsetter livet, enten man vil eller ikke.
Man kan ha lyst til å rope, hei, stopp, jeg har det ikke bra!
En skulle ønske at alt kunne stoppe opp litt, at tiden kunne stå litt stille, og ta litt hensyn til det man føler og opplever.
Men alt går videre, som om ingenting har hendt, og det føles som om en ikke betyr noe, for hvem tar hensyn til meg, og det jeg opplever?
Selvfølgelig har man venner, familie, som støtter og hjelper, men likevel....

Men så går det en stund, og man finner ut at man overlever.
Man prøver å fokusere på litt andre ting en sin egen sorg etterhvert, og det går over, litt etter litt..
Så blir man realistisk, og oppdager hva som EGENTLIG har skjedd, og som i ditt tilfelle, blir det enklere å komme over ham, han var ikke det du trodde...

Jeg har hatt så mange skuffelser i livet. Selvfølgelig har jeg vært deprimert. Men jeg har også tatt til meg masse lærdom av det som har skjedd, og blitt sterk.
Jeg klarer det jeg vil. Jeg har en vilje av stål, hvis jeg vil noe. Mange skjønner ikke hvordan jeg klarer alt, noen gangerskjønner jeg det ikke selv heller.
Men jeg er stolt av meg selv. Og det gir meg masse energi. Jeg vet jeg er respektert som menneske. Jeg er flittig, iherdig, ærlig, en god venn og jeg gjør mitt beste med det meste. Jeg gir aldri opp.

Vær sterk,du også Rattata! Kjemp for deg selv, og for barna dine. Vær stolt av deg selv, se etter lyspunkter, isteden for nedturer.
Virker som du er på rett spor.
Sender deg en kjempeklem, og håper du kjemper videre:)..
rattata
rattataInnlegg: 37
06.06.06 22:14
Hei goggelino,

Takk det skal jeg, du er flink du.

Klem tilbake.
ArcusDesparatus
ArcusDesparatusInnlegg: 1186
16.06.06 18:42
rattata!

Gjør det beste ut av den situasjonen du er i. Og hold humøret oppe, både ditt og barna dine sitt. Med tid kan du lettere ta avgjørelser.
rattata
rattataInnlegg: 37
20.06.06 21:40
Hei igjen

Datteren min fyller 3 år på lørdag. I den anledning møttes vi for å kjøpe en sykkel til henne. Det var helt merkelig. Det var helt foretningsmessig, og jeg møtte ikke blikket hans en eneste gang. Men nå i kveld så kjente jeg et plutselig stikk, helt dritvondt. Bare noe han sa i butikken. En ting om noe jeg aldri aksepterte....og han sa det så stille, det føltes så sårt å tenke på det.

Det er sjeldnere nå at jeg føler det slik som i kveld, slik at det nesten kjennes godt å kjenne at det enda er noe...uff....jeg savner han i kveld. Savner at han er min. Av og til går jeg i butikken, og ser feks en fin genser, herregenser, og tenker at den er fin. Den må jeg kjøpe. Så kommer jeg på at han ikke bor her lenger, men med en annen dame, og at jeg selvfølgelig ikke kan kjøpe han noe.

Mamma er helt oppgitt over at jeg ikke er mer sint. Jeg er sint av og til, men mest lei meg, når jeg i det hele tatt føler noe, kjenner en tomhet.

Det er vanskelig å ikke føle noe også. Akkurat som om jeg burde. Men selvsagt er det best at jeg ikke gjør det. Det ville bli for vondt om jeg gjorde det. Jeg tror deler av meg har holdt en bitteliten plass åpen i tilfelle han noen gang kom og ........åååååååååååå jeg er patetisk.!!!!

Sånn som i dag....jeg har trent masse, og brukte lang tid på badet i dag. Følte meg hot, og flott. Håret var perfekt, klærne var nøye uttenkt. Hvorfor ...fordi jeg skulle møte han på den butikken. Det er ikke fordi jeg vil ha han tilbake...tror jeg. Men mest fordi jeg vil vise han, se her liksom.....synd for deg. Lurer på om han gjennomskuer det...hehe...jaja.

Så, det blir feiring hos meg på fredag, og faren på lørdag. Hipp hipp hurra.
whale82
whale82Innlegg: 5990
24.06.06 06:02
Hvilken mental styrke, pågangsmot, vilje, selvrespekt, god mor du er! Helt umenneskelig spør du meg. Har aldri vært mer opphengt i en tråd som denne. Utrolig gripende historie der du som hovedperson møter all motgang, men gang på gang tråler og sloss deg gjennom det meste! At du som alenemor på 3 takler en situasjon som dette på den måten du gjør.. Ubeskrivelig.. For all del, ikke noe stygt om moren min, men hadde jeg hatt en så sterk og god mor som deg, så ville jeg ikke hatt noe annet i livet mitt. Du er en motivator for meg og mine neste trekk :) Om kjærlighet dreper, så dreper den ihvertfall ikke deg! Tvert i mot!

Men bare vent du rattata.. Som i alle eventyr, dukker prinsen din snart opp.

