Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Lider du av livslede?

NYTT TEMA
dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
26.03.17 13:07

(leste du feil nå?)

Et lite brukt ord, kanskje noe gammeldags og utdatert, og absolutt litt for likt sin rake motsetning i betydning, nemlig (livs-)'glede'. Dessuten har vi jo verbet 'å lede' som betyr å være først, både i løypa og sosialt, den som bestemmer. Føler vi lede derimot, er vi langt bak, om ikke sist.. "Ordbog over det danske sprog" sier: Livs-lede, en. (jf. oldn. lífsleiðindi samt -kede, -træthed) lede (I.1) ved livet, ved at leve, en Livslede, der ikke sjeldent ender med Selvmord."   

Angst og depresjon er vår tids folkesykdommer. Livslede er en slags eksistensiell nedstemthet, ordet brukes gjerne synonymt med 'melankoli', 'tungsinn', 'ulyst', 'weltsmerz', etc. Men begrepet favner betyr gjerne noe mer, nærmest som et karakter- og personlighetstrekk, noe enkelte av oss synes å være disponert for.

Personlig synes jeg det mest fremtredende aspektet ved leden er den desillusjonen som gjerne kommer etter å ha levd et langt liv med mange erfaringer og mye refleksjon over livets gjenvordigheter.. 

Den portugisiske forfatteren Fenando Pessoa (1888-1935), som ble 'verdensberømt' 70 år etter sin død da hans "Uroens bok" kom ut, er vel den som virkelig har tatt for seg dette fenomenet. Hans jeg-person i boken, bokholderassistenten Bernardo Soares, lider så absolutt av livlede. Oversetteren Christian Rugstad kunne kanskje ha brukt et annet ord. Men 'lede' og 'livlede' passer bare så utrolig bra. Oversettelsen fra portugisisk er et formidabelt arbeid, Rugstad er en prisbelønnet oversetter.

Livslede er et gjennomgangstema i hele Uroens bok, men her er det avsnittet som i sin helhet omtaler den:        

"Med tanke på min hang til livslede, er det underlig at det aldri før har falt meg inn å reflektere over hva den egentlig består i.

Jeg befinner meg i dag i den sjelelige mellomtilstanden der verken livet eller noe annet lokker. Og jeg benytter meg av denne innskytelsen til å drømme meg fram til en analyse av leden langs tanker som halvveis er fornemmelser, en analyse som nødvendigvis må bli kunstig.

Jeg vet ikke om leden bare er det våkne motstykket til dagdrivernes slummer, eller om den faktisk er noe mer opphøyd enn denne sløvhetstilstanden. Livsleden er en hyppig gjest hos meg, men såvidt jeg vet - for jeg har nemlig fulgt med - følger den ingen faste regler. Jeg kan tilbringe en ørkesløs søndag uten å føle lede, og mens jeg er i full sving med arbeidet, kan den brått komme over meg lik en sky som formørker himmelen. Jeg er ikke i stand til å se den  som et utslag av min gode eller dårlige helse, og jeg klarer heller ikke å se den som et resultat av omstendigheter i den tydelige og åpenbare delen av meg selv.

Å si at den er en forkledd metafysisk angst, at den er en stor og navnløs desillusjon, at den er sjelens klangløse poesi som veller frem i kjedsomheten foran livets vindu - å si noe slikt eller noe lignende kan saktens gi kulør til livsleden, som når et barn fargelegger en tegning og visker strekene ut, men det gir meg ikke mer enn klangen av ord som gjenlyder i tankens grotter.

Lede... Å tenke uten å tenke, men med trettheten av å tenke; å føle uten å føle, men med angst for å føle; å være viljeløs uten at noe i oss nekter oss å ville, men med vemmelsen som følger viljeløsheten - alt dette er en del av leden uten at det er leden selv, ikke annet enn en omskrivning eller en oversettelse av den. Når vi gripes av lede, er det som om vindelbroen over vollgraven rundt vår sjels slott med ett heises, slik at det ikke finnes noen forbindelse mellom slottet og jorden omkring, og alt vi kan gjøre, er å se på dem begge uten å være i stand til å gå fra det ene til det andre. Vi er isolert fra oss selv, men det er en isolasjon der det som skiller oss er like stillestående som vi selv er, en grøft av sølevann som omgir vår indre mangel på innsikt.

