Kierkegaard ville i likhet med Sokrates vise oss at visdommens kjerne ikke ligger i en viten rett og slett, men i en dyp innsikt i vår egen mangel på den. Det sies at matematikken er sannhet, ellers bygger det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Universet vil bare fortsette å ekspandere, uendelig eller asymptotisk, men hva finnes utenfor utvidelsen ytterste ytterkant? Universet nærmer seg uunngåelig også en sluttilstand med maksimal entropi og ingen videre mulige termodynamiske prosesser. Dette scenariet omtales som varmedøden. Og der stopper det ofte opp i tanken for ateisten (gjelder heldigvis ikke alle). Kierkegaard definerer tro som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet).
Trang til å redusere alle former for kunnskap til en overordnet vitenskap (å beskrive alle deler av virkeligheten innenfor kategoriene til en bestemt vitenskap ) vitner kun om trangsyn. Håpløst (så vi prøver igjen).
Det er videre ikke mulig å forme testbare hypoteser utover det observerbare univers, dets totale "størrelse", alder, eksistensen av parallelle univers (multivers) og lignende ideer. Derfor må dette behandles mer fra et filosofisk og religiøst ståsted enn fra et utelukkende astrofysisk.
I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man derfor i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universet eller "det rommet universet ekspanderer i" den åpenbare uendelighet utenfor utvidelsen ytterste ytterkant.
“The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and has forgotten the gift.”
― Albert Einstein.
I kierkegaards fremhevelse av det psykologiske ligger en liten oppfordring mot den tidens filosofiske motstrømning, hegelianismen, i den grad den setter all sin lit til den menneskelige fornuft. Det fantes en annen fornuft, mente kierkegaard, eller rettere sagt en fornuft av en annen orden - en annen karakter, der den angivelige uorden hadde sine egne lover, sin egen logikk, og dette var er annet og dypere område i menneskelivet, i det irrasjonelle - som psykologien hadde i sin oppgave å avdekke. Og mener fornuften må brukes helt til grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss, men mener videre den vil svikte oss i sammenheng med en reell sannhetssøken.
Det hevdes dernest at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling – ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.
- Derfor er fornuften, når alt kommer til alt – en avsporing.
Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Ja, da blir man også prinsipielt en "troende", i erkjennelsen av det uendelige.
- Eller man kan eventuelt fortsette i en komfortabel, ofte søvnig ignoranse.