Håper på oppdatering på hva som skjer, og hvordan det går med deg.

Du er i mine tanker :)
Wolverin
WolverinInnlegg: 1977
24.06.06 13:00
Jeg har sittet å lest gjennom innleggene i denne tråden ett og ett, og jeg ble rett og slett forbannet her jeg satt da jeg leste den tråden du skrev om at han hadde funnet seg ei ny dama og at du hadde pynta opp ungene for å skulle sende de på et show som viste seg å være møte hos foreldrene til den nye dama..

Det at du pynter deg og er hot for å vise han, det er helt normalt, og det er kjempe sunt for deg å gjøre for din egen del også. Du føler deg attraktiv og sexy, noe som gjør at du har en større selvtilgitt når du møtte han i en svært vanskelig situasjon.

Jeg er helt sikker på at han så at du var skikkelig flott, og jeg tror også han tenkte seg litt om, men han skjuler seg nok godt bak "kjefsmella" han nok assosierer deg med enda.
Du hadde jo all grunn til å kjefte, og han har jo hatt lite å kommet med, siden han jo trolig alt da hadde ei på si.

Jeg føler sånn med deg, og må si du har en beundringsverdig innstilling og styrke.
Tror jeg snakker for de fleste her inne når jeg sier at jeg håper han blir å innse at han har mistet ei flott dame, og at han får ha det litt vondt når det slår ned i hodet på han.
Håper også at du finner deg en god, sexy, snill og omsorgsfull mann som kan komme inn å gi deg trygghet og fjerne ensomheten din, en som kan få deg til å føle deg som en vellykket og attraktiv kvinne igjen. :)

Du er i tankene, og jeg håper det går deg kjempe bra i tiden fremover.

klem

Wolverin
rattata
rattataInnlegg: 37
06.07.06 14:10

Hei alle
¨
Takk whale....jeg føler meg ikke som alt det du beskriver....og ble nesten litt satt ut, og veldig rørt. Men jeg er jo egentlig stolt av hvordan jeg selv har greid å takle det, jeg tror at hvis man må, greier man det meste. Jeg føler meg sterkere enn jeg noen gang har gjort, og kanskje også mer sikker på meg selv, og sånn sett føler jeg at jeg har greid å snu situasjonen til en ok ting.

Jeg har en fin sommer sålangt...har slått ut håret litt, og gått ut litt, flørtet og hatt det moro med venner. Har ikke tenkt på den måten om han siden jeg skrev her sist. For hver dag er jeg mer og mer komfortabel med den situasjonen jeg er i , og det er deilig :) . Håper at andre også ser at det er en vei ut av uføret..hehe...og at man kan komme seg. Jeg har vært rimelig fortvilt ...i begynnelsen levde jeg bare, tok vare på ungene og prøvde å komme meg gjennom dagen, mistet matlysten osv.

Nyter litt å være alene, og føler jeg har blitt meg selv igjen...mistet vel mye av hvem jeg var i forholdet.

Prins ja..hehe... ja det hadde vært noe ..

Tiden vil vise...skal komme å informere om det skulle dukke opp noen :)


pamis
pamisInnlegg: 27
13.02.10 23:09

Takk for at du delte dette, det var til hjelp med både ditt innlegg og tipsene i tråden

MORRA_DI
MORRA_DIInnlegg: 1331
16.11.10 14:05

Jeg er rattata.

Endret telefonnummer, slik at jeg ikke får tilgang mot min gamle profil her. Men det å lese denne tråden nå idag, nesten 5 år etter....det er spesielt.

Hvis noen lurer på hvordan det gikk... Det gikk utrolig bra. :) Jeg fikk min prins, og vi har bodd sammen i 2 år. Han har ett barn, og jeg har jo mine tre, og jeg har aldri hatt det så bra før. Det er et helt helt annet forhold.

Eksen bor 500 meter unna og har god kontakt med sine barn. Han er ikke i ett forhold. Ett år etter det ble slutt, så rotet han fælt og hadde nesten ikke kontakt med barna sine, men han hentet seg inn igjen. Han bor alene, og senest for et halvt år siden ringte han meg og var lei seg, og enda ville ha meg tilbake. Jeg tror og håper at det var en siste krampetrekning.

For en tråd... Livet mitt de siste 5 årene samlet i en tråd. Men ikke minst..med en lykkelig slutt. Er det ikke rart hvordan livet kan endre seg, og det til noe mye bedre.

Lykke til dere med kjærlighetsorg. :)

Jaze
JazeInnlegg: 1
13.04.17 10:37

Hei rattata. Er midt i et samlivsbrudd og søkte litt på nettet, fant historien din og skulle tro det var min.

Små barn, tomheten, savnet av familien som barna skulle vokse opp i, ny dame etter mindre enn 2 mnd. Enorm tristhet når jeg tenker på at barna må oppleve at mor og far ikke skal bo sammen lengre. 

Hvordan jobbet du deg gjennom dette, og greide å godta denne situasjonen? Innlegget ditt var fra 2006, så mange år siden nå. Tips på veien videre? 

Klikk for å gå tilbake til toppen