Lede... Å lide uten lidelse, å ville uten vilje, å tenke uten tankegang.. det er som om jeg skulle være besatt av en negativ demon, forhekset uten grunn. Det sies at trollmennene og de mindre heksemestrene lager figurer av oss, som de deretter maltrakterer, og at disse pinslene rammer oss ved en slags astral overføring. Hvis man betrakter dette som et bilde på leden, ser jeg på den som en ondskapsfull transposisjon av heksekunster utøvd av eventyrenes demoner, skjønt ikke rettet mot min avbildning, men dens skygge. Det er på min indre skygge, på utsiden av min sjels innside, at det klistres papir og stikkes knappenåler. Jeg er som mannen som solgte sin egen skygge, eller snarere skyggen til mannen som solgte den.

Lede... Jeg arbeider ganske mye. Jeg oppfyller det som handlingsmoralistene kaller min borgerplikt. Og jeg oppfyller denne plikten, eller denne skjebnen, uten store anstrengelser eller nevneverdig motstand. Men i blant, enten midt under arbeidets gang eller når jeg har en ledig stund, hvilket jeg i følge de samme moralistene har fortjent, og som jeg bør være meg til glede, føler jeg apatiens galle stige opp i min sjel, og jeg blir trett, ikke av arbeidet eller hvilen, men av meg selv.

Hvorfor meg, når det ikke er meg selv jeg tenker på? Hvorfor noe annet, når jeg ikke tenker på noe annet? Er det universets mysterium som senker seg over mine regnskapsbøker eller min lediggang? Er det den universelle livssmerten som brått kaster seg fram i min mediumistiske sjel? Hvorfor i den grad opphøye en som ikke vet hvem han er? Det er en følelse av tomhet, en sult uten matlyst, fornemmelser like edle som den man får i hodet etter å ha røkt for mange sigaretter eller i magen når fordøyelsen slår seg vrang.

Lede.. Den er kanskje i bunn og grunn sjelens utilfredshet med at vi ikke har gitt den noe å tro på, fortvilelsen hos det utrøstelige barnet - som vi alle innerst inne er - som ikke har fått sin guddommelige leke. Den er kanskje engstelsen hos den som trenger en ledsagende hånd, han som vandrer på den dype følelsens mørke sti uten å fornemme annet enn den lydløse natten, som er hans manglende evne til å tenke; han som reker langs den øde veien, som er hans manglende evne til å føle..

Lede... Den som har Gud, føler aldri lede. Lede er mangel på en mytologi. Uten tro er selv tvilen en umulighet, og ikke en gang skeptisismen har kraft nok til å tvile. Ja, dette er leden: sjelen som har mistet sin evne til å føre seg selv bak lyset, fraværet av den ikke-eksisterende trappen der der tanken trygt og sikkert kan stige opp til sannheten."

(Uroens Bok, 261, s.287 copyright Solum forlag 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)       

(Innlegget ble redigert 26.03.17 13:12)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
26.03.17 13:27

Ja, Skorderuds bok har jeg lest, den  er fin, men noe ironisk og polemisk til tider. Har han lest "Uroens bok" mon tro?

Den jo bare være et funn for psykiatere og psykologer:) 

Aurorabliss
AurorablissInnlegg: 6171
26.03.17 13:34
dyratorium: Har han lest "Uroens bok" mon tro?

Han sier så i sin egen bok, ja.

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
26.03.17 13:44
Aurorabliss: Han sier så i sin egen bok, ja.

Det begynner å bli noen år siden jeg leste "Uro" så det er ikke alt jeg husker, gammel som jeg jo har blitt:)

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
30.03.17 13:38

Mennesket er en underlig skapning, kanskje Fernando Pessoa har rett i at vi ikke er "naturlige" skapninger. Vi hører ikke hjemme i naturen, knapt nok i vår egen natur. I tidligere tider var det kampen om tilværelsen vi slet med, mens nå, i vår materielle overflod, er det uroen, angsten og livsleden vi sliter med. Vi kjemper hardt med å finne noe meningsfullt og adspredende som kan distrahere oss vekk fra de brutale realitetene som våre ømtålige sinn ikke takler å ta inn over seg..

Vår dikter har selvfølgelig mer på  hjertet om livsleden og våre eksistensielle problemer:

"Når jeg knuges av en lede som grenser til galskap, eller av en angst som synes å strekke seg enda lenger - hvor ofte har jeg ikke da nølt, stanset, før jeg har gjort opprør, hvor ofte har jeg ikke da stanset, nølt, før jeg har gjort meg selv til gud..

