Våre regler
Hvis du leser innlegg på VGD du mener er i strid med våre regler (les reglene her) kan du trykke på dette symbolet over det aktuelle innlegget. VG Nett vil vurdere om innlegget skal fjernes.

Hurra! (Fritid til overs)

NYTT TEMA
eiriksivesind
eiriksivesindInnlegg: 1
18.10.18 11:45

«Hurra! Nå er det høst igjen», ropes det fra høyttaleranlegget inne i kraniet mitt. Dette kom som en spontan reaksjon da oppdagelsen av at de ellers så grønne trærne hadde nå bekledd seg i alle slags mulige farger. «Men er dette så mye å rope «hurra» for da?», tenkte jeg mens det enda var gjenklang av hva som hadde blitt ropt ut av høyttaleranlegget noen sekunder tidligere. Jeg er ofte uenig med denne bestyreren av mikrofonen som bestemmer med autoritær ånd hva som ropes. For høsten er vel egentlig billedlig for døden? Og døden er da ikke noe å juble for? Selvsagt finnes det unntak. Som hockeysveis-døden, dødsmetall og dødssklia på det nærmeste badelandet. Dessuten er det vel få ting som er mer forutsigbart enn at årstiden for død er i anmarsj. Så hvorfor tenke «hurra»? Og det er vel strengt tatt ikke noe å uffe seg over heller. 

 Jeg er ofte uenig med denne bestyreren av mikrofonen som avgjør hva som skal klanges rundt om i kraniet. Eller så er det bestyreren som ofte er uenig med meg. Alt er subjektivt. Men å juble for døden er vel fortsatt å strekke det litt langt for hva man kan juble for? Jeg har prøvd å diskutere en del med denne mikrofonbestyreren, men det virker som om jeg da snakker for lukkede ører. Det er vanskelig å komme fram til noe konstruktivt hvis en av oss bedriver enveiskommunikasjon, men jeg utøver mitt beste for å tale min sak. Vent nå litt.. Hva om det er jeg som bedriver enveiskommunikasjonen i diskusjonene våre? Hva om det er jeg som gjør det vanskelig for oss å enes om hva som ropes ut i høyttaleranlegget? For bestyreren virket jo mer avslappet før enn nå. Mindre brautende, mindre bestemmende, og ikke minst så var det sjeldnere det kom oppfordringer.

 

Fornøyd ble heller ikke bestyreren da jeg valgte å høre på beskjeden om å danse til musikken. Ikke var det musikk i rommet da, så jeg begynte jo å undre. «Kan det være i overført betydning? Kan «Musikk» i dette tilfellet bety noe annet? Som f.eks dette ukebladet ved siden av meg med fargerik forside? For farger, dans og musikk er jo alle innenfor det estetiske?», tenkte jeg i et forsøk på å forstå dette kodespråket. Så satte bestyreren på «Hey, Macarena» på høyttaleranlegget. Og jeg reiste meg opp fra de kjedelige stoffstolene veldig entusiastisk for å ha forstått meldingen som kom før og begynte å danse fugledansen. I utakt, for jeg ville vise bestyreren at jeg også hadde noe jeg skulle ha sagt. Musikken ble skrudd opp høyere, og jeg danset mer entusiastisk for å blidgjøre. Dette ellers så kjedelige rommet hadde diskolys, gitt. Og i alle tenkelige farger. Nå var det jo lett å danse. Det var så lett at jeg til og med sang med! Nå kan ikke mikrofonbestyreren unngå å bli fornøyd. Nå er vi jo enige. «Jensen. Nå kan du komme inn», ble det sagt med en rolig og myk stemme som skar seg gjennom støyen som en machete i varmt smør. «Hvordan er det mulig med alt dette diskolyset og den høye, fengende musikken å være så rolig? Og ikke heller ta deg en svingom sjæl?», tenkte jeg responsivt. Så merket jeg at musikken var jo helt borte. Og danserommet var jo ensfarget og kjedelig. Med unntak av forsida til ukebladet, selvsagt. Det var fortsatt fargerikt og fint.

 

Så da jeg vandret på veien og beskuet disse fargerike trærne bestemte jeg meg for å ikke rope «hurra», men heller nyte de sterke fargekombinasjonene som var. For det er jo til syvende og sist jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre, og ikke den mikrofonbestyreren inne i hodet mitt. Vi kan jo være litt enige av og til, som nå, og heller komme til en enighet kjapt framfor å krangle om hva som skal gjøres til enhver tid. Har da lært meg å ikke høre på bestyreren så mye nå. For eksempel var det min egen bestemmelse om å henge skoene rundt halsen i dag. Forfriskende og avslappet avgjørelse. Og selv om det er kaldt vil jeg ikke at bestyreren skal bestemme påkledningen min. Så droppet hele påkledningsprosessen før jeg gikk ut, og unngikk den krangelen. Litt merkelig er det jo at folk skriker og gjemmer seg bak hendene i det jeg vinker til dem, men hey. Folk er folk. Ikke alle er like hilseblide, og man må respektere det. Bak svingen kom det en bil med fine diskolys på taket, og stoppet foran meg. De er da i det minste alltid hilseblide når vi treffes.

Klikk for å gå tilbake til toppen

Siste innlegg