Smerten over å ikke kjenne verdens mysterium, smerten over at vi ikke elsker hverandre, smerten over at vi er urettferdige mot hverandre, livets smerte som tynger, kveler og binder, smerten som følger sko som klemmer, tannpine - hvem kan vel si hvilken smerte som er størst for en selv, eller for andre, eller for alle i sin alminnelighet?

Noen av dem jeg omgås, anser meg for å være en ufølsom sjel. Men jeg er mer følsom - tror jeg - enn folk flest. Jeg er et følsomt menneske som kjenner seg selv, og som derfor kjenner følsomheten.

Nei, det er ikke sant at livet er smertefullt, eller at det er smertefullt å tenke på livet. Det som er sant, er at vår smerte først blir dyp og alvorlig når vi later som om den er det. Hadde vi vært naturlige skapninger, ville den forsvinne like raskt som den var kommet. Alt er intet, og det samme gjelder vår smerte."

(Uroens Bok, 284.2, s.311 copyright Solum forlag 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)       

dyratorium
dyratoriumInnlegg: 955
02.04.17 16:51

Var denne livsleden Pessoa beskrev så poetisk-filosofisk, et tidstypisk fenomen, eller er det noe universelt og tidløst over det?

Personlig tror jeg mest på det siste, men også at den er et fenomen og en lidelse som kun rammer noen få. Den rammer helst mennesker som skiller seg ut, og som alltid har følt seg annerledes helt fra barndommen av, og som derfor har vært ensomme, eller følt seg ensomme og alene, selv i selskap med andre. For er det noe hele "Uroens bok" er gjennomsyret av, så er det jeg-personens alene-het og fremmedfølelse i verden. 

Kategorien 'spesielt begavede mennesker', som en jo umiddelbart skjønner at forfatteren tilhører, er mer enn de fleste ofte ensomme på denne måten.

Og det blir gjerne en ond sirkel, jo mer tid en tilbringer i eget selskap, desto fortere utvikler en sosial angst, og jo mer vantrives en i overfladisk samvær med andre, siste stadium er at en, som en slags forsvarsmekanisme, begynner å mislike og forakte 'vanlige' mennesker og deres vulgære omgangsformer.. Hvordan har en det når en har det slik?

Det gjør nesten vondt å lese denne beskrivelsen:

"For meg er det kommet så langt at livsleden er blitt menneske, det legemliggjorte bildet på mitt liv i selskap med meg selv.

Ennå har ingen maktet å definere livsleden i et språk som er begripelig for dem som ikke har opplevd den. Det enekelte kaller lede, er ikke annet enn kjedsomhet; det andre kaller lede, er ikke annet enn vantrivsel; det atter andre kaller lede, er ikke annet enn tretthet. Men om trettheten, vantrivselen og kjedsomheten inngår i leden, slik hydrogen og oksygen inngår i vannet, ligner de den derimot ikke.

Det finnes altså enkelte som definerer leden på en snever og ufullstendig måte, mens andre tillegger den egenskaper som på et vis fører ut over den - som når man kaller leden en åndens avsky for verdens mangfold og ubestandighet. Kjedsomheten som får en til å gjespe, vantrivselen som får en til å vri seg i stolen, trettheten som gjør en kraftløs - intet av dette er selve leden, liksom den heller ikke er den dype følelsen av tingenes tomhet, som slipper den frustrerte higen og den illusjonsløse lengselen fri, som sår det sjelens frø som føder en mystiker eller en helgen.

Jovisst er leden kjedsomhet ved verden, vantrivsel i livet, tretthet over å ha levd; jovisst er leden den fysiske fornemmelsen av tingenes diffuse tomhet. 

Men leden er også følelsen av kjedsomhet ved andre verdener, enten de eksisterer eller ikke; den er vantrivselen ved å være tvunget til å leve, selv om man er en annen, selv om man lever på en annen måte, selv om man lever i en annen verden; den er trettheten over gårsdagen og dagen i dag, men også over morgendagen, og over evigheten, hvis den finnes, og over intetheten, hvis det er den som er evigheten.

Det er ikke bare tingenes og de levende skapningers tomhet som piner sjelen når den føler lede: det er tomheten i noe som verken er tingene eller skapningene, nemlig tomheten i den sjelen som føler tomhet, som føler seg tom, og som vemmes ved og forakter seg selv.

Livsleden er den fysiske opplevelsen av kaos, av at alt er kaos. Den som kjeder seg, den som vantrives, den som er trett, føler seg fanget i en trang fengselscelle. Den som føler vemmelse ved livets tranghet, føler seg lagt i lenker i en stor celle. Men den som føler lede, føler seg frustrerende fri i en celle uten vegger. Fengselets murer kan styrte ned og begrave den som kjeder seg, som vantrives eller er trett. Lenkene kan falle av den som føler vemmelse ved verdens litenhet, og han kan flykte; eller så vil han føle smerte fordi han ikke makter å komme seg løs, slik at livet kan vekkes i ham og vemmelsen forsvinner. Men veggene i den uendelige cellen kan ikke rase sammen, for de eksisterer ikke, og livet kan ikke vekkes gjennom smerter fra lenker ingen har lagt oss i.

Det er dette jeg føler den vakre og fredfulle ettermiddagen som umerkelig toner ut. Jeg kikker opp på den høye, klare himmelen med matte streif av rosa skyer, som et fjernt og flyktig livs florlette dun. Jeg senker blikket mot den svakt krusete elven, der den blå vannflaten ligner et speilbilde av en dypere himmel. Jeg løfter atter blikket mot himmelen, og i det duse fargesløret som løser seg opp i den usynlige luften, skimter jeg en kald, skittenhvit tone, som om noe i tingene selv, der de er mest opphøyd og uttynnet, besitter en egen fysisk lede, en uforenelighet med seg selv, liksom en eterisk kropp av fortvilelse og ensomhet.

Men hva så? Hva finnes i den klare luften annet enn klar luft, som er ingenting? Hva finnes i himmelen, annet enn en farge som ikke er dens egen? Hva finnes i disse ubestemmelige lasene av noen skyer, annet enn tilfeldig materialiserte lysreflekser fra en sol som allerede har gått ned? Hva fines i alt dette annet enn jeg? Å, for slik er leden, og bare slik. I alt dette; himmel, jord, verden - i alt dette finnes intet annet enn jeg! "

(Uroens Bok, 285-286, s.312  Copyright Solum forlag 1997,  Oversatt av Christian Rugstad)       

 

Ale-Jet
Ale-JetInnlegg: 15011
23.10.19 04:15

Interessant lesning. Man is the cruelest animal.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 08:52

Enkelte mennesker også i vår tid støtes ut av helsesystemet og hjelprsystemet tror jeg som mennesker som er ødeleggende eller livsfarlige eller ikke har noen legitime rettigheter. Mennesker som helt klart trenger hjelp og ikke moralske utlegninger føler jeg. Ofte tvil om hvem som har ansvar tror jeg. Kommune eller stat. Dreier seg mye om politikk tror jeg. Stor synd for dem som trenger hjelp  helt klart. Som ikke trenger vår ytterligere stigma . Ansarsfraskrivelser handler det om tror jeg. Håper noen tar tak i de som står bak. Store mobbesaker kanskje. Man ønsker å slette sine spor. Hvem vet. Vi har jo et fastlegesystem som ønsker i sammenføyninger.Alt er i krise og alt er i endring. Hva med dem som helt klart trenger hjelp. Eller uføretrygd kanskje.?

(Innlegget ble redigert 28.10.19 09:00)

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 10:42

Alle kan rammes av sykdom og så mye rart mener jeg.

FrannyLee
FrannyLeeInnlegg: 15818
28.10.19 10:47

Så lenge eplene jeg kjøper om morgenen smaker sånn som jeg håpte på og ser ut så er den dagen reddet hos meg. Epler som livet er veldig varierende i smaken.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 13:20

Alt er ikk så lett er sykdom og sånn. Utefnfrståede aner kaskje ingenting om hva alti innebærer. Da måtte også jamne til folk være godt overvåket. De fleste ønsker å skjæme sg og sine nærmeste.

(Innlegget ble redigert 28.10.19 13:27)

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 14:29

Alt er ikke så lett når ingen forstår mener jeg. Som min far ofte sa. Jeg kjenner ingen lenger. Ingen kjente fjes å se når jeg ute. Nå er det jo slik at ved høy alder så faller mange fra som man tidligere stoppet å vekslet noen ord med. Slik er jo ofte livet uansett alder og status på jord. Det å ikke føle seg forstått spesielt om man ikke er bra og med kanskje sterkt nedsatt almentilstand tror jeg føles bare jævlig.Kanskje er det en slektning av følelsen livs lede om vi legger det samme i ordet. En slags håpløs livstretthet iblandet mye sorg over å ikke føle seg bra nok eller klare å gjøre stort med egen situasjon. Men man kan jo alltid prøve å tenke positivt. Man vet ikke ofte hvor heldig man er som bor i Norge tror jeg. Alt er ikke bare for oss alle i dag. Hvordan må ikke små barn og ungdom ha det. Foreldre kanskje på annen side av kloden for så mange. Alle reiser jo og farter i dag. Ikke lett å treffe noen hjemme i dag.

(Innlegget ble redigert 28.10.19 14:33)

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 15:24

Mange lever veldig stormfulle liv i dag tror jeg uansett stilling og stand kanskje helt ufrivillig. Mange sliter med narkotika og masse ting tro jeg. Vi føler mange vi ikke strekker til tror jeg bare.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 15:51

Også " hvermannsen" har sitt i dag tror jeg. Mye tynger mange tror jeg.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
28.10.19 16:47

Det er lov å ha følelser for alle synes jeg.

joplina
joplinaInnlegg: 64194
29.10.19 10:34
karichristoffersen55: Det er lov å ha følelser for alle synes jeg.

Alle HAR følelser. Alle har utfordringer i sine liv og det finnes ingen som ikke må karre seg opp motbakker underveis i sine livsløp , eller som aldri trenger hjelp til å reise seg opp. Alle vil erfare tap i sine liv og sorg i sine liv. Det går ikke an å leve uten å gjøre det.


Noen erfarer større eller flere utfordringer enn andre - og noen dyrker sin elendighet fordi den er så overveldende for dem   - men ingen slipper unna.


De som dyrker sin elendighet fordi den er så overveldende  kjennetegnes ved et særdeles gjennomsyrende egenfokus : Meg,meg,meg,meg - mine vondter, mine plager, mitt tungsinn, mine tanker, mine følelser, mine sperrer - meg,meg,meg,meg . Ofte i kombinasjon med et syn på andre som "heldige", de som har sluppet lett unna, de som sitter på den grønne gren, de som får alt "oppi hendene"... som om det er grupper av mennesker som virkelig er unntatt livets bølgedaler, grupper av mennesker som bare kan leke seg gjennom livet, som aldri møter motbakker,sorg,tap,sykdom.....


Men virkeligheten er at slike "heldige" grupper av mennesker finnes ikke. Alle har sitt.


....men selv om "alle har sitt" er det altså alltid noens ansvar å gjøre livet bedre for de som dyrker sin elendighet fordi den er så overveldende...i tillegg til ansvaret for de som er  diagnostisert  syke/(p)syke i den grad at de ikke har bo-evne eller evner til å skjøtte sitt dagligliv, sin økonomi, sin alminnelige hygiene eller har innsikt i eget sykdomsbilde.


- Det er alltid andres ansvar....Og det er alltid fritt frem å kritisere dem for den ufullkomne jobb de gjør....de som er "heldige" og ikke skjønner og som aldri gjør nok og aldri gjør det bra nok og aldri gjør det grundig nok og aldri gjør det hyggelig nok og som kommer med "moralske utegninger", som ikke virkelig bryr seg...


Mange ganger må det oppleves som de har verdens mest utakknemmelige jobb - for å si det mildt.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
30.10.19 19:24

Det er ikke bare det at enkelte mennesker tar større plass enn andre i verden. Kanskje ikke dem man bør sammenlikne seg med om man absolutt må.

Ale-Jet
Ale-JetInnlegg: 15011
31.10.19 02:03

Livsglede er en illusjon vi selv skaper i hodene våre.

karichristoffersen55
karichristoffersen55Innlegg: 678
25.11.19 02:50

Jeg tror også det. Alle har vi ofte så nok med oss selv tror jeg bare. med vår egen smerte og vår egen sorg og egen historie. Noe ondskap eller liknende tror jeg ikke på utover det de fleste av oss opplever av kjedsomheter i livet.

(Innlegget ble redigert 25.11.19 02:51)

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg